Småbruksdrømmen – om livet på landet og hva vi egentlig lengter etter

Tor-Evert Grøndal Fra Øvre Brekkebakkadn

Småbruksdrømmen Om livet på landet og hva vi egentlig lengter etter

4

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 4

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

09.10.2023 18:45

Tor-Evert Grøndal Fra Øvre Brekkebakkadn

Småbruksdrømmen Om livet på landet og hva vi egentlig lengter etter

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 5

09.10.2023 18:45

Innhold 12

Forord: Der ingen skulle tru

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse 20 Antalya – på kanten av stupet 26 Kunstnerisk utfoldelse og alt man gjør for å slippe å føle 32 Meditasjon

En urban nybrottsmann

6

50 59 63 68 74 77 84 89 92 98 106 112 115 121

Kunsten å leve jordnært Helt på bånn Lygre og Dhamma Sobhana – eksempler på et godt liv Sogn Jord- og Hagebruksskule Jakten på en gård Vang i Valdres – Nasjonalromantisk panoramakafé Drømmen om et småbruk Forberedelser til et nytt liv Den første tiden på gården Fransk hjelp, kurs på gården og en låve opp av knestående Så ble jeg uteligger likevel Bygdedyret og det å være tilflytter Når tøffe forhold blir for tøft Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse Et gårdskollektiv

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 6

09.10.2023 18:45

Den store kjærligheten 136 143 153 160 165 167 172 180

Kjærlighet i pandemiens tid Og plutselig var vi to om å bygge hus Da alt tok en helt ny vending Vintermørket og låven som brast Født i en stall Bryllup til gårds, og et hjem som aldri blir klart Det som er viktigst i livet Epilog: Fra urban rotløshet til landlig forankring

Sosialantropologiske blikk på småbruksdrømmen

194 Om Markens grøde som lengsel og kulturelt symbol 202 Om bygdedyret, frykt, likhet og likeverd 210 «Det blir jo feil å selge også» – følelser, tilknytning og hindre for overlating av småbruk

Etterord

220 Om lafting 223 Prousts spørreskjema 229 Om WWOOF 230 Takk Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 7

7

09.10.2023 18:45

Forord: Der ingen skulle tru 12 smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 12

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

09.10.2023 18:46

I TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» har mange nordmenn fulgt min kamp for å bygge opp en gård, og samtidig med dette, kampen for å bygge opp meg selv. Gjennom fire år har NRK fulgt meg i hælene og vært med på livets oppturer og nedturer. Det har vært en spennende og lærerik opplevelse, og jeg er veldig takknemlig overfor Noralv Pedersen og Torje Bjellaas, som har fortalt en god fortelling om en som har levd på kanten av samfunnet. En del av motivasjonen for å være med på programmet var å vise TV-seerne mine verdier og tanker om et enklere liv. I hvert fall jakten på det. Og jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville være ærlig om alt. Å være ærlig er som å kaste seg fra en klippe ut i mørket, og satse på at man kommer til å lande på begge føttene. Denne erfaringen har styrket meg i å forstå meg selv og akseptere alle de sider jeg tidligere har fortrengt.

Under alle de utallige intervjuene med Noralv fortalte jeg noen ganger om fortiden min, om livet i byen og hva som egentlig ledet meg til å ville leve småbrukslivet. Men dette kom ikke med fordi historien var fullpakket nok fra før.

Dermed er det mye som ennå ikke er fortalt.

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 13

13

09.10.2023 18:46

Drømmen om det gode liv på landet Hva skal til for å forlate det kjente og jakte på en drøm? For meg var småbruksdrømmen både en flukt og en jakt. En flukt fra å ikke passe inn, en flukt fra redselen som klistret seg rundt meg som en våt frakk. Småbruksdrømmen er fortsettelsen av en prosess som handler om å våge å se mine egne ubehagelige følelser i øynene, og å eie min egen historie. Jeg håper fortellingen vil fungere som en dypere og indre reise også for deg i ditt liv.

De fleste kjenner meg som Tor-Evert fra Øvre Brekkebakkadn, mannen som bor på en øde fjellgård og finner roen der. Men for å forstå hva det vil si å slå seg til ro der, må du først forstå hva slags uro jeg har bak meg.

Del 1 handler derfor om alt som skjedde lenge før jeg hadde noe som helst ønske om å eie en gård. Reisen mot Øvre Brekke­ bakkadn tar noen omveier via noen bokollektiver i Bergen, et meditasjonssenter i Sverige, en økologisk gård på Lygre, en jordbruksskole i Sogn og en snekkerutdanning i tjukkeste ­København, før vi til slutt havner i Valdres. Historien vil ha noen overlapp fra TV-programmet, men nå tar jeg deg med bak kulissene. Som leser vil du forhåpentligvis oppleve at flere av dine sanser vil aktiveres når du blir med opp på høgdegarden i Vang kommune.

Denne boka forteller min personlige historie, men den er også en dypere utforskning av et universelt tema som resonnerer i mange av oss: lengselen etter et enklere liv. Dette begrepet reiser mange spørsmål. Hvorfor føler byboere i Norge en sterk trang til å oppsøke naturen? Hva driver vår lengsel etter ei fjellhytte eller drømmen om et småbruk i skogen? Samtidig:

14

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 14

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

09.10.2023 18:46

Hvorfor er tanken på å faktisk flytte til landet så skremmende for mange? Er det bygdedyret som stopper oss? Hvorfor er det så få som faktisk realiserer drømmen om sitt eget småbruk?

