Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap by Gyldendal Norsk Forlag

INTERNASJONAL STORSELGER OVERSATT TIL 35 SPRÅK

«En genial tittel, en fantastisk buzz og en fullstendig ukjent forfatter. Resultatet? Hele verden vil ha et Ikea-skap!» ELLE

Det var en gang en indisk fakir og småsvindler som fløy til Paris for å kjøpe ny spikerseng på Ikea …

«Et eventyr og en farse, men aller mest en saftig satire over vår moderne verden.» LE FIGARO

Fakiren har knapt landet før han hisser på seg en taxisjåfør, forelsker seg i en fortryllende fransk frøken på Ikea-restauranten, finner seg et rede for natten i sengeavdelingen, blir låst inne i et garderobeskap, som blir ekspedert til Storbritannia i en lastebil med en hel bataljon sudanske papirløse. Og dermed begynner fakirens vanvittige reise halve jorden rundt og tilbake.

Romain Puértolas’ debut Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikeaskap ble møtt med en unison hyllest fra lesere, bokhandlere og kritikere da den kom ut i Frankrike høsten 2013. Siden har fakirmania spredd seg i Europa, og boken er under oversettelse til hele 35 språk. Romain Puértolas (f. 1975 i Montpellier) var politiinspektør før han ble forfatter på heltid, og jobbet i mange år med å kartlegge og avsløre nettverk som smugler illegale innvandrere til vår del av verden. Han bor i Malaga i Spania med kone og to barn.

Sensasjonsboken Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap er en underholdende og livsbejaende skrøne som har tatt lesere i hele Europa med storm. Men boken rommer også et budskap om større forståelse og mer omtanke for våre medmennesker. «Denne boken er en liten humorperle, en invitasjon til toleranse og et eventyr.» LIVRES HEBDO

«Alt med denne romanen er fantastisk: Viddet, de uventede vendingene, den sære humoren og til og med kjærlighetshistorien.» SINÉ MENSUEL

«Der franske romaner ellers kan minne om et begravelsesfølge, er denne skrevet med en komisk virtuositet.» LE NOUVEL OBSERVATEUR

«En av årets mest originale bøker.» DIRECT MATIN

«En festlig, ubesværet og poetisk fortelling om en inder på jakt etter en svensk spikerseng.» LE POINT

«Denne rare, originale debutromanen er en underfundig historie som med humor og poesi tar for seg et dagsaktuelt tema – immigrasjon.» CITÉ NATIONALE DE L’HISTOIRE DE L’IMMIGRATION

«En morsom, sprø, poetisk roman full av filmatiske scener og ekstremt fargerike portretter.» LA VOIX DU LUXEMBOURG

Forfatterfoto © Le Dilettante

Originaltittel: L’extraordinaire voyage du fakir qui était resté coincé dans une armoire Ikea Copyright © Le Dilettante, 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Le Dilettante, Paris 2013 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 11,5/15,2 pkt. Minion Pro Omslagsdesign: Oversetteren takker Njål Helgheim for gode navneforslag Oversetter Ellen Huse Foucher er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46151-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Romain PuĂŠrtolas

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap Oversatt fra fransk av Ellen Huse Foucher

Sønn av sultan, sønn av fakir … Hvert barn er en keiser med vår jord som revir. jacques brel Et hjerte, det er litt som et stort (Ikea)skap. ajatashantru satel

det første ordet inderen Ajatashantru Satel Quavarsa sa da han ankom Frankrike, var av alle ting et svensk ord. Ikea. Det var det han sa, halvhøyt. Da det var sagt, lukket han døra til den gamle, røde Mercedesen og satte seg til å vente med hendene pent foldet over de silkekledde knærne som et veloppdragent barn. Drosjesjåføren, som ikke var sikker på om han hadde hørt riktig, snudde seg mot kunden slik at det knaket i kuleteppet han hadde i førersetet for å massere ryggen. I baksetet så han en mann i sin beste alder, høy, mager og senete, med en gedigen bart tvers over ansiktet som var brunbarket som en furustamme. De hule kinnene var fulle av små hull, arr etter voldsomme kviseangrep. Han hadde flere ringer i ørene og i leppene, som om han hadde villet lukke dem igjen etter bruk, med en slags glidelås. For et lurt system! tenkte Gustave Palourde for seg selv, dette 11

