Maria sand - Hold pusten så lenge du kan

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 1

hold pusten s책 lenge du kan

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 2

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 3

Maria Sand

hold pusten s책 lenge du kan Roman

forlaget oktober 2015

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 4

maria sand Hold pusten så lenge du kan © Forlaget Oktober as, Oslo 2015 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 10,7/14 pkt. hos oz Fotosats as Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2015 Første opplag, 2015 isbn 978-82-495-1558-5 www.oktober.no

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 5

Før

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 6

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 7

Kjersti har blåbærlue. Jeg har jordbærlue. Den klør i panna, og sekken dunker hardt og skrangler mot ryggen. Nysnø heter det når det snør for første gang og bakken bare forsvinner under nesa på deg. Ansiktet kjennes helt annerledes når det blir så kaldt. Haken krymper seg, leppene blir stive. Og man mister nesten tiden, det blir plutselig mørkere, og lyktestolpene skrur seg på én etter én. På den andre siden av elven er det et tre som bøyer seg ut over vannet. Nesten som en bro.

Det faller ikke, det bare strekker seg utover. Kjersti trekker noe opp fra sekken, hun holder det bak ryggen, det stikker bare så vidt fram.

– Hvilken hånd? spør hun, og hvite skyer kommer ut av munnen hennes.

– Den, sier jeg og peker.

Kjersti har funnet en død spurv på gata.

– Hvorfor har du lagt den i et syltetøyglass? spør jeg.

– Det heter norgesglass, svarer hun og åpner det.

Hun løfter den lille fuglen ut av glasset og legger den ned på den hvite bakken. Nesten svart mot det hvite.

Jeg ser på endene der nede på vannet.

– De med grønt hode er finest, sier jeg.

Vannet er grumsete. Brunt. Gammelt løv og råtne kvister flyter forbi.

7

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 8

– Lurer på hvor endene blir av når de dør?

– Kanskje de bare synker, svarer Kjersti, men hun ser ikke på meg, hun ser bare på den lille fuglen som ligger foran føttene hennes. Uten å leve, uten noe hjerte, like kald som bakken den ligger på. Og jeg får lyst til å tråkke på den, jeg vet ikke hvorfor, men jeg får så lyst.

Hvor hardt må man tråkke for at den skal knuse? Spre seg utover og ikke ligne noe?

Vi lener oss over rekkverket og kaster fra oss de siste smulene fra matpakka. Endene kretser omkring dem. Jeg ser ansiktene våre i det mørke vannet. Kjersti legger spurven tilbake i glasset og stapper det ned i sekken igjen.

– Hvor fant du den? spør jeg.

– På vei til skolen, svarer hun, og så sier hun at hun skal begrave den i bakgården, med glasset og alt. Jeg spør om hun skal lage et kors, men hun bare trekker på skuldrene og tar på seg sekken igjen.

– Se, sier jeg og slipper en klinkekule ned i vannet.

Men den synker så fort og vannet er så grumsete at Kjersti ikke rekker å se den før den forsvinner i dypet.

– Hva? sier hun. Men det er jo for sent uansett.

– Ingenting, svarer jeg, og angrer på at jeg kastet den fra meg. Det var jo den fineste jeg hadde. Kjersti ser på klokka si. Hun har klokke. Armbåndsur. En rød viser og en blå. Pappa har lagd en klokke i papp med splittbinders så man kan flytte på viserne. Den henger på veggen ved sengen. Vi øver hver kveld.

Det er blitt ganske mørkt, men snøen lyser opp bakken så det ser ut som om den er himmelen og himmelen er bakken.

– Alt blir annerledes om vinteren, sier jeg til Kjersti, men hun har begynt å gå allerede. Jeg følger etter, tar 8

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 9

henne igjen. Vi sier ikke noe mer, vi må ikke alltid si noe. Bare et lite ha det når hun går opp til venstre og jeg går ned til høyre over trikkeskinnene. Jeg tar to trinn av gangen opp trappene og lukker døra forsiktig, for pappa skriver om kveldene og om nettene. Det høres ut som små hakkespettlyder fra skrivemaskinen på den andre siden av veggen.

– Det blir bare ostesmørbrød i dag, sier mamma.

– Pappa glemte å handle.

Hun prøver å si det sånn at pappa skal høre det, men han bare skriver, han hører ingenting da.

