morten a. strøksnes
Molok.
Om en stor krig
på en liten stripe land kalt Gaza
forlaget oktober 2024
Lørdag 7. oktober 2023, Gaza. Gjennom nattetimene har det vært uvanlig stille og rolig langs grensen mot Israel. Like før daggry smeller det på flere hundre steder samtidig over hele Gaza. Sekunder etterpå flerres mørket av lysbuer fra et utall prosjektiler som farer over himmelen. Hamas har startet et angrep, de sender et helt arsenal av sine hjemmelagede Qassam-raketter mot Israel. De fleste har rekkevidde på bare noen kilometer, og de består stort sett av mettallsylindre fylt med kunstgjødsel som burde vært benyttet til jordbruk.
Israel har utviklet et godt varslingssystem, og bare noen minutter etter at den første raketten er avfyrt, hyler sirenene over hele den mulige nedslagssonen på israelsk side, som kalles «the Gaza envelope». Rakettene tar sjelden liv, men ingen, heller ikke Hamas, vet nøyaktig hvor de lander. Blir man værende der man er, kan man ha uflaks og bli truffet. De som har tilfluktsrom i sitt eget hjem (alle nyere israelske bygg i denne sonen er lovpålagt å ha slike), finner veien dit. Andre går til felles tilfluktsrom i kibbutzen, landsbyen eller militærbasen. Angrep av denne typen er blitt rutine for mange israelere, og kanskje like mye et irritasjonsmoment som et livstruende drama.
Denne gangen venter en mye større fare enn selve rakettangrepet. Kort tid etter at de første rakettene har slått ned, og med rakettangrepet som dekke og avledning, begynner militante palestinere fra Qassam-brigadene (Hamas’ militære fløy) å bryte seg gjennom piggtråden og de elektroniske gjerdene som går langs nord- og østgrensen mot Israel. Inntrengerne er bevæpnet med automatvåpen, bærbare raketter, håndgranater og kniver. Noen går til fots, andre kjører i personbiler, varebiler eller på motorsykler. Enkelte flyr til og med flere kilometer inn i Israel ved hjelp av motoriserte paraglidere.
Grensesonen er full av radarer, kameraer, sensorer, observasjonsposter, automatiske våpen og annen teknologi. Ingenting av dette hindrer inntrengerne, som planmessig ødelegger de høyteknologiske installasjonene.
Den lille motstanden de møter, blir slått ned. Hamas skjønner raskt at de har greid å holde planene om et storstilt angrep på Israel hemmelig.
Med Hamas i front følger fem andre militante palestinske grupper etter over grensen og inn i Israel. Væpnede menn fra Islamsk jihad, Folkefronten for Palestinas frigjøring (P fl P ), Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (D fl P ) og al-Aqsa-martyrenes brigader deltar. De er iført pannebånd, vester og ulike typer uniformer, inkludert kopier av israelske uniformer. Etter de militante gruppene følger et ukjent antall sivile, men de er egentlig ikke invitert.
Til sammen drar rundt 3000 militante palestinere inn i Israel for å delta i angrepene, som retter seg mot
militærbaser, grenseposter og politistasjoner – og mot 19 israelske kibbutzer og fem moshavim (jordbruksfellesskap). Terroristene tar raskt kontroll over veier og veikryss i området, der de står klare til å angripe militære forsterkninger og i tillegg folk som intetanende kjører inn i området eller forsøker å flykte. De fleste tilfeldige sivile eller militære mål inntrengerne kommer over, blir angrepet de neste timene. Sivilister blir skutt ned for fote, ofte på kloss hold. Mange blir mishandlet før de blir drept. Lik blir i flere tilfeller skjendet og plyndret.
Teknofestivalen Nova blir et spesielt grusomt åsted. Etter alt å dømme er festivalen et tilfeldig mål, for den skulle egentlig bare ha pågått torsdag og fredag, og beslutningen om å fortsette en ekstra dag ble fattet under festivalen, altså lenge etter at Hamas-ledelsen hadde sine angrepsplaner klare.1 Lyden av rakettsirenene blander seg med musikken, og mange flykter. Men ingen kan ane hvor mye det haster. Festivalområdet ligger bare fem kilometer fra grensen, og ikke lenge etter at alarmen går, dukker væpnede menn opp i varebiler. Siden de ikke har visst om festivalen, har de problemer med å skjønne situasjonen, og det oppstår kamper, spesielt mellom Hamas-terroristene og den ene stridsvognen som er i nærheten.