For å dykke dypere inn i disse spørsmålene har jeg fått hjelp fra min gode venn, den dyktige antropologen Tom Bratrud.

Han er fra Valdres – samme sted som jeg nå er blitt en del av.

Tom har dedikert store deler av sitt faglige liv til å studere disse temaene, og hans innsikt gir et viktig vitenskapelig perspektiv på min fortelling. Mens jeg forteller min historie, bidrar han med fascinerende innspill fra sin forskning.

Tom og jeg har tatt dialogen videre i lydform: For de som ønsker å utvide sin forståelse ytterligere, har vi spilt inn lydsamtaler mellom Tom og meg rundt hans tre tekstbidrag, med journalist og lege Rune Skogheim som moderator. Du finner samtalene via QR-koden på side 192.

• Om Markens grøde som lengsel og kulturelt symbol, side 194 • Om bygdedyret, frykt, likhet og likeverd, side 202 • «Det blir jo feil å selge også»: Følelser, tilknytning og hindre for overlating av småbruk, side 210

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 15

15

09.10.2023 18:46

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 46

09.10.2023 18:46

DEL 2

En urban nybrottsmann Det er noe vakkert med å ta tilbake noe som er forfalt.

Det er også noe dypt menneskelig med å være til nytte.

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 47

09.10.2023 18:46

gjøre noe. Jeg savnet et godt miljø, som det vi hadde på jordbruksskolen i Sogn. Og jeg trodde at jeg kunne finne begge deler på Hjerleid. Jeg ringte opp til Dovre og spurte om det var plass, og det var det masse av.

To uker senere var alt i boks. Jeg hadde funnet en vei ut av Bergen – og en ny drivkraft.

Drømmen om et småbruk En gård uten potensial Sensommeren det året var kjæresten min ferdig med sitt engasjement i Bergen, og jeg hadde tilbudt meg å kjøre henne hjem. På veien ville jeg gjøre et stopp i Vang. Jeg hadde fått et tips fra Hallgrim, som var «Innovangsjonsministeren» på det tidspunktet. Han hadde som jobb å tilrettelegge for innbyggere og lokke til seg innflyttere som ville bo og jobbe i Vang. Vi hadde blitt kjent gjennom kafeen, og han tenkte at denne gården kunne være noe for meg. Det var prisen som først og fremst skilte seg ut, i tillegg til at han lokket med noen vakre bilder av eiendommen.

Taksten lå på 110 000 kroner. 100 000 for tomta, som var på 72 mål med bratt skog, og 10 000 for bygningene. Bildene Hallgrim hadde lagt ut, var av et solbrent, vakkert lite hus og en stor låve i bakgrunnen. Det var knuste vinduer, og forfallet var tydelig, men med en vakker utsikt og mye sjarm fanget småbruket helt klart min oppmerksomhet. Det var verdt å ta turen innom.

Det regnet da vi gikk opp bakken til gården. Små elver dannet seg i stien, og kombinasjonen av skyggen fra de svarte skyene over oss og skogen vi gikk gjennom, gjorde at det føltes som natt. Oppe ved gården var det åpent, men det er noe med mørke, tomme vinduer i forlatte hjem som suger alt håpet ut av en. Det var to triste bygg som sto og stirret på oss.

Vi gikk rundt og kjente på bygningene slik vi ville ha skubbet til et lik med foten. Vi ble etter hvert ganske enige om at dette var et håpløst prosjekt for meg. Jeg hadde bare 20 000 kr på kontoen, så det var uansett

84

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 84

En urban nybrottsmann

09.10.2023 18:46

et stykke opp til takst. Og gården kunne jo gå over takst, for den saks skyld. Jeg skrev til Hallgrim at jeg trolig ikke ville kjøpe den. Det ville vel dukke opp andre muligheter senere, antok jeg.

Hjerleid Da jeg kjørte på E6 oppover langs den svenske kysten etter å ha levert det som nå var ekskjæresten min, i København, var det godt å tenke på at jeg nå skulle ha fokus på skole igjen. Og etter hvert skaffe meg en plass å bo og finne en jobb jeg i hvert fall kunne brødfø meg selv med.

Jeg hadde inntrykk av at det var mye fine folk i tradisjonshåndverkmiljøet, og jeg hadde mulighet til å jobbe for meg selv hvis jeg syntes det ble vanskelig å samarbeide med andre. Ikke minst bar jeg med meg suksessfortellingen fra kafeen, og den lå der og fortalte meg at jeg måtte fortsette å prøve. Jeg måtte prøve å lande dette voksenlivet.

Jeg trivdes godt på Hjerleid. Tradisjonshåndverk er en spennende verden å utforske, med dyp historie og nærhet til naturen. Det er et eget fokus på trekvalitet her som man ikke finner i andre bransjer. Jeg hadde også begynt å meditere igjen; gjerne i to timer om dagen, og jeg taklet de emosjonelle opp- og nedturene mye bedre enn før. Det eneste som manglet, var kjærligheten. Jeg kjente på en dyp og desperat lengsel etter kjærlighet. Det var få muligheter, all den tid miljøet på skolen var dominert av menn.

Øvre Brekkebakkadn I høstferien tok jeg en tur til Ida og Sigmund i Vang for å henge litt med dem. Og jeg hadde lyst å ta en tur til denne gården som jeg hadde sett på tre måneder tidligere.

