Tommie Wilhelmsen 78–1 by Frisk forlag

‘De fleste som blar i denne boken kommer utelukkende til å se på bildene. Jeg er egentlig veldig for å bruke ting på andre måter enn de er designet for, så jeg klager ikke.’ Dette er åpningssitatet fra den første boken jeg skrev i 2007. Det du holder i hånden nå, er en bok bestående av fire deler. Den første delen, er den første boken skrevet i 2007, og den inneholder prosjektene 1-14. Bok nummer to er skrevet og publisert i 2014 med prosjektene 15-32. Den tredje skrevet på slutten av 2019, og inneholder prosjektene 33 til 52. Disse tre bøkene er beholdt uendret i tekst i denne utgivelsen, men er redigert ned i antall sider. Når man leser egne tekster som er såpass gamle, er det alltid fristende å korrigere, men jeg har latt alt stå urørt. Boken fra 2019 som inneholdt de tre første bøkene, solgte ut to opplag på til sammen ca. 3800 bøker. Det er langt over det alle forlag jeg snakket med før utgivelsen mente en arkitekturbok på norsk om en arkitekt og hans arbeider ville selge. Nå er boken utvidet med ytterlige 25 prosjekter sommeren 2023, og vi er kommet opp i totalt 78 prosjekter. Stemmen og følelsen til en ung og naivt optimistisk arkitekt på 33, slik det er i bok 1, skiller seg nok noe fra 50-åringen som holder pennen i dette forordet nå i 2023. Da jeg skulle skrive den første boken slet jeg med at jeg skrev en smule kjedelige og saklige prosjektbeskrivelser. Jeg prøvde på en litt mer poetisk vri og viste det til min venn Njål Danielsen. Ganske raskt etter ringte Danielsen meg og tvang meg til å love å aldri utgi noe fra min poetiske åre. På denne tiden holdt jeg samtidig en del forelesninger om prosjektene mine, der stemningen og latteren i salen kunne tyde på at folk lyttet mer når jeg vevde prosjektene sammen med mine personlige historier. Nå som boken inneholder både gamle synder og fine oppturer underveis, begynner det å ligne en dagbok fra livet som arkitekt. Det var i utgangspunktet ikke ideen. But whaddayaknow – livet blir til mens man går. Da jeg i 2007 ga ut den første boken, omtalte Stavanger Aftenblad den slik: ‘En norsk arkitekturbok som har kraft til å provosere og leve videre etter at siste side er lest, det er slettes ikke hverdagskost i det norske bokmarkedet. Boken er morsom lesning for alle arkitekturinteresserte’. Da jeg ga ut bok 3 anmeldte Telemarksavisen den og skrev: ‘Arkitekten har laget noe så sjeldent som en pageturner av en bok om arkitektur.’ I 2018 ble et av husene mine solgt. Det flyttet inn en kjent norsk kulturpersonlighet. Han fikk en tekst, en personlig rettet velkomsthilsen, i hele kapittel 44 som omhandler huset han hadde kjøpt. Jeg gikk innom ham rett før jul 2019 og leverte en bok på døra, hilste pent. Kulturpersonligheten var høflig og grei, og jeg ville jo ikke presse meg på, så vi ønsket hverandre god jul før jeg vandret videre. Det tok hele 4 måneder før han faktisk leste teksten om og til sitt hus. Teksten falt heldigvis i god jord, og han sendte meg en veldig hyggelig mail etterpå. Jeg vet at arkitekturbøker fort ansees som billedbøker og at teksten dermed først og fremst blir en slags dekor. Denne boken er ofte skrevet med tommeltotten på

mobilen på flyplasser, tog, rasteplasser og hoteller. En personlig debriefing for en arkitekt på veien. Da jeg ga ut bok 3 ville jeg gjerne ha mange lesere. Om man leser et stykke utover i bok 4, så vil man finne ut at jeg har begynt å ha tidvis omgang med for mange velkjent frøken Swift, som har fortalt meg at ‘A friend to all, is a friend to none.’ Jeg har derfor i den fjerde og nyeste delen av denne boken, gitt blanke i gode råd, og å sikte etter å få mange lesere. Den sist skrevne delen av denne boken er skrevet først og fremst for de jeg bryr meg aller mest om. Min inspirator og kloke venn Åsmund rådet meg til å ikke gjøre dette til en pinlig sak med for mye biografisk innhold, da han leste utkastet til bok 2. Det er Åsmund som er den kloke av oss to. Jeg er mer han som gir gass. I bok 4 har jeg derfor ikke sett noen vei utenom at noen av huseierne blir med i fortellingene. De som er valgt ut som synlige her, er valgt ut med heder og ære. De er med fordi jeg tror de tåler det og de er med fordi de har vært viktige for meg. Men det er delikat sak å fortelle om andre – så om navnet ditt fins et sted her? Forgive me for having fun. Da jeg ga ut bok 3 i 2019, sendte jeg en bok til Njål Danielsen. Jeg fikk en melding tidlig en tirsdag morgen: ‘Jeg er skuffet, Wilhelmsen, du har endret deg’. ‘Javel’, skrev jeg, og håpte på en oppfølging. Sent på kvelden kom det en ny sms: ‘Du har blitt bedre’. Overraskende mange ba om å få bok 3 signert. Hvis jeg først skal signere, pleier jeg å gi råd om hva du bør fokusere på om du skal lese for eksempel syv kapitler i en bok. Vil du som nå holder boka i hånda vil ha en oppskrift på hvordan du skal gå i gang, så skal du begynne å lese kapittel 78, 75, 17, 52, 47, 41, 27 – i den rekkefølgen. Det er en bra felle for å lokke deg i gang. Ved å begynne med kapittel 78, Byberg, vil du ta snarveien inn til hvor jeg befinner meg akkurat nå, og hvor jeg har befunnet meg det siste året. Det er en god kontekst for å følge med på resten av turen. For de av dere som ikke ser etter lettvinte løsninger: Boka er snudd. Det vil si at når du skal lese boka, begynner den med prosjektene som ble ferdig i 2023. Jeg er 50 år når jeg skriver. Mens du leser, vil jeg gradvis bli yngre, sterkere, en mer optimistisk, mer kategorisk, mer skråsikker og mer uerfaren arkitekt. Husk at fortellerstemmen med dette grepet blir gradvis yngre, mer naiv og mer desperat. Byggene vil gradvis få noen barnesykdommer, men de vil også ha uttrykk og energi som tilhører ungdommen. Med det ber jeg dere lese med tilbake helt til jeg er ung og blakk, lykkelig og på loffen, igjen. Leser du lenge nok blir jeg en bankene ikke vil låne selv små pengebeløp til. Jeg mener du skal lese med helt til jeg får skitne bukser, hammer og sag i hendene. Jeg skal bli en ekte nybegynner, jeg skal bli uerfaren, nervøs, hard og kompromissløs. Desperat etter å bygge, desperat etter å ikke ha en vanlig jobb, desperat etter å klare å etablere mitt eget arkitektkontor og etter å føle meg fri. Veien tilbake er veien frem.

