Britannia Road 22 by Gyldendal Norsk Forlag

En familie splittet av krig. En hjerteskjærende hemmelighet. En vakker roman om tap og tilgivelse.

Med Britannia Road 22 har Amanda Hodgkinson levert en strålende roman om krig, forstillelse og morskjærlighet – en roman som, når det gjelder emosjonell dybde, kan måle seg med moderne klassikere som William Styrons Sofies valg og Tatiana de Rosnays Saras nøkkel.

«Med sin lysende prosa etterlater Hodgkinsons portrett av det dype båndet mellom mor og barn og hennes grunnleggende forståelse av den nydelige, men forferdelige byrden av kjærlighet mødre må bære, krig eller ikke, et uutslettelig inntrykk.» – New York Times Book Review

«En historie som berører, ekstremt godt fortalt.» – The Times

Da den andre verdenskrig endelig slutter, går Silvana og åtte år gamle Aurek om bord i skipet som skal ta dem fra Polen til England. I årevis har de levd i skogen, og Silvana er en skygge av seg selv. Hun vet bare to ting: De har overlevd. Og ingen må få vite om den fryktelige hemmeligheten hun bærer på. Alt annet er borte for alltid.

Britannia

I Ipswich venter Silvanas mann, Janusz, som ikke har sett sin lille familie på seks år. Han har funnet et hus til dem i Britannia Road 22, og nå jobber han hardt med å plante en perfekt engelsk hage som velkomst. Men han oppdager snart at seks år med krig har forandret alt.

Amanda

For å skape et virkelig hjem må både Silvana og Janusz se alt som har skjedd under krigen, i øynene. Og ikke minst må de la sin elskede sønn Aurek få være den han virkelig er. Dette er historien om en familie splittet av krig – og om kampen for å finne tilbake til tapt kjærlighet. Britannia Road 22 er en hjerteskjærende roman om tilgivelsens seier over håpløshet og desperasjon.

788205 419476

Foto: Augens Muir

En roman om kjærlighet, tap og tilgivelse Road

Hodgkinson

Romandebutant med suksess

Amanda Hodgkinson

Britannia Road 22

Amanda Hodgkinson ble født i Somerset og vokste opp i Essex. Hun har en mastergrad i kreativ skriving fra University of East Anglia og bor sammen med mann og to døtre i et gammelt hus sørvest i Frankrike. Britannia Road 22 er hennes første roman.

Utdrag fra boken: «Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig, og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute i åpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldri glemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de urolige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingelige kraften som skyver skoger opp fra jordens dyp, men likevel fryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tok ham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elske ham og sørge for at han var trygg.»

ORDRE: 24710 (s . 4 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 4 av 348) NOT PRINT READY!

Originaltittel: 22 Britannia Road Copyright © Amanda Hodgkinson 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Fig Tree, Penguin Books, London 2011 Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Holmen 1,8 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslagsdesign: Penguin Books Ltd Omslagsfoto: © R. A. / Gamma, Camera Press London Oversetter Hedda Vormeland er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41947-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 24710 (s . 3 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 3 av 348) NOT PRINT READY!

Amanda Hodgkinson

Britannia Road 22 Oversatt fra engelsk av Hedda Vormeland

ORDRE: 24710 (s . 9 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 9 av 348) NOT PRINT READY!

