Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 2
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 3
Geir Nummedal
f책 barn Noveller
forlaget oktober 2016
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 4
geir nummedal Få barn © Forlaget Oktober as, Oslo 2016 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Forsideillustrasjon: Per Dybvig Satt med Sabon 10,7/14 pkt. hos OZ Fotosats AS Trykk og innbinding: Bookwell ab, 2016 Papir: Ensolux Cream 80 g, bulk 2,0 isbn 978-82-495-1646-9 Første opplag, 2016 www.oktober.no Denne boka er produsert i henhold til miljøsertifisering iso 14001. av geir nummedal Hun er der hele tiden. Roman 2012
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 5
SOMMERSTREKER
11
SNEKKER ANDERSEN RINGER PÅ TIL ELVA
17
39
A DAY IN THE LIFE | ALL YOU NEED IS LOVE LOMBNES, SUSANNE VOKSNE MANNEN LIVET I VENEZIA
77 83
103
67
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 10
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 83
VOKSNE MANNEN
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 84
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 85
bussen, litt over seks om morgenen, på vei til kontoret for en tidlig økt, med ambisjoner om å få unna en del før det første møtet klokka ti. Det er disse møtene. Disse mailene, som sendes og besvares. Noen timers bonusarbeid, det blir bra, hodet over vannet. Ute er det mørkt og kaldt, snø, den sterke rødfargen fra trafikklyset nederst i bakken. På øret har jeg David Bowie, det er han det går i for tiden. Julegaven jeg fikk av kjæresten min – en tur til London og billett til utstillingen David Bowie Is på Victoria & Albert Museum – har utløst en voldsom Bowie-fase. Som da jeg oppdaget musikken hans for snart tretti år siden, han treffer meg på nytt. I mangel av platene mine, som er pakket ned og stuet bort, slik det har vært siden leiligheten ble strippet for visning, strømmer jeg det ene Bowie-albumet etter det andre fra Spotify. Fra da av forsvinner andre artister. Borte er PJ Harvey, borte er The Knife, borte er Arcade Fire. Det er Bowie, Bowie, Bowie. For Bowie har gjort sitt, tenker jeg, endelig fastslått i kraft av den forestående utstillingen. Et punktum for Bowies over førti år lange karriere. Og dit skal altså jeg. Snart, men ikke nå. Denne januarmorgenen, på bussen, hører jeg på «Always Crashing in the Same Car», en av Bowies sanger som alltid gjør meg oppstemt. Jeg vet ikke hvorfor, det er ikke noe oppstemt ved den. Snarere et bilde på hvor nedkjørt JEG SITTER PÅ
85
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 86
Bowie selv var høsten 1976, ny i Berlin og ferdig med L.A., stinn av dop og paranoia. Det er denne sangen, og «Sound and Vision», det slår aldri feil, de gir meg et kick. Er jeg nede, kommer jeg litt opp, og er jeg oppe, stiger jeg enda litt høyere. Slik musikk kan virke, slik disse sangene virker på meg. Jeg er koblet til Spotify fra mobilen, med kort vei til Facebook og en nyhet fra David Bowie (Official) om at Bowie har bursdag. 66 år er han blitt, the Dame. Jeg trykker liker, tenker en flyktig tanke om at så langt har det gått, at jeg liker dette også. Som om det er bra at Bowie er blitt 66, det er det vitterlig ikke. Litt lenger nede på nyhetsoppdateringen dukker enda en Bowie-nyhet opp: et pregløst bilde, et svart spørsmålstegn mot en grå bakgrunn, men med en bildetekst som garanterer en stor overraskelse om man klikker seg videre. Og det gjør jeg, som mennesker verden over denne dagen. En ny singel og video, som finnes allerede, og en plate som er bare måneder unna. «Where Are We Now?», singelen. The Next Day, plata. Men jeg klikker ikke på lenken for å se videoen på mobilen, jeg vil sitte i fred på kontoret. Imens spiller jeg litt plastic soul ned mot sentrum, AIN’T THERE ONE DAMN SONG THAT CAN MAKE ME BREAK DOWN AND CRY. Jeg går av ved Jernbanetorget, skynder meg forbi domkirka, videre opp Grensen, trykker koden for å låse meg inn. Jeg logger på PC-en, ikke for å jobbe, går inn på davidbowie.com, klikker på lenken til videoen, for å se, men først og fremst høre. Og slik blir jeg sittende, alene på kontoret, og se, lytte, lytte, lytte. Med hamrende hjerte og et innstendig ønske om at det må være bra, det får ikke lov til å være middelmådig, det får det bare ikke.