"Veien tilbake er veien fram" D. H. Lawrence

78 /

Hytte Byberg strand / 2022 Mai 2022 feirer endelig Norge igjen nasjonaldagen uten koronarestriksjoner. Natten før er Victoria og jeg ute og råner. Vi kjører på kryss og tvers av byen. 16. mai-natten er uvanlig varm og uten et vindpust. I alle deler av byen popper som vårblomster opp, bygninger fra min hånd og mitt tegnebrett. Det er ketchupeffekten som gjør seg gjeldende, når mange års arbeid plutselig realiseres samtidig. Det jeg bygger er utvilsomt bedre enn før. Det er bedre tenkt. Bedre å bo i. Vakrere og mer holdbart. Vi kjører til byggeplassene på Engøy, Hundvåg, Eiganes, Ragnhilds gate 51 og 8, Tananger, Gauselvågen og Byberg. Det er som et lite orkester som durer på i alle deler av byen min, og for meg er de en helhet, ikke enkeltdeler. De er en familie, bygd på de samme erfaringene og de påvirker hverandre gjensidig mens de blir til. Om jeg reiser jeg til Oslo, så mures de siste murstenene på Snarøyavillaen som jeg begynte å tegne på 8 år før. Jeg innser at dette må være tett på min 'prime', det kan umulig gå oppover herfra. Likevel skinner Thåströms sorte sol på himmelen min denne våren.

Juni 2022. Byggemøtet på Byberg strand er over. Arbeiderne vender tilbake til arbeidet, men jeg går ikke umiddelbart til bilen for å kjøre til kontoret. Jeg går mot havet, kjenner solen i ryggen og en lett bris fra havet mot øyet. Det er en fest å være arkitekt for denne hytta. Gode håndverkere og en eksepsjonelt tillitsfull byggherre. En tomt som alene er en overdose arkitektdrømmer. Samtidig er et slik sted unektelig en eksamen. Et sted og en tid for å vise hva man kan. Jeg skal ned mot havet og stryker hånden over toppen av marehalmen. Det burde sikkert fått meg til å tenke på verning av strandsonen, men nei. Jeg tenker på Russell Crowe, sluttscenen i Gladiator når marehalmen kiler meg villig i håndflaten. Strå som vugger i stille, varm bris er sjelden vakrere enn i Ridley Scotts Oscarvinnende epos, når helten må slippe taket og stråene glir ut av hendene hans. Hans Zimmer har lagt svulstig filmmusikk over scenen, nok til å røre en stein. Scenen har en voiceover der gladiatorhelten Maximus sier: ‘What we do in

life, echoes in eternity.’ ‘Tja’, tenker jeg, blir det egentlig noe ekko. Men denne tomten er like fin som himmelriket i Gladiator. Kanskje finere. Mens vi har bygget denne hytten har det vært en hvit teltduk over byggeplassen. Jeg innser at jeg ikke liker det. Alle byggene mine handler om solen, vinden, havet, stjernene, horisonten, lyset, det som ligger utenfor bygget, gjerne langt borte. Disse elementenes virkning avdekkes gradvis mens vi bygger, og svarene på alle spørsmål på en byggeplass ligger egentlig der, langt borte. Dette forsvinner når man pakker byggeplassen inn i hvit teltduk. Inni teltet føltes det som et filmstudio. Lyst, tørt sandgulv og flomlys som en rigget scene, noe som ikke er virkelig, fiktivt, for godt til å være sant. Og midt i denne hvite hallen bygger vi noe som ligner et gigantisk modellfly av balsatre. Men nå er endelig teltet borte, og det er mulig å se helheten igjen.

Min verden Jeg snur meg og betrakter bygget fra der mine byråkratiske motparter, statsforvalter og kommune, ser det fra. Fra stranden. De vil aller helst ikke ha noe her, i strandsonen. Jeg derimot, ser arkitektur som en mulig berikelse av enhver situasjon, også her. For meg ligger bygget som en lav fin skute av tre i et hav av marehalm. Jeg går litt lengre ned til turstien og hytten er borte bak sanddynen. ‘De burde applaudert’, tenker jeg, beskjeden som alltid. Jeg bruker etter min mening unødvendig mye tid på å få disse byggene godkjent. Jeg går litt opp igjen, så jeg kan se verket bedre, fisker frem mobilen og filmer det med lystig blikk. Alt ser annerledes ut med en liten dose nyforelskelse. Akkurat når jeg er som i transe i min egen verden, ringer telefonen. Det er min far. ‘Det kan skje når som helst’, sier han. ‘Jeg tror du bør komme’, sier han. Jeg kommer meg i bilen. Ringer sønnen min, Casper. Han vil være med. ‘Du må

