De dødsdømte by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 28 mm

«Nordfronten er blant de bøkene i den ustoppelige strøm av litteratur fra den annen verdenskrig som gir mest mening. Både forfatter, forlag og konsulenter har gjort en bokbragd av galskapen.» PER HA DDAL, AFTENPOSTEN

«... et gedigent verk om alle sider ved krigen i nord.» YNG VA R U ST VE DT, VG

Basert på upubliserte politiavhør og rapporter går Asbjørn Jaklin i De dødsdømte detaljert inn på rettsoppgjøret mot nazister, torturister, angivere og statsråder i NS-regimet under okkupasjonen. Dømt ble blant annet unggutten som hugget sagfiskbein i låret på motstandsfolk, «Den lille tjukken» fra Kristiansand, som spilte «Deutschland, Deutschland über alles» på høyt volum for å overdøve fangenes smerteskrik, og en – i manges øyne – relativt uklanderlig politisjef.

FOTO: KARI HOLTHE.

Kritikerros om Nordfronten (2006):

Med henrettelsen av gestapisten Reidar Haaland 17. august 1945 fullbyrdet norske myndigheter den første dødsdommen siden 1800-tallet. Senere skulle Vidkun Quisling, Henry Rinnan og 22 andre nordmenn – fastbundet til retterstedet og med bind for øynene – lide samme skjebne. Hvem var de? Hvilke forbrytelser ble de kjent skyldig for?

ASBJØRN JAKLIN

25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør.

Format 148 x 231 mm / Klaffer 90 mm

ASBJØRN JAKLIN (f. 1956) er journalist i Nordlys. Han har tidligere utgitt Historien om Nord-Norge (2004), den Bragepris-nominerte Nordfronten (2006) og Isfront (2009).

ASBJØRN JAKLIN

De dødsdømte handler om 25 menn, 25 henrettelser og et land som søker rettferdighet. Den er en unik beretning om et mørkt kapittel i norsk historie.

25 MENN. 25 HENRETTELSER. ETT OPPGJØR. Kritikerros om Isfront (2009): «... en rystende delikatesse av en bok om en kald krig. » HAR STA D T I DE N DE

«Leserne av boken vil bli imponert over forfatterens gravearbeid.» E GI L R E M I -J E N SE N , FÆDREL A N DSV EN N EN

9 788205 410886

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Asbjørn Jaklin

De dødsdømte

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Boken er satt med 11/13 pkt. Sabon Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41088-6

Forside: Vidkun Quisling (NTB/SCANPIX), Harry A. Hofstad (Geir Brenden), Henry O. Rinnan (NTB/SCANPIX) og Holger Tou jr. (Rogaland Krigshistoriske Museum) Bakside: Albert V. Hagelin (Aftenposten/ SCANPIX), Ragnar S. Skancke (NTB/ SCANPIX), Reidar Haaland (Aftenposten/SCANPIX) og Olav Aspheim (Aftenposten/SCANPIX) Kap. 1–4: Aftenposten/SCANPIX, Kap. 5: Einar Haug/Aftenposten/SCANPIX, Kap. 6: Aftenposten/SCANPIX, Kap. 7 (begge foto): Rogaland Krigshistoriske Museum, Kap. 8: Aftenposten/SCANPIX, Kap. 9: Roy Bernhus/Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark, Kap. 10: Begge foto: Statsarkivet i Bergen, Kap. 11: Statsarkivet i Bergen, Kap. 12: NTB/ SCANPIX, Kap. 13: Norges Hjemmefrontmuseum, Kap. 14: Bodø Krigshistoriske Museum, Kap. 15: Rinnan: NTB/SCANPIX, Hans B. Egeberg: Geir Brenden, resten av Rinnanbanden og Dragass NTB/SCANPIX, Kap. 16: SCANPIX, Kap. 17: Geir Brenden, Kap. 18: NTB/SCANPIX, Kap. 19: Aftenposten/ SCANPIX

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En torturists død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Isfront og silkefront . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gestapo bar silkeskjerf . . . . . . . . . . . . . . . Fører og kuppmaker . . . . . . . . . . . . . . . . . En ny Hellig Olav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mine siste tanker er hos deg . . . . . . . . . . . En uklanderlig jurist . . . . . . . . . . . . . . . . . En ektefelles bønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skyte en kvinne? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ville dyr i Veiten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En livsfarlig småkjeltring . . . . . . . . . . . . . . Den lille tjukken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maskert som kommunist . . . . . . . . . . . . . . Harde dager med Kristus . . . . . . . . . . . . . . Psykopatens sinnelag . . . . . . . . . . . . . . . . . Voktere og drapsmenn . . . . . . . . . . . . . . . . Hjemvendt frontkjemper . . . . . . . . . . . . . . Tortur for sjelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldri mer dødsstraff . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 11 25 39 49 63 85 97 115 129 141 157 171 183 203 219 245 267 281 301

Liste over henrettede . . . . . . . . . . . . . . . . . Grader i SS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