Under osten ligger en skive ananas. Den er varm og våt, og osten synker ned i hullet på midten. Jeg tar ketsjup og grillkrydder på og spiser bare halve. Jeg blir så kvalm av å tenke på den spurven i glasset.

– Når begynner ting å råtne? spør jeg mamma.

– Hvilke ting?

– Ting som har levd.

– Kan du ikke spørre pappa om det, sier hun og skyller av tallerkenene.

Jeg går inn på rommet og prøver å lese noe. Finner fram Ringenes herre i bokhylla, men jeg må lese den første setningen om og om igjen, for jeg glemmer den med en gang, den bare forsvinner i hodet. Jeg setter to stoler overfor hverandre og henger et ullteppe over.

Lager et telt. Setter meg inni. Tar fram boka igjen, men det er altfor mørkt til å lese her inne. Jeg legger meg på ryggen, ser taklyset piple inn gjennom hullene i stoffet.

Det drypper fra takrenna utenfor vinduet, snøen smelter jo allerede. Man må hinke i rute én, to, og tre på paradiset i skolegården, man får ikke bytte bein, da gjelder det ikke. Man må ikke treffe streken med steinen, 9

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 10

og man må snu i det runde feltet, nummer ni, som er en halvmåne, og hinke tilbake. Strømpebuksa som stikker under buksene. Man må bruke strømpebukse under buksene nå, selv om snøen smelter og det plasker på paradiset så man blir våt nederst på buksebeina. Kjersti har lest Ringenes herre fire ganger allerede. Hun leser selv, inni seg, hun beveger ikke på leppene engang. Hun har krøller som stikker fram under lua. De er stive som stålull. Stålull er det man vasker virkelig skitne tallerkener med, og gryter. Det er godt å ta på. Mitt hår er langt og flatt og nesten hvitt. Det rekker snart ned til rumpa.

Mamma står og rører i havregrøten så den ikke brenner seg, mens hun ser på Dagsrevyen. Så setter hun fram to boller, en til meg og en til seg. Pappa skal ikke ha. Han jobber så godt for tiden.

– Vi må ikke forstyrre ham, sier mamma og strør sukker på grøten, det smelter med en gang og blir liggende i kantene. Jeg lager små elver og bekker. Fjelltopper av grøt. Mamma snakker ikke når hun spiser, hun bare ser ut av vinduet.

– Skal vi lese neste kapittel i kveld? spør jeg. Mamma setter sin bolle på kjøkkenbenken og går inn til pappa.

– Kommer snart, sier hun, – bare ta på deg pysjen så lenge. Hun lukker døra etter seg. Jeg hører at de snakker, men ikke hva de sier. Jeg smører grøten utover og lager ørken i stedet.

Jeg kjenner det ruglete dynetrekket som er stivt når det er rent, det kiler mot hårene på beina. Mamma har tatt på seg brillene og funnet fram til eseløret i boka.

– Skal vi se, hvor var vi.

10

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 11

Jeg hører ikke på hva hun leser, ordene fra boka blander seg sånn sammen med ordene inne i hodet.

– God natt, sier mamma plutselig og bretter nytt merke i boka. Men hun lukker ikke døra helt – hun lar den stå på gløtt. Jeg trekker dyna over hodet og teller til hundre.

– Natta, Alva-mor! roper pappa fra den andre siden av veggen.

Det står ingen i døra og ser på meg. Det er bare hodet mitt som lager de bildene. Det står ingen der borte. Det er ikke farligere når det er mørkt, nesten svart ute, og fullt av utydelige former overalt, det blir ikke farligere av det. Jeg må skrape tennene over tunga ti ganger før jeg får sove. Det blir sårt i munnen. Jeg gjør det ti ganger til. Telle. Ti på innpust, ti på utpust. Men i hodet står det noen i døra. Noen som kan se meg selv om det er helt mørkt, mørkere enn når jeg kniper sammen øynene og prøver å sove, prøver å se for meg hvordan jeg ser ut når jeg sover. Men jeg ser bare Kjersti, Kjersti som driver og graver ned glasset sitt i bakgården.

Noen ganger når jeg ikke får sove, bærer mamma meg. Og noen ganger pappa. De later som de ikke husker hvor gammel jeg er, og bærer meg rundt på stuegulvet til de tror jeg sover. Da legger de meg ned. Da er sengen kald. Mamma har kjøpt lakener og dynetrekk i sånt kreppstoff. Det er enda kaldere mot beina.

