Evighetsspillet av Hanne Gjerde Buch

UTDRAG FRA:

Evighetsspillet

Hanne Gjerde Buch

HUMOR

Illustrert av Jenny Synnøve Naustan

Figenschou 2022

Kian er 12 år og har nettopp mistet moren sin. Sammen lagde de «Evighetsspillet», men nå orker han ikke å spille mer. Han vil bare være alene. En kveld får Kian en beskjed på skjermen som skal endre alt.

FANTASY GRØSS IDENTITET

Det knaste i grusen da politibilen kjørte inn på gårdsplassen. En mann og en kvinne i mørke uniformer steg ut av bilen.

UNGDOM

Utenfor inngangsdøren til det gamle murhuset stod en mann og ventet. Han var høy, blek og hadde et bekymret uttrykk. Politibetjentene skjønte med en gang at det var faren til Kian, den savnete gutten.

Etter at de hadde hilst, gikk de inn i stuen. Politibetjentene kikket diskret rundt seg. La merke til de

visne plantene i vinduskarmen og bokhyllene som var fulle av bøker og dataspill. Så satte de seg ned i sofaen som en gang hadde vært rød, men som sollyset hadde bleket til rosa.

Politikvinnen åpnet den sorte skinnvesken sin, tok frem notatblokk og penn. Hun sa:

− Skal vi gå rett på sak?

Faren til Kian nikket.

− Når så du Kian sist?

− Jeg snakket med ham i går kveld. I sekstiden, før jeg gikk ut for å møte noen venner.

− Og når oppdaget du at han var borte?

− Da jeg kom hjem igjen. Jeg tror det var ved halv tolv-tiden. Døren hans var lukket, og det var helt stille der inne. Da jeg kikket inn for å sjekke om han sov, så var han ikke der.

− Er det noen tegn til innbrudd?

− Nei, vinduene og døren var lukket. Så vidt jeg kan se, er det ingenting som er stjålet eller ødelagt. Det er helt mystisk. Som om han har forsvunnet i løse luften.

− Har Kian stukket av tidligere?

Faren ristet på hodet og sa:

− Nei. Aldri. Han er ikke typen til det.

− Vet du om han har hatt noen problemer? På

skolen, med venner, med narkotika eller lignende?

− Han driver ikke med dop. Det er jeg helt sikker på. Men det er en ting dere bør vite …

Faren svelget tungt. Han dro hånden gjennom det bustete, gråstripete håret og sa:

− Det har med Leonora, moren til Kian, å gjøre.

Så fortalte han alt.

Kapittel 1

Game over

En dag tidligere

Det banket på døren til Kian.

− Er midt i en runde, ropte Kian.

Faren åpnet døren likevel, gikk inn i rommet og sa:

− Sitter du her og spiller fortsatt? Solen går snart

ned. Er det ikke på tide å komme seg ut av pysjen og finne på noe annet?

Kian svarte ikke.

− Kan du dempe musikken, så det går an å snakke?

Kian skrudde ned volumet litt uten å se opp.

− Jeg drar ut nå, sa faren. − Det er pizza i fryseren.

Jeg er hjemme før tolv.

− Ok.

− Og du, Daniel sendte meg en melding. Han har forsøkt å få tak i deg. Han lurte på om du ville bli med ut.

Kian sukket tungt og stirret inn i skjermen.

Han orket ikke å være sammen med venner nå.

Selv ikke Daniel. For alle de andre fortsatte jo alt som før, men ikke for ham.

Faren gikk bort til Kian, rufset ham lett i håret og

sa:

− Hadde ikke det vært hyggelig da, å finne på noe med Daniel?

− Nei.

− Hvorfor ikke?

− Samma det, vel.

− Ting blir ikke bedre av å stirre på en skjerm hele dagen. Du bør i hvert fall svare Daniel.

− Hvorfor det? Det må da være lov å være i fred.

− Nå må du ta deg sammen, Kian. Du kan ikke bare stenge deg inne på rommet ditt.

− Det bestemmer ikke du.

− Jo, jeg gjør faktisk det. Og hvis du ikke kommer deg ut snart, blir jeg nødt til å skru av internett.

Kian snudde seg mot faren, smalnet øynene og sa:

− Kan ikke du bare stikke ut med de kompisene dine og la meg være i fred?

− Nei, nå må du …

− Slutt å mas! GÅ UT! ropte Kian og pekte på døren.

Faren sukket oppgitt og gikk ut av rommet.

Kian smelte igjen døren, litt hardere enn han mente.

− Slutt å slenge med dørene! ropte faren.

GÅ BORT! ropte Kian.

Jeg er så lei av den oppførselen din! sa faren.

Nå må du søren meg skjerpe deg. Det går bare ut over deg selv dette her.

Skrittene hans forsvant nedover trappen. Ytterdøren ble lukket og låst. Så ble det helt stille.

Kian fiklet med den stripete hårstrikken til moren, som var festet rundt håndleddet hans. Tårene presset på. Hvordan kunne faren hans dra ut og møte vennene sine nå, som om alt var vanlig? Ingenting var vanlig

lenger. Og det kom aldri til å bli vanlig igjen heller. Aldri!

På skjermen blinket «Game over».

Kian blunket bort tårene, skrudde opp musikken og lukket spillet. Så gikk han ned på kjøkkenet og hentet potetgull og brus.

Idet han kom inn på rommet sitt igjen, rykket han til. På skjermen var det et nytt bakgrunnsbilde, hentet fra PC-en hans. Bildet var av ham og moren.

