Cathrine sandmæl
Lars Mæhle
Mysteriet med den tause papegøyen
© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom, Oslo 2024
Illustrasjonen av Mona Philippsen på side 164 er tegnet etter et fotografi.
© Camilla Wiik Gjerdrum / NMBU Veterinærhøgskolen
Illustrasjon, design og sats: Cathrine Sandmæl Trykk og innbinding: OÜ Print Best, Estland 2024
Papir: 130 g Arctic Volume White FSC
Boken er satt med 16/24 Sabon Roman
ISBN 978-82-05-60033-1
www.gyldendal.no
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Se www.gyldendal.no/miljo
DE SOM ER MED
PAPPA TRULS PAPPA EMIL
ALBA OG FINITO
HOTELLKONGE
PETRUS LANGDALEN
RESEPSJONIST
SPASJEF ROBERT
YOUTUBER BELINDA MOSLETTEN
SIREN VAKTMESTER RANNVEIG
DYREVENN
HAMPUS SVENSSON
– Hallo?
Ingen svarte.
Jeg løftet lommelykta sakte.
En smal steintrapp snodde seg i svinger ned bakken i mørket, før den forsvant inn i furuskogen ved fjorden – sikkert femti meter nedenfor meg.
Jeg svelget.
Saken var: For noen få sekunder siden listet en skyggeaktig skikkelse seg ned den trappa, bærende på en svær, firkanta sak. Og forsvant inn i skogen.
Mye tydet på at denne personen var en farlig tyv. Hvordan visste jeg det, lurer du kanskje på?
1 11
Det får du vite mer om snart.
– Hallo-o? ropte jeg igjen. – Er det noen der? – Voff!
Det kilte varmt i meg.
– Ja, jeg vet jo at DU er her, Finito.
Jeg bøyde meg ned og rufset hunden min i den svarte labradorpelsen.
Halen hans pisket mot leggene mine.
Jeg hentet den lille, svarte tøybiten opp fra lomma, og holdt den foran snuten til Finito. Deretter ga jeg ham den beskjeden han elsket å høre mer enn noe annet:
– Go bananas!
Det var nok ikke så veldig lurt. «Go bananas!» betyr det samme som «Søk!», skjønner du. (Det er liksom en greie Finito og jeg har.)
12
Og ganske riktig: I neste sekund plantet Finito snuten ned i steintrappa, og trakk så hardt i båndet at jeg også ble dratt med.
Vi suste nedover.
– Ikke så fort, Finito! ropte jeg.
– IKKE SÅ FORT!
Til ingen nytte. Vi småsnublet ned trappa i en voldsom fart.
Imens virvlet tusen spørsmål gjennom hodet mitt.
Ett av dem var: Hvorfor hadde jeg ikke sagt fra til Pappa Truls om at jeg hadde gått ut av hotellet?
14
Og kanskje særlig dette: Hvorfor i grønne, huleste hadde jeg ikke ringt politiet?
Jeg vet! Skikkelig dumt!
Men da ville jo tyven fått tid til å slippe unna, ikke sant?
Dessuten har jeg ikke mobil.
Og i hvert fall dessuten: Nå var det uansett for sent.
Finito og jeg beinfløy ned steintrappa i mørket. Fortere og fortere. Helt til vi dukket inn mellom trærne.
Lysstripa fra lommelykta mi vinglet mot furustammene.
– Uæææ!
Etter hvert ble skogen gradvis mindre tett. Og endelig hørte vi knatringen av småstein under føttene våre.
15
Vi var nede på stranda.
Fjorden lå foran oss, stille og mørk. På andre siden blinket det lys fra en og annen hytte innimellom trestammene.
Finito trakk hardt i båndet igjen.
Det bar i raskt tempo bortover stranda. Og jeg visste det altfor godt: Finito var på sporet av skyggen vi hadde sett.
Snart ville vi avsløre hvem tyven var.
– Voff!
Finito stanset, logret som bare det.
Jeg ga ham en godbit og løftet lommelykta. Vi sto rett bak en stor sjøbod.
Jeg bet tennene sammen. Og så listet jeg meg videre langs veggen.
Finito dro i båndet igjen.
– Forsiktig! hvisket jeg.
Finito roet seg bitte litt.
Vi listet oss rundt hjørnet på sjøboden, sakte, sakte – og i en bue ut mot fjorden for å få bedre oversikt.
Porten til sjøboden var trukket opp, og på veggen ved siden av var det en sånn dør-
åpnerknapp til porten. Vi sto fem meter unna, med fri utsikt inn i boden. Men vi så likevel ingenting, for det var nesten helt mørkt.
Forsiktig løftet jeg lommelykta med den skjelvende lysstripa og lyste inn i sjøboden …
Og som jeg skvatt!
For der, helt innerst i boden, sto skikkelsen med ryggen til meg. Foran en båt lastet med et maleri jeg kjente altfor godt igjen.
Det var en person i allværsjakke, med hetta over hodet. Nå snudde skyggen seg sakte.
Og stirret meg rett inn i øynene.
Ansiktet ble gradvis tydeligere i lyset fra lommelykta. Endelig skjønte jeg hvem det var.
Det prikket nedover ryggraden.
18
– Hva? Er det deg?
Til svar fikk jeg først bare en lav humring.
– Alba?
– Voff!
– Og Finito?
Humringen økte i styrke og ble til en ond latter.
– Og nå skal dere liksom gjøre hva? lo skikkelsen i sjøboden. – Arrestere meg?
Blikket hardnet.
Og ja, jeg innrømmer det: Jeg var skikkelig redd!
Men akkurat da fikk jeg en vill idé. Det var kanskje den dårligste ideen i universets historie ever.
Men tross alt bedre enn ingenting.
Kanskje.
Sakte bøyde jeg meg ned og la lommelykta på bakken. Deretter førte jeg fingrene umerkelig inn i lomma på hettegenseren …
Men først, før du får vite hva som skjedde etterpå, la meg fortelle hvordan denne dagen – det som skulle være en rolig fredag med taco hjemme hos Pappa Truls – ble absolutt alt annet enn det.
20
Greit. La oss rett og slett starte med begynnelsen.
Når faren din er Norges mest kjente veterinær, sier det seg selv at han må hjelpe syke dyr – selv midt i fredagstacoen.
Pappa Truls blir kalt ut til Petrus Langdalens nye luksushotell. Papegøyen hans har på mystisk vis sluttet å snakke! Alba og hunden Finito blir med på oppdraget, men oppdager raskt at den tause papegøyen ikke er det eneste mysteriet på hotell-åpningen denne kvelden.
For plutselig er Alba og Finito på sporet av en lumsk og desperat tyv blant festkledde kjendiser.
