Babylon badlands

Levi Henriksen

Babylon badlands Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Printed in Norway Trykk/innbinding: NordBook AS, 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Munken Cream 70 g (1,7) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth ISBN-10: 82-05-36106-1 ISBN-13: 978-82-05-36106-5 ISBN-10: 82-525-6380-5 (Bokklubben) ISBN-13: 978-82-525-6380-1 (Bokklubben)

Innhold

DEL 1 I dreamed I saw St. Augustine Pick-up truck-song Ramble tamble Baton Rouge Move over Tumble in the wind One more cup of coffee Leaving Louisiana in the broad daylight

13 31 51 66 80 93 103 109

DEL 2 Colorado song The road it gives, the road it takes away What work is Pancho and Lefty Big gay heart Up around the bend

127 152 160 172 188 195

DEL 3 Into the great wide open Just the other side of nowhere Heartland Workin’ man’s blues Gates of Eden Down by the river

219 238 247 257 262 271

9

One too many mornings Wheels

280 285

DEL 4 Hard travellin’ Ring of fire Sin City Free fallin’ Outskirts Badlands The promised land

309 322 338 353 366 373 384

KAPITTEL 1

I dreamed I saw St. Augustine

Og det blir lys den første dagen.

Skyene er like hvite som på maleriet av Kristi Himmelfart hjemme på søndagsskolen. Som barn var det slik jeg så for meg Gud. Som noe stort, som noe hvitt, som om Gud var et tomt rom over skyene. Nå tenker jeg ikke ofte på Gud lenger, men så har jeg heller aldri vært over skyene, aldri vært i skyene, jeg har alltid lurt på hvordan det føles. Stått nede på bakken og skakket på hodet opp mot flyene som legger igjen sine knudrete signaturer over himmelen. Nå veit jeg hvordan det føles. Nå veit jeg hvordan det føles å være inne i skyene.

Som ingenting. Som død. Som lys. Som alt.

Rart at skyene som er så flate under, kan være som ruglete fjell på oversida, eller kanskje ikke fjell. Det er mer som å sveve gjennom en mjølkevei av kaker.

Kokosbiter. Deler av marengs. Gammel fløte full av klumper. Jeg tar det som et forvarsel. Amerika er ikke et smørgåsbord. Det er et eneste stort kakefat.

Flyet slipper seg ned gjennom skyene, og det er akkurat slik jeg trodde det skulle være. Da jeg begynte på skolen, sendte mammas onkel i Brooklyn meg et digert Amerika-kart. Et kart fullt av lysegrønne firkanter, tjukke blå streker, mørkegrønne sjatteringer, rustbrune rugler, Amerika klemt sammen, Amerika gjort 13

helt flatt. Akkurat slik ser det ut nå også. Kanskje er fargene litt annerledes, men Amerika er like flatt. Det er her verden slutter. Dette er verdens ende. I hvert fall for oss. Vi har 2800 miles, 4500 kilometer eller ganske nøyaktig 450 mil å gjøre det på – hvis vi velger den korteste veien. Men vi har aldri valgt den korteste veien, så hvorfor skulle vi gjøre det nå?

Da vi dro, lå de nypløyde jordene rullet ut som kordfløyel, og det var enkelt i grunn, i hvert fall for meg, å dra. Jeg veit ikke om du fortsatt kan kalle det et valg, når livet ikke lenger leverer og det føles som valget alt er tatt. Men jeg hadde altfor lenge fortsatt å spille de kortene jeg ble tildelt, spille dem uten å kaste meg, uten å be om nye. Etter at mamma fikk kjæreste og flyttet til Charlottenberg, følte jeg at jeg endelig kunne reise meg fra hele pokerbordet.

Det som skremte meg var at jeg skulle bli gammel uten å ha noe annet å vise til enn at jeg ble gammel.

Det var derfor jeg reiste, i hvert fall var det hva jeg sa til meg sjøl. Jeg var redd jeg skulle ende som en av disse kjerringene som går på bussen mens de skrangler med myntene og alltid spør hvor mye det koster. Eller enda verre, at jeg kom til å ende som en av de gubbene du går forbi på butikken og kjenner det lukter surt av på lang avstand. En slik gubbe som får deg til å tenke: Hvorfor gidder ikke gamle folk å vaske seg, eller enda verre: Tenk om de virkelig gidder, og så lukter det surt allikevel.

