Nes purkering: Ingenting stopper opp

«Ingenting stopper opp. Det gjelder å effektivisere, noe jeg som bonde har levd etter hele tiden.»

De kom til Skjoldastraumen i Tysvær, unge, rett fra jordbruksskolen, og begynte som avløsere. Så fikk de forpakte en gård og etterhvert også kjøpt sin egen som de har utviklet og drevet i til sammen 40 år. I dag leverer de fra seg en stor og moderne gård til neste generasjon.

TEKST: Bethi Dirdal Jåtun FOTO: Anne Linn Olsen

Tomta til det det nye grisehuset langs Nesvegen i Skjoldastraumen er opparbeidet og utgjør et stort og rektangulært avtrykk i bakken inn mot en skråning der et jorde folder seg ut på toppen. På tomta ligger stålet klart, og det meste av inventar og utstyr er allerede satt i bestilling.

«MERCEDES-ANLEGG» – Vi har bestilt et «Mercedes-anlegg» med Felleskjøpets Agrisys Airfeed fôrings- og strøsystem, smiler Egil Håheim som i løpet av de siste to årene har måttet trekke seg mer og mer ut av gårdsdrifta. Elementmontasje Vest AS, selskapet han opprettet i 2008 som resultat av en betongmonteringsjobb i Sandefjord, har vokst til 45 ansatte og er blitt blant de ledende i bransjen.

Han har alltid vært nevenyttig og likt å ha hånden sin på det meste av ut- og ombygginger på gården. I tider der det har røynet på økonomisk, har han også tatt seg ulike jobber utenom gårdsdrifta. – I Sandefjord jobbet jeg for Spenncon i oppføringen av det nye kjøpesenteret i byen. Jeg leide meg inn i prosjektet som enkeltpersonforetak, noe også flere andre gjorde. Da Spenncon-ledelsen senere besluttet at de utelukkende ville engasjere aksjeselskaper som samarbeidspartnere, inviterte

Wenche og Egil Håheim.

jeg to av dem jeg jobbet sammen med i Sandefjord til å etablere et AS sammen med meg, forteller Egil Håheim.

STÅ-PÅ-VILJE UTENOM DET VANLIGE Og slik ble det. Elementmontasje Vest AS, som de kalte det nye selskapet, er i dag blant de fremste i sitt slag, og Egil forhandler kontrakter og følger opp prosjekter over hele Norge. Folkene hans jobber blant annet i oppføringen av det nye sykehuset i Stavanger, og i høst starter jobben med byggingen av det nye sykehuset i Narvik. En av sønnene hans har i dag en sentral rolle i selskapet.

I familien Håheim har det aldri skortet på verken tro, risikovilje, pågangsmot eller arbeidsinnsats. Men selv med slike innsatsfaktorer har de noen ganger måttet balansere på grensen av det mulige. For veien har også vært kronglete, og noen ganger stengt, men de har likevel alltid kommet seg videre og stadig påtatt seg nye utfordringer.

Wenche Håheim viser oss bilder av barna. Stolt. De hadde sett for seg fire, men antallet ble til slutt det dobbelte. I løpet av 20 år fikk de åtte barn. I dag har de også fjorten barnebarn. Og som om ikke det var nok, har de i tillegg hatt minst ett fosterbarn de siste 35 årene. I dag bor Stine på 16 år hos dem. Hun har vært der siden hun var sju.

Odd Magne Håheim er den formelle bonden på gården.

VILLE BLI BONDE Egil Håheim er opprinnelig bygutt fra Haugesund, men visste tidlig at det var bonde han skulle bli. Faren, som hadde vokst opp på et gårdsbruk i Etne, rådet imidlertid sønnen fra slike ideer og ba ham heller få seg «noe han kunne leve av».

Men unggutten valgte sin egen vei, noe som skulle vise seg å bli et livsmønster, men det visste han ikke da han som 16-åring satte seg på bussen til Nedstrand og jordbruksskolen der også Wenche fra Karmøy hadde funnet veien. Hun hadde egentlig tenkt å utdanne seg til dyrlege etter tre års videregående skolegang, men endte på Nedstrand og begynte året før Egil. Der ble de kjent, og siden har det vært de to. – Jeg har alltid tenkt utenfor boksen, - hun har ikke alltid vært helt enig, fastslår Egil og smiler mot kona. Allerede på jordbruksskolen tegnet han et fjøs så stort at læreren mente det var fullstendig urealistisk. – I dag ville dette fjøset ha vært som et lite familiebruk. Utviklingstakten i landbruket er høyere enn i noen annen bransje, fastslår Håheim som har hatt et langtidsperspektiv på stegene han har tatt oppigjennom, - med effektivisering for øyet.

STARTET SOM AVLØYSERE Etter endt skolegang fikk Wenche jobb som avløyser på tre gårder i Skjoldastraumen. Året etter kom Egil og fikk avløyserjobb på tre andre gårder i samme bygd. – Vi bodde på den ene gården der Wenche jobbet, hos den største bonden i bygda, forteller Egil som da var 19 år. Wenche var 22. De giftet seg det året. Til storbonden fortalte Egil at han hadde en drøm om å kjøpe egen gård, noe storbonden uttrykte skepsis til. En bygutt fra Haugesund... For tre år siden kom samme bonde og lurte på om Egil kunne tenke seg å forpakte hans gård. Og slik ble ringen sluttet.

Det unge ekteparet Håheim forpaktet først en gård i Skjoldastraumen i noen år og måtte selge bilen til Wenche, som var den nyeste og fineste, for å få penger til 18 kalver. Så kom muligheten Egil hadde ventet på: En av gårdene i bygda kom for salg.

