Alt jeg ikke husker by Gyldendal Norsk Forlag

Om Jeg ringer mine brødre:

«… et mesterverk.»

Aftonbladet

En ukjent forfatter prøver å sirkle inn livet til en ung mann, Samuel, som har har mistet livet i en bilulykke. Forfatteren snakker med avdødes venner, familie og bekjente, og bit for bit pusles historien sammen. En historie som ikke bare handler om Samuel, men også om de ulike menneskene som forteller om ham. Gjennom samtalene trer bildet av Samuel tydelig frem, som det kjærlige barnebarnet, den motvillige byråkraten og den unge mannen som gjorde alt for kjæresten Laide og delte alt med bestevennen Vandad. Inntil han mistet kontakten med dem begge.

JONAS HASSEN KHEMIRI er en av Sveriges mest kritikerroste og leste unge forfattere og dramatikere. Romanene Et øye rødt (2006), Montecore (2008) og Jeg ringer mine brødre (2013) er oversatt til over femti språk, og debutstykket Invasion! ble satt opp i USA og mottok en Obie Award for beste manus. Khemiri har mottatt blant annet Augustprisen, Borås Tidnings Debutantpris, Sveriges Radios Romanpris, Tidningen Vis litteraturpris, Aniara-prisen og PO Enquists pris for unge forfattere på vei ut i Europa.

Alt jeg ikke husker er Khemiris fjerde roman på norsk. Den ble tildelt Augustprisen 2015 og er blitt nominert til Svenska Dagbladets litteraturpris. Omslag: Moa Schulman

Alt jeg ikke husker er en uforglemmelig kjærlighetsfortelling om vår tid og prisen vi mennesker betaler for å leve sammen. Men det er også en historie om en forfatter, som ved å fylle ut hullene i Samuels historie, forsøker å finne sannheten om seg selv. For når alt kommer til alt, hva blir igjen av alle våre flyktige minner? Hva ligger gjemt i alt det vi ikke husker? Og hva er vi, annet enn andres fortellinger om oss? Alt jeg ikke husker vant den svenske Augustprisen 2015.

«Uforglemmelig

«Det er en fortelling som gløder av originalitet og mørkt vemod. Briljant, helt enkelt.» Nerikes Allehanda

«… du leser den på en ettermiddag med et trykkende ja, som om noen puster deg i nakken - men følelsen du sitter igjen med etterpå, er stor. Og i små luftehull langs veien slipper Khemiris fine, fine humor inn gjennom scenene.» Thea Marie Dolva, Fædrelandsvennen

vakker.» Expressen

«Khemiri skriver lett og underholdende, og henfaller ikke til sentimentalitet, han viker ikke bort fra å måle avstanden mellom seg selv og gjerningsmannen, og samtidig skjerpe leserens oppmerksomhet på verdien av virkelige solidariske handlinger.» Susanne Christensen, Klassekampen «Det er Khemiri og derfor særdeles skikkelig gjort.» Dagens Nyheter «Det er en fantastisk bok.» Kulturnyheterna SVT «Han er en av de fremste forfatterne i sin generasjon.» Sydsvenskan «Med Jeg ringer mine brødre setter Jonas Hassen Khemiri tykke streker under sin posisjon som en av svensk samtidslitteraturs største språklige balansekunstnere og skarpeste kartleggere av forholdet identitet og samfunn. Hurra for det.» Expressen

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 4 av 324) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Allt jag inte minns Copyright © Jonas Hassen Khemiri 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Albert Bonniers Förlag 2015 Published by agreement with Ahlander Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsdesign: Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd

ISBN 978-82-05-48821-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 3 av 324) NOT PRINT READY!

Jonas Hassen Khemiri

Alt jeg ikke husker Oversatt fra svensk av Andreas E. Ă&#x2DC;stby

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 7 av 324) NOT PRINT READY!

del i

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 9 av 324) NOT PRINT READY!

huset Naboen stikker hodet opp bak hekken og spør hvem jeg er og hva jeg gjør her. * Velkommen. Sett deg ned. Slapp av. Jeg lover deg, du trenger ikke å være redd. Ett trykk på alarmknappen så er de her på tretti sekunder. * Naboen beklager, han forklarer at etter alt som har skjedd, er det bare naturlig at de er litt mistenksomme mot folk de ikke kjenner igjen. * Jeg hadde også et klart bilde av hvordan det ville være her. Jo, du vet, mer sånn som på film. Tjukt stålgitter, ekle doer i det ene hjørnet, køyesenger og dampende dusjer hvor 9

