Bestefars bunker av Kathrin Pabst

kathrin pabst BESTEFARS BUNKER

hvorfor krigen ikke slipper taket – en generasjonsfortelling

forlaget oktober 2024

Soldaten

Fremover

Bunkeren

Da jeg flyttet til Norge i 2001, mer enn femti år etter at krigen var slutt, skammet jeg meg over å være tysk. Jeg kom til et land tyskerne hadde okkupert i fem lange år, og hvor krigen fortsatt var høyt oppe i folks bevissthet. Følelsen av skyld og ansvar satt i ryggraden på alle oss som hadde gått på gymnaset i Tyskland i 1980­årene.

Det hendte at nordmenn som hadde opplevd krigen, unngikk å snakke med meg fordi jeg var tysk. Noen unnlot å invitere meg hjem, av redsel for hva naboene ville tenke. Noen krevde at jeg forandret faglige utsagn, og kalte meg nazist dersom jeg lot være. Akkurat det gikk veldig inn på meg.

Men at folk ikke ville møte meg, det skjønte jeg. Jeg var jo en etterkommer av fienden.

For bare noen få år siden, lenge etter at jeg hadde flyttet til Norge, fikk jeg vite at min bestefar, en av dem som var aller viktigst for meg i oppveksten, muligens forble nasjonalsosialist hele sitt liv. En dedikert nazist og Wehrmacht­soldat under krigen, og en som senere aldri tok et oppgjør med sin fortid. Mer enn tretti år etter hans død fant jeg ut at det jeg trodde om min familiebakgrunn, langt fra var hele sannheten. Det meste var aldri blitt fortalt.

Jeg har nok alltid sanset at det lå noe under overflaten, men jeg manglet både innsikt og språk til å stille spørsmål ved det. Verken i min familie eller i samfunnet jeg vokste opp i,

snakket man om vonde minner. Det gjaldt å konsentrere seg om her og nå; fortiden var ingenting å dvele ved. Samtidig ble jeg tidlig besatt av hemmeligheter, av å vite mer om hva det var jeg sanset, som jeg visste var der, men som jeg bare kunne ane konturene av. Jeg visste ikke hva jeg lette etter, og letingen startet bredt. Jeg hadde en sterk trang til å lære mest mulig om opplevelser som hadde vært skjellsettende for mine medmennesker, men som lå skjult. Denne jakten begynte i mitt fødeland, Tyskland, og den fortsatte i mitt nye hjemland, Norge.

Jeg valgte å studere etnologi, faget hvor man lærer om hverdagslivet til enkeltpersoner og grupper, om betydningen av tid og sted for menneskers erfaringer og handlinger. Hvordan opplever den enkelte de store historiske hendelsene? Og hvordan påvirker ens liv og valg omgivelsene – og nye hendelser? Det var de personlige beretningene jeg ble mest interessert i. Fortellinger om det som var så følelsesladet at det bare kunne deles skriftlig. Jeg tilbrakte time etter time i arkiver og på loppemarkeder på jakt etter dagbøker og brev, helst skrevet av mennesker som hadde vært usynlige i sin levetid. Det var deres skjebner og opplevelser, mente jeg, som utgjorde den viktigste delen av vår felles historie. De skjulte fortellingene måtte hentes frem, og de måtte forløses. Det ufortalte, det uforløste, ville hjelpe også meg å forstå. Det var der jeg ville finne det ekte, det autentiske. Etter fullførte studier begynte jeg å konsentrere meg om sensitive, tabubelagte temaer. Jeg jobbet i årevis med fortellinger som ble ansett for å være for personlige, for skambelagte eller for vanskelige å håndtere til at de kunne deles med andre. Opplevelser og historier som ble holdt hemmelig fordi man ikke visste hvordan man skulle snakke om dem, eller med hvem. Jeg skrev et helt doktorgradsarbeid om hvordan

personlige beretninger om vanskelige temaer kan forløses, håndteres og brukes. Jeg ante ikke hvorfor jeg gjorde det.

Doktorgraden tok jeg i Norge, og etter hvert som jeg ble kjent med nordmenn og norsk kultur, slapp skammen langsomt taket. Men konsekvensene av krigen er her fortsatt, sårene er ennå ikke helet, verken i Norge eller i Tyskland.

Jeg har skrevet denne boken i håp om å kunne tilføre noe til to perspektiver på vår felles historiefortelling. Det ene perspektivet handler om prisen store deler av den tyske sivilbefolkningen har betalt for nasjonalsosialistenes forbrytelser, en pris det forståelig nok er stilt få spørsmål ved. Det andre perspektivet er knyttet til langtidskonsekvensene av krig og traumatiske hendelser for oss som kommer etter, uavhengig av hvem våre foreldre og besteforeldre var. Selv om jeg bruker Tyskland som eksempel, gjelder mekanismene for de aller fleste av oss.

14 millioner tyskere levde i de tyske østområdene som tilfalt de sovjetiske og polske seierherrene ved slutten av andre verdenskrig, og 6,5 millioner mennesker måtte forlate disse områdene mer eller mindre samtidig. Det var i hovedsak eldre, kvinner og barn som flyktet fra sovjetiske og polske soldater da disse slo tilbake etter Nazi­Tysklands angrep og okkupasjon. Mange overlevde ikke ferden, og de færreste var velkomne hos sine landsmenn i vest. Og ikke alle klarte å forlate området før Den røde armé nådde dem. Blant dem var mine oldeforeldre Johanna og Karl, deres svigerdatter Elisabeth og hennes to små barn, Sophie og Marie. Marie, den yngste, skulle bli min mor. Under forsøket på å komme seg vestover skrev mine oldeforeldre dagbok. Mye av det som her skal fortelles, er basert på det de skrev ned.

