Generasjon angst by Frisk forlag

Å VOKSE OPP PÅ MARS

Forestill deg at det kom en visjonær milliardær du aldri før har møtt da ditt eldste barn fylte ti år og valgte ut datteren din til å ta del i den første permanente menneskelige bosetningen på Mars. Hennes faglige prestasjoner på skolen – pluss en analyse av genomet hennes, som du ikke kan huske å ha samtykket til – gjorde at hun kom igjennom nåløyet. Uten ditt vitende hadde hun meldt seg på som interessert til denne utsendelsen, fordi hun elsker verdensrommet, og dessuten fordi alle vennene hennes hadde meldt seg på. Hun bønnfaller deg om å la henne dra.

Før du sier nei, går du med på å sette deg nærmere inn i saken. Du får vite at grunnen til at de rekrutterer barn, er at de tilpasser seg bedre enn voksne til de fremmedartede forholdene på Mars, spesielt den lave gravitasjonen. Hvis barn gjennomgår puberteten med den raske kroppsutviklingen det innebærer, på Mars, vil kroppene deres bli permanent skreddersydde for denne planeten, i motsetning til dem som kommer dit som voksne. I det minste i teorien. Det er uvisst om Mars-tilpassede barn vil være i stand til å returnere til et liv på jordkloden.

Du finner også andre grunner til bekymring. For det første er det strålingen. Jordklodens flora og fauna har utviklet seg evolusjonært under

magnetosfærens beskyttende skjold som blokkerer eller bortleder solvinder, kosmisk stråling og andre strømmer av skadelige partikler som bombarderer planeten vår. Mars har ikke noen slik skjerming, så et langt større antall ioner ville gjennomtrenge DNA-et i hver celle av din datters kropp. Planleggerne av pilotprosjektet har bygget beskyttende skjerming for bosetningen på Mars basert på forsøk med voksne astronauter som viser en noe forhøyet risiko for kreftsykdom etter å ha tilbrakt et år i verdensrommet.1 Men barn har enda høyere risiko, fordi cellene deres utvikler og deler seg hurtigere og ville bli utsatt for et høyere cellulært skadeomfang. Har prosjektplanleggerne tatt dette med i beregningen? Har de i det hele tatt drevet noen forskning på barnas sikkerhet? Ikke så vidt du kan se.

Og så har vi gravitasjonen, da. Evolusjonen har optimalisert hver arts oppbygning i eoner etter tyngdekraften på vår egen planet. Fra fødselen av utvikler hver skapnings skjelett, ledd, muskler og kardiovaskulære system seg i forhold til den uforanderlige enveisdragningen i gravitasjonen. Å fjerne denne konstante dragningen påvirker kroppene våre fundamentalt. Musklene til astronauter som tilbringer måneder i verdensrommets vektløshet, blir svakere og beinsubstansen mindre tett. Kroppsvæskene samler seg på steder de ikke burde være, som i hjernehulen, hvor de øker presset på øyeeplene og endrer deres form.2 Mars har gravitasjon, men den er bare 38 prosent av det et barn opplever på jorden. Barn som vokste opp i lavgravitasjonsmiljøet på Mars, ville hatt høy risiko for å utvikle deformiteter i skjelettet, hjertet, øynene og hjernen. Har prosjektplanleggerne tatt barns utsatthet for slike ting med i beregningen? Ikke så vidt du kan se.

Så ville du latt henne dra?

Selvfølgelig ikke. Du innser at dette er en fullstendig vanvittig idé –å sende barn til Mars, for kanskje aldri å vende tilbake til jorden. Hvorfor skulle noen foreldre tillate dette? Selskapet som står bak prosjektet, er med i kappløpet om å gjøre hevd på Mars før et annet selskap kommer det i forkjøpet. Dets ledere synes ikke å ha noen peiling på barns utvikling og synes ikke å bry seg det minste om barns sikkerhet. Hva verre er: Selskapet krevde ikke noe bevis for foreldresamtykke. Så lenge et barn selv haker av en boks der

det står at hun har fått foreldrenes samtykke, kan hun skytes opp til Mars. Ikke noe selskap ville noen gang kunne ta fra oss barna våre og utsette dem for fare uten vårt samtykke, og uten selv å påta seg massivt straffansvar. Eller?

RUNDT TUSENÅRSSKIFTET SKAPTE teknologiselskaper med base på vestkysten av USA en rekke produkter som forandret verden og utnyttet det raskt voksende internettet. Det fantes en utbredt følelse av teknologioptimisme; disse produktene gjorde livet lettere, morsommere og mer produktivt. Noen av dem hjalp folk med å få kontakt og kommunisere, og derfor virket det sannsynlig at de ville bli til velsignelse for det økende antallet fremvoksende demokratier. Kort tid etter jernteppets fall virket det som om en ny tidsalder demret. Gründerne bak disse selskapene ble hyllet som helter, genier og globale velgjørere som i likhet med Prometeus brakte gudenes gaver til menneskeheten.

