Å kjøpe Lenin
Da bestefar fikk vite at jeg skulle reise til Amerika for å studere, skrev han en avskjedshilsen til meg. «Du, ditt råtne kapitalistsvin,» sto det, «håper flyreisen går fint. Kjærlig hilsen bestefar.» Det var skrevet på en krøllete rød stemmeseddel fra 1991-valget, som var en hjørnestein i bestefars samling av kommunistiske stemmesedler, og alle i landsbyen Leningrad hadde skrevet under. Jeg ble rørt over å bli hedret på denne måten, så jeg satte meg ned, tok fram en dollarseddel, og skrev følgende svar til bestefar: «Du, din lettlurte kommunist, takk for brevet. Jeg drar i morgen, og når jeg kommer fram, skal jeg prøve å få giftet meg med en amerikansk kvinne fortere enn svint. Jeg skal passe på å få et drøss amerikanske barn. Kjærlig hilsen barnebarnet ditt.» * Jeg hadde ingen god grunn til å reise til Amerika. Jeg sultet ikke hjemme, i hvert fall ikke i kroppslig henseende. Ingen krig hadde drevet meg ut eller etterlatt meg strandet på fremmed kyst. Jeg dro fordi jeg kunne dra, fordi jeg hadde Vesten79
rabies i blodet. På ungdomsskolen, mens de fleste av mine jevnaldrende var opptatt med å drikke, røyke, ha sex, spille terningspill, lyve for foreldrene sine, haike til kysten, forfalske penger eller lage bomber til fotballkamper, pugget jeg engelsk. Jeg pugget gloser og grammatiske regler og øvde på tungekrøller som var spesiallagd for østeuropeere. Remember the money, gjentok jeg om og om igjen mens jeg gikk nedover gata, i dusjen, selv mens jeg sov. Remember the money, remember the money, remember the money. Jeg hadde hørt at sånne fraser kunne få orden på tunga di. Foreldrene mine må ha vært stolte over å ha en så lærelysten sønn. Men uansett hvor gode karakterer jeg fikk, kunne ikke bestefar dele deres begeistring. Han avskydde Vesten, det moralske forfallet og mangelen på verdier. Som barn fikk jeg bare lese de bøkene som han mente var passende. Partihemmelighet var passende. Skatten på sjørøverøya var ikke det. Det engelske språket, insisterte bestefar, var en bikkje med rabies, og noen ganger var et lite bitt alt som skulle til for at giften nådde hjernen og forvandlet den til eplemos. «Vet du, sinko,» spurte bestefar en gang, «hvordan det er å ha hjerne av eplemos?» Jeg ristet krenket på hodet. «Les engelske bøker, barnet mitt, så finner du det ut.» De første par årene etter at bestemor døde, holdt bestefar seg på hjemstedet sitt, nær graven hennes. Men etter at bestefar fikk et lite slag, overtalte faren min ham til å flytte tilbake til Sofia. Han dukket opp på terskelen vår med to vesker – den ene full av sokker, bukser og underbukser, den andre full av støvete bøker. «En oppbyggelig gave,» sa han, hengte bagen over skulderen min og rufset meg i håret, som om jeg fortsatt var et barn. 80
Hver uke i et par måneder ga han meg en ny bok. Partisaner, komplotter for å velte tsarens regime. «Bestefar, vær så snill,» kunne jeg si. «Jeg må studere.» «Du bør begynne med å utvikle litt smak.» Han gikk for å la meg lese i fred, og så kom han gjerne rett inn på rommet mitt like etter med en eller annen dårlig unnskyldning. Hadde jeg ropt på ham? Trengte jeg hjelp med en vanskelig passasje? «Dette er barnebøker, bestefar.» «Først barnebøker, så Lenin.» Han satte seg ved fotenden av senga, og ga tegn til at jeg skulle lese videre. Hvis jeg var redd da jeg kom hjem fra skolen fordi en løshund hadde jagd meg bortetter gata, sukket bestefar bare. Kunne jeg se for meg at gjeteren Kalitko ville vært redd for en liten hund? Hvis jeg klaget over bøller, ristet bestefar på hodet. «Tenk deg at Mitko Palauzov skulle sytt sånn.» «Mitko Palauzov ble drept i et skjulested under jorden.» «Riktig en modig og vågal gutt,» sa bestefar da og kløp seg i nesa for å stoppe tårene som uunngåelig kom. Dermed pakket jeg sammen bøkene en dag og etterlot dem på rommet hans med en lapp. Til gjenbruk som toalettpapir. Neste gang han så meg, leste jeg Villdyret våkner. Etter det hørte bestefar mye på radioen, leste den kommunistiske avisen Duma og hans høyt elskede Lenins samlede verker. Han røykte sigaretter uten filter ute på balkongen, og deklamerte passasjer fra bind tolv til spurvene som satt på TVantennen. Foreldrene mine var bekymret. Jeg syntes det var ordentlig morsomt. «Bestefar, har du hørt,» spurte jeg ham en gang, «om sjiraffen som kunne fly?» 81