En stund tenkte jeg på å finne meg ei hytte langt inne på skogen. Sitte og stirre på dyr i geværsiktet. Lese Bibelen hver morgen. Bruke god tid på å gå fram og tilbake over gårdsplassen. Notere alt jeg så i ei bok. Være 14

nede i bygda bare hver fjortende dag for å kjøpe det jeg trengte. Det var bare det at jeg hadde sittet slik ganske lenge. Kanskje ikke akkurat milevis fra folk, småbruket vårt lå ikke midt i skogen, men ellers stemte det ganske godt. Men jeg klarte aldri å sitte meg til noen ro. Roen tok meg aldri igjen, fant meg rett og slett ikke. Jeg var lei av å sitte stille og se verden våkne til liv rundt meg hver morgen. Jeg hadde prøvd alt det der.

Visst hadde det vært damer. Visst hadde jeg hatt kjærester. Men aldri noen samboer. Det gikk på en måte i lås hver gang det holdt på å bli alvor. Slik ble det med alle turene jeg fantaserte om også, alle reisene jeg snakket om å ta helt fra jeg var ganske ung. Det ble noen geriljaraid rundt i landet med Einar, Fats eller Håkon, et par ferieuker på den svenske vestkysten, noen weekender i København, men aldri noen ordentlige reiser.

Aldri noen reiser som krevde noe av meg, som krevde at jeg, Adam Edenstam, så meg sjøl i speilet og tenkte: Hello! Goodbye! Nå starter resten av livet ditt.

Til slutt ble det slik at jeg begynte å innbille meg at de beste reisene var de jeg foretok på papiret. De reisene der jeg bare kunne dra pekefingeren over kartet og lukke øynene. Jeg slukte bøker, filmer og musikk. Leste meg opp, så meg opp, lyttet meg opp på Amerika, til jeg plutselig innså at alt dette var noe jeg hadde funnet på for å gjøre ting enkelt for meg sjøl. Jeg forsto hvor lite Norge var blitt. Hvor trangt. Alle gikk rundt og sang på den samme sangen. Alt lys på meg, alt lys på meg. Det rikeste landet i verden! Hah! Det eneste landet i verden hvor man kan gå gjennom livet uten å føle at man noensinne har levd. Noensinne tatt en sjanse.

For meg virket det riktigere å være fremmed i et land 15

jeg følte meg hjemme i, enn å være hjemme i et land som bare ble mer og mer fremmed.

– Mann, det er en del folk som føler seg bortkomne i USA også, sa Fats en av de siste gangene vi snakket om Amerika før vi endelig bestemte oss for å dra.

– Det er fleire steder å føle seg bortkommen på.

– Du har alltid hatt et romantisk syn på USA. Helt siden Uncas og Hjortefot. Tenk på alle gærningene! Det går ikke ei uke uten at en eller annen oppsagt jævel tar med seg hagla tilbake til arbeidsplassen.

– Fats, de veit hva de skal gjøre med kriminaliteten der borte. Jeg ville vært reddere for å bli stukket i hjæl av en eller annen gærning på trikken her heime, enn å komme ut for noe i Amerika.

– Du kjører aldri trikk, mann.

– Nei, men jeg har kolleger som er blitt drept på bussen. Dessuten: Folk er fattige her også. Vi later bare som de ikke finnes. Akkurat som vi later som alle innvandrere er snille og misforståtte.

Fats begynte å si noe, men tok seg i det. Det var noe med hele samtalen som fikk meg til å tenke på å male seg inne i et hjørne og ikke klare å bestemme seg for om man skal bli sittende til alt har tørket eller bare trampe av gårde og ødelegge sko og golv. Jeg angret det jeg sa om bussen med en gang. Jeg visste hva han tenkte. De åpenbare assosiasjonene. Men jeg ville ikke snakke mer om det. Hvis det er slik at jeg virkelig har malt meg inne i et hjørne, har malinga for lengst tørket.

Jeg er fri til å reise meg og gå.