Men teknologiindustrien forvandlet ikke bare de voksnes liv. Den begynte å forvandle livet til barna også. Barn og unge hadde sett mye fjernsyn siden 1950-tallet, men de nye teknologiene var langt mer bærbare, personaliserte og engasjerende enn noe som hadde funnes tidligere. Foreldre oppdaget denne sannheten tidlig, slik jeg gjorde i 2008, da min to år gamle sønn mestret berøringsskjermen på min første iPhone. Mange foreldre ble lettet da de fant ut at en smarttelefon eller et nettbrett kunne holde barnet fornøyd sysselsatt og rolig i timevis. Var dette trygt? Det visste ingen, men siden alle andre gjorde det, antok alle ganske enkelt at det måtte være greit. Selskapene hadde imidlertid drevet lite eller ingen forskning på de psykiske helseeffektene som produktene deres hadde på barn og unge, og de ville ikke dele noen data med forskere som studerte disse helseeffektene. Når de ble konfrontert med stadig flere tegn på at produktene var skadelige for unge, tydde de som oftest til fornektelse, tåkelegging og PR-kampanjer.3 Verstingene var selskaper som bestrebet seg på å maksimere «involvering», ved å ta i bruk psykologiske triks for å få de unge til å fortsette å klikke. De fikk barna hekta i sårbare utviklingsfaser, der hjernene deres omkobler seg

raskt i respons på innkommende stimuli. Dette innbefattet selskapene bak sosiale medier, som påførte jentene mest skade, samt dataspillselskaper og pornonettsteder som fikk guttene aller mest på kroken.4 Ved å designe en strøm av avhengighetsskapende innhold som tas inn gjennom barns øyne og ører, og ved å fortrenge fysisk lek og sosialisering, har disse selskapene omkoblet barndommen og endret menneskelig utvikling i nesten ufattelig grad. De mest intensive årene med denne omkoblingen var fra 2010 til 2015, skjønt den historien jeg skal fortelle her, begynner med fremveksten av engstelig og overbeskyttende foreldreskap på 1980-tallet og fortsetter gjennom koronapandemien og frem til i dag.

Hvilke juridiske begrensninger har vi pålagt disse tek-selskapene så langt? I USA, som kom til å sette standarden for de fleste andre land, er det viktigste lovforbudet Children’s Online Privacy Protection Act (COPPA), som trådte i kraft i 1998. Loven krever at barn under tretten år må ha foreldresamtykke før de kan inngå kontrakt med et selskap (brukervilkår) om å oppgi personopplysninger og frasi seg noen rettigheter når de oppretter en brukerkonto. Dette satte i praksis aldergrensen for «myndighetsalder på nett» til tretten år, av grunner som hadde lite med barns sikkerhet eller psykiske helse å gjøre.5 Men lovteksten krever ikke at selskapene verifiserer alder; så lenge barnet haker av for riktig alder (eller setter inn den «rette» falske fødselsdatoen), kan vedkommende gå inn på nesten alt på internett uten foreldrenes vitende eller samtykke. Faktisk har 40 prosent av amerikanske barn under tretten opprettet Instagram-konto.6 Likevel er ikke den føderale lovgivningen blitt justert siden 1998. (Storbritannia har derimot tatt noen innledende skritt, slik enkelte delstater i USA har gjort.7)

Enkelte av disse selskapene oppfører seg på samme måte som tobakk- og el-sigarett-industrien, som først utformet produktene sine for å være sterkt avhengighetsskapende, for så å omgå lover som begrenser markedsføring rettet mot mindreårige. De kan også sammenlignes med oljeselskapene som motarbeidet forbud mot blybensin. Midt på 1900-tallet ble det i økende grad påvist at de hundretusener av tonn med bly som ble pumpet ut i atmosfæren hvert år, av amerikanske bilister alene, forstyrret

hjerneutviklingen hos flere titalls millioner barn, noe som medførte en svekkelse av deres kognitive utvikling og tiltakende antisosial adferd. Likevel fortsatte oljeselskapene å produsere, markedsføre og selge blybensin.8

Selvfølgelig er det en enorm forskjell mellom de store selskapene bak sosiale medier i dag og for eksempel de store tobakksprodusentene på midten av 1900-tallet: Selskapene bak sosiale medier lager produkter som er nyttige for voksne, som hjelper dem med å finne informasjon, jobber, venner, kjærlighet og sex; som gjør shopping og politisk organisering mer effektivt; og som gjør livet enklere på tusenvis av måter. De fleste av oss kunne vært tilfreds med å leve i en verden uten tobakk, men sosiale medier er langt mer verdifulle, nyttige og til og med elsket av mange voksne. Noen voksne har problemer med avhengighet av sosiale medier og andre nettaktiviteter, men som med tobakk, alkohol eller pengespill, lar vi det stort sett være opp til den enkelte å ta sine egne valg. Det samme gjelder ikke mindreårige. Mens de belønningssøkende delene av hjernen modnes tidligere, har frontallappen – som er avgjørende for selvkontroll, utsettelse av behovstilfredsstillelse og det å kunne motstå fristelser – ikke nådd full kapasitet før i midten av tjueårene, og de førpubertale befinner seg på et spesielt sårbart punkt i utviklingen. I begynnelsen av puberteten er ungdommer ofte sosialt usikre, lar seg lett styre av gruppepress og lokke av enhver aktivitet som synes å gi sosial aksept. Vi lar ikke førpubertale barn kjøpe tobakk eller alkohol eller slippe inn på kasinoer. Omkostningene ved å bruke sosiale medier er særlig høye for ungdommer sammenlignet med voksne, mens fordelene er minimale. La barna få en oppvekst på jorden først, før vi sender dem til Mars.