KJØPTE EGEN GÅRD – Da var jeg 22 år og ikke særlig kjent i bygda. Jeg husker jeg ringte banken og sa at jeg hadde behov for én million kroner. «Det er greit», sa bankmannen. Så enkelt var det å låne penger den gang.

Wenche og Egil kjøpte gården til én million kroner i 1982. Og selv om selgers søster ville ta den på odel og saken gikk til retten, ble det likevel Egil og Wenche som trakk det lengste strået.

Egil kjøpte gravemaskin og begynte å grave ut tomt til ny låve med to siloer. – Folk lurte på om jeg var stormannsgal. Men svaret mitt var enkelt: «Vi må tenke framover, ikke på samme måte som min far eller din. Vi må videre. Framover.»

De bygde kufjøs med melkestall fra Felleskjøpet av merket Westfalia, som var noe helt nytt.

NORGES MEST MODERNE FJØS – Dette var utstyr som aldri tidligere hadde vært solgt i Norge. Vi ble forsøksfjøs over en periode på to år og hadde med dette ett av Norges mest moderne kufjøs, forteller Egil.

Samtidig som de kjøpte, begynte de også å forpakte en ny gård. – Vi melket to plasser. Hun her og jeg der, sier han og ser på Wenche som innrømmer at det ikke alltid var «like kjekt». – Vi hadde jo ingen til å passe ungene, så de var på slep fram og tilbake. Det var et slit mer enn én gang, sier hun der vi sitter rundt det usedvanlig lange langbordet på kjøkkenet i huset på gården. – Egil har vært mer opptatt av driftsbygninger enn av huset vårt, sier hun med glimt i øyet. – Jeg mente for eksempel at vi trengte nytt kjøkken, noe han ikke var enig i. Så da satte jeg av penger selv, tegnet hvordan jeg ville ha det, fant kjøkken og bestilte snekker, elektriker og rørlegger. Jobben ble gjort en uke Egil var bortreist i forbindelse med jobb. Da han kom tilbake, var det gjort, smiler hun fornøyd.

To oppvaskmaskiner, to stekeovner og et stort, innebygd kjølerom er noen av nyvinningene. Wenche liker å stelle i stand. Med åtte barn og fjorten barnebarn blir det også fort mye som går med både av mat og dekketøy. De har et åpent hus, Egil og Wenche, der mange også utenfor familien gjerne kommer inn.

SAMDRIFT OG ROBOTFJØS Etter at det nye fjøset på gården var i sving og melkinga på gården de forpaktet i godt gjenge, satte Egil i gang med å dyrke nytt. – Der andre gikk i gang med fem mål, ville jeg dyrke 50, smiler han og forteller at de i dag slår rundt 600 mål totalt.

Da det nye fjøset var oppe, dukket naboen opp en dag og foreslo at de skulle drive samdrift. – Jeg sa først nei. Vi drev ganske mye med vanskeligstilte ungdommer på den tiden.

Men da også Felleskjøpet og Nortura kom på banen, lot Egil seg friste til å bli med og sammen med Felleskjøpet

Gert Vognstoft og Egil Håheim på tomta til det nye fjøset.

og de to naboene som skulle inn i samdrifta, dro de alle til Østlandet for å se på Norges første melkerobot. – I samdrifta fikk vi Norges melkerobot nummer 30, smiler Egil.

Også nå gravde og støpte han selv, denne gangen godt hjulpet av den ene av de to andre bøndene i samdrifta. Han bestilte stål fra Tyskland og lagde systemforskaling, noe som imponerte Norbetong-sjåførene som kom med betongen. De mente at dette ikke kunne ha vært utført av bønder.

Roboten ble heist inn, og en ny epoke i gårdsdriften til Egil og Wenche Håheim var i gang.

SØNNEN OVERTAR Samdrifta ble avviklet for elleve år siden. De to andre ønsket ikke å drive videre. Etter et familieråd, besluttet Egil å kjøpe de to andre ut av drifta, og i dag er det sønnen Odd Magne (23), den nest yngste i søskenflokken, som er den formelle bonden på gården. Produksjonene er melk og gris som satellitt.

For et par-tre måneder siden kom en ny melkerobot på plass i kufjøset. – Det er kjekt at Odd Magne vil overta, noe resten av søskenflokken er innforstått med. Men det hadde vært OK om ingen vil ha den også. Ungene skal ikke tvinges, sier de to.

– Her blir det nå ny satellitt på gris i tillegg til utvidelsen av melkefjøset. Altfor mange bønder sitter på gjerdet og mener at neste generasjon må ta investeringene, men de unge får ikke lån. Det er foreldrene som har de økonomiske musklene. Her på gården investerer de slik at neste generasjon får et komplett anlegg, noe som ikke bare sikrer fremtiden til sønnen, men til hele gården. Gert Vognstoft i Felleskjøpet Rogaland Agder har kjent Håheims siden 2013, som deres salgskonsulent på gris og snakker engasjert der han sitter rundt langbordet, vis-a-vis Wenche.

ROSA TØFLER – Alle må levere gården fra seg bedre enn den var da de overtok. Det er mitt motto, fastslår Egil Håheim og siterer til slutt slaktebilsjåføren som han har hatt i nær 40 år: – Vi stod og jobbet sammen en regnfull ettermiddag. Jeg husker det dryppet fra taket, og jeg påpekte at vi hadde hatt det så travelt at vi aldri hadde fått tatt den siste finishen med stein og asfalt og slike ting. Da sa han: «Du må kutte ut. Nå har du jo tatt nesten alt. Noe må det være igjen til neste generasjon. De kan ikke spasere inn på rosa tøfler heller.» Det tok jeg til meg.