Mange hundre, kanskje over tusen, befinner seg ennå på festivalområdet, de fleste venter på transport ut. Folk blir meid ned mens de flykter i panikk og forsøker å gjemme seg der de kan, i fruktlunder, blant sanddyner, i skur og andre steder der de desperat prøver å finne ly. Mange festivaldeltagere greier å rømme til nærliggende
kibbutzer, bare for å bli drept eller kidnappet der, siden disse stort sett også er tatt over av Hamas.2 Minst 364 av festivaldeltagerne blir drept, og 40 blir bortført som gisler.
Inntrengerne sprer død og terror i mange timer, enkelte steder i to dager. I hele grensesonen utspiller det seg grufulle scener. Noen steder, som i kibbutzen Nir
Am, greier innbyggerne å organisere seg til motstand og drive bort angriperne, men dette er unntak. Sivile – menn, kvinner og barn – blir myrdet, i noen tilfeller hele familier. Angriperne setter fyr på hus der folk har låst seg inne. Fremmedarbeidere, beduiner, oldinger og utlendinger blir drept, om de ikke blir ført over grensen til Gaza som gisler.
Et stort antall soldater og offiserer var på permisjon i forbindelse med den jødiske høytiden simchat tora da angrepet startet. Da den israelske hæren slår tilbake, har de store problemer med å skaffe seg oversikt over den kaotiske situasjonen. I noen timer har overkommandoen i Tel Aviv ikke andre kilder til informasjon om hva som foregår, enn sosiale medier og Hamas-kanaler. Motangrepene er ikke godt koordinert. Det er vanskelig å skille angripere, gisler og flyktende sivilister fra hverandre. Sivile gisler blir brukt som menneskelige skjold. Mange uskyldige drepes i kryssild, andre av granater fra israelske stridsvogner eller av raketter avfyrt fra Apache-helikoptre.3
Først mot kvelden 8. oktober får den israelske hæren noe som ligner på kontroll over situasjonen. Noen terrorister blir værende inne i Israel helt til 9. oktober, før de blir drept eller tatt til fange av israelske styrker.
Hundrevis av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten blir begått under angrepet.
1139 mennesker ble drept disse to dagene. 695 av dem var israelske sivile, hvorav 38 barn. 373 var israelske soldater eller politi. 71 var utenlandske statsborgere.4
2.
Sjokk, sorg, raseri og fortvilelse rammer hele det israelske samfunnet etter angrepet, som Hamas kaller «Operasjon al-Aqsa-storm». Valget av tidspunkt blir koblet til femtiårsdagen for Yom Kippur-krigen, som startet 6. oktober 1973.
Israel mottar offisielle sympatierklæringer og kondolanser fra hele verden. Den militære og politiske ledelsen i Israel begynner umiddelbart å planlegge motangrepene. Ikke bare mot Gaza, men også mot Hizbollah i Libanon. For i en slags morbid «solidaritetsaksjon» sender Hizbollah hundrevis av raketter mot mål langs Israels nordlige grense, og tusenvis av beboere må evakueres.
3.
9. oktober. Den israelske forsvarsministeren Yoav Gallant kunngjør en total blokade av Gaza, med disse ordene: «Det kommer ikke til å være elektrisitet, ikke mat, ikke vann, ikke drivstoff. Alt er stengt. Vi kjemper mot menneskelige dyr og vil handle deretter.»5
9 |
I løpet av få dager kutter Israel vann- og strømtilførselen til Gaza, og det slippes knapt inn nødhjelp. Bombe- og rakettangrepene er allerede i full gang, fra lufta, bakken og sjøen. Arsenalene som nå rulles ut fra de israelske og amerikanske våpenlagrene, er ikke hjemmelagede.
I alle konfliktene som i løpet av flere tiår har utspilt seg mellom palestinerne og Israel, er mønsteret tydelig: Når Israel svarer, dør ti eller hundre ganger så mange som de har mistet selv, og alltid flest sivile. Nå har det oppstått en situasjonen der Israel kan snakke om «retten til å forsvare seg» uten at det lyder hult. Israel er utsatt for det uten sammenligning verste terrorangrepet i landets historie, og etter det første sjokket roper folket for fulle lunger etter hevn.