311 312 313 326 330

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Forord

Dette er historien om de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen. De fleste vet at Vidkun Quisling og Henry Oliver Rinnan var blant dem, men hvem var de 23 andre? To andre statsråder ble skutt – hvorfor måtte de dø? De andre dødsdømte – med fødesteder blant annet i Stavanger, Bergen, Svolvær, Lillehammer, Sparbu, Stjørdal, Kristiansand, Trondheim, Hønefoss, Ås og Oslo – hva hadde de gjort? Angivere og provokatører lurte motstandsfolk trill rundt og sendte dem i Gestapos klør. Hundrevis av ofre ble torturert på det groveste, noen til døde. Politikere gikk i ledtog med fienden. Materialet bak denne boken har vært tungt å arbeide med. Det har vært mange graverende og mørke gjerninger å forholde seg til, for nettopp detaljerte beskrivelser av mishandling og tortur var bakgrunnen for mange av dommene. Det har vært nødvendig å gå inn i disse rystende detaljene for i det hele tatt å skjønne det rasjonelle og juridiske grunnlaget. På trygg historisk avstand til det nazistiske regimet som trampet inn i Norge 9. april 1940, går tankene til ofrene, de som led og som prøvde å holde ut, i alle fall lenge nok til at andre motstandsfolk kunne bli varslet og komme seg unna. De 25 henrettede nordmennene må også ha vært igjennom et personlig helvete, der de levde sine siste uker og måneder med en dødsdom hengende over seg. De ventet på cella, prøvde å tenke på noe annet enn døden, håpet til det siste på en benådning og ba til Gud. Men til slutt ble celledøren åpnet, og de ble ført ut for å bli skutt. De dødsdømtes pårørende fikk vite om henrettelsene ved at fengselspresten kom på døren. Dødsstraff rammer i realiteten de pårørende hardest, noe flere kapitler viser. 7

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

De fleste mener at staten ikke bør ta liv som straffeform. I Norge har vi da også forsikret oss selv, og omverdenen, om at dødsstraff ikke skal brukes igjen, heller ikke hvis noen igjen skulle true landet militært. Jeg har likevel ikke skrevet noen pamflett mot dødsstraff, men lagt til grunn det historiske faktum at dødsstraffen fantes. Dødsstraffen var en av de mest omdiskuterte delene av rettsoppgjøret. Det er påfallende hvor heftig debatten gikk om dødsdommene og om ulik straffeutmåling for forbrytelser som virket like. Det ble protestert både mot å ta liv og mot benådninger. De 25 henrettelsene utfordrer oss med hensyn til spørsmålet om dødsstraff generelt. Én ting er å ta et allment standpunkt mot dødsstraff i et fredelig samfunn som vårt, noe annet blir det i et samfunn som har vært utsatt for store påkjenninger og opplevelse av svik. Dødsdommene etter andre verdenskrig tvinger oss kanskje til å tenke igjennom spørsmålet på en mer grunnleggende måte. Dødsdommene gir også et innblikk i viktig norsk 1940-tallshistorie og overgangen mellom diktatur og fred. Regjeringens holdning var at dødsstraffen måtte benyttes, men holdningene mildnet raskt og ble erstattet av et ønske om å vende tilbake til normale tilstander uten eksekusjonspelotonger. Fremstillingen bygger i hovedsak på samtidige skriftlige primærkilder – politiavhør, brev, rettsbøker, dommer og annet materiale fra landssviksakene i Riksarkivet. Disse primærkildene er supplert med tilgjengelig litteratur som berører personene og dødsdommene. Historikeren Lars-Erik Vaales bok Dommen til døden har vært ekstra nyttig som en oversikt. Der kildene spriker, har jeg markert det i teksten eller i notene. Innholdet i De dødsdømte kan være ubehagelig for noen, ikke minst hvis man har en eller annen tilknytning til noen av de involverte personene. Okkupasjonsårene var en dyster tid, virkemidlene som ble brukt, var tilsvarende grusomme, og de rammet enkeltpersoner brutalt. Rettsoppgjøret hadde også sine omkostninger. Mitt utgangspunkt er at forhold som har vært offentlig kjent, blant annet gjennom dommer og omtale i Norsk Retstidende, må kunne omtales på nytt i full bredde. I en del tilfeller har jeg anonymisert personer, enten fordi de ikke er navngitt i dommene, eller fordi påstander om dem har vært omstridte. Som hovedregel har 8

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

jeg lagt til grunn at det som er bevist i rettssalen, må betraktes som et faktum, selv om det kan finnes feil også i en dom. Det er mange å takke. Ideen til boken kom fra professor i historie Hallvard Tjelmeland, som også har vært en engasjert historisk konsulent. Like engasjerte og faglig inspirerende har hovedkonsulent Irene Engelstad og forlagsredaktør Bjørn Olav Jahr i Gyldendal vært. Samarbeidet med forlaget har vært forbilledlig. Takk til arkivar Leif Thingsrud ved Riksarkivet for god service og veiledning. Takk også til min arbeidsgiver, Bladet Nordlys, som sjenerøst lot meg ta permisjon på et tidspunkt da det egentlig ikke passet. Takk til Sven Egil Omdal, Siv Helberg, Roland Ellingsen, Tore Andreassen, Tor Magne Fredriksen, Tor Ødemotland, Berit Keilen og Solbjørg Fossheim for hjelp med research eller manus. Til slutt en stor klem og takk til familien, min kone Kari Holthe og barna, som har heiet på meg hele tiden. Asbjørn Jaklin Tromsø, juni 2011

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Førstemann: 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger var første nordmann som ble henrettet etter krigen. Gestapisten, som kom «lett i ekstase» under skjerpede forhør, erkjente skyld og ba om nåde. Det ﬁkk han ikke.

