Kåseri

Kjært barn har mange namn. Det gjeld også FK-butikkane. Her i Sør-Vest har alle med behov for ein gul sekk med kraftfôr eller ein ny termodress lagt merke til at butikkane nå har skifta namn til Bondekompaniet. Enkelte har ergra seg gul og grøn over namnebytet medan andre drar kortet og trekker på skuldrene. Det er jo same butikkane som før, med dei same folka og det same utvalet, vil mange meina. Og namnet, det skjemmer som kjent ingen.

Sjølv har eg to mål med hage og ei besetning med seks høner. Dermed er vegen til BondeKompaniet kort når det skal handlast verpefôr, vaskemiddel og toppbork. Dette er også ein arena der det er mogleg å treffa og seia hei til ein og annan kjenning blant det store kompaniet av bønder som tilfeldigvis er innom butikken for å kjøpa simmerringar, rottegift og spenefeitt.

Det er eit privilegium å vera observatør på slike plassar. Medan eg står tafatt mellom hyllene og fiklar med vassautomatar for hobbyhøner, oppdagar eg lett skil på hagefolk og bønder. Eg har auge for slikt. Kundar i kategorien «folk flest» parkerer gjerne diskret mellom dei kvite linjene på parkeringsplassen og låsar bilen før dei går inn i butikken. Inne i butikken kan dei studere tilbodsplakatar og lese nøye gjennom tilgjengelege brosjyrar. Enkelte kryp på alle fire og studerer ein plenklipper som skal ut av sortimentet og dermed er på tilbod, medan andre prøver vinterjakker og vatterte hagehanskar. Landbrukskundane parkerer helst pickupen i inngangsdøra og har knapt tid til å lukke bildøra etter seg. Hadde inngangspartiet vore større, hadde dei køyrt heilt inn i butikken. Ofte ser du dei i springe- eller kappgangmodus. Bøndene spurtar rett bort til hylla med hydraulikkolje, tar med seg fire pakkar spenegummi og grabbar med seg ein kartong med dopapir før dei entrar kassen og legg på sprang det korte stykket mot bilen.

Av og til, særleg på denne årstida, har bøndene på BondeKompaniet tid til ein kopp med kaffi og ein prat med butikkpersonalet eller ein kollega. Det tenkjer eg må vera vel anvendt tid. Eg kjenner berre eit lite utval av dei 21 BondeKompaniet-butikkane og veit ikkje kva praksis, plass og prioritering dei har for velferdsarbeid blant dei som til sjuande og sist eig butikkane.

Det eg veit er at bøndene til alle tider har hatt behov for møteplassar. Går me 70 år tilbake i tid, var gjerne møteplassen på plassen ved meieriet. Eller utafor samvirkelaget. Den nye tida er her. Og med den, nye generasjonar. Etter halvtanna år med koronarestriksjonar, kan truleg dei fleste av oss skriva under på at å kyle ut bilete og oppdateringar på Facebook og Instagram aldri blir det same som å treffast rundt eit konferansebord hjå BondeKompaniet. For eksempel på Varhaug, som er den butikken eg kjenner best.

Det er, som det alltid har vore, urolege tider. Bøndene er sjølvstendig næringsdrivande med stort ansvar for verksemdene dei driv. Dei som leiter etter mørke skyer i horisonten treng ikkje reisa langt. Det er berre å kikka ut. Bøndene er opptekne av å stella jorda og dyra. Dei skal betala renter og avdrag og få drifta til å gå i hop økonomisk. I tillegg må dei konstant springa rundt med ein slags mental beredskapsplan bak pannebrasken. For like sikkert som at ugraset kjem i den opne åkeren eller i den litt for tynne kjelva ut på vårparten, så dukkar det rundt neste sving opp uventa situasjonar som må handterast på strak arm.

Det er berre å nemna uvissa kring neste års gjødselleveransar, den gallopperande kostnadsauken og det alltid tilstadeverande overproduksjonsspøkelset. Medan enkelte verksemder har eigne folk til å arrangere gruppesamtalar, debriefing og psykososiale tiltak, må bøndene lage sitt eige opplegg.

Ei rustløysande regjeringserklæring frå Hurdal og ein kopp brennheit kaffi hjå BondeKompaniet kan vera nøyaktig det som skal til for å løysa opp i slagget.

Enkelte har ergra seg gul og grøn over namnebytet medan andre drar kortet og trekker på skuldrene. Det er jo same butikkane som før.