Moderne by Grev Wedels Plass Auksjoner

MODERNE AUKSJON OVER MODERNE KUNST GREV WEDELS PLASS AUKSJONER, OSLO. ONSDAG 27. NOVEMBER 2019 KL. 18:45

AUKSJON OVER MODERNE KUNST GREV WEDELS PLASS AUKSJONER, OSLO. ONSDAG 27. NOVEMBER 2019 KL. 18:45

KONTAKT Grev Wedels Plass Auksjoner, Gamle Logen, Grev Wedels Plass 2, N-0151 Oslo Telefon: 22 86 21 86 > post@gwpa.no > www.gwpa.no

Hans Richard Elgheim

Nini Eitzen

Helena Bye

Maria HĂ¸y

Vurdering/innlevering/taksering.

Intendant for kunsthistorie/

Innlevering/vurdering/

Visninger/kundekontakt.

hansrichard.elgheim@gwpa.no

fakturering/avregning/regnskap.

markedsfĂ¸ring.

maria.hoy@gwpa.no

nini.eitzen@gwpa.no

helena.bye@gwpa.no

KJØPSVILKÅR

HVORDAN FOREGÅR BUDGIVNING?

KATALOGER Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) utarbeider digitale og trykte kataloger med fotografi og beskrivelse av alle objekter som skal auksjoneres. Det legges stor vekt på at opplysningene skal være eksakte og mest mulig dekkende.

I. REGISTRERING Kjøpere må registrere seg før de avgir bud. Registrering kan skje under visning, umiddelbart før eller under auksjonen. Dersom man ikke tidligere har handlet hos GWPA, må registrering skje senest tre virkedager før auksjonen, og bankreferanse må oppgis.

VERDIVURDERINGER Katalogens verdivurderinger er basert på en markedsvurdering og skal tjene som veiledning for kjøperen. Våre auksjonspriser er tilgjenglige gjennom ledende internasjonale kunstprisdatabaser. MINSTEPRISER De fleste katalognumre har minstepriser. Minsteprisen vil normalt ligge under laveste verdivurdering. KUNDETJENESTEN (KT) KT ivaretar de skriftlige forhåndsbud som måtte foreligge. Foreligger det flere forhåndsbud over selgers minstepris på ett og samme objekt, vil KT by på vegne av budgiver med høyeste bud. KT stanser da sin budgivning like over NEST høyeste forhåndsbud, for derved å søke å få kjøpt objektet til lavest mulig pris. Hvis det foreligger kun ett skriftlig forhåndsbud, vil KT by lavest mulig på vegne av den aktuelle budgiver, dog over selgers minstepris. GARANTI GWPA innestår for katalogens utforming og riktighet. Da det er anledning til å besiktige objektene før auksjonen, tar kjøperen selv ansvaret for å undersøke objektets/objektenes tilstand. Eventuelle reklamasjoner må fremmes innen 30 dager etter auksjonen. KUNSTVERK RAMMET INN MED GLASS Oppgitte mål refererer seg til arkets størrelse ikke motivets. Lysmål vil si mål innenfor passepartout. Beskrivelse av tilstand gis på kunstverk med vurdering over Kr. 12.000 på forespørsel, og inneholder opplysninger som GWPA anser for å være av betydning. Kunstverk med vurdering under Kr. 12.000 vil ikke bli tatt ut av rammen av GWPA. OMKOSTNINGER På tilslagssummen kommer 25% omkostninger, inkl. 5% Kunstavgift og mva. VALUTA Objektene blir klubbet og gjøres opp i NOK. Valutakurs pr. betalingsdato, ikke salgsdato. BETALING OG HENTING Kjøpere har 8 dagers frist for betaling av objektene. Henting av gjenstandene må skje senest 8 dager etter mottatt faktura. Betaling må fremkomme på vår klientkonto før objektene kan utleveres.

II. BUDGIVNING Ved registrering får man utlevert en nummerert spade som holdes opp under budgivning. Budene høynes med intervaller fastsatt av GWPA, som står beskrevet på gwpa.no. Ved tilslag holdes den nummererte spaden oppe til auksjonarius har bekreftet at angjeldende nummer har fått tilslaget. Ved like bud avgjør auksjonarius hvilken budgiver som har fått tilslaget. Auksjonarius avgjør også om budgivningen skal gjenopptas dersom det er usikkerhet om siste bud. Budet er bindende for den som avgir det, når vedkommende har fått tilslag for budet. III. FORHÅNDSBUD En kjøper kan avgi ett eller flere forhåndsbud skriftlig. GWPAs kundetjeneste ivaretar da budgivningen på vegne av kjøperen, og byr på vanlig måte som fra salen. KT tilstreber å få kjøpt gjenstanden til lavest mulig pris, og hvis nødvendig til det beløp som er angitt i forhåndsbudet. Auksjonarius vil, når gjenstanden blir frembudt, gjøre oppmerksom på om det foreligger forhåndsbud. Dersom det foreligger flere forhåndsbud på samme objekt, vil budgivningen starte over det nest høyeste av disse budene. Forhåndsbud behandles konfidensielt og må være GWPA ihende senest dagen før auksjonen. Ved to like bud på samme objekt prefereres det bud som ble innlevert først. IV. TELEFONBUD GWPAs Kundetjeneste kan også bistå kjøpere som ønsker å by pr. telefon. Ved telefonbud ringer KT opp budgiver og etablerer kontakt i god tid før det aktuelle katalognummer ropes ut. Budgivning pr. telefon må være meddelt GWPA skriftlig senest dagen før auksjonen. V. BUD UNDER MINSTEPRIS Dersom minstepris ikke oppnås under auksjonen kan auksjonarius ta imot et lavere bud med forbehold om selgers godkjennelse. Dog forbeholder GWPA seg retten til å selge objektet til første budgiver som byr minstepris i løpet av, eller etter auksjonen. Således er bud med forbehold om selgers godkjennelse bindende, men gir ingen rettigheter for budgiver.

AUKSJON OVER MODERNE KUNST GREV WEDELS PLASS AUKSJONER, OSLO. ONSDAG 27. NOVEMBER 2019 KL. 18:45

REGISTRERING FOR BUDGIVNING Kjøpere må registrere seg før de avgir bud. Dette kan skje under visningen eller umiddelbart før auksjonen. Nye kunder må registrere seg senest tre dager før auksjonen.

KATALOG PÅ NETT www.gwpa.no

AUKSJON Onsdag 27. november 2019 kl. 18:45 Grev Wedels Plass Auksjoner, Gamle Logen i Strangersalen, Grev Wedels Plass 2, Oslo.

VISNING, i våre lokaler Lørdag 9. november kl. 12–16 Søndag 10. november kl. 12–16 Mandag 11. november kl. 10–18 Tirsdag 12. november kl. 10–18 Onsdag 13. november kl. 10–18 Torsdag 14. november kl. 10–18 Fredag 15. november kl. 10–18 Lørdag 16. november kl. 12–16 Søndag 17. november kl. 12–16 For øvrig etter avtale. Ønsker man å se kunstverk på papir ute av rammen, må det avtales senest dagen før. Objektene vises på skjerm under auksjonen.

GALLERY TALKS Hver lørdag og søndag kl. 14:00 i visningsperioden 9.-27. november

Se program på www.gwpa.no

Grev Wedels Plass Auksjoners personvernerklæring finnes på våre hjemmesider, www.gwpa.no.

Moderne – 2019-5. Intendant for kunsthistorie: Nini Eitzen. Fotografering: Morten Henden Aamot. Katalogdesign og trykk: BK Grafisk AS. Utgitt av Grev Wedels Plass Auksjoner AS. © 2019 Grev Wedels Plass Auksjoner AS

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

1 GAUGUIN, PAUL

1848-1903

CLOVIS, KUNSTNERENS SØNN Kullstift på tynt gulhvitt, riflet papir, oppklebet på papp Arket: 96x78 mm Motivet: 96x78 mm Usignert UTSTILT: Kunstnerforbundet, «Paul Gauguin», Oslo 1955, kat. nr. 41. PROVENIENS: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Clovis Gad Gauguin (1879-1900). Påtegnet med penn på pålimt lapp på baksiden av innrammingen på fransk: «Je certifie que cet dessin: le portrait de Clovis (le fils de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1879». ( Jeg attesterer at denne tegningen: portrett av Clovis (sønn av P. Gauguin) er en ekte tegning av maleren Paul Gauguin og ble arvet av meg etter Herr P. Gauguins død Paris 12. januar 1925. Pola Gauguin. Verket ble sannsynligvis tegnet i året: 1879). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, har godkjent tegningen som et verk av Paul Gauguin oktober 2019. Den har fått nummer i nummerert catalogue raisonné over kunstnerens arbeider: Order: 3099-WPI Reference no: 19.10.11 / 20623.

CLOVIS, THE ARTIST’S SON Charcoal drawing on thin cream, laid paper, laminated on cardboard Sheet: 96x78 mm Image: 96x78 mm Unsigned EXHIBITED: Kunstnerforbundet (The Artists’ Association), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 41. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Clovis Gad Gauguin (1879-1900). The annotation on a note glued to the back of the framing goes as follows in French: «Je certifie que cet dessin: le portrait de Clovis (le fils de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1879». (I certifie that this drawing: Portrait of Clovis (the son of P. Gauguin) is an authentic work by the painter Paul Gauguin and was inherited by me after the death of Mister P. Gauguin Paris 12 January 1925 Pola Gauguin. The drawing was probably made in the year: 1879). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, has approved the drawing as a work by Paul Gauguin in October 2019. The number in the digital catalogue raisonné of the Artist’s oeuvre is: Order: 3099-WPI Reference no: 19.10.11 / 20623. ClOVIS, LE FILS DE L’ARTISTE Dessin au fusain sur papier blanc jaunâtre, collé au carton Feuille: 96x78 mm Sujet: 96x78 mm Non signé EXPOSÉ : Kunstnerforbundet (l’Association des Artistes), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 41. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Clovis Gad Gauguin (1879-1900). Ecrit au stylo sur une note collée au dos du cadre en français: «Je certifie que cet dessin: le portrait de Clovis (le fils de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1879». Le Wildenstein-Plattner Institute, WPI, a reconnu ce dessin comme étant une oeuvre de Paul Gauguin en octobre 2019. Il lui a été attribué le numéro dans le catalogue numérique raisonné des oeuvres de l’artiste: Order: 3099-WPI Reference no: 19.10.11 / 20623.

NOK 200 000–300 000

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

2 GAUGUIN, PAUL

1848-1903

ALINE, KUNSTNERENS DATTER Kullstift på tynt gulhvitt, riflet papir, oppklebet på papp Arket: 91x78 mm Motivet: 91x78 mm Usignert UTSTILT: Kunstnerforbundet, «Paul Gauguin», Oslo 1955, kat. nr. 39. PROVENIENS: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Aline Gad Gauguin (1876-1897). Påtegnet med penn på pålimt lapp på baksiden av innrammingen på fransk: «Je certifie que cet dessin de portrait d’Aline (la fille de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin, et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». ( Jeg attesterer at denne tegningen med portrett av Aline (datteren til P. Gauguin) er en ekte tegning av maleren Paul Gauguin og ble arvet av meg etter Herr P. Gauguins død Paris 12. januar 1925. Pola Gauguin. Verket ble sannsynligvis tegnet i året: 1878). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, har godkjent tegningen som et verk av Paul Gauguin oktober 2019. Den har fått nummer i nummerert catalogue raisonné over kunstnerens arbeider: Order: 3098-WPI Reference no: 19.10.11 / 20622.

ALINE, THE ARTIST’S DAUGHTER Charcoal drawing on thin cream, laid paper, laminated on cardboard Sheet: 91x78 mm Image: 91x78 mm Unsigned EXHIBITED: Kunstnerforbundet (The Artists’ Association), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 39. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Aline Gad Gauguin (1876-1897). The annotation on a note glued to the back of the framing goes as follows in French: «Je certifie que cet dessin de portrait d’Aline (la fille de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». (I certifie that this drawing portrait of Aline (the daughter of P. Gauguin) is an authentic work by the painter Paul Gauguin and was inherited by me after the death of Mister P. Gauguin Paris 12 January 1925. Pola Gauguin. The drawing was probably made in the year: 1878). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, has approved the drawing as a work by Paul Gauguin in October 2019. The number in the digital catalogue raisonné of the Artist’s oeuvre is: Order: 3098-WPI Reference no: 19.10.11 / 20622. ALINE, LA FILLE DE L’ARTISTE Dessin au fusain sur papier blanc jaunâtre, collé au carton Feuille: 91x78 mm Sujet: 91x78 mm Non signé EXPOSÉ : Kunstnerforbundet (l’Association des Artistes), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 39. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Aline Gad Gauguin (1876-1897). Ecrit au stylo sur une note collée au dos du cadre en français: «Je certifie que cet dessin de portrait d’Aline (la fille de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925. Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». Le Wildenstein-Plattner Institute, WPI, a reconnu ce dessin comme étant une oeuvre de Paul Gauguin en octobre 2019. Il lui a été attribué le numéro dans le catalogue numérique raisonné des oeuvres de l’artiste: Ordre: 3098-WPI Reference no: 19.10.11 / 20622.

NOK 200 000–300 000

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

LITTERATUR: Magne Bruteig: «Synlige spor av kraft. Om Edvard Munchs tresnitt», Munch og Goldstein. Intense linjer, utstillingskatalog Fuglsang Kunstmuseum, Ribe Kunstmuseum og Aarhus Universitetsforlag 2019. Tidsaand.no/person/paul-gauguin. Encyclopedia Britannica.com. Nga.gov., Washington. Wikipedia.no.