Det var godt vær den dagen, og høstfargene hadde begynt å melde seg. Vi diskuterte tilstanden på bygningene. Våningshuset måtte nok rives, men låven hadde potensial. Vi gikk litt rundt på tomta og merket oss at det ikke var en brønn der, som var litt snodig. Ved å følge tomtegrensen i en kart-app fikk vi et overblikk over de 72 målene. Gårdstunet var litt større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk et bedre inntrykk denne gangen, til og med navnet på gården virket oppløftende: Øvre

En urban nybrottsmann

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 85

85

09.10.2023 18:46

Brekkebakkadn. Det var en munnfull, men det var noe komisk og veldig norsk over det. I tillegg hadde jeg virkelig begynt å like Vang, med sitt kreative og unge miljø, som hadde blomstret opp de siste årene. Det skadet absolutt ikke å søke om å få kjøpe gården.

Hallgrim hadde forklart meg at kommunen ikke var så interessert i høy salgssum, men heller ville vurdere salget ut fra hva kjøperen ville bruke eiendommen til. I første omgang var vi åtte søkere på tomta. Jeg skrev at jeg ville flytte dit, begynne med urteproduksjon og starte en laftebedrift.

De andre ville bruke den til alle mulige aktiviteter, men jeg var den eneste som ville flytte inn og restaurere stedet. Det var litt merkelig, tenkte jeg.

Ok, det manglet strøm og alt av infrastruktur, men det var jo en flott plass.

Der var ikke sol om vinteren, og alt var sinnssykt bratt, men det var en flott skog der, og tilgang på vakre fjellområder bare en halvtime unna med bil.

Jeg hadde gått fra å være skeptisk til å få litt tro på prosjektet. Jeg var ikke fullstendig solgt, men det kunne jeg bli med litt modning.

Skambud og gryende håp Det gikk noen uker, men kommunestyret hadde ikke kommet til enighet. Det var litt fram og tilbake med om de skulle selge skogen for seg eller alt i én pakke. Så vi måtte søke på nytt. Denne gangen skulle vi også komme med et pristilbud. Nå hadde jeg begynt å drømme litt om gården, så jeg kjente på at jeg ville bli skuffet hvis jeg ikke fikk den. Tenk å eie en plass? Å ha råderett! Å kunne forme en plass ut fra egne tanker og drømmer! Problemet var at jeg hadde jo faktisk ikke penger til å kjøpe ødegården.

Jeg var imidlertid klar over at de fleste utkantkommuner sliter med befolkningsnedgang, og selv om Vang kommune var en av de kommunene som hadde klart å bremse trenden, var de nok mer interessert i nye innbyggere enn noen kroner ekstra i kommunekassen. Så jeg tenkte at dette var mitt sterkeste kort mot de andre kandidatene: At jeg faktisk ville flytte dit. Jeg la inn mitt bud på 50 000 kr i oppsamlede midler og håpet at politikerne så at mitt engasjement ville gjøre opp for skambudet.

Noen uker senere kunne en lese i lokalavisa om heftige diskusjoner i kommunestyret. Administrasjonen mente at gården var ubeboelig og

86

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 86

En urban nybrottsmann

09.10.2023 18:46

gikk derfor inn for at salget skulle gå til en av de to andre interessentene som var igjen av de åtte første. Men jeg tror mine to somre med støls­ kafeen hadde overbevist de lokale politikerne om at jeg hadde gjennomføringsevne nok til å klare å bo på denne plassen. Fredag 3. november 2017 hadde 15 av 17 representanter tatt til orde, og noen var oppe flere ganger, for å sitere Avisa Valdres. Det endte med at Vang hadde troen på meg, og jeg fikk mulighet til å kjøpe Øvre Brekkebakkadn for 50 000 kr pluss dokumentavgift.

Å vinne i Lotto Uvitende om dramaet på rådhuset i Vang gikk jeg over det frostlagte tunet på Hjerleid. Mobilen ringte i lomma, og Idas ansikt lyste opp på displayet. Hun gratulerte meg som gårdeier. Det tok meg et sekund før polletten falt ned. Hun satt som vara i formannskapet og hadde førstehåndsinformasjon om alt som hadde skjedd den dagen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men jeg husker at det føltes som et stort skille i livet mitt. Jeg var perpleks, men veldig glad. Som en omreisende stueplante skulle jeg nå få lov til å slå rot i den ville naturen i Vang.

Mens Ida forklarte hva som hadde skjedd, og hva som ville skje videre, begynte ideene å melde seg. Jeg fikk visjoner om hvordan det ville være å våkne i egen laftehytte og fyre i ovnen med ved fra egen skog. Jeg ble nesten litt svimmel av alle mulighetene dette ville gi meg. Det var en ufattelig rikdom i å få lov til å kjøpe denne ødegården. For det er mange der ute som leter etter et småbruk på Finn. Og selv om mange ikke leter etter dette på en så avsides plass som er så tett oppunder Norges tak, så var det ikke så nøye for meg hvor gården lå. Jeg hadde ikke behov for å vite nøyaktig hvordan livet mitt skulle arte seg. Dessuten visste jeg at det var et pågangsmot og en energi blant alle de unge som hadde flyttet til Vang.

Ikke minst var Vang et av de vakreste stedene jeg hadde vært i Norge.

På vei mot klasserommet, litt forsinket etter samtalen med Ida, tenkte jeg også på at det kunne være at jeg lettere ville finne noen som jeg kunne dele livet mitt med – som delte den samme småbruksdrømmen.

Plutselig så fremtiden langt lysere ut.