Våren 1946. Til England

Gutten betydde alt for henne. Han var liten og uregjerlig, og han hadde noe vaktsomt ved seg, som et vilt dyr ute i åpent lende. Alle de fortaptes, de gjenfunnedes og de aldri glemtes mørke hjerter banket i dette barnets kropp, i de urolige øynene. Hun elsket ham med den samme ubetvingelige kraften som skyver skoger opp fra jordens dyp, men likevel fryktet hun at det ikke var nok til å beholde ham. Så hun tok ham med til England, fast besluttet på at Janusz ville elske ham og sørge for at han var trygg. På skipets passasjerliste sto hun oppført som Silvana Nowak. Tjuesju år gammel. Gift. Mor til en gutt, Aurek Josef, sju år gammel. «Hva er yrket ditt?» spurte den britiske soldaten og gransket legitimasjonsdokumentene hun la foran ham. Hun kikket på papirene på skrivebordet hans og fikk se flere sider med kvinnenavn. Alle var oppført som husmødre eller husholdersker. Bak henne sto flere hundre andre kvinner, som i likhet med henne var iført arvede klær, tause sammen med barna sine. Over soldatens hode gjorde et skilt på flere språk, deriblant polsk, utførlig rede for skipets regler. Alle tepper og lakener er skipets eiendom. Alle stjålne gjenstander vil bli beslaglagt. Silvana strammet grepet om sønnen. Soldaten kastet et flyktig blikk på henne og kikket deretter tilbake på papirene. Hun visste hvorfor. Det gjorde ham ille berørt å se en så uflidd kvinne og et så rastløst barn. Hun rørte ved skautet, kontrollerte at det satt som det skulle, og klemte den ledige 9

ORDRE: 24710 (s . 10 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 10 av 348) NOT PRINT READY!

hånden mot Aureks rygg i et forsøk på å få ham til å rette seg opp. «Yrke?» «Overlevende», hvisket hun, det første ordet som falt henne inn. Soldaten så ikke opp. Han hevet pennen. «Husmor eller husholderske?» «Jeg vet ikke», sa hun først, og så, da hun merket at køen flyttet utålmodig på seg bak henne: «Husmor.» Og det var alt. Hun var registrert, skrevet pent inn i en bok med vannfast, svart blekk. Hun fikk et transportnummer, en merkelapp festet med en nål til kåpeslaget, som svarte til informasjonen fra skipets passasjerliste. Ingen kunne tross alt si seg uenig i eller bestride et offisielt dokument. Bare tittelen husmor så tvilsom ut. Enten de sto sammen eller hver for seg, var Silvana sikker på at ingen ville tro på at ordene hus eller husmor eller hustru hadde noe med henne å gjøre. Hele natten, mens havet bar skipet og passasjerene mot et annet land, arbeidet Silvana med å huske. Hun fant seg en plass i en av de fullpakkede korridorene under dekk og satt med armene over kors og beina trukket inn under seg. Foldet inn i seg selv på denne måten, med Aurek gjemt inne i kåpen, pustet hun i lukten av svette og dieseldamp mens dunkingen fra motorene som sto og arbeidet, markerte tidens gang, og hun prøvde å huske livet sammen med Janusz. Men alltid var det de samme minnene som kom til henne. Dem hun ikke ville ha. En vei hun ikke ville ferdes på. En skitten himmel full av regn, fly som kom ut fra skyene. Hun rystet på hodet, prøvde å tenke på andre ting, å avskjære det bildet som utvilsomt ville komme. Og så var det der. Den våte gjørmen som glinset under føttene. Trær som vred seg i vinden, og barnet pakket inn i en haug tepper der det lå i en håndkjerre. Silvana trakk Aurek tettere inntil seg, gynget ham fram og tilbake mens minnene gled bort. En mager hånd snodde seg fram fra under kåpen, og hun kjente de små fingrene hans vandre over ansiktet. Og hvordan kunne det ha seg at kjær10

ORDRE: 24710 (s . 11 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 11 av 348) NOT PRINT READY!