En av flyvertinnene passerer i midtgangen, og jeg ber om en cola. Kroppen trenger sukker. Det gamle suget, blodbruset, den småskjelvende fornemmelsen, følelsen av å skyve på ting til de kommer tilbake som 16

en bumerang. Herregud, det var ikke noe spesielt med denne samtalen. Det er slik det alltid høres ut når vi snakker om Amerika, i hvert fall før. Fats og jeg i hver vår skyttergrav, Einar og Håkon tumlende rundt i ingenmannslandet midt imellom.

På den lille skjermen foran oss viser de en eller annen politifilm, men jeg vil mye heller se ut av vinduet. Se på Amerika som begynner å bli til et landskap under oss.

Jeg lener meg tilbake i setet. Egentlig er jeg overrasket over hvor god plass det er. Når gutta på jobben var i Syden, fortalte de alltid i detaljert gru om hvor trangt det var om bord. Det er noe av det som har holdt meg igjen fra å dra. Fats har hele tida sagt at det er forskjell på charter og rutefly, men jeg har tenkt at det er lett for ham å si. Fats ser ut som ei flis. Fats har alltid sett ut som ei flis. Et skjelett pålimt et svart, ettersittende stoff.

Håkon og jeg er mer preget av jobbene våre. Håkon med god tilgang til mat, jeg med all sittinga. Egentlig er vel Fats preget av jobben sin, han også, når det gjelder hvordan han ser ut. Einar har alltid vært han i midten.

Ikke for tynn, ikke for tjukk, ikke for langhåret, ikke for snau, ikke for beskjeden, ikke for pågående. Einar Bergkvist er en sånn fyr som har klart å drive det ganske langt bare gjennom å se folka han snakker med dypt inn i øynene og nikke, nikke ofte og gi inntrykk av å være en mann som er til stede. Han bruker samme taktikk både i jobben og overfor damer, i hvert fall gjorde han det før. I det siste har det flere ganger virket som det har glidd en slags hinne over øynene hans, og nikkinga har kommet på de mest malplasserte steder.

Det er dumt vi ikke fikk sitte sammen, at vi må ut i midtgangen for å veksle ord, men vi var de nest siste 17

som sjekket inn. Jeg ser på klokka, det er en snau time til vi skal lande. Tabletten jeg tok før avgang for å slappe av, sitter fortsatt i. Jeg føler meg døsig, lar øynene gli igjen. Trekker pusten dypt et par ganger, ønsker å føle meg uthvilt når vi lander i Amerika.

Jeg ser på klokka igjen. Håkon passerer i midtgangen og jeg hilser. Vi er forholdsvis like, Håkon og jeg.

Begge mistet vi fedrene våre på barneskolen, men i motsetning til meg har Håkon vært en del ute og reist. Han er den eneste jeg veit om som har vært i Thailand, og som kom tilbake og ikke snakket om kvinnfolk, men om det spennende kjøkkenet der. Etter disse turene pleide det å myldre med damer hjemme hos ham. Damer som hele tida snakket om å vende Skogli ryggen for godt, men som endte med å bla i reisekataloger og klippe nye oppskrifter ut av blad. Damer som kom for å la Håkon hjelpe dem å spise seg vekk fra hjembygda. Noen av dem var ikke så verst å se på, og hadde jeg klart å dra like mange damer i hus, veit jeg ikke om jeg bare hadde tenkt oppskrifter.

Eller kanskje var det nettopp det jeg ville gjort, hvis jeg hadde hatt ei mor som Håkon. Fra han var ganske liten var Håkon med mora rundt på jobb, og selv etter at hun døde i fjor høst, har hun fortsatt å ta opp stor plass i livet hans. Fremdeles handler det om mat for Håkon, slik det nesten alltid har gjort. Jeg veit ikke hvor mange ganger vi er blitt sittende oppe utover natta etter at Fats og Einar har forsvunnet med hver sin dame, og snakke om de siste oppdagelsene til Håkon; at guacamolen forandret smak da han endelig fikk tak i fersk koriander, om hvordan pesto helt kan skifte karakter ved å blande i sorte oliven, eller om hvor viktig det er å ha oppi ingrediensene i riktig rekkefølge for at potetmosen skal få den rette konsistensen. Det er når 18

vi diskuterer slike ting at Håkon Jacobsen er på toppen av verden. Han har alltid drømt om å komponere en matrett som får bære hans navn.