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

En torturists død

ti menn i uniform hevet sine geværer og la an mot skikkelsen som sto bundet foran et skur på Akershus festning. Et hvitt merke på brystet markerte hjertet, bindet for øynene skjulte ansiktsuttrykket. Holdet var bare fem–seks meter. Oslos politimester Kristian Welhaven ledet eksekusjonspelotongen. Han hadde selv konstruert det spesielle skuret og fått det ført opp i god tid før henrettelsen. Det besto av solide planker rundt et stort antall sandsekker. Slik kunne kulene fanges trygt opp etter at de hadde trengt gjennom kroppen på den dødsdømte. Rikosjetter mot steinveggene i kruttårnet eller murene oppe på den øvre bastion måtte for all del unngås.1 Politimester Welhaven fulgte en detaljert instruks om fullbyrdelse av dødsstraff, gitt av regjeringen i en kongelig resolusjon tre uker tidligere. En polititropp på ti menige over 25 år, ledet av en befalingsmann, skulle skyte på fem meters hold, med gevær eller karabin. To av våpnene kunne være ladd med løs patron. Hvis den dødsdømte viste tegn til liv etter skytingen, skulle befalingsmannen straks gi ham et dødsskudd. Liket skulle deretter kremeres.2 Alt var klart. Ordren ble gitt. Braket av salven fra de ti geværene rullet mellom murene på festningen. Så langt hadde alt gått etter planen og instruksen. Mennene i eksekusjonspelotongen hadde opptrådt korrekt og rolig, om man ser bort fra at en av dem ikke klarte å treffe Haalands kropp på fem meters hold. Kvestelsene ble uansett større enn Welhaven hadde regnet med, brystet og ryggen var blitt til et eneste stort sår.3 Men til tross for de omfattende skadene rørte den dødsdømte fortsatt på seg. Han beveget hodet, armene og beina der han hang i 11

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

repene festet til skurets bakvegg. De tilstedeværende sto som paralysert i noen sekunder før pelotongens leder løp frem og skjøt ham i hodet med en pistol. For ettertiden, forsikret Welhaven overfor en dansk politikollega som var til stede, ville to mann i pelotongen få ordre om å sikte på den dødsdømtes hode. Slik ble Gestapo-mannen Reidar Haaland fra Stavanger henrettet klokken halv seks om morgenen 17. august 1945. Dermed fullbyrdet norske myndigheter den første dødsdommen siden bøddelen lot skarpretterøksa falle mot nakken til vaneforbryteren Christoffer Nilsen Grindalen på Løten 25. februar 1876, tradisjonen tro under femte bønn av Fadervår, «Forlat oss vår skyld». På nærmere 70 år var ingen blitt henrettet i Norge, heller ikke da halshugging ble avløst av giljotinering etter en endring i straffeloven i 1887. Giljotinen ble aldri brukt i Norge tross lovbestemmelsen. Stortinget avskaffet dødsstraff i fredstid i 1902 fordi flertallet av de folkevalgte mente at straffeformen ikke hørte hjemme i en moderne rettsstat. Dødsstraff ble ansett å være en usivilisert straffeform, og dessuten viste det seg at den heller ikke senket kriminalitetsnivået. Med det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 forandret alt seg, også Stortingets holdning til dødsstraff. En av mennene som så kruttrøyken drive vekk denne tidlige sommermorgenen, hadde en spesiell innsikt i bakgrunnen for dødsdommen. Direktøren ved Akershus landsfengsel, Johnny Gløer-Johansen, som var til stede i embets medfør, hadde selv vært utsatt for forhørsmetodene til Reidar Haaland, mannen som hang livløs og blødende etter reimer rundt bryst og midje. Fengselsdirektøren hadde lenge vært følelsesløs i den ene hånden. I den venstre leggen var hovednerven skadet, og det var ikke sikkert at han ville få førligheten tilbake. Fem måneder tilbake i tid hadde Reidar Haaland startet mishandlingen av Gløer-Johansen med et slag i ansiktet allerede i bilen til på vei til avhør. I mars 1945 var Haaland fortsatt i det tyske sikkerhetspolitiets tjeneste, i Gestapos avdeling som jaktet på illegale norske aviser. Gløer-Johansen var blitt arrestert og satt inn i Møllergata 19, det tyske sikkerhetspolitiets sentralfengsel i Oslo. Det bar i vei til Victoria Terrasse.4 I Gestapos hovedkvarter nederst i Drammensveien fortsatte 12

