TEZER ÖZLÜ
BARNDOMMENS KALDE NETTER
«En dypt rørende beretning om desperasjon, begeistring og utholdenhet»
KIRKUS REVIEWS
«Det er uhyggelig hvor tydelig Özlü snakker om en annen tid, men samtidig om dette øyeblikket»
THE FINANCIAL TIMES
«På bare 117 sider lykkes Özlü i å veve sammen det som kjennes som hele livet»
EXPRESSEN
«et lysende eksempel på at den individuelle historien blir universell i hendene på en egenartet og dyktig forfatter ... en stor og fascinerende roman»
SVERIGES RADIO
barndommens kalde netter
tezer özlü
Barndommens kalde netter
Roman
Oversatt fra tyrkisk av Ingeborg Fossestøl, mno
forlaget oktober 2025
forord
Av Burcu Sahin
Vi er jenter som løper opp og ned gata. Vi løper utenfor huset i Bursa, en by som ligger i nærheten av Marmara. En av jentene er meg, en av de andre er søsteren min. Vi har reist fra Nord-Europa og tatt båten fra Istanbul. Tidlig om morgenen ber mormor meg om å gå til kiosken og kjøpe brød. Da går jeg ut, tar til venstre og følger gata til den tar slutt.
Senere på dagen går vi til markedet, og da tar vi til høyre, passerer moskeen og fortsetter til vi når grønnsakbodene. Når vi kommer tilbake, leker vi foran huset, siden det er sjelden vi våger å gå over til lekeplassen på den andre siden av den sterkt trafikkerte veien bak huset. Når kvelden kommer, forvandles gata til fest ved at det spennes opp et laken i begge ender. Naboene kommer ut for å feire et bryllup. Vi danser og trommer mens folk kommer og går gjennom gatas myke vegger.
Hva innebærer det å skrive om de stedene som har formet oss? Kortromanen Barndommens kalde netter av Tezer Özlü reiser spørsmålet ved å tegne et kart som beveger seg mellom historie og framtid. Kartet viser at det ikke er mulig å skille landskap og minne, og at selv det som er begravd dypt nede i jorda, før eller siden kommer opp. For en forfatter er det uunngåelig å vende tilbake til barndommen.
Özlü ble født i 1943 i Simav og vokste opp i Istanbul. Hun gikk på en østerriksk pikeskole og snakket flytende tysk, men tok aldri eksamen. I stedet giftet hun seg tidlig og reiste videre til Berlin og Sveits, før hun til slutt døde av brystkreft i 1986. Hun debuterte med novellesamlingen Den gamle hagen (Eski Bahçe, 1978), og inspirert av de litterære forbildene sine, Cecare Pavese og Franz Kafka, skrev hun også en roman på tysk, Auf den Spuren eines Selbstmords (1983). Romanen ble senere skrevet om og utgitt på tyrkisk som Reisen til livets ytterkant (Yaşamın Ucuna Yolculuk, 1984). Den skjønnlitterære produksjonen hennes var begrenset, men hun skrev store mengder brev, foredrag og essays.
Barndommens kalde netter ble den siste boka Özlü skrev, og den har ofte blitt lest biografisk. I dag kan vi bruke samtidsbegrepet autofiksjon for å diskutere hvordan en fortelling oppløser grensen mellom
forfatterens liv og romanens hovedperson. Men selv om Özlüs livshistorie kan forankre romanen i levd erfaring, er man ikke nødt til å lese den slik. Spørsmålene som reises gjennom Özlüs fortettede og ofte direkte språk, virker i egen kraft.
Fortelleren i Barndommens kalde netter er en jente som flytter fra landsbygda til den stadig voksende storbyen Istanbul, der luksushotellet Hilton er under oppføring og de nyeste amerikanske filmene går på kino. Etter andre verdenskrig skjøt industrialiseringen i Tyrkia fart på nytt, og de som verken hadde jord eller arbeid på landsbygda, søkte seg til byene. Mange av dem brakte med seg en folkemusikktradisjon med sanger, også kalt türkü, som kretset rundt tapet av hjem og forholdene i byen. Der vokste det fram nye kvartaler der de aller fattigste måtte bygge sine egne bosteder. Jenta i Özlüs roman bor i et sånt område sammen med lærerforeldrene sine, den gudfryktige mormoren Bunni, en søster og en eldre bror.
