Arendal av Karl Ove Knausgård by Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

arendal

Roman

forlaget oktober 2024

jeg hadde vært på Kongsberg i forretninger, og var på vei hjem da bilen havarerte et stykke utenfor Arendal. Plutselig var det ingen kraft i motoren. Speedometernålen falt sakte ned mot tretti, selv om jeg trykket gasspedalen helt inn. Siden veien var uoversiktlig der det hendte, kunne bilene som kom bak meg, ikke kjøre forbi, og jeg kjente aggresjonen hos sjåførene vokse. Det var ikke min feil, jeg hadde mitt på det tørre, men det var ubehagelig likevel. Da jeg omsider kunne blinke inn ved et busstopp, satte den første bilen demonstrativt opp farten og raste forbi. Den andre og tredje fulgte. Det var ingen lystelig tanke å skulle fortsette på den måten hele veien inn til byen. Men det behøvde jeg heller ikke, viste det seg. Motoren presterte enda dårligere da jeg svingte ut igjen. Opp den slake bakken kunne en jogger ha holdt følge med meg, og på toppen begynte det å gå rykninger gjennom bilen, så det var ikke noe annet å gjøre enn å svinge inn til siden og skru av motoren.

Det var nærmere tyve minus ute, men etter varmen i kupeen bet ikke kulden. Jeg åpnet bagasjeluken i bare skjorteermene og tok ut varseltrekanten, satte den fra meg et lite stykke nede i bakken. En gammel Cortina stanset. Sjåføren bøyde seg over og rullet ned vinduet, spurte om jeg trengte hjelp.

–Nei da. Nei, nei, men takk som spør! sa jeg.

–Da så, sa han, rullet opp vinduet igjen og harket videre opp bakken.

Ispusten stod som en sky rundt hodet mitt. Beskyttelsen bilvarmen hadde gitt, varte bare noen øyeblikk. Da jeg gikk tilbake til bilen, hadde kulden trengt gjennom klærne. Jeg åpnet bakdøra og tok ut jakken. Den var foret og av lammeskinn og virket tyngre når den var sammenbyltet enn når jeg hadde den på meg. Samme prinsipp som når en mann gikk gjennom isen, og redningsmannen, som akte seg flatt mot ham, ikke gjorde det.

En ny bil gjorde tegn til å stoppe. Jeg vinket den videre. Åpnet panseret, festet stangen og bøyde meg over motoren. Jeg hadde byttet luftfilter den sommeren, så det kunne det ikke være. Inntaksslangen så ok ut. Bensinpumpen og filteret også. Tennpluggene var i alle fall rene. Men det måtte være der det lå. Coilen eller fordeleren, muligens.

Jeg lukket panseret og tente en røyk. Strålene fra den lave sola ble splintret opp av furutrærne på heia foran meg. Jeg var sliten i øynene etter alt lyset den dagen. Sola hadde skint utrettelig fra morgenen av, flommet over landskapet jeg hadde kjørt gjennom, glimtet i is og snø overalt. Nå ventet mørket. Det var ikke synlig i seg selv, men jeg ante at det var i nærheten. Temperaturen falt, og alt ble stillere.

Det ville kanskje være mulig å kjøre inn til Arendal og finne et verksted der. Men det var en sjanse å ta så lenge jeg ikke var sikker på hva som var galt.

Hadde det ikke ligget noen hus i svingen før bakken?

Sigarettstumpen sluknet med et lite fres i snøen da jeg slapp den ned. Evelyn ventet meg i sekstiden. Spørs om det ville gå å komme seg hjem i det hele tatt i kveld.

Jeg gikk ned bakken og så husklynger på begge sider av veien. Ble andpusten av ingenting for tiden, og stanset noen sekunder for å få pusten igjen før jeg krysset veien og fulgte den bort til det nærmeste huset. Sundet nedenfor var helt igjenfrosset. Det var som om fastlandet hadde vokst sammen med øya på den andre siden. Et tynt snølag dekket isen. Det glitret i tusenvis av små lyskorn der den lave sola skinte.

