Når noen dør – En praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå by Frisk forlag

Maria Lorentzen-Spydevold

NÅR NOEN DØR

En praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå

Innhold

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Del 1

DET VERSTE HAR SKJEDD. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

Hjelp! Jeg er blitt etterlatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Fra en etterlatt: Camilla Herrem. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Når døden inntreffer: . Reaksjoner og følelser den første tiden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26

Praktisk info: Hva gjør jeg? Den ene telefonsamtalen . . . . . . 38

Syning: å se den døde. Ekkelt eller fint? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45

Begravelsesseremonier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Om gravsted. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

Del 2 ALT SOM SKJER ETTER BEGRAVELSEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 7

Opprydding etter avdøde. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

Arv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

Fra en etterlatt: Hanne Sørvaag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73

Alt man ikke tenker på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75

Del 3 NÅR BARN MØTER DØDEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 10

Hvor mye skal barn involveres? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84

Hvordan snakke med barn om døden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91

Fra en pårørende og etterlatt: . Cecilie Ramona Kåss Furuseth. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106

Hvordan sørger større barn og ungdom?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Fra en etterlatt: Solveig Kloppen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

Del 4 SORGEN OG LIVET ETTER BEGRAVELSEN . . . . . . . . . . . . . . 125 13

Reaksjoner og følelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126

Livet og hverdagen etter et dødsfall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142

Fra en etterlatt: Espen Ropstad Nakstad. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144

Del 5 HVORDAN VÆRE PÅRØRENDES PÅRØRENDE? Når du kjenner noen som er etterlatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 15

Noen jeg kjenner, har mistet noen – hva gjør jeg? . . . . . . . . . 156 Fra en etterlatt: Karen Marie Berg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158

Del 6 HJELPETJENESTER OG INFORMASJON – slik får du hjelp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 16

Hvor kan jeg få hjelp? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178

Ordliste: Forklaring på ord og begreper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Innledning Kjolepresten og «dattera til begravelsessanger’n»

Så langt i livet har jeg vært heldig. Jeg har ikke mistet mange av mine nærmeste. Rekkefølgen av dem jeg har mistet, har vært som naturlig forventet. De eldste i familien har gått bort først, oldeforeldre og besteforeldre, mens jeg fortsatt har mine nærmeste rundt meg i live. Allikevel har jeg skrevet ei bok om det å være pårørende ved dødsfall. For selv om jeg ikke har lidd de største tapene personlig, har jeg på mange måter hatt døden tett på livet helt siden jeg var liten. I dag jobber jeg som sykehusprest og møter døden og dem den treffer, nesten daglig. For de fleste går jeg under navnet «Kjolepresten». Navn er vanskelig å huske når man står i en krise, og siden jeg alltid går i kjole under den hvite frakken, har jeg fått tilnavnet «Kjolepresten», hun presten i kjole. Lett å huske, og for mange litt mindre skremmende å møte enn «sykehuspresten».

Så lenge jeg kan huske, har begravelser og døden vært en naturlig del av min hverdag på ulike måter. Pappa er sanger og har gjennom årenes løp sunget i 5500 begravelser. Fra jeg var seks, syv år har jeg tatt imot beskjeder fra områdets begravelsesbyråer og skrevet dem ned på utallige gule post-it-lapper. «Sarpsborg krematorium, onsdag kl. 11:30. Sangvalg: Der roser aldri dør. Hjemme i himmelen.» Siden pappa hadde egen ringetone for begravelsesbyråene på telefonen, visste jeg akkurat når lyden på barne-tv måtte skrus av, og at vi ikke skulle rope og herje når han tok telefonen. Noen ganger, særlig om sommeren, måtte jeg være med når pappa skulle synge i begravelse, fordi vi skulle rett videre på noe annet etterpå. Da satt jeg og ventet i bilen på parkeringsplassen og sorterte noter i begravelsespermen. Eller jeg ruslet rundt på kirkegården og leste på gravsteiner. Selv om jeg ikke var inne i kapellet og overvar begravelsesseremoniene, fikk jeg et nært forhold til dem utenfra. Jeg lærte meg etikette og klesvalg og hvordan kondolanser foregikk ved graven ved å følge med i smug og fra avstand. Jeg fikk en forståelse av hva som var passende musikkvalg i begravelser, bruk av stemmeleie og ansiktsuttrykk. Jeg husker at jeg tenkte: «Jeg skjønner ikke hvorfor presten alltid skal gå så veeeeldig sakte.» Lite visste jeg da at jeg en dag skulle bli den presten som gikk veeeeldig sakte foran en blomsterkledd kiste. Etter hvert som jeg vokste opp, møtte nye mennesker og presenterte meg med fullt navn, ble jeg ofte møtt med følgende: «Du er dattera til sanger’n? Han sang i begravelsen til bestemora mi / tanta mi / faren min.» Og så fikk jeg gjerne fortalt en historie eller to relatert til en begravelse. For meg var det helt naturlig. Jeg var dattera til begravelsessangeren, jeg kjente alle begravelses agentene i området, og jeg visste hvem som ble gravlagt når. Det var en del av vårt familieliv og min hverdag. Jeg tenkte aldri over at jeg ble assosiert med noens død og begravelse når jeg sa navnet mitt. Ikke før i voksen alder.

