UTDRAG FRA:
Sommeren alt
skjedde
Iben Akerlie
Aschehoug 2022
Nora bor i byen med mamma, lillebror og Truls. Denne sommeren må mamma jobbe, og Nora skal være hos mormor på landet i ukesvis. En mormor hun ikke kjenner. Alene. Hun kjeder seg, men så møter hun en ny venn, Abbas. Som har en historie helt ulik hennes egen. Mormors historie er også full av overraskelser. Dorrit i kafeen liker ikke Abbas. Nora forstår ikke hvorfor. I utdraget møter vi
Nora i det ferien begynner. Det blir kanskje en spennende sommer allikevel?
«Nora?»
Mamma snakker til meg fra den andre siden av døra. Jeg svarer ikke, for jeg vet ikke hva jeg skal si.
Pusten kommer i korte hikst, men jeg gråter ikke.
Jeg hører dørhåndtaket gå ned og styrter mot senga.
Gjemmer ansiktet i puta før mamma kommer helt inn.
Hun setter seg ved siden av meg.
«Nora … lille venn, det kommer til å gå fort.»
Jeg rister på hodet. Mamma legger en hånd på
ryggen min.
«Før du vet ordet av det, er du hjemme igjen.»
«Jeg vil ikke til mormor.»
Stemmen min forsvinner ned i puta.
«Du kan ikke være i byen hele sommeren, Nora, det blir for dumt.»
«Men Thilo skal være her …»
«Thilo er ett år gammel», sier mamma. Hun sukker oppgitt.
«Jeg skal jobbe nesten hver dag, Nora. Truls også … du kommer til å kjede deg i hjel …»
«Nei», sier jeg, «det er hos mormor det er kjedelig.»
Jeg har ikke vært så ofte hos mormor. Hun er nesten aldri hjemme, fordi hun er ute og reiser. Før var det fordi hun jobbet som journalist og ikke syntes
Norge var spennende nok, ifølge mamma. Nå er hun blitt pensjonist, men hun reiser fortsatt, fordi hun må besøke alle menneskene hun møtte da hun jobbet som journalist.
En annen grunn til at jeg ikke har vært mye hos mormor, er at hun og mamma alltid begynner å
krangle når vi er der, sånn at vi ender opp med å dra
hjem før desserten. Mormor bor langt ute på landet, midt i en skog. Huset hennes ligger så langt unna byen at jeg ofte har tenkt at det er en slags straff at hun bor der. At hun har gjort noe fælt som gjør at hun må bo der resten av livet.
Og nå skal jeg være der en hel sommer?
«Jeg kjenner jo ikke mormor engang!»
Mamma venter litt med å svare. Jeg snur meg halvt rundt. Da tar hun hånden sin og skyver håret mitt vekk fra ansiktet.
«Nei …», sier hun, «det er vel min skyld.»
Jeg tenker på de få gangene mormor har besøkt oss i byen. Da har vi vært på museum eller kafé, for det er alltid noe mormor vil se eller gjøre når hun først kommer. Sist jeg så henne, var rett etter at Thilo ble født. Da hadde hun med seg en liten, steinhard kosesjiraff fra Zimbabwe som mamma la på bunnen av lekekassen da mormor gikk.
Jeg vrir på meg.
«Jeg vil ikke …»
«Nei.» Mamma sukker igjen. «Men du må.»
En annen ting jeg ikke skjønner, er hvorfor mormor i det hele tatt vil ha meg på besøk. Hun som ikke vil feire jul med oss, som glemmer bursdager og som aldri ringer? Kanskje det er jeg som har gjort noe fælt og blir straffet? Det er sånn det føles. Uten
at jeg vet hva det skulle være. Jeg gjør som jeg får beskjed om og holder meg for meg selv.
Mamma ser på meg, mild i ansiktet. Som om alt er bra. Som om hun ikke har ødelagt alt. Inni meg bobler det, jeg vil si noe stygt til henne, men jeg får ikke ordene ut. Det eneste jeg klarer, er å hviske:
«Gå ut.»
