Pusterom for mamma

Understanding that motherhood is the psychological and spiritual birth of a woman is the greatest story never told.

Aurelie Athan, psykolog og pioner innen forskning på matrescence

Innhold

KAPITTEL 7 Egentid 119 KAPITTEL 8 Overgangen fra permisjon til arbeidslivet 145

KAPITTEL 9

Minimalistisk småbarnshverdag 153

KAPITTEL 10 Sinne, skam og triggere 167 KAPITTEL 11 Finne fotfeste 197

KAPITTEL 12

Tilstedeværelse og takknemlighet 209

EPILOG

Sommerfuglvinger 236 Takk 238 Litteraturliste 240

L OG

Metamorfose

Frem til jeg fikk barn, trodde jeg at jeg hadde fått bryne meg på ganske mange tøffe ting i livet. Jeg har erfaringer med frykt, skam, uro, bekymring og ensomhet, og jeg har gått langt utenfor komfortsonen mange ganger. Jeg har stått på scener og snakket fra hjertet foran mange mennesker, selv om jeg har sceneskrekk og bruker uhorvelige mengder energi på å psyke meg opp til oppgaven. Jeg har bodd i et fremmed land der jeg ble tvunget til å lære språket på rekordtid for å overleve. Jeg har reist jorda rundt et halvt år på lavbudsjett, sovet på nattog, tredje klasse, tvers over India, i en kupé jeg delte med ei venninne og seks fremmede indiske menn. Jeg har krysset landegrenser i Afrika midt på tjukkeste natta, og jeg har tatt en bachelorgrad på to år. Jeg har gått i terapi, gravd i fortiden og snakket meg gjennom barndomstraumer. Jeg har levd som fattig student med hundre kroner å rutte med ut uka, og jeg har reist alene til både Japan og Australia. Jeg har gjort skumle ting.

Og likevel er det ingenting, ingenting, som kan måle seg med overgangen til å bli mamma, med alt jeg har opplevd fra riene begynte å murre før den aller første fødselen og til jeg sitter her nå, fem år senere, med tre barn på fanget. Jeg har ikke opplevd spesielt vanskelige utfordringer – min samlede barseltid og småbarnsfase

så langt har vært helt normal og ganske så plankekjøring sammenlignet med hva mange andre opplever. Jeg tenker det sier litt om hvor ufattelig tøffe vi mødre er.

Jeg vil dvele der et øyeblikk.

For det å få barn er jo så normalt, ikke sant? Vi er biologisk betinget til å få barn. Mennesker har gjort det siden tidenes morgen, det er en av de få menneskelige erfaringene som har vært konstante gjennom alle tider. Det er like selvsagt som at vi mennesker har lunger og puster. Det betyr ikke at alle dermed kan få barn. Mange har prøvd og prøvd og prøvd uten at det har lykkes, og uten at det synes på dem. Andre har valgt å la være. Det er verken en plikt eller en selvfølge å få barn. Men på et grunnleggende eksistensielt plan er det en av livets store selvfølgeligheter. Kvinner føder barn.

Og likevel – det grunnleggende, naturlige og fullstendig selvsagte med fenomenet gjør det ikke enklere av den grunn. Det betyr ikke at det er lett, selv om vi biologisk er disponert til å fostre barn. Det er tidenes underdrivelse. Å få barn er livets mest brutale og magiske livserfaring. Jeg kan bare snakke ut fra min egen opplevelse. For det finnes et hav av erfaringer der ute. Kvinner som blir mødre gjennom adopsjon, og som har gått gjennom en krevende, årelang prosess lenge før de står der i et fremmed land med en baby eller et barn i armene. Kvinner som får barn via andres livmor eller via fostertjenesten. Kvinner som planlegger for naturlig fødsel, men som ender opp med hastekeisersnitt. Kvinner som føder friske barn etter å ha opplevd å føde barn som ikke klarte fødselen, eller som tok farvel med livet mens de ennå var inni magen. Kvinner som går gravide med tvillinger og mister den ene underveis. Kvinner som mister begge. Kvinner som føder friske barn som etterpå blir syke.

Jeg kan ramse opp omstendigheter og situasjoner i det uendelige. Men jeg skal stoppe der, med en viss risiko for at noen føler seg utelatt. Det som brenner mest, er å under streke at opplevelsen har vært både brutal, krevende og altoppslukende, selv om man tilsynelatende har vært «heldig», hva nå enn det betyr.

Vi mødre kan gjøre tøffe ting.

Under en fødsel opplever vi en helt ny topp på smerteskalaen som vi aldri før har kjent. Det er ganske brutalt når man tenker på det som regnes som et helt ordinært forløp: bli gravid, gå gravid, føde en baby, mate en baby, sørge for at den vokser opp. Det ordinære er ekstraordinært. Det er ekstremt. Fra testen viser to streker og til ungen begynner i barnehagen (for å ta et begrenset tidsintervall), møter vi kvinner enorme utfordringer og gjennomgår forandringer ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Helt vanlige gravide som du og jeg tilegner oss lag på lag med erfaringer som ligger langt utenfor komfortsonen, uten at samfunnet nødvendigvis gjør et stort nummer ut av det.

Men kan vi ikke gjøre nettopp det, akkurat nå? Gjøre et stort nummer ut av det. Dvele litt ved erfaringene. Bare du vet hva du selv har opplevd, og det er ikke sikkert du har hatt samme forløp som meg. Kanskje er du helt i startfasen, gravid for første gang, og urolig for hva du har i vente. Kanskje har du en skokk med unger som er godt på vei inn i barneskolen. Våre historier er forskjellige, erfaringene er unike lappetepper av følelser, øyeblikk, refleksjoner og kroppslige og mentale opplevelser. Det vi har til felles, er mammarollen, og alle fjellene vi har besteget for å komme hit vi sitter i dag.

Du er en helt. Fy søren, alt du har mestret. Alt du har stått i, holdt ut og vokst gjennom. Kanskje har du brekket deg gjennom en grufull glukosebelastningstest og gått pinefulle skritt med brutal bekkenløsning fra bilen og bort til legekontoret og tilbake igjen. Kanskje den førstefødte egentlig føles som den fjerde i rekken etter tre vonde spontanaborter. Du har kanskje opplevd utallige søvnløse netter fordi det er umulig å finne en god liggestilling med bulende mage og vond rygg. Kanskje har du opplevd lange syke husopphold på grunn av altfor kort livmorhals og kontinuerlige blødninger. Kanskje har du opplevd smertefulle fødsler, lang rekonvalesenstid og amming som gikk i dass. Kanskje har du vært alene om ansvaret. Kanskje har du kjent på et hittil ukjent nivå av skam og mislykkethet i møte med toåringer som har komplekse følelser og akutte behov. Kanskje har traumer fra barndommen blitt vekket til live igjen, og du har måttet takle dem i et nytt lys samtidig som du skal sette ditt eget til side og vie livet til omsorgen for