Jeg klarer ikke å spise frokosten, for det sitter noe i halsen, eller i munnen, noe jeg ikke greier å svelge vekk.

Skrape bort. Jeg pusser tennene så hardt jeg kan, pusser tunga, men noe klumper seg, det bare buler utover. Noe 11

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 12

vokser jo alltid. Bite sammen tennene, gnisse. Knipe sammen hendene, negler inni håndflaten. Trykke dem hardt inn i håndflaten. Kommer det blod nå? Jeg åpner hendene og ser, men det er bare blitt noen små merker.

Det ser ut som bitte små larver som kryper inne i hånda. Og det kommer ikke noe opp når jeg hoster, når jeg prøver å kremte til jeg nesten kaster opp. Det kommer ingenting. Jeg tar et speil fra sminkepungen i mammas veske og gaper, men jeg kan ikke se noe. Legger det tilbake. Stoffet inni vesken er støvete, litt klissete.

Små lapper og løse pastiller i bunnen. Lommeboka. Jeg åpner den. Kjenner på myntene. Hundrelappen. Holder i begge ender av den gul-oransje seddelen, den revner ikke, bare litt. Litt til, papiret er tynt og glatt noen steder, godt å gni fingeren mot, skrape med neglen, raspe det opp så det nesten smuldrer mellom fingrene, den blir ikke helt ødelagt, man kan godt betale med dem som er revet i stykker også.

Frøken ringler med nøkkelknippet sitt, og vi marsjerer to og to etter hverandre inn. Det er Kjersti som går ved siden av meg, det er vi som møtes ved bommen hver dag og deler matpakka i storefri og sover over hos hverandre i helgene, og av og til i ukedagene når mammaen til Kjersti jobber sent.

Det er gym. Innebandy. Noen av jentene har klippet strimler av avispapir og snørt dem sammen med hyssing så de ligner på de store duskene som sånne heiagjengjenter har på film. De går jo helt ned i spagaten, men de revner ikke. De har spurt om de kan få være heiagjeng i stedet for å spille. Frøken synes det er en morsom idé, og de samler seg borte i hjørnet for å planlegge. De 12

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 13

spurte ikke om jeg ville være med, men de spurte ikke Kjersti heller. De hopper og roper og hjelper hverandre med å slå hjul. Vi andre får vester i blått og rødt og blir delt inn i to lag. Men ballen er bitte liten, den glipper så lett unna. Kjersti løper etter, men hun treffer den ikke så mye, hun heller.

De har ikke skrudd på varmeovnene i gymsalen ennå, frøken sier at det bare er å løpe en ekstra runde.

Slå en floke, sier hun og slenger med armene så nøklene hun har i en snor rundt halsen, hopper på brystet hennes. Hun har alltid lilla klær, og mye større pupper enn mamma. Jeg ser på klokka over døra, teller minutter, sekunder, lilleviseren som sakte flytter seg oppover, hører de små klikkene helt hit, de blir bare færre og færre, går saktere for hvert sekund. På gulvet er det malt streker i blått og rødt som på en ordentlig idrettsbane. Og selv når jeg ikke ser på dem, er de liksom der, i kanten av øyet. Rødt, blått, vester som fyker forbi.

Strekene som slanger seg bortover gulvet. Endelig ringer det ut. Jeg kaster fra meg vesten og løper først av alle ned i garderoben. De andre somler etter, snakker om hvem som skal være med hverandre hjem. At noen skal ha pannekaker til middag.

– Mamma har sagt at vi kan få se film etter middag, er det en som sier til en annen. Jeg vrenger av meg klærne, de blir liggende i en bylt på gulvet, man skal jo ta av seg ett plagg om gangen sånn at klærne ikke blir ødelagt, men akkurat nå er det ikke tid til det. Tid er luksus, sier pappa, og det er kanskje sant. Dusjen er hard og varm. Jeg skrur på alle strålene før de andre rekker å komme inn i dusjrommet, det fylles av damp så det blir vanskelig å se. Det lukter litt mugg her inne. Når man 13

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 14

puster inn mugg, blir det i lungene for alltid, sier Kjersti, hun vet sånne ting. Hun kan så mye forskjellig. Jeg forsøker å holde øynene åpne under dusjstrålen. Det er noen mørke flekker der borte i hjørnet. Om jeg myser, begynner de å bevege seg oppover veggen. Store, svarte insekter som kryper langsomt over de hvite flisene. Jeg forsøker å blunke så de forsvinner, men det hjelper ikke.