Mange har spurt meg om det har vært ekkelt eller rart å ha døden så tett på. Men jeg har aldri følt det slik. Jeg følte egentlig ikke at døden var så tett på. For mitt forhold til døden var jo i form av gule post-it-lapper, alternative ringetoner og en og annen parkeringsplass utenfor et kapell, noe som gjorde mitt forhold til døden til et slags avstandsforhold. Nært og allikevel fjernt. Mitt første personlige møte med døden fikk jeg da jeg var 15 år. Oldemor Thora på 89 år var død, og jeg var med i min første begravelsesseremoni – en skremmende og litt fremmed opplevelse. Begravelsen hadde de ytre elementene som jeg kjente så godt fra før: bekledning, musikk, gravferds konsulenter, kiste, blomster og en prest som gikk veeeeldig sakte. Men følelsene, det som skjedde inni meg, det hadde jeg ikke opplevd før. Og det var jeg ikke forberedt på. Følelsen av sorg, opplevelsen av stemningen i kirkerommet og det å se voksne jeg var glad i, gråte, var fremmed og ubehagelig. Siden den gang har jeg møtt døden ved jevne mellomrom. Jeg har møtt den som klassekamerat til en som syntes livet ble for tøft og valgte å avslutte det. Som venninna til hun som mistet pappaen sin så altfor tidlig, og som kjæreste til han som mistet bestefaren sin. I mange år jobbet jeg som lærer i barneskolen. Også der møtte jeg døden. Det å være den voksne som skal møte en gjeng tredjeklassinger som opplever at en pult plutselig en dag står tom, var vondt, men samtidig utrolig meningsfullt. Det å møte barnas umiddelbare reaksjoner, ta imot deres ufiltrerte tanker og ikke minst forsøke å svare på alle de spørsmålene de hadde, gjorde noe med meg. Det lærte meg masse. Jeg har som frivillig også møtt døden i fengselet, i samtale med dem som sitter innelåst fordi de er skyld i noens død.

Og så har jeg møtt døden som prest. Presten som begraver ei bestemor på 98 år, som var mett av dager og gledet seg til å møte sin skaper og sine kjære i himmelen. Og presten som kommer med beskjed om at det verst tenkelige har skjedd. Jeg har fått være sykehuspresten som sitter der når en person uten pårørende trekker sitt siste åndedrag. Og sykehuspresten som holder rundt og gråter sammen med mammaen som aldri skal få se babyen sin vokse opp. Jeg har også vært «prestedama» og lekekamerat til barn som synes at syningen av bestefar eller lillebror tar altfor lang tid og heller vil ha hinkekonkurranse utenfor kapellet.

Hvorfor jeg har skrevet denne boka

Når noen du er glad i, dør, og du blir etterlatt, går du inn i en tilværelse og rolle som er fremmed. Du vet ikke hva du skal verken føle, tenke, gjøre eller reagere, og det melder seg ofte mange spørsmål. Mange opplever også at andre rundt dem reagerer og tenker annerledes enn dem selv og føler seg derfor alene i situasjonen. Og det er egentlig helt unødvendig. Det er ikke mange ganger i løpet av et liv man er nærmeste pårørende ved dødsfall. Heldigvis. Men alle vil oppleve det, én eller flere ganger. Og det er en situasjon de færreste er forberedt på. Som etterlatt møter alle noe ukjent når dette skjer. Og er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle vil kjenne på den følelsen i løpet av livet, sannsynligvis flere ganger. Vi mennesker reagerer ulikt; vi har ulike behov og stiller ulike spørsmål. Men felles for oss alle er at i en slik situasjon står vi i en krise.