Vi rundet alle førti i fjor, og har mer eller mindre holdt sammen siden vi startet i første klasse. Etter perioder der vi har holdt på med hvert vårt, har vi alltid drevet tilbake til hverandre. Eller, det er mest Einar og Fats som har stått for drivinga. Håkon har bodd på samme sted hele livet, jeg siden første klasse. Det var da vi feiret førtiårsdagene våre, bare vi fire, at det startet; at vi begynte å snakke, virkelig snakke, om hvor livet hadde tatt oss, eller snarere hvor det ikke hadde tatt oss.

Fats hadde ikke gitt ut ei plate på fire år, og de eneste spillejobbene han fikk, var som trubadur på slike steder der man bare har levende musikk for å få folk til å drikke mer øl. De siste årene hadde han stort sett brukt tida på å flytte bygda rundt på jakt etter billigere steder å bo. Kjellerleilighetene ble stadig mindre, stadig mørkere, men til tross for at musikerkarrieren lenge hadde vært på hell, klarte ikke Fats å legge om døgnrytmen.

Jeg veit ikke hvor flink han var til å holde henda unna elvisposen sin. Han har aldri snakket om det, men hver gang jeg hjalp ham med å flytte, var badet fullt av tomme esker som hadde inneholdt Ibux, Paracet og sovetabletter. Det var de lovlige tinga, og alle eskene var sortert etter dato i tomme kartonger han fikk gratis på Posten. Fats har alltid følt en manisk motvilje mot å kaste ting, men etter hvert måtte han selge stadig flere eiendeler for å holde seg flytende, og til slutt hadde han ikke stort mer enn Telecasteren, noen akustiske gitarer, en forsterker og de tomme pilleeskene å flytte rundt på.

19

Med meg var det annerledes. De siste tjue årene hadde jeg stått opp om morgenen, gjort jobben min, og den siste dagen i hver måned bladd om til et nytt kalenderblad. Så en dag fikk jeg nok. Det var ei stund etter at jeg hadde vært sjukmeldt. Jeg hadde kjørt lokalruta fram og tilbake til Charlottenberg to ganger den dagen, og da jeg satte meg ned for å høre på Lou Reed om kvelden, husket jeg ingenting, absolutt ingenting av det jeg hadde opplevd på turene. Det var som å våkne etter å ha vært blackoutfull. Ingen plutselige stikk av erindring, ansikter som dukket opp, ord som var blitt sagt, lukter, lyder. Jeg var helt blank. Først neste morgen husket jeg at jeg hadde gått av bussen på en holdeplass og haiket hjem.

For Einar begynte ting å falle fra hverandre helga før bursdagsfeiringa vår. Han og kona hadde grillet på terrassen, og Einar ble sittende igjen med en siste øl da Brit gikk inn for å se tv. Det var en fin kveld, første gangen de brukte grillen den våren, og det er mulig en siste øl ble både to og tre og fire før Einar bestemte seg for at nok var nok, men da han skulle reise seg, spjæret stoffet i campingstolen, og han ble sittende fast som i ei kjempemessig bjørnesaks. Til å begynne med hadde han ledd, men da Brit ikke reagerte på ropene hans, ikke kom ut for å si god natt, hadde han fått panikk. Jo mer han basket for å komme fri, desto mer satt han fast. Da Brit oppdaget ham ute på verandaen neste morgen, visste Einar at dette var den siste spikeren som lukket igjen den kista de en gang hadde kalt et ekteskap.

Håkon hadde aldri hatt noen kjæreste, og etter at mora døde, var det ikke noe som bandt ham til Skogli lenger. Jobben som sjef i grøntvareavdelingen på fylkets 20

største varehus skulle bare være midlertidig. Det hadde den vært i fem år nå, og etter at finansieringen glapp da Håkon skulle starte en meksikansk restaurant, var han klar for hva som helst. Hva som helst, bare han slapp å høre flere klager om at tomatene var blitt altfor dyre, eller bli påtvunget diverse vitser om at hvis Norge gikk med i EU, kom Brussel til å bøye bananene annerledes enn negrene.