ikke’, sier jeg, ‘det kan bli litt mye’. ‘Jeg skal være med’, sier Casper. Jeg plukker ham opp og vi går opp trappen til sykehjemmet sammen. Victoria og min kone er på vei. Der finner vi min mor liggende i sengen, med hodet bakover. Hun og rommet er helt stille. Det er vanskelig å høre om hun puster. Det kommer noen små nesten umerkelig åndedrag innimellom. Jeg er usikker på om det var lurt å ta med Casper. Ser på øyne hans at dette brenner seg inn. Hun spiser ikke mer. Hun våkner litt, men er borte, som om noe i henne har bestemt seg for at nå er det nok, samtidig som hun holder fast, en natt til. Mytiske landskap Hodet mitt liker å gå omveier, her går en stikkvei til september 1996. Jeg ble overrasket da andre året på Bergen Arkitektskole startet med studietur til Stavanger. Til min by. Man skulle kanskje tro at man på en studietur med arkitektskolen dro for å se byggverk. Men ikke med denne skolen. Vi dro for å se mytiske landskap.

Søker man mytiske landskap er få steder bedre egnet enn Byberg strand. Skolens rektor Svein Hatløy stod for regien av turen. Om du skal se for deg Svein, tenk på Jesus, bare med rødt langt hår. Riktignok har hans far gitt ham litt høyt hårfeste og han har ingen kjortel, men Helly Hansen-frakk. Likevel har han den samme mojo’en til å samle folk som Jesus hadde. Slik var Hatløy. ‘Your own personal Jesus’, mens man gikk på Bergen Arkitektskole på 90-tallet. Svein stod opp på en klippe og hadde samlet oss 23 studenter i en flokk under seg. ‘Hva ser vi?’ spurte han. ‘En strand’, tenkte jeg. ‘Sanden er rester fra når isbreen trakk seg tilbake. Breen har skurt stein fra fjellene.’, sa Svein og pekte på fjellene langt bak Jæren. Og når isen trakk seg tilbake lå stranden igjen. ‘Dette er et 10.000 år gammelt landemerke. Det må forstås og bevares. Amen’. Svein likte kunstpauser. Blunket med øynene. Svein fortalte om det flate landskapet som lå igjen som fruktbar jord, men fullt at runde steiner. Generasjoner har med slit stablet

disse steinen til jærske steingarder, for å rydde marka til jordbruk. Dette landskapet var det første stedet der isen slapp taket i Norge for 10.000 år siden. De første menneskene som kom til vårt land, fiskere, jegere og samlere, bosatte seg her. Norges eldste bosted finnes i samme område, på Viste. Merk deg navnet. ‘På Høg-Jæren, 200 meter over havet finnes det havbunn. Dette kan ikke geologene forklare’, sa Svein og lot det henge i lufta. ‘Når isen smeltet vokste skog frem’, forsatte Hatløy. Men så tok lyngen over, og lyngen kommer ofte fra områder der menneskene brant skogen, dette finner man ut om man undersøker lagene i myren. Lyngen har i 2000 år vært brukt til brensel, fargelaging, og til husdyrfór. ‘Er dette landskapet egentlig et menneskeskapt kulturlandskap?’ spurte Svein. Lynglandskapet har igjen forsvunnet i takt med fremveksten av jordbruket.

KOKE

Men jeg står her første dag i ferien og er på jobb. Jeg burde ikke, men jeg liker det. I notatboken etter første befaring står det med blokkbokstaver: BONNIE & CLYDE. Oppdragsgiverne heter Arild og Unni Malene. De har gnist i øynene begge to. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert når voksne mennesker ikke fremstår som et gammelt ektepar, men som et kjærestepar med noe på gang, også etter 60. Og jeg har en tro og energi når jeg går derfra, at dette er once in a lifetime. At nå gjelder det. Allerede andre uke i ferien, sitter jeg på lekteren til Bryggeloftet i Langesund, med ny penn som slipper blått blekk så deilig og lett, og tegner planskisser på servietter, til denne hytta. Koser meg, tar bilde av skissen i smug med mobilen for å lagre, prøver å skjule for familien at deler av hodet mitt er på jobb. Kjæler med tanken på hvor sykt bra dette skal bli. I smug.

Fra 1500 til 1750 var Jæren plaget av ‘fyksesand’. Sanden blåste avsted, og la seg som et kvelende teppe over åkrer og gårder. ‘Er det rart Garborg så litt mørkt på det, og at folk flest, også mine forfedre på Jæren, trodde på dommedag’, tenker jeg. Hatløy fortsatte. ‘Fra 1850 til 1870 starte Lensmann M.A. Grude dugnad med planting av marehalm, for å stoppe sandflukten. Og det lyktes.’ Hatløy liker når vestlendingene lykkes, smiler godt i vinden. Værgudene dro Svein litt i det røde håret, så vi skjønte at dette som kom nå var viktig. ‘Rundt her finnes det en rekke stedsnavn vi ikke forstår opphavet til’, fortsatte Svein, ‘Dette er et mystisk landskap vi ikke har alle nøklene til.’ Tungetalen var plutselig over. Vinden stilnet ikke. ‘Her begynner historien vår’, sa Svein, og gikk ned fra klippen. Det var på tide å gå på bar. Det ble Stavangers klassiske Harry Pepper og Sting. Verken jeg eller noen andre som stod her den gang, tenkte nok at 22 år etter, helt ytterst på den vakreste delen skulle noen av oss få et oppdrag. Det tok sin tid. Bonnie & Clyde 22 år senere. Juni 2018. Fredag og siste dag på kontoret før fellesferien. Rundt klokken tre lyser det ‘ukjent nummer’ på mobilen min. Jeg er veldig i tvil om jeg skal ta den. Stemmen i andre enden presenterer seg, går rett på sak. Om jeg kan stille på et oppstartsmøte lørdag morgen, første dag i fellesferien. Jeg tenker nei, men oppringeren forsetter uavbrutt. ‘Jeg har kjøpt hytta helst ytterst på Hellestøstranda’, sier stemmen. ‘Jeg skal rive og bygge nytt.’ All tvil er blåst bort på sekundet. ‘Jeg kommer’, sier jeg. Jeg holder kjeft om at jeg har ventet i 22 år. Lørdag formiddag står jeg på Byberg strand. Jeg burde egentlig vært på ferie, sett sommervinden ta tak i min kones kjole, sett solen farge huden hennes mørkebrun mot de hvite tennene, sett henne lyse opp, og kjent at der og da er livet enkelt.

