Blodtåke by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 28 mm

Format: 133 x 211 mm

DEN INTERNASJONALE SUKSESSFORFATTEREN Serien om Henning Juul er nå solgt i over 250 000 eksemplarer i til sammen 22 land

TURID LARSEN, DAGSAVISEN

NICOLA BARTELS, BLANVALET VERLAG

«En fengslende serie.» GUARDIAN

«Navnet er Thomas Enger. Merk deg det; for dette er en forfatter som har skrevet seg inn blant de ypperste av Nordens krimforfattere ... Det er en av de beste kriminalromaner denne anmelder har lest.»

En drapsmann på hevntokt: En eldre kvinne blir funnet drept og brutalt mishandlet på et sykehjem i Oslo. Alt tyder på at gjerningsmannen bar på et voldsomt raseri.

«Fantomsmerte er en godt oppbygd krim der Enger slipper akkurat så lite informasjon som trengs for å holde leseren i ånde. Det som gjør boka ekstra lesverdig er at den settes i en større sammenheng, som vi fremdeles bare aner litt av.»

En mann på jakt etter svar: Journalisten Henning Juul blir satt på sykehjemsaken, men klarer ikke å la være å engasjere seg i mediestormen rundt sin egen søster, justisministeren. Snart oppdager han sannheter som ikke tåler dagens lys.

LINN T. SUNNE, OPPLAND ARBEIDERBLAD

«Nok en uovertruffent spennende historie fra Thomas Enger.»

Så slår drapsmannen til igjen. Han har fremdeles noe å hevne.

ADRIAN MAGSON, WWW.SHOTSMAG.CO.UK

«Henning Juul er beslektet med Gunnar Staalesens Varg Veum og Jo Nesbøs Harry Hole: en traumatisert og rufsete ridder som falt av sin hvite hest for årevis siden. Den hardkokte kriminalromanen i norsk tapning har fått enda en bemerkelsesverdig representant.»

THOMAS ENGER (f. 1973) har tidligere jobbet som journalist. Han debuterte med kriminalromanen Skinndød i 2010, den første frittstående boka i en serie på seks om journalisten Henning Juul. Serien er nå solgt til 22 land. Som eneste norske krimforfatter ble Thomas Enger nominert til den prestisjetunge britiske prisen eDunnit AWARD i 2012. Thomas Enger bor på Grünerløkka i Oslo.

BLODTÅKE

ANMELDERNE OM FANTOMSMERTE (2011):

En anonym trussel: Justisminister Trine Juul-Osmundsen blir anklaget for å ha seksuelt trakassert en yngre, mannlig politiker. Saken utløser et mediehysteri, og hun mottar samtidig en advarsel: Gå av, ellers vil den egentlige sannheten komme for en dag.

KRISTELIGT DAGBLAD

THOMAS

«En krimdebut med spenning fra første side»

«Jeg liker Stieg Larsson, jeg slukte Jo Nesbø, og jeg elsker Thomas Engers Henning Juul»

ENGER

ANMELDERNE OM SKINNDØD (2010):

www.thomasenger.net

JYLLANDSPOSTEN

9 788205 429314

«Enger er et av de mest usedvanlige og kraftfulle talentene innenfor krimsjangeren.» INDEPENDENT

FORFATTERFOTO: ROLF M. AAGAARD OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Holmen 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth / Fjeldheim & Partners ISBN 978-82-05-42931-4 ISBN 978-82-525-8167-6 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Thomas Enger

Blodt책ke Kriminalroman

Blodtåke – tilstanden jakthunder går inn i når de får ferten av blod. Når de gjør alt for å felle byttet sitt.

PROLOG

Werner er død. Han er faktisk det, han skjønner det nå. Rart at han måtte stå her, ved siden av det lille, firkantede hullet, før han klarte å forstå det. Virkelig forstå det. Han måtte se på kisten først, se på de andre. Mørke i klærne, mørke i øynene. Werner er borte. For alltid. Rundt ham faller lette snøfnugg mot bakken. Noen havner i en virvlende spiral som aldri ser ut til å stanse. De hvite flakene får det til å renne fra øynene hans, men det gjør ham ingenting. Så ser det kanskje ut som han gråter. Han snur seg mot sin mor. Hun har fått kalde striper i kinnene. Står bare der og stirrer på den blanke, brune kisten. Og ved siden av henne – en mann som knapt klarte å knyte slipset sitt i morges fordi han skalv så fælt på hendene. Som måtte ha hjelp til å barbere seg. Som for en uke siden kom løpende ut i bare T-skjorte og underbukse selv om det var midt på dagen og store, hvite filler dalte ned omkring dem. Som ropte og ropte mens han gravde og gravde. Som rev Werner ut av det hvite, tunge. Men leppene hans var blitt blå allerede. De hadde gjort det før, Werner og han, gravd huler i 7