Paul Gauguin (7. juni 1848-9. mai 1903) er verdensberømt. Han var en av den moderne kunstens fremste foregangsmenn. Innenfor post-impresjonismen regnes han for å være den som skapte det som blir kalt syntetismen. Paul Gauguin hadde kontakt med det skandinaviske miljøet i Paris i og med at han var gift med danske Mette Sophie Gad. Mettes søster Ingeborg oppholdt seg også i Paris i årene omkring 1880, hun var gift med den norske maleren Frits Thaulow. Det skandinaviske miljøet i Paris på denne tiden var stort og livlig. «Alle» ville til Paris. Mette Gad reiste tidlig tilbake til Danmark med sine fem barn i 1884. Paul Gauguin var med bare en kort stund. Barna vokste opp i Danmark. Pola arvet disse tre tegningene og fire til, da hans far døde i 1903. Han har hatt de syv tegningene til han solgte dem til en bekjent, nordmannen Waldemar Platou (1868-1930), antagelig i Paris i 1925. Waldemar Platou giftet seg for tredje gang med en fransk dame i Nice i 1926, så det er sannsynlig at han kan ha vært i Paris i 1925. At Pola var i Paris, var sikkert ikke uvanlig, han var jo halvt fransk. De to har antagelig kjent hverandre fra Bergen.

Pola har skrevet utfyllende om hvem de forskjellige tegningene forestiller på baksiden av innrammingen, han har signert

hvert av dem og skrevet: Paris. Antagelig har handelen da blitt avgjort i Paris. Waldemar Platou var en periode i sitt liv i Bergen. Han startet og drev Hansa bryggeri fra 1891 til han solgte det i 1918. Han hadde god økonomi, og hadde anledning til å kjøpe disse arbeidene av det man da i 1925 visste var en berømt kunstner. I 1955 var det en stor utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo over Paul Gauguins arbeider. Her ble alle de syv tegningene utstilt, og eier, oppført i katalogen, var dengang Waldemars sønn, Theodor Platou (1892-1969). Tegningene gikk i arv i familien Platou, og ble omkring 1970 delt i tre og fire mellom arvinger. Disse tre vi nå har for salg, og fire som i dag befinner seg i Amerika. Paul Rollon «Pola» Gauguin (6. desember 1883-2. juli 1961) var en dansk-norsk maler, kunstkritiker, forfatter og pedagog. Pola Gauguin giftet seg i 1911 med Ingrid Blehr (1881–1959) fra Bergen. Skuespilleren Agnes Mowinckel (1875–1963), også fra Bergen, var hans svigerinne. Han flyttet til Kristiania der han debuterte som maler i 1913 og ble norsk statsborger i 1916. I perioden 1917 til 1924 drev han Polas malerskole. Han skrev og tegnet for Tidens Tegn og Dagbladet, og arbeidet som kunstkritiker i Verdens Gang fra 1945. Han skrev flere bøker, blant annet om Edvard Munch, utgitt i 1932, og om sin far, Paul Gauguin, utgitt i 1937. Denne boken ble oversatt til syv språk. I 1949 flyttet han tilbake til Danmark. Hans sønn, Paul-René Gauguin (1911– 1976), var en norsk maler og grafiker, sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine motiver med fabeldyr.

PAUL GAUGUIN

Paul Gauguin hadde et eksepsjonelt og mangefasettert liv. Det ble til at han fulgte kunstens vei, uansett hvor kompromissløs han dermed måtte være. Han ville leve i pakt med naturen etter sitt idol, filosofens og forfatteren Jean-Jacques Rousseaus (1712–1778) idéer. Gauguin vendte ryggen til det industrialiserte Vesten og mye av den kunsten som i hans samtid ble sett på som høyverdig. Han fikk sansen for det enkle, opprinnelige håndverk og mente at dette var fullt på høyde med det som ble regnet som høyverdig kunst. Han ville være kunstner/kunsthåndverker og laget arbeider i mange forskjellige materialer. Han utvisket den tradisjonelle forskjellen mellom høyverdig kunst og den dekorative kunsten. Hans foreldre var Clovis Gauguin som var journalist fra Orléans og Aline Chazal som var halvt fransk, halvt spansk-peruansk. I 1848 reiste foreldrene med datteren Marie, og lille Paul til Peru. Det var revolusjon i Frankrike i 1848 og Clovis fikk det vanskelig, for avisen han jobbet for, ble stengt av franske myndigheter. Aline hadde en velstående grandonkel i Peru, av Moscoso-slekten, som sto i forbindelse med de politiske lederne i landet på den tiden, og de hadde mulighet for å kunne leve godt der. Dette var egentlig vanskeligere enn som så, morens mor, Pauls bestemor, var uekte barn av en i den velstående slekten Moscoso. Denne bestemoren, Floran Tristán (1803-1844) var en fargerik skikkelse, med sosialistiske og feministiske idéer, og Paul Gauguin var stolt av alle historiene om sin bestemor. Faren, Clovis, mente å starte en avis i Peru. Han døde imidlertid tragisk under overfarten av hjerteinfarkt. Aline med sine to barn fikk installert seg i Lima i Peru, på sin velstående grandonkels gods, som gjorde at Paul her hadde en priviligert barndom. Det varte allikevel ikke lenge. Morens slektninger og bekjente mistet innflytelsen i Peru og Aline måtte flytte

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

tilbake til Frankrike etter fire år. Paul gikk på flere skoler i Paris og Orléans før han dro til sjøs i årene 1865 til 1870, han var i marinen og i privat sjøfart. Moren døde i 1867 og ansvaret for den 18 år gamle Paul, ble overlatt til en venn av familien, Gustave Arosa, som hjalp ham med å få en jobb og som også introduserte ham for kunstnermiljøet i Paris. I 1870 begynte han som aksjemegler. Han tjente veldig godt, også på aksjespekulasjoner, og hadde solid økonomi da han traff den danske Mette-Sophie Gad (1850-1920). På denne tiden hadde han begynt å interessere seg for malerkunst. Han kjøpte flere verk av de kjente impresjonistene. Han hadde også så smått begynt å male selv. Paul Gauguin og Mette-Sophie Gad giftet seg i 1873. Mettes søster, Ingeborg Charlotte Gad (1852-1908), giftet seg i 1874 med den norske maleren Frits Thaulow (1847-1906). De oppholdt seg også i Paris i årene etter 1875. Som før nevnt, var det et stort skandinavisk miljø i kunstmetropolen omkring 1880. (Ingeborg og Frits ble forresten skilt i 1886). Paul og Mette fikk 5 barn på 10 år. Emil Gauguin (1874-1955), Aline Gauguin (1876-1897), Clovis Gauguin (1879-1900), Jean René Gauguin (1881-1961) og Paul Rollon (Pola) Gauguin (1883-1961). Gauguin møtte Pissarro i 1874 og fikk tegne- og male-undervisning av ham. Han malte i ferier med Pissarro og Cézanne og gjorde fremskritt. Han fikk sin første anerkjennelse da han fikk antatt et maleri, «Landskap ved Viroflay», til den årlige Salonen i 1876. Han fikk delta på den 5. Impresjonist-utstillingen i 1880, den 6. i 1881 og den 7. i 1882. På denne tiden kom han også i forbindelse med en krets av avant-garde kunstnere som inkluderte Edouard Manet, Edgar Degas og Pierre-Auguste Renoir.

Det er på denne tiden han utfører de inntagende kulltegningene av to av sine, på denne tiden tre, små barn, Aline og Clovis. Antagelig er de utført i henholdsvis 1877 og 1880. (Pola skrev henholdsvis 1878 og 1879). Blyanttegningen av onkelen, Henri, er antagelig utført omtrent på samme tid. (Pola skrev 1878). Dette var broren til faren, som jo Paul ikke kjente. Han var ekstra knyttet til onkelen av den grunn. Moren, Marie og Paul flyttet inn til ham den gangen de måtte reise fra Peru i 1855, og Paul bodde hos onkelen som var ungkar i Orléans, da han gikk på skole der fra 1859 til 1864. Han ble kalt onkel Zizi. Etter krasj i aksjemarkedet og kunstmarkedet i 1882, fikk Paul fra en dag til en annen en fullstendig endret økonomi, noe som den store familien snart fikk føle på kroppen. Paul bestemte seg for å gå helt inn for malerkunsten, han var egentlig glad, for nå kunne han «male hver dag». Han gjorde forsøk på å forsørge sin familie, blant annet ved å flytte til Rouen i 1884, men sent samme år flyttet de videre til Danmark, for å få hjelp av Mettes familie. Paul prøvde å selge franske varer i Danmark, noen «tarpaulins», noen presenninger, men det gikk ikke bra. Han kunne ikke språket og danskene var uinteresserte i det han hadde å selge, dessuten ville han helst bare male. Det var Mette som måtte trå til, og hun kunne tjene litt på å være fransklærer for kommende diplomater. Paul prøvde å tjene penger for å tilfredsstille Mette og hennes borgerlige innstilling til livet, men det var fåfengt. Mettes familie ville at han skulle dra, for han ville ikke bøye seg under det de mente han i en slik situasjon måtte gjøre, nemlig få seg lønnet arbeid. Han brøt over tvert og dro tilbake til Paris i 1885. Han tok sønnen Clovis med seg. De levde ytterst fattigslig i Paris på denne tiden. Mette hentet Clovis hjem til Danmark etter en tid.

PAUL GAUGUIN

Gauguin deltok på den 8. og siste Impresjonist-utstillingen i 1886, med 19 malerier og et trerelieff. Han fikk ingen oppmerksomhet, hverken fra kritikere eller publikum. Han var frustrert og bankerott og begynte å lage keramikk-vaser for salg. Sommeren 1886 reiste han til Pont-Aven i Bretagne, han søkte et enklere, mer nøysomt liv. Han hadde en hard vinter her, før han reiste til den karibiske øya Martinique med en malerkollega Charles Laval i april 1887, de ville leve som de innfødte. Han begynte nå å fjerne seg fra impresjonistene, han ville ikke bare male naturen, men ville gi uttrykk for følelser i sine malerier. Han begynte med forenkling, han arbeidet med store fargeflater satt på lerretet med kraftige strøk. Han arbeidet i flaten og gikk bort fra bruk av perspektiv, som hadde vært det vanlige siden renessansen. Da han kom tilbake til Frankrike sent i 1887, begynte han å kle seg eksotisk, i lys av sin peruvianske herkomst og som et element i “primitivismen» i sin egen holdning til livet og i sin oppfatning av kunsten. Han mente selv at han arbeidet med en syntese i kunsten, og denne syntetismen, bildets enkle elementer, fikk frem bildets idé og underliggende følelser. Han søkte å oppnå et «primitivt» uttrykk for åndelige og emosjonelle tilstander i sine arbeider. Paul Gauguin reiste tilbake til Pont-Aven i 1888 i søken etter å gå tilbake til begynnelsen, det vil si, til primitiv kunst. Han hadde noen yngre malere rundt seg og de likte Gauguin, ikke bare på grunn av hans mer direkte, ekspressive kunst, men også fordi han var sportsutøver, han kunne både bokse og fekte. I 1888 reiste han på besøk til Vincent van Gogh i Arles i det sørlige Frankrike. De kom raskt i diskusjon og klammeri om kunstens formål. Det var under dette oppholdet at

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

van Gogh fikk skåret av seg den venstre øreflippen. Oppholdet der varte bare i åtte uker for Gauguin. Nå var han igjen i Pont-Aven, i 1889 til 1890, og ble leder av en løs samling av kunstnere. Her formante Gauguin de unge: «Ikke kopier for mye fra naturen. Kunst er abstraksjon, man kan ta fra naturen, men mer som fra en drøm. Og konsentrer dere om selve skapelsesprosessen, mer enn om det ferdige resultatet.» I 1890 hadde Gauguin bestemt seg for å reise til Tahiti. For det som skulle vise seg å være siste gang, besøkte han sin familie i Danmark i 1891, samme år som han reiste til fransk Polynesia. I perioden 1891–1893 oppholdt Gauguin seg på Tahiti for å male primitive polynesiske motiver. Han fikk en datter med en innfødt kvinne, som døde som spebarn. I 1893 til 1894 var han tilbake i Frankrike. Han og Mette ble formelt skilt i 1894. Dette året besøkte han for siste gang Pont-Aven. I 1895 reiste Gauguin tilbake til Tahiti og ble her og på Marquesasøyene fra 1901 til sin død. Her slo han seg ned i Atuona, på øya Hiva ’Oa. Han fikk to barn til, en datter og en sønn, med nye innfødte kvinner. Han hadde ikke kontakt med barna. Da han fikk vite at hans datter Aline i 1897 hadde dødd av lungebetennelse, var han fortvilet. Det var hans yndlingsdatter. Også sønnen Clovis døde før sin far i 1900, etter infeksjon etter en hofteoperasjon. Paul Gauguin er begravet på den katolske kirkegården i Atuona, Hiva ’Oa. Paul Gauguin oppdaget de «primitive» kulturer som grunnlag for en genuin kunst, som kunne føre kunsten tilbake til noe opprinnelig og ekte. Gauguin lot seg inspi-

rere til å skape kunstverk av tre, leire, han laget kraftfulle tresnitt og han malte noen av sine mest kjente malerier med motiv fra kulturen på Tahiti og Marquesasøyene. For eksempel det berømte maleriet fra 1897: «Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Hvor går vi?» Maleriet befinner seg i Boston Museum of Fine Arts, Boston, MA. Se s. 89. Gauguins kraftige, fargerike dekorativt-pregede maleri har hatt stor innflytelse på moderne kunst. Blant de kunstnerne som ble inspirert av ham, kan nevnes Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque og André Derain blant andre. Innenfor de mange «-ismene» i moderne kunst kan nevnes fauvismen, kubismen og orfismen, blant annet. Inspirasjonen fra fremmede kulturer skulle også få mye å si for en kunstner som Pablo Picasso, som også skapte verker i tre og leire. Senere kom han også til å inspirere «The Arts and Craft Movement». Paul Gauguin var en inspirasjonskilde for mange kunstnere med sine røffe, rå og direkte uttrykk i kunsten, i kombinasjon med stor følsomhet og innlevelse. Edvard Munch var en av dem som så hans tresnitt og ble inspirert. Man vet ikke helt sikkert om Munch så noen av dem før han selv begynte med tresnitt høsten 1896, men det kan være. Det er i hvert fall helt sikkert at Munch har sett dem, for Paul Gauguin hadde kontakt med det skandinaviske miljøet i Paris, i og med sin tidligere ekteskapelige tilknytning. Som Magne Bruteig skriver om Paul Gauguins tresnitt: Inspirert av sin første reise til Tahiti utførte han i 1893-94 blant annet tresnittserien «Noa Noa». Her gikk han løs på treplatene med stor energi og spontanitet, han forenet rå kraft og dekorativ sans på en fascinerende og nyskapende måte, som ganske sikkert har gjort inntrykk på Munch. S. 70.