kunne jo være et fabelaktig botemiddel mot konas konstante plapring. Dressen i blank grå silke, det røde slipset som han ikke hadde brydd seg om å knytte, men bare hadde festet med sikkerhetsnål, den hvite skjorten – alt sammen forferdelig krøllete – vitnet om mange timers flytur. Men merkelig nok hadde han ingen bagasje. Enten er han hindu, eller så har han fått seg en kraftig hjernerystelse, tenkte sjåføren da han så den store, hvite turbanen som var surret rundt kundens hode. Men det brunbarkede ansiktet med den gedigne barten tvers over fikk ham til å helle mot hindu. – Ikea? – Ikea, gjentok inderen og dro på sluttvokalen. – Hvilken da? Øh … What Ikea? stotret Gustave, han følte at engelsken hans var like vaklende som en hund på en skøytebane. Passasjeren trakk på skuldrene som for å si at det ikke var så nøye. – Dzjøstikea gjentok han, – Dassntmatta dewåndasutsjubettajurdeparizian. Det var omtrent hva sjåføren hørte, et ubegripelig palatalt babbel. Men palatalt babbel eller ei, i de tretti årene han hadde arbeidet hos Sigøyner Taxi, var dette første gang en kunde hadde kommet rett ut fra terminal 2C på Roissy-Charles-de-Gaulle-flyplassen og bedt om å bli kjørt til en møbelbutikk. For han 12

kunne ikke huske å ha hørt at Ikea hadde åpnet en hotellkjede i det siste. Gustave hadde fått mange underlige henvendelser, men denne var toppen av kransekaka. Hvis denne fyren virkelig kom fra India, hadde han betalt en liten formue og tilbrakt åtte timer om bord på et fly, og det for å kjøpe en Billy bokhylle eller lenestolen Poäng! Bravo! Eller rettere sagt helt utrolig! Han måtte huske å skrive det ned i minneboka si, mellom sangeren Demis Roussos og forfatteren Salman Rushdie, som begge en dag hadde gjort ham den store æren å plassere sine verdige bakender på leopardskinnsetene i taxien hans. Og han måtte for all del ikke glemme å fortelle det til kona ved middagsbordet i kveld. Vanligvis hadde han ikke stort å si, og siden hennes fyldige lepper ennå ikke var utstyrt med den geniale indiske glidelåsen, holdt hun enetaler ved bordet mens datteren sendte tekstmeldinger med stavefeil til folk på hennes egen alder som ikke kunne lese engang. Det ville være en kjærkommen forandring. – Skal bli! Og sigøynersjåføren, som de siste tre helgene hadde trasket rundt i de blå og gule gangene på det svenske varehuset sammen med nevnte damer for å møblere familiens nye campingvogn, visste utmerket godt at den nærmeste Ikeaen var ved Roissy Paris Nord, bare 8,25 euro derfra. Derfor bestemte han seg 13

for å kjøre til Ikea-varehuset ved Paris Sud Thiais, på helt motsatt side av byen, tre kvarter fra der de befant seg nå. Det var jo Ikea turisten ville til. Han hadde ikke sagt hvilken. I tillegg, med den fine silkedressen og slipset var han sikkert en rik indisk industriherre. Noen titalls euro fra eller til spilte sikkert ingen rolle. Fornøyd med beslutningen gjorde Gustave et raskt overslag over hvor mye turen ville innbringe, og gned seg i hendene. Så trykket han på taksameterknappen og startet bilen. For å si det som det var, ble dette en god start på dagen.

ajatashantru satel quavarsa (som blant annet av utlendinger kunne radbrekkes til Å-ja, Tarzantrusa tel kua vårs) var fakir av yrke, men hadde bestemt seg for å opptre inkognito på sin første reise til Europa. Det var derfor han hadde byttet ut «uniformen» sin, som besto av et lendeklede formet som en enorm bleie, med en skinnende dress i blank silke og et slips som han hadde leid for en slikk og ingenting av Dhritman (uttales sånn som det skrives), en gamling i landsbyen som i sin ungdom hadde vært salgsrepresentant for en berømt sjampofabrikant og derfor hadde klart å beholde noen vakre, grå krøller. Da han hadde tatt på seg utkledningen, som han skulle ha på seg i de to dagene utflukten varte, hadde inderen i sitt stille sinn håpet å bli tatt for å være en rik indisk industriherre, ja, i den grad at han ikke engang hadde tatt på seg komfortable klær som joggedress og sandaler selv for en busstur på tre timer og en flyreise på åtte timer og et kvarter. Å gi seg ut for å være noe han ikke var, var tross alt jobben hans, 15

