juliane rui dråpen på ørkentungen
dikt · forlaget oktober
dråpen på ørkentungen
dråpen på ørkentungen
FO r LA get O kt OB er 2025
juliane rui
sarkofagen er åpen en seng
Nuts påmalte armer hever angsthimmelen
her ørkenen begynner skiller jeg kornet fra sand
gjenoppliver deg med spytt kyss væske kjønn
geitene vet hvor elva går
en sandfarget øgle hviler på linkledet jeg strekker
rundt leiet vårt og natten er bønner og rosmarin i en skål
er det sårt når jeg berører masken
utenpå en maske utenpå et arr
du har blitt ørken så tørr
som blomsten og dyreknokkelen
i samme hånd alt som lever
flykter inn i hverandres håp
kysset blir innvidd med
blomstertegning i hånden da får du komme nær blomstertunge på kjønnet
da får du komme nær tørsten
til ville tunger
børster sand fra ansiktet
fingrene er rosa meitemark muskelmykt
du trenger å drikke drikk
jeg har stilt vannkrukken mellom beina
det er sånn kjærlighet oppstår
tuten på krukken stryker
kuken som skjenker meg
slikk i deg tungene mine jeg har en for hver tilbøyelighet
til å mistro villede elske
slikk i deg tungene de blir flere når jeg slikkes
dryss rosmarin der det fins hud
sikler du et mønster på låret mitt og jeg får
større lår rundere kinn og hudens klynk
upålitelig fra begynnelsen
synker ned i madrassen
og rundt oss sanden vi må stryke bort
første berøring du kjemper mot blygheten
for å se på min vulva
det går an å lukke øynene
men da gløder detaljene
ansiktet ditt er ikke mitt
men kan vi bytte alt har sømmer
forsvarsverk som rakner sakte
om du legger ansiktet mot mitt
vekkes følsomheten i et felles ansikt
jeg var sulten og munnen din rød
det var galt av meg å spise frøene
som kunne blitt paradiset vårt en skjermet eng
hvor hester steiler før de parer stående og en rev sover inntil
en rev uten å få vondt av hverandres drøm
nei, jeg vet ikke hva jeg snakker om huden din er varm
ørkenen er urolig månen kommer i en vogn
og dine kalde månehender
på hoftene stanser rytmen
innhøstingen forblir stille vil jeg ha mer
enn andre av det som er gratis solen og
blikket ditt på meg