PAUL GAUGUIN

LITERATURE: Magne Bruteig: «Visible traces of force. Concerning Edvard Munch’s woodcuts», Munch and Goldstein. Ardent Lines, exhibition catalogue Fuglsang Kunstmuseum, Ribe Kunstmuseum and Aarhus Universitetsforlag 2019. Tidsaand.no/person/paul-gauguin. Encyclopedia Britannica.com. Nga.gov., Washington. Wikipedia.no.

Paul Gauguin (June 7, 1848- May 9, 1903) is world famous. He was one of the foremost pioneers of modern art. Within post-Impressionism, he is considered to be the one who created what is called syntheticism. Paul Gauguin had contact with the Scandinavian environment in Paris as he was married to the Danish lady Mette Sophie Gad. Mette’s sister Ingeborg also stayed in Paris in the years around 1880, she was married to the Norwegian painter Frits Thaulow. The Scandinavian environment in Paris at that time was large and lively. «Everyone» wanted to come to Paris. Mette Gad traveled back to Denmark very early with her five children in 1884. Paul Gauguin was there for only a short while. The children grew up in Denmark. Pola inherited these three drawings and four more when his father died in 1903. He had the seven drawings until he sold them to an acquaintance, the Norwegian Waldemar Platou (1868-1930), probably in Paris in 1925. Waldemar Platou married for the third time a French lady in Nice in 1926, so it is likely that he may have been in Paris in 1925. That Pola was in Paris was probably not unusual, as he was half French. The two have probably known each other from their time in Bergen. Pola has written extensively about who the various drawings represent on the back of the frame, he signed each of them and wrote: Paris. The deal was probably settled in Paris. Waldemar Platou was a period in his life in Bergen. He started and ran Hansa Brewery from 1891 until he sold it in 1918. He had good finances, and had the opportunity to buy these works from what he then in 1925, knew to be a famous artist. In 1955, there was a large exhibition in “Kunstnerforbundet», the Artists’ Association in Oslo, with works by Paul Gauguin. Here all the seven drawings were exhibited, and the owner, listed in the catalogue, was then Waldemar’s son, Theodor Platou (1892-1969). The drawings were inherited in the Platou family, and around 1970 were divided into three and four between heirs. These three we now have for sale, and four that are today in America. Paul Rollon «Pola» Gauguin (December 6, 1883 - July 2, 1961) was a Danish-Norwegian painter, art critic, author and educator. In 1911 Pola Gauguin married Ingrid Blehr (1881–1959) from Bergen. Actor Agnes Mowinckel (1875–1963), also from Bergen, was his sister-in-law.

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

He moved to Kristiania where he debuted as a painter in 1913 and became a Norwegian citizen in 1916. From 1917 to 1924 he ran Pola’s painting school. He wrote and drew for Tidens Tegn and Dagbladet, and worked as an art critic for Verdens Gang from 1945. He wrote several books, including a book on Edvard Munch, published in 1932, and a book on his father, Paul Gauguin, published in 1937. This book was translated into seven languages.

bought several works by the well-known impressionists. He had also gradually begun to paint himself. Paul Gauguin and Mette-Sophie Gad married in 1873. Mette’s sister, Ingeborg Charlotte Gad (1852-1908), married in 1874 the Norwegian painter Frits Thaulow (1847-1906). They also stayed in Paris in the years after 1875. As mentioned, there was a large Scandinavian environment in the art metropolis around 1880. (By the way, Ingeborg and Frits were separated in 1886).

In 1949 he moved back to Denmark. His son, Paul-René Gauguin (1911-1976), was a Norwegian painter and graphic artist, central to the evolution of Norwegian graphic arts, that has become known as the Norwegian school of colorwoodcuts. He became especially known for his designs with creatures of fantasy.

Paul Gauguin had an exceptional and multifaceted life. He decided to follow the path of art, no matter how uncompromising it led him to be. He wanted to live in harmony with nature according to the ideas of his idol, philosopher and writer Jean-Jacques Rousseau (17121778). Gauguin turned his back on the industrialized West and much of the art that in his day was regarded as high-quality. He was fascinated by simple, original craftsmanship and believed that this was fully in line with what was considered high-quality art. He wanted to be an artist / craftsman and made works in many different materials. He blurred the traditional difference between high-quality art and decorative art. His parents were Clovis Gauguin who was a journalist from Orléans and Aline Chazal who was half French, half Spanish-Peruvian. In 1848, his parents traveled with daughter Marie and little Paul to Peru. There was a revolution in France in 1848 and Clovis found it difficult, because the newspaper he worked for was closed by French authorities. Aline had a wealthy great-uncle in Peru, of the Moscoso-family, who was associated with the political leaders of the country at that time, and they had the opportunity to live well there. This was actually more difficult than it seemed, mother’s mother, Paul’s grandmother, was the illegitimate child of one in the wealthy Moscoso family. This grandmother, Floran Tristán (1803-1844) was a colorful figure, with socialist and feminist ideas, and Paul Gauguin was proud of all the stories about his grandmother. His father, Clovis, meant to start a newspaper in Peru. However, he died tragically during the passing of a heart attack. Aline and her two children got installed in Lima, Peru, on her wealthy grand-uncle’s estate. Paul had a privileged childhood here, but anyway, it didn’t last long. The mother’s relatives and acquaintances lost influence in Peru and Aline had to move back to France after four years. Paul attended several schools in Paris and in Orléans before going to sea in the years 1865 to 1870, he was in the Navy and in private shipping. His mother died in 1867 and the responsibility for the 18-year-old Paul was left to a friend of the family, Gustave Arosa, who helped him get a job and who also introduced him to the artist community in Paris. In 1870 he began as a stockbroker. He did very well, also on stock speculation, and had solid finances when he met the Danish Mette-Sophie Gad (1850-1920). By this time he had begun to take an interest in painting. He

Paul and Mette had 5 children in 10 years. Emil Gauguin (1874-1955), Aline Gauguin (1876-1897), Clovis Gauguin (1879-1900), Jean René Gauguin (1881-1961) and Paul Rollon (Pola) Gauguin (1883-1961). Gauguin met Pissarro in 1874 and was taught drawing and painting. He painted during holidays with Pissarro and Cézanne and made progress. He received his first recognition when in 1876 his “Landscape at Viroflay» was accepted for the official annual exhibition in France, the Salon. He was allowed to attend the 5th Impressionist Exhibition in 1880, the 6th in 1881 and the 7th in 1882. Now, he joined a circle of avant-garde artists that included Edouard Manet, Edgar Degas and Pierre-Auguste Renoir. It is at this time that he makes the captivating charcoal drawings of two of his, at this time three, small children, Aline and Clovis. They were probably drawn in 1877 and 1880, respectively. (Pola wrote 1878 and 1879, respectively). The pencil drawing of the uncle, Henri, is probably done at about the same time. (Pola wrote 1878). Henri was the brother of his father, whom Paul had never known. He was extraordinarily attached to his uncle for that reason. His mother, Marie and Paul moved into his home when they had to leave Peru in 1855, and Paul lived with his uncle, a bachelor in Orléans, when he attended school there from 1859 to 1864. He was called uncle Zizi. After a crash in the stock market and art market in 1882, Paul’s economy fell from one day to another from good to bad, which the large family soon felt intensely. Paul decided to paint, he was really happy, because now he could «paint every day». He made efforts to provide for his family, including moving to Rouen in 1884, but late in the same year they moved to Denmark, to get help from Mette’s family. Paul tried to sell French goods in Denmark, some “tarpaulins», but it did not go well. He did not know the language and the Danes were uninterested in what he had to sell, besides, he would rather just paint. It was Mette who had to step in, and she could earn a little by being a French teacher for future diplomats. Paul tried to earn some money to satisfy Mette and her bourgeois attitude to life, but it was futile. Mette’s family wanted him to leave, because he would not bow to what they thought he had to do in such a situation, namely get paid work. He broke up and went back to Paris in 1885. He took his son Clovis with him. They lived extremely poorly in Paris at this time. Mette

PAUL GAUGUIN

brought Clovis home to Denmark after some time. Gauguin participated in the 8th and last Impressionist Exhibition in 1886, with 19 paintings and a wooden relief. He received attention from neither critics nor the audience. He was frustrated and bankrupt and started making ceramic vases for sale. In the summer of 1886, he traveled to Pont-Aven, Brittany, seeking a simpler, more frugal life. He had a hard winter here, before traveling to the Caribbean island of Martinique with a painter colleague Charles Laval in April 1887, they would live like the natives. He now began to distance himself from the Impressionists; he would not only paint from nature, but rather try to express emotions in his paintings. He started with simplification, he worked with large color areas set on the canvas with broad brushstrokes. He worked on the surface and avoided the use of perspective, which had been commonplace since the Renaissance. Returning to France in late 1887, he began to dress exotically, in light of his Peruvian origin and as an element of «primitivism» in his own attitude to life and in his perception of art. He himself thought that he was working on a synthesis in the arts, and this syntheticism, the simple elements of the image, brought forth the idea and underlying feeling of the image. He sought to achieve a “primitive» expression of spiritual and emotional states in his work. Paul Gauguin returned to Pont-Aven in 1888 in search of a return to the beginning, that is, to primitive art. He had some younger painters around him and they liked Gauguin, not only because of his more direct, expressive art, but also because he was an athlete, he could both box and fence. In 1888 he visited Vincent van Gogh in Arles, southern France. They quickly came into discussion and clamor about the purpose of art. It was during this stay that van Gogh had the left ear flap cut off. The stay there only lasted eight weeks for Gauguin. Now he was again in Pont-Aven, from 1889 to 1890, and became the leader of a loose collection of artists. Here, Gauguin admonished the young people: «Do not copy too much from nature. Art is abstraction, one can take from nature, but more like from a dream. And concentrate on the actual process of creation, more than the finished result.» In 1890, Gauguin had decided to go to Tahiti. For what turned out to be the last time, he visited his family in Denmark in 1891, the same year he traveled to French Polynesia. From 1891 to 1893, Gauguin stayed in Tahiti to paint primitive Polynesian motifs. He had a daughter with a native woman, who died as an infant. From 1893 to 1894 he was back in France. He and Mette were formally divorced in 1894. This year he visited Pont-Aven for the last time. In 1895, Gauguin returned to Tahiti and stayed here and on the Marquesas Islands from 1901 until his death. Here he settled in Atuona,

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

on the island of Hiva ’Oa. He had two more children, a daughter and a son, with new native women. He had no contact with the children. When he learned that his daughter Aline had died of pneumonia in 1897, he was devastated. She was his favorite daughter. His son Clovis also died before his father in 1900, after infection following a hip-operation.

LITERATURE: Magne Bruteig: «Visible traces of force. Concerning Edvard Munch’s woodcuts», Munch and Goldstein. Ardent Lines, exhibition catalogue Fuglsang Kunstmuseum, Ribe Kunstmuseum et Aarhus Universitetsforlag 2019. Tidsaand.no/person/paul-gauguin. Encyclopedia Britannica.com. Nga.gov., Washington. Wikipedia.no.

Il s’installe à Kristiania où il fait ses débuts comme peintre en 1913 et acquiert la nationalité norvégienne en 1916. Il dirige l’école de peinture de Pola. Il écrit et dessine pour «Tidens Tegn» et «Dagbladet» et est critique d’art à «Verdens Gang» à partir de 1945. Il est l’auteur de plusieurs ouvrages, entre autres un sur Edvard Munch, paru en 1942, et un sur son père, Paul Gauguin, paru en 1937. Ce dernier été traduit en sept langues. En 1949, il retourne au Danemark.

Paul Gauguin is buried in the Catholic cemetery at Atuona, Hiva ’Oa. Paul Gauguin discovered the «primitive» cultures as the basis for a genuine art, which could bring art back to something original and real. Gauguin was inspired to create works in wood, clay, he made powerful woodcuts and he painted some of his most famous paintings with motifs from the culture of Tahiti and the Marquesas Islands. For example, the famous painting from 1897: «Where Do We Come From? What Are We? Where Are We Going?» The painting is in Boston Museum of Fine Arts, Boston, MA. See p. 89. Gauguin’s powerful, colorful decorative paintings have had a great influence on modern art. Among the artists who were inspired by him include Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque and André Derain among others, and the many “-isms» of modern art including Fauvism, Cubism and Orphism. The inspiration from foreign cultures would make an impact on an artist like Pablo Picasso, who also created works in wood and clay. Later he had an impact on the Arts and Crafts Movement. Paul Gauguin was a source of inspiration for many artists with his rough, raw and direct expression in art, combined with great sensitivity and empathy. Edvard Munch was one of those who saw his woodcuts and was inspired. One does not know for sure if Munch saw any of them before he began making woodcuts himself in the fall of 1896, but it may be. It is absolutely certain that Munch has seen them, for Paul Gauguin kept in contact with the Scandinavian environment in Paris, with his previous marital affiliation. As Magne Bruteig writes about Paul Gauguin’s woodcuts: In 1893-94, inspired by his first journey to Tahiti, Gauguin created the woodcut series «Noa Noa». He attacked the wooden blocks with tremendous energy and spontaneity, fusing raw power with a keen sense for the decorative in a fascinating, innovative way that udoubtedly made an impression on Munch. P. 70.