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 10 av 324) NOT PRINT READY!

man må passe på å ikke miste såpen. Jeg tenkte jeg måtte gå rundt med barberblad i munnen tjuefire sju for å være klar. Men du ser jo selv. Det er mer som et vandrerhjem. Folk her er softe. Doene er rene. Det finnes til og med et verksted hvor man kan lage treting. Jeg var heldig som havnet her. * Naboen inviterer meg inn på kaffe, vi slår følge opp grusbakken, han lukker døra til arbeidsrommet og slår på kaffetrakteren på kjøkkenet. Tragisk, sier han og rister på hodet. Det er så utrolig tragisk det som skjedde. * To måneder og tre dager igjen. Men det går greit. Jeg tenker ikke så mye på det. Jeg trives ganske godt. Ok. Det er lenge. Men samtidig slipper jeg å bekymre meg for hvordan jeg skal få betalt husleien. Hva vil du vite? Skal jeg begynne med hvordan jeg ble kjent med Samuel? Vil du høre den lange eller den korte versjonen? Velg selv. Jeg har all verdens tid. * Naboen setter frem små, hvite kopper, legger Ballerinakjeks på et fat. Hvem andre har du snakket med? spør han. Det går så mange rykter her i nabolaget. Noen sier at Samuel var deprimert og hadde planlagt det lenge. Andre 10

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 11 av 324) NOT PRINT READY!

sier at det bare var en ulykke. Noen legger all skylda på hun jenta han var sammen med, hva var det hun het igjen? Laida? Saida? Akkurat, Laide. Andre påstår at det var den storvokste kompisen til Samuel sin feil, han som sitter i fengsel, han som gjorde hva som helst for penger. * Første gang vi møttes var i februar to tusen og ni. Jeg var på en runde med Hamza. Han hadde fått et tips om at en viss person var på en privatfest i Liljeholmen. Vi dro dit, ringte på, jenta som åpnet rakk ikke å lukke døra fordi Hamza satte foten i sprekken og dro den faste remsa om at vi kjente noen som kjente noen og at vi hadde kommet for å feire den nye leiligheten hennes. Til slutt ble vi sluppet inn i varmen. * Naboen heller kaffe i koppene, rekker meg kakefatet og sier at han ikke kjente Samuel særlig godt. Mormoren hans, derimot, henne kjente jeg. Har man vært naboer i over tjue år, så blir man kjent, det er ikke til å unngå. Vi pleide å hilse når vi møttes nede ved postkassene. Vi spurte hverandre om hvordan det sto til, vi kommenterte været. En gang hadde vi en lengre samtale om fordelene og ulempene med å installere jordvarme. Hun var en fin kvinne. Ærlig og rett frem, sta og viljesterk. Det er virkelig synd at det endte som det gjorde. 11

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 12 av 324) NOT PRINT READY!

* Jeg ble med Hamza inn i den fete leiligheten. Vi gikk fra rom til rom, vi nikket til folk som så ned i parketten i stedet for å hilse. Jeg lurte på hva vi gjorde her, for menneskene på festen så ikke ut som folk som hadde noen business med Hamza. Guttene hadde dressjakker og jentene innesko, kjøleskapet hadde digitalt display og isbitfunksjon. Jeg tenkte at dette ville gå fort, Hamza måtte bare finne riktig person og gjøre det som måtte gjøres, og jeg skulle stå ved siden av for å signalisere at det ikke var rom for diskusjon. * Naboen tar en slurk kaffe og vender ansiktet mot taket for å svelge. Den siste gangen jeg så Samuel? Det var da han kom hit for å hente bilen. Jeg husker det som om det var i går. Det var en torsdagsmorgen, det hadde regnet om natta, men nå var det opphold. Jeg satt her og hørte på radio da jeg så noen snike seg rundt nede ved postkassene. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet for å få bedre overblikk. * I stua var det musikk. Folk danset høflig som utstillingsdukker. De hadde smil som legomenn. Men midt blant dem var Samuel. Og min første tanke var at han hadde et 12

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 13 av 324) NOT PRINT READY!