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

mishandlingen med automatiske håndjern, Gløer-Johansen kjente hvordan de skrudde seg til av seg selv og ble stadig strammere, helt til hendene var oppsvulmede og følelsesløse. En tysk tjenestemann foreslo å løsne på håndjernene, men det avviste Haaland, som i stedet slo Gløer-Johansen av all kraft. Den ene trommehinnen ble sprengt, to tenner løsnet. Gløer-Johansen ble kommandert opp i et badekar. Han så at Haaland pisset i karet før han skvettet urin på ham med en kost. Deretter ble badekaret fylt med kaldt vann. Håndjernene ble tatt av slik at Gløer-Johansen kunne kle av seg, før de ble påsatt etterfulgt av ordren om å gå opp i karet igjen. Haaland og en medhjelper monterte en benklemme på den venstre leggen og skrudde hardt til, en torturmetode Gestapo-folkene hadde tatt med seg fra Tyskland. Smertene var voldsomme og konstante. Gløer-Johansen fikk deretter beina bundet sammen, før han ble dukket under i det iskalde badet og holdt nede fem ganger, alt mens han samtidig ble slått over ryggen og baken med et kosteskaft. Mishandlingen pågikk i timevis. «Jeg syntes det var en viss sadistisk fryd ved ham når han mishandlet meg. Han slo i raseri,» forklarte Gløer-Johansen senere.5 Transportarbeideren Bertinius Hansen syklet bortover Calmeyers gate i Oslo tidlig om morgenen 5. august 1944 da han ble innhentet av en bil. Ut av bilen hoppet en sivil tysker og en norsk betjent fra statspolitiet, en politisk spesialavdeling i det norske politiet som samarbeidet tett med tyskerne. Med et fast grep om nakken ble Hansen truet inn i en bil og fraktet til Møllergata 19. Der ble han umiddelbart slått og sparket til han røpet dekknavnet sitt. Fire tyskere og to nordmenn deltok i forhøret. Deretter kastet de mannen med fangenummer 6455 på celle D13. Da Reidar Haaland sluttet seg til forhøret, ble mishandlingen trappet opp for å få Hansen til å røpe hvilke forbindelser han hadde. Han ble påsatt håndjern og tvunget til å bøye seg sammen. Et kosteskaft ble stukket over den ene albuen, under knærne og over den andre albuevinkelen slik at kroppen ble låst fast. Haaland og de andre politifolkene slo så løs på ham med knyttnevene, gummibatong og totenschläger (et tysk slagvåpen som har innlegg av metall) fra halsen og ned til knærne, han kjente flest slag over 13

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

baken. Dette pågikk fra klokken 7 om morgenen til 11.30, bare avbrutt av torturistenes behov for pauser av og til.6 En time senere fortsatte mishandlingen. Haaland, to norske kollegaer og to tyskere slo ham i ansikt og hode med knyttnevene og over kroppen med batong. En hjørnetann i overkjeven ble slått ut, Hansen ble blå av bloduttredelser over hele kroppen. En tysk lege, og senere en norsk, som undersøkte ham, konstaterte sprekk i nyrene, sterke smerter i magen og blod i urinen. I oktober 1944 ble Hansen forhørt på nytt. Haaland slo ham igjen og igjen med knyttneven i ansiktet og på brystet. Mellom slagene truet han ikke bare gjentatte ganger med å sende Hansens kone og barn til Nord-Norge, han forsikret ham også om at han både skulle knekke hvert bein i kroppen hans og sørge for at han ble skutt. Under et forhør i februar 1945 måtte Hansen legge seg over en stol. Haaland slo løs på ham med en totenschläger. Da slagene endelig stoppet, hørte Hansen Haaland utbryte til sin norske politikollega: «Jeg er helt ferdig, men det svinet der er like frisk!» Om torturofferet var mann eller kvinne, spilte liten rolle for Haaland. En 27 år gammel kvinnelig stenograf fra Bærum som distribuerte illegale aviser, ble overrumplet av to tyskere i uniform på gaten i Oslo 7. september 1944. Hun forsøkte å løpe fra dem, men ble tatt igjen ved undergrunnsbanen bak Nationaltheatret og arrestert. Straks ble hun ført til Haalands kontor på Victoria Terrasse. Da hun nektet å gi opplysninger om avisene hun var blitt tatt med, ble Haaland rasende. Han hev henne ut av kontoret og slengte henne inn på et lite, mørkt rom. Der slo han henne i ansiktet, før han tok av seg jakken, vesten, slipset, snippen og brettet opp ermene. «Her skal De få snakke,» truet han.7 Haaland begynte å spørre henne ut. Hver gang han var misfornøyd med svaret, fikk hun et slag i ansiktet eller et spark mot anklene, leggene eller knærne. Hun ble plassert med ryggen mot veggen med beskjed om å gjøre knebøyninger. Det måtte hun fortsette med i om lag to timer. Hver gang hun klaget over at hun ikke klarte mer, slo Haaland henne med en tautamp over armene og brystene. Hun besvimte til slutt og falt om på gulvet. Da hun våknet til liv igjen, tryglet hun om vann. Svaret fra Haaland var nye slag og kommentaren: «Her er intet gamlehjem.» 14