Paul Gauguin (7 Juin 1848 – 9 Mai 1903) est mondialement connu. Il est l’un des pionniers de l’art moderne. Dans le post-inpressionisme, il est considéré comme le créateur de ce qu’on appelle le synthétisme. Paul Gauguin était en contact avec le milieu scandinave à Paris du fait de son mariage avec une Danoise, Mette Sophie Gad. Ingeborg, la soeur de Mette, habitait également Paris dans les années 1880 et était mariée au peintre norvégien Frits Thaulow. Le milieu scandinave à Paris était foisonnant et bouillonnant. «Tout le monde» voulait aller à Paris. Mette Gad retourne tôt au Danemark avec ses cinq enfants, en 1884. Paul, quant à lui, n’y reste que peu de temps. Les enfants grandissent au Danemark. Pola hérite de ces trois dessins en plus de quatre autres, quand son père meurt en 1903. Il était donc en possession de sept dessins jusqu’à ce qu’il les vende à un Norvégien de ses connaissances, Waldemar Platou (1868-1930), vraisemblablement à Paris en 1925. Waldemar Platou, marié (pour la troisième fois) avec une Française à Nice en 1926, il est vraisemblable qu’il a pu être à Paris en 1925. Que Pola se soit trouvé à Paris à ce moment là n’est pas impensable, étant Français pour moitié. Ils se sont vraisemblablement rencontrés à Bergen. Pola a inscrit des explications au dos du cadre de chaque dessin, y ajoutant «Paris» avec sa signature. La vente s’est manifestement faite à Paris. Waldemar Platou a vécu un temps à Bergen. Il a fondé et dirigé la Brasserie Hansa de 1891 jusqu’a ce qu’il la vende en 1918. Il avait de solides finances et était en mesure d’acheter des oeuvres d’un artiste déjà célèbre en 1925. En 1955, «Kunstnerforbundet», l’Association des Artistes à Oslo, organise une grande exposition des oeuvres de Gauguin. Tous les sept dessins y sont exposés. Leur propriétaire d’alors, selon le catalogue, est le fils de Waldemar, Theodor Platou (1892-1969). Les dessins ont été laissés en héritage dans la famille Platou et partagés vers 1970 en deux lots de trois et quatre entre les héritiers. Nous avons le lot de trois en vente à présent, le lot de quatre se trouve aujourd’hui en Amérique. Paul Rollon, «Pola» Gauguin, (6 Décembre 1883 – 2 Juillet 1961) était un peintre dano-norvégien, critique d’art, écrivain et pédagogue. Il se marie en 1911 avec Ingrid Blehr (1881-1959) de Bergen. L’actrice Agnes Mowinckel (1875-1963), aussi de Bergen, était sa belle-soeur.

PAUL GAUGUIN

Son fils, Paul-René Gauguin (1911-1976), peintre et artiste graphique norvégien, est une figure centrale de l’art graphique en Norvège, de la «norske fargetresnittskolen» (l’école norvégienne de gravure sur bois en couleur). Il est particulièrement connu pour ses motifs d’animaux chimériques.

Paul Gauguin a vécu une vie exceptionnelle et à multiples facettes. Il a suivi la voie de l’art, sans compromission, quel qu’en ait été le prix. Il voulait vivre en harmonie avec la nature et en accord avec les idéaux de son idole, le philosophe Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). Il a tourné le dos à la civilisation occidentale et à une grande partie de l’art qui était considéré comme «élevé» à son époque. Sa prédilection allait à la simplicité et à l’authenticité du travail artisanal et il était d’avis que cela pouvait se mesurer à l’art «élevé». Il se proclamait artiste/artisan et produisait des oeuvres avec des matériaux différents, brouillant la frontière entre art et art décoratif. Ses parents étaient Clovis Gauguin, journaliste d’Orléans, et Aline Chazal, mi-française mi-hispano/péruvienne. En 1848, les parents partent pour le Pérou avec Paul et leur fille Marie. En France, c’est la révolution et Clovis rencontre des difficultés, son journal ayant été fermé par les autorités. Aline avait un grand-oncle fortuné au Pérou, de la famille Moscoso qui avait des relations parmi les dirigeants politiques du pays et qui, ainsi, pouvait vivre confortablement. Mais la situation se révèle plus compliquée que prévu car la grand-mère maternelle de Paul était une enfant illégitime de la famille Moscoso. Cette grand-mère, Flora Tristan (1803-1844) était un personnage haut en couleurs, une pasionaria socialiste et féministe dont Gauguin était fier. Le père, Clovis, voulait fonder un journal au Pérou mais il meurt d’une crise cardiaque pendant la traversée. Aline s’installe au Pérou avec ses deux enfants dans la propriété du riche grand-oncle. Ainsi Paul connaît une enfance privilégiée. Mais cela est de courte durée. La famille d’Aline perd ses relations et son influence au Pérou et Aline doit retourner en France au bout de quatre ans. Paul fréquente alors plusieurs écoles à Paris et Orléans avant de partir en mer dans les années 1865 à 1870 dans la Marine Nationale et la Marine marchande. Sa mère meurt en 1867 et Paul, âgé de 18 ans, est laissé sous la responsabilité d’un ami de la famille, Gustave Arosa. Ce dernier aide Paul à trouver du travail et l’introduit dans les milieux artistiques de Paris. En 1870 il travaille comme courtier et gagne très bien sa vie, aussi en spéculant en bourse. Il jouit ainsi d’une solide situation financière quand il rencontre la Danoise Mette-Sophie Gad (1850-1920). A cette époque il commence à s’intéresser à la peinture et achète plusieurs oeuvres de peintres impressionnistes connus. Il commence un peu à peindre lui-même.

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

Paul Gauguin et Mette-Sophie Gad se marient en 1873. La soeur de Mette-Sophie, Ingeborg Charlotte Gad (1852-1908) se marie en 1874 avec le peintre norvégien Frits Thaulow (1847-1906), mais ils divorceront en 1886. Ils vivent plusieurs années à Paris après 1875. Comme mentionné auparavant, la capitale de l’art abritait un milieu scandinave foisonnant. Paul et Mette ont 5 enfants en 10 ans. Emil Gauguin (1874-1955), Aline Gauguin (1876-1897), Clovis Gauguin (1879-1900), Jean René Gauguin (1881-1961) et Paul Rollon (Pola) Gauguin (1883-1961). Gauguin rencontre Pissaro en 1874 qui devient son professeur de dessin et de peinture. Pendant ses vacances, il peint avec Pissaro et Cézanne et fait des progrès. Sa première reconnaissance lui vient de sa toile «Paysage à Viroflay», qui est acceptée au Salon. Il participe à la 5e exposition impressionniste de 1880, à la 6e en 1881 et à la 7e en 1882. C’est à cette époque qu’il entre en contact avec un cercle de peintres avant-gardistes, dont Edouard Manet, Edgar Degas et Pierre-Auguste Renoir. C’est aussi à cette époque qu’il réalise ces remarquables fusains de deux de ses enfants (il en a alors trois), Aline et Clovis, probablement respectivement en 1877 et 1880 (Pola écrit respectivement 1878 et 1879). Le dessin au crayon de son oncle, Henri, date vraisemblablement de la même période. Henri était le frère de son père, que Paul n’ a pas connu. C’est pour cela qu’il lui était très attaché. C’est chez lui que sa mère avec lui et Marie avaient trouvé refuge après leur départ du Pérou en 1855. Paul a habité chez son oncle, qui était célibataire, à Orléans, quand il allait à l’école entre 1859 et 1864. Il était surnommé «Oncle Zizi». Après un crash boursier et du marché de l’art en 1882, Paul voit sa situation financière changée du tout au tout, ce que sa famille nombreuse ressent très vite. Paul décide alors de s’adonner complètement à la peinture. En fait, il était content de pouvoir «peindre tous les jours». Il essaie de subvenir aux besoins de sa famille en déménageant à Rouen en 1884. Mais ils retournent plus tard dans l’année au Danemark où la famille de Mette pourra les aider. Paul essaie de faire commerce de produits français, des toiles goudronnées, des bâches, mais sans succès. Il ne parle pas la langue et les Danois ne s’intéressent pas à ses marchandises. De plus, ce qu’il souhaite avant tout, c’est peindre. Mette doit alors aider au ménage et gagne un peu d’argent en donnant des leçons de français aux futurs diplomates. Paul essaie de gagner de l’argent pour satisfaire aux idéaux bourgeois de Mette, mais en vain. La famille de Mette souhaite son départ car il refuse de se plier à leur désir de le voir prendre un emploi rémunéré qui serait, selon eux, la seule solution à leur mauvaise situation. Paul rompt avec eux brutalement et part pour Paris en 1885 en prenant son fils Clovis avec lui. A Paris, ils vivent misérablement et, après un temps, Mette vient chercher son fils et le ramène avec elle au Danemark.

Gauguin participe à la 8e et dernière exposition impressionniste en 1886 et présente 19 peintures et un relief sur bois qui ne reçoivent aucune attention ni de la critique ni du public. Frustré et ruiné, il commence à produire des vases en céramique pour la vente. L’été 1886, il part pour Pont-Aven en Bretagne, cherchant un mode de vie plus simple et plus sobre. Après un hiver rude, il part pour l’île de la Martinique avec un autre peintre, Charles Laval, en avril 1887. Leur intention était de vivre comme les indigènes.

Sa fille Aline meurt de la tuberculose en 1897 et Gauguin est dévasté. Elle était sa fille préférée. Son fils Clovis décède également avant son père, en 1900, des suites d’une infection après une opération de la hanche. Paul Gauguin est enterré dans le cimetière catholique de Atuona, Hiva ‘Oa.

Il commence à s’éloigner des impressionnistes. Il ne veut pas seulement peindre la nature, mais exprimer ses sentiments. Il simplifie les formes et appose des aplats de couleur à grands coups de pinceaux sur la toile. Il travaille en surface et ignore les lois de la perspective en vigueur depuis la renaissance.

Paul Gauguin a découvert que les cultures « primitives » constituaient la base d’un art authentique qui pouvait ramener l’art vers quelque chose d’original et de réel. Gauguin a été inspiré en utilisant du bois et de l’argile, pour créer des oeuvres d’art. Il a réalisé de puissantes gravures sur bois et a peint ses oeuvres les plus célèbres avec des motifs de Tahiti et des îles Marquises. Par exemple, la célèbre peinture de 1897.

A son retour en France fin 1887, il commence à porter des vêtements exotiques, allusion à ses origines péruviennes et comme éléments «primitivistes» de son attitude devant la vie et de sa perception de l’art.

«D’où venons-nous? Qui sommes-nous? Où allons-nous?» Le tableau se trouve au Boston Museum of Fine Arts, Boston, MA. Voir p. 89.

Il pensait lui-même qu’il travaillait à une synthèse de l’art et ce synthétisme, les éléments simples du tableau, en exprimaient l’idée et les sentiments sous-jacents. Il visait à une expression primitive d’états spirituels et émotionnels.

L’art magistral de Gauguin, ses peintures décoratives aux couleurs intenses ont fortement influencé l’art moderne. Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque et André Derain entre autres se sont inspirés de Gauguin, de même que le fauvisme, le cubisme et l’orphisme. Les cultures primitives ont joué un rôle primordial pour un artiste comme Picasso qui a lui aussicréé des oeuvres en bois et en argile. L’art de Gauguin a, de la même manière, été une source d’inspiration pour le mouvement «Arts and Crafts».

Paul Gauguin retourne à Pont-Aven en 1888 à la recherche d’un retour aux origines, c’est-à-dire à l’art primitif. Il regroupe autour de lui des jeunes artistes qui l’admirent, non seulement en raison de son art direct et expressif mais aussi parce qu’il est un athlète, il peut à la fois boxer et manier l’épée. En 1888, il rend visite à Vincent Van Gogh à Arles dans le sud de la France. Il s’ensuit des discussions et bientôt des disputes sur le but et la fonction de l’art. C’est pendant ce séjour que se passe l’épisode de l’oreille coupée de Van Gogh. Le séjour a duré 8 semaines pour Gauguin. Maintenant, il est de retour à Pont-Aven, de 1889 à 1890 et devient le chef de file d’un groupe d’artistes où il prend en charge la formation des plus jeunes. «Ne copiez pas trop la nature. L’art est abstraction, on peut emprunter à la nature, mais plutôt comme dans un rêve. Concentrez-vous sur le processus créateur plus que sur le résultat fini». En 1890 Gauguin décide de partir pour Tahiti.

Paul Gauguin a inspiré de nombreux artistes de par son art brut et direct, associé à une grande sensibilité et empathie. Parmi eux, Edvard Munch s’est laissé inspirer par ses gravures sur bois. On ne sait pas avec certitude si Munch les avait vues avant de commencer ses propres gravures sur bois à l’automne 1896, mais cela est fort possible. Mais il est certain en tous cas que Munch les a vues, car Paul Gauguin, de par sa belle-famille, avait des contacts avec le milieu scandinave de Paris. Comme Magne Bruteig l’écrit à propos des gravures sur bois de Paul Gauguin: «Inspiré par son premier voyage à Tahiti, il exécute, entre autres, en 1893-94 la série de gravures sur bois « Noa Noa ». Il y déploie une grande énergie et spontanéité et associe force brute et sens décoratif de manière fascinante et novatrice qui ont très certainement inspiré Munch.»

Pour ce qui allait être la dernière fois, il rend visite à sa famille au Danemark en 1891, l’année même où il part pour la Polynésie française. Entre 1891 et 1893, Gauguin séjourne à Tahiti pour peindre des motifs polynésiens. Il a une fille d’une femme indigène qui meurt en bas âge. De 1893 à 1894 il est de retour en France. Le divorce d’avec Mette est officiellement prononcé en 1894. Cette même année il visite Pont-Aven pour la dernière fois. En 1895, Gauguin repart pour Tahiti et y reste, ainsi qu’aux îles Marquises, à partir de 1901 et jusqu’à sa mort. Installé à Atuona sur l’île de Hiva Oa, il a deux autres enfants, une fille et un fils, de femmes indigènes, mais n’a aucun contact avec eux.