Et hav av tillit 16. juni 2022. I begravelsen holder min søster Line en nydelig tale, nærmest som en liten novelle hun har skrevet om å komme hjem til min mors hus, og hun treffer presist, om et hjertevarmt hjem med fire unger der oppvasken er uendelig. Det er Line som er arkitekten i familien, hun som var best i klassen til å tegne, hun som kler seg og ser ut som om hun er stjerne i en Ingmar Bergman-film. Line er i dyp sorg, men samtidig skinner hun ved siden av kisten. Hun står der som en påminnelse om hvor sterk og vakker min mor var i glansdagene. Bak henne et lavt vindu mot Mosvannskogen. Vinden rusker i trærne, som vaier rolig, lydløst kastende ut blomsterstøv. Etterpå er det meg. Jeg er best når jeg ikke leser, når jeg lar ting skje, føler meg frem, følger hodet og hjertet, der og da. Jeg holder en tale min mor ville likt, slik hun likte meg. Det er alt som teller. Jeg står der takknemlig, for det jeg fikk. Det er først når jeg ser det som helhet jeg ser det hele. Utallige dager med betingelsesløs kjærlighet. Jeg har vært på jobb om morgenen før begravelsen. Jeg er ikke typen til å sitte å vente. Fikk ikke tegnet så mye. Må innom å kjøpe et sort slips, knyter det i bilen på parkeringsplassen til handlesenteret Kilden. Møter min kone utenfor Tjensvoll gravkapell. Kjenner at jeg ikke vil, at det blir for mye. Det er først etterpå man innser at en begravelse er et rituale som virker. Selv som dement kunne min mor si til min far, helt plutselig og klart: ‘Skal ikke du på jobb?’ Han ser mildt på henne, og sier ‘Jeg er pensjonist.’ Hun ser overasket på ham, og sier: ‘Herregud, er du blitt så gammel.’ Det er mye man ikke sier i en begravelsestale. Jeg sier ikke noe om at min mor ble nektet å forsette på skolen etter grunnskolen av sin far. Han ville ikke betale for mer skole. Min morfar Odd Retzius Andersen, som døde med en feit bunke tusenlapper i safen sin. Dette er noe man sakte finner ut som barn i en familie, at han nektet henne videre skolegang. Eller gjorde han egentlig det, kanskje han faktisk ikke hadde råd. Jeg hørte aldri min mor snakke om det. At hun måtte jobbe og betale for å bo hjemme.

Det er når man ser linjene bakover, at dette kan være noe av det som gjorde at min mor var hysterisk opptatt av at vi aldri skulle tro vi var second best, og for Gud skyld ikke bli sjenerte. Ikke stå med lua i hånden, og at vi skulle gjøre leksene. Det er vake hjemme hos oss etterpå. Her reiser min mors søster Astrid seg. Forteller om min mor som ung kvinne. Kirsten som dro på fest, med de eldre jentene på Ullandhaug, som ikke kunne stoppes. Hun sier min mor ikke var som henne, hun var mer frempå, intet gleder meg mer. Hun forteller om min mor som sydde dresser på akkord på fabrikk, hadde to jobber, fire barn og mann som jobbet overtid, og hadde en annen drive enn henne. Min mor har egentlig vært borte lenge. Hun forsvant for meg når blikket som gjenkjente meg ble borte. Det ble en smerte å se henne forvirret, det føles godt å høre historier om slik hun egentlig var. I sin prime. Jeg tror på en personlig arkitektur, at man bruker alt av seg selv og alt man finner i situasjonen man står i. Og når man får døden tett på så endrer det synet på livet. Også på arkitekturen. Å være arkitekt handler ikke om bygge vakre ting som skal stå igjen når man er borte. Tvert imot er det en måte å være levende på, en måte å leve på. Men jeg må skjerpe meg, og ikke være på jobb i ferien. Alt med måte. Min mor dør sakte. Det skarpe hodet mister gradvis kapasitet, synet svikter, og hendene er ikke trygge og raske som før. Stående ved min mors kiste er jeg mest bekymret for om hun fikk levd nok. Så vi henne nok, alle kjærtegnene, matpakkene, oppvasken, klesvasken, alt hun ga. Og ikke minst tilliten. For en det en ting jeg responderer på så er det tillit. Jeg er oppvokst i et hav av tillit. Samtidig innser jeg at jeg ikke drømmer om å bli rik, sitte bekymringsløs i en bar under sydlig sol og hyle drinker. Jeg ønsker meg et skarpt hode, godt blikk, raske hender og at hvert sekund teller her og nå. Arild og Unni Malene, de er helt der oppe i tilliten de gir meg, friheten de gir meg som arkitekt på dette oppdraget, de er helt der oppe sammen med Lærdal (kap. 47) og Meberg (kap. 49). Jeg føler meg fri som arkitekt, at de ber meg gasse på. Det er ikke så vanlig som man skulle tro. Det er en del av livets gang å miste sin mor, men det kastet meg ut i en mental tilstand der noe av meg får lyst å legge meg ned, ikke orke mer, at alt er meningsløst. Å se alle kvinnene på hennes alder i begravelsen, som er friske og levende. At de får disse dagene hun ikke får. Men det er vekkelse også, at man må ta del i alt her og nå. Ta det inn. At man må sette pris på dagene. Det høres selvsagt ut, men på dager som denne stikker det dypere. Jeg husker mine fars hender da jeg var barn. Store arbeidsnever. Jeg fikk kjenne inne i hånden hans, den harde huden på hvert ledd, tykk hud. Han hadde jobbet uten hansker med stål, det ga mer presisjon, gikk raskere, men straffen var sår i hvert ledd. Jeg så rett inn i ham, røde linjer av blod i hvert fingerledd. Arbeids-never. Min mor sa ofte det, at ‘Han har så varme hender’. Men nå står han i juni-solen med armene ned, hendene åpne og tomme, maktesløs, knust. Jeg har lagt en arm rundt skulderen hans når kisten senkes i jorden. Det er ingen vei tilbake.

