Vi skulle hatt mer tid

vi skulle hatt mer tid

Familiens guide til å stresse mindre, leke mer og leve livet sammen

Innhold

1

SYSTEMET SOM

GJØR OSS UTSLITTE 17

Styre tiden ut fra egne verdier 19

Generasjon prestasjon har blitt foreldre 21 Da livet var på sitt raskeste 23 Et roligere tempo

Det er lettere å være mamma i naturen.

2

Uro i klasserommet

Det er ikke lekser barn trenger

Skal barna tilpasse seg skolen, eller skolen barna? 46

Frarøvelse av barndommen 47

Moderne barnearbeid? 48

Lek bygger hjernen, ikke pugging

Barns behov og utvikling

Skal vi skulke?

Drømmen om et liv i lek og fyt

Sosial kompetanse og hjemmeskole

Faglig utbytte og hjemmeskole

Læring i egen eller andres takt? 63

Flinkis-spiralen

Trygge barn i møte med verden

Råd og erfaringer om du ønsker å ta barnet ut av skolen i en periode: 66

3 Å VÆRE FANGET I

hoppet vi ut av hamsterhjulet

drøm til virkelighet

å gjøre til å være

Bli kjent med deg selv og egne verdier

Jobbe smartere, ikke hardere

Hvorfor gjør vi ikke bare som vi vil? 90

Skal man jobbe og stresse hele livet? 93

4

Hva er naturlig risiko?

En trygg barndom betyr ikke fravær av risiko

En klokkeløs tilværelse

Menneskelig natur og det naturlige i mennesket

Tilstedeværelse

Tid til å tenke og prioritere

5

HJERNEN I OG UTEN FOR HAMSTERHJULET 123

Samspillet mellom overlevelseshjernen, følelseshjernen og frontallappen 126

Funksjonell frys- og overlevelsesmodus 128

Toleransevinduet 130

Trygghet og utforsking 135

Tankemønstre utenfor toleransevinduet 138

Hvordan toleransevinduet

kan se ut i praksis 139

Toleransevinduet i tidsklemma 140

Triggere og glimmere 142

6

LEK DEG UT

AV HAMSTERHJULET 147

Det lekende mennesket 147

Leken kommer fra det indre styrte 148

Lek, kreativitet og traumeterapi 149

På liksom 151

Skrekkblandet fryd som veiviser 154

Lek og læring 155

Gi slipp på oppskrifen 156

Planløse dager 157

Viktigheten av ustrukturert tid 158

Trygg nok til å leke 161

Hvorfor slutter vi å leke og ta risiko? 163

Hva skjer når du tar ungen ut av skolen? 169

H VORDAN KOBLE p Å

DE G SELV IGJEN ? 173

Bevegelsesglede 173 Sanser 175

En hjerne på fukt fra seg selv 176

Følelser 179

Fiksefella og følelser 181

Sinne, din venn i møte med hamsterhjulet 183

Følelser som guide og kompass 184

Magefølelsen som guide i livet 18 6

Frykten for å si ifra 192

Frykten for å ikke prestere

– nissen på lasset 192

Når frykt møter fryd 196

Stå i frykten 197

Gi slipp på andres forventninger og oppskrifer 199

Hvordan lever dere nå? 205

Frykten for å feile 206

Frykten for det uvisse

INNLEDNING

Det er et rart samfunn vi lever i. Vi ødelegger naturen for å redde klimaet. Vi lager barn for å være sammen med dem omtrent 45 minutter i døgnet (sånn kvalitetstid ansikt til ansikt). Vi ber barna om å sitte stille, og når de endelig har satt seg ned, vil vi at de kommer seg av gårde på fritidsaktiviteter. Vi er en del av naturen, men tilbringer de beste timene av døgnet innendørs. Vi styrer døgnet etter noe vi har funnet opp: klokka. Vi har ikke tid til å lage mat eller se barna våre, eller oss selv, fordi klokka går for fort. Klokka går fort fordi vi skal tjene penger slik at vi kan kjøpe ting som gjør oss glade. Vi forsøker desperat å kjøpe tilbake tiden vi har tapt, kanskje vi fnner lykken der i den nye sofaen? Lykken ligger kanskje i de samme tingene som er grunnen til at vi må ødelegge naturen (som egentlig gir oss alt det vi trenger). Vi løper etter likestilling som favoriserer maskuline verdier, men trenger ikke verden heller mer feminin kraf? Et samfunn med roligere puls og mer empati.

Mange blir syke av disse strukturene, og derfor lager vi et helsevesen som går enda raskere for at hjelpen skal efektiviseres. Så blir hjelperne også syke. Jeg synes det er rart. I ti år har mye av min jobbhverdag som klinisk pedagog bestått av å sitte og observere i klasserom, og det har fått meg til å tenke over alle systemene som går imot den menneskelige naturen. Jeg er så lei av å se grå vegger og sitte stille på vonde stoler. Jeg er så lei av å se livskrafen renne ut av folk. Det er ikke oss det er noe feil med. Hvorfor slutter vi å leve, leke, for å passe inn i en verden som sliter oss ut?

Våkn opp!

Det kapitalistiske kunnskapssamfunnet som omgir oss, legger noen føringer for hvordan vi skal leve: Ta en utdanning, få fast jobb, kjøp

en bolig, gif deg og få barn. Barna skal følges opp med lekser og fritidsaktiviteter. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å følge malen, men jeg fkk ikke puste i den. Livet gikk altfor fort, jeg sluttet å leke og jeg sluttet å leve. Jeg gjorde kun det som var efektivt: Hvordan skal jeg komme meg til jobb? Jo, på den raskeste måten, selvfølgelig. Ikke på den måten jeg liker best. Jeg valgte å sykle framfor å gå, fordi med sykkelen kom jeg fortest fram. Hva jeg skal trene? Det mest efektive, selvfølgelig. Det som gir høyest utbytte i en travel hverdag. Slik at jeg rekker alt jeg skal. Jeg rakk aldri alt, og uansett hvor raskt jeg løp, ble jeg ikke fink nok. I den farta jeg holdt, mistet jeg meg selv og livet mitt. Jeg løp lynraskt i et hamsterhjul, forsøkte å gjøre alt perfekt, men lista ble stadig lagt høyere. Målet var alltid å nå «next level» i det Super Mario-spillet jeg kalte «Livet». Lykken skulle jo være der oppe et sted, på neste nivå. Mannen min og jeg endte opp med samlivsbrudd. Jeg fyttet inn i en leilighet over gata. Så smalt en pandemi inn i landet, og alt stoppet opp. Jeg var «stuck» på ett nivå og måtte begynne å se meg rundt. Hvor er jeg? Hva er det som omgir meg? Hvem lever jeg livet for?