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

3 GAUGUIN, PAUL

1848-1903

HENRI GAUGUIN, KUNSTNERENS ONKEL Blyant på tynt gulhvitt, riflet papir, oppklebet på papp Arket: 132x100 mm Motivet: 132x100 mm Usignert UTSTILT: Kunstnerforbundet, «Paul Gauguin», Oslo 1955, kat. nr. 40. PROVENIENS: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Henri Gauguin. Påtegnet med penn på pålimt lapp på baksiden av innrammingen: «Je certifie que cet dessin: le portrait d’Henri Gauguin (l’oncle de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». ( Jeg attesterer at denne tegningen: portrett av Henri Gauguin (onkelen til P. Gauguin) er en ekte tegning av maleren Paul Gauguin og ble arvet av meg etter Herr P. Gauguins død Paris 12. januar 1925 Pola Gauguin. Verket ble sannsynligvis tegnet i året: 1878). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, har godkjent tegningen som et verk av Paul Gauguin oktober 2019. Den har fått nummer i nummerert catalogue raisonné over kunstnerens arbeider: Order: 3100-WPI Reference no: 19.10.11 / 20621. HENRI, THE ARTIST’S UNCLE Pencil drawing on thin cream, laid paper, laminated on cardboard Sheet: 132x100 mm Image: 132x100 mm Unsigned EXHIBITED: Kunstnerforbundet (The Artists’ Association), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 40. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou Henri Gauguin. The annotation on a note glued to the back of the framing goes as follows in French: «Je certifie que cet dessin: le portrait d’Henri Gauguin (l’oncle de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin, et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». (I certifie that this drawing: the portrait of Henri Gauguin (the uncle of P. Gauguin) is an authentic work by the painter Paul Gauguin, and was inherited by me after the death of Mister P. Gauguin Paris 12 January 1925 Pola Gauguin. The drawing was probably made in the year: 1878). Wildenstein-Plattner Institute, WPI, has approved the drawing as a work by Paul Gauguin in October 2019. The number in the digital catalogue raisonné of the Artist’s oeuvre is: Order: 3100-WPI Reference no: 19.10.11 / 20621. HENRI, L’ONCLE DE L’ARTISTE Dessin au crayon sur papier blanc jaunâtre, collé au carton Feuille: 132x100 mm Sujet: 132x100 mm Non signé EXPOSÉ : Kunstnerforbundet (l’Association des Artistes), «Paul Gauguin», Oslo 1955, cat. no. 40. PROVENANCE: Mette Gad Gauguin; Paul Rollon (Pola) Gauguin; Waldemar Platou; Theodor Platou. Henri Gauguin. Signé avec un stylo sur une note collée au dos du cadrage en français: « Je certifie que cet dessin: le portrait d’Henri Gauguin (l’oncle de P. Gauguin) est un dessin autentique du peintre Paul Gauguin, et m’est revenu après la mort de Monsieur P. Gauguin Paris le 12 Janv. 1925 Pola Gauguin. L’année vraisamblable de l’origin de l’oeuvre: 1878». Le Wildenstein-Plattner Institute, WPI, a reconnu ce dessin comme étant une oeuvre de Paul Gauguin en octobre 2019. Il lui a été attribué le numéro dans le catalogue numérique raisonné des oeuvres de l’artiste: Order: 3100-WPI Reference no : 19.10.11 / 20621.

NOK 200 000–300 000

PAUL GAUGUIN

TEGNINGER/DRAWINGS/DESSINS PAUL GAUGUIN

PAUL GAUGUIN

4 WERENSKIOLD, ERIK

1855-1938

BLONDINEN 1929 Olje på lerret 100x80 Signert og datert nede t.v.: EW 1929 Signert og påtegnet med tittel av kunstneren på baksiden av rammen: «Erik Werenskiold. Lysaker. Norvège. «La blonde»». UTSTILT: Kunstnernes Hus, Oslo 1955, kat.nr. 139. NOK 40 000–60 000

5 WERENSKIOLD, ERIK

1855-1938

FRU HEIMBECK (STUDIE TIL MIDDAGSSELSKAPET) 1929 Olje på lerret 80x100 Signert og datert nede t.v.: Erik Werenskiold 1929 UTSTILT: Kunstnernes Hus, Oslo 1935, kat.nr. 148 med tittel: Fru Heimbeck (studie til middagsselskapet), oppført under året 1929. Kunstnernes Hus, Oslo 1955, kat.nr. 138. PROVENIENS: Dir. Hans Hals, Stockholm. NOK 80 000–100 000

6 WERENSKIOLD, ERIK

1855-1938

PORTRETT AV PROFESSOR KRISTIAN BRANDT MED SØNN 1909 Olje på lerret 95x75 Signert og datert oppe t.h.: EW. 1909 UTSTILT: Norges Jubilæumsutstilling 1914. PROVENIENS: Professor Kristian Brandt. NOK 30 000–50 000

LITTERATUR: Francis Bull: Norske portretter. Videnskapsmenn, Oslo 1965, kat.nr. 153, omtalt s. 51, avbildet s. 193. Under: Brandt, Kristian Kornelius Hagemann, professor i medisin ved Univ. i Oslo, dr. med. 1859-1932, ved kat.nr. 153 står: Oljemaleri av Erik Werenskiold, signert 1909. Hoftebilde dreiet venstre. En liten gutt står ved hans venstre side. Tilhørte professor Kr. Brandt. S. 338.

I 1898 malte Werenskiold et portrett av professor i øyensykdommer J. S. A. Hjort, ... Werenskiold har fått frem ... det preg av uforstyrrelig vennlighet og humanitet som gjorde Hjort elsket av pasienter, elever og sykepleiersker, ... . Da Werenskiold i 1909, med sin nylig moderniserte maleteknikk, portretterte professor KRISTIAN BRANDT, hadde han for seg en helt annen slags mennesketype enn Hjort. Brandt var sjef på Kvinneklinikken og av sine pasienter der oppe fryktet

og elsket som en gud. Hans tone kunne være drøy og drastisk, stri og streng, men han lignet på den helten hos Runeberg som «kysste och slog ihjäl med samma varma själ». Werenskiold har avbildet ham som en myndig og viljesterk personlighet, og stillet hans lille sønn ved siden, en ennå uferdig miniatyrutgave, trekk for trekk, av sitt faderlige opphav. S. 51.

7 WELHAVEN, MARGRETHE BACKER

1851-1940

ANGIVELIG PORTRETT AV LEIF 1903 Olje på lerret 82x65 Signert og datert nede t.h.: Margrete Backer Welhaven 1903. Påtegnet, noe utydelig, på baksiden av rammen: Portræt av ... Leif var en av kunstnerens sønner, 18 år gammel i 1903. NOK 20 000–30 000

LITTERATUR: Tilla Valstad: «Harriet Backer i kunsten og livet», Husmødrenes Jul, Oslo 1950. Marit Lange: Harriet Backer, Oslo 1995. Margrethe Petersen Backer var Harriet Backers yngste søster, seks år yngre enn Harriet. Margrethe giftet seg i 1876 med arkitekt og slottsforvalter Hjalmar Welhaven (1850-1922), sønn av dikteren Johan Sebastian Welhaven. De fikk åtte barn. Margrethe var oldfrue på Slottet fra 1889 til 1922.

København, og etter hjemkomsten gikk hun en tid på Bergsliens malerskole sammen med Harriet. Hun hadde ubestridt et talent, og Harriet mente endog at søsteren hadde «en langt større begavelse i tegning» enn hun selv. I 1898 stilte hun ut på Høstutstillingen, og malte nok i ledige stunder helt inn i sine siste år. «Det sto alltid et lerret på staffeliet» kunne datteren, billedhuggerinnen Sigri Welhaven (1894-1991), fortelle. Lange, s. 11.

Margrethe som også hadde kunstnerutdannelse, riktignok kortere enn Harriets, fikk naturlig nok lite tid til å male. I 1871-72 var hun elev av Vilhelm Kyhn i

De var fire søstre i Backer-familien og Harriet Backer uttalte det at hun, Margrethe, var «den mest begavete av oss, men hun giftet seg». Valstad, s. 15.

Hun malte det som var vanlig for mange kvinnelige malere på denne tiden, når de ikke malte på heltid. Det ble for det meste hjemlige motiver, blomsteroppsatser, portretter, interiører og hagelandskaper. Vi har hatt med bilder av henne før hvor hun har malt portretter av sine barn, så det var lett å anta at dette også kan være det. Margrethe og Hjalmar Welhaven fikk åtte barn: Ragnhild; Arne (1880-1900); Astri (1881-1967); Ingeborg; Leif (1885-1966); Helga; Svein (1890-?) og Sigri. Av disse åtte er det bare Leif det kan være som her er portrettert i 1903, hvis vår antagelse er riktig.

8 FOLKESTAD, BERNHARD GRAND HOTEL, KARL JOHAN, OSLO Olje på lerret 75x64,5 Signert nede t.h.: Bernh. Folkestad.

NOK 50 000–70 000

Omkring 1910-1915 hadde Bernhard Folkestad atelier på Egertorget, der dette motivet er hentet fra. Forbi malerens hyasinter, ser man opp Karl Johan mot Grand Hotel, i bakgrunnen spiret til Uranienborg kirke

1879-1933

9 GRÜNEWALD, ISAAC

1889-1946

OPPSTILLING MED SITRONER OG BOLLE Olje på plate 22x27 Signert nede t.h.: Grünewald NOK 40 000–60 000

Isaac Grünewald er en berømt svensk maler, som regnes blant dem som introduserte modernismen i svensk malerkunst.

10 ONSAGER, SØREN

1878-1946

STILLEBEN 1914 Olje på lerret 49x65,5 Signert og datert nede t.v.: Sören Onsager 1914 Signert nede t.h.: S.O Påtegnet med tittel på baksiden, på blindrammen. NOK 30 000–40 000

11 LIE, EDVARDA

1910-1983

KVINNEPORTRETT 1932 Olje på lerret 50x41 Signert og datert nede t.h.: E Lie -32 NOK 20 000–30 000

LITTERATUR: Nkl.no. Edvarda Lie debuterte i 1931 i Oslo Kunstforening. De første årene var hun noe bundet av forbilder i fremstillingen av Pariserkafeer og artistmiljø. Hennes arbeider i akvarell, pastell og gouache røper likevel en personlig oppfatning og interessante feminine trekk.

12 WANKEL, CHARLOTTE

1888-1969

NADVERD 1936 Olje på lerret 135x90 Signert og datert nede t.v.: CW 36 UTSTILT: Galleri F 15 Jeløy, «Charlotte Wankel og L´Esprit Nouveau. Kambo-Kristiania-Paris-Høvik», 2. februar - 22. mai 2019, kat.nr. 59. NOK 500 000

LITTERATUR: Hilde Mørch: Charlotte Wankel og l'esprit nouveau, Oslo 2019, utgitt i forbindelse med utstillingen Charlotte Wankel og L´Esprit Nouveau. Kambo-Kristiania-Paris-Høvik, på Galleri F 15 Jeløy, 2. februar - 22. mai 2019, kat.nr. 59, omtalt s. 176, avbildet s. 177.

Charlotte Wankel er en av våre i dag beundrede modernister. Vi kan beundre henne både fordi hun malte modernistiske, plankubistiske malerier og fordi hun stedig holdt på med det uten å gi opp, i en tid hvor denne malemåten ble dømt nord og ned av norske kritikere. Charlotte Wankels kunstnerskap og historie er fascinerende og mangefasettert. Det sterkt fordømmende konservative kunstkritikerkorpset som slaktet hennes kunst både ved utstillingen «Otte skandinaviske kubister» i Kunstnerforbundet i 1927 og ved hennes første og eneste separatutstilling samme sted tre år senere, satte spor.

Likevel bøyde hun seg aldri for presset om å male slik at det skulle passe inn i det norske publikums forventninger om norsk natur, landskap og stabbur, slik flere av hennes kollegaer gjorde. Charlotte Wankels arbeider lar seg ikke så lett forveksle med andres. Til det er hennes maleriske og personlige uttrykk for sterkt. Når man har blitt kjent med Wankels bilder, er man aldri i tvil om at det er en Charlotte Wankel en står overfor. Dette gjelder hele hennes kunstnerskap - også de sene arbeidene, som publikum, markedet og fagmiljøet nå endelig synes å få øynene opp for kvalitetene ved. S. 9. Under overskriften Fortellende maleri og religiøse komposisjoner skriver Hilde Mørch blant annet: Til tross for at hun tok avstand fra alt som het offisiell kristendom, befattet hun seg i 1936 i noen grad med religiøse komposisjoner. For henne var den slags motiver i utgangspunktet en slags «åndelig føleri».

Det var komposisjonen som fanget hennes interesse. «Det er spenningen mellom linjene som gjør at man velger et slikt motiv», uttalte hun selv. «Nadverd» fra 1936 og «Kristi Himmelfart» fra 1937 er to av tre kjente religiøse komposisjoner. Charlotte Wankel var motstander av det fortellende maleri, og var derfor ikke utpreget begeistret for eksempelvis Arne Ekelands og Henrik Sørensens arbeider. For henne var bildet komposisjon, form og farge, noe man selv skulle kunne oppdage. Budskapet skulle ikke pådyttes. Hun var en utpreget intellektuell og hadde et program for det hun malte. Hun var meget kritisk til egne arbeider og brukte lang tid på hvert enkelt bilde. Form, farge og flate var hennes verktøy når hun «bygget» opp komposisjoner. S 176.

13 WINGE, SIGURD

1909-1970

HAVFRUE 1941 Metall, glass og fargepulver 25x38 Signert og datert oppe t.h.: Sigurd Winge -41 Påtegnet med tittel på baksiden av innrammingen. NOK 40 000–60 000

LITTERATUR: Nkl.no.

