tunga mi protesterer mot døden
Anna Kleiva og Bendik Vada (red.)
TUNGA MI
PROTESTERER
MOT DØDEN
Palestinske dikt
forlaget oktober 2024
mohammed el-kurd
abu toha
folk i Gaza burde gjere under eit israelsk
najwan darwish
noor hindi
Ein gong såg eg inn i ein spegel, men kunne ikkje sjå kroppen min ....................................................
rasha abdulhadi
To litani for Palestina i : Ufullstendig liste over uautoriserte palestinarar 86
To litani for Palestina ii : Eit litani for motviljen mot å bli gjenferdaktig ......
FORORD
Fem søndager i 2023 og 2024 arrangerte vi, sammen med Priya Bains, opplesninger av palestinsk poesi på baren Perla i Oslo. Behovet for å høre dikt av våre palestinske kolleger var og er stort. Den palestinske litteraturen rommer fantastisk gode poeter. De er skrivende mennesker i en grusom situasjon, de vitner med kunsten sin fra områder og erfaringer som resten av verden er stengt ute fra, de blir demonisert og umenneskeliggjort av vestlige maktstrukturer.
Mange av oss har følt på en enorm avmakt det siste året, ikke minst på grunn av hvordan språket er blitt brukt – eller ikke brukt – for å beskrive situasjonen og menneskene på Gaza. Den er uforståelig, roen og tausheten fra makthavere i møte med de grusomste ordene som finnes i språket: folkemord, tortur, utsulting. For å kunne handle må man kunne uttale ordene.
Dette er ikke nye vilkår for palestinere. I mange tiår har deres virkelighet – den personlige, daglige, strukturelle, språklige – blitt ignorert. I essayet About Principles and Art (1970) skriver poeten Samih al-Qasim: «Den eneste måten jeg kan gjøre identiteten min gjeldende på, er ved å skrive poesi.» Opplesningskveldene på Perla var også et forsøk på å bøte på den språklige realiteten. Samtidig føyer disse kveldene seg inn i en lang, global tradisjon av
kunstneriske mønstringer i solidaritet med det palestinske folket.
Diktning har et aspekt av sannhet ved seg som overskrider samtidens medieframstilling av sannhet i vår kultur. Det at norske og internasjonale medier har skapt ubegrunnet skepsis rundt drapstallene helsemyndigheten på Gaza rapporterer om, blir utrolig bleikt i møte med Mosab Abu Tohas dikt «Det folk i Gaza burde gjere under eit israelsk luftangrep». Noen av poetene i denne antologien har blitt drept av okkupasjonsmakten, men som andre palestinere fremstilles de kun som avdøde, som om de omkom i en naturkatastrofe.
Rana Issa skriver i etterordet til denne antologien at arabiskspråklige poeter «lenge før islams fødsel begynte å betrakte poesien som en diwan, en historisk opptegnelse» – altså at poesien kan sies å være en slags historieskriving.
En historieskriving i et annet språklig landskap, mer personlig, mer undersøkende, mer rytmisk og billedlig: nærmere enkeltmenneskets virkelighet. Både diwan-begrepet og vår egen erfaring spenner bein på ideen om at såkalt nøytrale journalistiske tekster er mer sanne enn diktet.
Vi synes de palestinske poetene fortjener flere lesere enn de som besøkte baren disse søndagene. Derfor har vi redigert denne antologien med gjendiktninger av (de fleste) diktene som ble lest opp på Perla. Antologien er et resultat av solidarisk arbeid i fellesskap. Vi ba de som leste opp dikt originalt skrevet på engelsk, om å gjendikte disse
selv. Diktene som er skrevet på arabisk, ga vi til flere ulike gjendiktere. Flere arbeidet i tospann, hvor den ene var arabiskkyndig og den andre en mer erfaren gjendikter til norsk. Arbeidet ble spredd ut på mange hoder og hender, så mange kunne jobbe parallelt, og slik kunne boka bli ferdig på kort tid.
Under opplesningene ba vi publikum om å donere til norwac i stedet for å betale inngangspenger. Dette fortsetter vi med her, og overskuddet fra salget av hvert eksemplar av denne boka vil gå direkte til norwac s arbeid på Gaza. Vi står i solidaritet med det palestinske folket i deres kamp mot okkupasjon og folkemord. La oss lese diktene deres.
Oslo, august 2024
Anna Kleiva og Bendik Vada
Anis Ghuneimah
… HALLO
Gjendikta av Julia Nessrin Sebrani og Paal Bjelke Andersen
Hallo, ubrukelige verden
kjære menn, kvinner og barn og ville dyr
Å, tenk å være tjue år
arrene i hjertet
… og alle rispene
Å, poeter
hallo, mine gode mestere
alltid mine fiender
og venner til siste slutt
Hvem vet kanskje er vi en hymne fra fortiden
og uansett hvor høyt oppe på taket vi står
mangler vi fotfeste
Hvem vet kanskje er vi ikke annet enn bildene våre som løste seg opp i vannet før vi engang fikk se (2017)
Anis Ghuneimah
BEBUDELSEN
Gjendikta av Yousef Hjelde Elmofty og Ali Jones Alkazemi
Kjærlig
åpner jeg soveromsvinduet ved midnatt.