epileptisk anfall. Han vibrerte liksom i takt med den lave musikken. Så gikk han ned på kne og spratt som en gitarist. Så ristet han skallen fra side til side som om han lekte kirkeklokke. Det var to timer igjen til midnatt og Samuel danset som om det var verdens siste slash beste sang. * Naboen reiser seg og stiller seg ved vinduet. Her sto jeg. Akkurat her. Klokka var ti over halv ni. Jeg speidet ned mot postkassene. Jeg hadde telefonen i hånda. Hvis det var en jeg ikke kjente, hadde jeg et bestemt nummer jeg skulle ringe. Men jeg så snart at det var Samuel. Han kom opp bakken med lokalavisa og noen reklameblader i den ene hånda. Han hadde skjorte og jakke på seg under den uknepte frakken. Han gikk langsomt, med ansiktet mot bakken. * Hamza gikk videre. Jeg fulgte etter. Vi fant riktig person, vi hadde en kort samtale, sedler byttet eier, alt gikk raskt og smidig. Da vi var ferdige, ville Hamza slukke tørsten. Vi gikk til kjøkkenet. Hamza helte opp to drinker til seg selv og en til meg. Han styrtet det første glasset og grøsset som en tegneseriefigur. Så sto vi uten å si noe. Ingen snakket med oss. Vi sa ikke noe til noen. Innimellom kikket hun som hadde festen inn på kjøkkenet for å sjekke at vi ikke stjal noe. 13

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 14 av 324) NOT PRINT READY!

* Naboen strekker ut en krokete pekefinger. Ser du den bjørka? Der stoppet han opp. Han så opp mot de utbrente trekronene og det brannskadde huset. Jeg husker at han så blekere ut enn vanlig. Han tok opp den ene hånda og slo seg lett på kinnet, som om han ville vekke seg selv, eller kanskje trøste seg. * Etter noen minutter kom Samuel og ei jente med dunbart ut på kjøkkenet. Samuel hadde svetteringer på T-skjorta, jenta var kledd i et rødt teppe uten hull til armene. Hun snakket om planene for kvelden, det var en klubb på Reisen og en DJ hadde satt dem på lista på Grodan, og så hadde en de kalte for «Kåte Karro» fest i Midsommarkransen. Samuel nikket og fylte opp glasset sitt. Jeg tenkte at han var omtrent like muskuløs som en bue til bueskyting. Hamza gikk på do. Jeg ble stående. Det var en fin anledning til å si noe. Her kunne man strekke ut hånda og presentere seg på den måten folk gjør når de møtes på fester. Hvordan går det? kunne jeg si. Hva skjer? Hvordan kjenner dere hun som har festen? Hvilken DJ er det som spiller på Reisen? Hva er den nøyaktige adressen til Kåte Karro? Men jeg sa ikke noe. Jeg bare sto der og tenkte at jeg burde si noe. For der og da var jeg ikke like vant til å høre min egen stemme som jeg er nå.

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 15 av 324) NOT PRINT READY!

* Naboen setter seg igjen og skjenker mer kaffe. Så gikk det vel et kvarter. Da Samuel kom ut fra huset, bar han på en plastpose som var så full at det så ut som om håndtakene skulle ryke. Han satte plastposen inn i baksetet og skulle akkurat til å sette seg bak rattet da han fikk øye på meg. Han løftet hånda og vinket. * Venninnen til Samuel gikk ut for å røyke. Samuel begynte å åpne og lukke kjøkkenskuffene. – Du vet ikke hvor de har kniver? spurte han meg. Jeg pekte mot knivstativet. – Takk. Samuel tok en vannmelon fra fruktfatet, delte den i to og spurte om jeg ville ha en bit. Jeg nikket. Så gikk han en runde på kjøkkenet og delte ut vannmelonbiter til alle som ville ha. – Treig fest, sa han da han kom tilbake. Jeg nikket. – Skal dere videre etterpå? Jeg trakk på skuldrene. – Vil du prøve noe kult? Her – kjør hånda inn her. Samuel holdt frem den halve vannmelonen. Jeg lurte på om han var helt frisk. – Jo, jeg mener det, gjør det. – Hvorfor det? sa jeg. 15

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 16 av 324) NOT PRINT READY!