Foran inngangsdøra var det et lite overbygg med skråtak. To par blå miniski stod opp mot veggen, og et par lange Madshustreski, i tillegg til en kost med rød bust. På døra hang det en bjørkeskive som noen, sannsynligvis et barn, hadde skrevet Erling Johansen m/familie på med svipenn.

Jeg ringte på.

Lyden av ringeklokken svant hen uten at noe hendte der inne. Jeg gikk bort til neste hus, som bare en kort plen skilte fra sundet. En bil stod parkert i oppkjørselen. Det så ut til å være en Granada, men den var dekket av en presenning, så det var vanskelig å si sikkert.

Bodde nok en pertentlig mann der. En med orden i sakene.

Døra gikk opp allerede før jeg stanset foran den. En mann i midten av førtiårene med grått, kortklippet hår, firkantede briller og grå, nokså kort bart så på meg. Han måtte ha holdt øye med meg fra vinduet.

–Ja?

–Beklager at jeg forstyrrer. Men jeg har havarert med bilen oppi her, og nå lurte jeg på om jeg kan låne telefonen så jeg kan få ringt Falken.

–Det er klart. Kom inn, du. Den står her i gangen.

Da jeg kom inn, bøyde jeg meg fram for å ta av meg skoene.

–Bare ha de på, sa han.

– Er du sikker på det?

– Ja, herregud, mann. Telefonen står rett der borte.

Han pekte mot et bord under vinduet i enden av gangen, før han lukket stuedøra bak seg.

Katalogen lå på en hylle under, og jeg fant nummeret til Falken. Mens det ringte, kom en bil kjørende sakte forbi på veien utenfor. Det var ingen hus nedenfor, bare brygger. De var tomme for båter, så hva skulle den gjøre der?

– Falken? sa en stemme.

Jeg forklarte situasjonen. Motorduren opphørte ikke, som jeg hadde ventet, men fortsatte bare, og etter noen sekunder økte turtallet, samtidig som lyden gradvis ble svakere. Jeg forstod at den måtte ha kjørt ut på isen.

– Vi kan komme med en gang. Har du en mer nøyaktig adresse, kanskje?

– Det er på E18, mot Arendal, like etter Eydehavn. Når du kommer østfra, da. Jeg kan se Tromøya på den andre siden av sundet her. Tror det ikke er så langt fra broa. Du ser bilen med en gang. En oransje Ascona.

– Den er god.

Jeg banket på døra til det indre av huset.

– Det ordnet seg? sa han da han åpnet.

– Ja da. Men jeg lurte på om jeg kunne fått låne den til en samtale til?

Det brant i en peis der inne. En golden retriever lå utstrakt i hele sin lengde foran den med hodet mot gulvet og gløttet opp mot oss.

– Jeg betaler for det, selvfølgelig, sa jeg. – Jeg må nesten ringe kona og fortelle hva som har skjedd.

– Det er klart.

Gjennom vinduet i enden av rommet så jeg bilen ute på isen. En liten sverm av skikkelser i bulende vinterklær var der også. Han snudde seg og fulgte blikket mitt.

– Det er ungdommene som morer seg, sa han. – Noen kjører hele veien inn til byen på isen nå.

– Den må være tykk?

– Ja, den er tykk.

– Reine Antarktis her, sa jeg.

Han smilte og nikket, lukket døra igjen, og jeg ringte Evelyn.

– Ja? sa hun.

– Det er meg.

– Syvert? Har det hendt noe?

– Bilen havarerte, sa jeg. – Falken er på vei.

– Å nei.

– Ja, jeg er lei for det.

– Hvor er du, da?

– Rett utenfor Arendal.

– Å, så nærme. Kan du ikke bare ta bussen det siste stykket, da?

– Hva med bilen?

– Du kan vel ta bussen tilbake og hente den når den er ferdig.

– Det høres veldig tungvint ut.

– Syvert har gledet seg til du kommer. Og Joar også.