DENNE BOKEN FORTELLER historien om det som skjedde med generasjonen som ble født etter 1995,9 populært kalt generasjon Z, den generasjonen som fulgte etter millenniumsgenerasjonen (født mellom 1981 og 1995). Noen markedsførere forteller oss at generasjon Z stopper ved fødselsåret 2010 eller deromkring, og de setter navnet generasjon Alpha på barna som er født senere enn det, men jeg tror ikke at generasjon Z – generasjon angst –

kommer til å ha en sluttdato før vi endrer de oppvekstvilkårene som gjør de unge så engstelige.10

Takket være sosialpsykologen Jean Twenges banebrytende arbeid vet vi at det som gjør generasjonene ulike, er mer enn hendelsene barn opplever (slik som kriger og depresjoner), og at det også innbefatter endringer i teknologiene de brukte som barn (radio, deretter fjernsyn, datamaskiner, internett, iPhone).11 De eldste medlemmene av generasjon Z kom i puberteten rundt 2009, da flere teknologitrender så dagens lys samtidig: den raske utbredelsen av høyhastighetsbredbånd på 2000-tallet, lanseringen av iPhone i 2007 og den nye epoken med hypervirale sosiale medier. Startskuddet for den siste av disse trendene gikk i 2009, da man introduserte knapper for «like» og «retweet» (eller «deling»), noe som forvandlet de sosiale dynamikkene i nettverdenen. Før 2009 hadde man mest nytte av sosiale medier som en måte å holde kontakten med vennene sine på, og med færre øyeblikkelige og rungende feedbackfunksjoner skapte de mye mindre av den giften vi ser i dag.12

En fjerde trend begynte bare få år senere, og den rammet jenter mye hardere enn gutter: Den økte utbredelsen av det å poste bilder av seg selv etter at smarttelefoner i tillegg fikk forovervendt kamera (2010) og Facebook kjøpte opp og gjorde Instagram mye mer populært (2012). Dette økte kraftig antallet unge som poster nøye redigerte bilder og videoer fra livet sitt, som både kompiser og fremmede ikke bare kan se, men også bedømme.

Generasjon Z ble den første i historien til å gjennomleve puberteten med en portal i lommen som dro oppmerksomheten deres bort fra menneskene rundt dem og inn i et alternativt univers som var spennende, vanedannende, ustabilt – og slik jeg vil vise – upassende for barn og unge. For å lykkes sosialt i dette universet måtte de ofre en stor del av sin oppmerksomhet –evig og alltid – til å administrere det som ble deres varemerke på nett. Dette var nå blitt nødvendig for å oppnå sosial aksept fra jevnaldrende, som er ungdommers oksygen, og for å unngå netthets, som er ungdommers mareritt.

Tenåringer i generasjon Z ble sugd inn i å bruke mange timer hver dag på å skrolle seg gjennom de skinnende lykkelige innleggene fra venner, kjente og fjerne influensere. De så på stadig større mengder av brukergenererte videoer

og strømmet underholdning tilbudt av autoplay og algoritmer som er utformet til å holde dem på nett så lenge som mulig. De brukte langt mindre tid på å leke med, snakke med, ha fysisk kontakt, for ikke å si øyekontakt med venner og familie, og reduserte dermed sin deltakelse i konkret sosialt samkvem som er grunnleggende for en vellykket menneskelig utvikling. Medlemmene av generasjon Z er derfor forsøkskaniner for en radikalt ny type oppvekst, langt borte fra den reelle verdens interaksjoner i småsamfunn der menneskehetens evolusjon har funnet sted. Man kan kalle det Den store omkoblingen av barndommen. Det er som om disse barna ble den første generasjonen som vokste opp på Mars.

DEN STORE OMKOBLINGEN handler ikke bare om endringer i teknologiene som former barns hverdag og hoder. Det finnes en annen handlingstråd her: den velmente og katastrofale dreiningen i retning av å overbeskytte barn og begrense deres autonomi i den ytre verden. Barn trenger en god porsjon med fri lek for å trives. Dette er en nødvendighet som er lett å få øye på blant alle pattedyr. Utfordringer og tilbakeslag som skjer i det små gjennom lek, er som en vaksine som forbereder barn til å møte langt større utfordringer senere. Men av en rekke historiske og sosiologiske grunner begynte fri lek å forfalle på 1980-tallet, og forfallet akselererte på 1990-tallet.