– Du kommer til å huske det. Og uten at jeg helt visste hvorfor, strakte jeg ut den ene hånda og dyttet den ned i melonen. – Hvordan føles det? Sprøtt, ikke sant? Herlig? Nå er det min tur. Det føltes ikke så spesielt. Vått. Og knasete. Jeg trakk hånda opp av vannmelonen og Samuel kjørte inn sin. De andre på kjøkkenet så på oss som om vi hadde pissa i vasken. Men Samuel bare smilte og spurte om ikke de også ville prøve. – Dere kommer til å angre dere, sa han da de ristet på hodet. * Naboen sukker. Han sto der. Ved siden av mormorens Opel. Med hånda løftet til en hilsen. Og jeg holdt på å vinke tilbake. Men så så jeg den nedsotete hagen, restene av det som hadde vært mormorens loft, de svarte svimerkene på mitt garasjetak. Jeg husket hvor ille det kunne ha gått hvis vinden hadde gått i en annen retning. Jeg så bort. Men det var vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg var nesten nødt til å gjøre sånn for at ikke hånda skulle vinke av seg selv (dytter høyre hånd ned med den venstre). Noen ting sitter så dypt at de er umulige å stoppe. Man har gjort dem et helt liv og da bare sitter de der. Det er som med seksualiteten. * 16

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 17 av 324) NOT PRINT READY!

Samuel tørket hånda si og presenterte seg. Jeg visste ikke hvilket navn jeg skulle velge, for jeg sa aldri det egentlige navnet mitt når jeg var ute på runder med Hamza. En gang kalte jeg meg «Örjan». En annen gang presenterte jeg meg som «Travolta». Da vi skled inn på en privatfest i Jakobsberg på jakt etter to tvillingsøstre som hadde lånt penger for å redde frisørsalongen sin, kalte jeg meg for «Holabandola». Jeg kunne si hva som helst, for når du ser ut på en bestemt måte, er det ingen som tør å påstå at navnet ditt ikke er navnet ditt. Men da Samuel presenterte seg, svarte jeg med det egentlige navnet mitt. Jeg gjorde meg klar for oppfølgingsspørsmålene. «Hva sa du? Vamdad? Vanbab? Van Damme? Jaha, Vandad. Hvor kommer det navnet fra? Hva betyr det? Hvor kommer foreldrene dine fra? Kom de hit som politiske flyktninger? Er du født her? Er du hel eller halv? Føler du deg svensk? Hvor svensk føler du deg? Spiser du svin? Føler du deg svensk, forresten? Kan dere reise tilbake? Har du reist tilbake noen gang? Hvordan føles det å reise tilbake? Er det kanskje sånn at du føler deg utenlandsk når du er her, og svensk når du er der?» Når folk skjønte at jeg ikke ville snakke om opphav, prøvde de å spørre om trening, om jeg likte proteindrikk eller hva jeg syntes om MMA. * Naboen skyver fra seg kaffekoppen og kremter. Sånn i etterkant synes jeg at jeg like gjerne kunne ha vinket tilbake. Hva hadde det gjort fra eller til? Kanskje overhodet 17

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 18 av 324) NOT PRINT READY!

ingenting. Dagen til Samuel hadde begynt på en litt hyggeligere måte. Han hadde vært i litt bedre humør da han svingte ut i trafikken. Men jeg kunne jo ikke vite at det var den siste gangen vi så hverandre. * Samuel var annerledes. Samuel prøvde ikke å snakke om opphav eller trening. Samuel sa bare: – Vandad? Som den sjahen som kriget mot Djengis Khan? Rått. Så brukte han ti minutter på å snakke om mongoler. Han sa at null komma fem prosent av jordens mannlige befolkning har felles DNA med Djengis Khan, bare fordi han hadde sex med slash voldtok så mange jenter. Han sa at Djengis Khans rike var det største i verdenshistorien og at mongolene drepte noe sånt som førti millioner mennesker. Han fortalte at mongolene straffet landsbylederne ved å helle nysmeltet, glødende gull ned i kroppsåpningene deres til kroppen ble fritert. Jeg kunne ikke fatte hvorfor denne spinkle fyren snakket med meg om mongoler, og jeg kunne heller ikke fatte hvorfor jeg hørte på. Men det var noe med måten vi snakket med hverandre på som var annerledes. Vi nevnte ikke jobber, adresser eller bakgrunner. Vi snakket bare om mongolenes våpen, kampteknikk, lojalitet, hester. Eller. Det var mest Samuel som snakket og jeg som hørte på. Men da hun som hadde festen kom inn på kjøkkenet og så oss stå der i den dype samtalen, var det som om 18

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 19 av 324) NOT PRINT READY!