Samtidig hadde min bestefar Robert, Wehrmacht­soldat i en av Hitlers elitetropper, klart å unngå et langt krigsfangenskap

og ventet på livstegn fra sin familie. Også han skrev dagbok mens han var soldat. Som for så mange andre etterkommere av de mer enn 18 millioner Wehrmacht­soldatene er det vanskelig for meg å akseptere at han støttet nazistisk tankegods. Jeg spør meg fortsatt om den enkelte soldat kunne være både offer og gjerningsmann: offer for en ideologi, gjerningsmann på grunn av denne ideologien. Jeg har ikke svar, men vet at jeg har arvet både skyldfølelse og sorg.

Nesten åtti år etter krigens slutt er Tyskland fullt av mennesker som på et eller annet vis opplever etterdønninger av hendelser det er snakket lite om. For krigen var noe man ikke nevnte. Jeg har studert nyere forskningsresultater og snakket med fagfolk for å finne svar på viktige spørsmål. Kan hendelser som fant sted for flere generasjoner siden, fortsatt prege livet vårt? Kan traumatiske opplevelser på et eller annet vis bli overført til kommende generasjoner selv om de blir fortidd? Hvordan, i så fall, kan man motvirke eller stoppe slike prosesser?

Jeg bruker min egen historie som eksempel på hva fortielse av avgjørende hendelser, bevisst eller ubevisst, kan innebære og føre til. Det er mine egne erfaringer jeg skriver om, som tysker og etterkommer av mennesker som har opplevd andre verdenskrig på nært hold. Samtidig benytter jeg også andre kilder til å undersøke hendelser under og etter andre verdenskrig i Tyskland. Jeg har brukt faglitteratur til å skaffe meg oversikt over storpolitiske hendelser og strømninger. En bok om forholdene i en nordlig del av de tyske østområdene, Pommern 1945, er skrevet av Helmut Lindenblatt. Basert på et omfattende arkivmateriale, mer enn 1 200 samtaler og skriftlig informasjonsutveksling med tidsvitner og fagfolk samt analyser av over 7 000 fluktrapporter tegner han et detaljert bilde av hva som hendte når og hvor i Pommern. Også

historikeren Andreas Kossert, selv barnebarn av flyktninger fra Øst­Preussen, er blant dem som har gått faglig til verks for å kartlegge hvordan årene 1945 og 1946 artet seg for tyskerne som ble fordrevet fra østområdene. Disse bøkene inneholder også mange referanser til krigsbarns skriftlige erindringer.

I tillegg finnes det flere nettsider som tar for seg konkrete steder i Pommern. Her skriver hobbyhistorikere og slektsforskere om bygninger og hverdagsliv før 1945, og man kan lese personlige beretninger om krigen og flukten.

Min grandtante Margit, min bestefars søster, har fortalt meg om familiens hverdag før og under krigen. Hun har beskrevet barndommen sin, leiligheten familien bodde i, og hvordan foreldrene var som mennesker. Takket være hennes fortellinger og andre tidsvitneberetninger har jeg kunnet forestille meg livet i hjemmet, byen og regionen. Andre deler i boken er mine egne erindringer, og noen steder, når kildene har vært for sparsomme, har jeg måttet dikte meg frem. Informasjonen om mine slektninger er så korrekt som den kan være, men navnene er endret. Det historiske bakteppet er riktig, hendelser fra den tiden og på de stedene jeg skriver om, baserer seg på den mest pålitelige informasjonen jeg har hatt tilgang til. Men det er ingen andre enn tidsvitnene som vet hvordan hver enkelt opplevelse har artet seg. De kan ha funnet sted slik jeg har fremstilt dem, men det kan like gjerne ha vært annerledes.

Fortellingen om min familie er preget av en personlig søken etter å forstå hva og hvem som har preget meg som person, samtidig som jeg trekker inn perspektiver som jeg også har jobbet med som forsker, i Norge og i internasjonale prosjekter. På samme måte veksler jeg mellom å reflektere personlig og å dele forskningsresultater fra flere fagfelt.

Jeg ønsket å skrive en bok hvor teksten oppleves nær, og har unngått å bruke noter. I stedet blir noen bøker og artikler nevnt i teksten, og viktige publikasjoner er samlet i en tematisk sortert litteraturliste bak i boken. Etter beste evne har jeg prøvd å få til en smidig bevegelse mellom det tyske og norske språket. Mange av mine primærkilder – mine slektningers dagbøker, brev og nedtegnelser – finnes naturlig nok bare på tysk. Flere har vært krevende å oversette. Noen omformuleringer og tilføyelser har vært nødvendige.

Jeg er klar over at jeg ved å dele denne historien også forteller mine slektningers historie, og jeg har gjort grundige over veielser underveis. Mine søsken og søskenbarn har støttet prosjektet, og innspillene fra mine nærmeste, venner og bekjente som har oppmuntret og motivert, lest og kommentert, har vært uunnværlige.

Bare én av de omtalte flyktningene lever fortsatt: min mor. Jeg kunne ikke ha fortalt denne historien uten hennes velvillige medvirkning.

Denne boken er dedisert til henne, og til mine barn Jos Louis og Emma Lia.

Kathrin Pabst, juni 2024

Mine besteforeldre på morssiden er blant de menneskene som i størst grad har preget min oppvekst. De kom rett etter foreldrene mine i rekken av mine viktigste læremestre og rollemodeller. Da jeg var liten, bodde familien utenfor Tyskland, i Sri Lanka og Iran, der min far jobbet med bistandsarbeid, og da kom besteforeldrene mine på besøk så ofte de kunne. Det var alltid stor stas, med mange gaver og mye lek. Min far tok oss og dem med til severdigheter i landet vi til enhver tid bodde i. Til kokosplantasjer og templer, høye fjellplatåer og persiske teppehandlere.