Om det er tilfeldig at det jeg bygger i denne perioden er av stein og mur, varige bygg vet jeg ikke. Jeg mistenker at underbevisstheten min, som alltid, driver med mye mer enn jeg vet om og er bevisst. Hytta på Byberg, huset på Snarøya og Ragnhilds gate 8 er bygg som blir til i denne perioden, og det nok de av mine bygg som vil stå lengst. De vil kunne stå igjen selv etter mine tippoldebarn. De er miljøvennlig på grunn av jordvarmen de alle drives av, men kanskje enda mer fordi de tåler å stå lenge og forhåpentligvis er vakre nok til at de vil bli bevart og tatt vare på. Nøkkelen for å bli gammel som hus er å være sykt vakker, eller ha en god historie. Aller helst begge deler. Jeg er 15 år når min mor tvinger meg på bussen til byen. Jeg går som avtalt til postkontoret i Stavanger rett før det stenger på lørdager i 1989. Her i døra står en ung forbannet utgave av meg med rosa oppvaskhansker til albuene, mopp, og en vaskebøtte. Her står jeg og hater blikkene fra byens borgere. Jeg er ikke gammel nok til å ha egen nøkkel, så jeg må stå her før de stenger slik at vaktmesteren får låst meg inn, klar til å vaske det store postkontorgulvet. Det ble egentlig aldri virkelig rent. Jeg lærte at dette skulle jeg ikke drive med. Betingelsesløs kjærlighet betød ikke puter under armene, men troen på at alt var mulig. Retningsløst – horisontalt Mai 2022. Victoria og jeg i bilen, vi bytter på å velge musikk. Vi snakker om Tidemand-maleriet vi så sist uke på det nye Nasjonalmuseet: ‘Haugianerne’ (1848). Selv før vi forstår at bildet i sin tid var radikalt ved å fremvise en ulovlig handling, så er det er det lyset som suger oss inn, håndverket og teknikken. Selv 175 år etter blir vi bergtatt. Det viser seg likevel at vi liker bedre å råne rundt i egen by enn å gå i planlagt løype på Nasjonalmuseet og se landets kunstskatter på rekke og rad. Ungdommen går tidlig lei og blir sendt i kaféen mens jeg sniker meg inn i arkitekturavdelingen. Der finner jeg en film med arkitekt Sverre Fehn, som forteller om hvordan takkonstruksjonen på den nordiske paviljongen i Venezia som han tegnet, hindrer det harde italienske sollyset å nå gjennom, med de høye betongkonstruksjonene, som gir dette rommet det han kaller det retningsløse lyset. Fehn sier det retningsløse karakteriserer det nordiske lyset. Fehn gjør det overbevisende og setter nesten Nasjonalmuseet i et dårlig lys, siden lysinnslippet i nybygget egentlig ikke gir all verdens til den nye Osloarkitekturen. Selv om jeg liker bygget. Og kanskje mest likte det før jeg gikk inn i det. Men det er det jeg tar med meg hjem: Fehnfortellingen om det retningsløse nordiske lyset. Det er bare to dager etter museumbesøket når vi parkerer på Byberg strand. Hytta er nesten ferdig. Victoria går utover i sanddynene. Hun har vært her utallige ganger før. AirPodsene som små kostbare hvite smykker i ørene. Min nye venninne Taylor Swift synger for henne der ute. ‘Du kan faen ikke høre på Taylor Swift’, sier Casper. Han har sikkert rett, han har en nese for slikt. Taylor er blitt min guilty pleasure. En av mange. Jeg setter meg på steinbenken, med le for sønnavinden som lusker forsiktig rundt i mainatten. Casper sine AirPods i ørene. ‘Hva skal jeg spille her?’ tenker jeg. Setter på 'On the beach'-albumet av Neil Young fra 1974.

Historien sier at Young inviterte de beste musikerne han kjente, og uten mange forberedelser utover et stort lager honeyslides, kaker av smeltet marihuana og honning, som han velvillig delte ut og startet å jamme. Slik ble denne klassikeren til. Albumet er drømmende strandmusikk fra 1974. Og denne mainatten føles det helt rett. Jeg er på ingen måte stein, tvertimot, nykter som fjellvann. Men solen er rød, og den stuper i havet rett foran meg. Det blir noe jeg husker at jeg sitter her og lytter til Neil. Det slår meg at lyset ikke er retningsløst. Det kommer lavt inn fra havet. Jeg har planlagt dette stedet i minste detalj, på grensen til spekulativt vakkert, tenker jeg der jeg sitter. Jeg har tegnet denne benken, i stein, den kan ikke flyttes, men jeg er ikke usikker på om det er rett sted å sitte en sommerkveld. Den er tegnet av den kaksige meg, som gir blanke i fleksibilitet og ommøblering, på dager da jeg vet akkurat hva jeg vil. Ryggen mot sønnavinden. Bygget som ligger der gjennomsiktig og solen som kommer inn helt flat over havet. Det er ikke noe å tvile på når man ser det ferdig.