måten hun så på meg på ble en annen. Jeg likte blikket hennes. – Hvordan vet du alt det her? spurte jeg og tenkte at han kanskje jobbet som historielærer. – Jeg vet ikke, sa Samuel og smilte. – Jeg tror det kommer fra et eller annet dataspill. Jeg har en jævlig sær hukommelse. Noen ting setter seg bare fast. – Men det meste blir bare borte, sa den teppekledde venninnen hans som kom tilbake fra verandaen i en sky av røyk. * Naboen børster bort noen smuler fra voksduken og sier at han sannelig ikke er som enkelte andre i nabolaget. Jeg har ikke noen fordommer mot folk fra andre land. Jeg har aldri skjønt poenget med at forskjellige kulturer skal isolere seg fra hverandre. Jeg elsker å reise. Helt siden jeg ble pensjonist har jeg tilbrakt vinterhalvåret i utlandet. Indisk mat er kjempegod. Det er en gutt som jobber i fiskedisken på Konsum som er fra Eritrea, og han er kjempehyggelig. Jeg hadde overhodet ikke noe problem med at det begynte å flytte inn nye mennesker i huset til Samuels mormor. Det bryr meg ikke et dugg at enkelte av kvinnene gikk med slør. Derimot likte jeg ikke at de grillet på verandaen og kastet søppelposene sine i min søppelkasse. Men det hadde jo ikke noe med bakgrunnen deres å gjøre.

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 20 av 324) NOT PRINT READY!

* Da Hamza kom tilbake, forandret stemningen på kjøkkenet seg. Folk holdt glassene sine nærmere kroppen. – Klar? spurte jeg. – Knuller homser i skogen? sa han. – Hvorfor knuller homser i skogen? spurte Samuel. – Du, det er et fuckings ordtak, sa Hamza. – Les en bok, så slipper du å lyse av uvitenhet. Hamza og jeg dro, jeg merket hva slags humør han var i, han hadde noe i kroppen, det kom til å bli en lang kveld. Jeg hadde rett, før kvelden var over, hadde det skjedd visse ting, jeg kan ikke gå inn på nøyaktig hva, men jeg backet ham, jeg sviktet ikke, jeg hadde sagt at jeg skulle være med ham hele veien og jeg var det, jeg hadde ryggen hans, lojal som en mongol. Men på vei hjem lovet jeg meg selv å trappe ned og prøve å finne en annen måte å betale husleien på. * Naboen tar meg i hånda og ønsker meg lykke til med å prøve å rekonstruere Samuels siste dag. Hvis jeg skal gi deg et råd, så er det å holde det enkelt. Bare fortelle hva som skjedde – rett opp og ned. Jeg har lest utdrag fra de andre bøkene dine og der føltes det som du gjorde det unødvendig vanskelig for deg selv.

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 21 av 324) NOT PRINT READY!

hjemmet Assistentpleieren i underetasjen sier at hun ikke vil ha det egentlige navnet sitt i boka. Kall meg «Mikaela» i stedet. Jeg har alltid hatt lyst til å hete «Mikaela». Jeg hadde en venninne i barnehagen som het det og jeg var alltid så misunnelig på at hun kunne si navnet sitt uten å få noen oppfølgingsspørsmål. Skriv at jeg ikke kjente Samuel i det hele tatt. Jeg hadde bare truffet ham noen ganger på jobb, alt jeg gjorde var å åpne døra for ham når han besøkte mormoren sin. Den siste gangen han var her, hørte jeg en bankelyd på døra, en skarp lyd som skar i ørene, og da jeg kom ut, sto Samuel der og banket bilnøkkelen mot glassruta. Jeg hadde gitt ham koden før, og en gang hadde jeg til og med gitt ham huskeregelen min, den jeg brukte i begynnelsen for å huske koden, men nå sto han der igjen og banket og smilte litt skamfullt da han fikk øye på meg. Han så ut som han nettopp hadde våknet. Han bar på en sprengfull plastpose og foran munnen hans hadde det dannet seg en sirkel av dugg, og jeg husker at jeg lurte på hvor lenge han hadde stått der og prøvd å komme på koden. 21

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 22 av 324) NOT PRINT READY!