Voksne i USA, Storbritannia og Canada begynte i økende grad å få det for seg at hvis de noensinne lot et barn gå utendørs uten tilsyn, så ville dette barnet tiltrekke seg kidnappere eller seksualforbrytere. Utendørslek uten tilsyn forfalt på samme tid som pc-en ble mer utbredt og mer tiltalende som et sted hvor man kunne tilbringe fritiden.*

* Det finnes godt belegg for å hevde at trendene når det gjelder overbeskyttelse, teknologibruk og psykisk helse som jeg beskriver her, inntraff på stort sett lignende måte og noenlunde samtidig i alle land i anglosfæren: USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand (se Rausch & Haidt, 2023, March). Jeg er av den oppfatning at de foregår i de fleste eller alle utviklede vestlige land, om enn med variabler som avhenger av graden av individualisme, sosial integrering, og andre kulturelle faktorer. Jeg driver fortsatt med å samle inn forskningsresultater fra andre verdensdeler og kommer til å skrive om trender i disse landene på min After Babel Substack.

Jeg foreslår at vi anser slutten av 1980-tallet som begynnelsen på overgangen fra en «lekbasert barndom» til en «mobilbasert barndom», en overgang som ikke var forbi før på midten av 2010-tallet, da de fleste unge hadde sin egen smarttelefon. Jeg bruker uttrykket «mobilbasert» i vid forstand slik at den omfatter all den internettilkoblede personlige elektronikken som de unge begynte å fylle tiden sin med, inklusive laptoper, nettbrett, internettilkoblede videospillkonsoller og, viktigst av alt, smarttelefoner med millioner av apper. Når jeg snakker om en lekbasert eller en mobilbasert «barndom», bruker jeg også dette ordet i vid forstand. Jeg vil ha det til å dekke både barn og unge (i stedet for å måtte skrive det tungvinte «mobilbasert barndom og ungdom»). Utviklingspsykologer setter ofte overgangen mellom barndom og ungdom til pubertetens begynnelse, men fordi puberteten inntreffer til forskjellig tid hos ulike barn, og fordi den har flyttet seg aldersmessig nedover i senere tiår, er det ikke lenger korrekt å sette likhetstegn mellom ungdom og tenårene.13 I resten av denne boken vil alder bli kategorisert på følgende måte:

• Barn: 0 til og med 12.

• Ungdommer: 10 til og med 20.

• Tenåringer: 13 til og med 19.

• Mindreårige: Alle under 18. Jeg kommer også til å bruke ordet «unge»/«unger» noen ganger, fordi det virker mindre formelt og teknisk enn «mindreårige».

Overlappingen mellom barn og ungdom er bevisst: Unger som er mellom ti og tolv år, befinner seg mellom barndom og ungdom, og kalles ofte tweens av den grunn. (Denne aldersgruppen er også kjent under betegnelsen tidlig ungdom). De er like lekne som yngre barn, men de begynner å utvikle den sosiale og psykologiske kompleksiteten til ungdommer. Etter hvert som overgangen fra lekbasert til mobilbasert barndom fortsatte, var mange barn og unge helt fornøyde med å holde seg innendørs og leke på nettet, men da ble de ikke lenger eksponert for de utfordrende fysiske og sosiale erfaringer som alle unge pattedyr trenger for å utvikle ba-

sale ferdigheter, overvinne medfødte barndomsengstelser og forberede seg på å være mindre avhengige av foreldrene. Virtuell interaksjon med jevnaldrende kan ikke fullt ut veie opp for disse manglende erfaringene. Dessuten opplevde de som flyttet sin leketid og sitt sosiale liv over på nett, at de stadig mer var på sider ment for voksne, konsumerte vokseninnhold og interagerte med voksne på måter som ofte er skadelige for mindreårige. Så selv om foreldre gikk inn for å eliminere risiko og selvstendighet i den reelle verden, ga de stort sett, og ofte uten å vite det, full frihet i den virtuelle verden, delvis fordi mange syntes det var vanskelig å forstå hva som foregikk der, eller vite hva de skulle begrense og hvordan de skulle begrense det.

Min sentrale påstand i denne boken er at disse to tendensene – overbeskyttelse i den reelle verden og underbeskyttelse i den virtuelle verden – er hovedårsakene til at barn født etter 1995 ble til generasjon angst.

NOEN MERKNADER OM terminologi. Når jeg snakker om den «reelle verden», refererer jeg til relasjoner og sosiale interaksjoner som kjennetegnes av fire trekk som har vært vanlige i millioner av år:

1. De er kroppslige, i den forstand at vi bruker kroppen til å kommunisere, vi er oss bevisst andres kropper, og vi responderer på andres kropper både bevisst og ubevisst.

2. De er synkrone, hvilket betyr at de skjer på samme tid, med subtile signaler når det gjelder timing og turtaking.

3. De involverer først og fremst en-til-en- eller en-til-mange-kommunikasjon, med bare én interaksjon om gangen.

4. De finner sted innenfor fellesskap som har en høy terskel for å slippe inn eller ut, slik at folk blir sterkt motivert til å investere i relasjoner og reparere uvennskap når det oppstår.

Når jeg derimot snakker om den «virtuelle verden», refererer jeg til relasjoner og interaksjoner som kjennetegnes av fire trekk som bare har vært vanlige i noen tiår:

1. De er ikke-kroppslige, i den forstand at det trengs ingen kropp, bare språk. Partnere kan være (og er allerede) kunstige intelligenser (KI-er).