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Haaland var åpenbart misfornøyd med resultatet av avhøret og åpnet et skap i rommet. Han tok ut flere typer torturinstrumenter mens han kommenterte: «Dette er fine greier.» Skrekkslagen så kvinnen at han plasserte treklosser over den ene ankelen hennes og skrudde dem til med en tvinge. Han spurte på nytt og på nytt, smertene ble stadig verre etter hvert som han skrudde strammere. Hun så at huden ble revet opp, og det begynte å blø fra under klossene. Fra skapet hentet Haaland nå en svart kasse som det stakk ut noen ledninger fra. På lokket av den svarte kassen var det en viser og noen tall. «Dette er fin-fine greier,» sa han og lo rått. Det var bare å stikke ledningen i en stikkontakt, så skulle hun få kjenne hvor godt det var, la han til. Kvinnen ble vettskremt og oppga navnet på sin forlovede, noe hun regnet med at Haaland ville klare å finne ut likevel. Haaland gjorde heldigvis ikke alvor av trusselen om å koble til strøm. Han utnyttet heller ikke situasjonen til å gjøre seksuelle tilnærmelser. «Han kledte ikke av meg, men da han slengte meg bortover gangen, rev han i stykker blusen min,» forklarte kvinnen senere. Etter avhøret ble kvinnen støttet nedover trappene av to tyskere, så medtatt at hun knapt klarte å gå. Haaland fulgte med ned til bilen som skulle frakte henne til fangeleiren på Grini. Da hun satte seg inn, sa Haaland: «De er i grunnen ei kjekk jente, jeg skulle ønske jeg kunne treffe Dem igjen når krigen er over.»8 Reidar Haaland ble født 22. februar 1919 på Våland i Stavanger og vokste opp i et strengt religiøst hjem som den yngste av 13 søsken. Faren var lam og lenket til rullestolen, uten at det forhindret ham fra å drive egen urmakerforretning. Den ga lenge godt utbytte, men på 1920-tallet gikk den konkurs og påførte familien store økonomiske problemer. Før krigen tok Haaland handelsskolen, før han deretter fikk jobb i en fabrikk i Stavanger som produserte kasser. Her kappet han av seg to fingre ved et uhell. For erstatningen fra Rikstrygdeverket åpnet han Haaland Frukt og Tobakk sammen med en av brødrene sine. Det gikk dårlig, og da krigen kom, forsvant både frukten og tobakken. Butikken måtte stenge.9 Haaland hadde kontakt med en familie som sympatiserte med 15

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Nasjonal Samling (NS), partiet som Vidkun Quisling stiftet i 1933, og som etter det tyske overfallet på Norge vokste fra noen hundre medlemmer til over 40 000. NS ble definert av tyskerne som det eneste lovlige partiet, og kunne dermed sette inn sine egne folk i offentlige stillinger, organisasjoner, medier og kulturliv. Haaland ble NS-medlem like før jul i 1940 og trakk straks etter i Hirdens blå uniformsjakke med solkorset i gull og rødt på venstre arm. Nå var han en av Nasjonal Samlings politiske soldater, medlem i en kamporganisasjon som var militært organisert, men ikke bevæpnet. Haaland begrunnet senere medlemskapet i NS og Hirden med at han fikk anledning til å ivareta norske interesser overfor tyskerne. Det samme resonnementet gjaldt da han meldte seg til tjeneste på Østfronten i Den norske legion, av tyskerne kalt SS-Freiwilligen-Legion Norwegen. Som frivillig frontkjemper i Waffen-SS var han særlig opptatt av å slåss for Finland. Skuffet vendte han tilbake etter å ha vært sjåfør ved ulike frontavsnitt. Han fikk aldri kjempe på finsk jord. Våren 1943 var han hjemme igjen i Stavanger. En kveld hygget han seg sammen med kamerater fra Hirden og Legionen i et selskap der også Sverre Riisnæs, ideologisk leder i Germanske SS Norge og justisminister for NS, deltok. De to kom i prat, og Riisnæs overtalte ham til å gå inn i statspolitiet. Haaland tok oppfordringen på alvor, og i juni 1943 ikledde han seg for første gang politiuniformen. Etter noen måneder fikk han ny arbeidsgiver som ansatt i det tyske sikkerhetspolitiet, i Gestapos avdeling Referat IV 1c under ledelse av Kriminalkommissar og SS-Untersturmführer Hans Gumbrecht. Avdelingen jobbet blant annet med å spore opp illegale aviser. Det tyske sikkerhetspolitiet, Sicherheitspolizei, var en liten, men effektiv organisasjon. Det var ikke flere enn 850 tjenestemenn i dette politiske politiet i Norge, men etterforskerne støttet seg på et mye større apparat: det ordinære ordenspolitiet, SS-folk og mannskaper fra hæren, marinen og flyvåpenet. En lang rekke nordmenn hjalp også sikkerhetspolitiet: angivere, informanter og ansatte i statspolitiet.10 Den mest kjente enheten var avdeling IV, Geheime Staatspolizei, Gestapo. Gestapo var sikkerhetspolitiets mest synlige gren fordi de arresterte og avhørte folk. De skilte seg ut med dødninghode 16

