Dikt / Forlaget Oktober
Helene Torvund Gust Dikt
forlaget oktober 2025
Å bo i skogbrynet
på skog
som er jevnet med jorden, en alvering av asfalt og betong.
En gråhvit flate møter meg i vinduet, skogen har trukket en skodde for.
Utenfor ruten dytter gjengangere på gamle grensesteiner de urettmessig flyttet da de var i live, og som nå hindrer dem i å få hvile.
Skrømtene ler mens de arbeider langs blokkene for å gjøre opp for seg, og gråter når steinene triller tilbake av seg selv.
Jeg hører gråten uventet om dagen, den velter ut av kranene på badet, jeg renser munnen i den.
Senere vasker jeg føttene
i et kaldt skogstjern, hvisker Nøkkens navn og tar bilder av en plante jeg ikke vet hva er.
En hegre står tett inntil bredden med blikket på vannet. Over trærne ligger solen, strålene flettet. I morgen kryper den bakfull over åsen. Hegrens øyne ror langsomt gjennom kvelden.
En geitrams i frø lyser i skogbunnen som spøkelset av en kommende vår, et løfte og en angst i alt.
En ugle roper på meg hver natt. Jeg kaller den kattugle bare for å oppdage at alle artsnavn jeg sier ligner lyden av en stein som triller tilbake. Det renner en tynn linje gråt ut munnviken mens jeg sover.
Byttingen og nåfuglen
Dagene er lange nok
og jeg er langt fra uproduktiv, men det som lages, er utenfor tanken, utenfor viljen og sansene.
Det er amuletter av bløtvev og blod som kommer tilbake uansett hvor mange ganger man brenner dem på bålet.
Selv når jeg sover, hviskes det i cellene.
Kroppen har fått større plass i bevisstheten og bevisstheten har fått mindre plass i kroppen.
En bitte liten plass.
Det rykker i organene som om de faller i en drøm. Og utenfor vinduet, regnet.
Håpet ligner punktet inni hånden som bare unntaksvis er i berøring med noe, omringet av fingrenes konstante bevegelse.
Lyden håpet ville laget hvis det var en munn, man ville høre det si: Mine drømmer ligger lagvis mellom øyet og objektet.
Og sorgen: ikke i fingeren, ikke i håndflaten, men i rommet som åpner og lukker seg mellom dem, en lunge som trekker og trekker.
Kroppen gir et sted til smerten og et lignende sted til drømmene, og drømmene, de vrir seg, som planter som snur seg mot sola, vrir seg og vrir seg, som var de i stand til å tenke den tanken og si ordet lys.
Og jeg kjenner en besk smak i munnen om kvelden, drømmer på vei opp av strupen, og jeg, jeg har ikke helse til det, som man sier.
Øvelsen det er
å la et jeg og en kropp være én og det samme, og så anerkjenne kroppen som en uren tråd i en stram vev.
Senere, øvelsen det er
å la et jeg og en kropp være én og det samme når det er uklart hva som går mest i ett med kroppen, jeg-et, eller svulstene.
Også denne gangen skriver jeg for å gjøre øvelsen mykere.
Om morgenen elsker jeg bomullen som har fått livet tilbake og vokst mot meg om natten, søkt sin plante i drømmen, sin himmel i en hinne av hud. Innerst i blomsten et blåmerke, og jeg blunker med ett øye der inne lenge etter at jeg har våknet.
Jeg har svettet i søvnen, felt håret, og hjertet, slo det fortere?
Våkner uvitende, under bomull og andedun, som i et eventyr.
Jeg er en bytting: menneskelig kun i mitt ytterste lag.
Inni vokser vevet som et nesten urørt landskap.
Et sted i underverdenen: den bortførte og egentlige meg. Jeg kjenner bitterheten hennes i det som vender ryggen til hver gang jeg føler nærhet.
Forestillingen om henne når jeg vandrer i skogen er delt i to.
En del er redsel, og den andre er savn.
Skjøten er en fin linje av håp tvers gjennom tanken.
Jeg pirker i skjøten med en dødslengsel vill som en hvit hest.
Sinnet lager hull i tankene som glørne fra en sigarett. Det tenkte fremstår ødelagt, underlaget er blottet som tenner, den hvite skjorten etter en natt på byen, en svidd kant rundt hullet i ermet, huden i midten.
Jeg går sinnet av meg i skogen, det faller som gnister mot snøen, små lykter langs en vei som går tvers gjennom kroppen.
Jeg er redd for Nøkken fordi jeg frykter dypet og min antatte tilbøyelighet til å la meg lokke ut av meg selv.
Et øyeblikk med dette: det jeg skimter bak tankene. Alt vannet i meg som speiler seg i tjernet.
Jeg skjærer brød
klokken seks, bussen stopper snart der stien velter ut i motorveien og jeg plutselig dukker opp i skogbrynet.
Jeg koker vann til kaffe, kroppen speider etter fossen.
En råbukk leser tegn utenfor blokka idet fire nye årstider tegnes inn over de gamle, en rekordvarm, en rekordkald en rekordvåt, en rekordtørr
og de beveger seg som strekene et barn tegner av duggdråper på innsiden av glasset.
Bukken har et bein i hver årstid og en dirring langs ryggsøylen idet vannkokeren stilner.
Jeg spiser frokost ved kjøkkenbordet og ser verken rådyret eller at vannet jeg drikker renner ned i kjelleren og ikke ned i kroppen.
16 |
Men kroppen kjenner det.
At tiden er knapp.
At luften er dårlig.
Jeg former en lunge av bokstaver, gjør den øvelsen det er å la et landskap og et jorde være ett og det samme når det er uklart hva som går mest i ett med landskapet, jordet eller flommen.
Å se at språket vokser, som for eksempel gresset, og hvordan det vokser grønt og grønnere, hvordan det lukter mildt som en himmel, hvordan det føles mot huden, som en annen hud.
Gressets hule strå, gressets omfavnelse
av det tomme rommet i landskapet og gressets evne til å reise seg igjen.
helene torvund (f. 1987) er oppvokst på Jæren og bor nå på Romsås i Oslo. Hun
debuterte med prosaboken Det lille vi vet om Sib i 2023. Gust er Helene Torvunds andre bok.