Mannen min og jeg fant sammen igjen, vi var særboere en stund (kjærester i forskjellige leiligheter), og så fyttet vi ut i et telt i ni måneder. Vi tok med sønnen vår, som da var fre, og gikk hjemmefra, fra Oslo til Nordkapp.1 Vi gikk ut døra og nordover. På veien ristet vi av oss en del krav og «burde-byrder» som aldri var våre. Vi så livet vårt i fugleperspektiv og begynte å luke vekk alt som ikke ga oss noe. Hvilket nivå trives vi på, egentlig? Hvor mye penger trenger vi å tjene for å ha det bra? Hvordan vil vi egentlig jobbe, og hvor mye? Hva er det viktig å rydde tid og plass til i vår hverdag?

Disse samtalene om hva som betyr noe og har verdi for oss, forsøker vi å ha jevnlig, for samfunnet har det med å dra oss med

1 Du kan lese mer om denne turen i min forrige bok, Tyritoll: til fots fra Oslo til Nordkapp med en freåring, Blue Ocean Media, 2022.

i dragsuget igjen, et dragsug av vekst og framgang. Mens alt vi egentlig vil, er å stå stille en stund og få med oss det ufattelige livet vi lever, det livet som er så vakkert. Alt rundt oss er skapt av stjernestøv, men fordi jeg ofe blir stressa og føler meg utilstrekkelig og aldri bra nok, glemmer jeg å fokusere på det utrolige livet jeg faktisk har, som vi alle har. Når livet går for fort, blir det for seriøst, og jeg klarer ikke å se skjønnheten i det.

Denne boka kommer til å vekke deg og hjelpe deg med å ta tak i din hverdag og stoppe opp på den måten du har behov for og lengter etter. Det blir ikke enkelt. Det vil kreve innsats. Du blir nødt til å rette blikket innover, og det kan være skummelt, men det er verdt det, og du er verdt det. Jeg lover.

Hvordan bruke denne boka

Du trenger ikke enda en guide eller enda en oppskrif. Enda en fasit som kommer fra noen andre enn deg selv eller enda en ekspert som forteller deg hva som er sunt og usunt, riktig og galt. Jeg håper virkelig ikke at denne boka blir enda en ting du må få til, for det er ikke det du har behov for. Du skal få til mindre, og ha det mer gøy. Du skal hvile mer, leve mer og leke mer. Fordi du vil og fordi du trenger det. Ikke fordi jeg sier det. Ikke hør på meg; hør på deg selv.

Jeg blir ofe sur når noen serverer meg tips og oppskrifer. Jeg liker å fnne ut av ting på egen hånd. Men jeg har troa på fenomenet «psykoedukasjon». Det er et ord vi bruker i psykiatrien som handler om «informasjon om diagnose», og som betyr at når man lærer om en tilstand eller en sykdom, kan man bli friskere. Man lærer om hva det innebærer og hvorfor man har det sånn som man har det, og da kan man også gjøre noe med sin egen situasjon. Man blir aktør i eget liv. Da er det ikke legen som forteller deg hva som er best for deg, det er ikke ovenfra og ned. Dere er to likeverdige som utveksler informasjon. To aktører. Legen informerer om diagnosen samtidig som pasienten sitter på viktig informasjon om seg selv.

Du som leser denne boka, er kanskje ikke psykisk syk, men vi lever alle i et samfunn som gjør oss stressa. Og det er ikke rart at vi får høy puls! Det er jo et ganske så unaturlig opplegg vi har rundt oss hver dag. Vi sitter stort sett stille i små rom med kunstig lys, avkoblet følelser og kropp, og en slik tilværelse går imot mye av det menneskeheten trenger for å trives.

På de neste sidene kommer informasjon som du kan bruke som du vil. Jeg vil at denne boka skal gi deg kunnskap om eget liv, og deretter makt. Makt og litt mot. Makt til å leve livet ditt ut fra dine premisser og det du trenger for å trives. Mot og makt til å si «nei», si «stopp». Til å gjøre mer av det som er godt for deg og din familie, for det vil komme deg, menneskene rundt deg og planeten til gode. Du må ikke lenger gjøre det læreren sier, du må ikke adlyde systemer og mennesker som går imot det du og barnet ditt trenger for å ha det bra. Du må ikke nikke lydig når alt inni deg skriker «stoPP!»

Du kan gjøre opprør. Du kan skulke. Du kan si ifra. Er du klar for «å rampe» litt mer?

Jeg fant tilbake til min indre ramp ved å gå sammen med familien min fra Oslo til Nordkapp. Jeg vet at det ikke er for alle. Derfor har jeg lyst til å gi deg som leser fere eksempler. Jeg tror barnefamilier trenger representasjon, vi trenger å se hva som går an. Vi må få se andre måter å leve livet på enn den ene vi har fått som fasit de siste hundre (?) årene. Derfor vil boka gi deg variasjoner og eksempler. Du skal få lese om ti barnefamilier som har valgt å leve annerledes, og så håper jeg at du kan fnne varianter og løsninger som passer nettopp deg og din familie.

1| SYSTEMET SOM GJØR OSS UTSLITTE

s am F u nnet har F ortalt deg at du skal ta en utdanning, helst en teoretisk en. Fordi kunnskap er makt, og kunnskap selger og kan styrke landets bruttonasjonalprodukt. Samfunnet forventer at du skal gife deg. Så skal du kjøpe et hus, og gjerne pusse opp. Når verdien på huset stiger, kan du selge og kjøpe noe større. Du bør få barn, helst to. To er passe. Så skal du kjøpe et større hus, med hage. For å ha råd til hus med hage må du fnne noe utenfor byen. Derfor får du lengre reisevei til jobb, og du og ektefellen har behov for to biler. Du får høyt lån av to biler, to barn og hus med hage, og derfor må du jobbe mye. Fra åtte til fre hver dag. Pass på så du får nok pensjonspoeng! Du blir forfremmet og får ansvar og mer jobb fordi du jobber mye og er fink i jobben din. Du får mer penger, men ønsker egentlig mer fritid, så da kjøper du deg en hytte. Nå har du enda

større lån og enda fere ting. Det tar tid å passe på all eiendommen og alle tingene, men det er vel verdt det? Ting gjør deg lykkelig, det sier forbrukerkulturen.

Du bør kjøre barna rundt på fritidsaktiviteter, for de må delta i organisert idrett slik at det blir folk av dem. Barna ser du cirka 45 minutter hver dag, med unntak av de tre ukene midt på sommeren, da blir dere litt kjent igjen. Så fytter barna ut. Du kan snart pensjonere deg, men tanken på å få så mye fritid skremmer deg, når all verdien din ligger i å gjøre. Har du noe verdi når du ikke bidrar til samfunnets BnP? Har du verdi når du har tid til å puste og endelig fnne ut hvem du er uten samfunnets forventninger? Før du fnner svaret, dør du (dramatisk musikk: DAM DAM DAAAA).