– Ja, jeg vet det. Jeg er lei for det. Men det går neppe å få fikset bilen nå i kveld. Hvis vi er heldige, kan jeg få den i morgen formiddag.

– Skal du bo hos din mor, da?

– Vil ikke bry henne på så kort varsel. Tror jeg tar inn på hotell.

– Hun er moren din, Syvert.

– Det er hun.

– Og hotell blir dyrt.

– Jo da. Men ikke for dyrt.

Det ble en pause.

– Kan du ringe seinere, i det minste? sa hun. – Og si god natt til guttene?

– Det skal jeg selvfølgelig gjøre.

Vi la på, og jeg gikk bort og banket på døra igjen. Stod klar med en tier i neven da han åpnet.

Han ristet på hodet.

– Å ringe etter hjelp skal ikke koste noe, sa han. – Håper det ordner seg med bilen.

Jeg fulgte den smale veien ned til bryggene. Isen lå skrudd opp i store flak i enden av den ene. Skrittene mine knastret sprøtt og singlende da jeg gikk ut på den. Lyden møtte ingen motstand, strakte seg utover i stillheten.

Inntil kanten lå isen bar enkelte steder. Mørk, nesten svart.

Et grønt tau forsvant ned i den, kom opp igjen ute ved en oransje pongtong.

Ute på sundet hadde bilen parkert. Noen skikkelser stod lent mot den. To unger kom sparkende innover.

Det er som om jeg ser det med dine øyne, hadde Asja skrevet en gang.

Dette så jeg med hennes.

Bilen hadde rukket å bli iskald da jeg satte meg inn i den. Om ikke lenge ville det være mørkt; lyset mellom trærne var alt blålig. Det ville nok ikke bli noe mer kjøring på meg i dag, så jeg kunne like gjerne ta meg en klunk, tenkte jeg.

Fant fram lommelerken fra hanskerommet, tok en liten slurk, så en litt større før jeg skrudde igjen korken og la den tilbake på plass.

Som så ofte når jeg var alene og ikke opptatt med noe, søkte tankene seg mot Asja. Var liksom på nippet til å begynne å føre en samtale med henne. Men det ble lettere og lettere å stenge dem ute, å si nei, ikke det, og liksom gi dem en dytt inn i noe annet, hvor de ble værende.

Av en eller annen grunn var det vanskeligere nå. Hennes milde vesen – som kunne snu og bli oppfarende, men veldig sjelden, og aldri uten grunn – det som var henne, var i meg som en grunnfølelse. Som horisonten i et landskap.

Jeg ble lei meg, det var følelsen hun brakte med seg denne gangen. Men det var så mye annet i livet mitt. Bare her: snøen, skogen, trærne, den blåsvarte himmelen. Veien, isen ruglete og mørk i hjulsporene, gråhvit imellom. Dashbordet, aldri oppfunnet, bare kommet til av nødvendighet og derfor helt og absolutt presist og herlig funksjonelt. Lysene fra en bil som feide oppover mellom trærne. Den virvlende snøen som kunne bli synlig hengende i luften dersom det kom en annen bil imot på samme tid og lyste den opp.

Men det var påfallende lite trafikk nå. Det kunne gå flere minutter mellom hver gang en bil eller lastebil kjørte forbi. Og det var ubehagelig når det skjedde, det var som jeg var forsvarsløs i den urørlige bilen.

Burde de ikke komme snart?

Det var like kaldt inni bilen som utenfor, og jeg hadde begynt å fryse for alvor. Jeg tok pelslua fra baksetet, satte den på hodet, åpnet døren og gikk ut. Stampet med føttene, slo floke, trasket litt fram og tilbake.

Mørket falt ikke, det var motsatt. Det steg. Hvordan kunne man ellers forklare at himmelen fortsatt var blå, mens trærne og heiene her nede var svarte som natten? Mørket sivet ut fra enorme underjordiske reservoarer og bredte seg utover landskapet, samtidig som det steg og steg og til slutt hadde lagt under seg også himmelen.