En urban nybrottsmann

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 87

87

09.10.2023 18:46

Der ingen skulle tru Et par uker senere ringte et ukjent nummer på telefonen. Det var Noralv Pedersen fra NRK. Han var journalist i TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og hadde hørt at jeg var i ferd med å kjøpe en falleferdig gård i Vang. Noralv hadde egentlig ikke trengt å si hvilket program han var journalist i, jeg kunne høre det på dialekten hans. Han fortalte at en av måtene de finner kandidater til program­ serien på, er at de ringer rundt til ordførere i distriktene. Da han ringte til Vidar Eltun, ordføreren i Vang, noen uker tidligere, sa han at det muligens var en som kunne være av interesse. Men det var avhengig av utfallet i kommunestyret. Etter at vedtaket var stemt over og salget var et faktum, ringte Noralv rundt og forhørte seg om hva slags person jeg var. Han hadde blant annet ringt til Ida. Noralv kunne ikke love noe, men de syntes uansett det var et spennende prosjekt; de hadde aldri tidligere hatt muligheten til å bli med på et sånt prosjekt fra starten. Hovedpersonene i serien hadde ofte vært godt voksne menn. Noralv ønsket et større mangfold, så dette ville være noe annet enn den «kontrakten» de hadde med seerne. Vi skulle holde kontakten og ringes igjen i februar.

Jeg gikk flere runder med meg selv. Selvsagt var oppmerksomheten forlokkende, men det lå også en viss bismak i trangen til å bli sett av andre. Jeg merket at jeg søkte en overbevisende grunn til å delta i TV-programmet – hvis folk lurte på hvorfor jeg ville bli med. De to argumentene jeg omfavnet, var ønsket om å formidle tradisjonshåndverk og å demonstrere hvordan et alternativt liv kunne leves. Da føltes det meningsfullt å gå inn i prosjektet, og da det ble bestemt at NRK skulle lage en episode med meg og gården, var jeg klar.

88

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 88

En urban nybrottsmann

09.10.2023 18:46

Forberedelser til et nytt liv Sprengkulde og råte Resten av skoleåret på Hjerleid bar preg av mye håndverksglede. Jeg ville lære så mye som mulig, for jeg hadde bruk for alt i mitt nye prosjekt.

Stein, tre og leire. Øksing, snekring, taktekking. Jeg brukte kveldstid, helger og morgener på å forberede meg til mitt nye eventyr. Utdanningen på Hjerleid gikk fra å være interessant til å bli livsviktig for min videre eksistens og muligheten til å lykkes med den store, tunge oppgaven det er å restaurere en gård. Litt som forskjellen kan være for en rekrutt i fredstid versus krigstid. Jeg ville være godt forberedt, nå som jeg visste at jeg skulle følge drømmen jeg hadde hatt i så mange år. Jeg mediterte fremdeles to timer om dagen i denne perioden og opparbeidet derfor et overskudd som jeg ville få god bruk for. Endelig følte jeg at livet mitt hadde begynt å falle på plass.

Jeg dro noen turer til gården for å undersøke bygningene nærmere.

Jeg trasket oppover; det tok tid å komme helt opp i en halvmeter med snø. Inne på låven og i våningshuset rev jeg ned panel for å se tilstanden på tømmerstokkene. Det var grusomt kaldt! Jeg trodde jeg var godt påkledd, men de 20 blå smøg seg inn til beinet mens jeg prøvde å holde farten og varmen oppe.

Det var en ganske guffen opplevelse å gå der inne i våningshuset. Jeg begynte å rive av litt av panelet for å se hva som lå bak. Flere steder var tømmerstokkene svarte av råte, og jeg fikk bilder i hodet av at jeg rev av klærne på et morkent lik. Tilbake på Hjerleid begynte jeg å tegne på noen skisser til et nytt våningshus. Det var synd å rive alt, men kanskje kunne jeg gjenbruke noe av det likevel.

Skildringer fra gamle dager Jeg dro tilbake til gården noen uker senere, og denne gangen fant jeg spor av levd liv bak lister i stua, slik som gamle, avrevne kalenderlapper over en tidsperiode på 15 år, og en samling av det som kan ha vært skoplugger, som er en trespiker skomakere brukte. Jeg fant også et gammelt bryllupsbilde bak en taklist i det samme rommet, og begynte å

En urban nybrottsmann

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 89

89

09.10.2023 18:46

01

02

128

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 128

03

En urban nybrottsmann

13.10.2023 11:59

01/02 Rett før vi skal plukke ned våningshuset i 2019 03

Kurs i lafting juni 2020

04

Alf-Reidar reparerer våningshuset i 2020

04

En urban nybrottsmann

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 129

129

13.10.2023 11:59

130

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 130

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

09.10.2023 18:47

DEL 3

–Den denstore store kjærligheten, kjærligheten bryllup og fødsel Det føltes som at jeg hadde slått fem seksere på siste yatzyforsøk Poriatur, quefåvolecer harum – jeg skulle lov til åorrorporem oppleve å danne sim expliquii vårt nonem en kjernefamilie egethitatur? hus i skogen.

Imperum quidis ella comnimi, et rep.

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 131

131

09.10.2023 18:47

Kjærlighet i pandemiens tid Det var blitt januar. Mens mørket igjen la seg over gården, reiste jeg som planlagt til senteret for å meditere og assistere med vedlikeholdsarbeid. Jeg visste imidlertid at jeg måtte dra hjem igjen i mars for å felle tømmer til restaureringen av våningshuset. Jeg parkerte min blå Subaru hos en venn som også skulle til senteret, og satt på med ham.