Denne livsstilen fungerer ikke lenger. Dette livsløpet er overhodet ikke optimalt. Evig vekst er ikke løsningen for en planet med begrensa ressurser (David Attenborough sa det først). Denne livsstilen er ikke bra for oss. Vi er ensomme, utbrente og har en haug av psykiske lidelser. Vi har mange ting, ingen tid og planeten vi bor på, brenner. Vi tror at ved å sette opp farta, så vil vi fnne løsninger. Det er bare å bygge en frefelts motorvei i et naturvernområde for å rekke fort fram til hytta i helgene, vi slipper kø, og fuglene i naturreservatet kan alltids fy et annet sted. Vi trenger mer tid. Men vi får ikke mer tid ved å løpe fortere eller kjøre på en frefelts motorvei. Vi må bremse.

En undersøkelse fra 2019 gjort på vegne av Barne- og familiedepartementet viser til intervjuer med foreldre hvor de beskriver hverdagen som lite spontan, med tett program, hverdagsstress og etappekjør. De samme familiene ble intervjuet under pandemien, og fortalte da om en annen ro til frilek og en lettelse over å ha færre planer. En rapport fra OsloMet fra 2021 viser til at barnefamilier i dag lever et ganske stressende liv og har mange aktiviteter å følge opp. Foreldrene ønsker å være involvert i barnas hverdag. Det rapporteres om et intensivt og meningsfullt foreldreskap, samtidig som de har stressende jobbhverdager og mange gjøremål i hjemmet.

Men fnnes det andre løsninger for familier i dag? Er det mulig å bremse eller hoppe av dette hamsterhjulet? Hvordan vil det gå? Hva da med pensjonspoeng? Hvis du ikke jobber åtte til fre hele ditt voksne liv, vil du da få det forferdelig som pensjonist? Hvis du ikke sender barna i barnehage fra de er ett år, vil det da gå dårlig med barna? Kan du ta barna ut av skolen? Hvordan får man jobbet om barna er hjemme? Går det i det hele tatt an å leve et familieliv som ikke er preget av tidsklemma? Dette ønsket jeg å fnne ut av.

Styre tiden ut fra egne verdier

Jeg har selv sett på nært hold hva som skjer med familier i dagens samfunnsstruktur. Jeg har jobbet i barnehage, skole og i barne- og ungdomspsykiatrien i mer enn ti år.  Jeg har en mastergrad i spesialpedagogikk med fordypning i psykososiale vansker. Jeg har tatt en treårig etterutdanning og blitt klinisk pedagog (en slags blanding av pedagog og psykolog). Mange av lærerne og familiene jeg møter, er slitne og utbrente, og fere barn enn tidligere får psykiske lidelser. Jeg har utredet og behandlet barn for ulike lidelser, som angst, tvangslidelser, atferdsvansker, spiseforstyrrelser, aDhD og traumer. Jeg har veiledet skolen i å tilrettelegge slik at de kan ha det best mulig der de er, og forsøkt å støtte foreldrene i å stå i hverdagen sammen med barnet sitt på best mulig måte. Jeg har følt meg privilegert, jeg har møtt så mange varme og fantastiske folk. Flere ganger har jeg tenkt at det ikke er barna, lærerne eller foreldrene det er noe galt med, men at rammene våre er dårlig designet for det å være menneske.

Småbarnsfamilier i dag strever. De er slitne. De har ingen fokk eller landsby rundt seg. Foreldre får beskjed om at det er lurt å få to tette, og de får beskjed om at det er lurt å jobbe 100 %. De får beskjed om at det er lurt å følge barnehage- og skoleløpet, og at det er lurt å delta på aktiviteter etter skoletid. De får også høre at det er lurt å beholde gamle venner og holde kontakten med øvrig familie, skafe seg større plass, pusse opp jevnlig og dra på dyre ferieturer

19

til utlandet hvert år. Og mens alt dette skjer, skal ingen eldes. Det gjelder å holde stand, og alt kan fkses ved å kjøpe klær, utstyr, bil, sminke, P t-timer og botox.

Men det er ingen som reklamerer for tid. Det er tid vi egentlig trenger. Tid til å tørre å stoppe opp. Tid til å tenke. Tid til å legge opp kursen i livet etter egne verdier.

Hva lengter du etter i familielivet? For å kunne svare godt på det spørsmålet må du faktisk tilbringe litt tid alene. For å bli kjent med oss selv trenger vi tid alene. Den tiden må vi rydde plass til selv, for det er ingen andre som kommer til å gjøre det for oss. Hvordan man velger å løse dette, varierer, om det er en helg på stille retreat, en ukes yogakurs, tre måneder på isen over Grønland eller en kveld alene på hytta, men jeg tror det er nødvendig. Du får ikke prioritert i ditt liv hvis du ikke får tak i hva som ligger der inne i stillheten. Terapi er også en mulig vei inn. Hjelp til å rydde i følelsene for å se hva som ligger bak alle andres forventninger og burde-byrder. For vi foreldre er omgitt av så mye ytre støy og krav, det er mye vi må mute. De siste årene har fere barn og unge blitt henvist til BuP (barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk), særlig jenter, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Andelen jenter som blir behandlet for psykiske lidelser, har steget fra 3,9 % i 2010 til 6,7 % i 2022. Jeg har hovedsakelig jobbet med aldersgruppa seks til tolv år, og mange av barna forteller om en stressende hverdag. En hverdag med mye alvor og lite lek. Jeg var behandler for en gutt som kom til BuP med en angstlidelse, og spurte ham om hva han ønsket at BuP skulle hjelpe ham med. Han svarte at han ønsket å leke igjen. Han var elleve år. Når ble livet så alvorlig, så tidlig? En jente på ti år gikk tur med meg og hunden min og uttrykte at det var så rart å gå tur med en hund som ikke gikk foran og dro. Det er mulig jeg overtolker dette utsagnet, men for meg ble dette en metafor for samfunnet dagens barn møter. De får ikke oppdage verden i sitt eget tempo, men må følge samfunnets travle takt der de voksne går foran og drar dem videre til neste utviklingssteg og neste krav på lista.

Generasjon prestasjon har blitt foreldre

Jeg begynte å jobbe i BuP i 2013. Da syntes jeg det gikk fort på jobb, og at det var mye rapportering og papirarbeid. Jeg håpet på digitale løsninger som kunne lette arbeidet, men det ble bare verre. Hver gang det kom en ny løsning, kom den i tillegg til alt det andre vi holdt på med. Det ble mer rapportering og mindre tid til pasientene. Det er vi på gulvet som må løpe raskere i et system som ikke lager plass til mennesker med følelser. I skolen opplevde jeg det samme.

Lærerne får ansvar for altfor mye, hinsides mye rapportering, og uansett hvor godhjerta eller hvor raskt de jobber, strekker de ikke til. Det er for mange barn, for mange oppgaver og for få hender.