et lite menneske. Kanskje kan du ikke huske sist du fikk gå på do i fred, eller drikke varm kaffe eller nyte middagen i ro og mak. Kanskje er det så lenge siden du fikk være helt alene og gjøre din greie at du lurer på om du er i ferd med å utvikle angst eller depresjon, eller begge deler. Kanskje skammer du deg over sinneutbrudd, over hvor dårlig du takler enkelte situasjoner sammenlignet med andre. Kanskje fortviler du over et konstant skittent og rotete hjem, og savner tiden da du kunne dandere pyntegjenstander og ha fine ting fremme. Kanskje smiler du med sorg i blikket i møte med alle som spøker med at du snart må gi enebarnet ditt et søsken. De vet jo ikke at du har kastet utallige negative tester i søppelet de siste årene. Kanskje våkner du med en følelse av å drukne, men du står i det likevel, for hverdagen med barn glimter til med sine øyeblikk av glitrende magi og lykke og gjør alt sammen verdt det. Kanskje lengter du etter å være hjemme med ungene hele dagen, være husmor og bake brød og ha god tid, men du må jobbe for å betale regninger, skaffe tak over hodet og en bil å frakte ungene i. Kanskje har du mistet kontakten med venner og kjenner på en ambivalens fordi du føler deg som verdens heldigste i dette livet du har nå, samtidig som du savner den du var før du ble mamma.

Kanskje er du gravid, i barselpermisjon eller i småbarnsfasen, og kjenner på en over veldende følelse av hensikt, kjærlighet og mening som det liksom ikke er plass til i et samfunn preget av effektivitet, sarkasme og selvrealisering. Kanskje opplever du at mammarollen er som å komme hjem, å lande for første gang i livet, uten at omverdenen er klar over hvor mye du har forandret deg, for det er vanskelig å finne de rette ordene når du skal snakke om det. Kanskje griner du av den minste ting og synes at ungen din er den fineste i hele verden, men du har ingen å dele magien med, og du føler deg litt ensom i alt det fine.

Jeg skulle ønske jeg kunne ramse opp absolutt alle scenarioer en gravid kvinne, barselkvinne og småbarnsmamma potensielt kan oppleve, slik at du kan føle deg sett. Men vit dette: Jeg ser deg. Vi andre mødre som har felles erfaringer, vi ser deg. Denne boka er en hyllest til oss, til våre felles erfaringer og alt vi har gått gjennom. Den er en champagneskål til alt vi mestrer på strak arm, og en anerkjennelse av den emosjonelle forandringen vi går gjennom, men som ingen snakker om. La oss snakke om den.

Matrescence

Hvem er du etter at du har født?

Helt siden den første mammapermen var ferdig for fire år siden, har jeg kjent på at jeg er en ganske middelmådig ansatt og kollega. Jeg sammenligner meg med den jeg var før jeg fikk barn, og føler at jeg gjør en dårligere jobb. Følelsen av ikke å strekke til står i kontrast til lovordene arbeidsgiver kommer med i personalsamtaler. Hver dag jeg er på jobb, er jeg bare halvveis til stede. Ofte føler jeg at jeg kunne gjort jobben mye bedre, selv om jeg ifølge andre utfører jobben med glans. Hjertet mitt er et annet sted.

For unge mennesker på terskelen til voksenlivet er tanken på barn fremdeles en hypotese, det er først og fremst studier, karriere og arbeidsliv som roper på oss, som former oss. Når vi så blir mamma etter noen år, oppstår det en indre splittelse i oss alle som ytterst få snakker om. Forfatter Amy Taylor Kabbaz1 begrunner denne splittelsen i den sosiokulturelle bagasjen vi har fått med oss fra vår bestemødre

og mødregenerasjon. I etterkrigstidens husmoropprør og syttitallets feministiske frigjøring banet de en livsviktig vei for oss. Vi ble fortalt at vi kunne bli hva vi ville. Vi kunne skape oss en karriere, et liv og en identitet borte fra kjøkkenbenken og ekteskapet. Mange av oss har vokst opp med åttitallets brede skulderputer, sylskarpe stiletthæler, hjemmesolarium og jappetid. Men i iveren etter å bane vei forsvant historiene om å være «bare» mamma, om å bevare det myke og feminine og hellige knyttet til det å føde og oppdra barn. Vi drukner i råd om babyutstyr, soverutiner, skjermtid og tidsklemma, men ingen veileder oss gjennom den komplekse psykologiske forvandlingen det er å bli forelder. Og hvordan passer denne moderlige delen av oss inn med den delen som knuser glasstak og signerer kontrakter som «direktør», «daglig leder» eller «sjef»?

Når man ser på debattene som har rast siden industrialiseringen, blir det tydelig hvorfor vi strever. Verden rundt oss har siden tidenes morgen kranglet om hva som skal til for å være en «god kvinne og mamma». Hvis vi jobber, blir vi kritisert. Hvis vi velger å være hjemme med barna, blir vi kritisert. Vi blir stakkarsliggjort samme hva vi gjør: Stakkars karrierekvinne som går glipp av barnas oppvekst, eller stakkars hjemmeværende mor som er låst til kjøkkenbenken. 2

Denne splittelsen mellom å være en aktiv kvinne i samfunnet og en god mor (hva nå det betyr) gjør det vanskelig for oss å vite hva vi skal sette søkelyset på, hva som er viktigst. Av frykt for å gå glipp av noe viktig i livet ender vi opp med å prøve å gjøre alt sammen på én gang. Det er her skoen trykker. Vi sliter oss ut i forsøket på å favne alt, samtidig som vi ikke helt vet om vi gjør en god nok jobb verken her eller der.

Vi prøver å overbevise oss selv om at vi kan gå tilbake til arbeidslivet etter endt mammaperm og være nøyaktig den samme som vi var da vi forlot det. Vi kan

2

Mama Rising, side 23–24, min oversettelse. Beskrivelsene av matrescence er i hovedsak lånt fra denne boka. Dette er for øvrig en sekundærkilde; spesielt interesserte kan lete opp Dana Raphaels bok Being Female, ev. også fagartiklene til Aurelie M. Athan, via www.researchgate.net/profile/Aurelie-Athan

fortsette som før med trening, kosthold, hobbyer, venner, arrangementer, interiør stil, reiser, shopping, vaner og rutiner. Men det har skjedd en radikal endring, en indre splittelse. Mammarollen forandrer deg for alltid. Det er ingenting som heter å «komme tilbake dit man var», verken fysisk eller emosjonelt. Det er både en sorg og en lettelse.

