Haddy Njie er journalist, artist og en av våre mest profilerte programledere. ISBN 978-82-05-51536-9
9 788205
515369
DAGBOK
I denne boka gir Haddy Njie et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i orkanens øye. Dagbok handler om redsel, kjærlighet og raseri. Om politikk og journalistikk. Og om matpakker, leggerutiner og nattevåk.
13. desember – 13. februar
I desember 2017 ble Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske anklaget for flere tilfeller av upassende oppførsel. Mens samboeren Haddy Njie ledet juleprogram på tv, økte trykket mot ham. I flere måneder sto den lille familien i sentrum av det som skulle bli en av norgeshistoriens største mediestormer.
H AD DY NJ I E
Ingenting kan beskytte oss. Telefonen er full av meldinger. Først sluttet jeg å svare. Så sluttet jeg å åpne. Omsorg er det verste, den bekrefter bare hvor voldsom stormen er der ute. Vi ligger i senga, men vi sover ikke. Det er helt stille, men ingen ro. Ved midnatt trekker jeg fra gardinet så vi kan se fyrverkeriet. Maria våkner. Ingen av oss har krefter til å følge rutinen og få henne til å sovne i senga si, så vi tar henne opp mellom oss. – Begge to! sier hun og trekker oss inn mot seg. – Kos! Begge to! Så blir hun stille og ser ut på himmelen. – Godt nytt år, hvisker jeg. – Godt nytt år. Trond pakker dyna tettere rundt Maria. – Hvordan har du det? – Jeg er redd.
H A D DY NJIE DAGBOK
13. desember – 13. februar
Haddy Njie
DAGBOK 13. desember–13. februar
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2019 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Papir: 55 g Creamy 2,0 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Laila Mjøs ISBN 978-82-05-51536-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
nyttårsaften
Ingenting kan beskytte oss. Telefonen er full av meldinger. Først sluttet jeg å svare. Så sluttet jeg å åpne. Omsorg er det verste, den bekrefter bare hvor voldsom stormen er der ute. Vi ligger i senga, men vi sover ikke. Det er helt stille, men ingen ro. Ved midnatt trekker jeg fra gardinet så vi kan se fyrverkeriet. Maria våkner. Ingen av oss har krefter til å følge rutinen og få henne til å sovne i senga si, så vi tar henne opp mellom oss. – Begge to! sier hun og trekker oss inn mot seg. – Kos! Begge to! Så blir hun stille og ser ut på himmelen. – Godt nytt år, hvisker jeg. – Godt nytt år. Trond pakker dyna tettere rundt Maria. – Hvordan har du det? – Jeg er redd. Det ordner seg, pleier Trond å si. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg. Har han noensinne før ligget her i barndomshjemmet sitt og vært redd? Vi ligger vendt mot hverandre. Maria mellom oss. Lange pappabein oppå dyna. Brune mammabein under. En gammel pc-skjerm på skrivebordet. Stabler med papirer og bøker. Klokkeradio som stirrer tilbake på oss. Støv og furu. Svigermor kom fra skogen, svigerfar fra havet. Så bygde de dette huset. Hver gang jeg er her, ser jeg den fremtiden de så 5
for seg. Trond og søsteren Mari som skulle løpe opp og ned trappene, gå rundt juletreet, øve på piano og fiolin, gjøre lekser bøyd over kjøkkenbordet. Barnebarn som skulle komme hit på sommerferie og lære å stupe kråke og slå hjul i hagen, overnatte i dukkestua. Nå er vi her. Bjørka de plantet den dagen Trond ble konfirmert, har ikke kommet seg etter skamkappingen i sommer. Dukkestua er nesten borte i snøen. Maria vrir seg i søvne og blir liggende med hodet på brystet mitt og rumpa mot Trond. Sånn roterer hun mellom oss, delvis ned i sprekken mellom sengene, helt til selv de seigeste nyttårsnachspielene går mot slutten der ute og jeg fremdeles ligger våken og puster så riktig jeg kan. Det durer som når de borer i asfalt på byggeplassen ved barnehagen. Det buldrer når jeg kommer borti tanker som ikke kan tenkes. Det finnes ikke sant og usant lenger. Det finnes bare milliarder av historier oppå hverandre. De har alltid vært der. Det finnes bare dette. Skogen og havet. Snømenn, helligdager, tomme veier, et spann fullt av tante Jorunns kokosmakroner. Pust. Inn gjennom nesa. Ut gjennom munnen. Dyner, puter, fingre. Ingenting kan dempe denne duringen i ørene. Lyden av katastrofen som ruller mot oss. Livet vårt, alt vi er, alt vi har trodd vi er, jevnes sakte med jorden.