Derfor ønsket jeg å skrive denne boka. Ikke fordi den gjør sorgen eller savnet etter den som er borte, noe mindre, men at den kanskje tar bort noe av usikkerheten for alt det rundt. Slik kan man blir litt tryggere i den ubarmhjertige rollen som pårørende og kanskje til og med litt mer forberedt? Vi kan føle oss alene, men det er mange som har vært der før. Når vi tør å dele tanker og erfaringer, vil vi se at vi ikke er så alene som vi tror. Spørsmålene vi har, er ikke så rare, ei heller reaksjonene. Det finnes allerede mye godt informasjonsmateriell der ute. Begravelses byråer, sykehus, sykehjem, kommuner, støtteforeninger, alle har veldig mange fine og gode brosjyrer, nettsider og andre ressurser hvor det står mye klokt. Allikevel skriver jeg denne boka for å samle all denne gode informasjonen på ett og samme sted. Fordi det å være pårørende er kaotisk. Bare det å være til stede i eget liv og henge med der er for mange utfordrende. Da kan det være for mye å måtte lete etter svar på internett eller i brosjyrer på toppen av det hele. Ønsket og målet med denne boka er at all informasjon man trenger som pårørende eller venn av pårørende, skal være samlet på ett sted. Så om du lurer på hvorfor du reagerer som du gjør, hvordan du organiserer en begravelse, eller hva ordet syning betyr, så skal du finne det her. Og orker du ikke lese, eller du ikke har så mange spørsmål, så håper jeg du kan finne trøst i de vakre illustrasjonene og de ærlige historiene andre pårørende har delt. Når tilværelsen som etterlatt treffer oss, kan det være godt å få tips, svar og forhåpentligvis litt trøst fra dem som har gått stien før oss. For å sitere ei klok dame:

«Sammen er vi mindre alene» – Else Kåss Furuseth

Del 1 DET VERSTE HAR SKJEDD

Hvordan er det å være etterlatt?

Det å være etterlatt etter et dødsfall kan være en veldig tøff og utfordrende opplevelse. Det kan være både følelsesmessig og fysisk utmattende og kan føre til at man opplever mange ulike typer sorg og stressreaksjoner. Det er vanlig at etterlatte tar seg av en rekke praktiske oppgaver som å organisere begravelsen eller bisettelsen, rydde opp i den avdødes eiendeler og arv og håndtere papirarbeidet. Dette kan for mange være overveldende og kan oppleves som en byrde, spesielt når man samtidig forsøker å bearbeide sorgen og savnet etter den avdøde. Andre kan finne trøst og ro i det å få lov til å gjøre noe praktisk, at det å ordne med slike ting gir en følelse av oversikt og kontroll. Det er også vanlig at etterlatte kan føle seg isolerte eller ensomme i sorgprosessen. Selv om venner og familie kan være til støtte, hjelpe til og være til stede, er man, når alt kommer til alt, alene i eget hode. Det kan være vanskelig for dem som står rundt, å forstå hva man går gjennom. Selv mennesker som har opplevd det samme, reagerer ulikt. Etterlatte kan også oppleve at de ikke har tid eller energi til å ta vare på seg selv, og kan derfor oppleve både fysiske og følelsesmessige utfordringer. Dette kan oppleves skremmende fordi det er ukjent. Men det er helt normalt. Det er viktig å huske at det er normalt å oppleve en rekke følelser etter et dødsfall, og at man ikke trenger å håndtere dem alene. Det finnes støttetjenester og profesjonell hjelp tilgjengelig for dem som trenger det. Å åpne opp og snakke med noen om det man går gjennom, kan være til stor hjelp i sorgprosessen. På side 178 og utover finner du en oversikt over hvem du kan ringe til og oppsøke for å få hjelp.

FRA EN ETTERLATT

Camilla Herrem «Alle var imponert over hvor sterk og tøff jeg var, men det var bare utenpå.» – Camilla Herrem Håndballspilleren med det store smilet, medaljegrossist og hele nasjonens håndballyndling. Verdens beste kantspiller som dunker inn mål og byr på feststemning både på og utenfor banen. Camilla Herrem er et fyrverkeri som alltid har en kommentar på lur, men da faren Carl Otto brått fikk hjerte infarkt og døde i 2019, visste hun plutselig ikke lenger hva hun skulle si. «Du får liksom ikke tid til å tenke før begravelsen. Det er så mye å ordne med. Man skal snakke med begravelsesbyrået, med presten. Og etterpå blir det bare tomt. Da går livet til alle andre liksom videre, mens man selv står igjen. Man står liksom og lurer: Hva skjer nå? Og så tenker man på det hele tiden. Jeg tenkte på far hele tiden. Men jeg pratet egentlig ikke så mye om det. Det ble liksom så virkelig og så sant når jeg snakket høyt om at far var død.