«Sjiraffer kan ikke fly,» sa han. Jeg sa at jeg akkurat hadde lest det i Duma, på forsiden, og han gned seg på kinnet. Han nappet seg i barten. «Kanskje en meter eller to?» sa han. «Har du hørt,» fortsatte jeg, «at i Moskva i går kveld skjenket Jeltsin liket til Lenin vodka? De knertet flaska sammen og sjanglet hånd i hånd langs torget.» Det var noe frydefullt i det å erte bestefar. På den ene siden skammet jeg meg, men på den andre … Det hendte selvfølgelig at jeg gikk for langt og han forsøkte å gi meg et rapp med stokken. «Hvorfor er du ikke fem år igjen?» kunne han si. «Jeg skulle gitt deg ører som et esel.» Det var ikke ertingen, men heller synet av meg dypt konsentrert om en forkortet utgave av Oxford English Dictionary, som til slutt drev bestefar tilbake til hjemstedet. Da faren min ba ham forklare, kunne han ikke få seg til å innrømme den egentlige grunnen. «Jeg er lei av å stirre i veggen,» sa han isteden. «Jeg er lei av å stirre på spurver som skiter. Jeg må ha mine balkanske åser, elven min. Jeg må rydde ved graven til moren din.» Vi sa ingenting til hverandre da han dro. Han tok meg i hånda. Nå som bestefar ikke distraherte meg lenger, konsentrerte jeg meg om studiene. På den tiden var det blitt populært å avlegge opptakseksamen til amerikanske universiteter og college og prøve lykken utenlands. Tidlig om våren 1999 kom jeg inn på University of Arkansas, og jeg hadde gjort det godt nok på prøvene til å få fullt stipend, kost og losji og til og med en flybillett. Foreldrene mine kjørte meg til bestefars landsbyhus så jeg 82
kunne fortelle ham det selv. De trodde ikke på telefonen når det gjaldt viktige nyheter. «Amerika,» sa bestefar da jeg fortalte det. Jeg kunne se hvordan ordet ble støtt opp fra den sure magen hans, satte seg fast i halsen og til slutt ble utstøtt til hellene i hagen. Han så på meg og nappet seg i barten. «Barnebarnet mitt er kapitalist,» sa han. «Etter alt jeg har vært gjennom.» * Det bestefar hadde vært gjennom, var mer eller mindre sånn: Det var i 1944. Bestefar var i midten av tjueårene. Han hadde et barskt, men pent ansikt. Nesa var spiss. De mørke øynene glødet med gnisten av noe nytt og stort som for alvor skulle forandre verden. Han var fattig. «Jeg,» sa han ofte til meg, «pleide å spise brød med villepler til frokost. Brød med villepler til formiddagsmat. Og villepler til middag, for når det var tid for middag, var det ikke mer brød igjen.» Det var derfor bestefar ble med kommunistene da de kom til landsbyen for å stjele mat. De hadde flyktet inn i skogen alle sammen, hvor de gravde ut skjulesteder under jorden og bodde i dem i uker i strekk – dag og natt, der nede i gropene. Utenfor var fascistene på jakt etter dem og prøvde å snuse dem opp med sine schäfere, med sine geværer og bomber og missiler. «Hvis du tror en grav er for trang,» sa bestefar en gang, «lag deg et skjulested under jorden. Nei, lag deg et skjulested under jorden og få femten mennesker til å bli med deg nedi i en uke. Og få med et par gravide kvinner også. Og en sulten geit. Da 83
kan du gå rundt og fortelle alle at en grav er det trangeste på denne jord.» «Gamle mann, jeg har aldri sagt at en grav er det trangeste på denne jord.» «Men du tenkte det.» Til slutt ble bestefar for sulten til å bli værende under jorden og bestemte seg for å ta med seg en hagle og gå ned til landsbyen etter mat. Da han kom dit, var alt forandret. Et rødt flagg vaiet i kirketårnet. Kirken var blitt stengt og forvandlet til møtesal. Det hadde vært opprør, fortalte bøndene ham, en revolusjon som hadde kastet det gamle regimet. Mens bestefar gjemte seg under jorden, hadde kommunismen slått ut i duftende blomster. Nå gikk alle mennesker fritt, og de mørke øynene glødet med gnisten av noe nytt og stort som fullstendig hadde forandret verden. Bestefar falt ned på kne og gråt og kysset hjemlandets jord. Straks ble han tatt opp i partiet. Straks fikk han, som en av de heroiske partisanene som hadde lidd i et skjulested under jorden, en høy stilling i Fedrelandsfronten. Straks klatret han lenger opp på stigen og flyttet inn til byen, der han ble et eller annet i et eller annet departement. Han fikk seg en leilighet, giftet seg med bestemor; et år senere ble faren min født. * Jeg ankom Arkansas 11. august 1999. To unge menn og en jente plukket meg opp på flyplassen, alle i dress. De var fra en eller annen organisasjon som var fryktelig glad i utenlandske studenter. 84