Mamma blunker som om hun har fått rusk i øyet, før hun til slutt reiser seg og går.
Jeg skulle ønske jeg skulle på sommerleir eller hadde en sommerjobb, så jeg kunne klart meg selv. Aller helst skulle jeg ønske at jeg hadde en sånn venn som det var helt naturlig å bli med på hytta til og være der lenge, en hel sommer, men det er jeg langt ifra å ha.
Jeg har ingen.
To dager senere ruller bilen vår inn på mormors gårdsplass. Den er som jeg husker, et grønt tun omringet av skog på alle kanter og én eneste vei som fører ut til verden. Det er to hus der, et stort, rødt og et lite, hvitt, en gammel brønn og en kjøkkenhage.
Foran det røde huset står mormor. Hun har på seg en bred stråhatt som skjuler mesteparten av ansiktet, men under bremmen kan jeg skimte store, firkantede briller. Håret er langt og sølvgrått. Det henger tykt nedover brystet og rekker henne til midt på magen. Hun har på seg beige bukser og en beige vest med minst seks lommer over en mønstret T-skjorte. Det er akkurat sånn hun alltid har sett ut.
Mamma og Truls går ut av bilen med Thilo. Jeg blir sittende.
Mormor klapper mamma på skulderen og strekker hånden ut mot Truls. Så blir hun opptatt av Thilo, lener seg frem og klyper ham i kinnet og lager en grimase som sikkert er ment som søt, men som får Thilo til å vri seg unna med så stor kraft at Truls må vri seg etter.
Mormor retter seg opp og ser seg rundt. Mamma
peker mot bilen og sier noe. Jeg synker sammen i bilsetet. Mormor vinker til meg, men jeg vinker ikke tilbake. Så kommer mamma mot bilen, og jeg skynder meg å låse alle dørene før hun når frem. Hun blir stående og dra i dørhåndtaket. Jeg stirrer rett fremfor meg uten å lee en muskel. Til slutt gir mamma opp og går tilbake mot Truls og mormor.
De går inn, mens jeg blir sittende i bilen. Da jeg til slutt åpner døra, er det fordi det er helt nødvendig. Bilen er blitt glovarm av å stå i sola.
Jeg går bort til det røde huset. Fra terrassen kommer jeg rett inn på kjøkkenet. Jeg fortsetter mot trappa i enden av rommet og sniker meg opp. På døra nærmest badet henger et skilt hvor det står «NORA» i litt skjeve bokstaver. Mormor har ikke gjort seg spesielt flid, men det at hun i det hele tatt har laget et skilt, overrasker meg.
Jeg åpner døra og går inn, slenger meg på senga og stirrer opp i et hvitmalt tak.
Nesten med én gang banker det på. Jeg sier ikke «kom inn», men noen åpner likevel døra og titter inn. Det er mormor.
«Hei», sier hun. Jeg svarer ikke.
«Jeg ville bare si at jeg har lagt frem håndklær til deg inne på badet.»
«Takk.»
«Og en kopp til tannbørsten din.»
«Ok.»
«Og at det er lunsj nå.»
Jeg nikker svakt. Det ser ut som hun vil si noe mer, men så trekker hun seg tilbake og lar døra stå på gløtt, noe som irriterer meg.
Jeg venter en god stund før jeg går ned. Der finner jeg de andre rundt bordet ute på terrassen. De har nesten spist ferdig, men det er mat igjen, og en tallerken er satt frem til meg. Det er Truls som holder praten i gang, om et eller annet uinteressant som bare han bryr seg om, kryptokunst og bitcoins.
«Det geniale med blockchains …», sier han, men ingen hører etter.
Jeg konsentrerer meg om maten, mormor stirrer ut mot skogen, og mamma strever med å tørke vekk mat fra ansiktet til Thilo.