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

i uniformsluen og egne politimerker på kravespeilet. Sikkerhetspolitiet for øvrig besto av en kriminalavdeling, en avdeling for utenlandsetterretning og en sikkerhetstjeneste, men mange brukte betegnelsen Gestapo på hele virksomheten. «Skjerpet forhør» kalte Gestapo-folkene det når tortur ble brukt for å tvinge informasjon ut av de arresterte. Haalands overordnede Siegfried Fehmer, Kriminalrat og SS-Hauptsturmführer ved Gestapos Oslo-kontor, fikk laget regler for skjerpet forhør sommeren 1941 da okkupantstyret i Norge hardnet til etter angrepet på Sovjetunionen. Ifølge et rundskriv som ble sendt kommandørdistriktene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, skulle det foreligge fire kriterier før skjerpet forhør ble tatt i bruk: 1. Det måtte være sikkert at vedkommende hadde utført illegalt arbeid av en viss betydning. 2. Det måtte være fastslått at vedkommende satt inne med de opplysningene han ble spurt om, og at opplysningene var viktige. 3. Tips fra en ellers pålitelig agent var ikke grunn nok til å sette i gang skjerpet forhør. 4. Annen forhørsteknikk måtte være forsøkt forgjeves først.11 SS-Hauptsturmführer Fehmer, som ble Gestapos sjef i Oslo vinteren 1945, mente at han var moralsk berettiget til å bruke tortur under avhør, gitt at de fire forutsetningene var oppfylt. «Jeg trodde på tysk seier til det siste og trodde at seieren ville utvikle seg til en fordel, ikke bare for Norge, men for hele Europa,» forklarte han etter krigen før han ble dømt til døden og henrettet. Fire hovedmetoder ble brukt av Gestapo i Oslo:12 1.

Ørefiker og slag med knyttet neve ble forsøkt først, mot ansiktet og deler av kroppen. Hensikten var først og fremst å skremme. Gummikabler, 40 til 100 centimeter lange, surret sammen med tjærebånd, ble brukt til å slå mot baken og skuldrene mens fangen satt på en krakk eller lå på magen på golvet. Vanlige norske politikøller av gummi ble også brukt. Benklemme på tykkleggmuskelen. For å øke smerten fikk fangen ordre om å stå på benet, mens forhørslederne beveget klemmen, slo på den eller trådte på kanten av den. Kalde bad. Naken, med håndjern, sammenbundne ben og eventuelt benklemme, ble fangen gjentatte ganger dukket ned 17

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

og holdt under i iskaldt vann mens han eller hun ble slått. Redsel for å drukne forsterket smerteopplevelsen. Torturen skulle bryte ned offeret mentalt, ikke minst mellom avhørene, da offeret lå skjelvende av angst i mørket med god tid til å tenke på hvilke lidelser som ventet neste gang celledøren ble revet opp.13 Tortur ble brukt ved sikkerhetspolitiets avdelinger over hele landet. I Bergen var en utbredt metode å sette håndjern på fangen bak på ryggen og deretter henge ham eller henne etter håndjernene i en krok på veggen eller på en dør slik at føttene så vidt nådde gulvet. I denne ekstremt smertefulle stillingen ble fangen slått, dinglende frem og tilbake. Etter å ha hengt slik i noen timer kunne fangen ikke bruke armene på lang tid. I Trondheim var Stalingyngen i flittig bruk. Fangen ble bundet på hender og føtter, bedt om å huke seg sammen med armene over knærne, og fikk deretter en stokk stukket under knærne og armene. Stokken ble plassert over to stoler eller tønner, slik at baken ble hengende ned og fotsålene ut i luften. I denne stillingen haglet slagene over fangen. I juli 1945 ble det dokumentert i lagmannsretten at Haaland hadde brukt flere av disse metodene i Gestapos tjeneste. Lagmannen, Erik Solem, ville vite hvorfor Haaland hadde deltatt i torturen. «Jeg var berøvet min vilje,» svarte Haaland.14 «Og da syntes De det var riktig å pine nordmenn?» «Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg blitt likvidert.» «Likvidert?» «Ja. Med det kjennskap jeg hadde til Gestapo, var jeg sikker på at jeg var blitt ryddet av veien på en eller annen måte,» svarte Haaland. Forsvareren hans, høyesterettsadvokat C.A. Torstensen, spurte om Haaland var svært hissig. «Ja. Jeg kommer lett i ekstase.» «Mener De at Deres mishandlinger har foregått i ekstase?» «Ja. Jeg har ikke vært meg mine handlinger bevisst. Jeg var også under tvang,» sa Haaland. Gestapo-sjefen i Oslo, kriminalrat Siegfried Fehmer, ble ført 18

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

som vitne. På godt forståelig norsk forklarte han om reglene for tortur som ble innført i 1941. «Fra da av begynte det å gå lettere med tilståelsene,» konstaterte Fehmer. Det talte imidlertid ikke til Haalands fordel at Fehmer straks hevdet at det ikke var nødvendig å bruke tortur i den avdelingen hvor Haaland hadde vært ansatt. Haaland ble ikke presset til å bruke tortur, det dreide seg kun om en generell tillatelse, og det måtte utøves et skjønn av hver enkelt tjenestemann, la Gestapo-sjef Fehmer til. Eidsivating lagmannsrett var enstemmig da den 16. juli 1945 dømte Reidar Haaland til døden. «Når dødsstraff er innført i norsk lovgivning av hensyn til oppgjøret med landssvikerne, finner retten at den må brukes i dette tilfelle, da tiltalte både har utøvd en høyst landsskadelig virksomhet i sin hjelp til fienden, og har gjort dette på en så grusom og brutal måte overfor landsmenn,» het det i dommen. Den første dødsdommen mot en landssviker og Gestapo-mann var et faktum, drøyt to måneder etter at de tyske styrkene i Norge hadde kapitulert, hjemmefrontfolk i eplenikkers hadde overtatt Akershus festning, og Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling var arrestert. Torturister som Reidar Haaland kom fort i søkelyset fordi de på så brutalt vis hadde bistått fienden i jakten på motstandsfolk. Utgangspunktet for rettsoppgjøret var to paragrafer i straffeloven fra 1902. Paragraf 86 ga anledning til å straffe personer som bar våpen mot Norge, eller som «yter fienden bistand i råd og dåd». Straffen var fra tre års fengsel til livsvarig. Paragraf 98 fastsatte straff for den som «bevirker eller medvirker til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres». Den militære straffeloven åpnet for dødsstraff, men bare så lenge det var krig. I praksis var det umulig å starte rettsoppgjøret før krigen og okkupasjonen av Norge var over, og da var ikke dødsstraff lenger gyldig, hvis ikke loven ble endret til også å gjelde i fredstid. 9. april 1940 flyktet Stortinget nordover fra de tyske styrkene. Under et møte på Elverum ga parlamentet en fullmakt til regjeringen. Teksten, som ble foreslått av stortingspresident Carl J. Hambro, lød: «Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjering og Stortingets Presidentskap etter 19