* Ikke noe særlig. Tro meg. Hvis det var viktig for fortellingen, hadde jeg fortalt det. Tull. Småkødd. Hamza traff en fyr som skyldte ham penger, og fyren og Hamza var ikke helt enige om størrelsen på lånet. Vi var nødt til å ta ham med inn på do og minne ham på summen. Ikke noe alvorlig, jeg tror ikke engang han anmeldte det. Det var bare en vanlig kveld som sluttet med at vi ringte taxikontakten vår, som raskt og smidig fikk oss hjem uten kvittering. Hamza fniste i baksetet, han var fornøyd med uttellingen, han talte opp sedler til meg og sa som vanlig at vi burde slå oss sammen, starte opp for oss selv, ikke bare streve for andre. Men jeg tenkte at jeg var ferdig med det der. * «Mikaela» smiler da jeg spør om huskeregelen hennes. Altså den høres sykt nerdete ut når jeg forteller om den, men det er jo sånn det funker med huskeregler, de er bedre jo mer nerdete de er, og koden på den tida var fjorten syttito, og jeg tenkte alltid at denne jobben var som en blanding mellom å gå inn i en verdenskrig – fjorten – og å bli kidnappet av terrorister i en OL-landsby – syttito. To ganger hadde jeg delt huskeregelen min med Samuel, siden jeg var lei av å åpne døra for ham, og nå var jeg nødt til å gjøre det igjen, jeg åpnet og hilste og spurte om han ikke husket huskeregelen. 22

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 23 av 324) NOT PRINT READY!

– Huskeregelen? sa han. Og jeg tenkte: Ok, én ting er å ikke huske koden, en annen ting er å ikke huske huskeregelen. Men å ikke engang huske at man har hørt noen huskeregel er jo litt spesielt. Kanskje jeg til og med tenkte: Ok, det ligger til slekta, vi ses her om noen år. * Senere samme uke tok jeg kontakt med flyttebyrået. Jeg kjente noen som hadde fått jobb der på kort varsel. Blomberg satt med den gule sportscapsen sin og headsettet sitt og permene sine, og da jeg kom inn og presenterte meg, lot han blikket gli fra den ene skulderen min til den andre. – Har du førerkort? Jeg nikket. – Er du svensk statsborger? Jeg nikket. – Når kan du begynne? * Hjelpepleieren i overetasjen har ingen som helst problemer med å ha det egentlige navnet sitt i boka. Jeg heter Gurpal, men alle kaller meg for Guppe. Vil du ha med etternavnet også? Skriv at jeg er trettiåtte år ung og singel, jeg liker å gå på tur, romfilmer og R. Kelly, men ikke de aller mest porno låtene. Jeg har jobbet her i to, nesten tre år, men det er midlertidig, egentlig er jeg musiker, 23

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 24 av 324) NOT PRINT READY!

jeg har et studio hjemme, har bygget det selv, en ombygd garderobe hvor jeg spiller inn mine egne låter, det er samtidssoul, men på svensk, mye strykere og piano krydret med bhangrainspirasjon, hiphopbeats og melodiske refrenger. En kompis beskrev det som uptempo triphop presset gjennom et jazza soulfilter, det er urban popmusikk marinert i klassisk bebop med jungleinnslag. Æsj, det høres wack ut når jeg beskriver det, men jeg sender deg gjerne noen låter hvis du har lyst til å høre? * Før vi går videre med hva som skjedde etterpå, vil jeg vite litt mer om deg. Hvordan fikk du denne ideen? Hvorfor vil du fortelle om akkurat Samuel? Hvem andre har du snakket med? * Guppe sier at det var på slutten av vakten hans at Samuel kom ut av heisen. Klokka var halv ti, men mormoren hans hadde vært oppe siden sju og spurt etter ham hvert tiende minutt. Nå, da han endelig var her, hadde hun sovnet. – Hvordan går det med henne? spurte Samuel og kvalte en gjesp. – Det ser ut til være en god dag i dag, sa jeg. – Skal du flytte inn? Samuel smilte og så ned på plastposen som var full som en søppelpose. 24

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 25 av 324) NOT PRINT READY!