«Velkommen til Amerika,» sa de i kor med varm og vennlig stemme, og det lyste av de ærlige ansiktene deres. I bilen ga de meg en bibel. «Vet du hva dette er?» brølte jenta sakte. «Nei,» sa jeg. Hun virket oppriktig fornøyd med det. «Dette er vår frelsers gjerninger. Herrens ord.» «Å ja, Lenins samlede verker,» sa jeg. «Hvilket bind?» * Den første uka i Amerika gikk sin gang under banneret Internasjonal orientering. Jeg ble kjent med folk fra land som var mindre enn mitt eget. Jeg håndhilste på svarte mennesker. De av oss som hadde engelsk som andrespråk, ble fortalt hva vi kunne vente oss når «it’s fixin’ to rain». Hva «yonder» skulle bety, og at det var «a bummer» å være der «yonder» uten noen paraply når «it’s fixin’ to rain». Hvert eneste engelske ord jeg kunne, hadde jeg skrevet minst ti ganger i skrivebøker bestefar hadde tatt med seg fra Fedrelandsfronten. Hver eneste side i disse skrivebøkene var en fjellvegg jeg sto og ropte mot. Ordene ble kastet tilbake til meg, smelte inn i fjellet igjen, suste tilbake. Innen jeg var ferdig med videregående, hadde jeg fylt så mange skrivebøker med ekko at de tårnet seg opp på hver side av skrivebordet mitt. Men nå som jeg var i Amerika, støtte jeg på ord jeg aldri hadde hørt. Og noen ganger ord jeg egentlig kunne, men som var satt sammen på meningsløse måter. Hva var en «hotpocket», undret jeg. Hvorfor syntes han jeg delte rom med at det var så spennende å se de to jentene tvers over gangen 85
«making out»? Hva var det de så eller forsto? Jeg følte meg fremmedgjort, var ofte forvirret, helt til verden rundt meg gradvis, med tiden, sivet inn gjennom øynene, ørene, tunga. Til slutt steg ordene frigjorte opp. Jeg var ekstatisk, leksikonberuset. Jeg snakket så mye at han jeg delte rom med, holdt seg unna og kom hjem først etter at jeg hadde lagt meg. Jeg trengte meg på tilfeldige professorer i kontortiden deres og stilte dem spørsmål som krevde lange, kronglete svar. Jeg snakket med fremmede på gata, selv om jeg visste at de syntes det var ubehagelig. Det stoppet ikke meg. Det pep i ørene, tunga hovnet opp. Jeg drev på i månedsvis, helt til jeg en dag forsto at ingenting av det jeg sa betydde noe for menneskene rundt meg. Ingen visste hvor jeg var fra, eller brydde seg om å få vite det. Jeg betydde ingenting i denne verdenen. Jeg barrikaderte meg inne på internatet – et trangt, cellelignende rom fylt av tingene til romkameraten min – mikrobølgeovn, kjøleskap, datamaskin, høyttalere og forsterker, TV, Nintendo. Jeg så på Våre verste år og Howard Stern. Jeg snakket med foreldrene mine, en sjelden gang, kort, for det var dyrt å ringe. Jeg vugget telefonrøret, kjælte med den tynne navlestrengen til telefonen som strakte seg titusener av kilometer over havet. Jeg hørte på mamma og følte nesten at jeg hørte til. Men da linja ble brutt, var jeg alene. * Da han var tretti og hadde stillingen et eller annet over et eller annet, møtte bestefar kvinnen i sitt liv. Det var den klassiske kommunistiske kjærlighetshistorien: De møttes på et av Par86
tiets kveldsmøter. Bestemor kom sent inn, våt av regnet, satte seg på det eneste ledige setet, som var ved siden av bestefar, og sovnet på skulderen hans. Han mislikte hennes mangel på interesse for partisaker, men han forelsket seg der og da i duften av henne, med pusten hennes mot halsen. Etterpå, da hun hadde våknet, snakket de om rene idealer og den lyse framtiden, om Vestens onde kapitalisme, om Sovjetunionens kjærlige omfavnelse, og ikke minst om Lenin. Bestefar oppdaget at de var like lidenskapelig opptatt av å følge hans lysende eksempel, og dermed tok han bestemor med seg til Rådhuset, hvor de giftet seg. Bestemor døde av brystkreft i 1989, bare en måned etter at kommunismen ble avskaffet i Bulgaria. Jeg var åtte år, og jeg husker det veldig klart. Vi begravde henne i landsbyen. Vi satte den åpne kisten på en vogn og bandt vogna til en traktor, og traktoren trakk vogna og kisten, og vi gikk bak alt sammen. Bestefar satt ved kisten og holdt bestemors døde hånd. Jeg tror ikke at det virkelig regnet den dagen, men i tankene mine er det vind og skyer og regn; det stille, kjølige regnet som faller når du mister en som står deg nær. Bestefar gråt ikke. Han satt i vogna, regnet i minnet mitt falt på ham, på det skallede hodet, på kisten, på bestemors lukkede øyne; musikken fløt rundt dem – mørk, trist musikk fra obo, trompet og tromme. Man har ikke prest i kommunistiske begravelser. Bestefar leste fra en bok, bind tolv av Lenins samlede verker. Ordene steg mot himmelen, og regnet slo dem ned i bakken. «Det er en fin grav,» sa bestefar da alt var over. «Den er ikke så smal som skjulestedene var, og det gjør den fin. Ikke sant? 87