Når du blir gravid og deler nyheten med omverden, blir du sannsynligvis møtt med glede, forståelse og omsorg. Gravide behandles varsomt, blir fritatt for krevende oppgaver og får lov å klage på alt som er tungt og nytt og vanskelig. Fremmede mennesker åpner døra for gravide med et smil, det finnes til og med egne plasser på bussen for gravide. Noe av den samme omsorgen og respekten møter du (forhåpentligvis) også i fødsel og barsel – gjennom tre svangerskap har jeg opplevd en god del beundrende, omsorgsfulle og ømme blikk fra vilt fremmede mennesker på sykehuset, på matbutikken eller hver gang noen har fått øye på det lille nurket i vogna. Menn viker unna i ærbødig respekt for en kroppsliggjort livserfaring de tross alt ikke aner noen ting om.

Men så. Når fjerde trimester er over, når babyen er noen måneder og svangerskap og fødsel en tilbakelagt fase, når hverdagslivet og tidsklemma banker på døra, da kommer forventningene snikende om å gjenoppta livet slik det var før permisjonen. Da skal vi tilbake i rollen som dyktig kollega, spontan venninne, ivrig treningspartner, frivillig medarbeider og familiemedlem med forpliktelser og ansvar. Vi er liksom over en intens unntakstilstand i livet – men går det egentlig noen gang over?

Splittelsen, forvandlingen eller hva man velger å kalle den, har en akademisk betegnelse: matrescence. Ordet dukket opp første gang på 1970 tallet, men fikk ikke fotfeste før psykologen Aurelie Athan, tilknyttet Columbia University, i nyere tid børstet støv av begrepet og så at det var et treffende rammeverk for det hun selv hadde funnet i sitt forskningsmateriale. Matrescence er formet med utgangspunkt i det engelske ordet som brukes om tenårene, adolescence, og ikke uten grunn. Ordet beskriver den biologiske, psykologiske, fysiske, sosiale, politiske og åndelige forandringen som skjer

i en kvinne når hun blir mamma. Akkurat som i tenårene er forandringen en pågående prosess, men i motsetning til tenårene tar den aldri slutt: Så lenge du er mamma, tar den stadig nye former.

Det er samme hva man kaller det, egentlig. Poenget er at det skjer en forvandling, og at det snakkes for lite om den. Vi blir mer sårbare, samtidig som vi blir tøffere. Vi får andre prioriteringer. Vi ser på verden gjennom våre barns øyne, tenker annerledes om fremtiden, er opptatt av andre saker i politikken. Vi blir minnet på vår egen barndom på godt og vondt, og ser med et annet blikk på foreldrene våre, oppveksten, hvem vi selv er og hva vi ønsker å få ut av dette livet. Det skapes et skille mellom venninner som har barn og venninner som er barnløse, enten man vil eller ei. Man møter seg selv i døra gang på gang og kjenner på følelser man aldri har kjent på før. Å være mamma er verdens mest krevende oppdragelse – av oss selv. Vi var kanskje kompe tente karrieremennesker, men nå starter vi på scratch. Og ingenting er så ydmykende, utmattende og eksistensielt rystende som å føde og oppdra barn.

PÅ KANTEN AV STUPET

Klimakset i trilogien Ringenes herre skjer idet Frodo, etter en vill kamp mot Gollum, ser ringen forsvinne ned i det frådende ildhavet i Dommedagsberg. Ondskapen er beseiret, den ufattelig lange og farefulle reisen er kommet til veis ende, det umulige oppdraget er fullført. Selv er de også kommet til veis ende, tenker de – hjemturen er umulig. Livet ender her, strandet på en stein i den brennende lavaen som fosser ut av fjellet. I ellevte time blir de likevel reddet og får på mirakuløst vis komme hjem til lune, trygge, koselige Hobsyssel.

Noe er likevel forandret for alltid. De er tilbake igjen blant familie og venner, de drikker øl på den lokale puben og trasker nedover den samme idylliske stien mellom hobbithus og stakittgjerder og blomstrende hager, omringet av Hobsyssels velkjente, muntre hverdagsliv og rutiner. De andre hobbitene er intetanende om hva Sam, Frodo, Munti og Pippin egentlig har vært gjennom, annet enn at de har vært borte

en tid. Men for denne lille gjengen er perspektivet på livet forandret for alltid. Ingenting er som før. De fleste hobbiter reiser aldri lenger enn til neste grend. Disse fire har reist helt til verdens ende og tilbake igjen, de har stått ved dødens stup og overlevd. De har vendt tilbake, men de vil aldri bli de samme. På grunn av de unike opplevelsene bærer de på en slags ensomhet: De andre hobbitene vil aldri helt kunne forstå, men det er greit, for de har hverandre. Munti kan nikke megetsigende til Pippin. De vet. De har felles erfaringer, og det båndet gjør dem trygge.

Mødre har også et slikt bånd i form av felles erfaringer som man aldri helt kan forstå hvis man ikke har opplevd det selv. I møte med arbeidslivets og samfunnets forvent ninger, til og med i møte med egen partner og livsledsager, oppstår en følelse av å være alene om sine erfaringer, av å ha gått gjennom en eksistensiell forvandling det ikke helt finnes språk for. Men når mødre nikker megetsigende til hverandre, når mødre deler erfaringer og setter ord på følelser, erstattes følelsen av ensomhet med følelsen av fellesskap. Vi har erfart og erfarer fortsatt hva matrescence er. Når jeg deler min historie og min erfaring, er det bare som et ekko eller en gjenklang av det du har erfart og det alle andre mødre har erfart. Det er en stor trøst i det faktum at nesten samme hva slags traumatiske, altoppslukende, utmattende, rørende, vanskelige, ufor ståelige, forvirrende og forbausende erfaringer du har gjort deg i livet som mamma, finnes det andre mødre der ute som har opplevd akkurat det samme. De vet hva du snakker om.

Denne boka er en tillatelse til å omfavne den ugjenkallelige forvandlingen du gikk gjennom da du ble mamma. Den er ment som en hjelp til å omfavne og akseptere den du er nå og det livet du lever nå, både på godt og vondt.

Bagasjen

Vi skal ta eierskap til våre egne historier for å unngå at vi bruker hele livet på å la dem definere oss, eller på å benekte dem. Reisen kan være lang og vanskelig, men dette er veien å gå hvis du vil leve et mer helhjertet liv.

Brené Brown

Jeg har skrevet bok om å leve sakte.3 Det skulle man ikke tro når man ser hvordan jeg som småbarnsmamma haster fra den ene tingen til den andre. Det er snakk om helt normale oppgaver som å handle mat, hente i barnehagen, lage middag og mekle i søskenkrangling. På toppen av bokhylla i stua står en kurv full av garn og pinner jeg ikke har rørt på over ett år. Nylig var jeg på et jobbintervju. I den innledende presentasjonen med fakta som at jeg er gift og har tre barn på 4,5 år og under, hørte jeg meg selv si: «Jeg tegner masse på fritiden.»