Det var kanskje lattervekkende. Fire fulle, middelaldrende menn som snittet seg i håndflata med en tollekniv for å bli blodsbrødre. Det var Einar som kom på at vi aldri hadde klart det den gangen vi prøvde i femte; Håkon begynte å kaste opp da han så blodet i hånda til Fats. Det gikk bare litt bedre denne gangen. Einar og jeg måtte holde hånda til Håkon rolig mens Fats snittet. Normalt ville det blitt med det, men da vi satt passe sjøsjuke neste morgen og stirret ned i hver vår kaffekopp, ville jeg ikke glemme hva vi hadde snakket om forrige kveld. Ville ikke glemme pakten vi hadde inngått. Ville ikke glemme hvordan flakkinga fra bålet glattet ansiktene våre ut, og jeg hadde tenkt at her står ikke fire menn som er like gamle. Her står fire menn som er like unge. Det var det jeg minnet de andre på.

Fats mente det ble feil for en mann å skulle leve for ikke å leve. Jeg sa det var å være på vei, ikke å komme fram som var målet, og de andre var enige i at vi trengte å riste litt liv i livene våre.

Det tok tid å komme seg av gårde. Det tok tid å ordne alt, men i dag tidlig møttes vi på flyplassen. Fats kom fra Oslo der han hadde tatt farvel med den yngste dattera si. Jeg veit ikke helt hvor Håkon hadde vært, men 21

sjøl overnattet jeg på Skogli. Det var søskenbarnet mitt som kjørte meg. Det var han jeg hadde bodd hos siden jeg solgte småbruket.

Flyplassmylderet gjorde meg liten. Tok meg tilbake til første skoledag. Lengselen etter å slippe hånda til mamma. Redselen for å slippe hånda til mamma. Alle disse menneskene som var på vei et sted, alle disse menneskene som visste hva de dreiv med. Skohælene som klapret mot golvet, knirkinga av kofferthjul, summinga av stemmer, hele flyplassen var en eneste strøm av bevegelse. Jeg hadde vært på flyplassen før, selvfølgelig hadde jeg det. Brakt og hentet Fats når han skulle på turné. Kjørt mamma den gangen hun var på Kypros.

Plukket opp Einar og Brit da de kom fra Italia. Men da hadde det vært noe som ikke angikk meg. Fort ut, fort inn. Det var annerledes nå. Flyplassen var ikke bare en flyplass.

Det var en dør jeg skulle gå ut for kanskje aldri mer å komme tilbake.

Jeg var den første som kom, og jeg stilte meg strategisk opp ved toalettene. Ventet kanskje i ti minutter før Håkon dukket opp. Fats kom selvfølgelig altfor seint.

Det var slik det alltid hadde vært.

Men Einar, hvor var Einar? Selv om han ikke hadde det samme forhold til klokkeslett som meg, hadde journalistjobben gjort ham rimelig punktlig.

– Hva er det han tøyser med? lurte Håkon.

Det var en og en halv time til flyet skulle gå, og vi burde vært i gang med innsjekkinga for lengst.

Før noen av oss rakk å svare, begynte en telefon å ringe. Det tok en stund før jeg skjønte det var min.

Lyden var dempet og forvrengt, for jeg hadde gjort som vi var blitt enige om da vi danset rundt bålet og sverget 22

uavhengighet. Nå lå min Siemens sammen med Nokiaene til Fats og Håkon som en sløyet, sølvskimrende fisk nedi søppelbøtta ved toalettene.

– Hallo? sa jeg etter å ha plukket opp telefonen. Tastene var seige av noe som så ut som yoghurt. Det luktet cola av dekselet.

– Det er Einar Bergkvist, sa stemmen, og jeg forsto med en gang hva som ville komme.

Jeg veit ikke om han brukte hele navnet fordi han var vant til å presentere seg slik som journalist, om han forsøkte å være morsom, om underbevisstheten ville gjøre det han ville si mest mulig upersonlig eller om det rett og slett var et rop om hjelp. Et slikt kodeord kidnappede mennesker på film prøver å lure inn når de ringer hjem.

– Einar kommer ikke, sa jeg og slapp mobilen tilbake i søppelbøtta. Denne gangen husket jeg på å slå den av og ta ut simkortet slik de andre hadde gjort. Hverken Håkon eller Fats sa noe.

