Vi åpnet en tilfeldig dør i den lange rekken av dører.
«Hva er den lyden?» spurte jeg. Det var akkurat som om noe krafset og tasset der inne. Proffen lyste inn med lommelykta, men så bare en murvegg og noen rotter som løp langs gulvet.
«Blindvei», sa Nikk. «Vi prøver en annen dør.»
Lommelykten lyste opp i gangene og vi kunne se mange gamle ting fra krigen, sikkert noe Rønneberg hadde lagret her nede. En hjelm, en sabel og bilder av Kong Haakon den 7.
Alt var dekket med et uvanlig tykt lag med støv.
Vi gikk et stykke videre, nedover en mørk korridor.
Da vi åpnet neste dør fikk vi øye på en trapp opp. Over hodene våre kunne vi høre lyden av noen som snakket. Var vi på skolen?
Jeg snek meg opp noen trappetrinn og lyttet. Det var noe kjent med en av stemmene.
«Det aller viktigste med årets budsjett er at vi har satt av nok penger til rengjøringen av statuene på torvet.»
Vi så på hverandre. «Er ikke det ordføreren?» hvisket jeg. Proffen nikket. «Vi stikker!»
«Enda en blindvei», sa Nikk.
Men jeg var uenig. «Hvis dette er ordføreren, så betyr det at vi er under rådhuset. Da kan vi endelig orientere oss på kartet!»
Proffen lyste på det, og ganske riktig, det var ikke langt igjen nå.
Skolen vår ser ut som et slott, med tårn, spir og hemmelige rom, og ligger på en øy utenfor Ålesund som heter Aspøya.
Det er en svær skole, gigantisk, faktisk, nesten som et slikt slott som grever eller kongelige reiser til i ferien sin.
Vi lukket opp en dør og kom inn i kjelleren der ordenselevene hentet melk og juice til hver klasse.
«Kjedelig», sa Nikk, «vi må finne noe mer spennende enn dette.»
Proffen og jeg var helt enige. Vi fulgte kartet og tunnelen videre gjennom neste dør.
Vi kom inn i et stort rom, med et digert vindu på den ene veggen. På andre siden av glasset kunne vi se en skygge som satt på en stol og holdt på med noe. Det så ut som om skyggen skrudde på en maskin. Det så ut som han eller hun fikset på en liten del av en mye større dingsegreie.
Proffen tok et langt skritt fremover, men Nikk tok tak i armen hans. «Vent», sa han. «Ikke bli sett nå.»
Vi ble stående musestille et øyeblikk. Plutselig reiste skyggen seg og kom mot oss. Jeg holdt pusten. Var vi oppdaget?
Skyggen kom helt bort til vinduet og stanset med nesa tett inntil glasset. Vi kunne ikke se ansiktet, det var for mørkt. Personen presset nesen sin mot glasset. Vi så bare to store nesebor, men vi klarte ikke å se hvem nesen tilhørte. Skyggen pirket seg i tennene, og snudde seg igjen.
Det var da vi skjønte at vinduet ikke var et vindu, men et speil. Vi var på baksiden av et speil, og skyggen kunne ikke se oss!
«Hva i alle dager skjer her?» hvisket jeg. Hjertet mitt slo hardt i brystet og hjernen jobbet febrilsk med å sette sammen puslebrikkene.
Skyggen fortsatte å skru på maskinen. Det lå noen ledninger og verktøy på gulvet.
Nikk skulle til å filme det hele, men Proffen sparket borti en stein og lagde en fryktelig høy lyd. Skyggen som skrudde på maskinen snudde seg brått. Vi frøs fast der vi sto, og holdt pusten igjen. Tenk om det ikke var et speil likevel?
Men skyggen kom ikke mot oss denne gangen. I stedet forsvant den ut en dør og ble borte.
Som på kommando pilte vi ut igjen til tunnelgangen under skolen.
Hva hadde vi sett nå? Hvem var den personen på innsiden? Og ikke minst, hva var den rare maskinen?
Da vi hadde fått igjen pusten, sjekket vi det gamle kartet. Like ved siden av oss sto det «MORGENDAGEN» med snirklete bokstaver.
«Hva betyr det?» spurte Proffen. «Aner ikke», sa jeg. Det hørtes uansett bedre ut enn rommet med den skumle skikkelsen og den rare maskinen vi nettopp hadde sett, så vi rev opp døren og snublet over dørstokken.