UTDRAG FRA:
Udyr
Ingvild Bjerkeland
Cappelen Damm 2023
I en verden hvor mennesker er i ferd med å bli utslettet, flykter Abdi og Alva fra udyr som har revet dem vekk fram familien og hjembyen sin. Flukten går gjennom skogen, og de har lite å spise. De er redde, men modige. De vil i sikkerhet hos pappa. Vil de klare det?
1.
Kråkene hadde samlet seg på kroppen som en svart dyne.
Jeg holdt søsteren min, Alva, i hånda.
«Hva er det ?» spurte hun. Stemmen skalv, men hun tok et modig skritt nærmere.
Kråkene lettet i flokk og skrek hest idet de forsvant over skogen.
«Bare et rådyr,» svarte jeg. «Det er ikke farlig.»
Alva la begge hendene over munnen. Øynene var store og redde.
«Jeg vil ikke være her,» hvisket hun spakt bak fingrene.
Jeg satte meg på kne ved siden av rådyret og la hendene mot den døde kroppen. Hånda mi ble rød av blod.
«Æsj!» utbrøt Alva.
«Ikke så høyt. Alva, du må hviske,» sa jeg og tørket hånda på buksa. Den var allerede svart og stiv av skitt. Litt blod gjorde ingen forskjell.
«Kom.»
Vi fortsatte gjennom skogen.
Trærne ruvet over oss, de bøyde tretoppene mot hverandre og hvisket stille. Skogbunnen var dekket av barnåler som sugde til seg lyden av skrittene våre. Bare fuglene brøt stillheten, med skarpe kall som gjallet gjennom lufta.
Så åpnet skogen seg, og vi kom ut på en knaus. Vi sto helt ubeskyttet, med det hvite månelyset på oss som en lyskaster.
«Åh! Se der!» ropte Alva og pekte ut mot havet. «En båt!»
«Ikke rop!» hveste jeg og dro henne ned på huk, i skjul.
Jeg speidet ut mot det svarte, skummende havet og fikk øye på det store lasteskipet som gled forbi der ute. For langt ute til at de kunne se oss. Redde oss.
Jeg dro Alva med meg videre, men hun var tung i stegene.
«Jeg er sliten,» klaget hun, «og det gjør vondt i magen min.»
Alt vi hadde spist de siste dagene var en pakke havrekjeks vi hadde delt mellom oss og blåbær vi hadde funnet i skogen. Jeg var også sliten, jeg hadde også vondt i magen av sult.
«Vi kan ikke stoppe nå,» sukket jeg. «Det er fortsatt langt til Djupevik, og rådyret …»
Nei, jeg kunne ikke fortelle henne at rådyrkroppen fortsatt var varm, at det ikke var lenge siden dyret ble drept. Vi var i fare, vi måtte videre.
«Ja, men jeg er sulten!» sa Alva, og underleppa hennes skalv. «Jeg vil ha mat nå.»
«Se her,» sa jeg og rakte henne vannflaska. Vi hadde fylt den opp i en bekk litt tidligere. Vannet smakte mose, men det fylte magen. Alva tok en stor slurk og skar en grimase da hun svelget.
«Kom,» sa jeg og klemte hånda hennes. «Bare litt til, ok? Vi skal hvile snart.»
«Stakkars rådyret,» sa Alva etter en stund. «Hvem drepte det?»
«Rådyr blir drept av andre dyr hele tiden,» sa jeg, «ulver og bjørner og sånn. Det er helt vanlig.»
«Men det finnes ikke ulver og bjørner her,» protesterte Alva. «Det sa du jo! Da jeg var redd. Du sa det!»
«En rev, da. Det var helt sikkert en rev,» sa jeg. Alva nikket og smilte lettet. En rev. Rever var hun ikke redd for.
Hun stolte på meg. Storebror som var så modig og rolig.
Storebror som løy.
Rever lager ikke dype, spikertynne tannmerker i doble rekker. Ikke sånne som de jeg så på rådyrets mage. De jeg skjulte med hånda mi så ikke Alva skulle se dem.
Slike merker laget bare udyrene vi flyktet fra.
Noen kom!
Plutselig hørte vi kvister som knakk.
Greiner som ble bøyd til side og som smekket tilbake idet noen presset seg forbi.
Raske skritt gjennom skogen. På vei mot oss.
Vi løp.