– Nei da, bare noen greier fra huset hennes. Nostalgiske ting. Tenkte det kunne være fint å ha. – For deg eller for henne? – Begge to. Har du hørt denne klassikeren? Samuel fant frem en cd-plate fra posen. Omslaget forestilte et gjennomsiktig lekeflygel fullt av sukkertøy. – Örongodis 7? Samuel nikket. – Av Lars Roos. Også kjent for mesterverkene Örongodis 1 til 6. Mormor hørte alltid på ham da jeg var liten. Samuel gikk bort til mormoren som satt og sov i tvrommet. Hun hadde på seg hvite sko, en tynn, beige jakke og et skjørt i en farge jeg ikke husker. Ved siden av henne sto kofferten. Jeg hadde prøvd å forklare henne at hun ikke trengte den, at hun bare skulle til sykehuset og så komme tilbake. Men hun hadde nektet, hun sa at hun var nødt til å ha den med seg, og hvis det var noe jeg hadde lært meg i løpet av tida mi her, så var det å ikke prøve å overtale henne til noe når hun først hadde bestemt seg. «Jeg er ikke sta,» pleide hun å si. «Men jeg gir meg aldri.» * Ok. Ta det litt rolig. Legg bort cv-en. Jeg driter vel i hvilket forlag du er utgitt på. Jeg bryr meg ikke om hva du har skrevet før. Jeg er bare nysgjerrig på hva i den personlige historien din som gjør deg til den rette til å fortelle dette. Hvorfor vil du skrive om akkurat Samuel? Hvem andre har du snakket med? 25

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 26 av 324) NOT PRINT READY!

* Guppe sier at Samuel sto og så på mormoren sin i et minutt eller to før han vekket henne. Hun snorket. Hun satt med munnen sånn (gaper høyt som om han prøver å sole svelget i lyset fra lysstoffrørene). Ved siden av henne sto kofferten og da Samuel åpnet den, falt det ut stearinlyslykter, en kakespade og to fjernkontroller. Samuel klappet henne på kinnet (berører kinnet sitt to ganger, lukker øynene) og hun skvatt til og gned seg i øynene. Hun så på barnebarnet. Et øyeblikk var det som om hun ikke husket ham. Så smilte hun og ropte (danner flyvinger med armene): – Endelig! Og så: – For en overraskelse! De gikk inn på rommet hennes. Da de kom ut igjen, hadde Samuel på seg en skabbete, brun pelslue. Han hadde kofferten og plastposen i den ene hånda, og den andre armen brukte han til å støtte mormoren. – Nå drar vi, ropte hun og vinket. – Det var hyggelig å møte deg. Hun så lykkelig ut, lykkelig på en måte som hun aldri gjorde ellers (ser trist ut). * Ok. Jeg skjønner. Jeg beklager. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. 26

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 27 av 324) NOT PRINT READY!

* Guppe sier at det første mormoren gjorde da hun hadde flyttet inn, var å anklage alle mørkhudede menn som jobbet på hjemmet for tyveri. Hun var overbevist om at vi smatt inn om nettene og tok perlekjedet hennes, og det spilte ingen rolle hvor mange ganger barna og barnebarna hennes prøvde å si at perlekjedet hvilte i trygg forvaring i bankboksen. Jeg vet ikke engang om hun hadde noe perlekjede, men hun gjemte boksen med metallsmykker under senga, og to timer etter ringte hun på alarmknappen og sa at hun hadde blitt utsatt for et nytt ran. Familien ba om unnskyldning, de sa at hun aldri hadde vært sånn før, de fortalte historier om at hun hadde jobbet som lærer i et fattig område og startet opp en forening i menigheten som hadde samlet inn hundretusenvis av kroner til skolebygging i afrikanske land. Hun solgte ting på loppemarkeder og rev i stykker laken så de kunne brukes som kompresser på rumenske sykehus, og en gang da en kontakt på et barnehjem i Litauen ikke kunne skaffe sjåfør til å kjøre bort en busslast med vinterklær, ordnet hun det sånn at hennes eldste sønn gjorde det, og hun ble med, begge to dro til Litauen og leverte kleskassene på barnehjemmet. Etter en stund ble det nesten merkelig å høre slekten hennes ramse opp alle de tingene, jeg hørte de samme historiene igjen og igjen fra forskjellige familiemedlemmer, det var som om de ville kompensere for noe, som om de ikke skjønte at vi var proffe. Vi var vant til det. Vi har rutiner. Det bor vimsete gamle damer og menn på hvert rom, og når 27

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 28 av 324) NOT PRINT READY!