Flua på veggen satte kaffen i vrangstrupen. At du gjør, sa du? Og hvilken fritid? Ordene kom på autopilot, et ekko fra det livet jeg levde før jeg fikk barn, og jeg mente åpenbart at det fremdeles var en så stor del av meg at det falt seg naturlig å si det som en del av den pakken jeg er. Men eldstejenta fyller fem om noen måneder, og med unntak av en serie små illustrasjoner produsert for snart tre år siden, har jeg ikke rørt en tegneblyant siden før hun ble født.

Når man blir mamma, er det mange ting som faller igjennom. Baller man før kunne sjonglere, deiser i bakken og blir liggende. Man er ikke alltid klar over at ballene har sluttet å sprette, men noen ganger er de et reelt savn.

Jeg savner å tegne, men ikke bare det: Jeg savner den jeg var da jeg tegnet. Hun som bare hadde seg selv å ta vare på, og som kunne sitte i timevis og tegne til tonene av Ella Fitzgerald og lyden av regnet som trommet mot terrassebordet utenfor vinduet. Hun som hadde flere hobbyer på én gang, for det hadde hun tid til. Som bakte kanelboller og mediterte når det passet henne, uavbrutt av bæsjebleier, kolikkgråt og et glass saft i tusen knas.

Før jeg fikk barn, tegnet jeg fordi det ga meg ro i sjela. Det var bare én av mange priori teringer jeg gjorde for å leve saktere, stresse mindre og nyte mer av disse dagene vi har fått til rådighet, dette livet vi lever, og som vi eier mer enn vi kanskje er klar over. Jeg hadde begynt å eie det. Jeg hadde begynt å lære meg kunsten å si nei uten å komme med

3 Radikal ro. Kunsten å leve saktere, stresse mindre og nyte mer. Frisk forlag 2020

unnskyldninger, å gi plass til mange tomme dager i kalenderen, å ta meg tid til å være alene og gjøre ingenting. Jeg var blitt en livsnyter med hvilepuls, og jeg elsket det.

Men så fikk jeg barn.

I løpet av fire år satte vi tre barn til verden; den minste har i skrivende stund ennå ikke begynt i barnehagen. Jeg befinner meg dypt i småbarnslivets skyttergrav og har nesten aldri rent hus. I løpet av de fire årene gikk jeg fra å være oksen Ferdinand som salig snuser på blomstene, til å bli en opphausset tyr på arenaen som aldri følte seg god nok, og som stadig lengtet etter at ting skulle roe seg. Selv om jeg i høyeste grad følte at jeg kom hjem i rollen som mamma, hadde jeg mistet fotfestet. Hva er det som foregår? Hvem er jeg nå? Og hvorfor blir jeg så fort sint?

Det tok to barn og et gryende tredje svangerskap før jeg fant ordet som ga fullstendig mening til bekymringene jeg bar på: matrescence. Da jeg ble mamma, forandret alt seg: synet mitt på meg selv, forholdet til mannen min, relasjoner og vennskap, hverdags rytme og prioriteringer, karriere og store tanker om fremtiden. Alt sammen ble kastet inn i en ny dimensjon med andre spilleregler. Omgivelsene var på samme tid både kjente og fremmede. Jeg måtte finne nye måter å leve sakte på.

Å få barn og være mamma er ikke bare en oppgave du tar på deg, som å kle på deg en uniform og ta den av igjen etter endt økt. Det er en skjellsettende opplevelse som – ikke minst når barna trer inn i det vi tradisjonelt kaller trassalderen – røsker tak i hele din personlighet og får deg til å si og gjøre ting du aldri trodde skulle komme fra deg. I den ferske rollen som mamma kjenner man fort på følelser av skam, sinne og avmakt. Det var dette nye i meg, dette sinnet, som skremte meg mer enn noe annet. Jeg som gikk i kirken og ba til Gud, hadde plutselig begynt å banne; det var ukvemsord gradert fra de mer sømmelige man tåler å høre, til de stygge som hvem som helst skutter seg av. Jeg begynte å se et mønster: Avmakten, sinnet og banneordene kom når jeg var blitt presset til det ytterste av oppgaven med å oppdra barn og være en god mamma. Hva handlet alt sammen om?

Følelsen av å være mislykket som mamma vokste seg større og større, helt til jeg kom over et ord jeg hadde hørt mange ganger før, men som plutselig fikk en helt ny betydning: triggere. Og de henger sterkt sammen med egen oppvekst. Hvis jeg kunne ha gått tilbake i tid til den jeg var da jeg var høygravid med vårt første barn, ville jeg ha lånt ordene til psykolog Johanne Rogndal og fortalt meg selv dette: «Å oppdra barn er å gjennomleve egen barndom.»4

Som mamma vil man før eller siden, og ofte flere ganger om dagen, møte på følelser og reaksjoner i barnet som trigger følelser i en selv. Situasjoner minner oss om noe fra vår egen barndom og oppvekst, og vi responderer uten å tenke oss om. Gjennom livet har vi opparbeidet oss noen mønstre, måter å reagere på. De kommer, ofte brått og sjokkerende, til syne når vi blir trigget som foreldre. Men vi skjønner ikke helt hvorfor vi reagerer som vi gjør. Hvorfor blir jeg så sint når ungen min kaster mat så det spruter oppover veggen, eller når han har sutret i en halvtime over en filleting? Hvorfor kryper skammen sitrende nedover ryggen min når ungen min skriker som besatt foran naboene? «Det som skjer når vi blir kastet ut i situasjoner som krever mye av oss følelsesmessig, og som vi ikke har forberedt oss på, er at vi tar i bruk strategier vi allerede har godt innarbeidet. Under press vekkes våre mønstre til live.»5

Etter hvert som dagene i småbarnslivet skred frem, ble det tydelig for meg at jeg ikke visste hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble så sliten av den minste ting, eller hvorfor jeg ble både sint og redd av en situasjon jeg tenkte (når jeg sammenlignet meg med andre) at jeg burde ha taklet på strak arm. Jeg visste riktignok at det hadde noe med oppvekst å gjøre, og min har nok overskrifter og drama til å forklare en hel del. Jeg trengte likevel hjelp til å sortere, for det jeg lengtet etter, var å være den sindige, stødige og vennlige mammaen og ektefellen jeg så opp til; en trygg havn for dem rundt meg. Men mest av alt lengtet jeg etter å ha det godt med meg selv, spesielt

4

Johanne Rogndal: For deg skal alt bli bedre, Cappelen Damm 2020, fra baksideteksten.

5

Johanne Rogndal: For deg skal alt bli bedre, Cappelen Damm 2020, fra side 131.

i denne intense fasen av livet preget av til stadighet å måtte sette andres behov foran mine egne. Jeg ville åpne skapet og la skjelettene ramle ut.

