kjersti bronken senderud
Nettenes hage
dikt | forlaget oktober 2025
i begynnelsen var det stille
før ordet kom en stavelse
den la seg i øret deretter i munnen
den lyste
lyset falt på blomster insekter
på trær og strå lyset falt på vannet og fuglene
på hunden og hesten
åpne slette
lyset falt på et ords
slik begynte hagen å skrive
hagen skrev fra inne i jordas mørke
den skrev gjennom et nett av tynne tråder
den fant en sang et lys snudd opp ned
den fant et bitte lite hjerte i gresset
den fant en stemme i tunets største krone
fra tunets største krone fortalte stemmen om sølvet som spinner når natten legger seg over gresset om de nesten usynlige trådene i nettet av forbindelser fra under jorda gjennom stengler stammer ut i den aller minste stavelse
hagen skriver om de forsiktige dråpene mot trærne om sommerregnet hagen skriver om å vente på regnet
dager hvor gresset stirrer gult opp mot den uendelige himmelen
den skriver om morgenlyset og om mørke netter fulle av uro
den skriver om et tre som bar frem ett eneste eple
hagen ser eplet så enslig og samtidig forbundet som et eple i en hage kan være
hagen skriver frem iris og akeleie
den skriver frem kløver og geitrams osp ask og bjørk røtter og kroner
den skriver om natten
når den ikke får sove når et barn forviller seg under ei bru
brua blir til et berg og under den renner ei elv
elva blir til en foss
som åpner hjertet i hagen og får det til å fortelle
hjertet forteller om tidlige høstmorgener om lysende ospeblader om kirsebær og epletrær
hjertet forteller om et barn som en kald vinternatt ble født i huset det forteller om dem som bygde huset plantet trærne om hvordan de bar
jorda med seg i kroppen helt inn i døden og kanskje videre
hjertet forteller
om en hunds kjølige snute om nakne føtter mot gresset det forteller åpent og inderlig før det vender seg bort
og ganske usynlig legger seg inn i et kronblad
med en bønn
om å få være i fred
hagen har åpnet et ord og lagt det fra seg i gresset en svarttrost plukker det opp og gir det tilbake til det gamle bjørketreet jeg står under den eldste ospa en sen junikveld et øyeblikk glemmer jeg at om noen ser meg stå her vil de tenke at jeg er et menneske
noen må ha gitt hjertet ordene noen må ha gitt dem videre fra noen de selv har fått dem av
jeg ser meg rundt etter hvem det kan være den eneste jeg ser er hesten
hesten følger meg overalt hvor jeg går den går aldri ut av tiden
hesten forteller
hesten snakker til meg når jeg sover
men det er natten som skriver i meg
når jeg sover er jeg en annen da er jeg alle og ingen
da er jeg barnet som hagen en gang fant
Omslagsbilde:
Bokdesign: Egil Haraldsen | exil design
kawabata ryūshi , Flaming Grass, 1930