På vei over svenskegrensen leste vi nyheter om et nytt sykdomsutbrudd i Kina. Jeg hadde lest lignende historier tidligere, men de føltes fjernt fra min hverdag og virkelighet.

Da det obligatoriske 10-dagerskurset var over, skulle jeg innrede det nye verkstedet til Dhamma Sobhana. Det var et fantastisk arbeid å få lov til å lage arbeidsbenker og hyllesystemer for senterets frivillige.

En interessant dansk kvinne En dag da jeg krysset tunet, gikk det en kvinnelig server i motsatt retning. Jeg sa ikke hei til henne – hun virket fanget i en tankestorm og så ikke ut som hun hadde det så lett. Noen dager senere så jeg henne i kantinen, hun smilte og virket glad igjen. Jeg sa hei, og vi snakket litt løst sammen. Det viste seg at hun var dansk og skulle være på senteret i fem–seks uker til, før hun skulle til Myanmar.

Det var lett å bli fascinert av henne. Med tanke på senterets regler og det at meditasjon forsterker alle følelser, kjente jeg at jeg måtte passe på litt, så vi avsluttet høflighetsfrasene og jeg gikk inn til den mannlige delen av spisesalen. Jeg kunne virkelig forstå hvorfor det var en del fokus på at vi skulle holde senteret så segregert som mulig. Jeg spiste opp, gikk ut til verkstedet og fortsatte arbeidet.

I Mjölby, som er omtrent 45 minutter unna senteret med buss, ligger en leilighet som senteret låner ut til sine servere. Noen dager senere skulle jeg ut til nettopp denne for å ta meg en velfortjent pause. Denne leiligheten var spesielt tiltenkt de av oss som hadde lange opphold på senteret. Å jobbe på senteret kan raskt gi en følelse av å være i en boble.

Derfor ble vi rådet til å ta to dager fri i uken, og det beste var å komme fysisk bort fra senteret for virkelig å kunne få et avbrekk.

136

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 136

Den store kjærligheten

09.10.2023 18:47

Jeg trengte å bli kjørt til busstoppet, og dansken med den mørke skyen og det flotte smilet var den eneste som kunne kjøre meg. Vi fikk endelig presentert oss for hverandre, hun het Line. Hun skulle også hente noen grønnsaker hos naboen, så vi fikk 20 minutter til å bli litt mer kjent.

Det var kanskje litt upassende, men vi var utenfor senteret, og vi hadde begge en oppgave å utføre. Hun fortalte at hun var utdannet produksjonsingeniør, men at hun ikke hadde jobbet med dette siden hun var ferdig utdannet. De siste årene hadde hun backpacket i Asia, men hadde vært i Danmark siden jul. Jeg fortalte om mitt gårdsprosjekt og at jeg var i gang med å bygge opp våningshuset. Hun ble imponert over at jeg bodde der uten strøm og vann, og fortalte at det var et mål for henne å komme nærmere naturen.

På bussen til Mjölby satt jeg og følte på dette møtet med Line.

Hvis jeg observerte de kroppslige følelsene mine og fokuserte på dem, så slapp tiltrekningen taket. Men hvis jeg begynte å tenke på henne, kjente jeg tiltrekningen våkne. Var det en måte å forstå seg selv på? Ved å kjenne på følelsene, akseptere at de der, så mister de sin kraft? Jeg lot tankeleken være og så det flate landskapet og de små tettstedene fare forbi.

I leiligheten begynte tankene igjen å kverne. Hvis Line og jeg møttes her i Mjölby når vi begge to hadde fri, altså den dagen jeg skulle ut av leiligheten og hun skulle ta over, brøt vi da reglene til senteret? Nei, bestemte jeg meg for. Det burde være innafor. Så jeg la en plan: Jeg skulle høre med henne om hun kunne sykle til bussen, låse den der og ta bussen til leiligheten. Der kunne jeg få nøkkelen til sykkelen av henne, og hun kunne få nøkkelen til leiligheten av meg. Og så, hvis det var god stemning, kunne jeg spørre henne om hun hadde lyst til å gå tur sammen med meg.

På tur Et par dager etterpå var jeg tilbake på senteret og i gang med å bygge et stort arbeidsbord som skulle stå midt i verkstedet. Line kom inn døra og spurte om hun kunne låne en stjerneskrutrekker til noe hun skulle henge opp på kjøkkenet. Jeg ga henne en, og idet hun skulle til å snu

Den store kjærligheten

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 137

137

09.10.2023 18:47

seg, spurte jeg henne om vi skulle gjøre dette sykkel- og leilighetsbyttet.

Så sparte vi senteret for to kjøreturer. Det syntes hun var en god idé. Vi skulle prates nærmere neste gang vi hadde fri. Det var vanskelig å holde fokuset på snekringen av bordet.

Tre dager senere, etter å ha tilbrakt et nytt kort opphold i leiligheten, vasket jeg gulvet og var så å si ferdig da det ringte på. Jeg slapp henne inn, og vi byttet nøklene mens vi småpratet litt. Før jeg skulle gå, spurte jeg henne om hun tilfeldigvis ville være med på en liten tur.

Det ville hun gjerne.

Det kriblet i brystet da vi gikk opp mot det store vanntårnet og videre forbi, og inn i furuskogen. Jeg prøvde å tenke at dette var vennskapelig, for å holde alle forventninger borte, mens vi snakket om våre verdier og tanker om det gode liv. Jeg var ærlig om at det hadde vært et vanskelig år på gården, og at livet ikke alltid var så enkelt på en enkel plass. Hun fortalte at hun nettopp hadde slått opp med sin malaysiske kjæreste, og at etter at han hadde reist hjem til sitt hjemland, virket det som en god idé å komme hit til senteret for å serve i en periode. Vi var åpne og ærlige overfor hverandre. Da vi kom tilbake til leiligheten, foreslo jeg at vi kunne gjøre dette igjen.