Alle som kjenner konflikten, ser en dyp avgrunn av ødeleggelse, lidelse og død åpne seg.
10. oktober. Propagandakrigen er godt i gang. Israel offentliggjør deler av en samtale mellom statsminister Netanyahu og president Biden. I det korte utdraget bringer Netanyahu inn holocaust og massakren i Babyn Jar. Han hevder at Hamas er verre enn Den islamske staten (IS) , og at de må behandles deretter. Han sier at Hamas blant annet tok «dusinvis av barn, bandt dem sammen, brente dem og henrettet dem».6
I denne perioden blir det stadig gjentatt at Hamas har halshugget babyer (noe som aldri skjedde). Det koker av påstander og konspirasjonsteorier, ikke minst på sosiale medier. Det hevdes blant annet at massakrene 7. oktober ble feiret av arabere generelt og palestinerne spesielt, og det spres påstander om at mange israelere av palestinsk bakgrunn deltok i Hamas-angrepet fra innsiden av Israel.7 Understrømmen i retorikken, som kommer fra toppen av det israelske samfunnet, er at fienden ikke er mennesker, og at ingen heller kan forlange eller forvente annet enn at Israel handler deretter. Hamas er den absolutte, inkarnerte ondskap.
12. oktober. I løpet av bare fem dager skytes over 6000 missiler mot Gaza, og det rapporteres at rundt 1900 sivile er drept, inkludert rundt 500 barn, ifølge palestinske myndigheter. Rundt 12 000 er skadet, og mange er fanget i ruinene av de sønderbombede bygningene.
Før Hamas-angrepet var Netanyahu-regjeringen enormt upopulær. Nå nedsettes et krigskabinett, der også alliansen Nasjonal enhet deltar. Interne politiske stridigheter, som det har vært så mange av de siste årene, skal legges til side. Alle krefter mobiliseres for ett felles mål: å knuse den ytre fienden som har skadet og rystet nasjonen mer enn noen i Israel trodde var mulig. Ja, det har tidligere vært perioder med mye terror. Men dette var nytt. 7. oktober var konflikten med palestinerne ikke lenger noe som skjedde i «territoriene», en slags vedvarende formalitet, noe folk kunne velge å lukke øynene for. Konflikten var flyttet over på Israels jord og gikk ut over landets egne sivile.
13. oktober. Israel beordrer alle innbyggere i Gaza by til å forlate hjemmet sitt og bevege seg sørover. Hele det nordlige Gaza skal evakueres i løpet av de neste ukene.
Det er starten på en prosess der alle innbyggere i Gaza blir drevet fra sted til sted og kommer under stadig nye angrep.
5.
Her er noen uttalelser fra krigens første fase, hentet fra Times of Israel.8
Generalmajor Ghassan Alian i ID f, den israelske hæren: «Det vil ikke finnes elektrisitet eller vann, det vil bare bli ødeleggelse.»
Isaac Herzog, president i Israel: «Det er hele nasjonen der ute som er ansvarlig. Retorikken om at sivile ikke er involvert, er absolutt ikke sann.»
Den tidligere statsministeren Naftali Bennett (til Sky News 12. oktober): «Vi kjemper mot nazister.»
Amit Halevi, parlamentsmedlem for Likud, statsministerens parti: «Det burde være to mål i denne kampen: For det første at det ikke lenger finnes muslimske områder i Israel. […] Etter at vi har gjort områdene til Israels land, burde Gaza bli stående igjen som et monument, som Sodoma.»
Bezalel Smotrich, Israels finansminister: «Jeg håpet prisen vi må betale, ikke skulle bli for stor […], men i Gaza skal det være 100 000 eller 200 000 arabere, ikke to millioner arabere. […] Der våkner to millioner mennesker
opp hver morgen med ønsket om å ødelegge staten Israel og å slakte, voldta og myrde jøder.»
Moshe Feiglin, grunnleggeren av det høyreradikale Zehut-partiet og forhenværende parlamentsmedlem for Likud: «Det finnes bare én løsning, og det er å ødelegge Gaza fullstendig før vi invaderer området. Jeg snakker om destruksjon på linje med Dresden og Hiroshima, men uten atomvåpnene.» «Gaza burde jevnes med jorda, og israelsk herredømme gjenopprettes. Dette er vårt land.»