– Brit vil de skal forsøke igjen.

– Og det har hun fortalt ham nå? spurte Håkon.

– Nei, hun ringte i natt.

– Mann, sa Fats og så rett på meg. – Jeg har hele tida trodd det var du som skulle feige ut.

– Hvorfor det?

– Du har alltid vært mer en hører enn en gjører. Du hopper alltid av i siste liten. Du har aldri vært innom reisebyrået for noe annet enn å hente brosjyrer.

– Fats, sa jeg. – Jeg står her. Gjør jeg ikke? Jeg har billetten i hånda.

Vi var gjennom bagasjeinnsjekkinga da magen slo seg vrang. Det samme som pleide å holde meg hjemme når klassen skulle på ekskursjoner for å se på Kon-Tiki, Gokstadskipet, Holmenkollen, slike ting.

23

Det samme gamle.

Mamma som reiv og sleit i dodøra, jeg som ble sittende til jeg var sikker på at bussen hadde gått.

– Jeg bare må, sa jeg, slengte Narvesen-posen med lesestoff til Fats og begynte å løpe bakover.

– Hva? – Magen.

– Det er restauranter og dasser innenfor sikkerhetskontrollen.

– For lang kø. Jeg tar dere igjen, sa jeg og peilet meg inn mot toalettene der jeg hadde stått og ventet på de andre.

Det var da jeg vasket henda etterpå at jeg la merke til at simkortet fortsatt lå i lomma. Håkon og Fats hadde knust sine under hælen slik vi var blitt enige om. Jeg slapp kortet ned på golvet og løftet beinet for å trampe til da døra inn til toalettet gikk opp. Jeg sopte kortet opp igjen og dyttet døra åpen med skuldra.

Jeg veit ikke om jeg kan si det var jeg som gikk, eller om det var mylderet som dreiv meg, men plutselig sto jeg borte ved søppelbøttene. Den samme følelsen som da jeg ble tatt for butikktjuveri i sjuende. Etterpå kunne jeg ikke huske å ha strakt ut hånda etter den kassetten.

Da jeg reiste meg fra søppelbøtta nå, hadde jeg ikke lagt simkortet nedi, men stukket mobilen i innerlomma på jakka.

Jeg gjorde det for mamma. Det var det jeg tenkte.

Definitivt for mamma. Mamma som lurte på om jeg hadde sluttet å smile sist gang jeg så henne. Jeg skal vise henne at Amerika kan få fram humøret mitt igjen, at Amerika vil gjøre meg lykkelig. En mms fra New Orleans – den eneste amerikanske byen jeg kan huske hun har snakket om – og så skal den mobilen forsvinne 24

i Mississippi. Et siste bilde hun kan vise vennene sine, alle som påstår jeg ikke har reist, men rømt.

Folk som rømmer, smiler ikke.

Jeg bråvåkner da flyet gjør touchdown i Newark. Blir irritert med det samme. Dette var et øyeblikk jeg skulle huske. Amerika som kom mot meg. Amerika som tok imot meg. Slik mammas onkel sikkert sto på dekk og svelget unna noe tjukt i halsen da skipet seilte inn på havna i New York under Frihetsgudinna. Kanskje hadde han tenkt på hva han skulle si henne, forestilt seg hva hun hadde i vente for ham. Kanskje bøyde han seg ned og klappet jorda da han steg i land, sa noen ord fra et norsk dikt, ba en bønn.

På flyplassen i Newark er det ingen som bøyer seg ned, ingen som ser ut som de ber noen bønner – eller i det hele tatt kan noen bønner. Jeg er heller ingen bedende mann, men inne i meg har jeg en følelse av at nå kommer noe jeg kan. Nå kommer noe jeg tror jeg kan.

Nå kommer Amerika.

Det skjer noe med ansiktet mitt, det glatter seg ut.