Helsearbeiderne som skal hjelpe de som strever psykisk, henger etter klokka hele tiden, løper så fort de kan og blir selv utbrente på veien. «Gratulerer med sykemelding, ble det deg denne måneden?»

Det er en intern spøk i BuP. Det er en del av gamet å bli utbrent. Jeg har blitt det selv. Fastlegen sa jeg at bare måtte lære meg stresshåndtering, og kanskje hadde han et poeng. Men jeg tror at uansett hvor mye vi stopper opp og puster ved kafeautomaten, så vil det alltid være noe som sender oss rett i stressrespons. Det er noe med selve samfunnsstrukturen vår som skurrer. Det er vanskelig å være fullstendig i zen i møte med alle disse kravene. Jeg tror vi må øve på å prioritere og si nei, øve på å rampe. Min generasjon omtales som «generasjon prestasjon». Vi gjør det vi får beskjed om, og vi ønsker å gjøre det perfekt. Være en perfekt forelder. Vi er så opptatt av å være finke at vi har sluttet å protestere.

Dagens foreldre er mer kompetente og beleste enn noen gang.

De er involverte og til stede. Men de lider også under at det fnnes så mange råd og så mange eksperter kun et tastetrykk unna. Et raskt googlesøk gir meg en haug av artikler og tref om foreldrerollen. Det forerer av råd fra psykologspesialister og forskere. Dagens foreldre er for snille, for grenseløse, for involverte, mener mange. Men i søken etter svar fra eksperter har vi kanskje glemt å lytte innover?

Selv tok jeg en femårig utdanning om barn og hadde jobbet fere år i barnehage og skole, før jeg selv fkk barn. Allikevel fkk jeg behov for å google da jeg satt der med et nyfødt spedbarn i armene for første gang. Jeg var redd og usikker: Hva gjør jeg når barnet ikke får sove? Hva betyr det at spedbarn gråter på denne måten? Hvordan løser jeg dette? Jeg fant Facebook-grupper for mødre, jeg leste om andres erfaringer og råd. Og så slettet jeg hele Facebook. Jeg tok meg i å tenke: Hvorfor søker jeg råd fra fremmede på internett i stedet for å stole på meg selv? Hvorfor søker jeg alltid etter svarene der ute istedenfor å se etter dem her, midt mellom meg og barnet mitt? Siden har jeg forsøkt å støtte meg på morsinstinktet i stedet for å google. Støtte meg på at det jeg kan, er bra nok, og at mitt barn ikke kan måles opp mot en mal.

Donald W. Winnicott var barnelege og psykoanalytiker på 1950-tallet, og skrev allerede den gang at han var bekymret for datidens foreldre. De var for beleste, mente han, og så sa han at når foreldre glemmer å lytte til intuisjonen sin, mister de også øyeblikket. De kan lese seg opp i ettertid, men da er øyeblikket borte, det er for sent. Det er bedre å gjøre noe når øyeblikket er der, enn å vente på det perfekte øyeblikket da du skal gjøre alt rett, for det vil aldri komme. Det er heller ikke meningen at vi skal gjøre alt rett; å være gode nok foreldre holder.

Men «gode nok» er vanskelig for generasjon prestasjon, og i vår iver etter å være perfekte og finke foreldre har vi glemt å lytte til intuisjonen vår. Det er for mye støy, for mange råd. Kanskje er det derfor vi havner i hamsterhjulet? Utslitte og rådville løper vi etter eksperter og oppskrifer som ikke passer oss og familien vår. Naturen har blitt det stedet der jeg fnner tilbake til meg selv og min egen intuisjon. Der er ikke støyen fra verden rundt like øredøvende. Der er det stille nok, og jeg kan fnne tilbake til den lille, kloke stemmen inni meg. Naturen lærer meg implisitt det psykologibøkene har lært meg eksplisitt. Naturen har lært meg å stole på meg selv igjen. Jeg husker en Lars Monsen-episode jeg så hvor Monsen befant seg på

et forblåst sted langs Norges kyst, et lite fskevær. Han uttalte noe sånt som at «de som vokser opp her, må lære å stole på seg selv». De må lytte til seg selv og intuisjonen sin, de har ingen andre å spørre om råd, og etter hvert vil de erfare at de kan stole på seg selv.

Du kan stole på deg selv som forelder.

Ungen din kommer til å grine. Du kommer til å bli sint. Du kommer til å gå på trynet. Det er livet. Perfekte foreldre og liv fnnes ikke, selv om det kan se sånn ut i sosiale medier. Jeg tror dagens foreldre har blitt oppdratt til å jakte på det perfekte, og den eneste måten å bli perfekt på, er å løpe raskere og gjøre mer. Det er oss det er noe feil med om vi ikke har det bra. Det er ingen som har lært oss å stoppe opp eller si nei. Det er ingen som har lært oss å lytte til oss selv, til egne signaler og behov. Og det er vanskelig å vite hva man skal si nei til, hva man skal prioritere, når hverdagen er så travel at man ikke rekker å tenke. Og når man løper så fort at man ikke klarer å tenke, blir det umulig å fnne tid til å hvile, leke og bare være sammen, selv om det kanskje er det vi foreldre lengter aller mest etter.

Da livet var på sitt raskeste

Da livet mitt gikk på det aller raskeste, skulle jeg ta en etterutdanning i barne- og ungdomspsykiatri, jeg skulle jobbe 100 %, og jeg skulle være mamma og kjæreste. Jeg var også med i en budrunde om et oppussingsobjekt (heldigvis vant vi ikke den budrunden), og jeg tenkte at hvis jeg bare fkk det «perfekte huset», ville jeg bli lykkelig. Lykken lå der borte et sted, den var aldri her og nå. Jeg levde fortsatt i den barnslige troa på at hvis jeg bare fkk alvoret unna, ville livet bli en lek. Jeg forsto ikke at jeg levde så raskt at leken hadde blitt jaget ut av alle de små øyeblikkene i hverdagen. Det var ikke plass til den eller meg noe sted. Da jeg våknet, pusset jeg tennene og planla møtet jeg skulle ha senere på dagen som jeg gruet meg til. Derfor la jeg ikke merke til den deilige smaken av peppermynte og skummet i munnen som jaget bort søvnen og vekket meg til en ny dag. Da jeg spiste frokost, skrollet jeg på telefonen og så over likes

og kommentarer, leste om kjendiser og verdens nød. Jeg kjente meg utilstrekkelig før jeg hadde drukket min første kafekopp. Jeg kjente ikke lukten av de nykvernede bønnene, og så ikke treåringen min som ville ha øyekontakt. Jeg sa ha det til mannen min og ønsket ham en god dag, men uten å se ham i øynene eller gi ham en klem. Jeg var mer opptatt med å få på plass logistikken for uka enn å være til stede i den: «Handler du, da?», «Ses klokka fem?», «Husker du å gi beskjed til barnehagen om at vi er bortreist neste fredag?» og «Har du svart svigerfar, eller skal jeg gi ham beskjed?»

