PAPIRHUD EVA GRINDE
Eva Grinde (f. 1965) er journalist og jobber som leder og kommentarskribent i Dagens Næringsliv. Papirhud er hennes skjønnlitterære debut.
Forfatterportrett: Fartein Rudjord Omslag: Sigge Kühlhorn
PAPIRHUD
Eva Grinde PAPIRHUD
Fortellinger
forlaget oktober 2025
DU HAR JO MOR
Han spør om vi er søstre, sier moren�
Foran dem står en høy mann med frakk og tykt, bølgete grått hår gredd bakover�
Ja, dere er veldig like, her må det være noe familie, sier han�
Det er mange som sier det� At vi er så like, sier moren�
Datteren står ved siden av, sier ingenting, flytter litt på foten, bikker så vidt på hodet�
Vi er nok ganske like, ja, sier moren og legger en hånd på armen til datteren, ser ikke på henne, trenger ikke det, vet akkurat hvor nær hun står�
Men det er altså datteren min, sier hun til mannen, lar seg ikke merke med at datteren har lirket armen unna, hviler i stedet blikket forventningsfullt på mannens ansikt�
Ikke sant, Ane, sier hun, fortsatt uten å se på henne�
Ane stopper et høyt innpust på halvveien idet hun hører navnet sitt, svarer ikke, ser ned på mobildisplayet, lar en pekefinger gli over skjermen�
Ane …?
Hva da, spør hun sakte mens hun puster ut, blikket fortsatt festet på mobilen hun holder i hånden�
Ikke sant du er min datter� Du må si til denne herremannen at vi ikke er søstre, at du er datteren min, han tror ikke på meg, sier mor med et lite fnis� Hun skal til å dulte borti Anes overarm med håndbaken, men treffer ingenting, snur hodet overrasket mot henne et kort øyeblikk�
Søstre …, sier Ane sakte�
Ja, han lurer på om vi to er søstre, sier mor� Er det ikke rart?
Mor virker ikke som hun har tenkt å gi seg, insisterer på å få med Ane på denne leken, og Ane lurer på om hun skal protestere høylytt, la seg styre av den mørke hakkete irritasjonen som er i ferd med å spre seg i buken på henne�
Søstre? Hun faller motstrebende ned på å spille med, ser for første gang opp på mannen, setter øynene i ham, forsøker seg med et smil hun håper ser overbærende ut�
Moren min har rett� Du må tro henne, sier Ane� Jeg er faktisk datteren hennes� Han blunker til henne, retter øynene tilbake på moren, det vrenger seg i Ane, det blunket, selvfølgelig har han ikke trodd de er søstre, og hvorfor skulle han det� Anes bleke krøller og kule beige trenchcoat, morens mørke bob og spinkle skikkelse� Og så noen tiår imellom, tross alt�
Nei, det hadde jeg ikke trodd, sier mannen� Det hadde jeg virkelig aldri trodd, sier han en gang til� Om ikke søstre, så venninner, det var jeg i hvert fall sikker på� Mor retter seg i ryggen, tar seg til håret�
Ane tenker på morens kropp under klærne� Det er mange år siden hun så den sist� Og hans, hvordan ser den ut, henger huden, er den tørr?
Han har lange øreflipper� Det er ikke slik mange tror, at ører og neser fortsetter å vokse hele livet� Det er huden som begynner å henge� Ane tar seg til øreflippen, drar litt i den�
Displayet på Anes mobil lyser opp, hun lager et nesten umerkelig «oi da», liksom for seg selv, taster en beskjed, bruker to tomler, vet hun er rask, lurer på om de følger med�
Mor står dels med ryggen til, oppslukt, men mannen kikker over hodet på henne og rett på Ane� Hun nikker til ham, kort bare, retter på frakkebeltet og sier til moren: Det er jobben, jeg er nødt til å dra�
Ingen av dem reagerer, fortsetter å snakke om utstillingen de akkurat har sett, i munnen på hverandre, hva som preger epoken� Hiver ut navn og årstall, gjensidig begeistret over hverandres smak og kunnskapsnivå�
Vi må dra tilbake, mor, sier Ane, høyere og klarere nå�
Mor snur seg brått og halvveis motvillig mot Ane og spør: Men har ikke du tatt deg fri i dag?