Jeg kunne ikke fortsette å lengte etter å leve ut idealene mine om å leve sakte, puste med magen, lukte på blomstene og drikke kaffe i andektig tilstedeværelse uten å ta tak i de mørke tingene som lurer i skyggene av min egen bakgrunn. De har jo formet meg til den jeg er i dag. Mammarollen presset frem et behov for å røske tak i dritten, få det kjipe ut i lyset og forstå hvem jeg er i lys av matrescence. Først da kan sjelen puste fritt, selv om huset er skittent, barna gråter og ingenting tilsynelatende er på stell.

OPPVEKST OG BARNET MAN BÆRER I SEG

I årene før jeg fikk barn, gikk jeg gjennom en lang fase der jeg ikke trodde jeg var egnet til å være mor. Jeg følte ikke at jeg hadde noen forbilledlig mor selv. Den nære relasjonen var fraværende, dessuten var det få venner i storbylivets pulserende hverdag som valgte å få barn. I tjueårene og de første to årene av ekteskapet var jeg mer opptatt av prosjekter, planer og karriere, og mindre opptatt av å stifte familie utover å være gift. Tanken på barn lå og vaket, men den ble forstyrret av vonde assosiasjoner knyttet til ordet «mor». Jeg hadde vært en voksen gjennom hele opp veksten – nå trengte jeg først og fremst å lære å være et barn. Det innebar blant annet å finne min egen stemme og lytte til den, ta mine egne behov på alvor og lære meg å sette sunne grenser.

Å fortelle om min egen oppvekst er viktig for å danne bakteppe, for å trekke noen linjer, for å fortelle en viktig sannhet: Det går an å bryte slekters forbannelse. Det går an å bli en fantastisk mamma selv om man har hatt en elendig en selv. Det går an å ha en vond oppvekst, men skape en god en for egne barn. Og kanskje trenger vi kontrastene, å høre om ting som gikk skeis for å se at det vi selv gjør, tross alt er ganske glitrende.

Men å dele tabuer er skummelt. Det er en grunn til at de finnes. Jeg har vegret meg for å fortelle noe som helst av frykt for stigma, men jeg vil fortelle likevel, for når jeg

møter mennesker som skryter av hvilken tilstedeværende og rolig mamma jeg er, er min første innskytelse å korrigere bildet de har av meg. Den største frykten, den som ligger begravd et sted der inne, og som jeg først i nyere tid har satt ord på, er denne: Jeg er altfor føkka til å kunne oppdra barn på en god måte. Jeg vet at det ikke er sant, men frykt kan ofte være fullstendig irrasjonell. Dessuten hjelper det å tenke at min historie ikke er unik, for når mennesker våger å åpne seg, er det ufattelig hvilke tøffe erfaringer mange har med seg i bagasjen. De har likevel overlevd, mestret og kommet seg videre.

Jeg har hatt en periodevis vanskelig oppvekst. Det gjør at jeg periodevis strever som mamma. Men det er med skam som med troll: Når de trekkes ut i lyset, sprekker de. Derfor må vi snakke om det. Vi må snakke om det vi skammer oss over, som har formet oss, som gjør det vanskelig å være mamma. De tingene vi tror vi er alene om. For er det noe jeg har lært av å våge å være ærlig om livet, er det at jeg alltid vil møte nye mennesker som har opplevd akkurat det samme som meg. Når det kommer til stykket, bærer vi alle på skam og vonde erfaringer. Tidligere erfaringer er med på å forme vår matrescence, og derfor hører de med til historien. I min historie om å være mamma kommer jeg ikke utenom den bagasjen jeg har båret på fra jeg selv var et barn.

Jeg vokste opp med en mamma som strevde så mye med indre demoner at hun ikke alltid klarte å være mamma. Hun var alkoholiker og pillemisbruker. Hun hadde bulimi. Hun var innlagt flere ganger på psykiatrisk og fikk elektrosjokkbehandling to ganger. Gjennom behandlingene og misbruken forsvant evnen til empati og fornuft, og den ble erstattet med en grenseløshet. Med grenseløsheten forsvant de trygge rammene jeg trengte som barn og spesielt tenåring. Summen av misbruket tok til slutt knekken på hjertet. Da hun døde for noen år siden, hadde jeg sørget ferdig for lenge siden.

Gjennom store deler av oppveksten var det hennes problemer som dominerte familielivet. Jeg skammet meg sånn over oppveksten min at jeg først i voksen alder, etter å ha gått i terapi, klarte å løsrive meg fra mammas historie og eie min egen. Jeg har vegret meg for å fortelle om mamma, ikke fordi jeg fremdeles har det vondt

eller skammer meg, men fordi jeg er så ferdig med å bli identifisert med eller la meg identifisere av hennes voksenliv, som var min oppvekst. Jeg er redd for å bli stemplet som «hun med alkoholikermamma», at det skal bli et filter som alt annet tolkes gjennom. Noe av den friheten jeg har tatt i eie, handler om å være min egen person uavhengig foreldrene mine.

Og likevel henter jeg det frem her. Fordi det hører med til historien. Mammarollen har tråder tilbake til egen oppvekst enten man vil eller ei. Oppveksten er triggernes arnested, og for å kunne fortelle hele historien om å være mamma, må jeg ta med historien om min egen mamma. Kanskje hadde eller har du en sånn mamma selv – en som skaper mer smerte enn glede, enten det dreier seg om det ene eller det andre. En mamma som gjør din egen mammarolle hakket mer komplisert. Men uansett hva slags oppvekst du har hatt, har du hatt en. Hvis du kan speile din egen oppvekst i min og lære noe nytt og fruktbart om deg selv, er det grunn i seg selv til å dele.

Det begynner med vonde historier, men jeg lover: Det ender godt.

LØVETANNBARN

«Jeg føler at jeg aldri har hatt noen mamma.» Det er noen av ordene jeg angrer mest på å ha sagt i livet. De falt i en tilspisset situasjon preget av hissige, sårede tenåringshormoner, i kjølvannet av en av mammas mange perioder der vi var alene og hun drakk. Jeg kan ikke huske at hun noen gang ba om unnskyldning. Sånn er misbrukerens natur. Men jeg kan huske hva jeg sa. Og at jeg i voksen alder, som mamma selv, ser ting i et annet lys.

En gang på barneskolen eller i starten av ungdomsskolen fikk jeg et par øredobber som unnskyldning etter en spesielt opprivende fyllekule. Jeg vet ikke hvor hun fikk dem fra, om de var en gave eller om hun hadde kjøpt dem selv, men det var en spinkel forsoningsgave hun tilbød i mangel av en ekte unnskyldning. Jeg satt med nedslått blikk på fanget hennes, motvillig, og tok imot en kompensasjon jeg ikke ville ha. Jeg har aldri brukt de øredobbene.

