I oktober 1873 ble Aasta Hansteen på nytt provosert av noe hun leste.
I et svensk kirkemøte hadde presteskapet bestemt seg for å endre vigselsritualet.
De ville fjerne formaningen til mannen om å «ære sin hustru» og legge til kravet om at kvinnen skal «være sin mann underdanig».
Aasta så på dette som et stort tilbakeskritt og skrev en pamflett om saken.
Lover du å være ham underdanig?
Det vil forhåpentlig være siste gang vi ser noe så latterlig:
54
Et mannlig kirkemøte som diskuterer menighetens spørsmål uten at kvinner er deltagere ...
... eller i det hele tatt blir spurt!
Selv ekteskapet blir behandlet på denne måten, som om det overhodet ikke angår kvinnen.
nei takk!
I protest mot kirkens underdanighetslære meldte Aasta seg ut av statskirken.
55
Aasta ble stadig mer frustrert over samtidens kvinnesyn. Hvor enn hun gikk ble hun påminnet den store urettferdigheten.
56
Kvinnene går gjennom livet som hestene på landeveien: med skylapper foran begge øyne, slik at de ikke skal se noe av det som omgir dem.
De skal alltid ha et horisontalt og ganske innskrenket perspektiv foran seg, og denne innsnevrede synsvidde skal bestandig utfylles av én enkelt mannskikkelse.
Det tillates dem verken å se det som hever seg i høyden eller det som senker seg i dypet.
De kvinner som ønsker en videre synskrets, og som derfor til mennenes store ergrelse bøyer skylappene til side for å se litt mer av verden ...
... disse kvinner kaller mennene «Blåstrømper»* til skrekk og advarsel!
*
«Blåstrømpe» var en nedsettende betegnelse på en kvinne med intellektuelle ambisjoner.