lighet og tap var så nær hverandre? For uansett hvordan hun elsket gutten – og hun gjorde det, desperat, som om hennes eget liv avhang av ham – var tapet der alltid, like i hælene på henne. Da lys begynte å dryppe inn i mørket fra himmelen ved daggry, var Silvana for trett til å tenke, endelig lukket hun øynene og lot motorenes brummende hjerteslag dysse henne i en kjærkommen drømmeløs søvn. Morgenen kom med blek sol og salte vindkast. Silvana skjøv seg fram gjennom trengselen, opp til de øvre dekkene, med Aurek hengende i kåpeskjøtene. Hun tok godt tak i relingen og lot ham slå seg ned på huk mellom føttene hennes, tyngden av ham lå mot beina hennes. Grønne bølger lå langt der nede, og hun glodde ned på dem mens hun prøvde å forestille seg hvordan England kunne være, et sted hun ikke visste noe annet om enn at det var der mannen hennes, Janusz, bodde nå. Hun hadde vært fortapt, og han hadde funnet henne. Han må ha trodd at han strakte seg tilbake og fikk fatt i fortiden, at hun ville være slik hun var da han forlot henne: hans unge kone, rødt hår satt opp i krøllete lokker, et smil om leppene, den kjære sønnen deres i armene. Han kunne ikke vite at fortiden var død og hun gjenferdet av den kona han en gang hadde hatt. Skipets stamping gjorde henne svimmel, og hun lente seg mot relingen. Hun hadde lagt landet sitt langt bak seg, og nå var det ikke noen kyststripe, ikke noe landskap å sørge over, bare vann helt fram til horisonten og bruddstykker av blendende lys som splintret bølgene. Hun hadde ikke sett Janusz siden den dagen han forlot Warszawa for seks lange år siden. Kom hun i det hele tatt til å kjenne ham igjen nå? Hun husket dagen de møttes, dagen de giftet seg, skostørrelsen hans, at han var høyrehendt. Men hvor førte denne ubehjelpelige sammenraskingen av datoer og kjensgjerninger henne hen? Hun myste mot havet, bølgene som kvernet, igjen og igjen. Hun hadde elsket ham en gang. Det visste hun med sikkerhet. Men så mye tapt tid strakte seg ut mellom dem. Seks år 11

ORDRE: 24710 (s . 12 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 12 av 348) NOT PRINT READY!

kunne like gjerne vært hundre. Kunne hun virkelig gjøre krav på en mann bare fordi hun husket snippstørrelsen hans? Aurek trakk henne i hånden, og Silvana satte seg på kne, tørket seg om munnen med undersiden av ermet, prøvde å smile. Gutten var årsaken til at hun foretok denne reisen. En gutt må ha en far. Snart ville fortiden ligge bak dem og en nåtid i England tilhøre dem. Der var hun sikker på at de ville kunne leve hver dag uten gårsdager og uten truende minner, uten historier som forfulgte dem. Hun lot fingrene gli gjennom Aureks kortklipte hår, og han la armene om halsen på henne. Hun var på vei mot et nytt liv, og en liten bit av Polen var fremdeles med henne.

ORDRE: 24710 (s . 13 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 13 av 348) NOT PRINT READY!

Britannia Road 22 i Ipswich

Janusz synes huset ser heldig ut. Han trekker seg litt unna for å se Britannia Road nummer 22 bedre, og han beundrer den smale mursteinsbygningen med tre vinduer og blå dør. Døren har en rute av farget glass: en gul soloppgang innrammet av grønt med en blå fugl i midten. Det er så typisk engelsk at det får ham til å trekke på smilebåndet. Det er nøyaktig hva han har vært på utkikk etter. Det er det siste huset i en rekke, og selv om det står ved siden av en bombet tomt, har det på et eller annet vis kommet fra det uten skader selv. Det eneste tegnet er en sprekk i den fargede glassruten, en strek gjennom den blå fuglen som får det til å se ut som om den kanskje ville få problemer om den prøvde å fly. Bortsett fra det kunne man tro at krigen aldri har berørt denne bygningen. Det er en fantasifull tanke, det er han klar over, men han liker den. Kanskje huset vil dele litt av hellet sitt med ham og med kona og sønnen hans. «Ikke bekymre deg over den skampletten», sier eiendomsmegleren ved siden av ham og slår ut med armen i retning av brakklandet hvor barn med skitne fjes leker. «Det blir ryddet før du vet ordet av det. Vi skal få denne byen på beina igjen fort nok.» Han retter på mansjettene på tweedjakken og rekker Janusz et nøkkelknippe. «Vær så god. Det er ditt. Jeg håper du liker deg her. Kan jeg spørre hvor du kommer fra?» Janusz har ventet på dette spørsmålet. Det første folk vil vite, er hvor du kommer fra. «Polen», sier han. «Jeg er polsk.» 13

