Anders Bache AMUNDSENS PASS
Polarheltens siste reiser
PROLOG
Utstedt 19. august 1925
Roald Amundsen stiller seg opp foran politibetjenten ved Oslo politikammer. Han er ordentlig kledd. Skjorte, jakke og mørkt slips. Fra brystlommen på jakken stikker det opp et hvitt tørkle. Håret er frisert og ansiktet nybarbert. Fire dager tidligere sto han på scenen på Nationaltheatret. I snippkjole. Foran kongefamilien, statsministeren, vitenskapsmenn og andre inviterte. Salen var full. Lysbildene hadde fanget blikkene. Med pekestokk i hånden fortalte Amundsen om ekspedisjonen han nylig var kommet hjem fra. Målet hadde vært å fly til Nordpolen med to flybåter, «N-24» og «N-25», men så langt kom de aldri. Likevel hadde ekspedisjonen blitt den suksessen Amundsen trengte. Det hadde vært dramatisk. De hadde kjempet i drivisen i flere uker. De hadde overlevd. Og skapt overskrifter. Avisene hadde skrevet om dem hver dag, rapportert om avreisen fra Ny-Ålesund på Svalbard, spekulert om mulig utfall etter hvert som ukene gikk, og dekket den storslagne velkomsten i Oslo etter at de vendte tilbake. Fra scenen fortalte Amundsen med egne ord om kampen med å lage en rullebane i drivisen, og om hjemturen
19. januar 1926 tar han imot en venn.
Roald Amundsen har gått de drøye tre kilometerne ut fra sentrum. Han blir ført gjennom fengselets porter. De møtes på fengselsvaktens kontor. Cook i en helgrå drakt, Amundsen sannsynligvis i dress. De hilser med et håndtrykk. «Han så ulykkelig og ynkelig ut»21, uttalte Amundsen senere.
De har begge tårer i øynene, ifølge Cook. Amundsen forsøker å trøste:
You and I have been in Hell many times before. Hell is a cold place, but the sunshine will be better because of the darkness here when you come out.22
Jeg er ikke helt sikker på om dette ble sagt. Det er Cook som har skrevet det ned i ettertid. Ordene er en del av et selvbiografisk manuskript på 448 maskinskrevne sider, med tittelen «Hell is a Cold Place». Hele verket er tilegnet Amundsen. Det ble aldri publisert.
Men det ble tatt vare på.
I dag er det en del av det enorme arkivet til Library of Congress i New York. Her står ordrett hva Cook og Amundsen skal ha pratet om. De har delt tanker om pengeproblemer, om sorger, om kvinner og polpunkt. Samtalen stopper bare én gang, da Amundsen tar frem en bok fra lommen sin: et eksemplar av Our Polar Flight. Reglene er strenge. Innsatte får ikke motta gaver, men nå gjøres det et unntak. Cook får beholde boken og tar vare på den livet ut.
Skal vi tro Cook, er det Amundsen som prater mest. Cook lytter. I et øyeblikk skal Amundsen ha sagt:
«There is a relation between the tongue and the harpoon. Both can inflict painful wounds. The cut of the lance heals. The cut of the tongue rots.»23 Amundsen snakker om døden og om hvordan historien om dem kommer til å bli fortalt når de er gått bort: «we will be rated by the stagy stuff of hack writers»24. Om disse ordene ble sagt av Amundsen eller bare skrevet ned av Cook, vet jeg ikke, men uansett er det en påminnelse. Nå, nesten 100 år etter, er det vanskelig, kanskje til og med umulig, å forstå hele historien. Av og til føler jeg at jeg bare er en del av en langvarig hviskelek. Hver gang historien gjenfortelles, vil den kunne endre seg litt fra slik den egentlig var.
Det trenger ikke å ta så lang tid heller. Det får Amundsen erfare idet han forlater fengselet.
Etter 45 minutter skilles de gamle vennene. Et siste håndtrykk før Amundsen føres ut. Og så begynner hviskeleken. Amundsen møter journalistene.
Overskrifter skrives, trykkes og leses. Reaksjonene kommer raskt.
For Amundsens vennskap med Cook er kontroversielt. På denne tiden har folk kranglet i 17 år om hvem som nådde Nordpolen først. Både Peary og Cook har sine tilhengere, men offisielt er det Peary som bærer tittelen som polens oppdager. I slutten av januar skriver amerikanske aviser at Amundsen tror like mye på dem begge. Han snakker godt om Cook. «To me he was always a genius.»25
Situasjonen er betent. Støtte til den ene oppfattes som angrep på den andre. Pearys støttespillere reagerer. Andre polfarere uttaler seg. Krangelen utspiller seg i avisene. Amundsen mener seg feilsitert. «Han er bleven feilagtig citeret af en ‘smart’ reporter, som ved sine løse skriverier har pirket i et hvepsebol […]»26. American
Wisting heiser flagget, Mussolini løfter armen. Amundsen, midt i bildet, er en av få som ser på fotografen.
