Våg å bli mislikt

VÅG Å BLI MISLIKT

Den ukjente «tredje bautaen» / Derfor kan mennesker forandre seg / Traumer finnes ikke / Mennesker fabrikkerer sinne / Å leve uten å la seg styre av fortiden / Sokrates og Adler / Er du god nok som du er? / Du velger selv å være ulykkelig / Mennesker velger alltid å ikke forandre seg / Livet ditt bestemmes her og nå / Grunnen til at du ikke liker deg selv / Alle problemer er mellommenneskelige problemer / Mindreverdighetsfølelser er subjektive antagelser / En mindreverdighetsfølelse er et påskudd / Skrythalser har mindreverdighetsfølelser / Livet er ingen konkurranse / Du er den eneste som er bekymret over hvordan du ser ut / Fra maktkamp til hevn / Det å innrømme feil er ikke et nederlag / Å takle oppgavene i livet / Rød hyssing og sterke lenker / Ikke fall for «livsløgnen» / Fra psykologi om det iboende til psykologi om bruk / Avvis behovet for anerkjennelse / Ikke lev for å tilfredsstille andres forventninger /Om fordeling av oppgaver / Å si nei til andres oppgaver / Slik kvitter du deg med mellommenneskelige problemer / Å kutte den gordiske knuten / Behovet for anerkjennelse fanger deg / Hva sann frihet innebærer / Du sitter med nøklene til mellommenneskelige forhold / Hvorfor er jeg bare interessert i meg selv? / Individualpsykologi og holisme / Målet med mellommenneskelige forhold er en følelse av fellesskap / Du er ikke verdens midtpunkt / Lytt til stemmen til et større fellesskap / Du skal verken irettesette eller rose / Oppmuntring som metode / Slik kan du føle at du er verd noe / Eksister i nåtiden / Folk utnytter ikke selvet fullt ut / For mye jeg­bevissthet legger bånd på selvet / Selvbekreftelse – selvaksept / Forskjellen mellom tillit og tiltro / Det er bidraget til fellesskapet som er selve essensen i det å arbeide / Unge ligger foran voksne / Arbeidsnarkomani er en livsløgn / Du kan bli lykkelig her og nå / To veier for deg som ønsker å være «et unikt menneske» / Mot til å være normal / Livet består av en rekke øyeblikk / Lev som om du danser / La lyset skinne på her og nå / Den største livsløgnen / Gi et tilsynelatende meningsløst liv mening

Hvordan frigjøre seg fra andres

forventninger og oppnå ekte lykke

ICHIRO KISHIMI OG FUMITAKE KOGA

OM FORFATTERNE

ICHIRO KISHIMI ble født i 1956 i Kyoto, der han fortsatt bor. Allerede på videregående ønsket han å bli filosof. På universitetet spesialiserte han seg i klassisk vestlig filosofi med vekt på Platons filosofi, men siden 1989 har han også forsket på individualpsykologi. Han skriver og foreleser om emnet, er konsulent for The Japanese Society of Adlerian Psychology og er sertifisert rådgiver for ungdom på psykiatriske klinikker. Han har oversatt utvalgte tekster av Alfred Adler til japansk: Kojin Shinrigaku Kogi (The Science of Living) og Hito wa Naze Shinkeisho ni Naru no ka (Problems of Neurosis). Som forfatter har han gitt ut Adora Shinrigaku Nyumon (En introduksjon til individualpsykologi) og en rekke andre bøker.

FUMITAKE KOGA er en prisbelønt skribent og forfatter som ble født i 1973. Han har gitt ut en rekke bestselgende fagbøker, med hovedvekt på næringslivsstoff. Han oppdaget individualpsykologien sent i tjueårene og ble sterkt påvirket av Adlers ukonvensjonelle tanker. Senere dro Koga flere ganger til Kyoto for å besøke Ichiro Kishimi og diskutere individualpsykologiens essens. Det var da han tok notatene til denne boken, som følger det klassiske dialogformatet fra gresk filosofi.