DEL 1
onsdag 13. desember
Veistubben opp til barnehagen er byens vakreste. Om sommeren kryr det av turister med kamera her. De blar i guidebøkene sine og knipser overgrodde hageflekker, rose mot stakittgjerde, kirsebærtre mot smårutet vindu, katt som soler seg på en trapp. Men nå er trærne nakne og blomsterbedene frosne. I et av vinduene skinner en julestjerne. Det er fortsatt en time til det lysner. Maria hviner når Trond gir vogna et ekstra skyv oppover bakken. I votten har hun juletrespennen hun fikk i adventskalenderen i dag. Nå er den en krokodille. En glitrende, grønn krokodille som kan spise oss opp hvis den kommer seg ut av votteburet. Vognene står på rekke og rad utenfor barnehagen. Voksensko og barnesko om hverandre i gangen. Dress på knaggen. Krokodille i håret. Votter i hylla. Inne er det fullt, mørkt og stille. Lussekatter på fat. Saft og kaffe. Vi har sunget Svart senker natten seg i flere dager nå. Solen har gått sin vei. Skyggene truer. Trond fikler med kameraet. Kinnene hans er røde av vinterluft og motbakke. Så kommer de. Med sølv i håret og lys i hendene. Maria måper. Det er hennes aller første luciafeiring. Hun er ett og et halvt, og treåringene ruver som kjemper. Jeg har blitt akkurat som alle sa jeg kom til å bli som småbarnsmor. Utslitt over aldri å få et øyeblikk alene, men utrygg når 9
vi ikke er sammen. Stadig sikker på at jeg ikke orker et eneste bleieskift til, ikke en eneste nattevåk til, men i sorg hver gang en epoke er over. Neste år går hun i luciatoget med de store. Neste år har hun kanskje sluttet med bleie. Neste år maser hun kanskje om å ha bursdagsfest, vet hva hun ønsker seg. Langs glatte fortau på vei til kontoret, når jeg setter meg på plassen min i redaksjonen, ser jeg det for meg igjen: Marias gisp over alt det vakre. Glitter i håret. Hvite skjorter. Lys i hendene. (Fra barnehagen) Hei! Maria har ikke vært helt i form, vi sjekket, og hun har 39 i feber. Tror hun har godt av å bli hentet så fort dere har mulighet. (Til Trond) Maria er syk. Kan du hente? ♥
Jeg klarer ikke sitte stille på plassen min, går for å hente kaffe, men det er kø ved automaten. Kolleger som må snakkes med. Nye prosjekter. Planer i jula. Hvorfor svarer han ikke? Jeg vender tilbake til skrivebordet og den halvferdige teksten på skjermen. Det er akkurat en uke til sending. Den gjøres i opptak, men sendes live on tape lille julaften. Tre og en halv times julekos i tradisjonsprogrammet over alle tradisjonsprogram. Sånn tv Trond elsker. Julesanger, kjente fjes, komikere, barnekor, statsminister og biskop. Intervjuet med popduoen som skal hjem til jul, må skrives ferdig før jeg går fra jobb i dag. Telefonen er stille. Har han dratt for å hente? Jeg ser for meg Maria sutrende og varm på et fang.