På senteret hadde vi ikke så mye kontakt utenom det vanlige hei og hallo. Tankene om henne stjal noe av oppmerksomheten, men jeg merket at jeg var mer avslappet enn jeg hadde fryktet.

Uken etter ble det som sist, men vi gikk en tur gjennom byen denne gangen. Det var et flott, lite bygdemuseum der, og jeg ville vise henne noen vakre tradisjonelle hus som lå ved elven. Jeg fikk inntrykk av henne som et veldig fokusert og stødig menneske. Hun fortalte at hun mislikte å gå på kunstmuseum, som jeg aldri hadde hørt noen si før. Jeg fortalte om min kunstbakgrunn, men jeg kunne forstå hvorfor hun ikke ville. Hun hadde det kanskje litt som når jeg en sjelden gang leser et dikt jeg ikke forstår eller som ikke griper meg. Jeg føler meg fremmedgjort – som om noen smeller igjen en dør i ansiktet mitt. Nei, det var naturen som betydde noe for henne. Hun håpet å komme inn på en friluftsvei-

138

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 138

Den store kjærligheten

09.10.2023 18:47

ledningsutdanning i København den påfølgende høsten. Og hun sa at et sånt prosjekt som det jeg hadde startet på, kunne hun aldri ha begynt på selv. Vi hadde mange verdier som vi tydelig delte, men vi var også veldig ulike. Og det var kanskje noe av det som gjorde henne så deilig å være med. Jeg så litt opp til henne, med alt hennes fokus og innstillingen om å gjøre ting ordentlig. Hun var som en trygg øy med et fyrtårn.

Innimellom pratet vi om denne sykdommen i Kina som hadde begynt å spre seg rundt oss, og som dominerte nyhetsbildet. De første tilfellene i Sverige og Norge var allerede blitt bekreftet. Men hun virket ikke som typen til å tenke så mye på det, så da prøvde jeg også å la være.

Det vil si, når jeg var med henne, fantes det ingenting å bekymre seg for.

Et tjern av følelser Jeg hadde jobbet med verkstedet i fem uker, og det var blitt starten av mars. Det var en frisk vår, og sola begynte å varme nok til at man kunne gå rundt med en t-skjorte hvis man jobbet ute. Inne i verkstedet var det kaldere enn utenfor, og jeg var kledd deretter. Dessuten kjente jeg at det kriblet litt i halsen. Jeg skulle snart hjem for å jobbe i skogen, men tenkte mest på Line. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere følelsene mine for henne. Hva skulle jeg si til henne? Hun skulle snart videre til Myanmar, og jeg skulle til mitt. Og vi hadde bare vært på noen gåturer sammen, så det var ikke en kontakt som var dyp nok til at jeg kunne forvente at vi ville møtes igjen. Men brystet mitt var sprengt med følelser, og jeg trengte å få en avklaring. Det var bedre å få et avslag enn å gå i det ukjente.

Det var onsdag, og jeg skulle til leiligheten i Mjölby. Dagen etter skulle Line og jeg ta en siste gåtur sammen. Vi hadde bestemt oss for å ta en lengre tur denne gangen, og det fantes en innsjø vi kunne bade i. Jeg ordnet lunsj. Jeg var egentlig ikke så glad i å bade i kaldt vann, men hun hadde nevnt det ved en tidligere anledning, så det var vel et eller annet i meg som ville imponere henne. På turen pratet jeg om muligheten for å ha et kjøkken som kun besto av 10 kjøkkenredskaper (hvis man ikke tar med bestikk, tallerkener og glass). Det vil si at man måtte gi avkall på en del ting man kunne lage, men i bytte fikk man kanskje en glede i å ha

Den store kjærligheten

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 139

139

09.10.2023 18:47

det enkelt? Det trodde hun kunne bli vanskelig, men var åpen for ideen.

Vi måtte krysse under en motorvei og fortsatte innover i skogen.

Etter noen minutter druknet støyen fra motorveien i skogen vi vandret i. Line fortalte om hvordan det var å vokse opp uten problemer, i en kjernefamilie hvor alt virket og hun alltid følte seg trygg. Det hørtes fint ut å vokse opp på én plass med ett sett foreldre. Etter at hun var ferdigutdannet som ingeniør, var det viktig for henne å ikke bare ta en hvilken som helst jobb, for hun ville finne en jobb som ga mening. Så hun brukte i stedet tiden på å reise. Og det var under disse reisene hun merket savn etter å være i naturen.

Framme ved sjøen fant vi en brygge som gikk ut i vannet. Vi fant hver vår plass for å skifte til badetøy og hoppet uti. Sjokket fra det kalde vannet traff meg som et godstog. Etterpå drakk vi litt te jeg hadde med, før vi begynte å gå hjemover. Vi ville finne en plass å spise nisten på veien. Et par hundre meter fra veien, langs en lite brukt sti, fant vi en liten lysning i skogen, med en trestamme som var plassert i kanten som en parkbenk. Jeg pratet om at det ville bli merkelig å komme hjem til det som så ut som et samfunn som skulle lukkes ned. Hun hadde bare noen uker igjen før hun skulle på sin reise, men begynte å tenke at det kanskje ville bli usannsynlig.