På et lite bord i den store hangaren legges kontrakten om overtagelse av luftskipet. Mussolini og Thommessen underskriver. Nå er luftskipet norsk, ekspedisjonen er formelt i gang. Det ryddes plass til dåp. Riiser-Larsens kone, Kirsten Henrikke, får æren. I luftskipets bakerste propell henger en champagneflaske. Glassbitene klirrer da de treffer steingulvet, og duften av champagne fyller luften. «Jeg kjender det er italiensk champagne»6, smiler Mussolini før han kysser Kirsten Henrikkes hånd.
Det blir tatt flere fotografier denne dagen. Amundsen er kledd i dress, stripete slips og bowlerhatt. På et bilde står han i midten. Rundt ham står andre i uniform og dress. Både Nobile og Ellsworth står nær ham, men aller nærmest står Mussolini. Han har et grep rundt Amundsens arm. De fleste ser fremover mot fotografen. Amundsen og Mussolini ser hverandre i øynene og smiler.
Nobile, nummer to fra venstre, er kledd i uniform. I midten er Mussolini og Amundsen opptatt med hverandre, og Ellsworth holder hender helt til høyre.
Senere på dagen serveres det lunsj og holdes taler på Grand Hotel i Roma, før Amundsen og Ellsworth setter seg på toget hjem. Det er blitt skjærtorsdag, 1. april, da de ankommer København. Det er tidlig morgen, så tidlig at journalistene venter en times tid med å banke på kupédøren på toget. Ellsworth har aldri vært i byen før. Amundsen viser ham rundt. Journalistene henger seg på. De går til Hotel d’Angleterre, der fyrstesuiten åpnes. De tar et bad og kler seg om, før en dansk frokost venter i restauranten. «Jeg lader aldrig nogen Leijlighed gaa fra mig til at se paa Kjøbenhavn, det er simpelt hen en af de Byer, jeg holder mest af i Verden», siteres Amundsen i den danske avisen Politiken. Han mener den beste kaffe i verden finnes her. Ifølge Ellsworth fører Amundsen dem inn på et konditori. «Det var den verste kaffe jeg noen gang har
Hyllesten fortsetter i New York og om bord på DS «Bergensfjord». De filmes da skipet forlater havnen. Mannskapet er kledt i hvite skjorter og mørke slips. De smiler og vinker til alle som hilser dem på land.
Det er her, over Atlanterhavet, at Amundsen uttaler de skjebnesvangre ordene. De som senere skal føre til at alt tar slutt:
Men det, at jeg betrakter mit forskningsarbeide som slut, betyr ikke, at jeg kryper i hi. Jeg vil altid staa parat, om folk i nord eller syd skulde trænge undsætning.31
Bergen er flaggpyntet 12. juli. Amundsen og de andre løftes opp og bæres på gullstol gjennom gatene, det er parader og taler i radio.
Dagen etter dekkes det opp til festmiddag på Fløien Folkerestaurant. Det serveres Egte skildpaddesuppe. Flyndrefilet i hvitvinsauce.
Lammeryg med grønnsaker. Jordbær med frossen fløte.32
Fra byens borgermester overrekkes ekspedisjonens medlemmer paraplyer som et minne om Bergen og «det regn som ikke kom»33.
Etter middagen samles de i hallen. Fotografen står klar. Blitsen er kraftig. De fleste lukker øynene idet bildet blir tatt. Amundsen står i midten med en sigar i den ene hånden og en oppslått paraply i den andre.
Hyllesten fortsetter langs kysten. I Oslo 15. juni blir de møtt av et folkehav, av stortingspresidenten og æresvakter. Da Amundsen går på talerstolen, er det for å forklare hva som driver ham. Han folder ut det norske flagget som var med på ekspedisjonen.
«Svaret er dette.»
Han svinger det over hodet.
«Det var virkelig vakkert og teatralsk»34, rapporterte Dagbladets journalist.
På Fløien Folkerestaurant 13. juli fanget fotografen et komisk øyeblikk, men ingen smil.
I hestevogner kjører de opp til Slottet. Kong Haakon blir overrakt flagget, deretter kjøres de ned til Grand Hotel. Taktfaste rop høres fra utsiden. «A-mund-sen, Rii-ser-Lar-sen, Wis-ting osv. bruste gjennem luften, og en efter en maatte de frem og vise seg»35. Kveldens fest foregår på Hotel Bristol.