I utkanten av den tusen år gamle byen bodde det en filosof som forfektet læren om at verden var et ukomplisert sted, og at alle til enhver tid hadde lykken innen rekkevidde. En ung mann som var skuffet over livet, oppsøkte filosofen for å trenge inn til lærens kjerne. Fra den hvileløse unge mannens ståsted var verden et kaotisk mylder av motsigelser, og tanken på lykke helt absurd.

INNLEDNING

DEN UNGE MANNEN: Jeg har lyst til å spørre deg igjen: Mener du at verden på alle måter er et ukomplisert sted?

FILOSOFEN: Ja. Verden er forbløffende enkel. Livet også.

DEN UNGE MANNEN: Men er det et ideal du har, eller mener du at det faktisk er slik? Mener du at alle problemer du eller jeg måtte stå overfor, er … vel … uproblematiske?

FILOSOFEN: Ja, helt klart.

DEN UNGE MANNEN: Nettopp. Så la meg forklare hvorfor jeg kom på besøk i dag. For det første vil jeg diskutere dette grundig med deg, og så – hvis det er mulig – vil jeg at du skal innse at du tar feil.

FILOSOFEN: Haha.

DEN UNGE MANNEN: Jeg kjenner nemlig omdømmet ditt. Du er visstnok en eksentrisk filosof med en nokså oppsiktsvekkende lære: at mennesker kan forandre seg, at verden er enkel, og at alle kan bli lykkelige. Det er det jeg har fått vite, men jeg synes et slikt syn på verden er uhørt, så jeg ville få det bekreftet selv. Hvis noe av det du sier, virker sært, kommer jeg til å påpeke det og korrigere deg. Blir du irritert da?

FILOSOFEN: Nei, tvert imot, det er en kjærkommen mulighet. Jeg har lenge hatt lyst til å snakke med et ungt menneske som deg og lære av det du har å fortelle.

DEN UNGE MANNEN: Takk. Men jeg har ikke til hensikt å avfeie deg sånn uten

videre. Jeg skal tenke over synspunktene dine og se på mulighetene som åpner seg. «Verden er enkel, og livet er også enkelt.» Det er kanskje noe sant i det, men det må i så fall være sett fra et barns ståsted. Barn har ingen spesielle plikter, som å betale skatt eller gå på jobb. Foreldrene og samfunnet beskytter dem. De har et sorgløst liv. De har all verdens tid, i hvert fall tror de det selv, og de kan gjøre som de vil. De trenger ikke å forholde seg til den harde virkeligheten – de går i blinde. Så for dem er livet sikkert enkelt. Men etter hvert som de blir større, får de se verden slik den egentlig er. De oppdager hvordan ting egentlig henger sammen, og finner ut av hva de faktisk kan tillate seg. De forandrer mening om ting og ser snart ikke annet enn hva de ikke kan gjøre. Den romantiske forestillingen erstattes av beinhard realisme.

FILOSOFEN: Jeg skjønner. Det er et interessant synspunkt.

DEN UNGE MANNEN: Det er ikke alt. Barn rekker knapt å bli voksne før de blir viklet inn i alle slags kompliserte forhold og blir påprakket all slags ansvar. Det er et slikt liv som venter dem, både på jobben og hjemme, og i enhver rolle de får i samfunnet. Det sier seg selv at de blir oppmerksomme på ulike samfunnsproblemer de ikke kunne forstå som barn, slik som diskriminering, krig og urettferdighet, og at de ikke vil kunne overse disse. Stemmer ikke det?

FILOSOFEN: Det høres riktig ut for meg. Fortsett.

DEN UNGE MANNEN: Jo, hvis vi hadde levd i en tid der religion spilte en større rolle, ville muligens frelse vært et alternativ, siden gudenes lære ville ha vært alt for oss. Det eneste vi hadde trengt å gjøre, var å adlyde denne læren. Vi hadde sluppet å ha så mye å gruble over. Men religion har ikke den samme makten lenger, og de færreste tror på Gud. Og uten noe å støtte seg til blir folk plaget av angst og tvil. Alle lever for seg og sitt. Slik er dagens samfunn. Det er ingenting å diskutere, det er slik det er. Så i lys av det og det jeg har sagt, kan du fremdeles si at verden er enkel?