Et smil bryter løs. Skrittene mine blir lengre. Den kriblende fornemmelsen er ikke bare god. Vi har hatt noen timer på det utvandrerne brukte ukevis på. Reiser som brukte lang tid på å gå seg til, reiser der man fikk god tid til å tenke over valgene man hadde gjort. Jeg veit ikke hva de andre tenker. Etter å ha plukket opp koffertene og stilt oss i kø foran immigrasjonskontrollen, er det blitt søndag mellom oss. Det er slik det føles. Som å gjemme seg i stillheten dagen derpå, når oppstemtheten man bar som et par sjumilsstøvler kvelden før kjennes som to lodd rundt føttene.

– Det var en lang flytur, sier jeg.

25

– Fryktelig utmattende, sier Håkon.

– Flyturer er flyturer, sier Fats.

– Amerika, sier jeg. – Endelig framme.

De andre nikker, og så går vi videre uten å si noe.

Går videre for å stille oss i en ny kø. Det er Fats som tar styringa, det er Fats som er den reisevante, men det gjør ikke køen kortere.

Det har gått nesten to timer fra vi landet til vi endelig står først i køen. Vi går sammen bort til en mann med latinamerikansk utseende som sprer passene våre ut foran seg.

– Frithjof Kvalvik? sier han, og får det til å høres ut som noe fransk det tar lang tid å tilberede, og jeg ser Fats stramme kjevemusklene, men han nikker og smiler. Fats har hatet fornavnet sitt så lenge jeg kan huske, men faren var hoppfantast og kalte opp sin eneste sønn etter Frithjof «Bassen» Prydz, stilhopperen fra Ready.

Et navn som har vist seg å passe særdeles dårlig. Så lenge jeg har kjent Frithjof Kvalvik har han aldri sparket en ball, hoppet over et hinder eller spent på seg et par ski uten trusler om represalier. Jeg kan huske faren til Fats, isbitene i glasset som holdt takta som en metronom mens han snakket om hvem som var den største av de norske skihopperne. Faren var gammel, eller ung nok til å kunne ha hatt et glødende forhold til Gene Vincent, Eddie Cochran, Buddy Holly eller mannen jeg tror Frithjof etter hvert fikk kallenavnet sitt etter: Fats Domino, men faren hatet musikk. Da jeg ble kjent med Fats lød han navnet Fritz. Et navn som var ok til vi ble gamle nok til å snike oss inn på krigsfilmene på Rådhusteatret og oppdaget at annenhver tysker som ble skutt i filler het nettopp det. Så en dag, ikke så lenge etter at han hadde begynt å spille i band, kom Fritz hjem fra øvingslokalet og var blitt Fats. Jeg veit ennå 26

ikke hvorfor han fikk navnet. Gitaren har alltid vært hans instrument, og kroppsbygningen har særdeles lite til felles med barpianisten fra New Orleans. Men det var kanskje her det lå. Den alternative logikken som gjør at et klengenavn fester seg, og Fats satt godt. Alle platene hans ble gitt ut under det navnet.

Etter at mannen i immigrasjonskontrollen har brukt så god tid på Fats at jeg blir redd Amerika har tenkt å spytte oss ut igjen, går det atskillig kjappere med Håkon og meg. Vi svarer høflig på spørsmålene, ser rett inn i kameraet og legger igjen hvert vårt fingeravtrykk som en amputert hilsen til Amerika, før vi finner riktig terminal og innsjekkingsskranke. Det er bare en halvtime til flyet vårt skal gå videre.

Da jeten lander i Orlando, er jeg våken, men ute er det blitt mørkt som ved teppefall. Litt forsiktig kveldsrødming over himmelen, så kom kvelden stupende, ikke noen gradvis dimming som i Norge. Idet vi går ut av bussen som har fraktet oss til bilutleiefirmaet, er kvelden fortsatt varm, sommervarm, og jeg kjenner en søt eim av blomster. Jeg har kjent det samme før, den honningaktige, klisne duften som gartneriene i Norge er fulle av når plantene spirer om kapp med våren.

Vi har på forhånd leid en Buick, men bilen ser mer ut som en Subaru eller noe annet japansk. Jeg begynner å si noe, men slipper skuldrene ned. Vi får ordne noe annet etter hvert. Fats spør om jeg har lyst til å kjøre. Jeg sier jeg venter litt. Han nikker og dytter en cd inn i spilleren. I dreamed I saw St. Augustine, alive as you or me. Det er sanger av Bob Dylan jeg liker bedre, sanger jeg har et nærmere forhold til, med drit i alt det der nå. Det er den sangen som bestemmer hvor vi skal starte. Det er den sangen som slår an åpningen.