Det var litt vanskelig for meg å fordype meg i en samtale fordi alle hennes bevegelser tok så mye av min oppmerksomhet. Vi satt i randsonen av skyggen fra trekronen over oss. Sollys og bladskygger glitret på huden og det halvvåte håret. Jeg satte meg litt nærmere henne, og etter noen sekunder tok jeg hånden hennes. Hun ble stille, men tok imot hånden min. Det var enorme bevegelser i meg nå. Jeg var usikker på om jeg var på vei til å dø eller om jeg bare var forelsket. Jeg la hånden inntil kinnet hennes, og hun svarte med å legge sin hånd over min. Så ble ansiktene våre instinktivt trukket mot hverandre. Det var ren tiltrekningskraft som førte oss sammen. Da leppene møttes, druknet vi i et tjern av følelser.

Etter et minutt gikk kysset over i en mild latter, for det hele var absurd og vakkert på en gang. Vi satt i noen minutter inntil hverandre uten å si noe. Vi bare kjente på hverandre for å undersøke om den andre var der.

140

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 140

Den store kjærligheten

09.10.2023 18:47

På vei hjem gikk vi hånd i hånd og nøt alle de ekstra fargene naturen hadde fått. Det var en lettelse, som om vi begge hadde gjennomført et maraton sammen. Tonen i samtalen ble annerledes. Gradvis gikk den over til å handle om hvordan vi kunne sees igjen. Hun måtte til Danmark, muligens Myanmar, men så ville hun definitivt se meg og gården i Valdres.

Regelbrudd og karantene To dager senere hadde jeg imidlertid blitt ganske dårlig, og etter at jeg hadde lest mer om myndighetenes anbefalinger, innså jeg at det ikke var klokt av meg å ta offentlig transport tilbake til Norge. Jeg gikk bort til en av assistentlærerne tilknyttet senteret og fortalte om symptomene mine. Og jeg fortalte at jeg hadde kysset Line og kanskje hadde smittet henne. Læreren lo hjertelig og var glad på våre vegne, og sa at vi dermed kunne gå i karantene sammen i leiligheten i Mjölby. Hun jobbet selv i helsevesenet; det var anbefalt på den tiden at man isolerte seg til man ble symptomfri. Hun sa at vi dessverre ikke kunne bli værende som servere på senteret, ettersom vi hadde utviklet følelser for hverandre.

Selv om nyforelskelse er noe utrolig vakkert, ville det bli vanskelig for oss å holde fokus på det å serve samtidig, mente hun. Om vi hadde et stabilt forhold om et år, kunne vi komme tilbake og serve samtidig. Men en av oss kunne gjerne komme til senteret når som helst.

Jeg forsto godt hvorfor vi måtte reise. Jeg hadde i alle disse ukene lurt meg selv til å tro at siden vi traff hverandre utenfor senteret, så var banen fri. Det var mange følelser som slo inn i meg på en gang. Jeg følte meg dårlig, sjansen for at det var covid-19, var ganske stor, og det gjorde meg nervøs. Samtidig var jeg forelsket og skulle i karantene med det mennesket jeg helst ville være med.

Jeg ringte til Line og fortalte hva som ble avtalt. Jeg fortalte at vi burde gå i karantene sammen, noe hun ikke hadde noe imot. Men hun følte seg fin, sa hun. Vi måtte få med hennes ting på rommet, og en av de kvinnelige serverne pakket alt sammen for henne. Imens fikk jeg samlet alt mitt. Vi pakket med noe mat så vi ikke skulle sulte i karantenen. Med senterbilen suste vi av gårde mot Mjölby.

Den store kjærligheten

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 141

141

09.10.2023 18:47

Oss to Vi lo. Alt var uvirkelig. Det var dommedag. Det var forelskelsen. Og det var veldig spesielt å skulle dele 20 kvadratmeter med noen man hadde kysset for første gang for to dager siden. Line følte seg ganske bra, men min form gikk opp og ned. De første dagene var vi bare innendørs. Men vi ble litt sprø av å være der inne, så på dag tre gikk vi en tur i skogen, men holdt oss langt unna andre mennesker. Det som uroet meg, var at jeg var så andpusten at jeg nesten ikke klarte å gå i motbakke. Og bakkene var virkelig små sammenlignet med hva jeg var vant til.

På dag fire var jeg så dårlig at jeg ringte til legevakten, men de hadde ikke kapasitet til å ta meg imot. Jeg måtte vente til jeg ikke klarte å puste selv, sa de. Det var så seriøst nå at jeg begynte å vurdere om jeg skulle skrive testamente. Neste dag var jeg heldigvis bedre, men jeg ble ikke med ut da Line ville gå seg en tur.

Iblandet hele situasjonen ble vi også raskt kjent med hverandre. Vi mediterte to ganger om dagen sammen og laget mat til hverandre. På dag fem hadde vi bestemt oss for at Line skulle bli med meg til gården hvis vi fikk henne over grensen. Flyet hennes hadde uansett blitt kansellert nå, og hun hadde ingen andre planer. Og hvis hun dro til Danmark, visste vi ikke når vi neste gang fikk sett hverandre. Jeg hadde fått med meg diskusjonen i Norge om utfordringene landbruket ville få med de stengte grensene, og at det ville komme en oppmykning for sesongarbeidere i landbruket. Det var kanskje et smutthull der for oss? På dag syv skrev jeg en kontrakt med Line om at hun kunne få arbeid hos meg som gårdsarbeider. Og to dager senere dro vi fra senterleiligheten mot grensen.