Langt der framme mellom trærne blinket det av lys. Jeg tok opp esken med mintpastiller fra lomma, knuste to stykker mellom tennene idet redningsbilen kom til syne, opplyst som et juletre, og jeg strakte ut hånden så den kunne svinge inn foran bilen min i tide.

En mann i kjeledress og skinnlue med klaffer hoppet ned. Han kunne være i slutten av femtiårene. Han sendte en brun kladas av et spytt ut på veien, tørket seg om munnen med håndbaken.

Ubarberte kinn, livlige øyne.

– Hallo, ja, sa han mens kjakene fortsatte å arbeide med tobakken.

– Hallo, sa jeg.

– Motortrøbbel?

– Ja. Jeg tror det er noe med tenningen. Coilen eller fordeleren.

– Så det tror du, ja, sa han og smilte. – Åpner du panseret for meg?

Jeg åpnet døra og dro i den lille spaken på innsiden så låsen der framme spratt opp. Han tok fram en flat lykt fra en av de mange lommene sine, løftet opp lokket, festet stangen i metallbøylen og rettet lyskjeglen mot motoren.

En trailer med klirrende kjettinger slet seg oppover bakken.

De kraftige lysene flommet over oss. Han dro ut peilepinnen,

trakk fram en fille fra en annen lomme, tørket av pinnen og stakk den ned igjen.

– Jeg fylte olje for under en uke siden, sa jeg.

– Ser det, sa han og holdt pinnen opp i lyset fra lykten.

– Men du har fått kjølevæske i den, tror jeg.

– Å.

– Hva var det du sa hendte, sa du?

– Den begynte plutselig å trekke dårlig. Jeg mener, veldig dårlig.

– Akkurat. Ikke umulig at toppakningen er gåen.

– Tror du?

– Kan ikke være sikker. Men uansett må den på verksted.

Kjører du videre, kan motoren skjære seg helt.

Han dasket meg smilende på overarmen.

– Du er lærer, ikke sant?

– Lærer, nei? Hva får deg til å tro det?

– Med den jakka og den lua – du ser ut som om du kommer rett fra lærerværelset!

– Jeg er ikke lærer. Men om jeg var det – hva så?

– Lærere og motorer er som olje og vann.

Han lo. Lukket panseret, la lykten og filla i lomma, hentet fram en boks med tobakk, tok en klype og stakk den i munnen.

– Hva er du, da? Undervisningsinspektør?

– Kripos, sa jeg.

Ansiktet hans, til nå så levende, stivnet.

– Kripos?

– Nei da, sa jeg. – Jeg er ingeniør.

En halvtimes tid senere satt jeg i førerhuset på redningsbilen med Asconaen bakpå planet. Rolf, som han het, tygde på skråtobakken sin mens han styrte den tunge doningen med uvørne, men sikre bevegelser.

– Verkstedene har mye å gjøre nå i kulden, sa han etter en stund.

– De har vel det.

– Så det kan være litt ventetid. Men det er et ute på Hove, Amundsen, jeg kan ta deg med dit. Han er billigere også.

– Er han bra, da?

– Å ja da.

Kanskje han fikk provisjon for alle biler han tok med dit. Eller så var det bare at det var det nærmeste.

– Hva sier du? Vi må ta av her borte, i tilfelle.

– Hvordan kommer jeg inn til byen etterpå?

– Han har vel en bil du kan låne. Eller du kan sitte på med meg. Jeg skal innover.

– Den er god.

Han sveivet ned vinduet, sendte en kladas ut i mørket, sveivet opp igjen. Like etter begynte han på den lange bakken opp til broa. Etter alle trær, knauser og heier var det som om verden åpnet seg da vi kom ut på den. Sundet strakte seg i begge retninger under oss. Isdekket skimret svakt i mørket. Langs land lyste det i spredte hus. Himmelen over var svart og full av stjerner.

– Ser du båten der nede, sa han og pekte forbi meg.

Men det kunne jeg ikke, og i neste øyeblikk kom vi inn mellom trærne på den andre siden.

– Hva var det med den?

– Den har frosset fast. Kommer seg hverken fram eller tilbake. Den har ligget der i tre døgn nå.