Sigurd Winge vokste opp i Hamburg. I den vanskelige situasjonen mot slutten av 1. verdenskrig flyttet familien til Kristiania i 1917, kontakten med Hamburg ble opprettholdt ved båndene til familien. Winge begynte tidlig å lage bilder, og enkelte arbeider fra slutten av 20-årene synes å vise at han tok utgangspunkt i Edvard Munchs maleri. I årene 1930–32 merkes innflytelse fra Axel Revold. På Kunstakademiet sluttet Winge nært vennskap med Gert Jynge som i likhet med Winge var sterkt opptatt av billedkunstens teoretiske sider. Winge og Jynge var begge orientert om utviklingen innenfor den tyske ekspresjonisme. I årene fremover ble de eksponenter for en tyskorientert fraksjon innenfor norsk maleri. Til denne kretsen av akademielever hørte også Erling Enger, Bjarne Engebret, Ragnar Kraugerud, Ambrosius Egedius og i noen grad Olav Strømme. Den store tyske utstillingen i Kunstnernes Hus vinteren 1932 var en meget viktig stimulans for disse bestrebelsene. Den radikale forandring Winge underkastet sitt maleri vinteren 1933–34 må sees i sammenheng med at Rolf Nesch bosatte seg i Norge i 1933. Fra det ekspresjonistis-

ke Blind hvor uttrykkskraften var betinget av en kantet, brutal formgivning og en skjærende, unyansert fargebruk, gikk Winge over til en mer begrenset, dypstemt koloritt og et forfinet art-nouveau-lignende linjespill. Den tradisjonelle oljeteknikk ble forlatt og den dukker bare unntaksvis opp igjen senere. Etter Nesch’ anvisning arbeidet Winge i 1934-35 med «pulver-maleri», en teknikk hvor fargepulveret ble drysset på lerret, innsatt med et klebende stoff. Selve teknikken tilsa enklere komposisjonelle løsninger og en mer begrenset fargeholdning. Disse maleriers overflate har en muraktig karakter, og selve konturtegningen, som stundom beveger seg på tvers av de underliggende fargeplan, er gjerne ripet ned i pigmentmassen. I sin halvveis abstrakte form behandler bildene allmenne menneskelige sinnstilstander og opplevelser som angst, sorg og kjærlighet. Winge studerte middelalderske arbeider i emalje, glass og metall, og særlig merovingisk og sumerisk kunst. Inspirert av Nesch begynte han å arbeide med materialbilder. I februar 1938 reiste Winge sammen med Nesch og Strømme til Møre-kysten for å oppleve sildefisket. Winge laget en del skisser og tegninger, også enkelte oljestudier, og erfaringene herfra lå til grunn for

det utkast han leverte til konkurransen om utsmykkingen av Oslo Rådhus. Winge nådde ikke opp, selv om han i sitt forslag nærmer seg den etablerte nasjonale ikonografi, var selve materialbruken ansett for for utradisjonell, han brukte kobber, glass, stein og oljet tre på betongvegger støpt i relieff. Oppdraget med å dekorere den norske paviljongen på Verdensutstillingen i New York 1939, ga Winge mulighet til å realisere et element fra rådhusutkastet. Med den 30 m lange Båtfrisen fremstår Winge som den første store fornyer av norsk monumentalkunst siden fresko-brødrene. Selv om krigen vanskeliggjorde kontakt over landegrensene er det nærliggende å se Winges produksjon fra krigsårene i sammenheng med den danske ekspresjonisme som etter krigen ble kjent under betegnelsen Cobra.

Han arbeidet med hamret kobber, plastlakk og farget glass. Han kunne gi sine arbeider en flatekarakter med mosaikker av undermalt glass avdelt av påloddede metalltstrimler, som kunne gi en cloisonné-effekt. Den ekspresjonistiske intensivering av formspråket i Winges produksjon fra begynnelsen av 40-årene avløses av et

mer avbalansert, klassiserende formspråk ved midten av tiåret. Utdrivelsen av Paradiset (1945) gir syntesen av disse motstridende stiluttrykk; kunstnerens romantiske uttrykksvilje og hans ønske om billedmessig klarhet har latt seg forene i et strengt personlig uttrykk. Denne mosaikk, som er utført i undermalt glass og skifer, står teknisk og formalt som utgangspunktet for Wingess viktigste monumentale

utsmykkingsoppgaver. I dette arbeidet eksponeres gjennomgangstemaet i hans senere grafiske produksjon: Mannen og kvinnen søker sammen for å finne beskyttelse og trygghet i en verden dominert av truende krefter. Winges produksjon fra og med siste del av 40-årene domineres av grafikken og arbeidet med monumentalutsmykninger.

14 EKELAND, ARNE

1908-1994

VED JERNBANE Olje på lerret 90x70 Signert nede t.v.: Arne Ekeland. Signert og påtegnet med tittel av kunstneren på verso. UTSTILT: Kunstnernes Hus, Oslo 1963, kat.nr. 34. NOK 50 000–60 000

15 EKELAND, ARNE

1908-1994

FRA FABRIKK Olje på plate 66x52 Signert oppe t.v.: A.E UTSTILT: Kunstnernes Hus, Oslo 1940, kat.nr. 64, med tittel: «Fra fabrikk». Oppført i katalogen under året 1938. NOK 150 000–200 000

16 RIIS, BENDIK

1911-1988

JULEMAT TIL ALLE SMÅFUGLENE 1959 Olje på plate 50x60 Signert midt på oppe: malet. av. Kunstmaleren Bendik Riis Påtegnet oppe t.v.: motto: - «Julemat» - «til- alle- småfuglene» Datert oppe t.h.: Dec. 1959 NOK 30 000–50 000

17 RIIS, BENDIK

1911-1988

VINTERAFTEN I DE TAUSE SKOVE 1952 Olje på plate 75x90 Signert nede på midten: Bendik Riis Datert og påtegnet nede t.h.: «Dec. 1952 Price: Kr. 1400» Påtegnet nede t.v.: «Da sol går ned - Jule Aften Tid - I De Dunkle Tause Skove. -» 3 brev og 2 konvolutter som omhandler maleriet medfølger. 3 brev av 7.7.1954, 14.9.1954 og 22. september 1954 og 2 konvolutter fra Bendik Riis til: «Ivar Karlsen Salgssjef adresseres: Paul Holmsens vei 14 Fredrikstad.». 1 konvolutt er stemplet: 5.7.54 og 1 konvolutt er stemplet: 14.7.54. På begge konvoluttene står: «Svart 28/7». De tre brevene omhandler maleriet og betaling i form av sko og kjøp av sko. Både i brevet av 7.7. og det av 22.9.1954 er utstillingen i Fredrikstad Kunstforening i 1953 nevnt. UTSTILT: Fredrikstad Kunstforening 22. mars-29. mars 1953. NOK 40 000–60 000

18 DURBAN, ARNE SITTENDE BJØRN Bronse H: 49 cm + plint: 3 cm Usignert NOK 20 000–30 000

1912-1993

19 DURBAN, ARNE

1912-1993

SITTENDE KVINNE Bronse H: 37 cm + plint: 3 cm Usignert NOK 25 000â&#x20AC;&#x201C;30 000

MYLLARGUTEN

20 UNG, PER

1933-2013

MYLLARGUTEN Bronse H: 94 cm. Signert på plinten: Per Ung NOK 80 000–100 000

PER UNG

MYLLARGUTEN

PER UNG

MYLLARGUTEN

Han mente å kunne inngi sine skulpturer den følelsesmessige patos han ønsket ved å bruke den menneskelige figur, ved å formidle figurenes indre spenninger.

Per Ung ville forfølge en figurativ billedhuggertradisjon, selv om det var umoderne i hans samtid. Han var inspirert av sin lærer på Kunstakademiet Per Palle Storm og en annen norsk billedhugger, Joseph Grimeland. Han mente å kunne inngi sine skulpturer den følelsesmessige patos han ønsket ved å bruke den menneskelige figur, ved å formidle figurenes indre spenninger. Som det står i Norsk biografisk leksikon blant annet om kunstneren: Størstedelen av Ungs verk er viet den tidløse streben etter å formidle følelser gjennom form, enten det er glede, sorg, kjærlighet eller erotikk. I Myllarguten har Per Ung greid å formidle den berømte felespillerens intense spill. Musklene i figuren er spent med hode på skakke som viser ham som fullstendig oppslukt av å få de fine tonene ut av fela, og å få formidlet musikken til sitt publikum. «Myllarguten» het Torgeir Augundsson og ble født i Telemark. Hans far, Augund, var møller og ble kalt «Møllaren», slik ble det at hans sønn ble kalt «Møllarguten» i nedre Telemark og «Myllarguten» i resten av fylket. Fra han var en liten gutt interesserte han seg for felespill, og utviklet seg til en mester. Som det står i

LITTERATUR:

Det umulige landet. Handel og marked, TV-program NRK.no. Nbl.no. Telen Vest-Telemark museum Eidsborg

Store norske leksikon: Han er en av Norges mest kjente hardingfelespillere gjennom historien. På den tiden Myllarguten fôr land og strand rundt for å spille, var ikke veinettet utbygget. Hestetransport var for de fleste for dyrt, også for Myllarguten, så han måtte gå. Man vet om en gang han skulle spille i et bryllup i Suldal i 1834, at han gikk over Haukelifjell 20 mil fra Seljord i Telemark. Han gikk 5-6 mil pr. dag. Betalingen han fikk var en tønne korn, og den skulle da bæres tilbake til Telemark. NRK.no. Her en levnetsbeskrivelse fra Vest-Telemark museum Eidsborg: Myllarguten heitte eigentleg Torgeir Augundson (18011872) og vart fødd i Sauherad. Tilnamnet sitt fekk han fordi han var son av ein myllar. Familien var fattig og levde eit hardt og omflakkande liv. Allereie då han var fem år gamal byrja Myllarguten å spele, og han vart etterkvart ein svært ettertrakta gjestebodsspelemann. Han spela rundt i distrikta, og møtte mange store spelemenn som han let seg inspirere av. I 1831 trefte han Ole Bull i Bergen, og Bull vart svært imponert over spelet til Myllarguten. I 1849 arrangerte Bull ein konsert i Logen i Kristiania der Myllarguten var hovudattraksjon. Konserten vart ein suksess, og Myllarguten opparbeidde seg eit stort publikum. Men på slutten av 1850-åra snudde lykka seg. Den nasjonalromantiske perioden var på hell, og med dette også interessa for «bondespelet». Myllarguten busette seg etterkvart i Vest-Telemark, og då han var rundt 30 år gifta han seg med Ingebjørg Eddanshaugen frå Edland. Dei fekk i alt 10 barn, men 3 av desse døydde tidleg. Kosi er husmannsplassen der Myllarguten levde dei siste åra av livet sitt, og her døydde han som ein einsam og fattig mann.

PER UNG

MYLLARGUTEN

Myllarguten Av JENS MARIUS HAMMER Publisert: 10. mars 2000 i lokalavisen: Telen.

Det avhenger mye av det arbeidet kommunen skal gjøre ved Grotbæk med hensyn til plassering av statuen av Myllarguten, men vi bør ha den på plass i 2001 som jo er jubileumsår for denne tradisjonsrike spelemannen. Det er ærefullt å få være med på å danne inngangsportalen til kulturfylket Telemark.Det sier en av landets fremste skulptører, Per Ung (66) som nå er i gang med å utforme statuen av Myllarguten som vil bli et sted mellom 2,5 og fire meter høy – alt avhengig av proposjonene knyttet til området hvor den skal stå. I går kom modellen tilbake til Atelier Ekely i Oslo fra støperiet. Vakker utførelse Per Ung har skapt en modell på omlag en meter av Myllarguten hvor han holder fela litt nede på brystet slik han skal ha gjort. Per Ung er ydmyk i forhold til den legendariske spelemannen. – Denne mannen levde en romantisk, tragisk og klassisk kunstnerskjebne. For å danne seg et bilde av ham, er det ikke nødvendig å lese bøker om ham, men jeg har likevel lest to. Allerede som liten gutt på ferie i Åmotsdal hørte jeg at Myllarguten var en slags legende. Jeg er ingen kjenner av hans musikk, men jeg har et forhold til hans musikk gjennom innspillinger gjengitt på radio, sier Per Ung som også har et bilde å se på av en folkemusikkens virkelige personligheter og kunstnere.

Keisersnitt Det var fiolinisten Johannes Myklebostad i Asker som først fikk kontakt med Per Ung. Han ønsket en modell av Myllarguten og Ung lagde hva Myklebostad ønsket seg. Han maktet ikke å reise nødvendig kapital, og det var først da Ung møtte Tor Arne Uppstrøm under en utstilling i regi av gallerieieren fra Notodden i New York, at planene tok form. En telefon fra Uppstrøm til lokalhistoriker Ragnar Moen om ønsket om å gi en gave til hjembyen Notodden, satte fart i saken. – Da jeg fortalte at jeg hadde en mindre modell av Myllarguten, tente Uppstrøm og ville vite mer. Han har nå gitt meg oppdraget om å lage Myllarguten så stor det vil være behov for. Jeg arbeider tett med arkitekten Ole Jan Skogen fra Notodden om utformingen. Jeg gleder meg over gaven Uppstrøm skjenker Notodden og hele Telemark, sier Per Ung om keisersnittet for Myklebostads opprinnelige planer. Milliongave Prislappen for skulpturen vil ligge på et sted mellom en og en og en halv million. I tillegg kommer verdien av arbeidet arkitekt Ole Jan Skogen er i gang med å utabeide for området i og ved Grotbæk. Skogen, som også er født og oppvokst på Notodden, gjør også sin del vederlagsfritt. Deres gave til byen og fylket representerer med andre ord stor verdi.

PER UNG

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

21 VIK, INGEBRIGT

1867-1927

LITEN FISKAR Bronse H: 54 cm. B: 38 cm. D: 42 cm. Usignert NOK 150 000–200 000

INGEBRIGT VIK

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

INGEBRIGT VIK

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

Ingebrigt Vik begynte som billedhugger på fulltid i 1901.

LITTERATUR:

Kunsthuset Kabuso og Ingebrikt Vik museum: https:// kabuso.no/ingebrigt-vik-museum/. Wikipedia.no.