Kjersti kommer inn, stiller seg under strålen på den andre siden. Krøllene hennes strekker seg ut og legger seg flate over ryggen. Så langt hår hun har. Nesten like langt som mitt, når man strekker i det, når man tar vann på det. Noen flere kommer inn. Noen kommer nærmere.

Alle kommer nærmere, bortsett fra Kjersti, hun blir stående der borte og såpe seg inn med et gult såpestykke.

Jeg ser ikke opp, jeg trenger ikke det hvis jeg ikke vil.

Men ringen rundt meg blir bare trangere og trangere.

Noen som ler. Mange som ler, noen som sier: – Du. Man behøver ikke svare. Ikke på alt. Bare på det man vil. Fingre som dytter på kroppen, vann som sildrer nedover øynene, jeg ser ikke, jeg ser ingenting. Det var jo ikke ekte insekter det der borte i hjørnet, det var bare innbilning. De begynner å le.

– Du, er det en som sier igjen. Jeg prøver å åpne øynene, finne et punkt på bakken, et sted på gulvet jeg kan se på, muggen i hjørnet, flisene, de ru, grå stripene mellom flisene.

– Du, hvorfor tar du ikke av deg klærne når du dusjer?

Kjersti ser ikke bort hit. Hun forsvinner nesten i all dampen fra dusjene, i alt skummet fra såpen. Det var ikke sånn i begynnelsen. Da vi begynte i første klasse, var det ikke sånn. Da var det ingen som sa de tingene 14

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 15

de sier nå. Og Kjersti og jeg kjente hverandre fra før, vi var jo venner fra vi var små, hadde like klær og samme dagmamma, jeg trodde noen ganger at vi var den samme, nesten. At det ikke var noe mellom oss, ikke noe luft. Det var sånn, Kjersti og jeg og ingenting imellom. Eller, jeg så det i hvert fall ikke. Nå kan jeg se det. At det av og til er masse luft og ting i veien. Noen ganger ser jeg det helt tydelig. En slags strek, eller et gjerde. Nå går det på midten av badegulvet. Der borte, mellom dusjstrålene. Langs flisene og de grå stripene.

Håret hennes som ligger flatt ned langs ryggen. Det gule såpestykket som lager hvitt skum, bare ryggen ser jeg nå, for hun snur seg alltid når de står sånn rundt meg og ler og peker. Glor. Glaner. Nedover, ned der, forbi der. Ned mot føttene. Og jeg så det ikke før nå, at jeg hadde glemt å ta dem av, jeg hadde jo helt glemt å ta av de blå gymsokkene før jeg skyndte meg inn i dusjen.

De blå gymsokkene jeg har arvet av kusina mi. Og nå glor de. Nå ser de på hele meg. De ser at jeg har begynt å vokse på rare steder sånn som legen sa. Han sa at det var helt normalt. At det ikke gjør noe å ha små kuler under brystvortene selv om man bare er åtte år, for det går så langsomt. – De vokser så innmari sakte, skjønner du, Alva, sa han. Og mamma var så glad da vi kom ut fra det legekontoret, hun var så glad for at det ikke var noe galt med meg at vi kjøpte is selv om det var kaldt ute, og så tok vi drosje hjem. Men det var jo det. Det er alltid noe galt når noe gjør vondt.

Kjersti står allerede i underbukse og trøye der ute i garderoben. Håret hennes krøller seg sakte oppover.

Drypper. Lager små våte flekker på den grå trøya. Men Kjersti fryser aldri. Hun kan leke ute i timevis uten å 15

Prosjekt1.MariaSand_Layout 1 12.06.15 15:29 Side 16

bli kald. Nå kommer hun til å gå bort til bommen og vente på meg der. Vente til jeg har kledd på meg og børstet håret og puttet de våte tingene i gymbagen.

Kanskje kommer hun til å si noe rart på røverspråket.

Krumme hånda rundt øret mitt og hviske det. Vente til det går over. Ekkoet fra dusjen, neglene på huden. Jentene fortsetter å peke. Og stirre. Og hviske. Jeg glemte jo bare å ta dem av. Jeg skulle prøve å komme først. Bli fort ferdig. Men det eneste jeg klarer å si, er: – Ja, jeg dusjer alltid med sokkene på, jeg.

Det gjaller fortsatt i veggene. Man må bare lukke øynene. Sånn. Og vente. Holde pusten til man kommer til hundre. Til man nesten sprekker.

16