de ringer på alarmen og forteller at det er en skummel fyr på do, henger vi et laken foran speilet. Når de sier at en gamling spionerer gjennom vinduet, trekker vi for gardinene. Ingen av mennene får barbere seg selv, for da er det fare for at de dukker opp til morgenkaffen uten øyebryn. Ingen flasker med Alsolsprit må bli stående ubevoktet, for da blir de drukket opp. Mormoren til Samuel var langt fra den verste. Derimot var hun en av dem som varierte mest i humør. * Når skjedde det? Var dere nære? Har du noen kontakt med familien? * Guppe forteller at en gang da mormoren hadde vært i ekstra dårlig humør, prøvde moren til Samuel å gi ham driks. Hun holdt frem en hundrelapp og sa at hun var lei seg for alt jeg måtte høre på. Jeg så henne i øynene og sa vennlig, men bestemt: – Legg vekk den der. Det er greit nok å bli kalt sandneger eller turbanhode, på en måte føles det bedre enn å stå der som en idiot og få en almisse for godt utført arbeid. Da jeg kom hjem og fortalte kona mi hva som hadde skjedd, kalte hun meg en idiot for at jeg ikke hadde tatt imot seddelen. Vi hadde nettopp kjøpt rekkehus og tvillingene var halvannet, og 28

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 29 av 324) NOT PRINT READY!

bleier og smukker og våtservietter var ikke gratis. Da jeg hadde lagt meg, lå jeg våken og tenkte ganske lenge på om jeg burde ha tatt imot seddelen. Men jeg hadde gjort akkurat det samme i dag. Sa jeg kona? Jeg mente ekskona. * Jeg forstår. Jeg lurer bare på hvorfor du har sløst bort så mye tid. Hvorfor kom du ikke hit før? Hvorfor snakket du med Laide og Panteren og de gamle skolekompisene til Samuel før du traff meg? På hvilken måte hadde du håpet at personalet på demenshjemmet til mormoren til Samuel skulle hjelpe deg til å forstå det som skjedde? Hva har naboen til mormoren til Samuel med det her å gjøre? Hvis jeg skal være med, vil jeg være med hele veien fra begynnelse til slutt, for ingen kjente Samuel bedre enn jeg. * Guppe sier at han gjorde klar morgenkaffen og ringte i klokka. Så kikket jeg ut av vinduet og så at Samuel og mormoren ikke hadde kommet seg av gårde ennå. De gikk mot bilen. Hun holdt ham i armen. Hun haltet frem mot førersetet for å sette seg bak rattet. Samuel førte henne mot passasjersetet. Så hjalp han henne med å spenne seg fast, og da han hadde lukket døra og lagt inn kofferten og plastposen i baksetet, pustet han ut på en måte jeg kjente igjen hos meg selv. Han sto der liksom og pustet inn og samlet krefter foran neste runde. Jeg gjorde det samme 29

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 30 av 324) NOT PRINT READY!

etter endt arbeidsdag. Han gjorde det etter tjue minutter med sin egen mormor. Så tok han av seg pelslua, klasket seg lett på kinnene og satte seg bak rattet. * Hvilken nabo var det forresten? Han gubben i nummer trettito? Han drar til Thailand og knuller horer hver vinter. Jeg lover. Unge horer også, altså på grensen til å være lovlige horer. Horer han betaler for å si at de er tolv for at han skal få opp den ynkelige pensjonistpikken. Hver vinter er han der, han låser av huset og setter taimere på alt lys og er borte i to–tre måneder, og så kommer han hjem med nye bilder av horer han har pult og han printer ut bildene og henger dem på oppslagstavlen på arbeidsrommet sitt som postkort. Det er sant, vi så det gjennom vinduet. «Hans wall of shame», pleide Samuel å kalle den. Jeg mistenker at det var naboen som tente på. Han hatet alle som bodde der. Og han virket altfor lite overrasket da brannvesenet kom. * Guppe sier at bilen startet og kjørte frem og tilbake, frem og tilbake. På noe sånt som femte forsøk klarte Samuel å kjøre ut av parkeringsluka og svinge rundt i retning broen. Så ruste han motoren og suste ned bakken. I altfor høy fart. Ville jeg ha husket det hvis jeg ikke dagen etter hadde fått høre hva som hadde skjedd? Jeg vet ikke. Jeg 30

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 37062) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 8. desember 2015 - 10:38 (side 31 av 324) NOT PRINT READY!

tror ikke det. Det var siste gang jeg så ham (ser merkelig beveget ut med tanke på at han knapt kjente ham). Hvis du vil snakke med mormoren til Samuel, må du komme tilbake når hun har blitt bedre. Men jeg tror dessverre ikke hun kan bidra med særlig mye. Hun glir lenger og lenger inn i tåka.