han var jo fakir. Av religiøse grunner hadde han bare beholdt turbanen. Under den vokste håret jevnt og trutt og hadde etter hans mening en lengde på førti centimeter og en befolkning på tretti tusen, bakterier og lus iberegnet. Da han satte seg inn i taxien den dagen, hadde Ajatashantru med en gang lagt merke til at utspjåkingen hans hadde gjort et visst inntrykk på den europeiske sjåføren, og det til tross for slipsknuten, som verken han eller fetteren hans hadde klart å knytte, selv etter de klare, men skjelvende demonstrasjonene til den parkinsonrammede Dhritman, og som de derfor hadde festet med en sikkerhetsnål, men det var en uvesentlig detalj som nok ikke ble lagt merke til midt i en slik strålende eleganse. Ettersom et blikk i bakspeilet ikke er nok når man skal betrakte noe så vakkert, hadde franskmannen faktisk snudd seg i setet for bedre å kunne beundre ham, og da hadde det knaket høyt i halsvirvlene hans som om han gjorde seg klar til å utføre et slangemenneskenummer. – Ikea? – Ikeaaa. – Hvilken Ikea? Øh … What Ikea? hadde sjåføren stotret, omtrent like vaklende i engelsk som en ku (en hellig en) på en skøytebane. – Just Ikea. Doesn’t matter. The one that better suits you. You’re the Parisian. 16

Sjåføren hadde smilende gnidd seg i hendene og startet bilen. Han har bitt på kroken, sa Ajatashantru fornøyd til seg selv. Det nye utseendet gjorde nytten, akkurat som det skulle. Med litt flaks, hvis han ikke måtte si for mye, ville man kanskje til og med ta ham for å være en innfødt.

den indiske fakiren var berømt over hele Rajasthan for å svelge teleskopiske sabler, spise glassbiter av kalorifattig sukker, stikke juksenåler i armene og for en hel rekke andre lure knep og tricks som bare han, i tillegg til fetterne hans, visste hemmeligheten bak, og som han gladelig kalte sine magiske evner for å trollbinde sitt publikum. Derfor, da han skulle betale drosjeregningen, som var kommet opp i 98,45 euro, rakte vår fakir fram den eneste seddelen han hadde til hele oppholdet, en falsk 100-euroseddel som bare hadde trykk på den ene siden, og det med en nonchalant håndbevegelse til sjåføren, som for å si at han bare kunne beholde vekslepengene. Idet sistnevnte stakk seddelen i lommeboka, distraherte Ajatashantru ham ved å peke på de digre gule I-K-E-A-bokstavene som kneiste stolt over den blå bygningen. Sigøyneren så opp mot himmelen lenge nok til at kunden kjapt kunne dra i den usynlige strikken mellom lillefingeren og den grønne sedde18

len. På et tiendedels sekund var pengene tilbake hos den opprinnelige eieren. – Forresten, kom det fra sjåføren, som trodde seddelen var vel forvart i lommeboka, – her er nummeret til drosjeselskapet mitt, i tilfelle du skulle trenge bil til tilbaketuren. Vi har sjåfører med varebil også, hvis du har mye å frakte. Selv flatpakkede monteringsklare møbler tar utrolig mye plass, det kan jeg love deg. Han fant aldri ut om inderen hadde forstått et ord av det han hadde sagt. Han rotet i hanskerommet og fant et lite visittkort av papp der en flamencodanserinne viftet seg med den hvite trekantete plasthatten drosjene har på taket. Han rakte ham kortet. – Merci, sa utlendingen på fransk. Da den røde Mercedesen fra Sigøyner Taxi var blitt borte uten at Ajatashantru hadde hatt en finger med i spillet – han var jo bare vant til å trylle bort indiske elefanter med små ører – la han visittkortet i lomma og ga seg til å betrakte det digre varehuset som strakte seg ut foran ham. I 2009 hadde Ikea slått fra seg tanken om å åpne sine første møbelvarehus i India, for loven der påla den svenske ledelsen å dele administrasjonen av virksomheten med ledere av indisk opprinnelse, som i tillegg skulle ha aksjemajoriteten, noe som hadde fått den nordiske møbelgiganten til å slå retrett. Gullgruven skulle ikke deles med noen, og enda mindre 19