Det var en helt snodig følelse. Jeg ville snakke om det, samtidig som jeg ikke ville. Det vil si, det kom veldig an på dagsformen. Noen dager kunne jeg klare å snakke om det, andre dager klarte jeg det ikke. Men jeg tenkte jo på det hele tiden. Samtidig ville jeg ikke bry andre med det. Visste jo at de hadde det tøft de òg, så da ville ikke jeg gjøre det verre. Jeg ville for eksempel ikke snakke så mye med mor om det. Jeg visste at hun hadde det så vondt, og tenkte at jeg ikke ville rippe opp i det og gi henne enda mer vondt ved å si hva jeg tenkte på. Det samme gjaldt søstrene mine og mannen min, Steffen. Vi har snakket om det i etterkant, Steffen og jeg. Jeg ville ikke bry han med alt det kjipe jeg gikk og tenkte på, og han ville ikke ta det opp for han ville ikke gjøre det verre for meg enn det allerede var. Det ble en merkelig sirkel. Alle tenkte på det og ville egentlig snakke om det, samtidig som alle ville ta hensyn til hverandre og ikke rippe opp i det vonde ved å snakke mer om det. Og da ble det sånn da, at når noen spurte hvordan det gikk, så svarte jeg: «Joda, det går greit.» Men det gjorde jo ikke det. Folk kom og sa til meg at de var imponert over hvor sterk og tøff jeg var. Men jeg var jo ikke det. Det var kun utenpå. Jeg gikk på trening, spilte kamp og var mamma, men jeg ville ikke legge meg om kvelden for jeg visste at da kom tankene.

Jeg husker ikke så mye fra de første ukene. Hodet var liksom på en annen plass enn kroppen. Jeg var ikke til stede i meg selv. Husker noen bruddstykker her og der. Ett av dem var på Solas første hjemmekamp etter fars begravelse. Min bror hadde tatt over fars gamle jobb som speaker, og kampen startet med ett minutts applaus for far. Det var utrolig fint. Et annet minne som er veldig klart, er den første bortekampen jeg spilte etter fars begravelse. Det var i Oslo. Steffen hadde fløyet inn fra Stavanger for å være der for meg uten at jeg visste om det. Den følelsen da jeg oppdaget han – det var heftig! Den handlingen sa så mye mer enn ord og betydde så mye. Det komiske er at jeg husker ingenting annet fra de to kampene enn akkurat dette. Det er utrolig fint når folk viser at de bryr seg. At de tør å spørre rett ut om hvordan det går, om jeg tenker mye på det og så videre. Jeg tror det må være oppfordringen til dem som kjenner noen som er pårørende: Ikke vær redd for å rippe opp i noe eller gjøre noen triste. Hvis de ikke orker å snakke om det, kan de heller si det selv. Brått har vedkommende veldig lyst til å prate, men føler at han eller hun ikke kan ta det opp selv for man er redd for å være til bry. Jeg har sett i etterkant at jeg burde vært flinkere til å snakke mer om hva jeg tenkte og følte i starten. Man skjønner jo det etter hver, at alle har jo behov for å prate om det som har skjedd. Og det var jo de gangene da familien møttes, og vi snakket om far, at jeg hadde det best. Jeg burde jo ha gjort det mer. Tror det kunne hjulpet.»

Del 2 ALT SOM SKJER ETTER BEGRAVELSEN

Del 3 NÅR BARN MØTER DØDEN

124

Del 4 SORGEN OG LIVET . ETTER BEGRAVELSEN

154

Del 5 HVORDAN VÆRE PÅRØRENDES PÅRØRENDE? Når du kjenner noen som er etterlatt

176

Del 6 HJELPETJENESTER . OG INFORMASJON . – slik får du hjelp

Når noen dør er en praktisk trøstebok med alt du trenger å vite, og råd om hva som er normalt å føle, når noen du er glad i har gått bort. De fleste av oss er dårlig forberedt til å være etterlatte etter dødsfall, selv om vi vet at vi kommer til å oppleve det i løpet av livet. Når man nettopp har fått dødsbudskapet, dukker det opp mange praktiske spørsmål i det som kan føles som kaos.

Hva gjør vi nå? Hvem ringer vi? Hva koster en begravelse? Hva med avdødes økonomiske forpliktelser? Hva er mitt ansvar? Svarene finnes i løsrevne brosjyrer og nettsider, men det er vanskelig å få oversikt. I tillegg kommer spørsmål som Hva bør vi si til barna? Kan jeg gråte foran ungene mine? Er det lov å le? Hvor lenge er det lov å sørge? Hvorfor er jeg blitt så distré? Går det noen gang over? Denne boka er ment som en håndbok gjennom alle sorgens faser, fra det første sjokket til tiden etterpå, når hverdagen er tilbake. Med personlige historier fra Espen Ropstad Nakstad, Cecilie Kåss Furuseth, Solveig Kloppen, Camilla Herrem og Karen Marie Berg. Maria Lorentzen-Spydevold er sykehusprest ved sykehuset i Østfold. Hun har vokst opp med en far som var begravelsessanger i mer enn 5500 begravelser, og møter pårørende hver eneste dag i sitt yrke.

Når man dør, legges man i en skattkiste. Det er fordi noen kaller dem skatten min. – Karl, 5 år

ISBN 978-82-8437-157-3