snøhaugene, tunneler mellom dem som de deretter krøp igjennom selv om de visste at taket kunne kollapse når som helst. Og så – følelsen da de kom ut i lyset, like hele. De lekte med døden, og de vant. Som regel i hvert fall. De er her alle sammen. Klassen til Werner, til og med noen av lærerne har tatt turen til gravlunden. Det er folk her han aldri har sett. Venner av familien. Venners venner. Alle er triste. Eller kanskje de også bare later som. Så senker de broren hans ned i det store, mørke dypet. Synger med stemmer som nesten er umulig å høre. Men han orker ikke å synge. Orker ikke å snakke med noen heller, etterpå, da alle er samlet i det store huset. Men han spiser, og han drikker. Er den eneste i familien som spiser og drikker. Først på ettermiddagen sniker han seg opp på rommet sitt, setter på en kassett og synker ned på sengen. Musikken pleier å gi ham en god følelse inni seg, men den kommer ikke nå. Og det tar noen øyeblikk før han forstår hvorfor. Noe er annerledes der inne. Han reiser seg fra sengen, går fram og tilbake over gulvet mens han prøver å finne ut hva det er. Og idet det går opp for ham at det er bildet på veggen, bildet av Werner som stirrer ned på ham, bildet som aldri har hengt der før, men som av en eller annen grunn henger der nå, så kjenner han at knærne nesten gir etter. Han har ikke fortalt det til noen, hvordan han sto der og så på taket som hadde falt ned over broren. Hvordan han ikke gjorde noen verdens ting, ikke på lenge, bare smakte på følelsen som raste igjennom ham. Han var 8

Herre over liv og død. Det var bare han som kunne gjøre noe for å redde Werner. Gullungen. Han vet selvfølgelig hvem som har hengt opp bildet, husker ropene hans da legene sa det ikke var noe mer de kunne gjøre. Dere kan ikke gi opp, skrek han, vær så snill, dere kan ikke gi opp! Og blikket hans da de kom hjem fra sykehuset den dagen, da de satt rundt stuebordet i dagene etterpå og ikke sa et eneste ord til hverandre. Det var ikke til å ta feil av. Fordi han ikke gråt? Nei. Fordi han ikke sa unnskyld. Det var hans idé. Hans lek. Og han vet det ikke vil hjelpe å ta ned bildet. Fyren som kaller seg pappa, vil sikkert bare henge det opp igjen, og opp igjen, og opp igjen. Så det ikke skal bli mulig å glemme. Werner pleide alltid å smile når han ble fotografert, men han gjør ikke det på dette bildet. Han ser bare rett inn i kameraet. Håret er gredd i en sideskill slik at det nesten dekker over øynene, men det er ikke nok til å slukke lyset i dem. Og det er som om de kvalte ropene han ga fra seg under de hvite, dødstunge massene, er tilbake. Som et ekko. Det er blitt mørkt utenfor vinduet da han setter seg på sengen igjen. Det er lenge siden det sluttet å snø. Men det kunne ha snødd tvers igjennom rommet uten at han ville ha sett noe annet enn lyset i sin brors øyne. Lyset som ikke blir borte. Werner er ikke død. Han er faktisk ikke det, han skjønner det nå. Men neste gang, tenker han. Da skal alt bli annerledes.

September 2009

Søndag

Glasset Ole Christian Sund setter fra seg, lager en dump lyd mot bordet ved siden av sykesengen. – Sånn, sier han og smiler til pasienten som sender et fuktig, stivt blikk ut i rommet. Sund tørker vekk vannet som renner ned fra munnvikene, møter bare motstand fra den taggete skjeggstubben ytterst på haken. Huden ellers er så blek at den nesten er gjennomsiktig. – Er det noe mer du trenger? roper Sund. Foldene i mannens nakne ansikt forblir uforandret. Sund ser ømt på pasienten, en mann som har vært hos dem i godt og vel halvannet år, men som døden ikke ser ut til å ville hente. Det er ikke mye igjen av ham, bare ben og livløs hud, hår som løsner fra hodebunnen, et glassaktig blikk som sjelden forandrer retning. Heller ikke øyelokkene ser ut til å virke lenger. Han ser ut som pappa, tenker Sund. Han lå også sånn de siste årene av sitt liv. Bare en sjelden gang virket det som om han var i kontakt med den virkelige verden, ikke bare den øynene hans fant i taket eller et annet sted i rommet. Seks år har det gått siden han døde, men likevel føles det som i går. Sund trekker seg stille tilbake. I korridoren støter han 13