Det første minnet jeg har av noe som fremsto ulovlig, var sommeren jeg var åtte. Vi var på hytta vi lånte av tante og onkel, og jeg lekte på baksiden alene mens pappa og broren min dro ned til båten for å rense garn. Jeg klatret opp på en vedstabel inntil husveggen og kikket inn de små gluggene som var delvis tildekket av rødrutete gardiner. Der så jeg mamma sittende på huk foran et vitrineskap og forsyne seg av ei flaske med noe brunt. Kroppsspråket hennes signaliserte at det var forbudt. Det var første gang idyllen slo sprekker, og noe skummelt begynte å vokse, en gradvis altoppslukende entitet som fylte helgene og feriene med mørke. Jeg fortalte ingen om det jeg hadde sett.

Tjueni år senere sitter jeg med datteren min på tre år ved et knøttlite barnebord fra IKEA og perler; hun et hjerte og jeg en slags versjon av Peppa Gris. Dette er for tiden hennes foretrukne aktivitet når hun og jeg skal gjøre noe sammen alene, uten den plagsomme lillebroren. Jeg kaster et blikk rundt i rommet, hennes rom, og tenker: Hva er det hun kommer til å huske fra barndommen? Hvilke øyeblikk og episoder etser seg fast i hukommelsen og forblir i fremre del av hjernen gjennom de kommende årenes utvikling og ferd inn i voksenlivet? Hva kommer hun til å se tilbake på, og hvordan blir jeg som mamma husket?

Hun er fremdeles veldig liten. Forskning og de som har peiling, forteller at alle minner frem til mennesket er to år, er kroppsliggjorte minner, ting man ikke husker kognitivt, men som er med på å danne selve personligheten. Først ved treårsalderen og oppover begynner hjernen å lagre minner som man kan ta med seg videre, hente opp igjen eller plutselig komme på.

Jeg vet ikke hvordan mine to første år var. I det hele tatt er barndommen preget av mange store hull. Er det slik for alle, eller er det typisk for barn som har vokst opp i vanskelige kår? Jeg vet ikke, men det narrativet jeg har om min egen barndom, har lydløse bolker og tomme sider. Det er preget vel så mye av det vonde som av det gode.

Forfatter og filantrop Bob Goff satte seg fore å skrive ned hele livet sitt, absolutt alt han kunne komme på og huske, alle små og store detaljer fra en stort sett ordinær oppvekst.6 Han er en historieforteller av rang, og han begynte med sin egen. Kunne jeg ha gjort noe av det samme? Hva ville vært vitsen? Kanskje for å ha en historie å fortelle mine barn etter hvert som de blir nysgjerrige på hvem jeg var før jeg ble mamma, da jeg var barn.

Jeg husker et skjørt jeg var stolt av og gikk med hele den sommeren vi var på Sørlandet og besøkte Dyreparken i Kristiansand. Jeg husker øyeblikket noen uker forut, da mamma og pappa kalte oss inn på kjøkkenet for å fortelle at vi skulle til Dyreparken. Det var et magisk øyeblikk. Jeg husker en dagmamma vi hadde fra den tiden da mamma fremdeles jobbet, som ga meg min aller første sminke, og mamma som tok imot den for senere å forklare at den var forsvunnet. Selvsagt tenkte hun at jeg var altfor liten, at det bare ville blitt griseri. Jeg ville gjort det samme. Men som barn var tapet så stort at det har festet seg som et klart minne. Er det slike ting man husker som barn, sorgen over noe som gikk tapt? Hvor mange slike øyeblikk kommer mine barn til å oppleve i årene fremover, og hvor mange av dem er forårsaket av meg?

Jeg gjør opp et kjapt regnskap over andre minner fra barndommen og ser at de kan deles i to kategorier: det som handler om ordinære oppvekstsituasjoner, og det som handler om rusmisbruk, frykt og fattigdom. I det hullete regnskapet jeg klarer å sette opp, er de dårlige minnene dominerende. Men stemmer det? Var hverdagen min alltid vond?

Jeg tror det finnes et før og et etter. En tid da mye var veldig fint og mamma var et sprudlende midtpunkt. Livet bar preg av sosiale treffpunkt, andre barn, opplevelser og trygge rammer. Så oppsto et skifte – kan det ha vært den sommeren da jeg smugkikket inn vinduet på hytta? – der uværsskyene samlet seg raskt og nådeløst før helvetet brøt løs og det nitriste været vedvarte. Men er det et korrekt bilde? Jeg vet ikke. Dette må

jeg finne mer ut av. Ganske snart kommer mine egne barn til å ville vite mer om min oppvekst, hvordan jeg var som barn. Før jeg vet ordet av det, kommer de til å spørre: «Mamma, hvordan var mormor?» Og da må jeg vite hva jeg skal si. For i mine barns oppvekst er det jeg som sitter med ansvaret for å farge et bilde av den mormoren de aldri fikk møte.

Å reflektere over egen oppvekst er viktig når man selv blir mamma og går inn i foreldre rollen. Å se fortiden med nytt blikk kan være både vondt og vanskelig, men også danne grunnlaget for en sterkere relasjon med egne foreldre. Plutselig forstår man mer. Ens egne foreldre får mulighet til å snakke fritt om hvordan ting faktisk var. Når barn blir voksne og møter foreldrene sine på likefot med undring og spørsmål over ting som har vært, kan det oppstå ganske mange nydelige samtaler, varme øyeblikk og viktige felles erfaringer. Det avhenger selvsagt av at foreldrene har både lyst og evne til å møte barnet på likefot, og det er det mange som ikke har. Det finnes mange umodne foreldre med voksne barn. Men det viktigste jeg har lært, er uansett dette: Mine foreldre definerer ikke hvem jeg er som forelder. Ganske mye går i arv – fakter, reaksjonsmønstre, hold ninger – men jeg har en unik mulighet til å forme mammarollen slik jeg ønsker at den skal være. Du og jeg er ikke definert av fortiden, men vi kan lære av den.

PSYK

Jeg vet ikke om jeg husker den første gangen mamma ble innlagt på psykiatrisk. Det kan ha vært en gang jeg gikk på barneskolen, men jeg husker et øyeblikk da broren min og jeg lekte, og pappa ba oss komme opp i stua. Der lå mamma på sofaen og grein, og vi fikk beskjed om å sette oss ned, for pappa hadde noe viktig å fortelle. Alvoret lå tungt i lufta, hva hadde vi nå gjort? Det er sånn barn er, tror jeg. De trekker umiddelbart konklusjonen at de må ha gjort noe galt når stemningen er trykkende og de voksne skumle. Broren min satte seg på det ene armlenet av den blåblomstrede sofaen, jeg satte meg på gulvet og lente bakhodet inntil stuebordet.

«Mamma skal legges inn på psykiatrisk.»