Senere, da vi hadde flyttet tilbake til Tyskland, så vi dem oftere, til jul og påske og bursdagsfeiringer. Ofte var også min tante, mine to onkler og deres familier med. Når storfamilien var samlet rundt middagsbordet, med opptil tjue mennesker fra tre generasjoner, var mine besteforeldre som de eldste det naturlige midtpunktet. Da snakket de voksne om minner fra felles ferier, fra barndoms­ og ungdomstid. De fulgte med på hverandres liv og brydde seg om hverandre. De var opptatt av oss barna og hvordan vi hadde det. Og de var opptatt av verden rundt, av politikk og økonomi og folks dagligliv. Timene vi tilbrakte sammen slike dager, med middager og spaserturer, var preget av gode felles opplevelser, av latter og kjappe replikker som tok noe eller noen på kornet.

Og så var det noe ekstra med min bestefar. Han ga så mye trygghet, og han kunne skape magi. Hver lille julaften,

mens min mor var opptatt med de siste juleforberedelsene, låste han seg inne på badet. Der laget han små båter av halve valnøttskall, med et bitte lite, levende lys som mast. Når han låste opp og vi fikk komme inn, fløt hundre små båter rundt i badekaret og lyste opp hele rommet. Og så begynte han å synge, julesanger han kjente fra sin barndom, men også dem vi skulle synge i kirken under midtnattsmessen på julaften. Av og til kunne jeg skamme meg litt fordi han var den som sang høyest, av full hals, helt uberørt av at folk snudde seg og stirret. Men når presten kom bort til ham etterpå, og ordføreren stoppet opp for personlig å ønske ham god jul, var jeg stolt over at akkurat han var min bestefar. Det føltes godt å høre til i hans verden.

Min bestemor var likedan, trygg og oppmerksom, men enda mer opptatt av det pene, det ordentlige. «Inn med magen, frem med brystet», kunne hun si og vise meg hvordan en ekte dame beveget seg. Jeg lærte ved å se på hennes rake rygg og raske, små skritt. Som oftest hadde hun den høyre armen stukket inn under sin medvandrers venstre. Hun beveget seg på en selvsikker måte, stolt, alltid med hevet hode. Dette var viktig for henne, samtidig som det ikke var noe høytidelig ved det, det var bare slik hun var, og slik hun ville vi skulle være. Sånn var det også med klærne, som ble kjøpt i de fine butikkene. Hun kledde seg i dempede farger som sto godt til øynene hennes og det sølvhvite håret. Hun likte å bruke hatt når det passet seg, og hun tok på seg minkkåpen ved spesielle anledninger. Av og til inviterte hun meg med på shoppingtur, som alltid startet med te og kake i byens eldste og fineste kafé. Og så gikk vi til innkjøp av et skjørt eller en kjole i en av hennes yndlingsbutikker. Ofte ble det kanskje mer hennes stil enn min, det hun kjøpte til meg til slutt, men det gjorde ingenting. Det var atmosfæren jeg likte, at hun følte

seg så vel, latteren hennes og måten hun gjorde det på når hun plasserte seg og meg et sted.

Dette var min verden, og jeg var sikker på at det jeg opplevde, var virkeligheten. Senere har jeg tenkt mye over hva som gjør at vi plasserer oss i en kategori vi ikke vil gi slipp på. Hvor mye vi anstrenger oss for å opprettholde bildet vi har skapt av oss selv, og i hvor liten grad vi tør å se på alternative tolkninger av det vi mener å huske.

Min far døde da jeg var syv. Jeg kom hjem etter en vanlig dag på skolen og ble overrasket over at min mor allerede var hjemme. Hun måtte ha kommet tidlig tilbake fra sykehuset. Hun omfavnet oss barna og gråt mens hun fortalte at det nå bare var oss fem igjen. Mine tre søsken skjønte det nok enda mindre enn jeg, som tross alt var eldst. Den yngste var bare to. Jeg husker lite fra den tiden, men korte øyeblikk som dette har brent seg inn i hukommelsen. Først og fremst føles det fortsatt som om et slør har lagt seg over flere av mine barndomsår. Et slør som beskytter meg fra noe, enten jeg vil det eller ei.

Det jeg husker best fra årene etterpå, er at det manglet noe. Ikke bare min far som den han hadde vært for oss, men som en vi sørget over. Vi sørget jo ikke. Det vil si – jeg sørget, men ingen fikk se det. Jeg sørget så omfattende og lenge at jeg begynte å telle dager. Det varte i mange år, helt til dagene jeg hadde vært uten ham, var blitt flere enn de dagene vi hadde levd sammen. Frem til da drømte jeg om at han plutselig skulle stå i døren, at alt hadde vært en misforståelse. Jeg kunne jo ikke være helt sikker på at han var død. Under begravelsen ble vi barna sendt på en fest som var stelt i stand spesielt for oss. Med brus og godteri og utkledning og musikk og latter. Vi skulle ikke tenke på noe trist, vi skulle ha det

gøy. Det var nok slik den gangen, at man trodde at barna ville glemme dersom man avledet dem, eller kanskje var det bare min mor som var opptatt av sånt. Min mor er et grunnleggende positivt menneske, en som fokuserer på det gode i livet. Alltid. Uansett.

De fleste av mine venner skulle gjerne hatt en mor som min. En sånn mor som går på rulleskøyter med barna sine og rocker på gitaren på ukentlige sangkvelder med onkler og tanter og søskenbarn og naboer. Som steller i stand store søndagsfrokoster, bursdagsfester og julefeiringer, lager masse god mat og alltid har godteri tilgjengelig. Hun er en type mor som ikke bryr seg særlig om rommet ditt er ryddig eller tennene pusset, som stoler på at du nok kommer deg trygt hjem selv om hun ikke vet hvor du er, som oppmuntrer deg til ikke å ta alt så alvorlig, og som anser enhver begrensning som en mulighet til å få det til likevel. Min mor byr konstant på nye opplevelser, tilsynelatende uten å stoppe opp og kjenne etter underveis. For det er det ikke tid til når livet skal leves fullt ut.