Det paradoksale for meg var at etterutdanningen jeg tok, oppfordret til å stoppe opp og kjenne etter. Det var en etterutdanning som gjorde meg bevisst til stede i øyeblikket og i sansene. Sakte, men sikkert var det noe som våknet i meg, noe som hadde ligget i dvale. En tilstedeværelse i øyeblikket, en tilstedeværelse i mitt eget liv. Noe begynte å klø og skurre i meg, uten at jeg helt visste hva dette noe var.

Samtidig jobbet jeg sammen med en haug av dyktige psykologer, leger, pedagoger og sosionomer som daglig spurte meg: «Hvordan har du det, egentlig?» «Bra», svarte jeg og følte meg naken. For det var jo ikke sant, innerst inne kjente jeg at noe skurret, og det var som om de så rett igjennom meg. De så inn i tomrommet som fantes på innsiden av meg. Kjernen som en gang hadde vært full av gnister og lek, var nå hul. Jeg var fanget i hamsterhjulet, i et liv som var designet av noen andre enn meg. For meg er hamsterhjulet et sted man havner når man løper og lever på andres premisser. Man er sykt travel, men usikker på hvorfor og for hvem, man har fått høre at det er viktig og bra å være travel. Det er status å være opptatt. Opptatt med jentetur, jobbseminar, etterutdanning, fritidsaktiviteter og oppussing. Travelhet viser at du er viktig.

Jeg begynte å stille spørsmål ved hverdagen min. Når var sist jeg gjorde noe bare for gøy? Når gjorde jeg noe uten baktanker om å imponere noen eller for å få noe unna? Jeg hadde gode øyeblikk med familien min, men på et nivå gjorde jeg det som jeg gjorde for å kunne være en god forelder, en god kjæreste, eller en god venn.

Når gjorde jeg noe bare for meg, og hva var det egentlig jeg trengte? Jeg hadde ikke peiling.

På grunn av en etterutdanning i psykoterapi og insisterende kollegaer begynte jeg å kjenne etter, og litt etter litt begynte jeg å ta meg selv på alvor. Jeg la merke til at jeg ikke ville klemme mannen min, og jeg ville i alle fall ikke kysse ham. Noe mellom oss var borte, og vi klarte ikke å blåse liv i det igjen. Jeg tror vi blåste for hardt, for intenst og desperat. Til og med ekteskapsproblemer skulle vi løse efektivt og raskt. Jeg trodde det var mannen min som var feil, at vi var feil, at det var derfor jeg ikke var lykkelig. Sannheten er at vi begge ga bort litt av sjela vår hver dag. Vi visnet fra innsiden. Alt som gjorde oss godt, hadde vi sluttet med. Vi hadde sluttet å leke. Vi hadde sluttet å hvile. Vi hadde sluttet å se hverandre i øynene. Det var viktigere å få livet unna. Vi var i en desperat kamp mot klokka, en kamp vi alltid tapte. Vi rakk aldri alt. Og det vi forsømte, var oss selv, og deretter hverandre.

Så kom altså pandemien. Verden stoppet opp. Pandemien ga oss tid til å ta ting sakte. Stillheten har lenge skremt meg, jeg har vært redd for hva jeg kan fnne der inne. Noen vonde følelser? At jeg på mitt mest grunnleggende er lat, egoistisk og ufyselig? Frykten er der fortsatt, hver gang jeg stopper opp. Jeg frykter kjedsomheten. Samtidig har jeg har lært at det er i kjedsomheten jeg fnner igjen meg selv, leken og gnistene mine.

Et roligere tempo

Livet ble bedre når det gikk litt saktere. Vi ga forholdet et nytt forsøk. Vi fkk en drøm og la en plan, en plan mange syntes hørtes idiotisk ut. Vi skulle gå hjemmefra, fra Oslo, til Nordkapp med sønnen vår på fre år, og en bitte liten hund. Vi skulle fnne tilbake til oss selv og hverandre. Vi tok permisjon fra jobben og labbet ut døra. Vi fortsatte i ni måneder. Ni måneder uten klokke. Ni måneder i takt med naturens rytme og lys. Vi havnet i en boble. Vi fant oss selv igjen. Sønnen vår hjalp oss med å fnne tilbake til leken og

25

tilstedeværelsen. Tilbake til alle de små tingene som samfunnet sier er unyttig. De små tingene som gir livet farge.

Et sted mellom Tromsø og Alta husker jeg at mannen min hadde en oppdagelse, om at overskuddet hans er viktig. At det er en ressurs i møte med livet, en ressurs han gladelig har gitt bort til hvem som helst for å framstå som fink og produktiv. Vi hadde tømt batteriet vårt og følt oss finke når vi var utslitte. Nå prøver vi å stoppe før det er tomt. Si nei, ta pauser og hvile før vi er skrapa. Vi føler oss litt late. Litt feil. Litt ego og slemme. Litt som at vi jukser. Vi sier ofere nei. Det er vanskelig, men det er også revolusjonerende for oss. Vi har overskudd til livet, til hverandre, til sønnen vår og oss selv. Overskuddet er vårt, og vi gir det ikke lenger bort til hvem og hva som helst. Det er godt å kunne gi til omverden ut fra lyst og glede framfor plikt og frykt.

Løsninger

De siste årene har vi omstrukturert livet som familie. Vi jobber mindre og mer frilans, vi har tatt sønnen vår ut av både barnehage og skole i perioder, for å prioritere det vi synes er viktig: tid sammen. Vi har også funnet en del likesinnede og henter inspirasjon fra andre mennesker og familier som lever litt utenfor samfunnets rammer. Disse historiene har jeg nå samlet, for det fnnes så mange måter å leve livet sitt på, og så blir vi presentert for bare én oppskrif. Denne oppskrifen passer for noen, men ikke alle. Den passet ikke for meg. Jeg vet at vi er fere. Jeg ønsker å vise at:

⮞ Det går an å leve uten en åtte til fre-jobb. Du kan jobbe deltid, frilans, prosjektbasert, du kan være en digital nomade, du kan jobbe 100 eller 20 %, du kan jobbe mye i perioder og mindre i andre.

⮞ Det går an å leve på andre måter enn i et hus med høyt lån. Du kan bo i en båt, i en bil, i en hytte, på havet, på fellet, på en øy i Stillehavet eller fytte ut i telt.

⮞ Det går an å leve uten skuldrene oppunder øra hver dag. Du kan fnne en hverdag som er designet for deg og din familie. Det går an, for de aller, aller feste av oss i Norge går det an, men det er mange som har fortalt oss at det ikke er lurt. Jeg tror ikke de har rett. Jeg tror et liv i tråd med dine verdier er det beste livet du kan leve, for deg selv og de rundt deg.