Hva vet jeg om det var slik vi ble fortalt det. Jeg husker ikke de nøyaktige ordene nå, men det jeg husker, er at jeg møtte blikket til broren min, og en ukontrollerbar, fryktelig latterkrampe var i ferd med å presse seg opp inni meg. Jeg kunne se det på broren min også. Munnen hans ble en stram strek, øynene glitret av hysterisk latter og redsel. Øyeblikket var en massiv trykkoker i ferd med å eksplodere i noe grunnleggende upassende. Er det slik alle barn reagerer på skremmende, voksne nyheter de ikke forstår noen ting av? Jo mer upassende en latterkrampe er i en situasjon, jo mer vokser den. Men selvsagt syntes vi ingenting av dette var morsomt. Kroppen har det med å finne sine egne måter å takle sjokk på.

I fem perioder av oppveksten har jeg gått ut av en parkert bil i Ragna Blochs gate i Stavanger, krysset veien og ruslet nedover bakken mot sengepost 2, psykiatrisk avdeling, for å besøke en mamma som ikke var i stand til å være nettopp det.

En av de første gangene vi besøkte henne, var jeg et barn som stirret fascinert opp på de enorme trærne som flankerte nedkjørselen til hovedinngangen, en praktfull eldre allé inn til et bygg preget av fødsel og død, sykdom og sorg, tabu og lykke. Greinene på trærne var tjukke og taggede, som kaktus, som et gigantisk kunstprosjekt av grønne piperensere, lim og trestokker.

«Vet du hva disse trærne heter?» sa broren min, han som hadde ordet i sin makt og lillesøsteren i sin hule hånd. Jeg ristet på hodet.

«De heter Apenes skrekk, og vet du hvorfor?» Jeg så trærne med et nytt blikk, lette etter livredde apekatter innimellom greinene.

«Det er fordi de kan bli blinde av å se for lenge på trærne. Derfor må heller ikke vi se for lenge på dem.» Så trasket han videre, inn mot den brune, tunge tredøra med innfelt glass og dørmatte i metall.7

7 Da jeg nylig spurte broren min om dette minnet, husket han kommentaren om å bli blind, han husket selve alléen som er flankert av hengebjørk, men ikke Apenes skrekk. Da jeg for et par år siden besøkte området i forbindelse med en legetime på Gynekologisk poliklinikk, som ligger like ved, var alléen innrammet av ruvende hengebjørk. Scenen er likevel så sterkt innprentet i hukommelsen at jeg lar den stå.

Jeg bråstanset, klarte ikke å rive bort blikket. «Nå blir jeg blind», tenkte jeg og la det oppå alle andre katastrofer som var i ferd med å skje. Det sved i øynene da vi gikk inn, den blendende sola utenfor ga et nattsvart mørke inne mens øynene trengte tid til å justere seg. Jeg gned meg frenetisk i øynene. Siden den gang har jeg aldri stirret for lenge på trærne, selv om jeg vet bedre nå. De fikk en makt over meg den dagen, på det fremmede stedet, i møte med en mamma som var blitt erstattet av en fremmed.

Besøkene våre hos mamma varte ikke lenge. Om det var for å skåne oss eller mamma, vet jeg ikke. Pappa dro innom nesten hver dag, men jeg har bare noen få minner om besøk på psykiatrisk sengepost, til tross for at hun var der i uker og måneder av gangen. Jeg husker ordinære sykehuskorridorer som åpnet seg inn til en stue med åpen kjøkkenløsning, og fremmede mennesker som satt i sofaen eller på stoler og strikket, leste, spilte spill. Jeg husker skulende pasientblikk og vennlige ansattesmil, og lettelsen da vi trakk inn på mammas rom og kunne være bare familie. Mamma var aldri glad da vi var der, det lå et tungpustet alvor over henne. I ettertid har jeg tenkt at det var skammen som lå tjukt i lufta, den absolutte følelsen av å ha sviktet familien. Skammen stengte av for varme følelser når hun fikk se oss barna, som hun visste måtte klare seg selv mens hun var her. Fra alle disse periodene der mamma var borte, kan jeg ikke huske annet enn greie matpakker, rene klær, middag på bordet og mest mulig ordinære rutiner. Pappa må ha gjort en kjempejobb.

Mamma abonnerte på Hjemmet i alle år, og hvis ikke bladet lå på bordet med forsiden opp, var det brettet i midten slik at hun kunne løse kryssordet. På gulvet ved siden av sto en pose strikketøy. Om man kan koble objekter til et menneske, som for å definere hvem de er, er det disse objektene som utgjorde mamma: Hjemmet, strikketøy, en tjue pakning rød Prince, Lypsyl, tyggegummi og Cola Light. Hun røykte som en skorstein og drakk som en sjømann – men det siste var mer eller mindre i skjul, enn så lenge.

På vei ut fra avdelingen passerte vi døra til lukket avdeling, der jeg visste at de ordentlige gærningene var, de som hadde gått fra familie og forstand for aldri å komme tilbake. Jeg var alltid redd for at mamma en dag skulle flyttes over dit.

Foajeen må i sin tid ha vært nokså trendy og arkitekturpsykologisk nytenkende. Den ene veggen var dekket av klatreplanter, opplyst av vindusglugger ovenfra og lyskastere nedenfra på en måte som forsterket følelsen av at skillet mellom inne og ute var blitt visket ut. Under bladverket var det innfelt et langt, smalt og flislagt basseng med lav vanndybde, der nysgjerrige og feite karper svømte dovent rundt til lyden av klukkende vann. Jeg likte dem med én gang.

Der i foajeen satt vi noen ganger da vi var på besøk. Jeg tror det var fordi mamma ønsket et sceneskifte fra avdelingen, uten at hun fikk lov å gå ut. Der satt vi på hver vår harde stol, ment for korte venteperioder, og strevde med å finne noe å snakke om. Jeg følte meg uønsket, avvist, at jeg var til bry med å være på besøk. Det var en lettelse å kunne dra igjen.

Det er lenge siden jeg har reflektert over disse tingene nå. Sinte tjueåringer har behov for mest mulig avstand til vonde barndomsopplevelser, skuffelser og avvisninger som går så dypt at de former deg til den du er. Jeg flyttet til Paris, til en annen kultur, et annet språk, et sted der jeg kunne redefinere meg selv. Men nå i voksen alder og med små barn som ser opp til meg som verdens beste mamma, føler jeg et tyngende behov for å se min egen barndom i hvitøyet, av hensyn til dem. Jeg trenger å kjenne min egen historie for å vite hvordan jeg, med den jeg er og det jeg har, kan skape en best mulig historie for dem. Det begynner på et sted som gjør veldig vondt: å akseptere at mamma gjorde så godt hun kunne med de forutsetningene hun hadde, og at det til syvende og sist ikke handlet om meg. Det begynner med en slags anerkjennelse av at det må ha vært blytungt å være både psykisk syk og alkohol og pillemisbruker samtidig som man skulle oppdra to barn og etter hvert to tenåringsbarn.