2. De er svært asynkrone og skjer via tekstbaserte innlegg og kommentarer. (Et videoanrop er annerledes; det er synkront).

3. De involverer et betydelig antall en-til-mange-kommunikasjoner, som sendes til et potensielt kjempestort publikum. Flere interaksjoner kan foregå parallelt.

4. De finner sted innenfor grupper som har en lav terskel for å slippe inn eller ut, slik at folk kan blokkere hverandre eller bare forlate gruppen når de ikke er fornøyd. Gruppene har en tendens til å være kortlivede, og relasjoner er ofte utbyttbare.

I praksis er skillelinjene utydelige. Familien min er i høy grad en reell verden, selv om vi bruker FaceTime og sender tekstmeldinger og e-poster for å holde kontakten. Omvendt var en relasjon mellom to vitenskapsmenn på 1700-tallet som bare kjente hverandre gjennom brevveksling, nærmere en virtuell relasjon. Den avgjørende faktoren er forpliktelsen som kreves for å få relasjonene til å fungere. Når folk vokser opp i et fellesskap det ikke er så lett å forlate, gjør de det samme som våre aner har gjort i millioner av år: De lærer seg å håndtere relasjoner, og å håndtere seg selv og sine emosjoner for å opprettholde disse dyrebare relasjonene. Det finnes garantert mange nettsamfunn som har funnet måter å skape sterke mellommenneskelige forpliktelser og en følelse av tilhørighet på, men generelt sett er det for barn som vokser opp i flere muterende nettverk, hvor de ikke behøver å bruke sitt virkelige navn og kan melde seg ut med et tastetrykk, mindre sannsynlig at de tilegner seg slike ferdigheter.

DENNE BOKEN HAR fire deler. De forklarer de mentale helsetrendene blant ungdom siden 2010 (del 1); barndommens natur og hvordan vi spolerte den (del 2); skadene som kommer av den nye mobilbaserte barndommen (del 3); og hva vi må gjøre nå for å reversere ødeleggelsene i våre familier, skoler og samfunn (del 4). Det er mulig å snu, hvis vi klarer å samle oss til handling.

Del 1 har ett kapittel som forklarer fakta om nedgangen i tenåringers psykiske helse og velvære i det 21. århundre, og som viser hvor ødeleggende det raske skiftet over til en mobilbasert barndom har vært. Nedgangen i psykisk helse viser seg i form av rask økning i antall angstlidelser, depresjon og selvskading, som begynte tidlig på 2010-tallet, og som rammet jentene hardest. For guttenes del er bildet mer sammensatt. Økningen er ofte ikke så stor (bortsett fra selvmordsstatistikken), og den begynner gjerne litt tidligere. Del 2 forteller forhistorien. Krisen i psykisk helse på 2010-tallet har røtter i den økende engstelsen og overbeskyttelsen foreldre utviste på 1990-tallet. Jeg viser hvordan smarttelefoner sammen med overbeskyttelse, fungerte som «erfaringsblokkører», som gjorde det vanskelig for barn og ungdom å tilegne seg de kroppslige og konkrete erfaringene de trengte aller mest, fra risikolek og kulturinnlæring til overgangsriter og kjæresteforhold. I del 3 legger jeg frem forskning som viser at en mobilbasert barndom forstyrrer barns utvikling på flere måter. Jeg beskriver fire grunnleggende skader: søvnmangel, frarøvelse av sosial omgang, konsentrasjonsvansker og avhengighet. Deretter zoomer jeg inn på jentene* for å vise at bruken av sosiale medier ikke bare korrelerer med psykisk uhelse, men at den forårsaker den; og jeg fremlegger her empiriske data som viser mange måter dette skjer på. Jeg forklarer hvordan guttene endte opp med sin dårlige psykiske helse via en litt annen vei. Jeg viser hvordan Den store omkoblingen bidro til å øke antallet av gutter som «ikke kommer i gang», det vil si ikke klarer overgangen fra ungdomstid til voksenalder med det dette innebærer av ansvar

* En merknad om kjønn: Jenter og gutter bruker ulike plattformer (jevnt over) på ulike måter, og de går igjennom ulike mønstre når det gjelder psykisk helse og uhelse, så en betydelig del av denne boken (særlig kapittel 6 og 7) ser på tendenser og prosesser for jenter og gutter hver for seg. Det er verdt å merke seg at et økende antall ungdommer i generasjon Z identifiserer seg som ikke-binære. Flere studier tyder på at den psykiske helsen til ikke-binære ungdommer er enda dårligere enn tilfellet er for gutter og jenter ellers (se Price-Feeney et al., 2020). Forskning på denne gruppen er og har tradisjonelt sett vært sjelden. Jeg håper at fremtidige studier vil utforske hvordan disse teknologiene påvirker ikke-binære ungdommer særskilt. Mesteparten av den forskningen jeg presenterer i denne boken, har relevans for alle ungdommer. For eksempel rammer de fire grunnleggende skadene ungdommer uavhengig av kjønnsidentitet.

og forpliktelser. Jeg avslutter del 3 med noen refleksjoner rundt hvordan et mobilbasert liv forandrer oss alle – barn, ungdommer og voksne – ved å trekke oss «ned» i forhold til det jeg bare kan beskrive som en åndelig dimensjon. Jeg diskuterer seks eldgamle åndelige praksiser som kan hjelpe oss alle til å leve bedre i dag.