⮞ Det går an å si nei til både fritidsaktiviteter og lekser. Du kan la ungene få leve friere dager og heller prioritere hvile og lek. Du trenger ikke å være involvert i alt, eller delta på alt.

⮞ Det går til og med an å ta barnet ut av skolen og barnehagen, uten at du av den grunn er en dårlig forelder. Du kan sende barn til barnehage og skole, men du kan også ha hjemmeundervisning eller ta med skolen ut på eventyr. Vi er ikke så bundet som vi tror, selv ikke med barn.

Pandemien viste oss at vi kan jobbe fra andre steder enn et kontor. Hvor faste rammer trenger vi egentlig for å bidra til samfunnet, og hva er et bidrag? Er det kun BnP? Eller fnnes det andre bidrag som ikke lønnes i dagens kapitalistiske samfunn? Er det unyttig å tilbringe tid med familien? For hvordan ville ditt drømmeliv sett ut?

La oss si at du ønsker å jobbe tre timer om dagen i drømmejobben din, deretter ønsker du å hvile litt for så å leke med barna dine. Når de er lagt for kvelden, har du kanskje overskudd til å ringe den ensomme tanta di som du er så glad i, eller kanskje du har overskudd til å hjelpe naboen eller til og med lyst til å skrive en kronikk om et tema som du synes er viktig. Er en sånn dag unyttig for samfunnet?

Jeg har intervjuet ni andre familier som har valgt å leve annerledes i kortere eller lengre perioder. Barnefamiliene jeg har snakket med, holder hovedsakelig til i Norge. Noen av dem bor i en bil, andre i båt, noen i en liten koie på fellet eller i færa. Andre tok med seg barn og jobb til Asia for å surfe og snorkle. Hver samtale har gitt meg pågangsmot, inspirasjon og håp. Det fnnes løsninger. Vi må ikke ha det så travelt, men det krever endringer og bevisste valg.

Mange av de valgene er skikkelig skumle. Denne boka vil hjelpe deg med å ta det valget som er viktig og riktig for deg og din familie. Det som kan hjelpe når du skal gjøre noe skummelt, er å opparbeide deg en bevissthet rundt livet ditt og tiden din. Det er ditt dyrebare liv. Det hjelper også å ha en litt eksperimentell og leken holdning: «Hva er det verste som kan skje?» «Vi kan jo bare prøve?» Det er dette informantene i denne boka har til felles; de har begynt å leke seg igjen. Leke seg med livets rammer. For å leke må du først være trygg. Så hvordan kan du få nervesystemet ditt til å oppfatte verden som en trygg plass å være? Det kan du lese mer om i kapittel 5.

Først vil jeg forklare deg hvorfor ting har blitt som det har blitt. Hvordan har vi havnet her? Jeg kommer til å peke på konkurransesamfunnet vi alle er fanget i, og på fortidens oppdragelse og hvordan denne i dag preger samfunnsstrukturene våre og skolesystemet vårt. Min generasjon er oppdratt til å være fornufige, pliktoppfyllende og finke, men vet du? Det er vi som er voksne nå. Vi kan skrive om reglene. Du er klok, viktig og kapabel. Dine drømmer, dine følelser og dine behov er viktige og reelle. Gjennom teorier fra psykologien skal jeg forklare nettopp dette og hva vi nå som voksne kan gjøre med det. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i en modell som heter «toleransevinduet» som viser hvordan mennesker fungerer under stress, hva hamsterhjulet gjør med oss og hvordan vi kan hoppe ut av det eller bremse det. Du vil få lære om hvordan hjernen fungerer under press og når du er trygg, samt hvordan du kan føle deg trygg i en stressende verden. I den sammenheng blir det viktig å fnne tilbake til leken og følelsene dine. Følelsene er kompasset ditt, og leken er gnisten din. Hvordan har vi hatt det i hamsterhjulet? Hvordan kjennes livet ut på utsiden? Hvilke løsninger fnnes? Dette er en bok om å slutte å følge andres oppskrifer på hva livet skal være, og i stedet fnne sin egen sti. Finne tilbake til kjernen. En familie som har hoppet ut av hamsterhjulet og i dag leker seg med livet, er Tone, Roger og deres åtte barn.

Det er lettere å være mamma i naturen

@fjellfam på Instagram

t one g u D r un og r og er har åtte barn i alderen ett til tolv år. Barna får hjemmeundervisning. Familien har bodd på en støl på fellet, men har nå fyttet til et lite steinhus i Italia.

Tone startet yrkeskarrieren som politi, men etter noen år søkte hun i stedet jobb ofshore. På plattformen traf hun mannen sin, Roger. Både Roger og Tone eide en gård da de møttes, Tone i Telemark og Roger ved Femunden. De ble enige om å bo litt på begge steder, og de forsøkte seg først i Telemark og fkk to barn der. Livet ble travelt da Roger jobbet turnus i Nordsjøen og Tone skulle jobbe hjemme på gården, ta seg av barna og levere og hente i barnehagen.

Det var fristende å la barna ha fri fra barnehagen når Roger var hjemme fra Nordsjøen, men det var ikke så enkelt. Barnehagen kommenterte at klærne til barna ofe luktet surt av bål, fordi familien var mye ute. De likte heller ikke at ungene kom og gikk til ulike tider og dager, da det forstyrret det pedagogiske opplegget. Til slutt ba barnehagen Tone og Roger om å velge: Ville de ha barna i barnehagen eller ikke? Hvis de skulle ha fri, måtte de også betale for plassen sin, ellers gikk den til noen andre. Valget ble etter hvert enkelt, og Tone sa: «Da holder jeg dem hjemme.»

Siden den gang har det kommet seks unger til, og Tone og Roger fnner mye glede og kjærlighet i å ha en stor fokk. De har alltid drømt om å ha tette barn, men at det skulle bli så mange visste de ikke da de ble foreldre for første gang. Det har bare føltes naturlig

å utvide. Inne på stølen har de bodd på 50 kvadrat med to soverom. Det er som å bo tett i ei hule, forteller Tone, som elsker å ha fokken samlet rundt seg.

Tone innrømmer at det ble veldig travelt da det var fre barn og Roger jobbet ofshore, selv om de ikke trengte å pendle til barnehagen. Gradvis har de nedskalert på boareal og ofshore-jobbing. Det går bedre nå som de har fyttet til den ene boplassen som tilhører gården til Roger. Den ligger inne på fellet, og det er ingen vei der om vinteren. Det er bare familien og naturen. De livnærer seg av fske og turistnæring, samt oppsparte penger fra salg av eiendom og vern av skogen rundt gården. Før tjente de penger på hogst, men nå har de i stedet verna skogen for ettertiden (staten gir kompensasjon for verning av skog).