med bebartete slangetemmere og tilhengere av Bollywood-såpeoperaer. Samtidig hadde verdenslederen innen skru-sammen-møbler inngått en avtale med Unicef for å kjempe mot barnearbeid og barneslaveri. Prosjektet, som omfattet fem hundre landsbyer nord i India, hadde gjort det mulig å bygge flere helsestasjoner, ernæringssentre og skoler spredt utover landsdelen. Det var en av de skolene Ajatashantru hadde havnet på etter at han hadde fått sparken, med bulder og brak, og det etter bare én ukes arbeid, ved hoffet til maharajaen Plingi Bolla (uttales sånn som det skrives), der han var blitt ansatt som fakirnarr. Han hadde kommet i skade for å knabbe en brødbit med sesamfrø, litt kolesterolfritt smør og to klaser med økologiske druer. Kort sagt, han hadde kommet i skade for å bli sulten. Som straff hadde de først barbert av ham barten, noe som i seg selv var en hard avstraffelse (selv om det hadde fått ham til å se yngre ut), deretter hadde han fått valget mellom å drive forebyggende arbeid blant barn mot tyveri og kriminalitet i skolene, eller å få kuttet av høyre hånd. Når alt kommer til alt, frykter jo fakirer verken smerte eller død … Til stor overraskelse for Ajatashantrus publikum, som var blitt vant til å se ham lemleste seg på diverse vis (grillspyd i armene, gafler i kinnene, sabler i magen), hadde han takket nei til tilbudet om amputasjon og valgt det første alternativet. 20

– Excusez-moi, monsieur, mais quelle heure est-il, s’il vous plaît? Inderen skvatt. En førtiåring i joggedress og sandaler hadde stoppet rett foran ham, ikke uten vanskeligheter, med en trillevogn med et titalls kartonger som bare en kløpper i Tetris, eller en psykopat, kunne ha stablet opp på den måten. For inderen lød dette omtrent som: Ekskysemoamøssjømekeløretilsivouple. Med andre ord noe helt ubegripelig og som ikke kunne få noen annen reaksjon fra hans side enn: WHAT? Mannen som så at han hadde henvendt seg til en utlending, trommet lett på venstre håndledd med høyre pekefinger. Fakiren forsto umiddelbart, løftet blikket mot himmelen, vant som han var til å fastslå tiden etter den indiske sola, og svarte franskmannen med en tidsforskjell på tre timer og tretti minutter. Mannen, som forsto mer enn han kunne si på engelsk, ble klar over at han da var veldig sent ute for å hente barna på skolen for hjemmelunsj, og satte kursen mot bilen i vill fart. Mens inderen betraktet folk på vei inn og ut av forretningen, la han merke til at det var meget få, ja faktisk ingen av dem, som var kledd som ham, i skinnende blank silkedress. For ikke å snakke om turban. Kameleon-effekten var med andre ord totalt mislykket. Han håpet det ikke ville sette hele prosjektet i 21

fare. Joggedress og sandaler ville ha passet vel så bra. Når han kom hjem igjen, skulle han straks ta det opp med fetteren Ish. Det var han som hadde insistert på antrekket. Ajatashantru stirret en stund på glassdørene som åpnet og lukket seg. All hans kunnskap om den moderne verden stammet fra Holly- og Bollywoodfilmene han hadde sett på tv hos adoptivmoren, Lat (noe hun så visst ikke var). Det var nokså overraskende å oppdage at disse underfundighetene, som han hadde sett på som mesterverk innen moderne teknologi, var utrolig banale for europeerne, som ikke lenger la merke til dem. Hadde man hatt en slik innretning i Kishoyoghour (uttales omtrent som quiche og yoghurt), ville han ha betraktet glassdørene til dette teknologiens tempel med samme andaktsfølelse hver eneste gang. Franskmennene var jammen bare noen bortskjemte unger. En dag, da han var bare ti år gammel, lenge før det første tegnet til teknologisk fremskritt kom til landsbyen hans, hadde en engelsk eventyrer vist ham en lighter og sagt: «Teknologiske fremskritt som er avanserte nok, kan ikke skjelnes fra magi.» Der og da hadde ikke barnet (han var) forstått. «Det betyr rett og slett», hadde mannen da forklart, «at ting som er helt alminnelige for meg, kan virke magiske for deg, alt kommer an på hvor teknologisk avansert samfunnet du bor i, er.» Så hadde små gnister sprutet ut fra 22