FILOSOFEN: Ja, det kan jeg. Verden er enkel, og det er livet også.

DEN UNGE MANNEN: På hvilken måte? Alle kan se at verden er et salig rot av motsigelser.

FILOSOFEN: Det er ikke fordi den er komplisert. Det er fordi du gjør den komplisert.

DEN UNGE MANNEN: Gjør jeg?

FILOSOFEN: Ingen av oss lever i en objektiv verden, men i en subjektiv verden som vi selv har gitt mening til. Den verdenen du ser, er ikke den samme som den jeg ser, og det er umulig for deg å dele din verden med noen andre.

DEN UNGE MANNEN: Men det kan da ikke stemme? Du og jeg bor i samme land på samme tid, og vi ser de samme tingene – gjør vi ikke?

FILOSOFEN: Du er kanskje i yngste laget, men har du noen gang drukket vann rett fra brønnen?

DEN UNGE MANNEN: Vann fra brønnen? Jo da. Det er lenge siden nå, men bestemoren min på landet hadde en brønn. Jeg husker at jeg drakk kaldt, friskt vann fra brønnen en varm sommerdag.

FILOSOFEN: Du vet kanskje dette, men brønnvann her i landet holder stort sett samme temperatur hele året, rundt 18 grader. Det er en objektiv størrelse. Den er lik for alle som måler den. Men når du drikker vannet om sommeren, virker det kaldt. Om vinteren føles det samme vannet varmt. Selv om det er samme vann og termometeret viser 18 grader, kommer oppfatningen vår av vannet an på om det er sommer eller vinter.

DEN UNGE MANNEN: Det er altså en illusjon som er skapt av endringer i omgivelsene.

FILOSOFEN: Nei, det er ingen illusjon. Du skjønner, for deg er vannets kjølige eller

varme egenskap en udiskutabel realitet der og da. Det er det vi mener med å leve i en subjektiv verden. Det er ikke mulig å unnslippe det subjektive. Akkurat nå virker verden komplisert og mystisk for deg, men hvis du forandrer deg, kommer verden til å fremstå som enklere. Det dreier seg ikke om hvordan verden er, men om hvordan du er.

DEN UNGE MANNEN: Og hvordan er jeg?

FILOSOFEN: Jo, du ser verden gjennom mørke briller. Naturligvis virker det som alt er mørkt. Men i stedet for å klage over mørket i verden, kan du i så fall bare ta av deg brillene. Da virker verden kanskje ubehagelig lys, og du lukker øynene i ren refleks. Kanskje du får lyst til å sette på deg brillene igjen. Hvis du i det hele tatt har klart å ta dem av. Kan du se på verden uten filter? Har du mot til det?

DEN UNGE MANNEN: Mot?

FILOSOFEN: Ja, det er et spørsmål om mot.

DEN UNGE MANNEN: Da så. Jeg har en rekke innvendinger, men jeg tror det er best å la dem ligge til senere. Først vil jeg få bekreftet at du mener at folk kan forandre seg. Det stemmer, ikke sant?

FILOSOFEN: Åpenbart. Mennesker kan forandre seg. De kan også finne lykke.

DEN UNGE MANNEN: Absolutt alle. Uten unntak?

FILOSOFEN: Ingen unntak overhodet.

DEN UNGE MANNEN: Haha! Det er store ord! Dette begynner å bli interessant. Jeg er klar for en diskusjon.

FILOSOFEN: Jeg har verken til hensikt å stikke av eller gjemme noe. Dette tar vi oss tid til å diskutere. Ditt ståsted er altså at mennesker ikke kan forandre seg?

DEN UNGE MANNEN: Helt riktig, de kan ikke det. Jeg lider faktisk selv fordi jeg ikke er i stand til å forandre meg.

FILOSOFEN: Men samtidig skulle du ønske du kunne det.