Den er ikke for smal, vel? Hun har det bra der. Det er sikkert, hun har det bra der.» Det var denne begravelsen, med bestefars ord som steg og falt ødelagte i gjørmen, jeg begynte å drømme om andre året på college. Jeg gikk ikke på forelesninger lenger, fordi det professorene sa, nå plaget meg som et utslett, men jeg leste mye på rommet mitt. Jeg hadde valgt psykologi som fordypning, egentlig bare på et løst innfall, og jeg slukte enorme mengder Freud og Jung. «Det de skriver er gjæren som vekker hjernen min til live,» sa jeg til bestefar et par måneder senere, og han svarte: «Der traff du spikeren på hodet. Hjernen din er som deig. Eller enda bedre – eplemos.» Det fascinerte meg at drømmene våre ikke bare gjenspeilte vårt eget underbevisste, men også kollektivets. Gud, fantes det noe sånt? En kollektiv underbevissthet? I så fall ville jeg være med. Jeg lengtet etter å være en del av den; høre til, drømme andre menneskers drømmer, at andre skulle drømme mine. Jeg sovnet med håpet om å drømme levende, transcendentale symboler. I dag, skrev jeg i en liten bok, drømte jeg at far satt på sofaen og renset solsikkefrø, med sokkene halvveis av, som eselører. Jeg drømte om mor, som satt og spiste jogurt fra en krukke. Jeg drømte at bestefar sto ute i gangen og ventet for å spenne bein på meg med stokken. Det var etter den siste drømmen og etter to år uten bestefars stemme at jeg endelig løftet telefonrøret, om kvelden fjerde juli, og ringte ham. Jeg prøvde å se ham for meg, ute i hagen, med mysende 88
øyne for å kunne lese i skumringen. Han ville høre telefonen ringe, og sakte, med smerter, komme seg inn i huset. Jeg prøvde å se for meg ansiktet hans, så gammelt og skremmende at jeg tilførte det et innbilt skjegg for å skjule alderen. Skjegget måtte være hvitt, tenkte jeg. Nei, gult av nikotin. En løvemanke, rasende og vill, som har slukt ansiktet hans. Et brennende blikk ut fra manen, næret av Lenins ord. Elektrifisering pluss sovjetmakt er lik kommunisme. Gi oss barnet i åtte år, og det vil være en bolsjevik for alltid. Jeg ventet forsteinet på at hans flammende stemme skulle forvandle meg til aske, på at hans svovelpust skulle blåse meg utover som vind. «Bestefar,» sa jeg. «Sinko.» Jeg skalv så voldsomt at det spraket i ledningen mellom oss. Jeg var redd han hadde lagt på allerede. «Er du der, bestefar?» «Jeg er her.» «Du er der,» sa jeg. Jeg sa: «Det er så mye vann mellom oss, bestefar. Vi er så langt fra hverandre.» «Det er vi,» sa han. «Men blod er, håper jeg, tykkere enn havet.» * Etter begravelsen hadde bestefar nektet å forlate landsbyen. På ett år hadde han mistet alt en mann kan miste: kvinnen i sitt liv og den store kjærligheten – Partiet. «Det er ikke noen plass for meg i byen,» husker jeg han sa 89
til pappa. «Jeg vil ikke arbeide for forrædere. La kapitalismen korrumpere dem alle, de jævlene, de kvinnemorderne.» Bestefar var overbevist om at det var kommunismens fall som hadde tatt knekken på bestemor. «Kreften var en konsekvens av de alvorlige skuffelsene hennes rene, idealistiske hjerte måtte gjennomleve,» forklarte han. «Hun klarte ikke å leve med at drømmene hennes ble tråkket på, så hun gjorde det eneste en ærlig kvinne kunne gjøre – hun døde.» Bestefar kjøpte seg et hus i landsbyen så han kunne være nær bestemor, og han gikk til graven hennes hver dag klokka tre, satt ved gravsteinen, åpnet bind tolv av Lenins samlede verker og leste høyt. Sommer som vinter, han var der og leste. Han uteble ikke en eneste dag, og det var der, ved graven til bestemor, at han fikk ideen. «Ingenting går tapt,» fortalte han meg og foreldrene mine en lørdag. «Kommunismen er kanskje død i hele landet, men idealer dør aldri. Jeg skal ta dem alle med meg hit, til landsbyen. Jeg skal bygge det opp fra bunnen av.» 25. oktober 1993 fant den store landsbyoktoberrevolusjonen sted, stille, under jorden, uten mye ståhei. På den tiden hadde alle som var seksti år eller yngre for lengst forlatt landsbyen for å bo i byen, og de som var igjen hadde sterke og rene hjerter der ideen fortsatt var levende, og de mørke øynene glødet med gnisten fra noe nytt og stort som for alvor skulle forvandle verden. Offisielt var landsbyen fortsatt en del av Bulgaria, og borgermesteren var underlagt regjeringen i landet og så videre og så videre; men i hemmelighet, under jorden, var det det nye kommunistpartiet i landsbyen som avgjorde dens skjebne. Landsbyens navn ble forandret fra Valchidol 90