ORDRE: 24710 (s . 14 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 14 av 348) NOT PRINT READY!

Eiendomsmegleren trekker et sigarettetui ut fra innerlommen. «Du snakker forbasket godt engelsk. Vært i hæren?» Og dette er det andre de spør om: Hva gjør du her? Men Janusz føler seg vel i dette landet. Han kjenner skikk og bruk og vet hvordan ting gjøres. Sørg for å holde alt enkelt og saklig. La dem forstå at du er på deres side, så er de fornøyd. Den første gangen noen spurte ham hvor han kom fra, den gangen da han fortsatt var bekymret over sin egen fremmedhet – da han så på den som et fødselsmerke, en portvinsflekk midt i ansiktet, synlig for enhver – hadde han begått den feil å forsøke å svare. Han hadde ikke vært i England så lenge, i høyden et år, og den støyende, blodtørstige begeistringen for krig som han kunne se blant de nye kameratene, hadde tent en slags ild i hjertet hans. En mektig brann fløt gjennom årene på ham og tente en utadvendt dumdristighet han aldri hadde kjent maken til. Han var sammen med en støyende gjeng karer fra RAF i et røykfylt lokale hvor de drakk øl med samme farge som motorolje, og han kastet seg ut i sin egen historie, hele reisen fra Polen helt i begynnelsen av krigen, til Frankrike og videre til England. For sent gikk det opp for ham at han gjorde det for innviklet, og uansett var det ingen som hørte etter. Ingen ønsket å vite noe om kvinnene han hadde etterlatt. Han fortsatte, snublet i ordforrådet og avsluttet, fortapt i egne savn, med å mumle på polsk ned i ølglasset og snakke om smertefulle ting som kjærlighet og ære. Da han forlot salen og sto ute i den tankeklarnende natteluften og så opp mot en himmel overstrødd av stjerner, angret han på hvert tåpelig ord han hadde sagt. Han retter skuldrene og stenger de minnene ute fra tankene. «Jeg tjenestegjorde i luftvåpenet», sier han med klar og stødig stemme. «Det polske korpset. Jeg kom hit i 1940. Jeg har vært her siden.» «Ah. Akkurat, ja.» Mannen smiler og tilbyr ham en sigarett. «Jeg var i hæren. Jeg traff en god del av guttene deres. Gode til å drikke, polakkene.» 14

ORDRE: 24710 (s . 15 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 15 av 348) NOT PRINT READY!