på en pasient og en pårørende, et barnebarn, kanskje, som er ute på en langsom gåtrening. Han smiler til dem og trekker mobiltelefonen opp fra jakkelommen, ser at klokken er litt over fem. Og umiddelbart kjenner han et støt av fortvilelse i mellomgulvet. Snart kommer hun og henter Ulrik. Snart vil en ny uke komme og gå uten at han får ta del i sønnens liv. Kanskje han i beste fall får høre om det, hvis Martine gidder å svare på tekstmeldingene hans. Han vet det, han maser fælt, men fordi han ikke kan få være der hver dag og høre det fra Ulriks munn, så må han i det minste få høre det fra hennes. Hvordan guttungen har hatt det, hva han har lært. Hvem han har lekt med eller vært med hjem. Alt dette går han glipp av fordi Martine og han sluttet å være glad i hverandre. Eller – fordi hun sluttet å være glad i ham. Men selv om han kanskje har funnet kjærligheten på ny, hater han tanken på at en ny mann kanskje også har tatt hans plass, ikke bare i Martines seng, men også i Ulriks liv. At Ulrik kanskje blir glad i en pappa til, mens han bare er den ordentlige pappaen som sleper sin sønn med seg på jobb de gangene det er meningen bare de to skal gjøre noe hyggelig sammen. Hadde han bare hatt økonomi til å si nei, så skulle han gjort det. Heldigvis klarte han å finne en ferdig oppladet elektrisk rullestol inne på post fire som Ulrik kunne leke med, bare han lovet å ta hensyn til pasientene. Og det gjorde han, selvfølgelig, er alltid så flink til det. Han elsker å vroome rundt omkring inne på sykehjemmet. Det var også det han gjorde sist Sund så noe til ham. Men hvor er det blitt av den lille krabaten? Skoene lager taktfaste lyder mot gulvet mens Sund går 14

på leting gjennom korridorer og rom. I TV-stuen ser han bare Guttorm og et par andre i hissig debatt om valg av fjernsynskanal. Sund går videre gjennom korridoren, men ser ingen lykkelig, hvinende niåring i rullestol. Han gjennomsøker korridoren på den ene siden i etasjens langstrakte H, og gjør samme øvelse på motsatt side. Og der, endelig, utenfor et av pasientrommene sitter den lille gutten. Som ikke virker så liten lenger i en korridor der døden venter rundt nærmeste hjørne. Sund smiler som alltid inni seg når han betrakter sin sønn uten at han er klar over det. Stoltheten gjør ham varm. Men det er noe rart med gutten der han sitter, urørlig i rullestolen. Hendene er foldet mellom lårene. Føttene er i kryss. Og han gynger, fram og tilbake, mens øynene søker seg mot noe på gulvet der det bare finnes et kjølig skinn fra lysrørene i taket. – Hei, Ulrik, sier Sund og stanser. – Hva er det? Hvordan går det? Men Ulrik svarer ikke, fortsetter bare å svinge, fram og tilbake. Sund bøyer seg ned og stryker ham over håret. I et lite øyeblikk blir han engstelig for at noen av pasientene har gjort noe mot ham, men han avviser tanken med det samme. Det hender de slår seg vrang og blir litt hissige av og til, men aldri om de ville ha latt sinnet sitt gå ut over en ni år gammel gutt. De elsker ham jo. – Gutten min, fortsetter Sund. – Hva er det? Ingen respons. Sund titter opp, ser på navneskiltet utenfor rommet. Ser at døren står på gløtt. – Har du vært inne hos Erna igjen? spør han. Gutten bare fortsetter å gynge, fram og tilbake. Han har sett noe, tenker Sund. Eller hørt et eller annet. 15

Knærne knepper da han reiser seg og går forbi rullestolen, skyver opp døren inn til det lille, trange pasientrommet. Erna Pedersen sitter der, rak i ryggen som hun pleier. Men det er ikke det som gjør at Sund brått stanser og tar et langt skritt tilbake. Det er ansiktet hennes, vanligvis hvitt og kaldt. Nå er det fargelagt av mørke, grumsete striper som har funnet veier i elvene av alderdom, ned fra øynene. Og han skimter bare så vidt hva de skitne brillene skjuler, før lukten av død kommer veltende mot ham.