til Leningrad. Bestefar ble enstemmig valgt til generalsekretær. Hver kveld holdt partiet møte i den gamle møtesalen, der setet ved siden av bestefar alltid ble stående tomt, og utenfor sprutet de vann på vinduene med en slange så det skulle se ut som det regnet. «Kommunismen blomstrer mer med litt fuktighet,» forklarte bestefar da partikameratene stilte spørsmål ved avgjørelsen; sannheten var at han tenkte på bestemor og regnet da de møttes første gang. Og visst blomstret kommunismen i Leningrad. Bestefar og landsbyfolket bestemte seg for å redde alle de kommunistiske artefaktene som var igjen i Bulgaria og få dem brakt til Leningrad: til den kommunistiske doktrinens levende museum. Monumenter uthugd i det røde idealets ånd ble rasert over hele landet. Statuer som var reist for mange tiår siden, glorifiserende og løfterike stolte påminnelser, ble nå revet ned og smeltet om. Diktere som en gang ble forherliget, lå nå glemt. Papirkroppene samlet støv. Trykksverteblodet ble vasket bort av regnvann. Etter at den to år lange tausheten ble brutt av telefonsamtalen, begynte bestefar å skrive brev til meg. Jeg var forundret, men egentlig ikke overrasket over å få vite at han, nå tilbake i Leningrad, ikke hadde gitt opp ideene sine. I et av brevene fortalte han meg at landsbyfolket hadde overtalt en sigøynergjeng til å utføre redningsarbeidet for seg. «Kamerat Hassan, kona hans og de tretten sigøynerbarna deres,» skrev bestefar, «uten tvil inspirert av det lysende kommunistiske idealet, og bare mildt tilskyndet av pengene og de to grisene vi ga dem, 91
har lovet å sørge for at de aller beste ’røde’ kunstgjenstandene som er å finne i vårt stakkars land, finner veien til landsbyen vår. I dag kom våre kamerater sigøynerne med den første gaven: et monument over den navnløse russiske soldaten, frigjører fra tyrkerne, litt ødelagt fra livet og ned, og uten haglen, men ellers i utmerket stand. Monumentet står nå stolt ved siden av statuene av Aljosja, Serjozja og den navnløse Jomfruen fra Minsk.» * Jeg var nøye med å ringe bestefar to ganger i måneden. I starten snakket vi om småting. Han fortalte meg om hvordan de satte opp samlingen av kommunistiske artefakter, om at han leste Moderne kvinner for bestemor ved graven. I tretten år, sa han, hadde hun fått det magasinet en gang i måneden, og han ville ikke at det skulle ta slutt. «Men,» sa han en gang, «jeg er lite grann lei av dietter og råd om forhold. Tre regler når du skal treffe en ny mann, tynn på en-to-tre. Nå for tiden, barnebarnet mitt, fins det enkle tretrinnsplaner for alt under solen.» Jeg spurte ham om dette betydde at han ikke leste Lenin lenger. «Jeg trodde du aldri skulle spørre,» sa han. «Hør her,» sa han, «jeg har tenkt på noe. Hva om jeg anbefaler deg en bok?» Jeg tagg ham om ikke å begynne med det igjen. «Jeg har sviktet deg,» sa han. «Noen ganger tror jeg du reiste bare for å terge meg.» 92
Jeg fortalte ham at, i motsetning til hva han selv trodde, så var han ikke sentrum i universet. Jeg kom godt overens med mine amerikanske venner, jeg følte meg hjemme her. «Pisspreik,» sa han. «Du har det forferdelig der.» Det fikk ensomheten til å stige opp i meg som damp over nakent landskap. Jeg var stum av raseri. Han kunne da ikke vite at disse vennene jeg snakket om ikke fantes? At jeg ikke hadde forlatt rommet på mange dager? «Du er sta som et esel, bestefar,» erklærte jeg. «Gi deg nå. Brenn den samlingen av artefakter og bøkene dine. Fortiden er død.» «Idealer dør aldri,» sa han. «Men det gjør menneskene. Eller tror du at du skal leve for alltid?» Jeg visste at det var galt av meg å si sånt, men jeg ville såre ham. Og da han lo, visste jeg at jeg hadde klart det. «Jeg tror du er misunnelig,» sa han. «Like misunnelig som en enbeint jomfru før landsbyballet. Du tåler ikke tanken på at bestefaren din er lykkelig når du ikke er det.» «Jeg tåler ikke tanken på at bestefaren min er gæren. At han har fylt livet sitt med tøys.» «Fast jobb? En kjærlig kone? En sønn jeg klarte å få gitt ordentlig skolegang? Alt det er tøys for deg?» Jeg må ha vært taus ganske lenge. Endelig snakket han igjen. «Gutten min, husker du paradene? Jeg tenker ofte på dem. Du var så liten, jeg lot deg sitte på skuldrene mine, og så marsjerte vi sammen med folkemengden. Jeg kjøpte en rød ballong til deg, et papirflagg. Du ropte slagord for Partiet og sang sangene. Du kunne alle sammen utenat.» 93