Jeg, vi, fløy sammen med henne, fra opplevelse til opplevelse. Den gnagende følelsen av at noe ikke stemte, at noe manglet, noe essensielt, kom snikende. Det føltes som om vi fløy for høyt og derfor mistet hverandre av syne. Det føltes som om jeg aldri virkelig nådde frem til min mor, at det alltid var en avstand som jeg ikke klarte å overvinne, uansett hvor mye jeg forsøkte. Det føltes som om jeg var likedan, at også jeg hadde en distanse til andre, at jeg aldri ville, kunne, la noen komme for nær, selv om jeg hadde mange venner. Utsiden og innsiden passet ikke sammen. Det folk så, hvordan jeg reagerte og handlet sammen med dem, rimte ikke med min egen følelse av å være annerledes og alene.

Etter hvert kom små og større signaler fra kroppen som tilsa at ikke alt var så optimalt som det så ut som. Tempoet var

for høyt, og følelsen av å være jaget og aldri kunne slappe helt av ble stadig sterkere. Jeg begynte å løpe fremfor å gå. Å gå langsomt føltes som om jeg kastet bort tid, og jeg hadde ingen tid å miste. Hver dag, hver time og hvert minutt måtte brukes så effektivt som mulig. Tiden, livet, kunne jo ta slutt når som helst. Jeg kunne dø, eller de jeg elsket høyest, kunne dø. Da gjaldt det å ha skapt gode minner sammen, kontinuerlig. Samtidig økte følelsen av å måtte være forberedt: Fremtiden måtte være så godt sikret at jeg kunne tåle død og uforutsigbare hendelser. I mitt ungdomssinn betydde dette gode karakterer, god helse, nok penger – og alt krevde tid og fokus. Løsningen ble å løpe enda fortere. Jeg greide ikke å nyte øyeblikkene, for tankene var hele tiden i fremtiden. Var jeg på en fest med andre ungdommer, tenkte jeg allerede på det neste, uansett hvor lenge jeg hadde gledet meg til å være akkurat der jeg var. Fikk jeg gode karakterer på en viktig eksamen, var det mer tilfredsstillelse enn glede jeg følte. Jeg tok det som en bekreftelse på at jeg kunne få til alt jeg ville, om jeg bare jobbet hardt nok og fokuserte nok. Så nå gjaldt det å jobbe enda hardere fremover.

Da jeg var i attenårsalderen, var blodtrykket mitt så høyt at legene satte meg på sterke blodtrykksdempende medisiner. De hadde ikke sett slike målinger før, sa de, hos et så ungt og friskt menneske. Min mor var ikke bekymret. Helt vanlig i vår familie, sa hun. Hennes blodtrykk hadde også alltid vært høyt, og det samme gjaldt for mine besteforeldre. Det var jo bare å ta tablettene. Ingenting å bekymre seg for eller tenke mer over.

Først mange år senere, lenge etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, slo det meg at det kanskje hadde vært for mye av det gode, i overkant mye fart og spenning og opplevelser. At det hadde blitt for lite anledning til ro, for lite tid til refleksjon og til å kjenne etter. At det ikke hadde vært plass til tristhet og

savn. At sorgen ikke forsvinner av seg selv, uansett hvor mye man anstrenger seg for å tie den i hjel og gjemme den bak fest og moro. Den er der under overflaten, som et sår som når som helst kan åpne seg igjen.

Og det har slått meg først i det siste, mens jeg jobbet med denne boken, at det kanskje var en annen årsak til at kroppen min hadde begynt å reagere, noe annet enn hverdagen jeg levde der og da. At det kanskje var mekanismer i sving som jeg da ikke visste fantes.

Det var min bestefar Robert som tok tak i de utfordringene min mor møtte som ung enke med fire små barn. I begynnelsen av 1980­årene, kort tid etter at min far døde, bygde han et nytt hus, et stort et, i den samme lille nordtyske landsbyen de hadde bodd i tidligere, der min mor hadde vokst opp. Han forsøkte å fylle en plass som hadde stått tom etter min fars død, gi oss godt samvær og felles opplevelser. Mest av alt skulle vi alltid ha et sted å gå når vi kom hjem fra skolen mens mor fortsatt var på jobb.

Huset han bygde, hadde to separate deler, én til ham og min bestemor og én til mor og oss fire barn. Ville vi besøke hverandre, kunne vi bruke inngangsdøren eller terrassedøren, eller vi kunne ta snarveien gjennom bunkeren i kjelleren. Det var den veien vi barna brukte mest, veien gjennom bunkeren. Bunkeren hadde to meter tykke vegger og to store, tunge ståldører som jeg greide å åpne når jeg hengte meg med full tyngde på slåen. Den ene døren forbandt bunkeren med vår side av huset, den andre førte til mine besteforeldres del. En nødgenerator som skulle sikre strømforsyningen om det skulle bli nødvendig, var rett på utsiden, gjemt under trappen i mine besteforeldres del av huset. Som oftest var dørene til bunkeren åpne, men av og til låste min bestefar dem om

natten. Jeg husker fortsatt låselydene som noe trist, noe som holdt oss adskilt. Og jeg husker følelsen av å stå foran den låste døren og ikke kunne få den opp. Ikke kunne ta den korteste veien til mine besteforeldre, ikke kunne nå dem når jeg trengte dem. Det var så mye mer omstendelig å gå utenom, og jeg skjønte aldri hvorfor de voksne syntes å foretrekke akkurat det.