– Det kan ikke skje ofte her.

– Det var vel derfor det skjedde, tenker jeg. Han undervurderte forholdene. Det skal komme en isbryter i morgen og få den løs, har jeg hørt.

Vi kjørte forbi et supermarked, og noen minutter senere en Finastasjon før ethvert tegn på kommersiell aktivitet opphørte, og bare noen bolighus hist og her var å se langs veien.

– Jeg går ut ifra at det ikke er noe hotell her ute, sa jeg.

– Det er jo Breidablikk, sa han. – Men det er stengt for sesongen.

Vi måtte ha nådd den andre siden av øya, for vi kjørte over en liten bro hvor havet kom inn i en bukt. Alt islagt. Utover langs stranden så det ut som om havet fortsatte like inn i skogen.

Han sakket ned og blinket inn til høyre. Etter å ha forsert sletta og en liten skog kom vi inn i leirområdet.

– Alt du ser her, ble bygget av tyskerne, sa han.

– Jeg er klar over det, sa jeg.

– Men visste du at de tok hele Arendal med et sykkelkompani? De satte i land litt under hundre mann med sykler her. Det var nok, det!

Han lo.

– Hvor gammel var du da? sa jeg.

– Jeg?

– Ja.

– Nei, jeg var vel tyve den våren tyskerne kom. Dro inn til byen for å se på, da, vet du.

Den smale veien han fulgte, ledet mot noen bygninger, den ene med porten slått opp og lys innenfor. Han svingte inn foran den, parkerte, og vi kløv ut.

To oljefat med ved brant innenfor. Effekten måtte være minimal, det var høyt under taket, og gulvet var av betong. De tre mennene som jobbet der, var alle godt polstret med boblejakker over kjeledressene og luer.

En av dem kom mot oss.

– Hva har vi her? sa han og tørket hendene med en fille. Bred og fyldig kropp, kjøttfulle kinn, svak hake, mørke øyne.

– En Ascona med mulig kjølevæske i oljen, sa Rolf. – Når kan du få sett på den?

– Ikke i kveld, i alle fall. Men i morgen skulle det være mulig.

– Det ville ha vært fint, sa jeg.

– Han er på gjennomreise, sa Rolf. – Har du en lånebil til i morgen, kanskje?

– Det kan hende.

Han så på meg.

– Kan du ta til takke med en boble?

– Ja da, sa jeg.

– Bli med inn, da, så ordner vi formalitetene.

Jeg hadde bare vært på Hove et par ganger tidligere, på søndagsturer med min mor og mormor, og husket vagt en rullesteinstrand, en sti gjennom en skog, en odde med utsikt til de to fyrtårnene. Mens jeg stod og ventet på at mekanikeren fant skjemaet jeg skulle undertegne, dukket det opp flere detaljer. Det hadde luktet saltvann mellom trærne. Det hadde vært tyske bunkere i skogen og et festningsverk over svabergene. Det hadde ligget en kirke på en høyde ut mot havet. Og det hadde vært fossiler på stranden. Jeg hadde funnet flere stykker, og hadde vært begeistret over det. Steiner med avtrykk

av utdødde skapninger, ikke i museumsmontre, men strødd utover en strand: noe mer spennende enn det kunne jeg knapt tenke meg den gangen.

Mekanikeren hadde funnet det rette skjemaet, og satte seg ned i den loslitte kontorstolen for å fylle det ut. Bordet foran ham var overfylt, det var flere askebegre der, halvfulle plastkopper med gammel kaffe, colaflasker, sammenkrøllede filler av tørkepapir, noen permer, en diger skiftenøkkel, blyanter og skrujern, i tillegg til ark som liksom fløt ubesværet over alt det andre.

Han var en kraftig kar. Nevene, store som koteletter, fikk pennen mellom peke og tommelfingeren til å virke underlig nett og forfinet.

– Er det du som er Amundsen? sa jeg.

– I egen høye person, sa han uten å se opp på meg. – Hvordan det?

– Bare lurte. Så det er ditt verksted?