10
(Til Trond) De sa hun hadde 39 i feber og var dårlig. Kan du dra med en gang? Hvis ikke gjør jeg det ♥
Så lenge jeg har kjent Trond, har mange kjempet om oppmerksomheten hans. Alltid ubesvarte anrop. Alltid påminnelser, purringer. Uåpnede mailer. Han håndterer det med usannsynlig ro. Prioriterer så hardt og systematisk at han ikke engang merker det selv. Forbereder, forebygger, slukker branner, forbereder, forebygger. Har han en kommentar? Vil han være med i et underholdningsprogram? Telefonmøte. Krise i et fylkeslag. Kan han holde et foredrag? Kjører Una til håndballkamp. Skriver julekort. Har han en kommentar? Kan vi komme på middag? Lager vaffelrøre. Jakke på renseriet. Stortingsmelding. Tv-debatt. Skriver tale. Konflikt i AUF. Kommer han i bryllupet? Trond må aldri stoppe opp for å puste, ser seg ikke rundt. Fortsetter bare i egen fart, egen retning. Noen ganger så konsentrert at vi som er i samme rom, også får opptattsignal når vi prøver å nå ham. Hører du at jeg snakker til deg? Hm? Nei. Vent litt. Hm. Men sender jeg en melding, får jeg alltid raskt svar, selv hvis han sitter i et møte, i en middag, venter på rødlys i et studio. Jeg vet det kan irritere dem han sitter rundt bordet med, men for meg betyr det at jeg, uansett hvilke store og små saker han håndterer, er viktig. Nå for tiden handler det mest om middagsplaner, bilnøkler og barnehagehenting. Før, da jeg trengte det, svarte han like raskt og tydelig når kroppen min været katastrofe. Når jeg ikke klarte løfte blikket på bussen. Alt er bra, ikke sant? Det kommer til å gå fint? kunne jeg skrive. Dårlig følelse. Gidder du gi en lyd om at alt er bra? Og uansett hvor han var i verden, tikket det inn svar. Alt er bra! Ringer straks. Popstjernen liker ikke kanel. Hva med smørøye? Hva put11
ter egentlig popstjernemammaen i julestrømpa? Hvorfor svarer han ikke? Hvor er du? Så ringer telefonen. Endelig. Han er der om fem minutter. Jeg drar tidlig fra jobb. Hvis jeg tar et par telefoner på veien, kan jeg rekke innom postkontoret og hente de siste gavene. Bare én uke igjen, så reiser vi til familien min og feirer jul. Hjem til søsteren min i eventyrhuset der det alltid er nok plass, nye leker, hylle på hylle med barnebøker, trehytte, sparkesykkel, utkledningstøy, leketelt, bilfrie, snøløse veier. Maria gleder seg allerede til å få leke med søskenbarna sine. Jeg har kjøpt like krokodillebadekåper til dem alle tre, som de kan få når vi kommer, bitte bitte lille julaften. Tjukke og gode å krype opp i sofaen og se Julemorgen i. Hvordan skal vi få plass til alt sammen i bilen? Gaver og vogn og julekalenderen som mamma har laget til Maria. Allerede da jeg gikk gravid, lovet jeg mamma at hun skulle få skjemme henne bort med gaver gjennom hele desember. For to uker siden kom kassen med Marias navn i store bokstaver. Hun fikk åpne den selv. Det var tjuefire skuffer i alle farger, glitterglansbilder, nisser og engler, en liten katt. I skuffene ventet Lego, sjokolade, spenner, sokker. Mamma må ha brukt flere måneder på å forberede den. Jeg må finne noe å pakke den i, så den ikke kommer i klem i bilen. Leif ringer. Trond har aldri hett Trond på min telefon, han har alltid hatt kodenavn. Ingen måtte vite om oss i begynnelsen. Vi hadde kompliserte liv på hver vår side. Det siste jeg trengte, var en kjæreste mange mente noe om, et forhold avisene ville skrive om. Nå er kodenavnene et søtt minne om da vi var i ferd med å forstå at det skulle bli oss. Da Leif ringte Janne, så ingen skulle vite at Trond ringte Haddy. Jeg fikler fram handsfree med kalde fingre og svarer rett før svareren. Maria er mye bedre. Feberen har gått ned. Hun har 12
spist og drukket. Han er lei seg for at det tok litt tid før han fikk hentet. Han vet jeg blir stressa av sånt, men det var litt mye i dag. Han klarte ikke komme fra før. Hva er det i stemmen hans? En nøling? – Er det noe galt? – Nei da, alt er bra. Vi kan ta det når du kommer hjem. Jeg må bare forberede deg på noe. Jeg kjenner kroppen mobilisere umiddelbart. Ekstra jobb i jula? Får vi ikke feiret med familien min som vi planla? Sykdom? Er det noe med Maria? – Hva da? Han sukker. – To journalister jobber med en sak om meg, sier han fort. – Partikontoret skal ha fått varsler om upassende oppførsel. 34-bussen passerer med et drønn. Jeg merker at jeg har stoppet opp. Noen dunker inn i sekken min og passerer. – Er du der? – Jeg er her. Du må ta det nå. Fortell nå. – Vi snakker om det senere. Det er komplisert. Kom hjem nå. Det er lett! Dét pleier Trond å si. Det fikser jeg. Ikke tenk på det. Jeg dropper postkontoret. Jeg løper hjem. Heisen er usannsynlig treg. Det plinger et sted nede i garasjen, noen er på vei opp. Jeg tar trappene, jeg kan ikke småprate nå. Andre etasje. Tredje. Så kommer jeg på at jeg glemte å kjøpe middag. Fra butikken ringer jeg mamma. Jeg trenger å si det høyt, veie ordene. Nå skjer det noe. Tror det kan bli fælt. – Vi tåler det, hvisker mamma. Hun sluttet å bry seg altfor mye om hva andre mener, etter at hun fikk barn med en gambisk muslim, i 1979. Damen hun lå på rom med da jeg ble født, skal ha hvisket om det verste gul13