Bunkeren var et stort, firkantet rom med nakne, grå betongvegger. På gulvet var det samme vegg­til­vegg­teppet som i de andre rommene i kjelleretasjen, slik at bunkeren nesten ble en naturlig del av helheten. Men døråpningene var mindre enn de vanlige og vanskeligere å passere. Man kunne ikke bare løpe rett frem, men måtte stoppe opp, bøye nakken og heve beinet for å komme inn i bunkeren, og så en gang til for å komme ut på den andre siden. Det var ingen møbler i bunkeren, bare noen få reoler med syltede grønnsaker og hermetikk, og noen kasser med den gode rødvinen min bestefar var så glad i. Lenger inne i bunkeren fantes en liten luke som ville ha ført ut i solen om den hadde blitt brukt. Men den var aldri åpen, og luften i bunkeren føltes innestengt og oppbrukt. Vi lekte sjelden der, selv om rommet var perfekt til å spille ball i. Men det var noe ubehagelig der inne. Det var ikke godt å være der for lenge.

Det slo meg aldri som merkelig at vi hadde en bunker i kjelleren. Jeg har faktisk ikke tenkt på den i det hele tatt før nå.

Hver dag etter skolen gikk jeg over til mine besteforeldre. Jeg slengte sekken i gangen, løp ned trappen til kjelleren, gjennom bunkeren, forbi det lille gjesterommet og opp trappen igjen. Her var det lunt. På kjøkkenet var middagen snart klar, og luktene derfra fylte rommene. Sitronpaien vi skulle få til dessert, bakt etter en gammel oppskrift. Stuen med sine

møbler av kirsebærtre, solide, men moderne. Gardiner og puter, duker og porselen, alt nøye valgt ut og satt sammen. Små minner fra livsstasjoner og reiser, alltid av god kvalitet, noe man tok seg råd til ett eller to eksemplarer av. Ikke for mye og aldri juggel. Maleriet over sofaen med en robåt på en stille innsjø og en liten fjelltopp i bakgrunnen, et maleri som hadde noe med en fjern Heimat å gjøre. Kaminen med de hollandske flisene, persiske tepper i dempede farger. Rommet tok imot meg og ønsket meg velkommen, her kunne jeg bare være. Her bodde de som hørte til et sted høyt oppe på rangstigen. Her bodde dannede mennesker, gode mennesker. Mennesker som ville andre vel, og som samtidig krevde sin plass. Som var ambisiøse, men verdsatte moderasjon. Måtehold også når det gjaldt å vise hvem man var, hva man hadde og kunne. Akkurat det var min bestefar ikke så god til. Han visste mye, og han visste at han visste. Han tok plass med den største selvfølgelighet, og han brydde seg lite om hva andre mente.

Enda en trapp opp, i andre etasje, var det store biblioteket hans, hvor veggene var dekket med bøker. Og ved utgangen til balkongen med utsikt over åkrene: det store skrivebordet.

Da han fylte 65, samlet han sine åtte barnebarn foran skrivebordet, på rekke og rad. Så begynte han å lese høyt for oss en tale han hadde skrevet fem år tidligere, om åtte milepæler fra hans barndom og ungdomstid, om politiske hendelser i Tyskland og Europa på den dagen han hadde vært så gammel som hver av oss. Slikt elsket han. Og han elsket oss.

Det var han som vakte min historieinteresse. Av og til, etter en kveld med kortspill hvor han nok en gang forsøkte å lære oss å tenke strategisk, hentet han den tykke, røde permen som inneholdt vår familiehistorie. Hans navn sto først, som nr. 1, og så gikk datoene og navnene helt tilbake til 1400­tallet.

Deretter fulgte kopier fra bøker og gamle brev som han må ha samlet over lang tid. Her en beskrivelse av en slektning som levde på 1800­tallet, der en kopi av en enda eldre sangtekst med noter. Jeg forsto tidlig at jeg kom fra en familie jeg kunne være stolt av. Akademikere, kongens rådgivere, komponister, professorer og prester, en slekt som folk flest likte og respekterte. Menn som hadde karisma, som utmerket seg. Mange kom fra steder som ikke sa meg så mye. Pommern var et uklart område som på en eller annen måte ikke fantes lenger. Når jeg tenker tilbake, er det vemod som står sterkest for meg fra disse kveldene, vemod og stolthet.

Før vi bodde sammen, i årene rundt min fars død, tok mine besteforeldre hver sommer to av oss barna med på ferie. Meg og min søster. Meg og min bror. Min søster og min bror. Aldri min yngste søster, som var for liten. Vi reiste til historisk viktige steder, dannelsessteder, steder der det var vakkert. Storbyer, tulipanparker i Nederland, kirker og katedraler. Steder ved havet, med sanddyner og lyng og blåbær og lukten av sommer. Gode, lange dager på stranden, med is i hånden og kirsebær rundt ørene.

Min bestefar tok seg av forberedelsene, sørget for at alt lå til rette, at vi lærte mest mulig om stedene vi besøkte. Han var alltid grundig forberedt og tok det som en selvfølge at vi var like interesserte, uansett om det gjaldt byhistorie, kirkebygg eller museer. Han siterte ofte og gjerne, kjente, klassiske sitater av Goethe, Schiller eller Shakespeare, men også Wilhelm Busch eller Eugen Roth. Han hadde to måter å bevege seg på, måter jeg fortsatt ser for meg. Enten rolig spaserende, med min bestemor ved sin side, begge rakrygget, med hennes arm hvilende lett på hans – eller i større fart og taktfast marsj. Hver gang vi ble slitne og ikke hadde lyst til å gå mer,

kom marsjeringen frem, gjerne på en leken måte som fikk oss til å glemme at vi var slitne.