Over grensen Vi forsto begge to at vi var i en gråsone, akkurat som vår flørting med hverandre på senteret hadde vært. Og jo nærmere bussen kom grensen, jo mer nervøse var vi for at dette ikke skulle gå. I verste fall måtte Line snu og reise tilbake til Danmark. Men vi ville så gjerne være sammen.

Vi valgte å sitte hver for oss da det ble gjennomført grensekontroll. Jeg skulle bare vise pass, mens hun skulle vise passet og kontrakten jeg hadde skrevet. Ved grensen ble bussen geleidet inn til tollområdet, og vi ble møtt

142

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 142

Den store kjærligheten

09.10.2023 18:47

av HV-soldater med uniform og våpen. Det var som om landet var i krig mot denne pandemien, og det hele ble fryktelig alvorlig. Jeg satt med kinnet lent opp mot setet foran meg og så med tomt blikk ut av vinduet mot den anonyme bygningen 30 meter unna. Etter noen minutter med venting ble vi bedt om å gå ut av bussen og stille oss på rekke foran veggen med pass og papirer.

Jeg og Line ble stående ved siden av hverandre, og som i en krigsfilm gikk det en soldat fra hver side og spurte hver og en av oss om hvor vi kom fra, hvor vi skulle, og hva vi skulle. Jeg svarte enkelt nok at jeg skulle hjem, og viste passet mitt. Jeg prøvde å ikke se på Line, men da han stilte henne de samme tre spørsmålene, klarte jeg ikke å la være å snu meg mot dem. Jeg ble møtt med et skarpt blikk fra soldaten som uten ord spurte om det var noe jeg ville si. Jeg slo øynene raskt ned i bakken og tenkte at nå var jeg dum. Men Line svarte bare rolig at hun skulle jobbe på en gård i Valdres, viste kontrakten, og det var det.

Tilbake i bussen møttes våre blikk, vi pustet synkront ut og lo nervøst.

Og plutselig var vi to om å bygge hus Utenfor Hokksund sto Subaruen og ventet på oss. Det var allerede ettermiddag, og vi måtte stoppe noen plasser på veien før vi kunne dra hjem.

Det var like før påskeukens røde dager, så vi måtte handle inn. Jeg regnet med at det ville være nesten umulig å gå opp de siste 200 meterne til låven, så jeg hadde kjøpt et par truger på Finn som vi måtte plukke opp før vi skulle komme oss hjemover.

Vi var vant til senterrytmen der leggetid var rundt ni om kvelden, så da vi var framme ved gården klokken ett om natten, var vi temmelig utslitt. Selv med trugene tok det oss en halvtime å komme opp med alt av bagasje og matvarer. Vi hadde ikke hodelykt, men lyset fra månen var så sterkt at det dannet seg skygger fra trærne på den bratte veien opp.

Det knitret i snøen da vi slepte handleposene oppover.

Den store kjærligheten

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 143

143

09.10.2023 18:47

158

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 158

Den store kjærligheten

09.10.2023 18:47

«Når jeg ser tilbake på TVprogrammene fra den julen, innser jeg at det er et beskjedent hjem med gamle, slitte eiendeler.

Men det er i slike stunder min livsfilosofi trer frem: Jeg kan justere mine forventninger og verdsette det jeg har.

Den julen, med Line ved min side, følte jeg meg uendelig rik.»

Den store kjærligheten

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 159

159

09.10.2023 18:47

«Jeg har alltid ønsket meg en familie. I dag venter de fleste til de har en fast jobb, hus og bil før de snakker om å få barn.

Jeg var ikke engang sikker på om jeg ville klare meg i arbeidslivet. Men kanskje det var noe fint med at vi satset på det, selv uten denne økonomiske forankringen, fordi vi innerst inne hadde en tro på fremtiden. Det var noe i meg som sa at jeg ville finne en løsning når vi nå hadde et barn å ta vare på. Emil ville kreve at jeg skjerpet meg.»

188

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 188

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

09.10.2023 18:48

Rotløshet og kunstnerisk utfoldelse

smaabruksdrommen_inlay_9okt_finale.indd 189

189

09.10.2023 18:48

«Det er vakkert å ta tilbake noe som er forfalt.

Det er dypt menneskelig å være til nytte.»

Tor-Evert Grøndal, kjent fra NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», tok i 2018 steget ut fra bylivet og kjøpte en forfallen gård i Vang i Valdres. Historien begynner i et telt i en falleferdig låve der Tor-Evert bodde den første vinteren, på en gård uten strøm og vann.

Dette er fortellingen om å tørre å satse på store drømmer, oppleve motgang, reise seg opp igjen og møte den store kjærligheten. Men det er også en fortelling om å kjempe med indre demoner og ikke finne sin plass i samfunnet. Hva er det egentlig vi lengter etter, når vi lengter etter det gode liv på landet?

Bli med inn i det restaurerte vånings­­­­huset i Øvre Brekkebakkadn og hør historien om jakten på et enklere liv.

Tor-Evert Grøndal har utdanning fra Kunstskolen i Bergen og Sogn Jord- og Hagebruksskule, er utdannet snekker og har erfaring med tradisjonshåndverk.

Han bor på et småbruk i Vang i Valdres med kona Line og to små barn.

Med bidrag fra sosialantropolog Tom Bratrud, som skriver om Markens grøde, bygdedyret og hvorfor det finnes så mange tomme gårdsbruk som forfaller.