sott-tilfellet hun hadde sett, før pappa kom inn døra og hudfargen min fikk en helt annen forklaring. Nå sitter mamma i stillevogna på vei hjem fra jobb og hvisker inn i mobilen. – Det er sikkert bare noen som er redde for at han skal ta over. Vi snakket jo om det dagen etter valget. Jeg plukker med meg en pose lapskausblanding og litt ekstra grønnsaker. Hun har rett. Vi merket det allerede natta etter det elendige valget. Lederkampen er i gang! sto det i avisen. Uten at noen lederkamp var i gang. Flere sentrale kilder i partiet mente Trond hadde lansert seg selv om lederkandidat og reagerte kraftig. Trond gikk tilbake og så gjennom sine egne sitater. Jeg gjorde det samme. Han hadde aldri lansert seg selv som kandidat. Jeg spurte ham hvem den journalisten var. Om han visste hvem de sentrale kildene var. Hvordan kunne de tolke sitatene hans på den måten? Men det var ingen som tolket sitatene hans på den måten, mente Trond. Dette var konstruert av folk i partiet som ønsket å svekke ham. – Det er nok ingenting, mamma, sier jeg. – Vi får håpe det, jenta mi. Jeg småløper fra butikken. Heisen er tom denne gangen. Trond har satt på vann til grønnsakene og hjelper meg med å pakke ut av posene. Maria står oppslukt helt inntil tv-en og gnager på en eplebit. Hun enser nesten ikke at jeg bøyer meg ned og kysser henne i nakken. De har bedt ham kommentere tre saker. Den første er at han skal ha sjekket opp noen i en privat bursdag i 2011. Den andre saken er at han som kulturminister skal ha vært backstage på en forestilling mens noen skiftet. Den tredje er at en AUF-er skal ha fått en upassende tekstmelding fra ham i 2011. Det sto «Hvor er festen?» Det var på 14
en årsmøtemiddag. Han hadde vært ute med kolleger, og de sendte melding til flere da de var på vei tilbake til årsmøtefesten. – Hvor gammel var hun? – Rundt tjue, tror jeg. – Men hva er saken? – Det var ikke noe mer. Bare den meldingen. – Men det er jo ikke en sak. Hvorfor har hun varslet om det? – Hun har ikke varslet. Ikke de andre heller. Det er poenget. Jeg har snakket med partisekretæren. Noen andre har meldt det inn. Jeg aner ikke om de kvinnene det handler om, vet at de er nevnt i et varsel engang. – Men da avkrefter vel partisekretæren saken når avisen tar kontakt med henne? – Noen vil at det skal bli en sak. Og at mediene skal skrive om det. Det er nå støyen begynner. Noen ganger fjern, andre ganger overdøvende. Fra jeg våkner om morgenen. Når jeg spiser lunsj med kolleger, når jeg henter Maria i barnehagen og snakker søvn og bleier med blå skotrekk på føttene. En alarm. Men dyp og buldrende.
Haddy Njie er journalist, artist og en av våre mest profilerte programledere. ISBN 978-82-05-51536-9
9 788205
515369
DAGBOK
I denne boka gir Haddy Njie et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i orkanens øye. Dagbok handler om redsel, kjærlighet og raseri. Om politikk og journalistikk. Og om matpakker, leggerutiner og nattevåk.
13. desember – 13. februar
I desember 2017 ble Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske anklaget for flere tilfeller av upassende oppførsel. Mens samboeren Haddy Njie ledet juleprogram på tv, økte trykket mot ham. I flere måneder sto den lille familien i sentrum av det som skulle bli en av norgeshistoriens største mediestormer.
H AD DY NJ I E
Ingenting kan beskytte oss. Telefonen er full av meldinger. Først sluttet jeg å svare. Så sluttet jeg å åpne. Omsorg er det verste, den bekrefter bare hvor voldsom stormen er der ute. Vi ligger i senga, men vi sover ikke. Det er helt stille, men ingen ro. Ved midnatt trekker jeg fra gardinet så vi kan se fyrverkeriet. Maria våkner. Ingen av oss har krefter til å følge rutinen og få henne til å sovne i senga si, så vi tar henne opp mellom oss. – Begge to! sier hun og trekker oss inn mot seg. – Kos! Begge to! Så blir hun stille og ser ut på himmelen. – Godt nytt år, hvisker jeg. – Godt nytt år. Trond pakker dyna tettere rundt Maria. – Hvordan har du det? – Jeg er redd.
H A D DY NJIE DAGBOK
13. desember – 13. februar