Min bestemor kunne rette oppmerksomheten vår mot noe vi ikke hadde sett, en detalj i en kirke, en blomst, eller hun brøt ut i sang og fikk på den måten fortalt noe morsomt. Hun kunne plutselig finne på små leker som passet til det vi holdt på med, hvor som helst og når som helst. Hun var til stede i øyeblikkene, og hun koste seg i de fleste.

Ferien startet idet vi klatret inn i min bestefars store Mercedes, en bankdirektør verdig. Hatten på hyllen under bakvinduet, skinnhanskene foran. En stor pose med nimm2, «ta to», godteriet «med vitaminer», som min bestemor sa med glimt i øyet når hun fordelte runde etter runde, «derfor må man jo spise to». Det virket som om de innerst inne var enige, mine besteforeldre, om hvordan verden hang sammen og hvilken rolle den hadde tildelt hver av dem. Begge hadde temperament, men det var min bestefar som hadde siste ord. Han var tvers igjennom trygg. Trygg på hvem han var og hva han sto for. Og trygg på at det han sto for, var det riktige.

Mors lillebror var den som sa til meg, mange år senere, at min bestefar hadde vært nasjonalsosialist helt til han døde. Ikke en nasjonalsosialist som rangerte nasjoner eller sorterte mennesker i gode og dårlige ut fra hva de trodde på eller hvor de kom fra, men en som mente at det trengtes et system, en orden, noe som var større enn den enkelte og sørget for at ting fungerte slik de skulle. Noen måtte bestemme, og de andre måtte følge etter, slik var det bare. Om det var sant at han hele sitt liv hadde støttet nasjonalsosialistisk tankegods, eller om det bare var noe en kritisk sønn kan si om sin far, vet jeg ikke. Ingen andre hadde sagt noe lignende, og jeg rakk ikke å spørre ham. Han døde da jeg var 14, kort tid før det

hele skulle starte på gymnaset: dypdykket i det vi alle visste fantes, men som vi unge slapp å forholde oss til før skolesystemet mente at vi var gamle nok til å bli innviet i hva det innebar å være tysk.

Gymnastiden var årene da vi skulle lære om omfanget av grusomhetene. Årene da vi måtte ta innover oss hva tyskerne hadde vært ansvarlige for: ikke bare én, men to verdenskriger. Den andre med konsekvenser så ubeskrivelige, så ufattelige i omfang at bare tanken var vanskelig å holde ut. Åttitallet var en nådeløs tid for skoleelever. Det var mye mer enn kunnskap vi skulle få; vi skulle få en så grundig forståelse av sammenhenger og detaljer at vi ville bli garantistene for at noe lignende aldri kunne skje igjen. For ansvaret lå hos oss nå, fikk vi vite, oss etterkommere av gjerningsmennene. Vi var en del av det som hadde skjedd.

Jeg tok mitt ansvar meget alvorlig. Jeg leste alle bøker jeg kom over, så film etter film og hørte på lydopptak. Jeg gikk virkelig i detalj. Jeg tvang meg til å se dokumentarfilmer nesten ingen av mine medelever orket, og til å lese også de tynne bøkene, de som kom i små opplag, personlige beretninger om hva enkeltpersoner hadde sett og opplevd i konsentrasjonsleirene, om medisinske forsøk, gasskamre og tortur. I månedsvis tenkte jeg ikke på stort annet enn familier som hadde blitt splittet, fedre som ble hentet midt på natten, mødre som ikke kunne beskytte barna sine, medisinske eksperimenter som førte til sykdom og langsom død. Tortur som kom brått på og var uutholdelig i sitt omfang. Hvordan

Anne Frank satt i det skjulte kammeret sitt og bare ville ut og leke i solen. Jeg hadde mareritt om kvinner som ble voldtatt, ungdommer som tok av seg skoene og foldet sammen klærne før de ble drevet inn i gasskamrene. Mest av alt fikk jeg denne plutselige, grusomme innsikten som kaster mennesker

ut i en altomfattende usikkerhet og redsel: at rettigheter og rettferdighet og en grunnleggende godhet i alle mennesker i bunn og grunn ikke finnes. At du som individ er helt alene, uten noen eller noe som kan beskytte deg eller redde deg når et overordnet system og verdensbilde tilintetgjør ditt menneskeverd.

Jeg var villig til å ta den kollektive skylden. Jeg koblet det aldri til min bestefar. Jeg visste at han hadde vært soldat, men ikke mer enn som så. Og soldat har jo alle vært.

Min bestemor Elisabeth måtte bli nesten åtti før hun begynte å fortelle, en gang i 1995, og da hadde min bestefar vært død i ti år. Hun rakk å avsløre bare én hemmelighet da hun endelig begynte å åpne opp. En kveld noen få måneder før hun døde, inviterte hun sine barn til en Schnaps. Hun fortalte dem at hun var født utenfor ekteskap, og at hun ble oppdratt av farens bror og svigerinne. Jeg husker hvor målløs mor var da hun kom tilbake til vår side av huset. At en slik historie kom på en helt vanlig ukedag, etter en lang dag på jobb. Hun kunne ikke fatte at moren hennes ikke hadde vært enebarn likevel, og at besteforeldrene ikke egentlig var besteforeldre. At hun hele sitt liv hadde trodd på noe som ikke stemte. I ukene som fulgte, ble vi kjent med min bestemors halvsøsken på farssiden, som hun nå inviterte hjem til seg. Fine mennesker som lignet på min bestemor, og som man lett kunne finne tonen med, i sammenkomster som tilsynelatende ga min bestemor en ny ro. Det må ha vært skjellsettende for henne å fortelle om sitt opphav, om det å være et såkalt uekte barn. I Det tyske riket på begynnelsen av 1900­tallet var dette så skambelagt at forsøkene på å skjule det må ha preget henne sterkt. Etter hennes død fant jeg tre fødselsattester i smykkeskrinet hennes, i den nederste skuffen bak halskjedene.