DEN UNGE MANNEN: Så klart. Hvis jeg kunne forandret meg, ville jeg begynt et nytt liv. Jeg ville gjerne ha falt på kne for deg. I stedet er det kanskje du som må bøye deg i støvet.

FILOSOFEN: Du minner meg om meg selv i studietiden. Jeg var en temperamentsfull ung mann som ville finne sannheten, virret rundt, oppsøkte filosofer …

DEN UNGE MANNEN: Ja. Jeg vil finne sannheten. Sannheten om livet.

FILOSOFEN: Jeg har aldri følt behov for å ha disipler og har heller aldri hatt noen. Men likevel, helt siden jeg begynte å studere gresk filosofi og senere oppdaget en annen filosofi, har jeg hatt lyst til å snakke med et ungt menneske som deg.

DEN UNGE MANNEN: En annen filosofi? Hva slags?

FILOSOFEN: Arbeidsrommet mitt ligger der borte. Du kan gå inn der. Det kommer til å bli en lang kveld. Jeg går og setter over kaffen.

DEN FØRSTE KVELDEN

Å benekte traumer

Den unge mannen gikk inn i arbeidsrommet og satte seg henslengt i en stol. Hvorfor var han så oppsatt på å avvise filosofens teorier? Årsaken var åpenbar.

Han manglet selvtillit, og helt siden barndommen hadde dette blitt forsterket av mindreverdighetsfølelser knyttet til utseende og sosial bakgrunn. Kanskje det var derfor han ble så usikker når noen så på ham. I det store og hele var han ikke i stand til å glede seg over andres lykke, han syntes bare synd på seg selv. For ham var ikke filosofens påstander annet enn et fantasifoster.

DEN UKJENTE «TREDJE BAUTAEN»

DEN UNGE MANNEN: Du nevnte «en annen filosofi». Jeg trodde det var gresk filosofi du er ekspert på?

FILOSOFEN: Ja, gresk filosofi har vært viktig for meg siden jeg var tenåring. De store intellektuelle skikkelsene: Sokrates, Platon, Aristoteles. Jeg arbeider med å oversette et verk av Platon nå, og jeg kommer sikkert til å studere ideer fra antikkens Hellas resten av livet.

DEN UNGE MANNEN: Vel, så hva er denne «andre filosofien»?

FILOSOFEN: Det er en ganske ny retning innen psykologien som ble etablert av den østerrikske psykiateren Alfred Adler i begynnelsen av det tjuende århundre. Her til lands kalles den som regel adlersk psykologi.

DEN UNGE MANNEN: Du verden. Det overrasker meg at en spesialist på gresk filosofi er interessert i psykologi.

FILOSOFEN: Jeg er ikke så godt bevandret i andre retninger innenfor psykologien. Slik jeg ser det, er imidlertid Adlers tanker i samsvar med gresk filosofi. Det er et felt det er verdt å studere.

DEN UNGE MANNEN: Jeg kjenner til det grunnleggende om Freuds og Jungs ideer. Et fascinerende felt.

FILOSOFEN: Ja, Freud og Jung er begge anerkjent, selv her hos oss. Adler var et av de opprinnelige medlemmene av Wiens psykoanalytiske forening, som Freud var leder av. Adlers og Freuds ideer dro imidlertid i ulike retninger, så han skilte lag med gruppen og utarbeidet «individualpsykologien» med utgangspunkt i sine egne teorier.

DEN UNGE MANNEN: Individualpsykologi? Merkelig betegnelse. Så Adler var en av Freuds disipler?

FILOSOFEN: Nei, det var han ikke. Det er en vanlig misoppfatning. De var ganske nær hverandre i alder, og de sto på like fot som forskere. Adler var i så måte i en helt annen posisjon enn Jung, som så på Freud som en farsfigur. Selv om psykologi først og fremst forbindes med Freud og Jung, anses Adler sammen med Freud og Jung for å være en av de tre bautaene innenfor feltet.