86
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 87
Den nye sangen. Jeg hører den på bussen og banen, på kontoret mens jeg skriver mail, ikke minst hører jeg den i ukene vi flytter ut av den gamle leiligheten vår og pusser opp den som skal bli vår nye. Starten på februar: Kjæresten min pakker ned den gamle leiligheten i Clas Ohlson-kasser, jeg sparkler og pusser og maler i den nye, drar kosten fram og tilbake mot trepanelet i taket: meningsfylt, meningsløst, meningsfylt, meningsløst. Og alene i den nye leiligheten, klokka ett på natta, klokka to på natta, klokka tre på natta: Bowies musikk. Høyt, fordi jeg trenger det. AND YOU, YOU CAN BE MEAN, AND I, I’LL DRINK ALL THE TIME, synger jeg. WHEN I LOOKED IN HER EYES, THEY WERE BLUE, BUT NOBODY HOME, synger jeg. THE MOMENT YOU KNOW, YOU KNOW, YOU KNOW, synger jeg. Denne ene nye sangen, til det snart kommer mer. En ektefølt, personlig sang, melankolsk tilbakeskuende til årene Bowie bodde i Berlin. Og den brustne stemmen, helt i starten, som jeg ikke helt kommer over, mens jeg ser opp i taket, på det som er malt så langt: HAD TO GET THE TRAIN, FROM POTSDAMER PLATZ. Dette Platz, sunget som om stemmen hans er på siste vers. Det er litt etter lunsj. Jeg har ikke blitt med de andre for å spise. Igjen har jeg ikke det. Enten spiser jeg senere, når lunsjen går mot slutten. Eller jeg glemmer det, oppi alt. Eller jeg tar meg ikke tid. Det blir gjerne en kaffe på tom mage, tatt med på kontoret om morgenen. Dette er en slik dag, hodet over vannet, en mandag sent i februar. Jeg går inn på kontoret til en kollega for å gratulere med dagen jeg ennå ikke har rukket å gratulere henne med. Vi klemmer, snakker litt om hvordan hun skal feire med familien, og om vinterferien de nettopp har hatt. Og så stiller hun meg et hverdagslig spørsmål. Om hvordan jeg 87
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 88
har det, oppriktig ment. Og så blir det en pause mellom oss, hvor jeg ikke finner setningen å svare henne med. Denne vanlige setningen å svare med, på dette vanlige spørsmålet. For jeg klarer ikke si at det er bra, med meg. Jeg, som er privilegert, med så mye. Jeg, som så ofte glemmer hvor heldig jeg er med landet jeg bor i, tiden jeg lever i. Familien jeg har: heldig. Leiligheten jeg bor i: heldig. Jobben jeg har: heldig. Heldig, heldig, heldig. Ingenting burde få meg over ende. Likevel, når jeg først begynner å si noe, til et svar, så sitter jeg der og griner, voksne mannen. Lenge blir jeg sittende på kontoret hennes. Det er mest hun som snakker, stiller spørsmål, mens jeg nikker, svarer kort, snurrer gifteringen på fingeren. Jeg ser på at jeg snurrer den, tenker over at jeg gjør det, fortsetter å gjøre det. Og når jeg reiser meg og går inn på mitt kontor, så er det for å komme meg hjem. Jeg lukker døra, setter meg i kontorstolen med ryggen til gangen, tar opp røret til fasttelefonen. Jeg kunne ringt senere, fra mobilen, men det skjer av seg selv. Som en siste ting jeg må gjøre, fra kontoret. Fortelle at jeg verken kan hente i barnehagen eller handle, at jeg er på vei hjem for å legge meg, at jeg ikke klarer mer, at det å komme meg hjem er nok i seg selv. Allerede før jeg vet om hun svarer, kjenner jeg gråten i halsen, og da jeg hører stemmen hennes, kommer den ut på en helt annen måte, nå som det er oss to. Jeg klarer knapt gjøre meg forstått. Etterpå føles ansiktet mitt vansiret, ødelagt. Jeg tar på meg vinterjakka, logger av PC-en. Kontoret blir som det er, jeg går. Jeg skynder meg ned branntrappa istedenfor ut hovedinngangen. Sola er lav og skarp, trikkesporene skinner. Jeg tar en taxi. Fra baksetet ser jeg ut på menneskene utenfor, i 88