Fødselsattestene tilhørte tre generasjoner kvinner i rett nedstigende linje. Det var ingenting som sa meg hvem disse kvinnene var, og min bestemors egen fødselsattest manglet.

Det skulle gå flere år til før jeg omsider fant ut av min bestemor Elisabeths første hemmelighet: at de tre kvinnene var hennes biologiske mor, bestemor og oldemor, ugifte kvinner som alle ble unnfanget utenom ekteskap, og som hadde tjent til livets opphold langt nede på den sosiale rangstigen i de hierarkiske pommerske samfunnsstrukturene. Fødselsattesten til Elisabeths biologiske mor, min oldemor, så ut som om den hadde blitt åpnet og brettet sammen gang på gang. En tjenestepike, skulle jeg senere finne ut i arkiver, som hadde forelsket seg i gårdeierens sønn. Ikke bra nok til å få gifte seg med ham, og ikke bra nok for en datter å være stolt av. En kunstnerisk sjel, ifølge en liten merknad jeg fant i et dokument, en som ikke hadde hatt noen sjanse til å beholde sin datter, og som døde den dagen de sovjetiske styrkene nådde den pommerske landsbyen hennes.

Det var da, i forbindelse med mine forsøk på å finne ut mer om min bestemors biologiske mor, at jeg første gang reiste til den nordligste delen av Polen, til Pomorze, Pommern, til Koszalin og Białogard, byer som en gang het Köslin og Belgard. Det var bare få timers kjøring i bil fra den tysk­polske grensen ved Szczecin, som tidligere het Stettin og hadde vært en av Tysklands største havnebyer, før jeg var fremme på hotellet i Koszalin. Jeg merket forskjellene med én gang, rett etter grensen. Språket var fremmed, varene i matbutikk en ukjente, klærne annerledes. Naturen virket derimot uvanlig kjent, men rikere i omfang og farger. Strendene var lengre og havet blåere. Skogene virket grønnere, trærne høyere, og åkrene syntes uendelige. I ti dager reiste jeg fra arkiv til arkiv

og gjennomgikk protokoller og dokumenter. Jeg kjørte langs smale, humpete veier, fra landsby til landsby, på leting etter de stedene som hadde utgjort min ukjente oldemors verden. Det ble mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Det var lite informasjon å finne på museene, nærmest som om de mange hundre årene da regionen var tysk, skulle nevnes så kort og overfladisk som mulig. En historiker skulle senere forklare meg at det skyldtes blant annet at man lenge hadde vært redd for at tyskerne ville komme tilbake, og at det hadde vært viktig å etablere eierskap til områdets historie. De tidligere gatenavnene og husnumrene fantes ikke mer, og adressene til de gamle husene som fortsatt kunne spores opp, fulgte nå en ny logikk som gjorde det vanskelig å finne frem. På museet fantes riktignok gamle adressebøker og opptegnelser, men ingen som snakket tysk eller engelsk.

Den andre gangen tok jeg med meg min mor til Koszalin, byen hun var født i. Fantes fortsatt husene hennes besteforeldre og oldeforeldre hadde bodd i? Landsbyer mine besteforeldre hadde fortalt om? Skolene de hadde gått på, og det lille stedet ved havet med de hvite sandstrendene der de hadde feriert? Vi lette i timevis etter graver som ikke lenger fantes, på steder som en gang i tiden hadde vært vakre kirkegårder og nå var en blanding av gjengrodde enger og skog.

Minnene kom langsomt. Da vi kom dit hvor huset til min mors oldeforeldre en gang hadde stått, begynte hun å fortelle om sin bestemor Johanna. Mens vi gikk gjennom byparken, fortalte hun om konserter som hennes foreldre, Elisabeth og Robert, hadde snakket om. På spaserturer langs kilometerlange, hvite sandstrender husket hun plutselig hvor ofte hun hadde hørt glade historier om ferier, og om bryllupsreisen foreldrene hadde tilbrakt her, hvordan ansiktene hadde lyst opp når de tenkte tilbake. Hun ble yngre i stemmen og i

måten hun gikk på, engasjert og glad. Vi tok bilder fra den samme plassen der maleren måtte ha stått da han malte bildet av en robåt og en liten fjelltopp, det som alltid hadde hengt i hennes foreldres stue. Jeg kunne se at hun sugde naturinntrykkene til seg, åkrene, strendene, skogen.

På veien opp til sin mors barndomsparadis, som nå var en samling forfalne bygninger og gårdsplasser, langs en grusvei og forbi en blandingsskog, stoppet hun plutselig og begynte å synge «Pommern­sangen»: Wenn in stiller Stunde Träume mich umweh’n, bringen frohe Kunde Geister ungeseh’n, reden von dem Lande meiner Heimat mir, hellem Meeresstrande, düster’m Waldrevier, som kan oversettes med «Når jeg i stille stunder omgis av drømmer, bringer usynlige ånder meg godt nytt, forteller om hjemstedet mitt, vakre strender og mørke skoger».

Etter denne reisen gikk det ikke lenger an å ignorere at det var noe som krevde min oppmerksomhet, mer og mer høylytt for hvert år som gikk. Kanskje måtte jeg bli godt voksen før jeg virkelig torde å se. Sakte, men sikkert hadde noe i meg forberedt meg på det større bildet, på å se det som skjulte seg i mørke kroker i underbevisstheten. Ikke den delen som handlet om min ukjente oldemor og min bestemor som uekte barn. Og ikke den delen som handlet om min mors erindringer. Men det som lå bak det hele, mellom linjene i min bestemors fortelling og mors minner. Det som lå langt nede i kjelleren av vår felles familiehistorie, bak dører noen hadde låst så grundig at de nesten ikke lot seg åpne.