Ingebrigt Vik ble født og vokste opp i Øystese. Han begynte som treskjærer i farens møbelbedrift. Han tjente litt lommepenger ved å lage små trefigurer som han solgte til turister, og ble oppdaget og anbefalt å dra til Bergen. Han dro til Bergen som 15-16-åring og fikk arbeide og lærlingeplass hos en møbel snekker, der han fort ble regnet som flink. Dette skulle senere gi ham oppdrag med utsmykninger til Gamlehaugen, der han sto for utformingen av gelendere og annet synlig trevirke. (Christian Michelsen fikk bygget Gamlehaugen i 1900 til 1902). Ingebrigt Vik laget også en del møbler. Han gikk samtidig på kveldene på teknisk fagskole i Bergen. To år senere, i 1884, dro han til København, der han først ble gående for å søke arbeid, til han ble lærling hos billedskjærer Sofus Petersen. Læretiden fikk en brå slutt ved at han fikk en tuberkuløs infeksjon i kneet, som gjorde ham halt for resten av livet. Det tok to år med stell og pleie hos foreldrene, før han dro tilbake til København og fikk lære hos en dekorasjonsskulptør, (H. C. Petersen) der han lærte om gips og stukkatur. Gips ble på den tid brukt som romutsmykning langs vegger og i tak, og han ble etter hvert engasjert i utforming av stukkaturen. Samtidig gikk han på forberedende kurs ved Kunstakademiet i tegning og forming. Han dro tilbake til Bergen i 1892, og produserte småfigurer i gips og elfenben. I 1894 var han sammen med en annen gipsmaker med på å starte «Norsk Takrosetfabrik», som raskt gjorde

INGEBRIGT VIK

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

Frå Ingebrigt Vik museum. Fotograf: Øyvind Strømmen.

suksess i de økonomiske oppgangstidene. Han tok seg primært av utforming og utførelse, mens kompanjongen sto for det forretningsmessige. Produktspekteret ble etter hvert utvidet. Han laget i denne perioden portrettrelieffer av begge foreldrene. Disse ble støpt i bronse, og finnes også på deres gravstener. I 1900 tok han seg råd til en Parisertur for å se verdensutstillingen. Noe av den utstilte kunsten gjorde inntrykk, selv om han også hadde et kritisk blikk, han syntes ikke at noe av det han så var helstøpt. Tidene endret seg fort, og byggebransjen hadde nedgang. Han valgte da å selge sin part i rosettfabrikken og begynte som billedhugger på full tid i 1901. Det første verket var «Arbeideren» som han fikk laget i bronse. Samtidig laget han en ung mann og en byfrøken, og fikk dem stilt ut i Kunstforeningen i Bergen, hvor alle tre ble solgt. Han fikk i tillegg bestilling på to portrettarbeider, hvorav ett senere utføres i marmor i Paris. I 1903 flyttet han til Paris med Statens arbeidsstipend. Han gikk på Academie Colarossi, men fikk seg etter hvert eget atelier. Han lærte om akt etter levende modell, men lærte mest ved å studere på egenhånd i Louvre. Modeller var det forresten ingen mangel på. Naboleiegårdene til akademiet ble bebodd av italienske gips- og marmorarbeidere med familie og slekt, og de stilte villig opp for å tjene litt ekstra. To ganger fikk han «Mention honorable» (hederlig omtale uten

medalje) på utstillinger i Paris for sin «Sittende pike», og han fikk solgt flere varianter. Han laget etter hvert kvinneskikkelser i alle aldre, men iflg. ham selv kanskje mest unge. I 1901 meldte Vik seg på konkurransen om å utforme et monument til minne om Niels Henrik Abel. Til modell brukte han en ung Sofus Madsen samt tilsendte fotografier av matematikeren. Utkastet vant førstepris, men til syvende og sist ble det Gustav Vigeland som fikk oppdraget, som nå står på Abelhaugen i Slottsparken Oslo. Viks arbeid ble først realisert i 1967 og står i dag i Niels Henrik Abels hus på Blindern i Oslo. I løpet av 1905 etablerte han seg en periode i Kristiania, og presenterte et konkurransebidrag til en statue av Camilla Collett. Hun var tiltenkt et monument i tilknytning til hundreårsdagen for hennes fødsel. Vik vant førsteprisen i 1905, men igjen var det Vigeland som fikk oppdraget, etter en ny runde. Ingebrigt Viks «Gammel kone» fra tiden i Paris ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 1905, mens det nasjonale kunstmuseet i Budapest ville ha den i marmor. Houens Legat ble til en tur til Italia i 1906 for å se på kunst, og han kom tilbake etter mindre enn et halvår, full av inntrykk, men også overmettet av det tette programmet iflg. ham selv. Tilbake i Paris laget han flere studier av kvinner. I 1912 til 1916 bodde han i Kristiania. Denne skulpturen som

INGEBRIGT VIK

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

Foto fra Rekstenssamlingenes sider. Fjøsanger.

har hatt forskjellige titler: Gutt som fisker, Gutt fisker, Gut som fiskar og Litan fiskar skal være modellert i den siste tiden Vik bodde i Oslo. Så man antar at den er fra 1915 eller 1916.

FAKTA:

Ingebrigt Vik er regnet som en av de Norges største billedhuggere. Som billedhugger havnet han, i likhet med andre av sine samtidige kolleger, i skyggen av Gustav Vigeland. Mange av arbeidene hans er utstilt i sentrum av Øystese, i tilknytning til Ingebrigt Vik museum, som nå er en del av kulturinstitusjonen Kunsthuset Kabuso.

Ingebrigt Vik-museet som i dag er en del av museet kabuso, har informert oss om at det finnes 3 eksemplarer i bronse, én i museets eie, én i Rekstens samlinger og denne. Museet fikk støpt 15 stk. i perioden 1952-1962, som finansierte driften av museet, men de var alle i gips. Ingebrigt Vik forlot Oslo, eller som byen da fremdeles het Kristiania, for godt juni 1916, for han ble etterhvert sterkt plaget av sykdom, som man i ettertid har ment må ha vært Bechterews sykdom, i den grad at han måtte frasi seg oppdrag. Han reiste tilbake til Øystese i Hardanger, hvor han bodde resten av livet. Ved sin død i 1927 testamenterte han alle sine etterlatte arbeider til hjembygden. Ingebrigt Vik-museet åpnet i 1934. I dag er Ingebrigt Vik-museet en del av kulturinstitusjonen Kunsthuset Kabuso.

INGEBRIGT VIK

DET ER HÅP I HENGENDE SNØRE

Det er 3 utgaver av denne skulpturen: Liten fiskar i bronse. Den ene står utenfor museet i Øystese, den andre befinner seg i atriet i Rekstensamlingene på Fjøsanger og den tredje er denne skulpturen vi har med på denne auksjonen. Ingebrigt Vik museum, i det særpregede åttekantete huset, nå en del av kulturinstitusjonen Kunsthuset Kabuso, Øystese.

Vegg i vegg med Kabuso ligg museet som rommar bilethoggar Ingebrigt Vik (1867-1927) sine arbeid. Kunstnaren testamenterte samlinga til heimbygda Øystese, og museet vart det første skulpturmuseet på den norske landsbygda da det opna dørene i 1934. Museet i den særmerkte åttekanta bygningen inneheld verk av Vik i bronse, gips, leire og marmor, frå skisser til signerte verk. Vik er kjend for si stillferdige og presise skildring av menneskekroppen, med undertonar av melankoli. I første del av 1900-talet var han ein av dei fremste bilethoggarane i landet, og skulpturane vart premiert da dei vart stilt ut i Paris, kor han budde gjennom fleire år. Skulpturane til Vik finst i fleire større kunstsamlingar, som Nasjonalmuseet og Kode Bergen. Portrettstatua Edvard Grieg (1917) står i Byparken i Bergen, medan Ynglingen (1913) er å finne i Teaterparken i same by. Kabuso.no/ingebrigt-vik-museum. Det er 3 utgaver av denne skulpturen: Liten fiskar i bronse. Den ene står utenfor museet i Øystese, den andre befinner seg i atriet i Rekstensamlingene på Fjøsanger og den tredje er denne skulpturen vi har med på denne auksjonen.

INGEBRIGT VIK

22 WAKSVIK, SKULE SITTENDE KVINNE Bronse H: 29,5 cm B: 32 cm D: 19,5 cm Signert på plinten: Skule NOK 30 000–40 000

1927-2018

23 WAKSVIK, SKULE

1927-2018

HANNE PÅ STRANDEN 1990 Bronse H: 34 cm B: 37,5 cm D: 21,5 cm Signert og datert på plinten: Skule W 1990 NOK 40 000–60 000

24 WAKSVIK, SKULE STÅENDE RÅDYR Bronse H: 28 cm Signert på plinten: Skule W Nummerert på plinten: 20/50 NOK 20 000–30 000

1927-2018

25 WAKSVIK, SKULE

1927-2018

LIGGENDE KVINNE 1951 Bronse H: 14 cm B: 36 cm D: 19,5 cm Signert og datert på plinten: Skule W 1951 NOK 40 000

LITTERATUR: Arvid Møller: Skule Waksvik, Son 2007, avbildet s. 25. I 1949 laget Skule Waksvik denne Henry Moore-inspirerte figuren. Den var med på en utstilling Skule Waksvik hadde sammen med vennen, maleren Gunnar S. Gundersen, i Oslo Kunstforening.

«tøys», sier Skule Waksvik. - Men så var Henry Moore en tur i Oslo og ble guidet fra den ene skulpturen til den andre. Da han kom til Per Palle Storms vanndrikkende yngling ved Rådhuset, sperret Moore øynene opp og karakteriserte skulpturen som den beste han hadde sett under sitt Oslo-besøk.

- Per Palle Storm, min akademiprofessor, hatet Henry Moore og hans likesinnede. Han karakteriserte det Moore laget som

En avis gjenga denne uttalelsen. Fra den dagen slo professoren fast at Henry Moore er en av vår tids største billedhuggere.

Da den abstrakte modernismen feide over Norge på slutten av 1950-tallet, klarte heller ikke jeg å stå imot. Jeg ble, som så mange andre, påvirket, det resulterte i at jeg laget noen få nonfigurative skulpturer. Men til slutt tok jeg til vettet og gikk tilbake til det som lå - og fortsatt ligger - mitt hjerte nærmest. S. 24.

26 DURBAN, ARNE

KATT SOM SLIKKER SEG

STÃ&#x2026;ENDE FLODHEST

LIGGENDE KALV

Messing H: 7 cm. Usignert

Bronse H: 5 cm. Signert: Durban

NOK 20 000 3 stk. selges samlet.

1912-1993

27 STORM, PER PALLE

1910-1994

KVINNE MOT TRESTAMME Bronse H: 61 cm Signert på plinten: PPS NOK 40 000–50 000

28 WIDERBERG, NICOLAUS (NICO)

1960-

ÅPEN 2008 Bronse Total H: 47 cm, plint H: 15 cm Signert, datert, påtegnet med tittel og nummerert på plinten: Nico Widerberg Åpen 2008 nr. 1/10 NOK 20 000–30 000

LITTERATUR: Wikipedia.no.

Widerberg arbeider med skulptur i stein, blant annet granitt og diabas. Han arbeider med bronse og glass og med oljemaleri og grafikk. Sentralt i Widerbergs kunst står avpersonifiserte menneskefremstillinger, i form av hoder og torsoer. Han arbeider innenfor den klassiske, figurative tradisjon, men hans skulpturer har et umiskjennelig moderne uttrykk. Han har uttalt at det han prøver å formidle med sitt kunstuttrykk, er «en stemning, en opplevelse av tilstedeværelse».

29 WEIDEMANN, JAKOB

1923-2001

FIGURKOMPOSISJON Olje på lerret 52,5x47,5 Påtegnet med dedikasjon og signert nede t.v.: Til Erling - Weidemann NOK 30 000

30 WEIDEMANN, JAKOB

1923-2001

SITTENDE KVINNE 1942 Olje på plate 81x65 Signert og datert nede t.v.: Weidemann 42. NOK 60 000–80 000

31 RIAN, JOHS. FRA TUNIS Olje på plate 46x51,5 Signert nede t.v.: J Rian NOK 40 000–60 000

1891-1981

32 HERAMB, THORE

1916-2014

KOMPOSISJON 1963 Olje på lerret 73x92 Signert og datert nede t.v.: Th. Heramb 63 UTSTILT: Kunstnernes Hus, Oslo 1965, kat.nr. 106. NOK 30 000–40 000

33 PICASSO, PABLO

1881-1973

FLYVENDE DUE Litografi trykket i flere farger på middels tykt gulhvitt papir Arket: 55x76 cm Motivet: 50x65 cm Signert og datert i platen nede t.h.: Picasso 10.10.52. Bloch 712, Colombe volant. NOK 40 000-60 000

34 GUNDERSEN, GUNNAR S.

1921-1983

SORT SOL Serigrafi trykket i mange farger på tykt, riflet hvitt papir Arket: 93,5x74 cm. Motivet: 79,5x64 cm. Signert nede t.h.: Gunnar S. Nummerert nede t.v.: 18/150. NOK 60 000–80 000

35 GUNDERSEN, GUNNAR S.

1921-1983

SORT SOL Serigrafi Arket: 90,5x74 Motivet: 79x64 Signert med blyant nede t.h.: Gunnar S. Påtegnet nede t.v.: P.T. NOK 40 000–60 000

36 WIDERBERG, FRANS

1934-2017

SOLNEDGANG 1981 Akvarell på papir Arket: 75,5x76,5 Signert nede t.h.: Frans W NOK 30 000–40 000

LITTERATUR: Holger Koefoed. I alle Widerbergs åpne landskap finnes en lengsel etter det uendelige rom. I dette solnedgangs motivet har kunstneren forflyttet solens refleks på vannflaten vekk fra dens naturlige posisjon dvs. rettet midt imot iakttakerens øye, nettopp for å understreke det romlige. Han ser solnedgangen som en dramatisk hendelse – ikke

bare en melankolsk stemningsrapport sett fra Flaskebekk ved Oslofjorden. Han fordreier rommet og forsterker fargene for å uttrykke en mer universell erfaring, basert på et øyeblikks intensivert virkelighetsopplevelse. I denne perioden ble kunsten for Widerberg en membran ikke bare mellom den indre og ytre virkeligheten, men mellom en spirituell virkelighet og en annen verden. Solskiven

er markert som et øye, nærmest som et vitne til malerens eksistensielle dilemma, fanget i verden med sin lengsel, med utfordringen om å være tilstede så intenst som overhode mulig. Widerberg eksellerte nettopp i akvarellmediet som fanget kunstnerens spontane nærvær på en så presis måte – her gjaldt ingen utstrykninger og korreksjoner. Akvarellen forutsatte kunstnerens uforbeholdne eksistensielle nærvær.