Kians bein ble kraftløse, og han sank ned i gamingstolen.

Kapittel 2

Evighetsspillet

På bildet på skjermen satt Kian lent inntil moren sin, mens hun leste høyt for ham. De hadde de samme grønne øynene og de samme viltre, mørke krøllene. Han kunne fortsatt huske at håret hennes luktet søtt, som kokos. På fanget hadde han favorittbamsene sine, Biffen og Boffen. Kanskje han var 4 eller 5 år?

Moren hadde runde, friske kinn, som om hun akkurat hadde vært ute, så bildet ble tatt før hun ble syk. Rundt halsen hadde hun smykket hun alltid gikk med. Det som hun hadde fått laget etter at Kian ble født. Et sølvhjerte som det gikk an å åpne. Inni hjertet var det inngravert «Kian» med snirklete bokstaver. Moren sa at det var fordi hun elsket ham av hele sitt hjerte.

Kian visste hvor bildet kom fra. Moren hadde samlet bilder fra barndommen hans i en mappe på PCen hans. Men han hadde ikke orket å se på bildene. Det gjorde for vondt. Å se de to sammen. Lykkelige. Før.

Det kjentes ut som om han hadde glasskår i magen. Alt styret hun hadde hatt med å samle bildene. Til ingen nytte.

Kian strøk pekefingeren over ansiktet til moren på den kalde, glatte skjermen. Om det bare var mulig å trylle seg inn i bildet og føle seg trygg og glad igjen.

Moren hadde ønsket at Kian skulle leve mest mulig normalt, selv om hun var syk. At han fortsatt skulle være sammen med venner og ha det gøy. Så han prøvde det. Innimellom klarte han å stenge alt det triste ute. En liten stund. Men nå angret han. Skikkelig. For han skulle så gjerne hatt mer tid sammen med henne. Tenk om moren ikke hadde forstått

hvor glad han var i henne? Kian skulle så gjerne fortalt henne det, men nå var det for sent.

Han beveget musen så bakgrunnsbildet ble borte. Så fortsatte han å spille.

Etter en stund kastet Kian et blikk på klokken. Kvart på elleve. Øyelokkene hans var tunge. Men han ville ikke legge seg. For når han la seg i sengen, og slukket lyset, ble hodet hans til en svamp som sugde til seg alle de triste tankene. Om alt som aldri mer skal skje.

Aldri mer skal moren si at hun er glad i ham.

Aldri mer skal han fortelle henne om alt som har

skjedd på skolen.

Aldri mer skal hun trøste ham når han er lei seg.

Aldri mer skal de spise middag sammen alle tre.

Aldri mer skal han få nattakos av henne.

Aldri, aldri, aldri.

Kian kunne ikke forstå det. Ville ikke forstå det. Det var så urettferdig! Hvorfor måtte akkurat hans mamma dø?

Om det bare var mulig å slette alle tankene og bildene i hodet, så han kunne føle seg normal igjen. Til og med når han sov, fikk han ikke fred. Han hadde alltid det samme marerittet, som i en uendelig loop. Han lette etter moren i en mørk skog og kunne høre at hun ropte på ham. Men han klarte aldri å finne henne.

Kian lot blikket gli over skjermen. På jakt etter et spill som kunne sette tankene på pause. Den grønne logoen til Evighetsspillet lyste mot ham. Spillet han og moren hadde laget sammen. I begynnelsen var det bare moren som programmerte, og han som bestemte hvordan ting skulle være. Men etter hvert lærte hun ham å kode selv.

De stjal mange ideer fra favorittspillene hans og blandet det sammen til et spill de aldri ville bli lei av, der det alltid var noe nytt å oppdage og gjøre. Ved hjelp av to hakker kunne de bygge nye områder og hus av blokker, akkurat som i Minecraft. De kunne hoppe

på sopper og forsøke å unngå å bli spist av kjøttetende planter, som i Mario. De kunne styre slangen Snake til å spise epler på bakken og gradvis vokse seg større. Og de kunne kaste fugler som eksploderte når de landet, akkurat som i Angry Birds.

Kian syntes noe av det morsomste hadde vært å bestemme hvordan spillfigurene skulle se ut. Han lagde en kopi av den søte manga-jenta fra plakaten på rommet sitt. Og selv om det var litt barnslig, lagde han en kopi av favorittkosedyrene sine fra da han var liten, Biffen og Boffen. Han lagde drøssevis av landsbyboere. De fleste fikk like ansikter, for å spare tid.

Kian kunne fortsatt huske den sitrende følelsen da spillet var ferdig. Alle linjene deres med tall, tegn og bokstaver hadde skapt et magisk univers.

Etter at moren hans ble syk, hadde de ofte spilt Evighetsspillet sammen når han kom hjem fra skolen. De hadde sittet ved siden av hverandre i sengen hennes, med puter i ryggen og laptop i fanget. Så reiste de sammen til spillverdenen, et sted der alt var mulig og de kunne dra på eventyr sammen. Med hver sin hakke bygget de nye områder. En landsby, innsjøer, elver og fjell. En grotte gjemt bak en foss.

Men så endret alt seg. Moren ble hasteinnlagt på sykehuset. Før de fikk sagt farvel, var hun borte. Et-

ter det hadde han ikke orket å spille Evighetsspillet.

Hva var poenget med det, uten henne?

Brått ble Kian revet ut av tankene. På skjermen hadde det poppet opp en boks der det stod:

«Du har fått en ny melding fra Aronoel.»

Han gispet og sperret opp øynene.

Aronoel … Det var morens brukernavn i Evighetsspillet!