DEN UNGE MANNEN: Jeg skjønner. Jeg burde ha lest mer om dette.

FILOSOFEN: Det er ikke så rart at du ikke har hørt om Adler. Som han sa selv: «Det kan komme en tid da ingen vil huske navnet mitt. Selv det at læren vår fantes, kan ha blitt glemt.» Videre sa han at det ikke spilte noen rolle. Implisitt mente han at hvis læren ble glemt, ville det være fordi ideene hans hadde vokst seg for store til å fortsatt utgjøre en «lære». De ville ha blitt allmenne, et felles tankegods for alle. Ta Dale Carnegie, for eksempel, som skrev storselgere som Hvordan vinne venner – slik får du innflytelse og fremgang og Lev livet uten bekymringer. Han kalte Adler «en fremragende psykolog som viet livet til å forske på mennesker og deres iboende muligheter». Påvirkningen fra Adler er tydelig i forfatterskapet hans. Og mye i Stephen Coveys The 7 Habits of Highly Effective People har klare fellestrekk med Adlers ideer. Med andre ord er det ikke bare en akademisk retning. Individualpsykologien anses snarere for å være en erkjennelse – et nytt nivå i forståelsen av livet. Likefullt sies det at Adlers ideer var hundre år forut for sin tid, og at vi ikke engang i dag helt har forstått dem. Så banebrytende var de faktisk.

DEN UNGE MANNEN: Så teoriene dine har ikke utgangspunkt i gresk filosofi, men heller i individualpsykologi?

FILOSOFEN: Helt riktig.

DEN UNGE MANNEN: Ja vel. Det er én ting til jeg vil vite om hvordan du betrakter deg selv. Er du filosof? Eller psykolog?

FILOSOFEN: Jeg er filosof, en som lever i filosofien. Og slik jeg ser det, er individualpsykologien en tenkemåte som er i samsvar med gresk filosofi. Individualpsykologien er en filosofi i seg selv.

DEN UNGE MANNEN: Skjønner. Vi får sette i gang.

DERFOR KAN MENNESKER FORANDRE SEG

DEN UNGE MANNEN: Først får vi legge en plan for diskusjonen. Du sier at mennesker kan forandre seg. Og så drar du det enda lenger og sier at alle kan bli lykkelige.

FILOSOFEN: Ja. Alle, uten unntak.

DEN UNGE MANNEN: Vi sparer diskusjonen om lykke til senere og tar for oss endring først. Alle ønsker de kunne forandre seg. Det gjør i hvert fall jeg, og jeg er ganske sikker på at en tilfeldig person du spør på gata, vil være enig. Så hvorfor er dette noe alle vil? Det finnes bare ett mulig svar: fordi de ikke kan det. Hvis det var så lett for folk, hadde de ikke brukt så mye tid og krefter på å ønske det. Uansett hvor mye de vil det, kan ikke mennesker forandre seg. Og det er derfor det alltid er så mange som lar seg lokke av nye religioner, tvilsomme selvhjelpsseminarer og motiverende prat om at alle kan forandre seg. Stemmer ikke det?

FILOSOFEN: Vel, som svar på det vil jeg gjerne vite hvorfor du mener så bestemt at mennesker ikke kan forandre seg.

DEN UNGE MANNEN: Jo, dette er grunnen: Jeg har en venn, en som har sittet på rommet sitt i årevis. Han skulle ønske han klarte å gå ut. Han kunne til og med tenke seg en jobb. Så han vil forandre seg. Jeg er sikkert ikke nøytral, siden han er en venn av meg, men jeg lover deg at han er en oppegående fyr som kunne gjort nytte for seg i samfunnet. Men han er redd for å forlate rommet sitt. Hvis han tar så mye som et skritt utenfor døren, får han hjertebank og blir helt skjelven. Det er en slags nevrose eller panikk, antar jeg. Han vil forandre seg, men klarer det ikke.

FILOSOFEN: Hva er grunnen til at han ikke kan gå ut, tror du?