Lyset er ikke retningsløst her på Jærstrendene, det er horisontalt. Det skyter inn i marehalmen fra siden, gjør det mytisk vakkert, uvirkelig. Vinden får marehalmen til å danse, strålene glimrer i stråtoppene og fyller hytten med lys. Når lyset kommer inn horisontalt, går det skrått gjennom atmosfæren. De blå lystrålene forsvinner og ozonlaget tar de grønne. Lyset blir gult og rødt. Det er som om Neil Youngs honyeslides renner av steinveggene, i seige, gylne rød og gule toner. Jeg har kunnet velge steintype her. Og valgtet falt på Randøystein, som har jern og rust i seg. Jeg kjørte med byggherre og håndverkerne til steinbruddet på Randøy. Var litt usikker på om det var verdt tiden, følte meg som en arkitekt fra 1920-tallet, noe stormannsgal á la Howard Roark i Fountainhead. Å stå i pensko og -bukse og peke på et område i fjellet der steinen skal tas, stå der og befale hvorfra, for å finne rett mengde jern i steinen. Det ble ikke helt slik. Men uansett betyr det at dette ikke er gjort på slump.

Virkningen av jernet i steinen i møte med det horisontale gylne lyste overgår mine forventinger. Det har noe psykedelisk over seg. Jeg har fått mer enn jeg drømmer om denne maikvelden. Farger finnes visstnok ikke, det må hjerne til for å skape farger, det er bare lysbølger vi ser. Men fargene føles veldig ekte der jeg sitter. Det er min trip, dette, min belønning. Jeg tenker at jeg kan ikke fotografere hytten i denne røde solnedgangen, det blir for kitschy. Kitschy betyr lett å like, vanskelig å lage, har jeg lært. Men jeg er lykkelig et øyeblikk her, med Neil Young i ørene og opplevelsen av egen arkitektur som overgår egne forventinger i fargespill.

Dette bygget er tenkt som en landskapsopplevelse, det er det Svein talte i tunger om i sin tid. Dette prosjektet minner egentlig om utsiktspunktet i Aurland, med sin vilje til å dramatisere landskapsopplevelsen. Dette er en helt annen type oppgave og tomt enn Aurland, nesten det motsatte, men det handler om det samme. Å dramatisere landskap, skape rammer der man sanser steder enda bedre, og samtidig skape arkitektur som ikke skader stedene. Men forsøk på usynlig arkitektur er ikke dette. Jeg har tillit til arkitekturen min. Jeg har tro på at den kan berike dette stedet.

It's hard to say the meaning of this song An ambulance can only go so fast It's easy to get buried in the past When you try to make a good thing last

Inget är som en god okkupation Lovbrytere vender ofte tilbake til åstedet sies det. De bare må tilbake. Jeg har det også med å vende tilbake til verkene jeg har begått. Det er min natt, 21. august 2022. Jeg blir 49. Jeg vet at byggherren er bortreist. Jeg har forsatt koden til døren. I bilen på vei mot havet er Thåström benket.

Det er svenske Kenta, som synger: ‘Just i dag är jag stärk.’ Min kone er med, livet er alltid bedre når hun er med. Jeg ser i bakspeilet, og der sitter de. De to ulvene. Den norrøne guden Odin hadde alltid to ulver med seg, og i kveld er det min tur. Odin er over toppen, dette er min tid. De to ulvene gjorde utmerket figur som Gekko og Roark over knatter og lyng i kapittel 47. De er kun med når jeg blir ruset av egen arkitektur, mister litt bakkekontakten. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Da de var med til Hytte Lærdal løp de rundt på alle fire. De har blitt mer modne. Ulvene er jo over 1000 år gamle nå, og lærer stadig noe nytt. Nå kan de gå på to. De er oppkledd i slips og dress. Nye navn har de også fått. Nick Cave og Joakim Thåström. Du kjenner dem lett igjen, de sultne blikkene, de lange nesene, den mørke pelsen på hendene, ulingen. Og ikke minst, de dyre dressene. Min kone er litt usikker på hva Joakims siklende og litt bedende ulveblikk på henne betyr, jeg er det ikke. Hun liker bedre Nick Cave, der er kjemien farlig god. Nick er jo en smisk, den lange hårete nesen, lang sort pels gredd bakover, og så fort han kan se på henne nynner han i vei: ‘I don't believe in the existence of angels, But looking at you I wonder if that's true.’ Min kone er svak for slikt. Odin kalte dem i sin tid Gere og Frekke, som betyr den grådige og den glupske, eller mer presist den begjærlige og den griske. Det sier seg selv hvem som er hvem. Den norrøne guden Odin levde som kjent bare av vin, mens ulvene fikk all maten. Jeg har snudd på dette, når får ulvene all vinen og jeg maten. På kort tid har de to riktignok blitt to gamle drukkenbolter. Jeg er litt skuffet over det, men synge og spille, det kan de. Selv gamle, slitne og litt bedugget er de gode å ha med når man skal se hva man har laget i det mytiske sørvest-Norge. Vi parkerer. Min kone ser bekymret på meg. Kommer de til å ødelegge noe? Har vi lov å være her? ‘Dette er min kveld’, sier jeg. Slår av barnesikringen på bildørene og slipper ulvene løs. ‘Skifergulvene tåler en gammel ulv eller to’, sier jeg. Jeg taster inn koden til døren. Min kone gir meg et siste bekymret blikk. ‘Byggherren er i London’, sier jeg, ‘Slapp av’. Arild er ingen korgutt. Han vil forstå om han finner det ut. Unni Malene, hun kommer til å le av det hele. Thåström stikker snuten mellom oss. 'Inget är som en god okkupation', sier den gamle anarkisten. Jeg åpner foldedøren på vidt gap. Tar min kone i hånden, og går ut til steinbenken helt ytterst, vil hun skal se det hele herfra. ‘Dette er Odins trone’, sier jeg, jeg er i dét humøret. Hun ser på meg og ler, med et blikk som sier: ‘Du er så jævlig dum.’ Det har hun rett i. ‘Men denne hytta er ikke så dum’, sier jeg. ‘Du har dine små øyeblikk’, sier hun og ler. Speider granskende utover universet mitt. Hun har fulgt meg helt siden jeg bodde på en 9 kvadratmeter stor student-hybel og eide intet annet enn langt hår og en skjorte jeg sydde om selv, på vranga. Jeg har sagt til ulvene at i kveld er det fest. Joakim får ikke lov til å spise honeyslides i bilen av mine kone, men nå ligger han doven i gresset. Jeg hiver en stein etter ham, roper: ‘Din jævla junkie!’, som er kjælenavnet.