Det er ikke fordi vi gjør så mye spennende om sommeren, at jeg ikke vil være her. For det meste er vi bare i byen, fordi mamma må jobbe på sykehuset. Når hun har fri mellom vaktene, drar vi på stranden eller kjører til steder i nærheten. En gang dro vi helt til København. Men denne sommeren må mamma plutselig jobbe ekstra, nesten hver dag. Turnus heter det visst. Og i år hadde mamma uflaks med den.
Mamma har rett når hun sier at jeg ville ha kjedet
meg i byen, men hun tar feil når hun tror at jeg ikke vil kjede meg enda mer her.
Mormor går inn for å rydde på kjøkkenet, og Truls sier at han tar seg en joggetur. Da er det bare oss tre rundt bordet, men Thilo teller ikke, så egentlig er det bare mamma og meg. Hun holder seg opptatt med Thilo, men jeg merker at hun gløtter mot meg.
«Jeg vil ikke være her», hvisker jeg.
Mamma slutter å dulle med Thilo.
«Spurven», sier hun, som om det er et svar.
«Jeg vil være hjemme», fortsetter jeg.
«Nora …»
Mamma tar av seg solbrillene.
«Det går ikke. Nå er du her. Nå er dette planen.»
«Men …»
Mamma avbryter meg med å trekke pusten høyt, helt ned i lungene. Hun holder luften der nede et langt sekund før hun slipper den ut igjen.
«Jeg synes du skal prøve.»
«Men det er ikke noe å gjøre her.»
«Sommeren kommer til å gå fort. Og kanskje du blir kjent med noen?»
Mammas største ønske er at jeg skal bli kjent med
noen. Hun klarer så vidt å skjule skuffelsen når jeg
kommer alene hjem etter skolen. Av og til bruker jeg
ekstra lang tid på hjemveien, så jeg kan si at jeg var
innom en fra klassen eller ble igjen på ballplassen med de andre. Men jeg vet at hun vet at jeg ikke har noen venner.
Hun stryker meg på armen.
«Nå lager vi en avtale», sier hun og lener seg enda nærmere, «kan vi ikke si det sånn at du prøver? Og hvis det absolutt ikke går … hvis det er helt umulig for deg å være her … så kommer jeg og henter deg?»
Jeg skjønner hva hun prøver på. Hun prøver å lure meg til å si ja. Jeg merker sinnet vokse i meg. Jeg burde rope til henne, si at hun ikke kan dra fra meg på denne måten, men i stedet reiser jeg meg bare og løper inn, opp trappa og inn på rommet igjen. Denne gangen husker jeg å låse, sånn at ingen kan stikke hodet inn og fortelle meg hvor håndklærne er.
«Nora?»
Mamma tar i døra. Hun venter på at jeg skal svare, men jeg sier ingenting.
«Nora!»
Stemmen hennes er irritert nå, men jeg rikker meg ikke. Til slutt slipper hun dørhåndtaket og går. Fem ganger til kommer hun opp og røsker i døra og sier navnet mitt, men jeg svarer ikke noen av gangene.
Ikke før jeg er sikker på at de andre har lagt seg, sniker jeg meg ut for å tisse.
Tilbake på rommet blir jeg liggende lys våken og
stirre opp i taket. Jeg tenker på at mamma ikke virker som seg selv lenger. Mamma, som insisterer på å følge meg til svømmingen og alltid passer på at dyna er tullet helt rundt føttene mine når jeg skal sove, som dobbeltsjekker at matpakken er i sekken og at alle leksene er gjort. Og nå skal hun liksom la meg være alene på landet en hel sommer med en mormor jeg egentlig ikke kjenner?
Greit. Hvis det er sånn hun vil ha det, er det sånn hun skal få det.
Jeg finner mobilen og skriver en aller siste melding til mamma:
«Til Anita. Jeg blir hos mormor sikkert ganske lenge. Du kan sende passet mitt og andre viktige saker i posten. Ikke skriv melding tilbake. Ha det. Hilsen Nora.»