Henning Juul krøker seg sammen på Dælenengas kveldskalde tribuneplanker. Over ham har skyene kledd himmelen i grått, skyer som lagvis glir sidelengs og målrettet over byen. Vinden, som tidligere på dagen pisket opp støv og søppel i Oslos gater, har løyet noe, men fremdeles bærer den et snev av sinne i seg. Henning sitter der så ofte han kan. Om det er vått eller varmt spiller ingen rolle. Det er lettere å tenke der, av en eller annen grunn, selv om det også gjør vondt å se gutter og jenter, store som små, gjøre akkurat det samme som Jonas sikkert ville ha gjort om han hadde levd. En gutt på åtte–ni år får en ball i føttene. Straks spretter den ut igjen fra skoen hans. En korthåret lyslugg tar ballen og løper mot mål. – For helvete, Adil. Er det strøm i kula, eller?! Treneren, iført en svart treningsdress, roper så høyt at han blir rød i ansiktet. – Du må jo dempe ballen! 16

Gutten som scoret, løper forbi Adil og sender ham et triumferende blikk. – Bra, Jostein. Der er du på hugget. Treneren klapper i hendene. Spillet settes i gang igjen. Henning følger Adils bevegelser. Det er noe resignert over dem, noe tafatt. Som om han egentlig ikke vil være der. Henning har sett gutten før. Som regel alene. Blir aldri hentet av noen når treningen er ferdig. Det hender han er litt sammen med en av de andre på laget, men kameraten hans er ikke der nå. Han har vel andre ting å gjøre på en søndag kveld. Og det har vel strengt tatt du også, sier Henning til seg selv, men han måtte bare komme seg ut litt, tenke på noe annet. Men uansett hvor mye Henning prøver å la hodet sitt få fri, tar det aldri lang tid før spørsmålene dukker opp igjen. Hva visste eks-torpedoen Tore Pulli om brannen som førte til at Jonas døde? Og var dét årsaken til at Pulli selv måtte dø? Hennings mobil begynner å knurre på innerlommen. Han trekker den ut, stønner. Av navnet som dukker opp, forstår han at det har skjedd noe, og at resten av kvelden sannsynligvis er ødelagt. Han svarer likevel. – Hei, Henning, det er meg. Har du hørt hva som har skjedd, eller? Henning fjerner telefonen noen centimeter fra øret. Kåre Hjeltland trenger egentlig ikke telefon, så høyt som han snakker. Han er den ivrigste nyhetsmannen Henning kjenner, går kontinuerlig på noe høyoktansk, og det hjelper ikke på hans lett komiske fremtoning at han er belemret med en hissig utgave av Tourettes. Akkurat i kveld virker det som om de plutselige banneordene har 17

gått i midlertidig dekning, men Henning vet at nyhetsredaktøren gjør plutselige, brå kast med hodet mens han snakker. Og han fortsetter før Henning rekker å si noe. – Ei gammal kjerring er blitt drept på et sykehjem rett borti gata fra der du bor. Har du tjangs til å stikke ut, eller? Jeg er litt i beit for folk i kveld. Du er alltid i beit for folk, sier Henning inni seg og ser på klokken samtidig. Egentlig hadde han tenkt å gå hjem og prøve å sove litt mer enn to timer i strekk for en gangs skyld. Men han vet samtidig at det ikke er så mange i redaksjonen som er i stand til å dekke et drap nå for tiden. Iver Gundersen er fortsatt sykmeldt etter rundjulingen han fikk i Josefines gate for et par uker siden, og på Huset er det sannsynligvis ikke mer enn to stykker på vakt en søndag kveld. En vaktsjef som skal få med seg alt som skjer i verden med bare ti fingre tilgjengelig, og en sportsjournalist som skal oppsummere nok en runde i Tippeligaen. Henning trekker pusten dypt og ser på skyene som har tettet seg. Et nytt drap, tenker han, med alt hva dét innebærer. Mer tid på jobb, mindre tid til å lete etter den eller de som tente på leiligheten hans. Likevel svarer han med et sukk: – Okei, da.