37 WIDERBERG, FRANS

1934-2017

RYTTER I HORISONT Olje på papir, oppklebet på lerret 186x90 (3 ark, hver på 62x90) Signert nede t.v.: FW Påtegnet med tittel og datering på lapp på baksiden, på blindrammen: 1988. Malt på papir med mål 62x90, montert sammen 3 ark over hverandre. Man ser 2 linjer som løper horisontalt over motivet. NOK 100 000–150 000

38 WIDERBERG, FRANS KYSTLANDSKAP Akvarell på papir Arket: 57,5x76 Signert nede t.h.: FW NOK 20 000–30 000

1934-2017

39 WIDERBERG, FRANS

1934-2017

KYSTLANDSKAP Akvarell på papir Arket: 57,5x76 Signert nede t.v.: FW NOK 20 000–30 000

40 NUPEN, KJELL

1955-2014

RØDT INTERIØR MED SJAKKSPILL Olje på lerret 117x100 Signert nede t.h.: K. Nupen Påtegnet med tittel nede på lerretet. Signert, datert og påtegnet med tittel på baksiden av lerretet: «Rødt Interiør med sjakkspill» K. Nupen okt/nov 80». NOK 70 000–90 000

41 NUPEN, KJELL

1955-2014

KOMPOSISJON Olje på lerret 55x35 Signert nede t.h.: K. Nupen NOK 30 000–40 000

LITTERATUR: Fineart.no.

Bildene til Nupen har gjerne abstrakte innslag. De er ikke skildringer av konkrete landskaper, men bilder på opplevelser, forventninger og, kanskje, angst og frykt. Bildene er alltid enkelt bygget opp med geometriske former, samtidig som de inneholder elementer av uutgrunnelig mystikk. For Nupen balanserer mellom to verdier i sine bilder; det innholdsmessige, som ofte er enkelt, men som synes å bestå av flere lag, og det estetiske, med komposisjonelle virkemidler og bruk av vakre farger. Ved hjelp av den forførende paletten og de appellerende formene, gjør han det lettere for publikum å tre inn i hans landskaper.

42 OPDAHL, ØRNULF

1944-

VESTLAND Olje på lerret 40x40 Signert, datert og påtegnet med tittel av kunstneren på baksiden av lerretet: «Vestland» Ørnulf Opdahl 2012 NOK 40 000–60 000

LITTERATUR: Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorie, Oslo 2009, 2. opplag 2015.

Ørnulf Opdahl (1944-) er gammal nok til at han faktisk var modernist i 1960-åra og måla nonfigurative bilde. Men etter å ha arbeidd med fleire ulike bildeuttrykk i 1970-åra tok han til å måle abstraherte landskapsmåleri frå barndomslandskapet sitt rundt Godøy utanfor Ålesund. Ein del av desse bilda glir friksjonsfritt inn i den norske landskapsmåleritradisjo-

nen, men dei beste ligg og vippar mellom landskap og rein abstraksjon …. Det første ein legg merke til, er det påtakeleg sanselege ved pigmentet – han har da også tatt i bruk ei rekke ulike teknikkar for å oppnå eit fysisk nærvær som skal få oss til å sanse måleriet som måleri. Men på litt avstand kan overflata illudere eit landskap. Vi aner både fjell, hav og horisont, altså heile landskapet og ikkje berre fragment, som hos Sitter og Rumohr. S. 442.

43 DEBRÉ, OLIVIER

1920-1999

SENHØST OPPDAL Olje på lerret 100x100 Signert og datert på baksiden av lerretet: OD 78 Påtegnet med tittel på lapp på blindrammen. UTSTILT: Galleri Riis 1979, kat.nr. 23. Henie Onstad Kunstsenter, «Olivier Debré i Norge», 1998, kat.nr. 19? eller ALR 104? med tittel på fransk: «Automne finissent, Oppdal». NOK 80 000–100 000

LITTERATUR: Magne Malmanger: «Olivier Debré i Norge», utstillingskatalog Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo, Publikasjon nr. 19. Olivier Debré stilte flere ganger ut hos Galleri Haaken i Oslo, første gang i 1966. Ellers i Norge hadde han flere utstillinger, blant annet i Trondheim, Stavanger og Rosendal. Han følte en sterk tilknytning til Norge, noe som er synlig i hans verk, særlig med de titlene han ga sine bilder. Hans helt abstrakte tilnærming til maleriet viser seg å ha helt konkrete naturinntrykk som basis. For sin generasjon har han bidratt til en fornyelse av landskapsmaleriet.

44 KJÆR, ANDERS

1940-

VINTERNATT Olje på lerret 65x100 Signert nede t.h.: Kjær Påtegnet på baksiden, på blindrammen: ««Vinternatt» Anders Kjær 1997». NOK 40 000–60 000

LITTERATUR: Gunnar Sørensen: Anders Kjær, Oslo 1991. Anders Kjær flyttet på landet ved Krøderen i 1972. Flyttingen fikk store konsekvenser for Kjærs uttrykksform. Distanseringen fra kulturradikale kolleger og byens mere eller mindre avsporende aktiviteter bidro til det. Og umiddelbart virket det som om bildene tok preg av ensomheten og kontakten med naturen som han opplevde ved Krøderen. S. 51. Igjen og igjen kunne Kjær tolke det for hans samtidige så utskjelte «norske landskap».

45 WEIDEMANN, JAKOB

1923-2001

KOMPOSISJON 1966 Olje på lerret 130x110 Signert og datert nede t.h.: Weidemann 66 NOK 200 000–300 000

Jakob Weidemann har selv uttalt: «Kunst er perspektiv på et indre plan. Sprunget ut av et menneskes behov for erkjennelse.»

46 WEIDEMANN, JAKOB

1923-2001

KOMPOSISJON 1993 Olje på lerret 120x140 Signert og datert nede t.h.: Weidemann 93. NOK 200 000–300 000

47 GULLVÅG, HÅKON

1959-

SCOOTER Olje på lerret 100x80 Signert nede t.h.: Gullvåg NOK 50 000–70 000

LITTERATUR: Fineart.no. Siden begynnelsen av 1990-tallet har Gullvåg videreutviklet maleriet mot hva vi fremdeles anser som hans fremste kjennetegn: En nærmest barokt frodig stil, hvor motivet risses opp i skarpe farger mot en nesten alltid nattsvart bakgrunn. Den dramatiske malemåten understreker et tema som får økende plass i Gullvågs kunst; tilværelsens flyktighet.

48 JÆGER, IRMA SALO

1928-

FUGE I BLÅTT 1990 Olje og tempera på lerret 100x81 Signert og datert nede t.h.: Irma Salo Jæger -90 Signert, datert og påtegnet med tittel av kunstneren på baksiden, på blindrammen: «Irma Salo Jæger «Fuga i blått» 1990». UTSTILT: Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden, 04.04.-20.04.1992. NOK 80 000–100 000

LITTERATUR: Kode.no. Wikipedia.no.

Irma Salo Jæger er finsk-norsk. Hun har gjennom hele sin kunstneriske karriere arbeidet innenfor den klassiske modernismen med å skape en harmonisk helhet av linjer, former og farger på den avgrensede flaten man har til rådighet. Jæger innledet sitt kunstnerskap rundt 1960 med abstrakte komposisjoner i jordfarger. Etter noen år løste hun de klart definerte komposisjonene opp i en ekspressiv retning. Jordfargene ble erstattet av intense, lysende spektralfarger.

Den dristige fargebruken setter Jægers bilder i en særstilling i norsk kunst. Fortsatt ved bruk av spektralfargene videreførte Jæger sine komposisjoner innenfor en renere, arkitektonisk struktur. Irma Salo Jæger har selv uttalt: Fargen er hele tiden så naturlig til stede overalt at vi ikke legger merke til den. Derfor er det viktig at noen passer på den, tar vare på den. Det er vel også malerens viktigste oppgave.

49 BLOM, KENNETH

1967-

DINNER 2006 Olje på lerret 150x160 Signert og datert nede t.v.: Blom 06 NOK 100 000–150 000

LITTERATUR: Fineart.no.

Kenneth Blom tilhører en generasjon kunstnere som er utdannet på Kunstakademiet i Oslo tidlig på 1990-tallet. Han gikk i klasse med blant andre Bjarne Melgaard. På denne tiden var akademiet og kunstmiljøet i Oslo preget av konflikt mellom en klassisk figurativ og en konseptuell postmoderne retning innenfor kunsten. På den ene siden stod Nerdrum-skolen, ledet av Odd Nerdrum med krav om godt håndverk og respekt for de klassiske maler-

tradisjonene. På den andre stod talsmenn for en mer teoretisk inspirert tilnærming til kunsten, der ideen og refleksjonen rundt kunstverket sto sterkt. Blom utforsket maleriet som en kombinasjon mellom disse. En viktig inspirasjon var professor Stian Grøgaards oppfatning om at man kunne benytte et figurativt språk uten å benytte det klassiske, figurative vokabularet.

50 BLOM, KENNETH

1967-

SØRKEDALEN 2007 Olje på lerret 140x160 Signert og datert nede t.h.: Blom 07 Signert, datert og påtegnet med tittel av kunstneren på baksiden av lerretet: ««Sørkedalen» 2007 Kenneth Blom». NOK 100 000–150 000

ALFABETISK REGISTER OVER KUNSTNERE MODERNE AUKSJON ONSDAG 27. NOVEMBER 2019 KL. 18:45

49 Blom, Kenneth 1967- Dinner 2006

7 Welhaven, Margrethe Backer 1851-1940 Angivelig portrett av Leif 1903

50 Blom, Kenneth 1967- Sørkedalen

4 Werenskiold, Erik 1855-1938 Blondinen 1929

43 Debré, Olivier 1920-1999 Senhøst Oppdal

5 Werenskiold, Erik 1855-1938 Fru Heimbeck (studie til middagsselskapet) 1929

18 Durban, Arne 1912-1993 Sittende bjørn

6 Werenskiold, Erik 1855-1938 Portrett av Professor Kristian Brandt med sønn

19 Durban, Arne 1912-1993 Sittende kvinne

1909

26 Durban, Arne 1912-1993 Katt som slikker seg

28 Widerberg, Nicolaus (Nico) 1960- Åpen 2008

14 Ekeland, Arne 1908-1994 Ved jernbane

36 Widerberg, Frans 1934-2017 Solnedgang 1981

15 Ekeland, Arne 1908-1994 Fra Fabrikk

37 Widerberg, Frans 1934-2017 Rytter i horisont

8 Folkestad, Bernhard 1879-1933 Grand Hotel, Karl Johan, Oslo

38 Widerberg, Frans 1934-2017 Kystlandskap

1 Gauguin, Paul 1848-1903 Clovis, kunstnerens sønn

39 Widerberg, Frans 1934-2017 Kystlandskap

2 Gauguin, Paul 1848-1903 Aline, kunstnerens datter

13 Winge, Sigurd 1909-1970 Havfrue 1941

3 Gauguin, Paul 1848-1903 Henri Gauguin, kunstnerens onkel 9 Grünewald, Isaac 1889-1946 Oppstilling med sitroner og bolle 47 Gullvåg, Håkon 1959- Scooter 34 Gundersen, Gunnar S. 1921-1983 Sort sol 35 Gundersen, Gunnar S. 1921-1983 Sort sol 32 Heramb, Thore 1916-2014 Komposisjon 1963 48 Jæger, Irma Salo 1928- Fuge i blått 1990 44 Kjær, Anders 1940- Vinternatt 11 Lie, Edvarda 1910-1983 Kvinneportrett 1932 40 Nupen, Kjell 1955-2014 Rødt interiør med sjakkspill 41 Nupen, Kjell 1955-2014 Komposisjon 10 Onsager, Søren 1878-1946 Stilleben 1914 42 Opdahl, Ørnulf 1944- Vestland 33 Picasso, Pablo 1881-1973 Flyvende due 31 Rian, Johs. 1891-1981 Fra Tunis 16 Riis, Bendik 1911-1988 Julemat til alle småfuglene 1959 17 Riis, Bendik 1911-1988 Vinteraften i de tause skove 1952 27 Storm, Per Palle 1910-1994 Kvinne mot trestamme 20 Ung, Per 1933-2013 Myllarguten 21 Vik, Ingebrigt 1867-1927 Liten fiskar

FORHÅNDSBUD Forhåndsbud kan sendes via vår nettside www.gwpa.no eller på epost post@gwpa.no Forhåndsbud behandles konfidensielt og må være Grev Wedels Plass Auksjoner ihende senest dagen før auksjonen.

22 Waksvik, Skule 1927-2018 Sittende kvinne 23 Waksvik, Skule 1927-2018 Hanne på stranden 1990 24 Waksvik, Skule 1927-2018 Stående rådyr 25 Waksvik, Skule 1927-2018 Liggende kvinne 1951 12 Wankel, Charlotte 1888-1969 Nadverd 1936 29 Weidemann, Jakob 1923-2001 Figurkomposisjon 30 Weidemann, Jakob 1923-2001 Sittende kvinne 1942

Forhåndsbud må inneholde katalognummer, tittel, bud eksklusiv 25% omkostninger. I tillegg må vi ha navn, adresse, telefonnummer og evt. epost-adresse for å kunne bekrefte budet. Se kjøpsvilkår s. 3.

45 Weidemann, Jakob 1923-2001 Komposisjon 1966

KATALOG PÅ NETT

46 Weidemann, Jakob 1923-2001 Komposisjon 1993

www.gwpa.no

Paul Gauguins berømte maleri: Paul Gauguin’s famous painting: La peinture fameuse de Paul Gauguin: «Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Hvor går vi?» «Where Do We Come From? What Are We? Where Are We Going?» «D’où venons-nous ? Que sommes-nous ? Où allons-nous?» Boston Museum of Fine Arts, Boston, MA. Se kat. nr. 1,2, og 3. See cat. no. 1,2, and 3. Voir cat. no. 1,2, et 3.