I del 4 forklarer jeg hva vi kan og må gjøre nå. Jeg gir forskningsbaserte råd om hva tek-selskapene, myndighetene, skolene og foreldrene kan gjøre for å bryte ut av en rekke «kollektive handlingsproblemer». Dette er feller som lenge har vært et tema i samfunnsvitenskapen, der det å handle som individ på egen hånd har høye omkostninger, mens folk, hvis de klarer å samordne seg og handle i fellesskap, lettere kan velge handlemåter som gagner alle i det lange løp.

Som professor ved New York University, hvor jeg underviser på bachelor- og masternivå, og gjennom kurs og foredrag jeg holder på high school og college, har det slått meg at generasjon Z har mange positive ressurser som vil være til hjelp med å få til en positiv endring. For det første er ikke disse ungdommene fornektere. De ønsker å bli sterkere og friskere, og de fleste av dem ønsker å få i stand systemiske endringer for å skape en mer rettferdig og omsorgsfull verden, og de er eksperter på å organisere seg for å gjøre dette (ja nettopp – ved å ta i bruk sosiale medier). I løpet av det siste året eller så har jeg fått høre om stadig flere unge som begynner å bli seg bevisst de måtene teknologiindustrien utnytter dem på. Etter hvert som de organiserer og omstiller seg, kommer de til å finne nye løsninger hinsides de jeg foreslår i denne boken, og de kommer til å virkeliggjøre dem.

JEG ER SOSIALPSYKOLOG, ikke klinisk psykolog eller forsker innen medievitenskap. Men kollapsen i ungdommers psykiske helse er et presserende og komplekst tema som vi ikke kan forstå bare ut fra ett isolert fagperspektiv. Jeg forsker på moral, følelser og kultur. Underveis har jeg plukket opp noen arbeidsredskaper og perspektiver som jeg tar med meg når jeg studerer barns utvikling og ungdommers mentale helse.

Jeg har vært aktiv innenfor fagfeltet positiv psykologi siden retningen

oppsto sent på 1990-tallet, og jeg har fordypet meg i forskning på årsakene til lykke. Min første bok, The Happiness Hypothesis, undersøker ti «store sannheter» som oldtidens østlige og vestlige kulturer oppdaget om hvordan man kan leve et blomstrende liv.

På grunnlag av denne boken holdt jeg et seminar jeg kalte Flourishing mens jeg var professor i psykologi ved University of Virginia (frem til 2011), og jeg holder fortsatt versjoner av det samme kurset for master- og MBA-studenter ved New York Universitys Stern School of Business. Jeg har sett den økende forekomsten av angstlidelse og mobilavhengighet etter hvert som studentene mine har forvandlet seg fra millenniumsgenerasjonen som brukte klapptelefoner, til generasjon Z med sine smarttelefoner.

Jeg har lært mye av ærligheten deres når de snakker om sine psykiske helseutfordringer og om sitt sammensatte forhold til teknologi.

Den andre boken, The Righteous Mind, fremlegger min egen forskning på hvordan de psykologiske fundamentene for moral har utviklet seg. Jeg undersøker her grunnene til at gode mennesker blir splittet av politikk og religion, med særlig vekt på menneskers behov for å innlemmes i moralske grupper som gir dem en følelse av felles mål og mening. Dette arbeidet satte meg i stand til å forstå hvordan sosiale nettverk på internett, som kan være nyttig for voksne for å oppnå sine mål, kanskje ikke er noen god erstatning for grupper i den virkelige verden hvor barn har vært rotfestet, formet og oppdratt i hundretusener av år.

Men det var min tredje bok som førte meg direkte til studiet av ungdommers psykiske helse. Min venn Greg Lukianoff var blant de første til å legge merke til at noe hadde endret seg svært brått da college-studenter begynte å gå inn i nettopp de samme fordreide tankemønstrene som Greg hadde lært seg å identifisere og forkaste da han studerte CBT (kognitiv adferdsterapi) etter et tilfelle av dyp depresjon i 2007. Greg er jurist og president for Foundation for Individual Rights and Expression, som lenge har hjulpet studenter med å forsvare sine rettigheter mot dømmesyke campus-administratorer. I 2014 så han noe merkelig skje: Studentene selv begynte å forlange at colleget skulle beskytte dem mot bøker og forelesere som

fikk dem til å føle seg «utrygge». Greg mente at universitetene på en eller annen måte lærte sine studenter å gå inn i slike kognitive fordreininger som katastrofetenkning, svart-hvitt-mentalitet og følelsesbasert resonnering, og at dette faktisk kunne forårsake at studenter fikk depresjon og angst. I august 2015 presenterte vi denne ideen i et essay i The Atlantic under tittelen «The Coddling of the American Mind».