«Jeg husker det,» sa jeg. Men det var ikke paradene jeg tenkte på. * Mens jeg fortsatt var barn, var jeg i landsbyen om sommeren, hos besteforeldrene mine. Om vinteren bodde de i Sofia, to kvartaler fra leiligheten vår; men når det ble varmere, pakket de alltid kofferten og dro. Minst en gang hver sommer, når det var månelyst, tok bestefar meg med på krepsejakt. Nesten hele dagen sto vi ute i hagen og forsterket bunnen i store poser med limbånd, dekket hullene fra tidligere ekspedisjoner. Til slutt, da vi var ferdig, satt vi på verandaen og så på mens sola dykket ned bak Balkanfjellenes topper. Bestefar tente en røyk, tok fram lommekniven sin og skar ut mønstre i barken på kastanjekvistene vi hadde gjort klar til krepsefisket. Vi ventet til månen kom fram, og noen ganger satt bestemor ved siden av oss og sang, eller bestefar fortalte historier fra den gang han hadde vært ute i skogen og holdt seg skjult under jorden sammen med de kommunistiske kameratene sine. Da månen endelig var framme og skinte sterkt, reiste bestefar seg for å strekke på beina. «Nå er de ute på beitet,» pleide han si. «Nå henter vi dem.» Bestemor lagde brødskiver med postei til turen og pakket dem inn i servietter som festet seg i posteien og var vanskelige å få av. Hun ønsket oss lykke til, og vi forlot huset og gikk ut av landsbyen og over på den gjørmete stien gjennom skogen. Bestefar bar posene og pinnene, og jeg fulgte etter. Månen 94
skinte sterkt over oss og viste oss vei; vinden blåste mykt mot ansiktet. Like i nærheten bruste elven. Vi kom ut av skogen og ut på enga, og mens nattehimmelen kom til syne over oss, fikk vi øye på dem. Elven og krepsene. Elven var mørk og buldrende, og krepsene på gresset beveget seg sakte, kløp bladene av soleier. Da satte vi oss på gresset, tok fram brødskivene våre, og spiste. I det skarpe månelyset glinset de våte kroppene til krepsene som glødende kull, og elvebredden syntes dekket av brennende glør og hundrevis av små øyne som så på oss i mørket. Da vi var ferdige med å spise, begynte jakten. Bestefar ga meg en pinne og en pose. Hundrevis av kreps som vred seg ved føttene våre: et dytt borti klørne på dem med pinnen, og de klyper så hardt de kan. Jeg lærte meg å løfte dem og deretter riste dem av i posen. En etter en samler man dem inn. «De er et lett bytte,» sa bestefar da. «Du fanger en, og de andre flykter ikke. De andre merker ikke engang at du er der, før du plukker dem opp, og selv da har de ingen anelse.» En, to, tre timer. Månen blir utmattet, svømmer mot horisonten. Flammende rødt i øst. Og da snur krepsene seg perfekt synkronisert og setter sakte, stille, kursen for elven. Hun tar imot kroppene deres igjen, og vugger dem i søvn mens en ny dag modnes. Vi sitter på gresset, posene våre er fulle av byttet. Jeg sovner på skulderen til bestefar. Han bærer meg hjem til landsbyen. Men først slipper han løs krepsene. *
95
Tanken på at jeg kunne være misunnelig på livet til bestefaren min, ga meg ikke ro. Om nettene, mens jeg klemte om puta, prøvde jeg å se ham for meg slik han var da han var på min alder – jeg husket vagt et fotografi bestemor hadde hatt på nattbordet – kjekk, øyne som glødet av kommunistiske idealer, et smil om munnen, sigd i hånda klar til revolusjonær innhøsting, skarp nok til å forandre verden. Og hva kunne man si om mine øyne og min munn? Jeg lurte på om det hadde vært en feiltagelse å kjempe imot ham alle disse årene. Men så, når søvnen endelig nærmet seg, kom bestemor til sengekanten min og strøk meg over pannen slik hun pleide å gjøre når jeg hadde feber. «Bestefaren din er døende,» sa hun. «Han er ventet her nå snart. Men gutten min, neste gang du snakker med ham, kan du være så snill å be ham slutte å lese Lenin ved graven min.» * «Jeg skriver oppgave om deg,» fortalte jeg ham en dag det siste året mitt på college. I andre enden var det noe som falt i gulvet med et øredøvende smell. Stemmen til bestefar syntes å komme et stykke unna telefonrøret, og så, mye nærmere. «Jeg mistet telefonrøret i gulvet,» sa han unnskyldende. «Det var så kjedelig å høre på deg at jeg sovnet.» «Det du kaller kjedsomhet,» rettet jeg, «kaller psykologien fortrengning. Jeg skriver om det i oppgaven min, og jeg forklarer også hvorfor du tror på de tingene du tror på. Vil du høre?» 96