Hun jobber for mye, sier hun til mannen, som om han bryr seg� Han får et litt usikkert drag over ansiktet, kanskje synes han det er noe kjent� Ane vrir hodet unna, lar ham ikke fingranske ansiktet sitt, der hun står i gummibukse med et sølespann og munnen full av sand�
Hun prøver igjen med å snu seg i retning parkeringsplassen� Morens beiler står og vipper litt opp og ned på
tåballene og sier det var hyggelig å møte dere, og mor sier ja, det var veldig hyggelig� I sidesynet fanger Ane opp at han rekker henne noe, et lite hvitt kort� Eksisterer slike fortsatt? Moren strekker ut hånden, tar det imot, takker� Hun stryker hånden over håret, legger det bak øret på den ene siden�
Nå er jeg nødt til å dra, mor� Så hvis du vil sitte på …, sier Ane� Sett fra deg bøtte og spade nå, vi skal hjem, lille mor, nå er det jeg som bestemmer.
Moren holder det hvite kortet i hånden, tar det mot ansiktet, lar det gli over haken�
Mannen smiler og løfter hånden til hilsen�
Kommer du, spør Ane�
Ja, nå kommer jeg, sier moren� Det er lenge siden Ane har hørt stemmen hennes så lett�
«Professor emeritus», leser mor fra kortet da de sitter i bilen� «Arkeologi og konservering»� Lyder spennende, sier mor�
Mm, sier Ane�
Hun spør hvor gammel Ane tror han kan være� Nei, vet ikke, sier Ane, tenker seg om, rundt åtti kanskje?
Nei, tror du, sier mor, mer søttito, tenkte jeg, når er det man må slutte på universitetene? Ja, kanskje syttifem, da�
Ikke mer�
Du kan jo google ham, sier Ane�
Hun svarer ikke�
Du er jo snart åtti selv, sier Ane og korrigerer, eller, jeg mener, fem års aldersforskjell hadde jo ikke vært så mye�
Mor sier fortsatt ingenting�
En åttiåring er det vel ikke noe galt med, eller er du på utkikk etter noe yngre, fortsetter Ane�
Nei, utkikk, det er jeg vel ikke, sier moren og snur seg mot vinduet� Han var i hvert fall hyggelig, sier hun�
De kjører i stillhet� Mor kikker ut av vinduet� Innimellom lager hun den kremtelyden som hun alltid har gjort, helt siden hun satt der i den myke sofaen med det store svarte håret og de mørke strekene over øynene, med utringet oransje tunika og klirrende armbånd og var elsket av far�
Og Ane krøp på fanget hennes og ville bli som henne så han kunne elske henne like mye� Ane ville drømme seg bort, bli like mystisk og vakker, være helt inntil mor, helt hud mot hud, ligge høyt oppe på brystkassen hennes som en katt, være en del av henne� Så nære som mulig, hele tiden� De to i speilet� Mor og Ane – samme stykke kjøtt�
Det er nesten ikke trafikk� Jorder og slake åser farer forbi utenfor bilvinduet�
Husker du filmene vi så på, spør Ane�
Filmene, spør mor�
Ja, da du akkurat hadde flyttet og jeg var på besøk de første somrene�
Jeg husker så lite fra de årene der, Ane, sier mor og lener seg tilbake�
Det var sånne vhs-kassetter� «Sommaren med Monika», sier Ane� Den var i svart-hvitt� Du så den om og om igjen, og gråt hver gang� Og «Høstsonaten»�
Bergman, ja, sier mor� Lurer på hvor de er blitt av�
Jeg fikk sitte sammen med deg, snek meg til det i pysjen, jeg var kanskje bare ni� Eller ti� Så jeg skjønte ikke så mye� Jeg satt og så mest på deg i smug� Musestille for at du ikke skulle si jeg måtte legge meg� Husker du ikke?
Så på meg?
Ja, husker du ikke de filmene� At vi så på nesten hver kveld?