ARVELIG SKAM OG LOJALE BARN

Mamma bodde på sengepost B2. En dag på ungdomsskolen sto vi en jentegjeng i ring og baksnakket andre, kastet på håret og sukket over gutter, slik man gjør når man er tretten år og hormonell. Ei av jentene, ei av de mer populære, fikk meg til å sette

pusten i halsen da hun plutselig kastet ut: «Forresten, mamma fortalte at hun hadde sett mammaen din på sykehuset! Hun hilste på henne i korridoren!» Jeg vet ikke om jeg ble hvit i ansiktet, eller om jeg blottet reguleringen i et falskt smil og lot som om ikke min verden nettopp var blitt vippet av balansepunktet, da det datt ut av meg: «På sengepost B2?» Som om tretten år gamle jenter kan navnet på sykehusavdelingene, eller som om det i det hele tatt var relevant. Den andre jenta trakk på skuldrene. «Det vet jeg ikke, de bare hilste i gangen.»

«Aha. Mamma jobber der.»

Det var det jeg sa. En løgn jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å opprettholde gjennom de lange ungdomsskoleårene jeg hadde foran meg, med jenter jeg bare så vidt hadde rukket å bli kjent med. «Mamma jobber der.» … Med seg selv, ja. Men hun var uføretrygdet. Hva om foreldrene traff på henne flere ganger, kom i snakk, fikk vite sannheten? Eller det verste av alt: Hva om de tok henne på fersken i å handle sprit på polet eller øl på butikken, midt på lyse dagen en vanlig tirsdag? Først da vi hadde satt oss ned og lærerens monotone stemme sparket i gang den første timen etter storefri, begynte jeg å finne tilbake til normalpuls.

Dette var bare én av mange ganger jeg løy meg gjennom barndommen for å beskytte mamma eller meg selv. Lojale barn er sin egen verste fiende.

Jeg fylte tretten år i slutten av september, knapt en måned inn i det første året på ungdomsskolen, med nye venninner. På skolens velkomstdag før sommeren hadde jeg blitt kjent med tre andre jenter fra nabolaget som også skulle gå på denne skolen, tre og en halv kilometer hjemmefra. Vi syklet sammen, jeg ante ikke hvem de var, men de var snille. Inni meg tryglet jeg om å få komme i klasse med disse tre, og da vi sto der i gymsalen og fikk navnene våre ropt opp en etter en for å komme frem og stå sammen med vår splitter nye klasse, var vi alle sammen havnet i D klassen. Jeg tror disse jentene ble redningen min. Det var også dem jeg spurte om ville være med på bytur på bursdagen min, spise på McDonalds og shoppe, slik tretten år gamle jenter på slutten av nittitallet ønsket seg mest av alt i verden. Pappa hadde sin årlige jaktuke, som ofte havnet rundt bursdagen jeg delte med min fire år eldre bror. Så også i år. Det

var lørdag, jeg kan ikke huske hva broren min gjorde den helga, men av en eller annen grunn var også han borte.

Det kan ha vært en særdeles god dag, i hvert fall var jeg i godt humør da jeg fant en telefonkiosk der jeg kunne ringe mamma og spørre om å være ute lenger. Stemmen til mamma var som en knyttneve jeg fremdeles kan kjenne i magen, for hun strevde med å uttale ordene skikkelig. Jeg måtte gjenta meg selv flere ganger, og jeg skjulte fortvilelsen min for de andre med å gestikulere noe vagt om dårlig forbindelse. Så snudde jeg ryggen til dem. Jeg hadde bedt om lov til å komme senere hjem, men jeg er ikke engang sikker på om mamma visste hva klokka var. Da jeg la på, hadde et tungt teppe senket seg over skuldrene mine, og det var min første ildprøve i å skjule smerte overfor jevnaldrende og naboer, late som om alt er vel, late som om vi er en fin familie.

Hvorfor var jeg så lojal? Hvorfor fortalte jeg ikke disse snille venninnene om telefon samtalen, om at jeg skulle hjem til en drita full mamma på min egen trettenårsdag?

Den lojaliteten barn bærer på, er for meg et mysterium. Overføres foreldrenes skam så tidlig og så grunnleggende at den også blir barnas skam? Hvor tidlig danner det seg et mønster der barnet ofrer seg selv for foreldrene, den tryggeste havnen som fins?

Det tok meg mesteparten av tjueårene å bli kvitt skammen over det jeg hadde opplevd, følelsen av at det på en eller annen måte var min skyld. Det var kanskje derfor ideen om å få egne barn var så fremmed. Det føltes viktigere å ta seg av det barnet som var inni meg. Jeg hadde vært en voksenperson gjennom hele barndommen, men følte meg likevel ikke klar for foreldrerollen.

«Jeg vet ikke om jeg vil ha barn», sa jeg til min mann Hans Eskil en kveld som var mørk på mange måter. Jeg kan ikke lenger huske akkurat når det var, men jeg husker samtalen, stedet og en grunnleggende usikkerhet rundt hele konseptet foreldre skap. Jeg var i tjueårene og godt gift. De muntre kommentarene om tassende føtter, morgenkvalme og når kommer det en liten arving, da? hadde begynt å blekne. Kanskje

hadde folk begynt å stusse. Er det noe galt med dem? Ja, kanskje er det noe galt med meg. Hvordan kan jeg være mor, som aldri har hatt en god rollemodell å se opp til?

Jeg har vonde assosiasjoner til begrepet. Hvordan kan jeg bli mamma, jeg som føler at jeg aldri har hatt en selv?

Det største miraklet i livet mitt er ikke at vi har tre barn, men at jeg er mamma. Og at jeg elsker det.

Pusterom for mamma er en personlig fortelling fra det tidvis brutale småbarnslivet.

Å være mor handler om å leve med erkjennelsen av alle forandringer rollen fører med seg, og å gi seg hen til livet slik det er nå, akseptere at man er mykere, rundere og mer sårbar – men også tøffere, klokere og mer erfaren. Boken er en fortelling om reisen fra å vokse opp som barn av en psykisk syk mamma og ikke vite om man vil ha barn selv, til å få tre barn på fire år og elske det. Kathrine deler åpent og ærlig om erfaringer knyttet til skam, sinne og triggere, men også hvordan det går an å leve godt og oppleve dyp mening, midt i kaoset.

Dette er en bok for mødre, men også for resten av samfunnet. Mødreskap er blitt en ensom opplevelse for mange, og Kathrine setter sin egen historie inn i et større og viktig perspektiv.

Kathrine Vigdel (f. 1984) er frilansredaktør, forfatter og skribent. Hun driver podcasten Pusterom for mamma og har skrevet boka Radikal ro. Kunsten å leve saktere, stresse mindre og nyte mer (2020). Kathrine bor i Sandnes med mannen Hans Eskil og tre små barn.

Å bli mamma har et navn. Det kalles matrescence, men det er nesten ingen som snakker om denne fysiske, mentale og emosjonelle forandringen som skjer, og som tar nye former gjennom morskapet.

Foto: Sunniva Engen