– Det er det. Sånn. Skriv under her, du.

Han rullet stolen litt tilbake, tok en bilnøkkel fra en krok bak seg. Jeg bøyde meg fram og skrev navnet mitt nederst på arket.

– Når kan jeg hente den i morgen? sa jeg og tok nøkkelen han rakte meg.

– Når som helst etter tolv.

Han fulgte meg ut og pekte mot tre biler som stod i halvmørket like bortenfor.

– Det er bobla der, sa han. – Det er ingen kontroller på denne tida, så det er ingen fare. Men kjør forsiktig likevel. Skulle det skje noe, må du jo blåse, vet du.

– Hva mener du?

Han løftet den ene hånden formet som en tut mot munnen og bøyde hodet tilbake.

– Tror du jeg har drukket?

Han smilte.

– Kjør forsiktig, sier jeg bare, sa han og gikk inn før jeg fikk svart ham.

En liten sup mens jeg ventet på Falken, det var alt, ville jeg si, men jeg kunne ikke rope det etter ham heller. Jeg visste at det ikke var viktig hva en bilmekaniker måtte tro, men følelsen av urett satt likevel sterkt i meg da jeg gikk bort til bilen.

Utrolig nok startet den på første forsøk. Han måtte kunne sine saker.

Jeg justerte setet og speilet, satte bilen i gir og kjørte forsiktig over parkeringsplassen. Den rykket litt da jeg slapp clutchen. Hendene og føttene mine var vant til Asconaen, i den var de perfekt koordinert, mens de her måtte prøve og feile. Jeg likte følelsen det ga meg, det var som om jeg trengte inn i noe, en hel liten verden av pedaler, spaker og ratt som ellers var gjemt bak vanen, men nå plutselig måtte arbeides med.

Skogen foran meg var svart. Det var som om mørket fra den rant inn i leiren, mellom sirklene av lys fra de tomme bygningene.

På himmelen over havet stod en halvmåne og lyste.

Hvordan overlevde livet ute den veldige kulden? Vi hadde ovner og hus, men ormene, ekornene, harene? Ormene var jo vekselvarme, blodet deres måtte ha frosset til is nå.

Jeg så dem for meg, liggende stive som greiner i en ormegrop et sted, idet jeg kjørte gjennom porten, som var nesten helt skjult av snødrivene. Istedenfor å kjøre samme vei tilbake tok jeg til høyre i krysset og fulgte en smal vei utover. Dette

var en øy med én bro, som alle veier før eller siden ville lede til, resonnerte jeg. Og bortsett fra telefonsamtalen jeg hadde lovet Evelyn, var jeg helt fri. Ingen forpliktelser, ingen forventninger.

Jeg satte på varmeapparatet, men luften det blåste, var iskald, og jeg skrudde det av igjen. Snødekket utenfor fanget så vidt opp månelyset, nok til å skille bakken fra mørket i luften. Men ikke nok til at jeg kjente meg igjen. Ingen detaljer var synlige, jeg så bare snø og trær og mørke.

Etter noen minutter munnet veien ut i en større. Jeg fortsatte til høyre, og like bortenfor lå kirken, liksom naken i lyset fra lyskasterne, med havet under seg. Det var som å kjøre inn i et minne. Eller kanskje heller en drøm, siden snøen hadde gjort det kjente annerledes. Uten å tenke meg om svingte jeg inn og parkerte foran steingjerdet, åpnet døra og gikk ut. En pent måket gang løp fra porten til kirketrappa og videre ut mellom gravsteinene. Kirkevinduene var mørke. Jeg gikk bort og kjente på døra. Den var låst.

Jeg husket kirken i solskinn, midt i det grønne, under en blå himmel, med det like blå havet nedenfor. Varmen hadde steget opp fra bakken, insekter hadde surret i luften.

Vanskelig å skjønne at det var den samme verdenen.

Det var det vel strengt tatt ikke heller. Mormor, som hadde vært levende i den verdenen og stått akkurat her hvor jeg stod, var død i denne. Mor, som hadde vært en relativt ung kvinne i den verdenen, var gammel i denne. Og jeg, den tolv år gamle gutten, var en voksen mann.