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 89
gatene vi kjører gjennom. Sola stikker fram fra et hushjørne og viser en tydelig refleksjon av meg selv i vinduet. Jeg snur meg, sjekker klokka på mobilen, ser at jeg så vidt rekker hjem før de største barna er ferdig på skolen. Jeg lar mobilen ligge flatt i hånda til den går i svart, så åpner jeg plastdekselet, plukker ut batteriet, legger delene i skulderveska. Jeg tar iPoden opp fra bukselomma, legger den i skulderveska. Jeg fjerner hodetelefonene jeg har rundt nakken, legger dem i skulderveska. Skulderveska som er full av ark, ark jeg ikke skal lese likevel. Jeg ser ut vinduet igjen, opp langs fasadene på bygningene, til skjæringspunktet mellom takene og himmelen. Et punkt jeg liker å se på, når jeg sitter på bussen eller trikken, et punkt som pleier å gi meg ro. Hjemme går jeg inn på soverommet, trekker for gardinene, kler av meg der. Jeg blir stående en stund ved siden av senga, kjenner kulden i rommet, mot føttene. Tanken på at barna skal finne meg her, sånn, stille spørsmål, eller komme inn og vekke meg hvis jeg skulle sovne, det orker jeg ikke. Jeg låser soveromsdøra, legger meg under dyna, lukker øynene. Jeg kunne ligget slik, lyttet til musikk, som så mange ganger før, men jeg kunne ikke vært lenger unna enn det jeg er nå. Selv ikke Bowie har jeg rom for. Ikke nå. En kvalme bare ved tanken. Isteden tenker jeg tanker, en stank i hodet, til stillheten i rommet og lydene utenfor vinduet. Pulsen i øret, stinkende stank i hodet. Og familien min som kommer hjem, én etter én, med sine forskjellige, gjenkjennelige lyder. Sekker slenges i gangen, ytterklær dras av. Jeg går ikke bort til døra og låser opp før jeg vet at det er kjæresten min som står utenfor, har tatt i dørhåndtaket.
89
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 90
Alene under dyna, døra lukket. Trangen til å låse når barnas stemmer er så nære, der utenfor i gangen. Hva om en av dem likevel åpner døra, selv om de vet at jeg ikke føler meg bra? Jeg som ligger her og han jeg var før, helt til etter lunsj i dag, vant til å jobbe mye og intenst, gjerne til ukurante tider: En fredagskveld i november sovner jeg på sofaen i det åpne kontorlandskapet, våkner med et rykk. Lyset i lokalene er slått av, Securitas-vakten må ha gått den slappe kveldsrunden sin. Jeg setter meg opp, sokkene mot vegg-til-vegg-teppet. Kroppen har vondt, hodet har vondt. Ikke et snev av det kule, Don Draper-aktige ved å våkne slik. Ingen dress, ingen bakrus, ingen sigaretter i brystlomma, ingen grandios idé i hodet. En halvdrukket kaffekopp på bordet, ark på gulvet, alene i etasjene. Likevel, jeg kan fint tåle å våkne slik, i et nesten svart lokale en fredagskveld. Jeg er en av dem som er glad i jobben. Følelsen av lykke, når ting stemmer, når noe er bra, når noe føles viktig. Eller var det stillingen jeg hadde før, den som virkelig ga meg noe. Den jeg ikke klarte å gi helt slipp på, men tok med meg videre, som om jeg glemte at én pluss én blir to. En søndag midt i januar drar jeg på kontoret tidlig på kvelden. Jeg jobber til midnatt, og på vei hjem for å legge meg har jeg mer å gjøre enn da jeg kom. Andre har også jobbet søndag kveld, sendt mailer til min mailadresse, klare til å leses mandag morgen. En kveld noen dager senere har jeg et møte på et utested i sentrum, jeg spurte om vi kunne møtes i nærheten av kontoret. Først en time før møtet går jeg i gang med å forberede meg. Jeg burde satt av en hel arbeidsdag, men det får stå sin prøve. Erfaring og gode relasjoner gjør likevel at møtet går bra. Eller, oppsummerer jeg for meg selv etterpå, det går direkte strålende. Kanskje er det et av de beste møtene vi 90