Vi hadde bare delvis rett: Enkelte college-kurs og nye akademiske trender14 drev faktisk og formidlet utilsiktet kognitive fordreininger. Men innen 2017 var det åpenbart at den økte forekomsten av depresjon og angst skjedde i flere land, og med ungdommer på alle utdanningsnivåer, og i alle sosiale klasser og etniske grupper. Jevnt over var folk som var født i og etter 1996 annerledes, psykologisk, enn de som var født bare noen få år tidligere.

Vi bestemte oss for å utvide Atlantic-artikkelen vår til en bok med samme tittel. Her analyserte vi årsakene til denne psykiske sykdomskrisen og lente oss på Jean Twenges bok fra 2017, iGen. På dette tidspunktet var imidlertid nesten all empirien av korrelasjonell art: Kort etter at tenåringer fikk iPhone, begynte de å bli mer deprimerte. De tyngste mobilbrukerne var også de mest deprimerte, mens de som brukte mer tid på ansikt-til-ansikt-aktiviteter, som å være med i et idrettslag eller et trossamfunn, var de friskeste15. Men gitt at korrelasjon ikke er et bevis på årsakssammenheng, rådet vi foreldre til ikke å sette i verk drastiske tiltak på grunnlag av foreliggende forskning. Nå, mens jeg skriver dette i 2023, finnes det langt mer forskning – både eksperimentell og korrelasjonell – som viser at sosiale medier er skadelig for ungdommer, særlig for jenter i puberteten.16 Jeg har også oppdaget, under forarbeidet til denne boken, at årsakene til problemet er et bredere felt enn jeg først trodde. Det handler ikke bare om smarttelefoner og sosiale medier; det handler om en historisk transformasjon av menneskets barndom som savner sidestykke. Denne transformasjonen påvirker gutter like mye som jenter.

VI HAR MER enn hundre års erfaring med å gjøre den fysiske verden tryggere for de unge. Biler ble folkeeie tidlig på 1900-tallet, og tusenvis av barn omkom i bil helt til vi omsider gjorde setebeltet påbudt (på 1960-tallet) og

dernest barneseter (på 1980-tallet).17 Da jeg gikk på high school sent på 1970-tallet, var det mange av mine medelever som røykte sigaretter, som de lett kunne få kjøpt i salgsautomater. Omsider ble disse automatene forbudt i USA til ulempe for voksne røykere som nå måtte kjøpe sigarettene sine av en butikkansatt som kunne gå god for alderen deres.18

I løpet av flere årtier fant vi måter å beskytte barn på, mens vi for det meste tillot voksne å gjøre som de ville. Så, helt plutselig, skapte vi en virtuell verden der de voksne kunne gi etter for alle sine øyeblikkelige innfall, mens barna etterlot vi nesten forsvarsløse. Nå, med økende dokumentasjon på at en mobilbasert barndom gjør barna våre psykisk syke, sosialt isolerte og dypt ulykkelige, synes vi så det er greit med denne byttehandelen? Eller kommer vi omsider til å innse, slik vi gjorde i det 20. århundre, at vi av og til er nødt til å beskytte barn mot skade selv når det er til ulempe for voksne?

I del 4 av boken kommer jeg med mange forslag til reformer, som alle har til hensikt å reversere de to store feilene vi har begått: å overbeskytte barna i den virkelige verden (der de trenger å lære av store mengder direkte erfaring) og underbeskytte dem på nett (der de er spesielt sårbare i puberteten).

Forslagene jeg kommer med, baserer seg på den forskningen jeg presenterer i delene 1 til 3. Siden forskningsfunnene er innviklede og noen av dem omstridt blant forskere, kommer jeg sikkert til å ta feil på noen punkter, og jeg vil gjøre mitt beste for å korrigere eventuelle feil ved å oppdatere nettsupplementet til boken. Uansett er det fire reformer som er så viktige, og som jeg har så sterk tro på, at jeg akter å kalle dem grunnleggende. De ville danne et fundament for en sunnere barndom i den digitale æraen. Disse fire er:

1. Ingen smarttelefoner før high school. Foreldre bør utsette barns adgang til internettilgang døgnet rundt ved å gi dem bare enkle mobiltelefoner (apparater som har begrenset med apper og er uten nettleser) før niende klasse (rundt fjortenårsalderen).

2. Ingen sosiale medier før de er seksten år. La de unge komme seg gjennom den mest utsatte fasen av hjerneutvikling før vi kobler dem til en strøm av sosial sammenligning og algoritmevalgte influensere.

3. Mobilfrie skoler. I alt fra grunnskole til og med videregående, bør elevene legge fra seg og låse inn mobilene, smartklokkene og alle andre personlige enheter som kan sende eller motta meldinger i skoletiden. Det er det eneste som kan frigjøre deres oppmerksomhet for hverandre og for lærerne.

4. Mye mer uorganisert lek og selvstendighet i barndommen. Det er på denne måten barn naturlig utvikler sosiale ferdigheter, overvinner engstelser og blir selvstyrte unge voksne.