Romanen ble utgitt i 1980 og er i dag betraktet som en av den moderne tyrkiske litteraturens klassikere. Özlü vendte seg imidlertid bort fra tradisjonen ved ikke å skrive en didaktisk roman, som var typisk for den unge staten Tyrkias litteratur på begynnelsen av 1900-tallet. Tradisjonsbruddet åpenbares gjennom fortellerens avsmak for foreldrenes læreryrke
og småborgerlige levemåte, samt alt hun lærer av nonnene. Jenta vil være fri, noe som i barndommen forveksles med dødsdriftens løfte om ro, mens den unge kvinnen hun vokser opp til å bli, slutter seg til en pågående frihetskamp.
Den første forflytningen fra landsbygda til byen preger det nysgjerrige og til tider desorienterte blikket i romanen. Fortellemåten er omflakkende og beveger seg raskt gjennom både tid og rom. Det som forankrer fortelleren, er ikke sjelden andre mennesker, som klassevenninnen Günk fra pikeskolen, der nonnene sleper de svarte skjørtene etter seg. Günk lever også under enkle forhold med foreldre som er lærere, og en eldre bror som er deprimert. De utforsker byen sammen og blir kjent med Hayalet, som betyr spøkelse på tyrkisk. Han viser dem sin verden gjennom Istanbuls natteliv og mennesker. Byen rommer en drøm, og den speiles av filmene på kino der Grace Kelly kjører sportsbil i rosa, luftig kjole. Men erkjennelsen av at «det er en drømmeverden», skaper bare et enda større frihetsbegjær. Mens tilværelsen deres har mer til felles med utsattheten i romanene til Fjodor Dostojevskij, som Günk og fortelleren leser sammen.
Beskrivelsene av byen kan leses psykogeografisk. På 60-tallet skapte situasjonistene en kunstnerisk og
intellektuell praksis med fokus på geografiens forhold til så vel naturkrefter som økonomiske strukturer. Gjennom derivé – å drive rundt – var det mulig å studere byen med utgangspunkt i egne opplevelser og følelser. I «Theory of the Drift» (1958) beskriver Guy Debord hvordan omflakkingen er en metode for å finne uforutsigbare veier, basert på tilfeldighet og spontane, subjektive impulser og reaksjoner hos den som er ute og spaserer. Det er oppfinnelsesrikdom og glemsel i en slik praksis, men også et element av desorientering.
Sånn sett preges romanen av storbyens iboende fremmedfølelse, og da sett i forhold til en menneskelig lengsel etter tilhørighet og trygghet. For fortelleren i Özlüs roman blir giftermål eneste mulige vei til frigjøring fra familien, og ekteskapet leder henne videre til europeiske storbyer som Berlin og Paris, steder som også har rommet drømmene til andre fra den tyrkiske landsbygda. De som søkte seg til Europa som arbeidsinnvandrere, samt studenter og kunstnere som lengtet etter et fritt kulturliv i en tid med politisk undertrykkelse. Likevel bidrar både byene og ekteskapet bare til å befeste jegets ensomhet.
Kvinnen i Barndommens kalde netter er en som lengter etter en kosmisk grenseløshet, det vil si å få
tilhøre og være en del av verden. Samtidig er denne strebenen uforenlig med en kvinnes rolle i et patriarkalt samfunn. Militærkuppet i 1971 er et tilbakevendende og langt på vei ubeskrivelig smertepunkt, der kollektive forhåpninger om en annen orden blir lagt i grus. Fortellerens bror blir arrestert, mens hun selv overlates til byens psykiatriske klinikker. Etter å ha brutt sammen blir fortelleren tvunget inn i en tilværelse preget av misogyni og vold. Psykiatrien framstår som et totalt isolert sted i samfunnet, selv om en av disse klinikkene ligger midt i sentrum av Istanbul. Fortelleren gjennomgår også elektrosjokkbehandlinger, der glemselen og desorienteringen fra byens forvandling blir en indre, psykisk tilstand. Likevel lever kjærligheten til vennene videre, de som holder lengselen etter et annet liv levende, gjennom fellesskap og uselviskhet. Når hun endelig kommer ut, er de der fortsatt.