Han tenner sigaretten sin, slenger fyrstikken på bakken og rekker esken til Janusz. «Var du stasjonert her omkring?» «Nei», sier Janusz idet han tar imot fyrstikkesken og nikker kort til takk. «Vi flyttet mye rundt. Jeg ble dimittert i Devon og fikk tilbud om arbeid her eller nordpå.» «Tja, du vil få merke at dette er et greit nok strøk. Ipswich er en hyggelig liten markedsby. Og du fikk dette huset i grevens tid. Jeg har en liste så lang som armen min over folk som kunne tenke seg denne eiendommen. Hvis du ikke hadde vært der og hamret på døren min før jeg rakk å åpne, ville det vært en annen kar som fikk den. Det er en hyggelig familiebolig. Har du, eh … noen …?» «Familie? Jeg har kone og en sønn. De kommer til England om en måneds tid.» «Gjenforent, altså? Godt å høre.» Janusz tar et drag av sigaretten, blåser en røykring og ser på at den går i oppløsning. «Jeg håper det. Det er seks år siden jeg så dem sist.» Eiendomsmegleren legger hodet på skakke og får et bekymret uttrykk i ansiktet. «Det høres ugreit ut. Men se på det på denne måten: Du har dette huset, du har arbeid, og familien din er på vei hit. Legger du det sammen, er det en lykkelig slutt du har ordnet deg med.» Janusz ler. Det er akkurat det han håper på. «Det stemmer», sier han. «En lykkelig slutt.» Da Røde Kors-tjenestemannen fortalte ham at Silvana og Aurek var blitt funnet i en britisk flyktningleir, hadde han ikke greid å smile. «De er i en elendig forfatning», sa tjenestemannen. Stemmen hans sank så han nesten hvisket. «De har holdt til i en skog. Jeg forstår det slik at de har vært der lenge. Lykke til. Jeg håper det vil ordne seg for dere alle.» Janusz skramler med de nye husnøklene på fingeren og ser på den tweedjakkekledde ryggen til eiendomsmegleren der han går raskt av sted nedover bakken. Slik er det altså. 15

ORDRE: 24710 (s . 16 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 16 av 348) NOT PRINT READY!

Fred. Og han har et hus. Et hjem for Silvana og Aurek når de kommer. Faren hans ville vært stolt av ham, av at han fører familien sammen igjen. Gjør det rette. Ser framover. Han kan ikke reise tilbake til Polen. Ikke nå da landet hans har fått kommunistisk styre tredd ned over seg. Han må se kjensgjerningene i øynene. Drømmer om et fritt og uavhengig Polen er ikke annet enn det – drømmer. Churchill sa selv at polske soldater skulle få frihet og statsborgerskap i Det britiske imperium, og det var det han hadde takket ja til. Storbritannia er hans hjem nå. Hvis han noen gang får snakke med foreldrene eller søstrene igjen, hvis de en dag svarer på brevene hans og finner ham her, håper han de vil forstå at det er her han har valgt å være. Han stikker nøklene i lommen og undrer seg på hva livet her vil by ham. Da han fikk tilbud om to stillinger, én i en fabrikk i Nottingham som produserer sykler, og én ved et mekanisk verksted i en by i East Anglia, satte han seg på biblioteket med et kart over Storbritannia og plasserte tommelen på Ipswich. Det var en liten by med en havn som lå inntil en sprikende blå strek av en elv som førte ut til havet. Med lillefingeren kunne han strekke seg over det blå og berøre Frankrike. Det var det som gjorde utslaget for ham. Han skulle bo i Ipswich fordi han kunne være nærmere Hélène. Det var en tåpelig grunn, særlig med tanke på hvor hardt han strevde for å glemme, men det lindret smerten litt. Han gjesper og sukker dypt. Det kjennes bra å være her. Luften er ren nok, og det er et rolig sted. Mursteinshusrekken fortsetter ut av syne nedover bakken. I det fjerne strekker et kirketårn seg mot himmelen, den øverste delen av det er bygget inn i stillas. Om stillaset er der for at lenge planlagte reparasjoner skal kunne finne sted, eller på grunn av nylig oppståtte krigsskader, vet han ikke. Og han bryr seg ikke om det. Han har sluttet å tro på Gud. Nå håper han på bestemte ting. Et arbeid å gå til. En familie å ta seg av og kanskje, en dag, en liten porsjon lykke. Bortenfor kirken rammes boligene inn av elven og av fab16

ORDRE: 24710 (s . 17 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 17 av 348) NOT PRINT READY!