DEN UNGE MANNEN: Jeg er ikke sikker. Det kan være på grunn av forholdet til foreldrene eller at han ble mobbet på skolen eller jobben. Noe sånt kan ha vært traumatisk for ham. Eller kanskje det er motsatt – kanskje han ble skjemt bort som barn og ikke takler virkeligheten. Jeg vet ikke, og jeg vil helst ikke snoke i fortiden eller familiesituasjonen hans.

FILOSOFEN: Så du sier at det har skjedd noe på et tidligere stadium som har traumatisert ham, eller noe lignende, og resultatet er at han ikke klarer å gå ut?

DEN UNGE MANNEN: Det stemmer. En virkning må ha en årsak. Det er ikke mer mystisk enn det.

FILOSOFEN: Da ligger kanskje årsaken til hvorfor han ikke klarer å gå ut, i hvordan han hadde det hjemme som liten. Foreldrene tok ikke vare på ham, og han vokste opp uten å ha opplevd kjærlighet. Han er redd for å omgås andre, og derfor klarer han ikke å gå ut. Det virker sannsynlig, gjør det ikke?

DEN UNGE MANNEN: Jo, det er fullt mulig at det er slik. Det kan ikke være lett for ham hvis det er sånn det ligger an.

FILOSOFEN: Og så sier du: «En virkning må ha en årsak.» Eller, med andre ord: «Den jeg er nå – virkningen – er en konsekvens av hendelser i fortiden – årsaken.»

Forstår jeg deg riktig?

DEN UNGE MANNEN: Ja, det gjør du.

FILOSOFEN: Men det ville fått merkelige konsekvenser hvis alles «her og nå» var en konsekvens av det som har skjedd tidligere, ville det ikke? Det ser du vel? Alle som har hatt en dårlig oppvekst, ville ha opplevd det samme som vennen din og stengt seg inne. I motsatt fall holder ikke ideen vann: ideen om at fortiden bestemmer nåtiden, og at en årsak må ha en bestemt virkning.

DEN UNGE MANNEN: Hva er det du prøver å si, egentlig?

FILOSOFEN: Hvis vi bare ser på hendelser i fortiden og prøver å forklare noe ut ifra årsak og virkning, ender vi i determinisme. Da er nåtiden og fortiden vår allerede bestemt av tidligere hendelser, og ingenting kan endres. Er det slik du ser på det?

DEN UNGE MANNEN: Så du mener at fortiden ikke har noe å si?

FILOSOFEN: Ingenting. Det er standpunktet til individualpsykologien.

DEN UNGE MANNEN: Jeg skjønner. Det begynner å bli tydelig hvor uenigheten mellom oss ligger. Men, altså, ifølge din versjon er det jo ingen grunn til at vennen min ikke klarer å gå ut lenger. Du sier jo at det ikke spiller noen rolle hva som har skjedd før. Beklager, men det er helt urimelig. Det må være en grunn til at han stenger seg inne. Det må det jo være, ellers finnes det ingen forklaring på det han gjør.

FILOSOFEN: Nettopp, det finnes ingen forklaring på det. I individualpsykologien ser vi bort fra fortidens «årsaker» og konsentrerer oss snarere om nåtidens «mål».

DEN UNGE MANNEN: Nåtidens mål?

FILOSOFEN: Vennen din er usikker, så han klarer ikke å gå ut. Prøv å snu det på hodet. Han vil ikke gå ut, så han skaper en følelse av angst.

DEN UNGE MANNEN: Hm?

FILOSOFEN: Se på det på denne måten: Vennen din hadde allerede som mål å ikke forlate huset, så han skapte en tilstand av angst og frykt som et middel for å nå målet. I individualpsykologien kalles dette teleologi.

DEN UNGE MANNEN: Du tuller! Vennen min innbiller seg angst og frykt? Du påstår vel ikke at han bare later som han er syk?

FILOSOFEN: Han later ikke som han er syk. Angsten og frykten er noe reelt for vennen din. Det kan til og med hende han lider av migrene og kraftig magepine.

Men dette er også symptomer han har skapt selv for å nå målet om å stenge seg inne.