Özlüs narrativ kan skifte fra setning til setning. Det er en form som kjennes troverdig med tanke på fortellerens erfaringer, ikke nødvendigvis et resultat av sykdom, men en måte forfatteren bevisst kan gjøre boka kroppslig og topografisk på. I tillegg til bylandskapene har man Anatolias sletter, fluktveier som fører til Middelhavets skyggefulle skoger og klare vann. Landskapet blir nesten et levende vesen
som det er mulig å være i kontakt med. Det har en sensuell og rå energi som fortelleren oversetter til evig livskraft. Bølgene som trekker seg tilbake og så slår mot stranden, blir en slags pust. Evnen til å vende tilbake til livet fins tross alt fortsatt, til å fortsette å søke etter mening, og elske igjen.
Stockholm, 6. februar 2025
Burcu Sahin (oversatt av Monica Aasprong)
Burcu Sahin (f. 1993) er forfatter og har bl.a. utgitt diktsamlingene Broderier og Blodbok. Sahin har oversatt Barndommens kalde netter til svensk.
hjemme
far er tidligere gymlærer og har tatt vare på fløyta si. Om morgenen blåser han i den allerede før han har rukket å få av seg den vide, stripete pysjamasen:
– Hvorfor er du i militæret når du er så bortskjemt? Opp! Opp!
Ropene er som signalhorn.
Jeg våkner med det første dagslyset og ligger i Süms armer. Det virker som om far prøver å skape en forbindelse mellom hjemmet og militæret. Han etterstreber militær orden i hverdagen. Ingen tvil om det. Hvis han hadde vært rik, ville han sikkert plassert hornblåsere ved inngangsdøra. Tyrkiske menn i fars generasjon nærer en dyp kjærlighet til hæren og militærvesenet.
Nå er vi ikke på landet. De store frukthagene mellom luftige trehus er igjen på den søvnige landsbygda. Og den søvnige landsbygda er igjen på 1950-tallet. De høye pinjetrærne på Esentepe, der vi plukket gule
og lilla krokus så snart de tittet frem under den smeltende snøen, er et flyktig barndomsminne. Sommerdagene er lyse, og jeg løper nedover bakkene på de korte beina mine … Mot det svale draget fra bølgene …
Bulevarden begynner i Saraçhanebaşı og går helt til Edirnekapı. Langs den brede gangveien midt i bulevarden vokser det store platanlønner. De røde og grønne trikkene skramler forbi på begge sider av gangveien. I underetasjen i bygningene langs bulevarden ligger det en og annen butikk og et par banker. Nesten midtveis er det en lang brosteinsbakke som forbinder bulevarden med Çarşamba. Huset vårt ligger i blindveien som svinger inn til høyre fra andre gate på venstre hånd. For far var det en stor glede, en glede vi aldri skulle forstå, at vi slo oss ned på branntomtene der han hadde lekt som gutt. Om nettene legger jeg meg inntil mor og søker beskyttelse mot kulde og ensomhet. På kalde vintermorgener må vi bøye hodet mot snøstormen på vei til skolen utenfor landsbyen. Hendene mine er sprukne av kulde. De blør. Kritthvit snø ligger over bakkene der det tørkes møkk om sommeren. Lange istapper fra hustakene.
På branntomten får far bygd huset han har drømt om. Han henger over arbeiderne når de graver ut
fundamentet, når det kommer leveranser med sand og kalk, og når veggene kles med teglstein. Så snart byggverket står ferdig, får han plantet tre pinjetrær i den lille bakhagen.