rikkenes høye skorsteiner. Bortenfor dem er det jorder og skog. Over ham er himmelen grå som tyggegummi, men litt blått bryter fram. Hélène ville ha sagt at det var akkurat nok blått til å sy et par bukser til en gendarm. Han tenner en sigarett til og tillater seg å tenke på Frankrike. Det er en svakhet som han nyter et øyeblikk, søt og god som en ekstra skje sukker i den bitre teen på brakka. Han tenker på våningshuset med de røde taksteinene og de blå vinduslemmene. Hélène stående ved kjøkkendøren. Den solbrune huden hennes og det varme, sørlige tonefallet, livet i de vakre øynene. Han gjør seg ferdig med sigaretten og rusler inn i huset igjen, planlegger, lager lister over ting som må repareres eller skiftes ut. Han slenger opp bakdøren og strener ut i hagen. Det er en lang, rektangulær jordlapp. Gresset har ikke sett en gressklipper på flere år, og det er nesler og tornekratt overalt. Nederst i hagen står et gammelt eiketre. Det ser helt riktig ut til å bygge en hytte til sønnen i. Og når plenen er klippet og ugresset gravd opp, vil han ha blomsterbed og en grønnsakshage også. En ekte engelsk hage til familien. Med listen over gjøremål i hånden står Janusz ved inngangsdøren og ser barna leke på brakklandet ved siden av huset. Det er vanskelig å forestille seg at Aurek snart vil være en av dem. Janusz skal være en god far for gutten. Han er fast bestemt på å få til alt sammen. I det kornete sollyset ler og hopper barna, hviner gjennom ettermiddagen, gaulingen deres blander seg med de skjærende måkeskrikene fra kaia. Da Janusz hører kvinnestemmer rope dem inn til te, låser han døren og spaserer tilbake for å tilbringe en siste natt i losji. På rådhuset fyller han ut skjemaer og venter i køer på regjeringskuponger til møbler og maling. Møblene kommer fra et magasin i nærheten av rutebilstasjonen, og alt er likedan: stødige, kantete modeller i tynt, mørkbeiset treverk. Han kjøper tapet fra Woolworths: «Summer Days» – kremfarget med buketter av bitte små røde roser i diagonale linjer. 17

ORDRE: 24710 (s . 18 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 18 av 348) NOT PRINT READY!

Han får nok til finstuen og foreldresoveværelset. Han kjøper tapet til Aureks soveværelse også, ber om råd fra en butikkmedhjelper, som sier hun har en sønn på samme alder. Han tapetserer entreen og kjøkkenet i lys beige, med et mønster av bambusblader og smale stengler i lys grønn. Ovenpå, rosa maling til badet og trapperommet. På Aureks værelse flyr grå formasjoner av flymaskiner bortover veggene. Det er et ganske stort værelse. Han kan dele det med en bror en vakker dag dersom alt blir slik som Janusz vil det skal bli. Hver kveld kommer Janusz hjem fra arbeidet og gir seg i kast med huset, han stanser først når han er for utmattet til å fortsette. Når han legger seg for å sove, har han følelsen av at armene hans er strukket fram foran ham og fortsetter med å male og tapetsere. Alene i sengen om natten drømmer han. Han går inn i foreldrenes hjem, løper opp verandatrappen. Den tunge inngangsdøren svinger opp, og han roper på moren, men han vet han er kommet for sent og at alle har dratt. I et av de tomme, høye rommene er en mørkhåret kvinne i gul kjole. Hun reiser seg, tar av kjolen og vinker ham til seg, før drømmen brått, til å bli gal av, skifter retning like fort som en fisk i en elv, og hun er borte. Han bråvåkner med vidåpne øyne og hamrende hjerte. Han flytter hånden mot verkingen i skrittet og vrir ansiktet ned i puten. Denne ensomheten vil ta livet av ham, han er overbevist om det. Victoria stasjon er diger, og selv klokka sju om morgenen er stedet fullt av bråk og bortkomne mennesker som griper Janusz i albuen og stiller ham spørsmål han ikke kan svare på. Han tørker svetten av pannen med et lommetørkle og ser på armbåndsuret. Han har øvd på hva han skal si når han møter henne. «Lenge siden sist» er det han tror han vil si. Det lyder henslengt, men likevel fylt av mening. Han merker at han leter i hjernen etter polske uttrykk, men han har vært omgitt av det engelske språket så lenge nå at det ikke faller ham naturlig. Det er som å forsøke å 18