DEN UNGE MANNEN: Det er ikke sant! Ikke snakk om! Det er jo nitrist.

FILOSOFEN: Det er sånn det er. Det er dette som er forskjellen mellom etiologi, som er studiet av årsakssammenhenger, og teleologi – studiet av formålet med et fenomen snarere enn årsaken til det. Alt du har fortalt meg, bygger på etiologi. Så lenge vi blir værende i etiologien, kommer vi oss aldri videre.

TRAUMER FINNES IKKE

DEN UNGE MANNEN: Det er store ord igjen. Jeg synes det fortjener en grundig forklaring. Så for det første: Du sier at etiologi og teleologi er to forskjellige ting. Men hva ligger forskjellen i, helt konkret?

FILOSOFEN: La oss si at du er forkjølet og har høy feber. Du går til legen. Legen sier at grunnen til at du er syk, er at du ikke hadde på deg nok klær da du var ute dagen før. Ergo har du blitt forkjølet. Ville du slått deg til ro med det?

DEN UNGE MANNEN: Nei, selvfølgelig ikke. Årsaken har jo ingenting å si – hva slags klær jeg hadde på, om det regnet, eller noe annet. Det er sykdommen, det at jeg har høy feber, som ville vært viktig for meg. Hvis han var lege, hadde jeg forventet behandling. At han skrev ut medisiner til meg, ga meg en sprøyte eller gjorde noe annet for å hjelpe meg.

FILOSOFEN: Likevel er det sånn at de med et etiologisk standpunkt, deriblant de fleste rådgivere og psykiatere, hevder at lidelser har den og den årsaken, og at denne ligger i fortiden. Og så trøstes du med at det «ikke er din feil». Argumentet rundt såkalte traumer er typisk for etiologi.

DEN UNGE MANNEN: Vent nå litt. Benekter du at det finnes traumer overhodet?

FILOSOFEN: Ja, det gjør jeg. Bastant.

DEN UNGE MANNEN: Hva? Er ikke du, eller jeg bør vel si Adler, en autoritet innen psykologi?

FILOSOFEN: Individualpsykologien ser helt bort fra alt som har med «traumer» å gjøre. Det var en ny og revolusjonerende tilnærming. Det freudianske synet på

traumer er fascinerende, for all del. Freud mente at psykiske skader (traumer) er årsaken til at et menneske er ulykkelig. Når du ser på et menneskeliv som en kontinuerlig historie, lyser årsakssammenhengene mot deg. Den dramatiske utviklingen gjør inntrykk. Det er klart at det er forlokkende. Men Adler, som ikke aksepterer argumentet om traumer, hevder i stedet dette: «Ingen opplevelser er i seg selv årsaken til at vi lykkes eller feiler. Vi lider ikke under sjokket fra opplevelsene våre – de såkalte traumene – men bruker dem til å oppnå det vi vil. Det er ikke opplevelsene våre som bestemmer hvordan vi blir. Det er meningen vi tillegger dem, som lar dem styre livet vårt.»

DEN UNGE MANNEN: Så vi vrir opplevelsene slik at de passer med det vi ønsker å oppnå?

FILOSOFEN: Nettopp. La oss se nærmere på det Adler sier her: at den vi er, ikke er bestemt av opplevelsene i seg selv, men av meningen vi tillegger dem. Han sier ikke at voldsomme katastrofer, en dårlig oppvekst og andre store hendelser ikke bidrar til å forme personligheten vår. Tvert imot har det stor innvirkning på oss. Men det vesentlige er at det ikke avgjør noe. Det er vi selv som bestemmer over livet, gjennom meningen vi tillegger disse opplevelsene. Livet er ikke noe du blir gitt, men noe du velger selv. Det er du som bestemmer hvordan du skal leve.

DEN UNGE MANNEN: Så du påstår at vennen min har stengt seg inne på rommet sitt fordi han velger å leve på den måten? Dette er faktisk alvor. Jeg lover deg at det ikke er det han vil. Om noe ble han tvunget til å velge det på grunn av omstendighetene. Han hadde ikke noe annet valg enn å bli den han er.