Disse fire reformene er det ikke vanskelig å iverksette – hvis mange av oss går inn for dem samtidig. De koster oss nesten ingenting. De kommer til å virke selv om vi aldri får drahjelp fra lovgiverne våre. Hvis de fleste foreldre og skoler i et samfunn innfører alle fire, tror jeg at de ville fått se betydelige forbedringer i ungdommers mentale helse i løpet av et par år. Tatt i betraktning at kunstig intelligens og datamaskinbehandling i utvidet virkelighet (som Apples nye Vision Pro-brille) er i ferd med å gjøre den virtuelle verden langt mer oppslukende og avhengighetsskapende, synes jeg vi helst bør starte i dag.

MENS JEG SKREV på boken The Happiness Hypothesis, fikk jeg stor respekt for oldtidens visdom og tidligere tiders innsikter. Hva ville de gamle vismenn rådet oss til i dag når det gjelder å håndtere våre mobilbaserte liv? De ville ha rådet oss til å komme oss bort fra duppedittene våre og ta tilbake kontrollen over hodene våre. Her har vi Epiktet, som i det første århundret av vår tidsregning beklaget menneskers tendens til å la andre styre følelsene deres:

Dersom nokon overgav kroppen din til den fyrste den beste, vilde du sakte lika det ille. Men skjemmest du då ikkje over at du overlet hugen din til kven det skal vera, so du vert harm og forfjamsa um ein reider deg av?19

Alle som sjekker hvor ofte de er nevnt på sosiale medier, eller som noen gang er blitt satt ut av det noen har postet om dem, vil skjønne Epik-

tets bekymring. Selv de som sjelden nevnes eller kritiseres og bare skroller seg gjennom en bunnløs feed fylt av andre menneskers gjøremål, tirader og livshendelser, vil ha forståelse for Marcus Aurelius’ råd til seg selv, i det andre århundre av vår tidsregning:

Kast ikke bort det som står igjen av ditt liv med tanker om andre, hvis ikke disse tanker har forbindelse med noe samfunnsgagnlig. For det hindrer deg sikkert i å gjøre noe nyttig, når du tenker på hva den og den foretar seg, og hvorfor han gjør det, og hva han sier, og hva han ønsker, og hva han har for planer og alt slikt. Det forstyrrer deg slik at du ikke gir akt på ditt innerste jeg.20

Hos de voksne fra generasjon X og tidligere generasjoner finner vi ingen særlig økning i klinisk depresjon eller angstlidelser siden 2010,21 men mange av oss er nå blitt mer skjøre, adspredt og utmattet av våre nye teknologier og deres ustanselige avbrytelser og distraksjoner. Etter hvert som generativ kunstig intelligens gjør det mulig å frembringe superrealistiske fabrikkerte bilder, videoer og nyhetssaker, kommer livet på nett sannsynligvis til å bli langt mer forvirrende.22 Det må ikke være slik: Vi kan ta tilbake kontrollen over våre egne hoder.

Denne boken er ikke bare skrevet for foreldre, lærere og andre som bryr seg om eller med unger. Den er for alle som ønsker å forstå hvordan den raskeste omkoblingen av medmenneskelige relasjoner og bevissthet i menneskets historie har gjort det vanskeligere for oss alle å tenke, konsentrere oss, glemme oss selv nok til å bry oss om andre og bygge nære relasjoner.

Generasjon angst er en bok om hvordan vi kan ta tilbake menneskelivet for mennesker i alle generasjoner.

NÆR 1 MILLION SOLGTE

«Dette er det største ukontrollerte eksperimentet menneskeheten noen gang har utført på sine egne barn.»

Etter tiår med stabilitet, stupte ungdommers mentale helse brått rundt 2010. Depresjon, angst, selvskading og selvmord økte kraftig. Hva skjedde?

På slutten av 80-tallet begynte den lekbaserte barndommen å avta. For mange ble den til slutt fullstendig utslettet da smarttelefonen ble allemannseie og sosiale medier så dagens lys.

I Generasjon angst peker sosialpsykolog Jonathan Haidt på to endringer som fikk katastrofale konsekvenser: Vi overbeskyttet barna i den virkelige verden. Samtidig overlot vi dem til seg selv i den virtuelle.

Den store omkoblingen av barndommen som oppsto da smarttelefonen kom, forstyrret barns sosiale og nevrologiske utvikling og forårsaket fire store skader: tap av sosialt liv, søvnproblemer, konsenstrasjonsvansker og avhengighet.

Haidt kommer med en klar, kollektiv handlingsplan for å få slutt på epidemien av psykiske lidelser. Han foreslår fire konkrete tiltak som både foreldre, lærere, skoler, tek-selskaper og myndigheter kan iverksette for å ta barndommen tilbake, og gjøre ungdommene mer robuste!

Generasjon angst

GENERASJON ANGST

INNHOLD

Del 1

EN FLODBØLGE

FORHISTORIEN

Del 4

KOLLEKTIV HANDLING FOR EN SUNNERE BARNDOM

INNLEDNING

Å VOKSE OPP PÅ MARS