27

Jeg lener meg tilbake i setet, gløtter på vinduet selv om Fats har aircondition-anlegget på. Jeg må kjenne Amerika mot meg. Jeg lukker øynene. Det er slik det skal være. Akkurat slik jeg håpet det skulle bli. Tilbake til det opprinnelige, til bevegelse som betyr noe, til bevegelse som tar meg noe sted, til begynnelse og slutt. Jeg er trøtt av hjemlandet mitt der ingen kan noe lenger, der alt handler om å sitte og hamre på en datamaskin, og når man slår av skjermen og lar tall og bokstaver bli sugd inn i mørket, har man ikke noe å vise til for en dags arbeid. Men nå føler jeg noe våkne i meg. Henda mine ligger i fanget, og jeg tenker at de er alt jeg trenger. Jeg ser meg sjøl komme ut av en skog, gå over ei slette og bygge et hus ved bredden av en sjø.

Vi roter oss bort på Interstaten og bruker over en time mer enn fyren på Avis sa det kom til å ta. Framme i St. Augustine sjekker vi inn på første og beste motell.

Flyturen sitter i margen, og vi orker ikke å lete etter noen restaurant, går bare over gata, kjøper hver vår seksing med øl på en Texaco-stasjon og setter oss ved badebassenget.

– For en nydelig kveld, sier Håkon.

– Håper det er varmt hos Einar også. Det kan fort bli noen nye netter i campingstolen, sier Fats.

– Det er morra i Norge nå, sier jeg, og så drikker vi videre uten å si noe. Da de to andre går inn for å finne senga, blir jeg sittende. Tør ikke gå og legge meg før jeg er sikker på å få sove. Det er slik det har blitt det siste året. Jeg har sett tv om kvelden til lenge etter at det som foregår på skjermen har sluttet å interessere meg, til alt rundt meg synker sammen og jeg suges inn i det monotone. Til det å sove blir et svart høl å stupe ned i.

28

Trafikken ute på veien er i ferd med å stilne. Jeg trekker opp den nest siste ølen og tenker på engelsklæreren min i sjuende. «Hvis det kommer et program på tv,» sa han, «et program dere ikke finner interessant, så lukk øynene eller sett dere med ryggen til. Konsentrer dere om ordene, og det engelske språket vil til slutt bli levende for dere.»

Fats har alltid hatt et naturlig anlegg for språk. Kanskje henger det sammen med å være musikalsk. Engelsk bare var i ham, mens jeg virkelig måtte slite for å lære det. I timevis satt jeg med lukkede øyne og hørte på Muppet show, program om den amerikanske legemiddelindustrien eller skolefjernsyn om brønnbygging i Botswana. Til slutt ble engelsk noe virkelig. Noe jeg ikke måtte tenke. Noe jeg ikke måtte oversette. Det ble noe som bare var der. Etter hvert som jeg ble eldre, fortsatte jeg med ikke å lese tekstene når noen snakket engelsk på tv. En av de siste dvd-ene jeg så før vi dro var Shane, den beste cowboyfilmen av dem alle. Jeg elsker den scena der revolvermannen som har gitt filmen sitt navn, har hengt av seg pistolbeltet for å spise middag med familien.

Faren: I wouldn’t ask you where you’re bound.

Shane: One place or another. One place I never been.

Faren: The only way I’m getting out of here is in a pine box.

Sønnen: What do you mean, pa?

Faren: It means that they have to shoot me and carry me out.

I filmen kan vi se de taggete fjellene med snøflekkene på toppene, den frodige prærien, ei elv som renner over slettene under det store blå. Da jeg går inn og legger meg, kan jeg ikke se noen fjell gjennom vinduet på motellrommet. Ingen prærie eller elv som løper inn 29

i horisonten, men der ute er Amerika. Over oss. Rundt oss. Amerika. Kanskje er det aller viktigst hva folk bÌrer i seg, kanskje kan ikke det utvendige forandre det innvendige, men det kan sette fart pü det. Utenfor hører jeg suset fra bilene pü motorveien.