Det overrasker meg stadig hvor sterke kroppens beskyttelsesmekanismer er. Jeg må ha sanset det tidlig, men ville nok ikke vite mer. Jeg så det virkelig ikke. Selv om det lå rett foran meg, bokstavelig talt, i en eske under trappen der jeg bor nå. Fødselsattestene. Fotografiene. Min bestefars beretning fra

krigen. Hans utmerkelser og attester. Og som et lite, tynt, svart hefte: dagboken fra flukten. Jeg, slektsforskeren, historikeren, etnologen, jeg så det bare ikke.

Første gang jeg endelig tok frem det lille, svarte heftet, etter min andre reise til Koszalin, skjønte jeg fortsatt ikke hva som skjulte seg på de sirlig skrevne linjene med datoer og oppføringer. Innholdet tilsa at teksten var skrevet av to mennesker, min oldefar Karl og oldemor Johanna, men skriften var bare hennes. Det var en dagbok som ble skrevet på en tid da postvesenet ikke fungerte og brev neppe ville komme frem. De må ha regnet en dagbok de kunne ha med seg underveis, som den sikreste måten å gi beretningen om viktige hendelser videre til barna på. Et fortvilet forsøk på å være nær, til tross for en fysisk avstand de ikke kjente omfanget av.

Men heftet jeg holdt i hendene, var en avskrift, ikke den originale dagboken. Finurlige oppføringer, innledet med dato og navn på den som hadde skrevet den opprinnelige teksten, «far» for Karl og «mor» for Johanna. Riktignok med beskrivelser som virket umiddelbare og ekte, men samtidig for uvirkelige og ufarlige i sine ordentlige og beherskede former til at jeg kunne forstå hva som faktisk hadde hendt. Overflaten var for blank og fin. Den må ha blitt satt sammen lenge etter at hendelsene hadde funnet sted. Tiden hadde gitt min oldemor muligheten til å velge hva hun ville ta med, og hva som heller skulle forbli usagt.

Jeg vet ikke hva min oldemor tenkte da hun laget avskriften. Jeg møtte henne bare noen få ganger før hun døde, en livsglad, temperamentsfull, modig dame som sang dagen lang. Kanskje håpet hun at det usagte ville forsvinne av seg selv.

Jeg vet heller ikke hva min bestemor Elisabeth, som dagboken også handler om, så og tenkte og følte. Det finnes ingen skriftlige opptegnelser fra henne fra den tiden, intet brev og

ingen notater er igjen. Det eneste jeg har, er utenfra­blikket på henne i hennes svigerforeldres dagbok og i brev min bestefar skrev til henne. Men jeg har skapt meg et indre bilde av hva som kan ha skjedd, og hvordan hun har reagert. En blanding av utallige inntrykk og tanker som jeg har samlet gjennom de mange årene vi levde tett på hverandre, og den informasjonen jeg har fått siden.

Det som gjør det så vanskelig å fortelle om alt jeg nå vet, etter å ha vært i arkiver, snakket med historikere og lest fagbøker og beretninger fra tidsvitner, er denne triste innsikten at det jeg fant, ikke er unikt, tvert imot. Dagboken er et vitnesbyrd fra en håndfull mennesker som befant seg i samme situasjon som millioner av andre eldre, kvinner og barn på den tiden, som kasteballer i en situasjon de færreste hadde innsikt i eller kontroll over. På flukten fra Den røde armé, som slo tilbake etter tyskernes angrep og okkupasjon, ble de utsatt for mye av det som senere skulle inngå i historien som forbrytelser mot sivilbefolkningen i de tyske østområdene på slutten av andre verdenskrig.

Jeg startet med det enkleste, faktasjekken, hvor jeg kunne være analytisk. Jeg sammenlignet dager, steder og beskrivelser fra dagboken med kildematerialet fra arkivene og primærlitteraturen. Kom rømningsordrene akkurat denne dagen og til det klokkeslettet dagboken forteller? Ble en nevnt bro virkelig sprengt den natten de skulle passere den? Var kulden faktisk så ekstrem i de månedene, og matmangelen så stor? Å sette brikkene sammen var mer tidkrevende enn jeg hadde sett for meg. Noen setninger fra en fagbok her, noen arkivopplysninger der, atter et annet sted noen tidsvitneberetninger. Skriftlige opptegnelser, arkivbilder og filmmateriale. Beretningene fra tidsvitner var mest krevende å forholde seg

til, og verst var det å se videoklippene med mennesker som mintes flukten trekvart århundre senere. Følelsene lå rett under de saklige beskrivelsene. De kom til uttrykk i ansiktene og i kroppsspråket, og jeg hørte dem i stemmene på opptakene.

Det var kanskje derfor det tok så lang tid å ta det neste skrittet. Kroppen nektet. Hodet nektet. Underbevisstheten nektet. Dette var noe jeg ikke ville tenke på, og enda mindre skrive om. Jeg kunne forholde meg til de store tallene, som var for abstrakte til å synliggjøre at en hel menneskeskjebne lå gjemt bak hvert av dem. Men dypdykket, det å gå inn i opplevelsene, å forsøke å forstå og ta innover meg hva de hadde sett, følt og opplevd, det gikk bare ikke. Dette var mennesker jeg kjente, mennesker jeg elsket, som hadde formet meg og gjort meg til den jeg var, fysisk og psykisk.

Samtidig føltes det som om jeg visste det hele allerede, at jeg lett kunne legge til det min oldemor hadde latt være å skrive, dersom jeg virkelig ønsket. At hele deres historie også var i meg, på et dypere plan.

Lenge greide jeg ikke å forholde meg til det som hadde hendt. Det skulle ta flere år før jeg endelig ble klar.