Banet oss vei gjennom et virvar av tørre greiner og busker som pisket mot ansiktet. Over en myr, uten
å passe på hvor vi tråkket. Vi plumpet nedi og ble våte begge to og løp videre med surklende sokker og sko, opp en bakke dekket av lyng og noen busker som stakk, over en knaus, og så ned enda en bakke. Jeg snublet i en stein og rev Alva med meg i fallet. Vi ramlet nedover, rullet rundt, lyng og kvister i ansiktet og munnen, men vi hadde ikke tid til å bli liggende, vi hadde ikke tid til å kjenne etter om noe gjorde vondt. Selv Alva skjønte det. Vi var på beina igjen med det samme.
Vi måtte løpe videre, så fort vi klarte, så langt vi klarte.
Men til slutt kunne vi ikke løpe mer. Frykten alene kan bare drive kroppen til et visst punkt før det stopper opp. Kroppen trenger mat og hvile.
Vi var så slitne, så slitne.
Alva var så liten.
«Vi må gjemme oss,» hvisket jeg.
Vi fant en steinrøys dekket av mose og bjørnebærkratt.
Jeg presset meg inn mellom to store steiner med ryggen først og dro Alva forsiktig inn etter meg.
Bjørnebærkrattet var som sammenfiltret piggtråd, hektet seg fast i klærne våre og rispet opp bar hud.
Det var så trangt mellom steinene at jeg nesten ikke fikk puste. Alva satt oppå meg, og jeg kunne kjenne
pulsen hennes slå gjennom kroppen som pendelen i en gammeldags klokke.
Noe kom ut i lysningen. Sto der på den andre siden av myren.
Alva klynket svakt, og jeg la en hånd over munnen hennes, den andre hånda over min egen.
Frykten var som en stor, svart fugl inne i meg.
Den slo panisk med vingene. Men jeg laget ikke en lyd.
Vi hørte stegene over myren. Små sukk fra myrhullene som lukket seg bak den.
Vi hørte pusten, hvesende og tung gjennom en halvåpen kjeft full av lange, spisse tenner. Den kom nærmere og nærmere.
Stanset like ved steinrøysa.
I måneskinnet kunne jeg se beina mellom steinene og bjørnebærkrattet. De var lange og dekket av glatt, svart pels. Klovene var gjemt i gresset. Ned langs sidene hang to lange armer med smale hender og tykke klør som krøllet seg innover i en spiral.
Når den blir sint, retter klørne seg ut til lange, skarpe sverd.
Jeg hadde sett det da de drepte mamma.
Kroppen til Alva skalv mot min.
Frykten hamret med de svarte vingene inne i meg.
Vi laget ikke en lyd.
Jeg tenkte på den siste gangen jeg så mamma.
«Ta Alva og løp,» sa hun, mens blodet bredte seg ut som et teppe under kroppen hennes.
Jeg gjorde som hun sa. Jeg tok med meg Alva, og ingenting annet, og løp.
Jeg burde kanskje nektet. I det minste dratt tilbake etterpå, for å se om mamma fortsatt lå der på gresset foran huset vårt, med den store kjøkkenkniven i hånda i et håpløst forsøk på å forsvare oss.
Men jeg hadde Alva å tenke på. Hva ville skje med henne hvis jeg dro tilbake, hvis udyrene fortsatt var der, hvis jeg ikke overlevde? Hvem skulle ta vare på henne da?
Ting var ikke som før. Vi kunne ikke stole på noen.
Vi ventet i steinrøysa.
Udyret ventet utenfor.
Det kikket seg rundt. Løftet på ørene.
Vi holdt pusten.
Ventet. Men så.
Endelig beveget de pelskledde beina seg bort fra steinrøysa vår.
Vi hørte lyden av klovene mot stein, og greiner som knakk idet den fortsatte inn i skogholtet mot nord.
Vi ble sittende en stund til. Pusten raste i brystet, som om jeg nettopp hadde løpt fort.
«Vi må gå en annen vei,» sa jeg og lirket oss ut mellom steinene og bjørnebærkrattet. «Vi må gå en omvei.»
«Hvorfor det?» spurte Alva. Hendene hennes knuget fortsatt om en flik av genseren min, knokene var hvite.
«Jeg vil ikke gå en omvei.»
«Fordi den gikk dit vi skulle gå,» sa jeg, «Vi kan ikke følge etter den, tenk om den snur.»
«Tenk om den venter på oss i Djupevik,» sa Alva.
Det hadde jeg ikke tenkt på.
Nei, det kunne jeg ikke tenke på.
Jeg hadde ingen løsning på det.