Jo, det stemmer vel, jeg husker noe sånt, vagt …
Du røkte sånne brune, lange sigaretter mens du holdt albuen i hånden, foran deg� Og whiskyglasset med isbiter på bordet� Rett opp og ned på en stol� Jeg tror ikke det var noen sofa der? Så hadde du sånne svarte lokker nedover� Du var den peneste jeg visste, sier Ane�
Mor snur seg mot henne� Ane flytter blikket fra veien et øyeblikk, møter mors og sier: Du er fortsatt pen, da� Mor smiler overbærende� Ja visst, sier hun, løfter hånden fort opp mot hakebenet, liksom drar huden oppover med fingertuppene, der hvor kinnkjøttet siger ned i folder�
Ane spør skal du kontakte ham, og sier du må selvfølgelig kontakte ham, og moren sier kanskje det, men jeg vet ikke, Ane, jo, det må du gjøre, det virket som dere har mye å snakke om� Ja, kanskje, sier moren, og Ane sier: Ikke kanskje, du må bestemme deg for det� Hvis ikke kommer det ikke til å skje noe, og klapper en hånd resolutt ned på låret til mor�
Mor kvepper litt� Så snur hun seg vekk igjen og ser rett frem ut frontruten�
Men jeg er da for gammel, sier hun� Blunker med tunge øyelokk� Drar hendene over lårene� Det blir stille�
Gammel? Du blir aldri for gammel for gamle kunster, mor, sier Ane, og hun hører moren fnyse, men på den vennlige måten, og det er som hun kan høre mor smile der hun følger landskapet på utsiden�
I det siste har Ane blitt ganske god til å legge an en liketil tone� Aller best går det når de to er ute og kjører bil og ikke trenger å se på hverandre� De siste ukene har de kjørt mye bil� Ane inviterer� De har dratt på utstillinger, turer langs skogsveier og i strandkanten, lunsj på et fyr, besøkt morens bror for første gang på mange år�
Kjøresituasjonen er trygg� Mor bør helst ikke oppskake sjåføren for mye, det vet hun, og hun er en engstelig passasjer� Og ingen av dem kan bare forlate rommet� Ikke i fart�
Ane har lurt på så mye i det siste� Hvor var Oda de somrene, for eksempel?
Hvorfor var ikke Oda med, spør hun� Å, Ane, kan du ikke slutte, sier mor�
Men hun vil ikke slutte� Ikke i dag�
Fikk du ikke lov til å ha henne hos deg, spør Ane, fortsatt lett i tonen, og mor sier: Hva mener du, klart jeg fikk lov� «Lov», av hvem liksom�
Oda var jo så liten, og hvis du fortsatt slet, jeg vet ikke�
Barnevernet, kanskje, sier Ane�
Jeg slet ikke på den måten, avbryter mor� Og det var absolutt ikke noe barnevern involvert� Det kan jeg love deg�
Å nei, sier Ane�
Jeg var jo ikke syk� Jeg hadde ettervirkninger� Det var en reaksjon�
Reaksjon? På hva da? På far, på oss? Fordi du hadde en familie, spør Ane, vet at hun dytter grensene nå�
Nei, nei� Ikke dere� Mye før det� Min egen mor� Hun var ikke egentlig i stand til å ta seg av et barn, sier mor med et tonefall som om det er et tema hun bringer på bane for første gang�
Så jeg trengte tid for meg selv de årene der�
For oss ble du bare borte, sier Ane�
Tenk hvordan det var for meg, sier mor, og Ane kjenner morens stemme snitte inn i kjøttet hennes, inn til benet�
Det har jeg tenkt mye på, sier Ane�
Jeg savnet dere hele tiden, sier mor�
Gjorde du, sier Ane�
Ja, hva tror du, sier mor�
Jo, du gjorde vel det, sier Ane, det kan ikke ha vært lett�
Nei, sier mor�
Ane kan huske at moren var mye gladere i det nye huset enn hun hadde vært i huset med far og Ane og Oda� I Martins hus var mor fri, Martin var en annen type� Ane hadde tenkt at mor var så lystig og lett fordi kanskje far var en strengere mann, en mer alvorlig mann, en mer krevende mann for mor, en som bare var litt glad av og til, ikke sånn som Martin og mor, de var glade hele tiden, skålte, sa «hver dag er en fest» og danset, i hvert fall i begynnelsen� Mor så ut som om noen hadde tatt av henne en svær ryggsekk med stein, og det kunne Ane