utlendingens tommel og skapt en vakker blå flamme, varm og strålende. Før mannen dro sin vei, forærte han Ajatashantru, som takk for en høyst underlig tjeneste vi skal komme nærmere inn på senere, denne magiske gjenstanden som inntil da ikke hadde vært kjent i den bortkomne lille landsbyen på grensen til Thar-ørkenen, en gjenstand han skulle gjøre sine første kunster med, og som skjerpet lysten hans til en dag å bli fakir. Han hadde hatt litt av den samme fantastiske følelsen – av å være vitne til noe fabelaktig – kvelden og natten før, om bord i flyet. Reisen hadde vært en utrolig opplevelse for ham som aldri hadde lettet fra jordens overflate høyere enn det den godt skjulte mekanismen under baken hans tillot i de mange svevenumrene han utførte, dvs. tjue centimeter når alt gikk som det skulle. Han hadde tilbrakt det meste av natten med å titte ut gjennom vinduet, med så måpende munn at kjeven nesten hadde gått ut av ledd. Da han omsider hadde stått og vært andektig lenge nok foran de automatiske dørene, bestemte inderen seg for å gå inn. For et paradoks! sa han til seg selv idet han fikk øye på barneparkeringen i inngangspartiet. Ikea bygger skoler og hjem for foreldreløse i India, men de har ennå ikke bygd et eneste møbelvarehus der! Det minnet ham om at han hadde reist i over ti 23

timer for å komme hit, buss og fly inkludert, og at han ikke hadde mye tid igjen til å fullføre ærendet han hadde. Han skulle fly tilbake dagen etter. Han gikk litt fortere og skrittet oppover den digre blå linoleumstrappen som førte opp til annen etasje.

til å være fra et vestlig demokratisk land hadde herr Ikea oppfunnet et høyst forunderlig forretningskonsept: tvangsbesøk i hele forretningen; hvis man ville til selvbetjeningsavdelingen i første etasje, måtte man gå opp i annen etasje, gå gjennom en uendelig lang gang som snodde seg mellom soverom, stuer og demonstrasjonskjøkken, det ene flottere enn det andre, komme til en fristende kafé, spise noen kjøttboller eller laksewraps, og så gå ned i vareavdelingen og foreta de planlagte innkjøpene. Kort sagt, en kunde som hadde kommet for å kjøpe tre skruer og to muttere, dro fra forretningen fire timer senere med et fullt utstyrt kjøkken og fordøyelsesbesvær. Svenskene, som var av det klarsynte slaget, hadde til og med hatt den lure ideen å streke opp en gul linje på gulvet for å vise den riktige retningen i tilfelle en kunde skulle begå den tabben å avvike fra den slagne landevei. Ajatashantru holdt seg derfor tett til den oppmerkete linjen mens han var i annen etasje, overbevist om at furumøblenes konger sikkert hadde 25

plassert skarpskyttere oppå skapene for å forhindre ethvert forsøk på flukt, og at disse ville plaffe ned enhver som plutselig måtte få lyst til å gå sine egne veier. Stilt overfor en så flott utstilling hadde mannen fra Rajasthan, som inntil da ikke hadde kjent til andre hus enn de spartanske og beskjedne indiske, lyst til å slå seg ned for godt i varehuset, han ville sette seg ned ved Ingatorp-bordet og bli servert en herlig tandoorikylling av en svensk pike i blå og gul sari, krype under Smørboll-dyna i den myke Sultan Fåvangsenga for en liten lur, eller legge seg i badekaret og åpne varmtvannskranen for å få hvilt seg litt etter den anstrengende reisen. Men akkurat som i tryllekunstene hans, var alt her bare humbug. Boka han hadde tatt tilfeldig ut av Billy-bokhylla var en simpel plastkloss med omslag, fjernsynet i stua hadde ikke flere elektroniske bestanddeler enn et akvarium, og ut av kranen ville det aldri komme en eneste dråpe varmt vann (ikke kaldt heller, for den saks skyld) for å fylle et badekar. Likevel: I hodet hans spiret nå tanken på å tilbringe natten her. Flyet hans gikk neste dag klokka 13. På grunn av pengemangel hadde han ikke reservert noe hotell, og han hadde jo ikke andre penger enn den berømmelige falske 100-euroseddelen, som han hadde øremerket for innkjøpet av sengen, og knepet 26

med den usynlige strikken ville nok ikke fungere i det uendelige. Lettet over ĂĽ vite hvor han skulle overnatte, kunne Ajatashantru nĂĽ konsentrere seg om ĂŚrendet sitt.