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 91
har hatt, opp gjennom de mange årene vi har jobbet sammen. Men jeg går ikke oppløftet derfra, fornøyd med det vi har diskutert, løsninger og muligheter. Jeg er nedslått, over at det gikk, over at det gikk så bra. Det er ikke bra at det gikk så bra. Ikke slik. Og ansiktet hans da han skjønte at jeg ikke skulle samme vei, ta følge hjemover, men tilbake på kontoret, halv elleve om kvelden. Likevel fortsetter jeg bare, denne kvelden som andre, sitter på kontoret til over midnatt. Innimellom åpner jeg vinduet, så den kalde, klare lufta siver inn, når jeg trenger å klarne hodet. Jeg tar siste bane østover. Hjemme er det mørkt, bare baderomslyset står på. Jeg pusser tennene, spytter ut, bøyer meg under springen og skyller munnen, drikker så mye vann at jeg risikerer å våkne om natta. Jeg tenker at selv om jeg er forberedt til møtet morgenen etter, så kommer de neste til å gå lukt til helvete. Fordi dagen etter ikke har noen luker til forberedelser. Fordi dagen etter der igjen heller ikke har luker. Fordi ting jeg ikke vet om ennå, garantert kommer til å dukke opp. Ting som haster, må fikses. Ad hoc, ad hoc. Skvis over og under, nedenfra og ovenfra. Jeg kler av meg, lager en grimase til speilet, stiller mobilen på seks, slukker lyset, går gjennom leiligheten i mørke, legger meg på min side i senga, mobilen under puta. Jeg lukker øynene, puster oppgitt. Høyt og tungt, som for at kjæresten min skal våkne. Nå dør jeg, tenker jeg, liggende på rygg. Én mail til fra noen nå, så dør jeg faen meg. Så sovner jeg, før jeg aner det. En natt uten drømmer, svart. En kaffe på tom mage morgenen etter, en lunsj jeg ikke spiser, et spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Jeg legger meg så tidlig denne mandagen, sent i februar, tung og med en annerledes følelse i kroppen. Knapt oppe 91
Prosjekt1.Nummedal_Layout 1.qxd 18.12.15 14:35 Side 92
fra senga siden jeg kom hjem, barna ser på meg som om jeg har feber. Og kanskje får jeg til å late som. Likevel har jeg ikke slått fra meg å gå på jobb dagen etter. Det er et stort og viktig møte om morgenen. Et sånt møte jeg ikke kan gå glipp av. Men jeg våkner ikke for å gå på jobb, delta på dette møtet. Alarmen ringer og jeg kan ikke. Jeg ligger på rygg i senga, ser opp i det nymalte taket. En god stund ligger jeg slik, tenker de samme tankene jeg tenkte da jeg lå våken for ikke mange timer siden, alarmen ringer hvert femte minutt. Så står jeg opp, hjelper til med at barna kommer seg av sted. En rutine jeg kan være med på, kjenner ut og inn. To går til skolen på egen hånd, kjæresten min følger i barnehagen, og så er jeg alene hjemme. En klar og fin dag ute, et klart og fint lys i den nymalte stua. En kopp kaffe og stillhet, ikke engang en oppslått avis. Litt før klokka ti ringer jeg sentralbordet og sier at jeg er syk. Jeg legger på, går tilbake til stillheten, før jeg kommer på at det er dagen for Bowies nye singel. «The Stars (Are Out Tonight)», den hadde jeg glemt, den må jeg jo høre. Må fordi jeg vil. Ny lenke å klikke på, ny sang og video. Jeg ser gjennom videoen flere ganger, lytter så skjerpet jeg klarer. Spenningen mens jeg lytter, bakenfor den andre følelsen i kroppen, øverst i magen et sted, liksom like under hjertet. I rykk og napp, ikke så lenge av gangen, men når den er der, så kjenner jeg hva den likner på. Det er en slags sorg, det jeg sitter foran iPaden og kjenner på.