‘Det här är en plats att vara nykter, det är stärkt nok fullständigt nykter.’ Joakim reiser seg dovent som en mett ulv, tasser inn innover skiferhellene, inn i hytta. Thåström forsyner seg grovt av champagnen og Pepsi’en i kjøleskapet til Arild, før han forsvinner inn på gjestetoalettet. Ulvene kommer ut, liten knekk i knærne, men dressene forsatt rene. ‘Will there be more people?’ spør de, de liker å ha publikum disse to bedrukne. ‘Ja visst’, sier jeg. ‘Jørn Vistnes kommer.’ ‘Who is Jørn?’, spør Nick høflig. ‘Han som har stablet steinen’. ‘Magnificent’, sier Joakim, ‘en äkta arbetare’. ‘Vistnes’ sier Joakim, ‘som i Vistehulan, människans första bosättning efter istiden i Norge.’ ‘Yes, urmannen. Og han ser egentlig slik ut også.’ sier jeg, ‘En av de få av oss som hadde overlevd å sloss med en ulv uten våpen. Du får spørre ham om når Randaberg slo ut Viking av cupen, og Jørn stengte buret. Men han er 60 nå, du skal ikke pushe på ham noen honeyslides. Da kverker jeg deg. Du kan gjemme Neil Young-kakene dine på hemsen.’ Joakim tasser inn. Finner stashstedet sitt. ‘Var nå dét lurt’ spør min kone. ‘Bare han ikke glemmer dem der og barnebarna til Arild og Unni Malene gumler dem i seg ved et uhell. De ser søte og gode ut.’ Nick snur snuten mot oss; ‘Any more guests?’ ‘Corneliussenbrødrene kommer’, sier jeg, ‘de er byggmestrene’. ‘Do they like poetry’ spør Nick. ‘Litt usikker', sier jeg. De er gode på bibelhistorie. Vokste opp med far som er prest, søskenflokk på 14, de er frafalne nå, men de er nok ikke medlem i poesiklubben på Sting’. ‘My kind of people’ sier Nick med mørk stemme. ‘Fallen angels.’ ‘Christian er eldst av brødrene, hadde blitt en bra prest, kan lede en byggeplass, myndig, kan slå i bordet, stolt, godt øye. Einar litt mer rolig, de utfyller hverandre som bare brødre kan.’ sier jeg. ‘Poetic’, sier Nick. ‘Men vem byggade egentlig detta?’, spør Joakim. ‘Mikal’, sier jeg. ‘Always smiling’, sier jeg. ‘Familie i Polen, men jobber her.’ ‘I have to sing for him’ sier Nick oppspilt. ‘Min kollega og broder i ånden Torgeir kommer selvsagt’ sier jeg. ‘Men kona hans Sissel kommer ikke’. Thåström logrer skuffet med halen. Foldedørene er åpen i begge ender. Ulvene er gode venner med værgudene. De har latt det sige inn en varm sønnavind, som alltid for at jeg skal føle meg god, slik at det merkes at arkitekturen virker. Vi sitter på benken og venter på gjestene. En av naboene lengre bak stikker innom i atriet. Kommer høflig og forsiktig rundt steinveggen. Ulven jakter som kjent i flokk, og de er raskt på beina begge to. Thåström drar ulveluggen bakover, retter kragen, klar for å lukte litt på de fremmede. Ulver kartlegger ofte den svakeste i flokken og nedlegger den. De gransker de nyankomne grundig. Disse ulvene er på høyde med en voksen mann når de går på to. Ser farlige ut, selv i utsøkte Armanidresser. Nicks sorte pels er gredd bakover. Ulveøyne er såre og mørke, litt triste etter et tusen år langt ulveliv. Naboen ser overasket og redd på ulvene. Som om han ikke tror de er ekte.