«Det gjør den ikke,» sa jeg bare. «Kom!»
Vi klatret opp til toppen av steinrøysa, en stein om gangen. Jeg måtte dra Alva etter meg. Vi skrapte oss opp på hendene og knærne.
På toppen var det fri sikt i alle retninger, og månen lyste opp myrene og knausene, men jeg turte ikke speide etter udyret. Vi krøket oss ned på kne og krabbet over toppen og ned på andre siden, mot øst. Bort fra havet.
Etter hvert skiftet himmelen farge. Det mørkeblå ble grått, og så lyseblått. Sola lirket seg sakte opp over horisonten, og strålene spredte seg utover de gressdekte jordene foran oss.
Det var ingen steiner eller trær her, ingenting å gjemme seg bak.
«Hvis vi hører en lyd, legger vi oss rett ned på magen og gjemmer oss i gresset, ok?» sa jeg.
«Vi kan løpe,» foreslo Alva.
«De løper mye fortere enn oss.»
«Ok,» sa hun alvorlig.
Noen hadde satt opp et elektrisk gjerde rundt det ene jordet for å holde sauene på plass, men det var ikke strøm i det nå. Det var ingen sauer igjen. Alle husdyr var slaktet og spist. Det hadde ikke vært mat i butikkene på mange uker.
Folk begynte å hamstre allerede de første dagene. Med en gang det første sjokket over angrepet hadde gitt seg, med en gang de forsto at myndighetene ikke hadde kontroll på situasjonen. Da tømte de butikkene for dopapir og sjokolade, mel og tørrgjær, hermetikk og pasta. Til slutt var det bare gelatinplater, nylonstrømper og Stiff strykespray igjen. Det var ingen som fylte opp butikkhyllene, ingen som kjørte trailere med varer over fjellene og grensene, ingen båter som la til kai lenger. En av de siste nyhetsreportasjene vi hørte på radioen, før mamma døde og vi rømte, var om bondegårder som ble angrepet. Ikke av udyr, men av mennesker som tømte matlagrene og slaktet husdyrene.
Jeg hjalp Alva over gjerdet.
«Au! Jeg fikk strøm i meg,» sa Alva og grep seg til magen. «Det verker her!»
«Det er ikke strøm i gjerdet. Slutt å tulle!»
«Ok,» sa Alva spakt og kastet opp i gresset. Oppkastet var tyntflytende og gulgrønt.
«Du spyr ikke av å få strøm i deg,» sa jeg irritert og dro henne i armen. «Kom!»
«Men det gjør vondt! Jeg har vondt!»
«Vil du vente her og bli drept, sånn som mamma?» hveste jeg.
«Nei,» sa Alva gråtkvalt og ristet på hodet.
«Så kom!»
«Jeg tror jeg kunne ha spist en hel sau om jeg fant en,» sa Alva etter at vi hadde krysset jordet og en øde bilvei.
«Bare tatt vekk ulla først, så klart.»
«Da måtte du drept sauen,» sa jeg.
«Jeg vet det, altså. Men jeg er så sulten at jeg hadde gjort det. Jeg kan spise hva som helst nå. Til og
med brokkoli.» Hun tenkte seg om et øyeblikk, før hun la til:
«Men ikke sushi!»
Jeg smilte. «Det finnes ikke sushi lenger, tror jeg. Ikke her. Da må vi til utlandet.»
«Er det dit vi skal?» spurte Alva og stoppet opp, «Går båten i Djupevik til utlandet?»
Jeg nikket.
«Til Shetlandsøyene,» sa jeg, «Og så skal vi videre derfra, til Faire Isle. Det er ikke så langt, tror jeg.»
«Jeg spiser ikke sushi der heller,» sa Alva bestemt.
«Helt greit.»
«Men jeg vil til pappa.»
«Han venter på oss der, jeg lover,» sa jeg og tok hånda hennes.
Hun holdt seg til magen mens hun gikk, og små, klare perler av svette skinte på pannen hennes. Hun klaget ikke mer, bare snakket om mat, hva slags mat hun likte og ikke likte, og hva hun savnet mest og hva hun skulle spise når vi kom til pappa.
«Stå stille litt,» sa jeg.
«Kommer udyret?» spurte hun med tynn, redd stemme.
«Nei,» sa jeg, «Jeg vil bare –»
Jeg la hånda på pannen hennes. Den var varm og klam.
«Fryser du?» spurte jeg.
«Hele tiden,» sa Alva og kastet opp på nytt.