Dagen etter våkner Amundsen opp på Grand Hotel. Han forlot gårsdagens festmiddag tidligere enn de fleste, etter å ha mottatt taler, skål og en laurbærkrans. Men feiringen er ikke over, dagen han har foran seg er spesiell. Det er 16. juli, altså Amundsens bursdag, han fyller 54 år. Sammen med ekspedisjonens medlemmer er han invitert på fest. En folkefest på Akershus festning, med politisk bakteppe. Festen arrangeres av Fedrelandslagets Ungdomsfylking.
Det ble offisielt etablert året før, som en reaksjon mot den politiske splittelsen og fremvoksende sosialisme. Fedrelandslaget var en nasjonalistisk opplysningsorganisasjon med et mål om å «få sveiset det norske folk, by og land, alle klasser sammen til ett folk med samfølelse»36, som Fridtjof Nansen uttalte. Bevegelsen tiltrakk seg flere sentrale personligheter. Foruten frontfiguren
Roald Amundsen
smilte også under festen på Fløien Folkerestaurant. Her med en kvinne i hver arm og et glass vin i hånden.
Nansen fantes professorer og formenn, redaktører og politikere som medlemmer i organisasjonen.
Flaggpyntede biler stopper foran Grand Hotel. Amundsen stiger inn i baksetet på den første, den med registreringsnummer «A-6150 Prøve». I samme sete sitter Fridtjof Nansen. Begge har
er han ettersøkt. Det offisielle tidsskriftet til byens politi, Gaceta de Policia, trykker bildet av ham og tilbyr en dusør på 2000 dollar til den som klarer å fakke ham. Det tar imidlertid ikke lang tid før de innser feilen. Bildet er feil. Mannen de leter etter er en annen, en tyrker med et annet navn og annet utseende.
Men dette er ikke det eneste som er galt disse ukene. For det skjer ting i kroppen til Roald Amundsen. Han har vondt flere steder. Nå gjelder det låret. Fra sitt rom på Hotel Hilton i Beloit i Wisconsin skriver han i mars hjem til sin nevø at han «har hat en blofårjiftning i låre, men ær nå allright»11. Da han ankommer Saint Paul i Minnesota noen dager senere, sender han et telegram med ordene:
«OPERERT
SVULST LAARET ALT VEL»12
Han mener selv at det bare var en bagatell, og han føler seg frisk. Han fortsetter turneen, men det gjør også smertene. Da han kommer til Fargo i Nord-Dakota får han vondt igjen, denne gang i munnen. Tannverk. Han oppsøker doktor Albert Hallenberg, som trekker to jeksler på høyre side. Amundsen tar vare på røntgenbildene. Doktor Hallenberg tar vare på tennene. I dag er de innlagt med gull og oppbevart ved Concordia College Archive i Minnesota.
Amundsen drar videre, men plages fortsatt. Det oppstår rykter. I april skriver både norske og amerikanske aviser at Amundsen er syk, at han har hatt et nervøst sammenbrudd og trenger hvile og behandling. Andre aviser skriver at han er fraktet ut til kysten, til Santa Cruz, for å hvile, og at han har med seg en doktor.13 «Amundsen «Hides» at Beach Resort» er overskriften i flere aviser.
Det skrives at Amundsen behandles for en skade han pådro seg på siste ekspedisjon.14
8. april skulle han ha mottatt æresbevisninger i Los Angeles Breakfast Club, en herreklubb med egne ritualer og frokostvaner. Amundsen skulle æres med et livsvarig gullmedlemskap.
Men han møter ikke opp. Han har hatt «a serious physical breakdown and could not be present»,15 fortelles det. Kanskje er det bare rykter, men likevel stemmer det at noe er galt. For på samme tid drar Amundsen til en ny behandling. Denne gang hos en doktor han kjenner; Albert Søiland, født i Stavanger, vokst opp i Amerika. I 1913 var Søiland en del av mottakelseskomiteen for Amundsens besøk i Los Angeles. Søiland var en av de fremste innenfor sitt felt, strålebehandling av kreft. Bare tre år etter at han fullførte medisinutdanningen åpnet han sitt eget radiologiske
Roald Amundsens eneste gjenværende tenner.