De beste minnene var de som kom uventet. De var ubrukte, ferske, som om de var levende, man kjente dem i hele seg. Når tankene mine en sjelden gang streifet mormor, var hun

en ferdig figur. Nå følte jeg henne, i et kort øyeblikk kjente jeg lukten av henne, som jeg hadde elsket da jeg var liten, og den måten hun beveget seg på, var liksom plutselig nærværende i meg.

Hun var nokså lav, hun var energisk og øynene hennes var små og viljesterke. Håret hennes hadde vært naturlig svart, og fargen bevarte hun inn i alderdommen, bare sprengt ut av grått. Mannen hennes, morfar, hadde vært lang og sedat, for ikke å si lang og spak. Som liten hadde jeg den tanken at han var en båt, og hun var mannskapet. At hun seilte ham.

Det var mormor som ville gå hit. Kirken var fra ellevehundretallet, fortalte hun, det var nesten vikingtiden, det. Noen av gravstøttene var fra sekstenhundretallet.

Kanskje hun hadde tenkt at jeg ville være interessert i det?

Kunne det ha vært for min skyld hun dro oss inn hit? At hennes datter ikke brydde seg, visste hun vel. Meg visste hun fint lite om.

Jeg var nok et slags vedheng for dem. En stille gutt som aldri plaget noen, men som det heller ikke var noe spesielt ved.

Jeg var interessert i romfart og verdensrommet den gangen. Atomkraft. Framtiden. Og så fly, ubåter og alt fra krigen. Kirker tenkte jeg ikke på. De fantes, jeg så dem, de var en del av livet og verden. Men de hadde ingen betydning, og da fantes de egentlig ikke. Først når tanken festet seg ved dem, ble de til.

En kirke, det var et hus bygd til Gud. Hvem var Gud? En udefinert allmakt som man satt inne i huset og bøyde hodet for og ba til. Her hadde folk gjort det uavbrutt i åtte hundre år.

Der inne hadde de altså sittet og trodd at mysteriet var en brennende busk i ørkenen. Men det eneste mysteriet som

fantes, var det de alltid befant seg i, nemlig tiden. Ikke døden, ikke livet, men tiden var det de burde grunne over.

En gang hadde jeg vært her med mor og mormor.

Hvor ble det av den hendelsen?

Den hadde forsvunnet i tiden.

Når jeg la meg om kvelden, visste jeg at jeg ville ligge på nøyaktig samme sted neste kveld, slik jeg hadde ligget på nøyaktig samme sted forrige kveld, uten at jeg kunne komme i kontakt med noen av stedene. Men det var som om de to stedene i tiden fantes. Både det som hadde vært, og det som skulle bli.

Følelsen kom nok av en bestemt opplevelse jeg en gang hadde hatt som barn. Det var sent om ettermiddagen på vinteren, jeg var ute og lekte med Odd og Svein, vi hadde gravd tuneller i snøen. Bilen til far blinket inn fra storveien og kjørte langsomt bortover veien til huset, og jeg sa til de andre at jeg gikk hjem. Jeg hadde vært helt oppslukt av arbeidet med tunellene, men jeg var også våt og sulten. Bilen kjørte inn i garasjen under låven mens jeg slet meg over jordene. Like etter kom mor og far til syne i skinnet fra lykten over garasjeporten. Far satte en kasse ned på bakken og lukket de to dørene, mor krysset tunet med håndvesken over armen og åpnet døra til huset. Da jeg kom inn, var ikke skoene deres i gangen. Jeg ropte på dem. Ingen svarte. Jeg kunne ikke skjønne hvor de hadde blitt av hen.

De hadde ikke gått ut igjen, da ville jeg jo ha sett dem.

Jeg gikk opp til soverommet deres. Jeg fikk ikke lov til å gå inn der, men dette var et nødstilfelle. Jeg banket på.

– Mor? Far? Er dere der?

Helt stille.