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.»15 En sterk fullmakt til regjeringen, en generalfullmakt, men problemet var at forslaget, i den kaotiske situasjonen som hersket 9. april, aldri ble tatt opp til votering. Ingen av stortingsrepresentantene markerte at de var imot å gi en slik fullmakt, men formelt sett var det mangler ved behandlingen i de sene kveldstimene på Elverum. Denne formelle feilen har vært brukt for å så tvil om gyldigheten til de vedtakene regjeringen gjorde på Stortingets vegne i eksil i London gjennom krigsårene. De formelle feilene kunne likevel ikke oppheve innholdet i fullmakten. Selv uten denne fullmakten ville regjeringen dessuten kunne støtte seg på såkalt konstitusjonell nødrett. Stortinget hadde også under et møte på Hamar samme dag enstemmig vedtatt en tillitserklæring til regjeringen. Det var ingen tvil om at Stortingets vilje var at regjeringen skulle ivareta rikets interesser på parlamentets vegne inntil det kunne komme sammen igjen. I London ble nye lovbestemmelser kalt provisoriske anordninger, et begrep som også finnes i Grunnloven om provisoriske lover som Kongen (regjeringen) kan gi når Stortinget ikke er samlet. Disse er i Grunnloven begrenset til å gjelde handel, toll, næringsveier og politi. Når de provisoriske anordninger likevel regnes for å være gyldige, skyldes det de sterke fullmaktene Stortinget ga 9. april 1940. Ved kongelig resolusjon av 3. oktober 1941 vedtok regjeringen å endre strafferammene og innføre dødsstraff i fredstid. Stortinget stadfestet endringen sommeren 1945. Haalands forsvarer C.A. Torstensen angrep flere av de provisoriske anordningene da han anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett: Reglene for rettergangen i landssviksaker, som var vedtatt i februar 1945, og som avskaffet juryordningen og innførte en meddomstol med tre fagdommere og fire domsmenn, var ugyldig. Straffeloven paragraf 86 var feilaktig tolket, medlemskap i Nasjonal Samling kunne ikke tolkes som bistand til fienden. Dødsstraff kunne ikke anvendes, fordi bestemmelsen brøt med 20

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Grunnlovens regler om hva de provisoriske anordningene kunne omfatte. Dersom anordningene likevel ble funnet gyldige, mente forsvareren at dødsstraff var uriktig straffeutmåling. Haaland hadde vært forpliktet av de ordrene han fikk i Gestapo, og dessuten var ingen av ofrene døde. Dette var, ifølge Torstensen, formildende omstendigheter.16 Haalands sak var den første anken over en dødsdom behandlet i Høyesterett. Det ble derfor nødvendig med en rekke prinsippavklaringer. Hadde den utøvende makt, regjeringen, anledning til å endre straffeloven og innføre dødsstraff i fredstid? Ja, hadde Høyesterett konkludert allerede noen dager tidligere. Høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup fant det «lite tvilsomt at selve den situasjon som ble skapt for vårt land ved det tyske overfall den 9. april 1940 måtte gi den utøvende makt en vid adgang til, fra den nevnte dag, å gi bestemmelser av lovgivingsmessig innhold».17 Debatten på Elverum viste at Stortinget hadde en noe uklar oppfatning av Grunnlovens paragraf om provisoriske anordninger, men også «den helt riktige og avgjørende oppfatning kom til uttrykk: at det var en helt ekstraordinær og av grunnlovgiverne uforutsett situasjon – Norges okkupasjon av fiender under krig – som innebar all den hjemmel som trengtes», mente Schjelderup. Historikeren Erling Sandmo konstaterer i sin studie av Høyesterett at domstolen med dette ga svært vide grenser for nødretten regjeringen kunne utøve gjennom provisoriske anordninger.18 Av dette resonnementet, som særlig gjaldt rettergangsordningen, utledet Høyesterett i saken mot Reidar Haaland at hjemmelen var til stede også for å innføre dødsstraff ved en provisorisk anordning i oktober 1941. Heller ikke forsvarerens innvending om at anordningen ikke var kunngjort i Norge – folket må vite om lover de skal rette seg etter – ble tatt til følge, uten at det ble gitt noen begrunnelse fra førstvoterende Axel Theodor Næss. Synet på Elverumsfullmakten og de provisoriske anordningene ble støttet av de andre dommerne i Høyesterett. Men når det gjaldt den konkrete straffeutmålingen for Reidar Haaland, delte retten seg. To av dommerne stemte for 20 års fengsel. Dommer Edvin Alten mente at Haalands handlinger ikke var så graverende at de 21