Hjemme på boplassen går hverdagen rundt fordi alle bidrar. Store og små er involvert i det dagligdagse arbeidet på gården, de er et lag. «Hvis man skal ha mange barn og ikke stresse seg i hjel, må man senke lista for rot og hva du får gjort», sier Tone. «Og pynt med pinner og kongler, ikke verdifulle ting som kan knuse. Du kan ikke gå rundt og være stressa for at ting skal bli ødelagt hele tiden», legger hun til og ler. Det å ikke kjøpe mange dyre ting er også noe de har prioritert bort for å kunne leve på den måten som de gjør.

Tone synes at det er lettere å være mamma der inne på fellet. Det er ingen veier med biler som kjører for fort. Barna kan gå rundt og utforske, sammen og hver for seg. De har mange prosjekter på gang, og det er fere små oppfnnere blant dem. De beskrives som selvdrevne unger. Tone forteller at hjemmeundervisning gjør det mulig å møte barna på ulike måter, slik at de får lære på den måten som er mest naturlig for dem. Det er litt unorsk å søke seg bort fra institusjonene. Men Tone vektlegger at de lærer og leker mye ute i naturen med hverandre. De har mulighet til å tilpasse undervisningen til den enkelte og ta utgangspunkt i deres nysgjerrighet og interesser. De lager redskaper og undervisningsmateriell av ting de fnner, men støtter seg også på fagbøker og læreplanen. Smaken på

hjemmeskole fkk de i 2019 da familien tok fem måneder fri og var på Tenerife. Der hadde de hjemmeskole med de eldste, og de fant en god rytme på dagen. Først var det teori om morgenen, så dro de ut til lunsj og gjorde noe praktisk, helst ute i naturen. De eldste barna har gått på skolen i noen år, og de kan savne friminutt og lekestativene, men ikke så mye mer enn det. Tone sier hun er litt bekymret for at de ikke skal lære nok, eller at de skal henge etter når de begynner på ungdomsskolen. Hun følger derfor godt med på hva elever i den norske skolen skal lære på ulike trinn. Så langt virker de å henge godt med. Tone legger til: «Vi leser gjennom planverket, til tross for at det er litt høytsvevende og altfor omfattende. Kanskje vi ikke når absolutt alle delmål på læreplanen, men barna får derimot fordype seg desto mer i de målene som settes. Vi ser at de større barna lærer bort til de på trinnet under, og da får de repetert en del. Kanskje skjønner de også bedre hva som er vanskelig, og overfører kunnskap på enklere vis enn det vi voksne gjør til de mindre søsknene?»

Barna skal få tilbud om å starte opp på skolen igjen når de skal begynne i åttende klasse, om de vil. Tone sier at det er viktig at alle har det bra og trives. De yngre barna kjenner ikke til så mye annet enn livet inne på stølen. Barna møter andre barn på skistevner seks ganger i løpet av vintersesongen. Dette virker å gi alle påfyll, og de blir veldig ivrige på skitrening. Om sommeren bor de fast på en camping på Vestlandet over fere uker, der de møter de samme barna hver sommer. Kusiner, fettere og tremenninger, hyttenaboer og campingfolk. Barna får sosialt påfyll utenfra hver sommer, og ellers har de hverandre.

Familien er sjelden nede i bygda og handler, og når de først handler, er det vanlig at kassalappen viser 20 000, men da holder det også lenge. De har blitt gode til å handle det som kan lagres over tid. De lager mye fra bunnen, det er billigere og bedre, mener Tone. Det er godt å leve der oppe på stølen, uten byens mas. Leve i sin egen rytme. Tone beskriver at de er lykkelige og levende til stede.

De føler alle følelsene, og det er viktig at det er plass til alle. Det er ti forskjellige individer med hver sin personlighet. Tone tror barna lærer mye av hverandre. De igangsetter lek og hjelper hverandre i hverdagen. Det hender også at de fnner på noen rampestreker. Tone ler og sier det er mye rart som kan skje på en utedo. De klatrer på tak og i trær, men slår seg sjelden.

Familien har fått en del kommentarer på det livet de lever, og at noen har ytret bekymring for barnas sosiale utbytte der inne på fellet. Naboer har klaget på bråk fra barna på sommeren på det ellers så fredelige hyttetunet (på vinteren er veien inn stengt, og

de er alene på tunet). Tone uttrykker at det er lite takhøyde i Norge og at det ikke alltid er plass til at barn får være barn. «Janteloven føles noen ganger veldig trang og kvelende», sukker Tone.

Men hun bekymrer seg ikke så mye av gangen, og tenker stort sett: «Vi prøver, går det ikke, så kan vi alltids gå tilbake til sånn det var før.»

I november 2023 dro familien til Italia. Der skal de bli så lenge pengene rekker og så lenge de trives. De kan alltids dra hjem. Det er ingen skam å snu.

Drømmen om Italia ble til hos de voksne som trengte litt pause fra tørking av sko og votter på ovn. Tone legger til: «Jeg drømmer om å gå i kjoler og med en stor hatt før jeg blir 50, og da må jeg leve i litt sydligere strøk. På fellet er det jo først sommer i slutten av juni, og så begynner det å blåse friskt i august.» De ser også på Italia som en fott mulighet for at barna kan lære mer om kultur, språk og historie. At barna får møte ulike folk og kjenne på hvordan det selv er å skulle bli integrert i en annen kultur. Grunnene er gode, og drømmene mange. «Kanskje bytter vi beite litt, prøver oss i Italia en stund om vi får livet til å gå rundt der? Starter med fskesalg på kysten? Kanskje vi kan plante egne grønnsaker og selge de på torget, kanskje vi kan ha høner? Det kan vi ikke ha her på fellet, for da blir de spist av rev og ørn.» Tone og Roger ønsker å fortsette det frie livet med hjemmeskole, men gi barna et annet klasserom: Italia!

Like før denne boka går i trykken, hører jeg med Tone om hvordan det går i Italia. Ble det som forventet? Tone forteller at det er godt å være i Italia. Det tok litt tid før de fant den riktige plassen å bo, men nå føler de seg hjemme. De har funnet en fellgrend med ti innbyggere, der det går esler, katter, hunder og hester rundt. De har kjøpt et hus i grenda, og naboen er ei 97 år gammel prinsesse som snakker fem språk og som ønsker seg mer liv og røre i hagen, og «det skal vi klare å gi henne», sier Tone.