og takker. Passet må frem da han stiger i land. Visumet han fikk noen måneder tidligere godkjennes, et blått stempel settes under. For Amundsen er det ukjent land. Slik føles det kanskje også for enkelte japanere. Landet har endret seg mye og raskt de siste 100 årene. Det lukkede føydalsamfunnet er nå et moderne industrisamfunn, basert på kunnskap og inspirasjon fra Vesten. Boblen hadde sprukket utover på 1800-tallet. Japanere reiste ut i verden, til Europa og Amerika, bygget diplomatiske vennskap og brakte kunnskap og inntrykk hjem. Inn til landet inviterte de utenlandsk ekspertise. Tyskere kom for å bistå med juss og medisin, briter ble invitert for å utvikle jernbaner og telegrafi, franske eksperter kom med militærkunnskap, italienere med kunst og arkitektur, og nordmenn ble rådspurt om hvalfangst.21 Forvandlingen gjorde Japan sterke på flere områder. De ble en stormakt, men med makten kom også uro. Både innenfor egne grenser og med naboland, som Russland, Korea og Kina, oppsto brutale sammenstøt. Men også naturkreftene hadde formet Japan de siste årene.
Fire år tidligere ble området rammet av et jordskjelv. Storbyene Yokohama og Tokyo kollapset. Etter skjelvet kom tsunamien, deretter kom brannene, og så kom ryktene, uroen og opptøyene.
Over 100 000 mennesker omkom, mer enn én million ble hjemløse. Gjenoppbyggingen handlet ikke bare om å gjenreise bygninger. Byens historie og mentalitet måtte også bygges opp. At Amundsen kommer, passer godt. Skal vi tro de japanske avisene, skaper besøket en nasjonal begeistring.
Det skrives til og med om hans store «erobrer-nese».
Dagen etter ankomsten møter Amundsen keiser Hirohito. Det er 29 år mellom polfareren og den unge keiseren. Men selv om han er ung, er han allerede historisk. Noen år tidligere gjennomførte Hirohito en rundreise i Europa, som den første fra sin familie. Da
En nese som viser vilje, skrev avisene.
han treffer Amundsen, er det bare et halvt år siden han formelt ble landets keiser. Avisene skriver at de drikker te. Amundsen forteller, keiserfamilien hører på. «Efter foredragets slut fik jeg af keiseren en pragtfuld gave – et japansk lakskrin indlagt med guld og sølv.»22
Senere på kvelden er Amundsen fortsatt festpyntet. Han står i studioet til landets nasjonale radiostasjon. Klokken er 19:50 lokal tid, foredraget han skal holde for landets radiolyttende befolkning har tittelen «The story of exploring the North Pole». Alle disse detaljene finnes ennå i radiostasjonens arkiver, men lyden forsvinner ut i luften denne gangen også. Heller ikke her finnes stemmen til Amundsen.
Filmklippet fra denne kvelden er de siste levende bildene av dem som var om bord.
Klokken er rundt seks på morgenen da de lander i Tromsø. Flere har holdt seg våkne gjennom natten for å kunne ønske dem velkommen. Solen skinner. De bryter en blikkstille vannoverflate da de lander. Franskmennene sjekker inn på Grand Hotel, Amundsen tar med Dietrichson hjem til Zapffe. Der røyker de, hviler og spiser smørbrød med røkelaks. Det faller i smak. De smører noen ekstra smørbrød som niste for turen videre.
De vet ikke hva som venter dem, likevel har fotografen på Hotel Terminus foreviget fire ansiktsuttrykk som passer til historiens slutt.
Flere fly ligger klare, men et lavtrykk lenger nord gjør det usikkert. Da klokken passerer to, meldes det om en stabil værsituasjon.
«Ja, så flyr vi da»8, sier Amundsen.
De fraktes ut til flybåten i en motorbåt. Zapffe følger dem utover.
Klokken er rundt fire da motorduren høres, «Latham» letter og forsvinner.
Den siste sikre radiomeldingen fanges opp to timer etterpå. Så blir det stille. I timer, dager og uker. For alltid.9
Ny innsikt i de siste årene til en av våre største
polarhelter
Roald Amundsens siste pass fulgte ham på flere reiser, men han la det igjen før han dro ut på sin aller siste ferd. Passet er fullt av stempler og visum. Sammen med nyoppdagete fotografier, brev og filmklipp fortelles nå historien om Amundsens siste år. Det avsløres handlinger og holdninger som endrer ettermælet til både polarhelten og menneskene rundt ham.
Anders Bache arbeider ved Roald Amundsens hjem på Svartskog. Hver dag omgir han seg med det som ligger igjen etter Amundsen, og i mange år har han fordypet seg i denne samlingen. Amundsens pass er et resultat av nesten ti år med nye funn og kunnskap fra kister, skuffer, skap og arkiver som i mange år har ligget lukket.