I landsbyen har vi bare strøm om ettermiddagen og kvelden. Den kobles ut ved midnatt. Sommeren kommer sent, og et stille lys hviler over småveiene som snor seg langs hagene omkranset av stakittgjerder. Om ettermiddagen galer hanene. I fjellsidene beiter kuene. Av og til stopper en av bussene med butt frontparti på plassen foran klokketårnet. På vei fra Istanbul til Ankara. Jeg ser lengselsfullt på menneskene som reiser, som kommer og går mellom de store byene. Det rykker i meg: «En dag skal jeg også ut i verden.»
Flere år senere sier far:
– Jeg har funnet det. Navnet. Dette leilighetsbygget skal hete «Çelebi-gården».
Han får inngravert navnet på en marmorplate og henger den opp på høyre side av inngangsdøra. Gata foran huset er sperret av en rønne av et ulovlig bygd hus. Den består av mange bitte små rom. Det bor en stor familie der. Piletreet de har plantet midt i gata, har vokst seg stort. Om sommeren sitter de under treet. Om kveldene synger de og spiller tamburin. Vi lever sammenfiltret med bråket deres.
I underetasjen i den falleferdige rønna bor faren til huseieren. Han er over hundre år gammel og ligger likblek i en seng. Han får melketenner på nytt og er overbevist om at han befinner seg i en hestekjerre på vei til landsbyen sin. Kona koker kaffe med melk på glørne hun raker utover i ovnen. Vi er barn og får ikke kaffe. I det lille vinduet har hun hengt opp hvite gardiner. Trærne i hagen bugner av krekeplommer. Jeg stirrer med forferdelse på den magre foten til huseierens far, på de knoklete beina og lange neglene som stikker frem mellom de hvite lakenene.
Hjemme hos oss er vi seks personer. Süm og jeg deler en jernseng som er i ferd med bryte sammen på midten. Før var det ektesenga til mor og far. Süm sovner som en stein med en gang hun legger seg i gropen i springmadrassen. Jeg prøver å sove i hellingen ned mot gropen, men jeg blir liggende og tenke på om Gud fins. Frem til den natten jeg fant ut at Gud ikke fins, ba jeg lange bønner for oss alle sammen. Nå trengs ikke bønnene mine lenger. Jeg kan tenke hva jeg vil.
Hver natt ligger jeg i fanget hennes. I morgen skal vi skilles.
– Jeg skal kysse deg, sier hun.
– Jeg har jo ikke kysset en mann engang.
– Du kysser overleppa mi og jeg kysser underleppa di, sier hun.
Det blir som hun har sagt.
Hvis de bare kunne latt oss være i fred. Hvis jeg kunne fått ligge i fanget hennes. Hvis vi kunne fulgt instinktene våre og blitt kjent med hverandres kropper. Elsket hverandre. Vokst opp med kjærlighet som utviklet seg naturlig. Som barnet i mors liv.
Bunnis madrass ligger også på vårt rom. Bunni ber fem ganger om dagen. Hun ber på arabisk. Hvis vi forstyrrer henne når hun ber, ber hun bare høyere. Om natten roper hun i søvne: «Gud! Min herre!» «Gud» er det ordet hun har brukt hyppigst i sitt snart nitti år lange liv.
Jeg lå alltid i senga og lette etter søvnen. Jeg hørte alle lyder og merket alt lys. Selv i de stille nettene på sykehuset lå jeg og lyttet til skrikene fra barneavdelingen ved siden av og fikk ikke sove.
Bunni står tidlig opp. Hun raker vekk asken i ovnen. Hun legger i ved, bygger opp med opptenningsved foran, heller på litt parafin og fyrer opp. Det spraker i opptenningsveden. Mens dagen gryr, blir den rå lufta lun og varm. Rommet blir langsomt lysere. Det er på tide å stå opp. Hvis det ikke har rukket å bli ordentlig varmt, sitter vi tett inntil ovnen og får litt varme i oss før dagen kan begynne.
På det iskalde badet vasker vi ansiktet med enda kaldere vann og løper tilbake til ovnen. De svarte skoleuniformene våre har hengt klare siden kvelden før.
Men nattekulda har satt seg i dem. Vi legger dem nærmere ovnen og varmer dem. Vi får gåsehud når vi kler av oss. Bunni kommer med et stort brett med te, kvedemarmelade og ristet brød.
Jeg flytter fra landsbygda til Istanbul ett år etter Süm. Süm viser meg alt det nye hun er blitt fortrolig med. Hun heller pulver i en skitten vask.
– Se, nå skal denne bli skinnende ren, sier hun.
Hun skrubber.
– Så du det? spør hun.
Og da vi stanser foran kjøledisken i en butikk:
– Vi skal drikke pasteurisert melk, sier hun.
– Hva er det? spør jeg.
– Man drikker den uten å koke den først. Det er veldig godt.
Hun drikker. Jeg liker det ikke.
Vi går på Atlas kino. Salen er enorm. Jeg har ikke glemt filmen. Generalinspektøren. Utenfor kinoen kjøper Süm ristede kastanjer. Hun har vennet seg til bylivet. Tilpasser seg forholdene med effektiv realisme. Mens jeg fremdeles henger igjen i landsbyhagene, i stillstanden under plommetrærne.
Knaggene på innsiden av døra til rommet vårt er alltid overfylte med klær. Klærne til hele familien (unntatt klærne til storebroren min) oppbevares i det vesle innebygde skapet inne hos oss. Siden skapet er så smalt, må kleshengerne henge sidelengs. (Skapet på rommet til broren min er dypt nok til at kleshengerne kan henge normalt.) På rommet ligger det et gulvteppe. Gardinstengene er ødelagte, og gardinene dekker ikke hele vinduet. Vi gjør lekser ved et bord med to skuffer som far fikk laget på landet. Bordlampen kan stilles inn i ulike høyder. På veggen over arbeidspulten henger far opp sine gode råd:
Mine barn:
1.Lyset skal komme fra venstre.
2.Avstanden mellom øynene og boka skal være
30–45 centimeter.
3. Lyset skal slås av straks leksene er gjort, osv. …
Jeg ønsker dere lykke til, med håp om at dere blir gode barn i fedrelandets tjeneste. Deres hengivne og tapre far. Navn. Etternavn. Signatur.
TEZER ÖZLÜ (1943—1986) var en tyrkisk forfatter, dramatiker og essayist. Hun vokste opp i Istanbul, bodde i Sveits, Tyskland og Frankrike i tillegg til Tyrkia og utga tre romaner i sin levetid. Özlü døde av kreft i 1986, 42 år gammel. Bøkene hennes gjenutgis nå i bl.a. USA, Tyskland og Storbritannia.
Forfatterportrett: KalemAgency
Forsidefoto: Sabiha Çimen/Magnum/TT
Omslag: Sigge Kühlhorn
«hennes fragmentariske skildring av Tyrkias sosiale og økonomiske endringer minner om Årene av Annie Ernaux»
LOS ANGELES REVIEW OF BOOKS
Tyrkia er i rask forandring, men for fortelleren i Tezer Özlüs roman kan det ikke gå fort nok. Hun vokser opp i Istanbul på 1950-tallet. Så snart hun er i stand til det, forlater hun det patriarkalske hjemlandet og reiser gjennom Europa, på intens søken etter frihet, kjærlighet, et liv i lykke.
Barndommens kalde netter foregår i en brytningstid: mellom fattigdom og modernitet, patriotisme og opprør, tradisjonell kyskhet og åpen seksualitet. Gjennom en beretning som svinger sømløst i tid og sted og mellom erfaringer, stiger det frem et klart og kraftfullt portrett av en kvinne som vil leve.
Romanen utkom i 1980 og regnes som et sentralt verk i den moderne tyrkiske litteraturen. Nå utgis den for første gang i norsk oversettelse.