forstå, nå slapp hun å passe både henne og Oda� Ane ville helst ikke være en tung ryggsekk med stein på ryggen til mor, mor trengte ro og hvile og være for seg selv i et eget rom, hadde psykologen hennes sagt, hun trengte et sånt eget hus der ikke barna bodde, sa mor at psykologen hadde sagt� For å bli frisk� Ane ville at mor skulle bli frisk� Hun likte at mor var glad�
Ane sier: Jeg var jo på besøk hos deg noen ganger, og mor ser på henne med et blikk som ikke helt fester seg, og så sier hun ja, men du var større, og du var ikke der så ofte�
Nei, sier Ane� Ikke så ofte� Men flere uker de første somrene� Bare meg� Uten Oda� Hun var aldri med� Det var det jeg lurte på� Hvorfor var ikke Oda med� For hun var der aldri sånn som jeg husker det�
Mor sier nei, hun var vel ikke det, og kremter� Blir stille�
Det var jo mange år du ikke ville også, sier hun etter en liten stund, sikrere i stemmen nå�
Ja, men det var senere, sier Ane� Og nå snakket jeg om Oda�
Mor svarer ikke� Hun graver i vesken og plukker frem en leppestift, flipper ned passasjerspeilet, lener seg frem mot det og stryker stiften over munnen� Så gnir hun leppene mot hverandre, mens hun rufser pannehåret litt til rette�
En dag Ane sto på badet til mor, var han der plutselig, Martin� Hun likte ham� Han pleide å tulle med henne,
og laget ordentlige middager� Nå var han helt stille� Ane hadde ikke merket noen ting før han sto der helt nær, bak henne på siden�
Så fin du er blitt, sa han med lav, mørk stemme og strøk med hånden foran på overkroppen hennes, over knoppene under genseren� Han så rar ut, drømmende�
Ane rørte seg ikke, så på ham i speilet, greide ikke si noe� Så slapp han hånden ned, bøyde hodet og gikk ut av badet� Hun følte seg uvel og kry, på besøk i en verden hun ikke skulle vært� Hun fortalte det aldri til mor, og ikke så lenge etter sluttet hun å besøke henne� Det gikk kvalme ilinger ned mellom bena lenge etterpå hvis hun tenkte på det�
Entreen i mors hus har nesten vokst igjen innenfra� Den har ingen vinduer, og pæren i taklampen har vært gåen i flere år� Det er en plafond, og en haug av døde insekter har samlet seg på innsiden av glasset� Noen veps, en humle, for det meste fluer� Nei da, nå skal jeg få skiftet den pæren, sier mor da Ane tilbyr seg å hente stigen og fikse det for henne, du trenger ikke det, Ane, jeg skal få gjort det, og Ane gir seg� I et hjørne ligger sko og støvler i en haug� Flere jakker har ramlet ned fra knaggene sine, og på kroken bak døren henger et kobbel med vesker som gjør at døren bare kan åpnes halvveis opp�
Mor henger fra seg jakken og går inn på badet� Stumtjeneren truer med å velte� Ane hører at hun skrur på kranen�
Jeg setter bildet i gangen her, roper Ane inn til henne�
Fint! Takk for turen, roper mor�
Papirhud er en samling fortellinger som skildrer komplekse kjærlighetsbånd og relasjoner. Det handler om en far som helst vil dø uten å sette ord på noe som helst, og om vennegjengen som frenetisk forsøker å gi mening til venninnens selvmord. Om det vondeste dilemmaet som kan ramme foreldre, og om å ta for seg en runde til av livet, selv om mor mener det må holde.
Med snert og ømhet går Eva Grinde tett på knekkpunktene i livet, de løse trådene, forvirringen og desperasjonen, det vi ikke vet, forstår eller rår over.