I sin beskrivelse av tilværelsen på stølen la Tone vekt på at det var en er plass der barna kunne være barn, der det var rom for å bråke og for å uttrykke alle følelsene. Det er ikke mer komfortabelt eller lettvint, men det er mer ekte på et vis. Og Tone synes at i alt det upraktiske og ukomfortable, der ute i naturen, er det lettere å være mamma enn i en hektisk hverdag. Personlig håndterer jeg i alle fall min sønns sinneutbrudd mye bedre i skogen under ei furu enn i køen i matbutikken i ettermiddagsrushet. Naturen har det med å gjøre følelser tålelige. Følelsene kommer til sin rett ute. Mange av oss forsøker å løpe fra det kortvarige ubehaget følelser kan gi fordi det er ukjent, ukomfortabelt og i veien. Vi bruker mye krefer og energi på å avlede oss selv fra noe som er forholdsvis kortvarig. For følelser går over, de skal bare fortelle deg noe om hvordan du har det. Følelser er informasjon du trenger for å navigere i livet. Mitt største håp er at du tør å løsrive deg fra alle oppskrifene der ute og begynner å følge magefølelsen din, den er der inne et sted om du våger å stoppe opp og kjenne etter. Du kan bruke følelsene som kompass og leken som katalysator for å få det livet som du ønsker deg.

Livet leker

Vi fødes nysgjerrig, utforskende og lekende, men så skjer det noe på veien. Vi begynner å følge oppskrifer og regler. Vi følger andres råd og meninger. Mange av oss mister vår iboende nysgjerrighet og utforskertrang, og vi mister evnen til å stole på oss selv og evnen til å leke. Legene Lunde og Brodal skriver i sin bok at «å sikre barn gode lekemuligheter kan derfor gjøre dem mindre sårbare for psykiske traumer».2 Winnicott uttrykte at lek i seg selv er terapi. Lek gjør barn motstandsdyktige, barn tåler mer av livets belastninger om de har tilgang på lek. Jeg tror det samme gjelder voksne. Leken er en ressurs hele livet, den skaper et rom der vi kan bearbeide vonde

2 Lek og læring i et nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst, side 125, Aschehoug.

følelser og opplevelser, et rom der vi kan ta pause fra ytre krav og lære å kjenne oss selv. Lek og kreativitet er nært knyttet sammen, det handler om å tillegge noe av seg selv i verden. Det handler ikke om å kopiere oppskrifer, men å møte og være i verden med dine unike briller.

Det er dette jeg tror mange voksne har glemt. Vi kopierer, sammenlikner og måler oss opp mot andre. Det er om å gjøre å ha den beste jobben, bilen, karrieren og familien. Det ytrestyrte (hva andre ser og mener) blir viktigere enn hva du selv lengter etter og har behov for, og da mister vi leken. Da mister vi oss selv. Når livet blir for ytrestyrt, mister vi kjernen vår (Winnicott, 1991). Vi mister kompasset vårt og hvem vi er, og bare gjør. Winnicott hevdet at kreativitet er en grunnleggende komponent i et lekent og meningsfullt liv. Videre uttrykte han at det er to måter å være i verden på: med en kreativ holdning som gjør at individet føler at livet har mening og verdi, eller en føyelig holdning som er preget av å tilpasse seg verden.

Tilpasser man seg for mye, kan man få følelsen av at livet er bortkastet og ikke verdt å leve (Winnicott & Rodman, 1991). Føyelighet og kreativitet kan relateres til begrepene falskt og ekte selv. For Winnicott er kreativitet noe som farger hele vår holdning til den ytre verden rundt. Kreativiteten Winnicott snakker om, er universell, den hører med til det å være i live. Den kreative impulsen er ifølge Winnicott, spontan og kommer innenfra. Det er i lek at vi har mulighet til å bruke hele vår personlighet og være kreative, og det er kun ved å være kreativ at individet oppdager seg selv (Winnicott & Rodman, 1991).

Så hvordan havnet vi her? Hvordan mistet vi kjernen vår, når begynte vi å navigere mer etter alle andre enn oss selv? Hvorfor mistet vi leken? Hvorfor ble livet så seriøst? Jeg tror vi kan skylde på konkurransesamfunnet som har fernet alt som er indrestyrt og lekent til fordel for resultater og målinger. Skolen som institusjon bærer sterkt preg av dette. Skolen speiler det samfunnet vi lever i, og hvis vi ser nøye etter, blir det tydelig at det vi lever i, ikke er sunt.

Lærerne er fantastiske, men systemet vi har laget, fungerer dårlig for både barn og voksne. Jo mer jeg lærer om barns (menneskers) utvikling og iboende behov, jo mer galt ser jeg at det er. Lærerne jeg møter, er stort sett enige. Foreldrene også. Til og med rektor mener det er få hender og for raskt tempo i skolen. Så hvorfor lar vi det skure og gå?

Jeg tror vi trenger å hente fram rebellen på bakerste rad. Hun som kan fremstå litt kverulerende og obsternasig. Hun som ikke alltid gjør det andre sier, men som stiller spørsmål. Hun som tar sin egen irritasjon på alvor. Hun som slutter å låse kjevene for å holde sinnet inne, slutter å gjøre seg selv til feilen og oppussingsobjektet. Hun gjør ikke seg selv mindre for å skape god stemning. Hun setter grenser. Hun slipper det ut. Nå er det faen meg nok! Vi kan ikke leVe sÅnn lenger! Jeg tror verden trenger fere systembrytere. Det er ingen vits i å følge reglene til et system som gjør oss syke. Ta styringa. Slutt å følge oppskrifer som fungerer dårlig for deg! For å våge å rampe litt mer som foreldre, må vi først forstå hvorfor systemet er som det er, og hvorfor det ikke fungerer. Det skal jeg hjelpe deg med. Neste kapittel handler om skolen.

Anbefales med hele hjertet! Ingrid skriver klokt om å våge mer, leke mer og skulke flere regler. Jeg har fornyet mot til å leve sånn jeg vil, ta noen sjanser og prioritere det som virkelig gjør meg glad.

Tenker du at det MÅ finnes en bedre måte å løse hverdagen på – med mer tid til det du har lyst til å oppleve med barna? Er du lei, sliten, oppgitt og kanskje litt sinna fordi du ikke får livet til å gå helt opp?

Du er ikke alene om å føle at dagens samfunn gjør det vanskelig å kjenne at man lever, eller at systemet ikke er tilpasset en fri barndom. Vi er mange som lengter etter et liv med rom for mer lek og bedre kår for vår psykisk helse – hos både foreldre og barn.

Denne boka er for deg som drømmer om en friere hverdag. Et liv med lavere skuldre og mot til å forme dagene slik du ønsker. Ingrid viser deg mange forfriskende eksempler på hvordan et familieliv som ikke føles som et hav av plikter ser ut. Hun har samlet masse forskning, inspirasjon og konkrete tips til alle som ønsker å leve livet på egne premisser!

ingrid ramstad alm er klinisk pedagog, barneterapeut, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og har en master i spesialpedagogikk. Hun har møtt utallige barn og foreldrene deres, og sett hvordan familier blir utslitt av et system og en hverdag som ikke fungerer. Hun inspirerer oss til å tenke annerledes med alle sine små og store eventyr på Instagramkontoen @tyritroll.

ISBN 978-82-8437-176-4

isbn 978-82-8437-176-4 friskforlag.no