Amichai Eliyahu, israelsk minister for kulturarv, mener derimot at Israel burde slippe en atombombe over Gaza, selv om det innebærer at alle gislene blir drept (og, kunne man legge til, Gaza by ligger bare en mil fra nærmeste israelske by, Sderot, og seks mil fra Tel Aviv). Her gikk Eliyahu for langt og blir midlertidig suspendert fra regjeringsmøter. Eliyahu sier også at ingen humanitær bistand burde få slippe inn til Gaza, og hevder at «det finnes ikke noe slikt som sivilister som ikke er involvert i krigen i Gaza».9
Nissim Vaturi, politiker for Likud: «Det er ingen uskyldige [i Gaza].» Om det nordlige Gaza: «Hundre tusen er igjen. Jeg har ingen nåde for dem som fortsatt befinner seg der. Vi må eliminere dem.»
Tzipi Hotovely, Israels ambassadør til Storbritannia, forklarer på britisk tv at hver skole, hver moské, annethvert hus er knyttet til Hamas’ tunellsystem og er derfor legitime bombemål.
Flere israelske politikere har oppfordret til en gjentagelse av al-Nakba, det vil si fordrivelsen av rundt 750 000 palestinere i 1948.
Den allerede nevnte Vaturi: «Nakba? Vis alle bort. Om egypterne bryr seg så mye om dem, så kan de få dem pakket inn i cellofan med et grønt gavebånd rundt.»
Ariel Kallner, israelsk parlamentsmedlem: «Nakba til fienden nå!»
Den israelske kommentatoren og pensjonerte generalmajoren Giora Eiland skriver i New York Times allerede 15. oktober at Israel siktet på å gjøre livet ulevelig for folk generelt: «Gaza kommer til å bli et sted der ingen mennesker kan overleve.»10
6.
20. oktober. Amnesty International kaller Israels massive og tilsynelatende vilkårlige angrep på sivile mål i Gaza for «krigsforbrytelser». Israel bruker bomber og missiler med nok kraft til å legge store boligblokker fulle av folk fullstendig i grus. Hele familier utslettes, gang på gang. Amnesty hevder at Israel tar sjokkerende få hensyn til sivile. Når gate etter gate i Gaza blir utsatt for bombeangrep, skilles det ikke mellom sivile og militære mål.11
Israel sier at målet deres er å utrydde Hamas fullstendig. Og siden Hamas skjuler seg blant sivile, blir sivile i praksis menneskelige skjold. Jonathan Conricus, talsmann for den israelske hæren, intervjues av N tb . Han sier at Hamas er ansvarlig for situasjonen, og at Israel ikke har satt noen rød strek for hvor store sivile lidelser som kan bli godtatt for å oppnå målene. Ei heller kan
7. oktober 2023 angrep Hamas Israel og satte dermed i gang en kjede av hendelser som har lagt Gaza i ruiner og påvirket hele Midtøsten.
MOLOK har Gaza-krigen som utgangspunkt.
Morten A. Strøksnes følger nyhetsstrømmen gjennom året, men dykker stadig under den, på leting etter konfliktens harde historiske og moralske kjerne. Ved hjelp av et rikt kildemateriale gjør han funn som vil overraske mange. Han viser hvorfor krigen er en logisk fortsettelse av Israels politikk, men også hvordan den representerer et vendepunkt. Han analyserer hendelsene og plasserer dem i sin rette kontekst. Og han tegner rammende portretter av flere aktører, ikke minst Benjamin Netanyahu.
Strøksnes, som har fulgt konflikten tett siden 1990-tallet, har essayistens skarpe blikk og taler med en klar stemme. MOLOK er en viktig bok som blottlegger krigens arkitektur.
morten a. strøksnes (f. 1965 i Kirkenes) er idéhistoriker og journalist og har gitt ut ti bøker. Han debuterte som forfatter i 2001 med Hellig grunn: Reiseskildring fra Midtøsten. For Havboka (2015) ble han tildelt Brageprisen og Kritikerprisen, mens storverket Lumholtz’ gjenferd (2022) ble satt på mange anmelderlister over årets beste bøker.
Bokdesign: Egil Haraldsen | exil design