ORDRE: 24710 (s . 19 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 19 av 348) NOT PRINT READY!

huske navnene på halvglemte skolekamerater, det krever for mye anstrengelse og motvillig graving i fortiden. Sant å si er det for mye nostalgi i morsmålet hans. Hvis Silvana lærte engelsk, ville det være det enkleste. De kommer til å skape et nytt liv her, og hun vil bli nødt til å lære språket. «Velkommen til Storbritannia» er en annen replikk han overveier å bruke. Perrongen oversvømmes av menneskevrimler. Kofferter stables høyt på traller, og det er bylter med klær og pikkpakk overalt. Folk kommer forbi, utydelige grå, brune, mørkeblå skikkelser. Han lar blikket gli over mengden, prøver å unngå å tenke på Hélène, på hvordan han en gang trodde det var henne han ville møte slik som dette etter krigen. Så får han se en kvinne som ser i hans retning. Han stirrer på henne, og det støkker i ham av gjenkjennelse. Alt kommer tilbake til ham. Det er Silvana. Hans kone. Hånden hans beveger seg opp for å løfte av hatten, en fryktelig, smalbremmet trilby. Den hørte til dimmedressen, og han kunne banne på at den er laget av papp. Han glatter på håret, lar pekefinger og tommel gli over barten, hoster, tar hatten i et hardt grep og går mot henne. Hun har på seg et rødt skaut, og nå da han har sett henne, stikker hun seg ut i den fargeløse folkemengden som en enkelt valmue i en bølgende kornåker. Janusz fokuserer på skautet til han er så nær at han ser de broderte fuglene med flagrende vinger som farer over pannen hennes og stikker seg bort under haken. Hun ser tynnere ut, eldre, kinnbeina er tydeligere enn han kan huske. Idet hun gjenkjenner ham, slipper hun fra seg et lite utrop. Et magert, mørkhåret barn kaster seg i armene på henne. Er det Aurek? Er det ham? Sist Janusz så ham, var han bitte liten, en lubben smårolling med babykrøller. Ikke engang gammel nok til den første hårklippen. Han prøver å se guttens ansikt, å finne noe velkjent i trekkene hans, men barnet klatrer opp på Silvana som en apekatt, trekker av henne skautet, tvinner armene rundt halsen på henne og gjemmer hodet mot brystkassen hennes. Janusz blir stående foran dem, og et øyeblikk svikter 19

ORDRE: 24710 (s . 20 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 20 av 348) NOT PRINT READY!

motet. Hva om han har gjort en tåpelig feil og disse to er noen andres familie? Om alt han egentlig har gjenkjent, er det fortvilte blikket kvinnen har i øynene, og sine egne ensomme lengsler? «Silvana?» Hun slåss med barnet, prøver å trekke skautet på plass igjen. «Janusz? Jeg så deg i folkemengden. Jeg så deg se etter oss …» «Håret ditt?» sier han, alle tanker om innøvde replikker er blåst bort. Silvana rører ved hodet, og skautet faller ned på skuldrene. Hun ser bort fra ham. «Jeg beklager.» Han vet ikke om det er synet av henne som fyller ham med unnskyldninger, eller tanken på at han allerede har fått henne til å føle seg utilpass sammen med ham. «Oppriktig. Jeg mente ikke å … Hvordan har du det?» Silvana trekker skautet opp på hodet igjen og knytter det under haken. «Soldatene klippet det.» Det er vanskelig å høre henne skikkelig med ståket og støyen fra tog som kommer og går, og vaktene som roper ut over perrongene. Han tar et prøvende skritt nærmere. «Vi holdt til i skogen», sier hun. «Fortalte de deg det? Soldatene fant oss og fortalte oss at krigen var slutt. De klippet av oss håret da de fant oss. De gjør det for å stoppe lusene. Det vokser sakte ut igjen.» «Åh. Det betyr ikke noe. Jeg … jeg forstår», sier Janusz, selv om han ikke gjør det. Barnet tviholder på noe av tre. Det ser ubestemmelig kjent ut. Janusz rynker pannen. «Er det den ranglen som faren din laget?» Silvana åpner munnen for å si noe, men så lukker hun den igjen. Han legger merke til at kinnene hennes får farge av en rødme som forsvinner like fort som den kom. Men naturligvis er det ranglen. Hun trenger ikke si et eneste ord. Det mørke treverket, det håndlagede utseendet – det må være den. Han smiler lettet, plutselig beroliget. Naturligvis er dette familien hans. «Har du tatt vare på den hele tiden? Får jeg se på den?» 20