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

burde føre til lovens strengeste straff. De var grove og til dels grusomme, men ingen av ofrene hadde blitt drept. Den unge Haaland hadde vært et underordnet redskap for politiets ledelse, en ledelse som kunne ha hindret mishandlingene. «Dødsstraffen bør være forbeholdt forbrytelser som er enda grovere enn de som tiltalte har begått,» argumenterte Edvin Alten. Han fikk bare følge av én dommer til. Alle de andre dommerne stemte for dødsstraff.19 Straffeprosessloven bestemte at ingen dødsdom kunne fullbyrdes uten at regjeringen hadde vurdert benådning etter en innstilling fra retten. Her hadde Reidar Haaland en siste sjanse til å berge livet. Han skrev til Kongen og ba om nåde. I brevet presiserte han at det var opp til juristene å ta standpunkt til de juridiske tvilsspørsmålene i saken. Han erkjente skyld, skrev at straffen var rettferdig, og at den sto i forhold til ugjerningene: «Når jeg nu allikevel søker om at nåde må gå foran rett, så er det vesentlig fordi jeg selv finner det så meningsløst å skulle forlate livet med så mange ugjerninger tett innpå meg,» fortsatte Haaland, og ba om at straffen måtte bli endret til livsvarig fengsel. Da ville han få anledning til å sone noen av sine synder og til å gjøre godt igjen noe av alt det onde han hadde gjort.20 Haaland var gift med en norsk kvinne som også hadde vært i tjeneste hos Gestapo. Kona hans var nå gravid, og fødselen var nært forestående. Slik straffeprosessloven var, utgjorde statsminister Einar Gerhardsen og hans regjering siste instans. Det var de som måtte avgjøre om Haalands barn skulle vokse opp uten far. To av statsrådene var prinsipielt imot dødsstraff. Den ene var finansminister Gunnar Jahn. Den andre var justisminister Johan Cappelen, som hadde bedt seg fritatt for å behandle søknader fra dødsdømte da han gikk inn i regjeringen. Statsministeren måtte derfor selv legge frem benådningssakene. I regjeringskonferansen 14. august 1945 ble søknaden fra Reidar Haaland avslått med ni mot to stemmer, Jahns og Cappelens. Etter at saken i realiteten var avgjort, fikk Gerhardsen besøk av Reidar Haalands søster. Hun forsvarte ikke brorens handlinger på noe vis, men ba pent om at regjeringen måtte spare livet hans. Gerhardsen forklarte at situasjonen i landet ikke var slik at regjeringen kunne omstøte avgjørelser i domstolene. Haalands søster gikk da stille ut. 22

Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!

Besøket gjorde et sterkt inntrykk. «Jeg synes jeg har vært med på litt av hvert, men dette var noe av det tyngste og vondeste,» kommenterte Gerhardsen senere. Statsministeren ble sittende lenge og tenke over den stillingen han selv og regjeringen var havnet i, at det var lagt i deres hender å avgjøre om et menneske skulle leve eller dø. Det var en avgjørelse Gerhardsen antok at de fleste ville slippe å ta.21 Men så kom han til å tenke på de grufulle forbrytelsene som var begått, på lidelsene som var påført andre. Gerhardsen følte seg sikker på at det ville reise seg en storm i landet dersom han og regjeringen begynte å benåde dødsdømte. En opprivende strid kunne bryte ut. Det var fare for å skape uhyggelige tilstander som ingen visste hvor ville føre hen. I statsråd samme dag var finansminister Jahn den eneste som gikk imot dødsstraffen, han ville redusere straffen til livsvarig fengsel. Selv justisminister Cappelen stemte for, han opprettholdt ikke sin dissens fra regjeringskonferansen. Avslaget ble forkynt for Reidar Haaland, som tidlig om morgenen 17. august ble ført til henrettelsesskuret på Akershus festning, der Oslos politimester ventet med ti skyttere.

Rygg: 28 mm

«... et gedigent verk om alle sider ved krigen i nord.» YNG VA R U ST VE DT, VG

FOTO: KARI HOLTHE.

Kritikerros om Nordfronten (2006):

ASBJØRN JAKLIN

25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør.

Format 148 x 231 mm / Klaffer 90 mm

ASBJØRN JAKLIN (f. 1956) er journalist i Nordlys. Han har tidligere utgitt Historien om Nord-Norge (2004), den Bragepris-nominerte Nordfronten (2006) og Isfront (2009).

ASBJØRN JAKLIN

De dødsdømte handler om 25 menn, 25 henrettelser og et land som søker rettferdighet. Den er en unik beretning om et mørkt kapittel i norsk historie.

25 MENN. 25 HENRETTELSER. ETT OPPGJØR. Kritikerros om Isfront (2009): «... en rystende delikatesse av en bok om en kald krig. » HAR STA D T I DE N DE

«Leserne av boken vil bli imponert over forfatterens gravearbeid.» E GI L R E M I -J E N SE N , FÆDREL A N DSV EN N EN

9 788205 410886

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH