Det gamle barnet av Jenny Erpenbeck

JENNY ERPENBECK der spigel

jenny erpenbeck (f Berlin) regnes som en av Tyskland største nålevende forfatter debuten i 1999 har hun ut kritikerroste bøker, bl.a. rom Hjemsøkelse (2008, på nor Går, gikk, har gått (2015, på nor 2017) og Alle dagers ende norsk i 2018). Sistnevnte br Independent For 2015, og i 2024 ble hun tildelt d internasjonale Booker-pris romanen Kairos 2022). Nå utkommer Erpenb debutroman Det gamle barne første gang i norsk oversettels

Omslagsbilde: Georg Scholz, Unbekannt Mädchenporträt, olje på lerret, ca. 1928 Forfatterportrett: Katharina Behling Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design

DET GAMLE BARNET ROMAN | Forlaget Oktober

der spiegel

jenny erpenbeck (f. 1967 i ØstBerlin) regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Siden debuten i 1999 har hun utgitt flere kritikerroste bøker, bl.a. romanene Hjemsøkelse (2008, på norsk i 2020) Går, gikk, har gått (2015, på norsk i 2017) og Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018). Sistnevnte brakte henne Independent Foreign Fiction Prize i 2015, og i 2024 ble hun tildelt den internasjonale Booker-prisen for romanen Kairos. (2021, på norsk i 2022). Nå utkommer Erpenbecks debutroman Det gamle barnet for første gang i norsk oversettelse.

JENNY ERPENBECK

frankfurter rundschau

«Klok og overraskende. Det gamle barnet er nok høstens vidunderligste bok» süddeutsche zeitung

Om Kairos. (2022): «Kairos. er enda en gnistrende god Erpenbeck-utgivelse, som lar oss skjønne litt mer av hvordan historien setter avtrykk i enkeltmenneskets liv» anne merethe k. prinos, aftenposten

«Hypnotisk ddr -roman. Jenny Erpenbeck nevnes jevnlig som en fremtidig vinner av Nobelprisen i litteratur, og viser igjen hvorfor» leif bull, dagens næringsliv

Om Hjemsøkelse (2020): «Hjemsøkelse vil trolig bli stående som en av de sentrale tyskspråklige romanene i dette århundret» knut hoem, nrk p2

«en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter» even teistung, klassekampen

Om Alle dagers ende (2018):

Det gamle barnet er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

«en ambisiøs og utsøkt skrevet fortelling, som på mesterlig vis forener enkeltmenneskers skjebner med Europas turbulente historie i det 20. århundre»

Forlaget Oktober

Omslagsbilde: Georg Scholz, Unbekanntes Mädchenporträt, olje på lerret, ca. 1928 Forfatterportrett: Katharina Behling Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design

En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer.

JENNY ERPENBECK DET GAMLE BARNET

«Det finnes fortellinger som aldri slipper deg. Det hender gjerne ikke så mye i dem, men det lille som skjer, er uhyrlig. Jenny Erpenbecks Det gamle barnet er en slik fortelling»

«Rik på formuleringer og bilder som ikke bare er vakre, men dessuten like klare som de er treffende»

GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2018

DET GAMLE BARNET ROMAN | Forlaget Oktober

«Erpenbecks dikteriske historietime er også en behersket klagesang over jødenes skjebne i Europa» FRODE JOHANSEN RIOPELLE, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2018

det gamle barnet

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 1

24.01.2025 09:47

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 2

24.01.2025 09:47

jenny erpenbeck

Det gamle barnet Roman

Oversatt fra tysk av Ute Neumann (mn0)

forlaget oktober 2025

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 3

24.01.2025 09:47

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 4

24.01.2025 09:47

Til mor

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 5

24.01.2025 09:47

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 6

24.01.2025 09:47

da de fant det, sto det i gata en natt, med et tomt spann i hånden, i en forretningsgate, og sa ingen­ ting. Da politiet tok det med seg, spurte de i embets medfør hva det het, hvor det bodde, om foreldrene, alderen. Hun var fjorten, svarte jenta, men hun viss­ ­te ikke hva hun het, og heller ikke hvor hun bodde.

Til å begynne med hadde politifolkene kalt henne frøken, men nå sluttet de med det. De sa: Du må da vite hvor du kom fra, hvor du var før, før du sto her i gata med det tomme spannet. Jenta h ­ usket ikke, hun kunne ikke huske begynnelsen. Hun var helt alene i verden, og alt hun eide og visste om, var det tomme spannet hun holdt i hånden og fortsatte å holde mens politiet spurte henne ut. En av politifol­ kene prøvde å fornærme jenta og sa: Bånn i bøtta, hva? Men jenta skjønte ikke at det var en fornær­ melse, og svarte bare: Ja. Etterforskningen ga ingen resultater. Jenta ­fantes jo, i hele sin høyde og bredde, men herkomsten og 7

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 7

24.01.2025 09:47

historien var et slikt tomrom at det helt fra begyn­ nelsen heftet noe smått utrolig ved hennes eksi­stens.

Jenta var alt som var igjen. Så da tok de fra henne spannet, grep den trinne hånden hennes og leverte henne på barnehjemmet.

Jenta har et stort, skjoldete ansikt som ser ut som en måne med skygger, hun har brede skuldre, som de som trener svømming, og fra skuldrene og ned­ over ser hun ut til å være hugget av ett emne, det er verken noe som svulmer der brystene skulle vært, eller en innsnevring på høyde med midja. Beina er ­kraftige, og hendene også, likevel virker hun ikke overbevisende, det kan skyldes håret. Håret er v­ erken langt eller kort, det er tjafsete i nakken og verken brunt eller ordentlig svart, det er kanskje svart som stoffet i et flagg som har hengt for lenge i sola og er helt falmet, noen ganger virker det nesten grått.

Jenta beveger seg langsomt, og når hun en sjelden gang beveger seg i en annen fart enn langsomt, pipler det frem små svettedråper på neseryggen hen­ nes. Jenta vet at hun ikke burde være så høy, derfor dukker hun nakken. Hun krøker seg sammen, som om hun er nødt til å holde tilbake en stor kraft som herjer inni henne.

8

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 8

24.01.2025 09:47

Barnehjemmet der politiet leverer jenta, er byens største. Det ligger helt i utkanten av byen, i den delen som grenser mot skogen, og består av flere bygninger som er spredt utover et stort og uover­ siktlig område. Der finnes det bolighus, en barne­ hage, en skolebygning for de minste og en for de større barna, pluss et kjøkkenbygg, en idrettshall, en festsal, en plass med betongdekke, en fotballbane og noen skur som huser ulike verksteder – der skal elevene lære seg å arbeide hardt, slik livet kommer til å kreve av dem. Rundt det hele er det satt opp et gjerde, et gjerde med én eneste port som voktes av en portner, det er ham man må snakke med hvis man vil inn på hjemmet eller ut av hjemmet. Det er gjennom denne porten de fattige eller formuende foreldrene kommer på besøk i helgene, gråtende for­ eldre, eller sånne som ikke gråter, men for noen av barna kommer verken fattige eller formuende eller gråtende eller noen slags foreldre gjennom p­ orten.

Gjennom denne porten kommer det også ­fremmede som gjerne vil bli foreldre, de kommer for å se på barna, men for noen av barna kommer ikke disse heller. Det fi ­ nnes barn som er så urenslige, så digre eller grov­barkede at de ikke engang trenger å av­­vises, man ser ikke engang på dem, fordi de ikke passerer gjennom silen som brukes i utvelgelsesprosessen. De 9

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 9

24.01.2025 09:47

er der, men man ser dem ikke. Jenta kommer utvil­ somt til å være en av dem. Usynligheten hennes later imidlertid til å være av prinsipiell natur – hele jentas skikkelse er så forvridd, selv gangen er så forvridd at enhver som hadde prøvd å ta hånden hennes, forme­ lig ville grepet tak i intet.

Denne varme høstdagen kommer jenta derfor til å gå helt rolig over idrettsplassen med det pistrete gresset, selv om det sitter foreldre og folk som ønsker å bli foreldre, på de tykke svillene som kanter plas­ sen. Foreldrene og de som gjerne vil bli det, holder ganske riktig blikket festet på plassen og følger med på barna sine eller de som skal bli det, mens de dri­ ver med ulike aktiviteter – men jenta ser de ikke, som om hun er immun mot blikkene. Ingen av de fattige eller gråtende eller de andre foreldrene, og heller ingen av de fremmede som gjerne vil bli for­ eldre, ser henne gå over plassen. Det er som hun har tenkt seg. Slik andre streber etter å bryte seg ut av et inngjerdet territorium, et fengsel, en arbeids­anstalt, et galehus eller en kaserne, har jenta tvert om brutt seg inn på nettopp et inngjerdet ­territorium, et barne­hjem, og det er svært lite sannsynlig at noen vil finne på å ta henne med seg ut gjennom porten og tvinge henne tilbake til verden.

10

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 10

24.01.2025 09:47

Derfor går hun altså svært rolig over plassen og biter, mens hun går over plassen, på fingerneglen.

Og da hun allerede den første dagen, mens hun går over plassen og biter på neglen, får et puff av en småunge så hun nesten detter og må ta seg for med hånden, begynner hun riktignok å hulke litt, men det er egentlig helt greit. At en småunge gir henne et puff så hun detter i søla, et puff som er så hardt at hun begynner å hulke, vekker nemlig et håp i jenta om at hun kanskje vil få innta en av de neders­te plassene i skolehierarkiet, kanskje til og med den aller nederste, og den nederste plassen er alltid den tryggeste, for hun kommer helt sikkert til å klare å leve opp til kravene som følger med den. Så hun tørker ikke engang søla av hånden, går bare videre og hulker litt mer og begynner så å bite på neglen igjen, som nå er skitten.

Den første gangen hun ble vist inn på rommet sitt, som i all hovedsak er et soverom hun skal dele med tre andre jenter – det var et av de lykkeligste øye­ blikkene i hennes liv. Det fantes ikke noen form for uorden på dette rommet, bare fire senger som sto inntil de fire veggene, alle pent oppredd og med hver sin stol og et oppbevaringsskap i metall ved siden av. I oppbevaringsskapet er det plass til klærne 11

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 11

24.01.2025 09:47

hun har fått utdelt for uka, og lærebøker og skrive­ hefter hører også hjemme der, samt de få ­personlige eiendelene som barn samler på, eller som de, hvis de er flinke til å spare, kjøper for lommepengene sine.

Det siste er imidlertid ting de sparsomme barna gjerne blir frastjålet. Skapene kan ikke låses, det er en prinsippsak. Det er det kameratslige fellesskapet som står på spill. Alle tingene barna har med seg når de kommer, må de gi fra seg. De kastes, for på hjemmet er det en helt ny start.

På dette tidspunktet befinner ingen av de andre ­jentene seg på rommet, for det er ikke leggetid ennå, og det er ikke lov å gå inn på rommet før leggetid.

Det er ikke et oppholdsrom. Den ­barnehjemsansatte snakker, jenta tier og nikker, hun får kaste et blikk i skapet, der alt er plassert slik det heretter skal ligge.

Hun tenker kort på spannet sitt, som pleide å gi fra seg en lav klagelyd når hun svingte det frem og ­tilbake. Så får hun beskjed om å kle av seg. Hun ­setter seg på sengekanten og begynner med å ta av seg buksene, så de pene, men ø­ delagte tynnstrømpe­ buksene hun har under, og krysser armene for å dra den loete ullgenseren som er altfor trang, over hodet, forbløffende nok drar hun den over hodet med krys­ sede armer, som en voksen kvinne. Jenta tar altså av 12

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 12

24.01.2025 09:47

seg alle klærne bortsett fra den grånede trøya og den grånede trusa, så reiser hun seg og følger etter den ansatte, som vinker på henne. Den ansatte går bort­ over den vindusløse, ­linoleumsbelagte gangen til vaskerommet, jenta følger etter. På vaskerommet gir hun også fra seg trøya og tar av seg trusa, ­balanserer på ett bein og dukker nakken mens hun ser på den ansatte, som står ved siden av og ­følger med på den forskriftsmessige forvandlingen. Den ansatte har lagt de andre klærne til jenta over armen, og nå leg­ ger hun trøya og trusa der også. Nå som hun er naken, er ikke jenta helt ulik en trekloss. Hun retter seg opp og går i dusjen. Hun begynner å vaske seg.

Endelig kan hun vaske av seg skitten som dekker hele kroppen, skitt av det slaget som pleier å samle seg på en kropp med tiden.

Etter dusjen får jenta overrakt klespakken for den kommende uka. Klærne kommer fra k­ leskammeret og deles ut på rekvisisjon, alle plaggene har hatt både to og tre og fire eiere, men de er rene og passer til barnet som får dem. Jenta smetter inn i klærne hun har fått utdelt. Mens det er sydd på et n ­ ummer på genseren, buksene og skjørtene som viser at plaggene heretter tilhører jenta så lenge de passer henne, regnes truser og trøyer samt nattskjorter som 13

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 13

24.01.2025 09:47

‘undertøy’, det betyr at hvert barn får én truse og én trøye og én nattskjorte per uke fra ­fellesvaskeriet, det er det felles undertøyet til fellesskapets store kropp, og den som ikke liker det, blir kalt prinsesse, og det nytter ikke uansett. Men det er ingen som trenger å kalle jenta prinsesse, for hun har ingenting imot dette reglementet, og hun har da også hørt ordene før: Ikke skap deg!, hun husker på dem nå i forbindelse med undertøysreglementet. Den felles trusa får i hvert fall orden på en hel del som tidligere var i uorden, det har jenta på følelsen.

Da prosessen er fullført og hun er kledd opp i rekvi­ rert tøy akkurat som alle de andre og like ren som dem, ser hun seg omkring etter et speil. Hun vil se seg selv i det nye livet sitt, se om ansiktet har for­ andret seg med starten på dette nye livet, men må konstatere at det ikke er noe speil på rommet. Hun vandrer rundt og oppdager at det verken på toa­ lettet eller i gangene eller noe annet sted på barne­ hjemmet er hengt opp speil. Til slutt kommer hun, på forhånd full av skyldfølelse og derfor så likegyl­ dig som mulig, til å spørre etter et speil, og da få høre at forfengelighet er en av de sju dødssyndene, prinsesse. Og selv om den iboende bebreidelsen tyder på at den ansatte er fullstendig blind for den 14

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 14

24.01.2025 09:47

vesentlige årsaken til at jenta lette og til slutt sågar spurte etter et speil, belyser svaret tross alt prinsippet denne inngjerdede institusjonen er ­gjennomsyret av, og den største lykken jenta vet, er å få et glimt av arkitekturen bak et prinsipp. Det er det vakreste, mest strålende synet hun kjenner.

Jenta husker speilets tid, da hun først med uro, siden med interesse og til slutt med t­ ilfredshet, nær­ mest en slags stolthet registrerte at ansiktet ­hennes virket helt uforandret over lang tid, som om ­alderen prellet av på det kjøttfulle runde fjeset. Derpå be­­ gynte hun å eksperimentere med uforanderligheten.

Var det for eksempel grunn til å gråte, så benyttet hun anledningen og gråt rikelig og tok deretter en rask titt i speilet. Og da var sannelig verken kinnene innsunkne etter alt slitet eller huden sår av gråtingen, ei heller hadde hun fått mørke ringer under øynene.

Jenta kunne altså gråte så mye hun ville, og være helt sikker på at gråten likevel ikke kom til å sette spor i det store ansiktet. En annen gang løy hun for noen og så seg i speilet etterpå, for å sjekke om ansiktet var forvandlet til en løgners ansikt, men enten hadde ansiktet like fra begynnelsen vært en løgners ansikt, eller så forandret det seg bare ikke av løgnen, enda det før løgnen ikke hadde vært en løgners ansikt, og etterpå var akkurat det samme ansiktet, bare at 15

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 15

24.01.2025 09:47

det nå var en løgners ansikt. Og da hun en gang fikk en uventet gave, en veldig pen lommebok med bilde av det skjeve tårnet i Pisa preget inn i skin­ net, så hun seg også i speilet, men gleden var umulig å se på ansiktet. Denne observeringen av ansiktets bestandig­het, som medførte at jenta fikk for vane å se seg ofte i speilet, kan neppe ­betegnes som forfen­ gelighet, men nå ble altså oppfatningen om at for­ fengelighet var en av de sju dødssyndene, anført som begrunnelse for at det på dette hjemmet ikke var noen mulighet til å speile seg, og jenta konstaterte takknemlig at det var nøyaktig de samme grunnene som gjaldt for både henne og alle andre, for at noe ble bifalt og noe annet ikke. Nå som jenta slipper å kontrollere ansiktet sitt og rett og slett glemmer det, trer hun altså inn i den lyse arkitekturen bak prin­ sippet, som hun har fått et lite glimt av.

Da hun kom inn i klasserommet og alle sto ved siden av pulten, mens hun selv sto ved siden av læreren der fremme, følte hun seg som Gulliver i Lilleputt.

Hun så seg omkring og oppdaget at hun kunne se ned på alle hodene. Da skjønte hun at hun var for høy. Hun dukket nakken og ventet på at læreren skulle plassere henne. Læreren ga henne beskjed om å sette seg på den eneste ledige plassen, den ved 16

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 16

24.01.2025 09:47

siden av en gutt med veldig firskårent ansikt. Da var ikke kontrasten så stor, og de andre kunne falle til ro igjen og begynne å tro på at hun var den nye jenta.

Jentene så ved første øyekast at det ikke var snakk om noen skjønnhet som kunne skape uorden i den finspunnede rangordningen, for et så digert vesen synker til hierarkiets bunn, som et sediment av bly, så snart hun setter seg, og guttene visste at de hadde gjort en god fangst, at det var næring til mye latter som hadde spasert rett inn i gapet deres, og det var de glad for. Den smilende tausheten fra klassekame­ ratene, som følger plasseringen, gjør at jenta våger å konkludere med at klossetheten hennes åpenbart er nok til å skaffe henne en plass i åttende klasse til tross for at hun er så høy, kanskje til og med den aller nederste, og da er hun lettet. I dette øyeblikket høres lyden av en dør som stille lukkes i det fjerne, og jenta føler det som om hun nå er kvitt det gamle livet.

17

Det gamle barnet_Jenny Erpenbeck.indd 17

24.01.2025 09:47

der spiegel

jenny erpenbeck (f. 1967 i ØstBerlin) regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Siden debuten i 1999 har hun utgitt flere kritikerroste bøker, bl.a. romanene Hjemsøkelse (2008, på norsk i 2020) Går, gikk, har gått (2015, på norsk i 2017) og Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018). Sistnevnte brakte henne Independent Foreign Fiction Prize i 2015, og i 2024 ble hun tildelt den internasjonale Booker-prisen for romanen Kairos. (2021, på norsk i 2022). Nå utkommer Erpenbecks debutroman Det gamle barnet for første gang i norsk oversettelse.

JENNY ERPENBECK

frankfurter rundschau

«Klok og overraskende. Det gamle barnet er nok høstens vidunderligste bok» süddeutsche zeitung

Om Kairos. (2022): «Kairos. er enda en gnistrende god Erpenbeck-utgivelse, som lar oss skjønne litt mer av hvordan historien setter avtrykk i enkeltmenneskets liv» anne merethe k. prinos, aftenposten

«Hypnotisk ddr -roman. Jenny Erpenbeck nevnes jevnlig som en fremtidig vinner av Nobelprisen i litteratur, og viser igjen hvorfor» leif bull, dagens næringsliv

Om Hjemsøkelse (2020): «Hjemsøkelse vil trolig bli stående som en av de sentrale tyskspråklige romanene i dette århundret» knut hoem, nrk p2

«en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter» even teistung, klassekampen

Om Alle dagers ende (2018):

Det gamle barnet er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

«en ambisiøs og utsøkt skrevet fortelling, som på mesterlig vis forener enkeltmenneskers skjebner med Europas turbulente historie i det 20. århundre»

Forlaget Oktober

Omslagsbilde: Georg Scholz, Unbekanntes Mädchenporträt, olje på lerret, ca. 1928 Forfatterportrett: Katharina Behling Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design

En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer.

JENNY ERPENBECK DET GAMLE BARNET

«Det finnes fortellinger som aldri slipper deg. Det hender gjerne ikke så mye i dem, men det lille som skjer, er uhyrlig. Jenny Erpenbecks Det gamle barnet er en slik fortelling»

«Rik på formuleringer og bilder som ikke bare er vakre, men dessuten like klare som de er treffende»

GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2018

DET GAMLE BARNET ROMAN | Forlaget Oktober

«Erpenbecks dikteriske historietime er også en behersket klagesang over jødenes skjebne i Europa» FRODE JOHANSEN RIOPELLE, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2018

der spiegel

jenny erpenbeck (f. 1967 i ØstBerlin) regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Siden debuten i 1999 har hun utgitt flere kritikerroste bøker, bl.a. romanene Hjemsøkelse (2008, på norsk i 2020) Går, gikk, har gått (2015, på norsk i 2017) og Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018). Sistnevnte brakte henne Independent Foreign Fiction Prize i 2015, og i 2024 ble hun tildelt den internasjonale Booker-prisen for romanen Kairos. (2021, på norsk i 2022). Nå utkommer Erpenbecks debutroman Det gamle barnet for første gang i norsk oversettelse.

JENNY ERPENBECK

frankfurter rundschau

«Klok og overraskende. Det gamle barnet er nok høstens vidunderligste bok» süddeutsche zeitung

Om Kairos. (2022): «Kairos. er enda en gnistrende god Erpenbeck-utgivelse, som lar oss skjønne litt mer av hvordan historien setter avtrykk i enkeltmenneskets liv» anne merethe k. prinos, aftenposten

«Hypnotisk ddr -roman. Jenny Erpenbeck nevnes jevnlig som en fremtidig vinner av Nobelprisen i litteratur, og viser igjen hvorfor» leif bull, dagens næringsliv

Om Hjemsøkelse (2020): «Hjemsøkelse vil trolig bli stående som en av de sentrale tyskspråklige romanene i dette århundret» knut hoem, nrk p2

«en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter» even teistung, klassekampen

Om Alle dagers ende (2018):

Det gamle barnet er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

«en ambisiøs og utsøkt skrevet fortelling, som på mesterlig vis forener enkeltmenneskers skjebner med Europas turbulente historie i det 20. århundre»

Forlaget Oktober

Omslagsbilde: Georg Scholz, Unbekanntes Mädchenporträt, olje på lerret, ca. 1928 Forfatterportrett: Katharina Behling Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design

En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv.

Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer.

JENNY ERPENBECK DET GAMLE BARNET

«Det finnes fortellinger som aldri slipper deg. Det hender gjerne ikke så mye i dem, men det lille som skjer, er uhyrlig. Jenny Erpenbecks Det gamle barnet er en slik fortelling»

«Rik på formuleringer og bilder som ikke bare er vakre, men dessuten like klare som de er treffende»

GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2018

DET GAMLE BARNET ROMAN | Forlaget Oktober

«Erpenbecks dikteriske historietime er også en behersket klagesang over jødenes skjebne i Europa» FRODE JOHANSEN RIOPELLE, MORGENBLADET, ÅRETS BESTE BØKER 2018