«Nei takk.» Jeg kremtet. «Leninkomplekset representerer en overveldende trang til å organisere livet rundt blind troskap til en ideologi, uten hensyn til idealets holdbarhet, og en altoppslukende trang til å være del av en gruppe. Både trangen og den tvangsmessige adferden er motivert av irrasjonell frykt for ensomhet og/eller avvisning.» Jeg lot tausheten understreke det jeg hadde sagt. «Jeg ante ikke,» sa bestefar, «at sønnesønnen min var så klin gæren, og/eller så bedriten.» * Jeg fullførte min bachelor med summa cum laude, noe jeg hadde merket meg at amerikanerne likte å nevne hvis de hadde gjort det. Likevel hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle gjøre nå. Jeg søkte på og fikk plass på masterstudiet. Jeg prøvde å spare penger til å reise hjem, men masterstudiet var i en annen stat, og alt jeg hadde spart, gikk med til flyttingen. Jeg håpet at nye omgivelser ville gi meg nytt mot. Isteden ble det stadig vanskeligere å snakke med folk. Mesteparten av tiden holdt jeg meg hjemme, jeg savnet Bulgaria mer enn noensinne, og av en eller annen merkelig grunn savnet jeg Arkansas også. «Bestefar,» spurte jeg noen ganger på telefonen, «hva er det du spiser?» «Vannmelon og ost.» «Er det godt?» «Lenin syntes det. Det var det beste han visste når han skulle ha noe lett.» 97
«Jeg skulle ønske jeg hadde en tallerken foran meg.» «Du har aldri kunnet fordra frukt og ost.» «Bestefar, hva drikker du?» «Jogurt.» «Er den god?» «Beste jeg har smakt noensinne.» «Bestefar, hva ser du på, akkurat nå, i dette øyeblikk?» «Åsene over huset. Lindene er hvite. Vinden har vendt bladene før regnet som er på vei.» Jeg visste at han ertet meg, strødde salt i såret, og likevel fortsatte jeg å spørre. Om jeg bare hadde kunnet låne øynene hans et øyeblikk, om jeg bare hadde kunnet stjele tunga hans – da skulle jeg spist meg mett på brød og ost, drukket seks kalebasser med vann fra brønnen, latt blikket fylles av åser, jorder, elver. «Bestefar,» sa jeg en gang, mens jeg grep hardt om røret. «Jeg har tenkt på noe. Hva om du anbefaler meg en bok?» «En bok?» sa han. «Jeg trodde du hatet bøkene mine.» Jeg sa han bare kunne glemme det. «Gjør den fortapte sønn en helomdreining?» «Nå legger jeg på.» Men jeg gjorde ikke det. Vi var tause en stund. Jeg merket at han valgte sine ord med omhu. «Jeg skal gi deg noe bedre enn en bok,» sa han til slutt. «Du skal få en enkel tretrinnsplan.» * «Først,» sa bestefar, «må du finne ut hvem Lenin virkelig var. Skaff deg bind trettisju av Samlede verker. 98
«Brev til slektninger,» sa jeg da jeg hadde anskaffet mastodonten. Det var undertittelen. «Den beste typen brev. Les dem til søsteren hans. Nei,» sa han, «les til moren først.» Min kjære mor, skrev Lenin, send meg litt penger, for jeg har brukt opp dem jeg hadde. I ett brev var han i München, i et annet i Praha. I ett for han over en halvferdig bro med hest og slede, og i et annet ville han gå til lege på grunn av en katarr. Som meg hadde han vært utenlands i ungdomsårene, i eksil. Det hørtes ut som om han konstant var sulten og kald. Han drømte om saueskinnsjakker, filtstøvler, skinnluer. Kjære mor, klaget han fra en togstasjon i Østerrike, jeg forstår ikke tyskerne i det hele tatt. Jeg stilte konduktøren det samme spørsmålet om og om igjen, ute av stand til å forstå svaret, og til slutt stormet han sint av gårde. Kjære mor, jeg er ulykkelig uten brev hjemmefra. Du må skrive til meg selv om du ikke har noen adresse å sende brev til. Livet fortsetter som vanlig. Jeg spaserer til biblioteket utenfor byen, jeg spaserer i nabolaget, og sover lenge nok for to … Brevene var ikke så verst. Det var det jeg sa til bestefar. «Kjære bestefar, Lenin og jeg er så like.» Han hånlo. «Hva skal det bety?» Han sa han ikke visste. Han sa han hadde sine tvil. «Barnebarnet ditt gjør endelig det du vil han skal gjøre, og nå er du sur?» «Jeg er ikke sur,» sa han. «Men jeg har tenkt på noe. Da jeg var ung, lå jeg i skjul under jorden. Jeg leste ikke bøker.» «Skal jeg grave et hull i bakken, da? Er det trinn to?» 99