FILOSOFEN: Jo da. Selv hvis vi antar at vennen din ikke tror han har en plass i samfunnet «fordi han ikke hadde en god oppvekst», er det likefullt målet hans å tenke på den måten.

DEN UNGE MANNEN: Hva slags mål er det å ha?

FILOSOFEN: Det viktigste er nok målet om å ikke forlate huset. Han skaper angst og frykt for å ha en grunn til å holde seg inne.

DEN UNGE MANNEN: Men hvorfor vil han ikke gå ut? Det er der problemet ligger.

FILOSOFEN: Vel, se på det fra foreldrenes ståsted. Hvordan ville du ha følt det hvis barnet ditt nektet å forlate rommet sitt?

DEN UNGE MANNEN: Jeg ville så klart vært bekymret og prøvd å hjelpe ham tilbake til samfunnet. Ønsket at han var frisk. Lurt på om jeg hadde gjort noe galt under oppveksten hans. Det hadde sikkert vært forferdelig. Jeg ville nok gjort mitt ytterste for å hjelpe ham med å få et normalt liv.

FILOSOFEN: Det er der problemet ligger.

DEN UNGE MANNEN: Hvor?

FILOSOFEN: Hvis jeg aldri forlater rommet mitt, aldri går ut, kommer foreldrene mine til å bli bekymret. De vil rette all oppmerksomheten mot meg. De kommer til å opptre ekstremt varsomt rundt meg, ta på meg med silkehansker. Men hvis jeg tar så mye som et skritt ut av huset, blir jeg en del av den ansiktsløse massen som ingen legger merke til. Jeg kommer til å være omgitt av folk jeg ikke kjenner, bli et gjennomsnittsmenneske. Kanskje ikke engang det. Og ingen kommer til å passe ekstra godt på meg lenger. Det er ikke uvanlig å høre slike historier om mennesker som stenger omverdenen ute.

DEN UNGE MANNEN: I så fall, hvis vi følger resonnementet ditt, har vennen min nådd målet og er fornøyd med dagens situasjon, er det slik?

FILOSOFEN: Jeg tror verken han er fornøyd eller lykkelig. Men det er ingen tvil om at han gjør som han gjør nettopp for å nå det målet. Dette er ikke noe som er unikt for vennen din. Alle handler ut ifra ønsket om å nå et mål. Det forteller teleologien oss.

DEN UNGE MANNEN: Glem det. Det kan jeg rett og slett ikke akseptere. Hør her, vennen min er –

FILOSOFEN: Du, denne samtalen kommer bare til å gå i ring hvis vi fortsetter å snakke om vennen din. Han er ikke engang her og kan forklare seg. Det leder ingen steder. Prøv å finne et annet eksempel.

DEN UNGE MANNEN: Vel, hva med dette? Det er min egen historie, om noe jeg opplevde i går, faktisk.

FILOSOFEN: Å? Det er interessant.

Med over 10 millioner solgte eksemplarer har «Våg å bli mislikt» blitt anbefalt fra leser til leser verden over. Boken viser en filosofi som ikke dveler ved fortidens traumer, der fokuset er på nåtiden og hva du selv kan gjøre for å frigjøre deg fra andres forventninger og skape det livet du selv ønsker.

Historien utfolder seg som en dialog mellom en filosof og en ung mann. Den unge mannens mål er å motbevise filosofen og det han mener er for enkle råd, mens filosofen setter Alfred Adlers filosofi og tanker i kontekst og viser hvilken kraft de har i vår moderne verden.

Alfred Adler regnes, sammen med Sigmund Freud og Carl G. Jung, som en av de tre store innen moderne psykologi. Adlers ideer om at mennesker kan forandre seg, at verden er enkel, og at alle kan bli lykkelige, er blitt sagt å ha vært hundre år forut sin tid. I dag opplever adleriansk filosofi en globalt økende interesse.

ISBN 978-82-8437-124-5