ORDRE: 24710 (s . 21 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 21 av 348) NOT PRINT READY!

Han strekker fram hånden, men gutten holder ranglen mot brystet og lager en knurrende lyd. «Han er trett», sier Silvana. «Reisen har vært slitsom for ham.» Det er et sjokk å se et så magert barn. Sønnens ansikt er nærmest gjennomsiktig, og måten huden er strammet på, slik at den avslører reisverket av bein innenfor – det får Janusz’ hjerte til å verke som et ømt sår. «Aurek? Liten, er han ikke det? Hei, lille mann. Ikke vær redd. Jeg er … jeg er faren din.» «Barten», sier Silvana og skyver gutten over på den andre hoften. «Den er annerledes. Den får deg til å se annerledes ut.» «Barten? Jeg har hatt den i årevis. Jeg hadde glemt den.» «Seks år», sier hun. Han nikker. «Og familien min? Har du noe nytt om dem? Eve? Vet du hvor hun er?» Silvanas øyne mørkner. Pupillene vider seg ut og skinner, og han er sikker på at hun skal til å fortelle ham at Eve er død. At de alle er døde. Han holder pusten. «Jeg vet ikke», sier hun. «Jeg beklager. Jeg vet ikke hvor noen av dem er.» «Du vet ikke?» «Jeg traff dem aldri igjen etter at du dro fra oss.» Han har ventet på å få høre nytt om familien i årevis. Han hadde trodd Silvana kanskje ville komme med brev fra dem, historier om dem. Noe informasjon om hvor de befinner seg. De står tause til Janusz tar ordet igjen. «Vel, du er her nå.» Silvana svarer hviskende, og han må lene seg fram mot henne for å høre hva hun sier. «Jeg kan knapt tro det. Jeg kan knapt tro vi er her.» Janusz ler for ikke å gråte. Han klemmer hånden hennes inn i sin, bøyer fingrene sine rundt hennes. Han kjenner seg plutselig trett. Å se henne i øynene er alt han kan klare. «Vi har vel forandret oss begge to … men det betyr ikke noe», sier han og prøver å høres avslappet ut. «Vi er frem21

ORDRE: 24710 (s . 22 av 348) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 1. desember 2011 - 14:22 (side 22 av 348) NOT PRINT READY!

deles de samme menneskene på innsiden. Tiden forandrer ikke på det.» Allerede mens han sier det, vet han at han lyver. Hun vet det også. Han kan se det i øynene hennes. Krigen har forandret dem alle. Og Silvanas hår er ikke bare kort. Det er blitt grått.

En familie splittet av krig. En hjerteskjærende hemmelighet. En vakker roman om tap og tilgivelse.

«En historie som berører, ekstremt godt fortalt.» – The Times

Britannia

Amanda

788205 419476

Foto: Augens Muir

En roman om kjærlighet, tap og tilgivelse Road

Hodgkinson

Romandebutant med suksess

Amanda Hodgkinson

Britannia Road 22