‘De er snille, vil bare leke’, sier jeg til naboen. ‘Sjelden de kommer seg ut’, følger jeg opp med, men Nick har plutselig ulvetungen ute, glefser og viser tenner mot naboen. ‘Det er ikke båndtvang på mytiske ulver, spesielt ikke når de går i dress’. Naboen er like redd, står der som frosset i bakken, han og kona. Nick på vei bort for å snuse. ‘Den biter ikke når den er stein, sier jeg for å være morsom.’ Naboen synes ikke det er morsomt. ‘Hvem vet egentlig når en gammel anarkistulv biter’, tenker jeg. Naboen begyner å rygge. ‘Kan dere dempe musikken?’ spør han, mens han går bakover og forsvinner ut av tunet. ‘Ja, vi lover’ sier jeg. Jeg dytter ulvene bakover. ‘Satan’ roper Joakim etter ham. ‘Hur många gånger tror du Nick Cave kommer att spela på den här stranden?’. Naboen forsvinner. ‘Sjung nu, Nick’, sier Thåström, Skandinavias rockekonge kjenner sin plass. De sitter med hver sin gitar og klorer ivrig på strengene. Nick lar likevel Thåström få synge litt først. ‘Från och med nu måste du skina’. Den går på evig repeat i mitt univers. Når gjestene kommer lyver jeg til alle, sier at Arild har sagt ja til at vi har fest og tømmer champagnelageret hans. Det er kun jeg og Thåström som liker litt lovbrudd. Alle vet at Arild er en generøs mann. Det er veldig få som egentlig sier ja til at man kan låne hytta og ta med to ulver. Selv Arild har sine grenser. Av gjestene er det kun Einar som er litt skeptisk til ulver i dress. Nick har fått Jørn og Christian til å bære et sort flygel inn i atriet. Midt ut på gresset, har dandyen ordnet seg til med stearinlys på flygellokket. Det så vindstille i atriet at lysene brenner rolig uten å blafre. Nick er en tålmodig sjel, og vil spille når solen er rød og rund, rett før den stuper i havet. Han skal vente på dette øyeblikket har han betrodd oss. Thåström får varme opp før han begynner. ‘Varje sandkorn har ett nummer’, synger Joakim. Jeg går inn i hytta. Til min overraskelse sitter Casper og Victoria i sofaen. ‘Hvordan kom dere hit?’ ‘Farfar kjørte oss?’ ‘Seriøst?’ ‘Dere skal ikke være med ut å høre når Nick spille om litt’, spør jeg ‘Han gamlingen? For noe dritt’, sier de, og konsentrerer seg om TikTok. ‘Slå av den kinesiske spionasjen’, sier jeg. De bryr seg ikke om det. Men jeg liker det ikke. ‘Og husk; Kendrick Lamar og Kayne er ikke velkomne’, de er for stygge i språket, ingen respekt for kvinner. Dette er en feiring av sivilisasjon.’ sier jeg. ‘Tosk’, sier de og ler. Jeg har lært dem godt opp. Jeg får som fortjent. Jeg går inn på kjøkkent. Der sitter Torgeir og Kristian Fosse på kjøkkenbenken. Fosse har sluttet på kontoret for lenge siden, lenge før dette prosjektet, men han er med denne natta likevel – en natt som har drømmenes logikk. Torgeir lærer ham å tenne bål med bare hender. Burde selvfølgelig ikke gjøre det på kjøkkenet. Einar, den yngste av byggmestrene har gått lei alle hipsterne med ulvehjerter som snakker for mye om sine såre følelser. Han har gått ned på stranden for å bade med naboen. Alle er tydeligvis venner igjen.

Pust rolig Solen røret havet, skyggene våre klatrer på steinveggen. Nick Cave er klar og rolig. Det gulrøde lyset farger steinen. Den skinner som gull i de horisontale strålene. Lyset strømmer inn fra siden i marehalmen og hytten, som om den påtent. Thåströmulven er bekymret, mener han har røkt en for sterk rev, alt skinner i rødt mener han. Det er så vakkert at det ikke kan fotograferes, det ville være alt for mye å prøve å fange et øyeblikk som dette.Nick starter ikke å synge, reiser seg og kommer rolig mot oss, over gresset. Det mørke blikket ser på meg, han drar en klo gjennom den lange sorte pelsen som henger ned foran den digre nesen, litt sjenert ser han på meg og sier: ‘There is one more guest. It’s your mother.’ Hun kommer ut av foldedøren, har på seg den grønne jakken. Smiler mot Nick. Hun går forbi steinbenken som er laget for formiddagskaffe. Den minner meg om der vi pleide å sitte om morgenen, i atriet i huset der jeg vokste opp. Hun kommer videre ut, Setter seg ved siden av meg på benken. Ser på meg med det varme, trygge, tillitsfulle blikket. Ser seg rundt. ‘For en nydelig kveld.’ Nick begynner endelig å spille: ‘Ship song’. Min mor synger med. Ser på meg og sier: ‘Vi har hatt den på koret, det er derfor jeg kan den så godt’. Your face has fallen sad now For you know the time is nigh When I must remove your wings And you, you must try to fly Thåström sitter på terrassen med det blå krysset. Han betror seg til Torgeir om den gang han ble forelsket på et hotell i Alingsås. Torgeir vil egentlig høre om når han så The Clash på store hotellet i Ørebro. To ekte menn. Havbrisen der ute klarner tydeligvis hodene. Joakim kommer ut med et ullpledd til oss. Bukker pent. Jeg tilgir alltid Thåström alt, og han er egentlig meget presentabel når han vil, men det er sjelden han vil være med. ‘Hvor er Alf (min far)?’ spør min mor. ‘Han tar seg en blås på andre siden, ser på himmelen. Dagdrømmer og ser på himmelen slik jeg og han liker etter en arbeidsdag’. ‘Fint.’, sier hun. Jeg og Joakim tørker tårer av kinnene mens Nick spiller. Torgeir gråter ikke på fest, ikke da heller. En bauta av en mann. Min mor ser bare lykkelig ut. Varmen siger ut fra steinen i tronen vi sitter på. ‘Husker du’ sier jeg til min mor, ‘da jeg var liten og hadde falsk krupp. Det tror jeg er mitt første minne. Jeg må vel ha vært to eller tre år, men jeg husker det underlige med å legge seg på stuegulvet under et ullteppe og puste inn damp. Jeg husker fornemmelsen av å kveles, den varme dampen fra gryta på gulvet mot ansiktet og ullpleddet tett over oss, som en liten tipi, og du tett inntil meg som sa: ‘Pust rolig, ta det inn.’