«Gutten min,» sa han. «Ikke vær så slem.» Han hadde gnålt om denne ideologiske dritten hele mitt liv, og nå som jeg endelig var interessert, hadde han begynt å tvile. «Er du redd jeg skal ta fra deg Lenin?» «Nå legger jeg på,» sa han. «Bare glem det,» sa jeg og slengte fra meg telefonrøret. * Jeg leste videre. Notater om imperialismen, om jordbruksspørsmålet. Men for hver side bleknet ugjenkallelig det båndet jeg hadde følt til Lenin gjennom brevene. Bestefar hadde rett – disse tekstene ville jeg ikke komme langt med. «Du er femogtjue år,» sa han en gang. «Blodet ditt skal være som champagne, ikke jogurt. Gå ut. Vær sammen med de levende, glem de døde.» Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg hadde slengt på røret. Som straff bestemte jeg meg for å kjøpe en liten ting fra eBay til ham – et merke, en pins, noen frimerker til samlingen hans. Jeg hadde ikke forventet å snuble over en auksjon av Lenins døde kropp. CCCP-grunnleggeren Lenin, i førsteklasses stand, sto det. Du byr på liket av Vladimir Iljitsj Lenin. Liket er i fremragende stand, og leveres med en kjølekiste som fungerer på både amerikansk og europeisk strømstyrke. Kjøp-nå-knappen oppga en pris på akkurat fem dollar. Og fem til for langdistanselevering. Det sto oppført at selgeren var fra Moskva. Dette var selvfølgelig svindel. Men hva var vel ikke det? Jeg klikket på Kjøp nå, og fullførte transaksjonen. Gratulerer, kommunistfjols_1944, sto det i bekreftelsen. Du har kjøpt Lenin. 100
* Dagen etter ringte jeg bestefar og fortalte ham hva jeg hadde gjort. Jeg sa han kunne regne kjøpet som trinn to i tretrinnsplanen. Jeg er ikke så sikker på om han forsto hva jeg mente. «Jeg begynner å bli gammel,» sa han. «Jeg kjenner det rykke i armen og beinet. Et nytt slag venter uten tvil rundt hjørnet. Så jeg har tenkt på noe. Du er en god gutt, sønnesønn, men jeg har sviktet deg. Du er i din fulle rett når du gjør narr av meg.» Jeg hadde frydet meg over å gjøre narr av ham før, sa jeg, men ikke nå lenger. «Fortell meg trinn tre. Jeg må vite det.» «Trinn tre,» sa han etter å ha tenkt litt. «Kom hjem.» * Den natten fikk jeg ikke sove. Ikke sov jeg godt de neste to ukene heller. Tankene mine var grumsete, nedsunket til haka i eplemosen som var hjernen min. Jeg ringte og fortalte ham det meste. Om hvor ulykkelig jeg var i Amerika. Og at jeg hadde kommet hit fordi jeg ville prøve noe nytt og ikke for å trosse ham. Jeg sa, «på tide å gjøre gjengjeld, gamle mann. Kom igjen, nå er det din tur til å erte meg.» «Sinko,» sa bestefar isteden. Han snakket sånn til meg som han gjorde så mange ganger da jeg var barn og var midt i et raserianfall eller hadde fått sår på knærne. «Vent litt nå, og hør på meg. I dag, ikke mer enn en time før du ringte, kom det en 101
stor, rød lastebil til huset vårt. Inni lastebilen var det en enorm kasse. Inni kassen lå Lenin. Den store lederen ligger på rommet ditt nå, praktfull, nedkjølt, så fredelig som et lam.» Tåpelige, hule ord som jeg visste var bare tøys, og likevel lyttet jeg med drømmende, lukkede øyne. «Kan du huske, kjære sønnesønn,» hørte jeg ham si, «historien jeg pleide å fortelle deg, om da jeg levde i en gang under jorden, med femten andre menn, to gravide kvinner og en sulten geit, og at jeg, desperat og utsultet, til slutt mannet meg opp til å gå ned til landsbyen? Vel, jeg var ikke desperat og utsultet. I hvert fall ikke kroppslig. Jeg holdt det bare ikke ut lenger. De andre jukset i kortspill. Kvinnene sladret. Geita bæsjet i kalosjene mine. Tre år senere gikk jeg tilbake til det samme stedet i skogen. Jeg ville se skjulestedet igjen, med mine nå frie øyne. Jeg telte tjue steg fra en krokete eik vi brukte som markør, fant inngangen og klatret ned stigen. De var der fortsatt, alle sammen, som inntørkede lik. Ingen hadde fortalt dem at krigen var over. Ingen hadde fortalt dem at de kunne komme ut. De hadde ikke hatt motet til å gå ut selv, og dermed sultet de i hjel. Jeg følte meg forjævlig. Jeg gravde og jeg gravde, og jeg begravde dem alle. Jeg sa til meg selv, hva slags verden er dette hvis folk og geiter dør i jordhull for ingen verdens ting? Og derfor levde jeg mitt liv som om idealer virkelig betyr noe. Og til slutt så gjorde de det.» Jeg holdt om telefonrøret og tenkte på Lenin i en kjølekiste på barnerommet mitt, og en forferdelig følelse tok tak i meg, en fryktelig redsel. Jeg ville at den gamle mannen skulle love at han ville vente på meg ute i hagen, under de svarte druene i vinranken som slynget seg rundt espalieret. Isteden begynte 102
jeg ĂĽ le. Det vred seg i magen, hamret i tinningene. Jeg kunne ikke hjelpe for det. Jeg lo til latteren min grep bestefar, til stemmene vĂĽre blandet seg langs telefonledningene og ga ekko som ĂŠn stemme.