Og jeg spytter på verden.
Over hodet mitt, et maleri: min første bursdagsgave.
Som engler slår profetene armene ut og forkynner for meg. (2017)
Fady Joudah
SOVENDE TRÆR
Gjendikta av Tone Hødnebø
Mellom det som bør og ikke bør være, kan alt eksplodere. Mange ganger ble jeg fortalt at har du ikke land, har du ikke hav. Faren min lærte å fly i en drøm. Dette er historien om et morbærtre han pleide å klatre opp i da han var ung, for å se på regnet.
Noen ganger regnet det så voldsomt at det gjorde vondt. Som å bli slått med kjepper. Da rant gjørmen rød.
Broren min trodde vonde drømmer kunne drepe en mann i søvne, han forlangte at vi vekket faren min fra de dumpe skrikene hans natten til dagen han tok oss med for å besøke landsbyen sin. Det var ikke lenger landsbyen hans, og treet var amputert. Mellom det ene fallet og det neste er en vektløs tilstand. Det fantes en kvinne som elsket meg. Spurte hva tre heter på arabisk. Jeg sa det ikke. Hun ble trist. Jeg forsto ikke.
Enda hun dro. Jeg så en mann i drømme tre ganger. En mann jeg visste kunne forvandle hvem som helst til halvt reptil. Jeg var immun. Trodde jeg. Jeg var livredd for å bli
den eneste som var igjen. Da vi vekket faren min rømte han fra soldater. Nå husker han ikke lenger den natten. Han ler av en annen søvn, han løftet armene for å slå en konge og forsøkte å ikke stoppe. Han flyktet, men mor vekket ham og holdt ham i en time,
eller en halvtime, eller så lenge en indre migrasjon varer.
Kanskje, hvis jeg bare hadde sagt det, shejerah, ville hun fortsatt ha husket meg. Kanskje jeg ikke kan så mye om drømmer, men moren min lærte meg læren om tegn. De døde kjenner til de døende, og noen ganger fanger de dem i søvnen, som morbærtreet faren min pleide å klatre opp i
da han var ung, for å se regnet flomme og han gynget forsiktig.
(2008)
Fady Joudah MIMESIS
Gjendikta av Tone Hødnebø
Datteren min
ville ikke gjøre en edderkopp fortred som hadde spunnet nettet sitt tvers over sykkelstyret. I to uker ventet hun til den forsvant av seg selv.
Hvis du river ned nettet, sa jeg, så vet den bare at dette ikke kan være et hjem og du kan sykle igjen.
Hun sa: Det er sånn andre blir flyktninger, er det ikke? (2013)
Fady Joudah
FUGLESKREMSEL
Gjendikta av Tone Hødnebø
Rismarkfuglene lar seg ikke lure av fugleskremsler, de vet hva de liker, melken i kornet.
Når det skjer, vil det ikke bli tid til å lete etter noen. Mann, barn, ni brødre og søstre.
Du vil stoppe sukkerrør-pinne-trommingen på plastbøtter, slutte å kjefte på fugler og løpe.
De vil lempe dere opp i lastebiler og gjete dere langt hjemmefra.
Gamle menn vil lære deg å kjøpslå med soldater ved kontrollpostene.
Du vil gi fra deg skjeen din, teppet og bønner, de vil la deg beholde livet. Og hvis du hopper av lastebilen,
vil militærjeepen som ligger bak den, kjøre over deg.
Senere vil de anklage deg for å gi fra deg landet ditt.
Senere vil dere stå i matkø og ikke få nok å spise.
Moren din vil veve nytt undertøy til deg av melsekker.
Og de vil gi dere plasttelt, kokekar, vaksinekort, hvite piller og ulltepper.
Og du vil forholde deg helt rolig.
Stå med lukkede øyne som om du har såpe i dem.
Armene utstrakt som om du samler opp regn.
(2008)
Ghassan Zaqtan
DEN SOVENDES SALME
Gjendikta av Hayder Jumaah og Johanne Fronth-Nygren
Jeg klatrer opp søvnens syv trinn. I søvnen er du en elegi for kvinnene som drar, et skyldens ikon.
Jeg klatrer opp søvnen, alle de syv trinnene.
Det hender ikke, og det slutter ikke.
Jeg tenner lyset, så de døde skal se drømmen. (2003)
Ghassan Zaqtan
PALMENS SØNNER
Gjendikta av Hayder Jumaah og Johanne Fronth-Nygren
De kom til oss om kvelden, eller på randen av den, gjestene fra ørkenen. Et palmetre fødte dem og kastet dem til tidens tikking. Dette er landet deres, sa treet, det er her det bor, bli boende hos det noen måneder til det mykner, reis fra det om natten, ikke bli til dere arver.
De kom til oss, avslørte hemmeligheten og drømmen, forhastet seg ikke. Gangen deres var rolig, ordene sørgmodige.
Vi skyndte oss ikke, vi drakk friskt vann og ventet.
En dame ga oss dadler, kysset barnet av kjærlighet til oss.
Ba oss ta vare på ham.
Ba oss ta vare på oss selv.
(2003)