Den største straffen by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 32 mm

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

Av suksessforfatteren bak Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla

Wilson tilgjengelig i pocket: ET LITE DRAP I LISBOA «… det mest vellykkede i genren undertegnede har lest på lang tid.» TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DEN BLINDE MANNEN I SEVILLA «Robert Wilson skriver krim på et nivå vi sjelden blir tilbudt.» LEIF EKLE, NRK P2

I SELSKAP MED FREMMEDE «Det er en sterk roman.» TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DE FORSVUNNE HENDENE «Robert Wilson bekrefter sin status som en av verdens ledende kriminalforfattere …» KURT HANSSEN, DAGBLADET

Den største straffen er første bok i Robert Wilsons nye serie om den private kidnappingskonsulenten Charles Boxer. Alyshia D'Cruz lever et tilsynelatende perfekt liv i London. Hun er 25 år gammel, blendende vakker – og datteren til en av Indias rikeste menn, mangemilliardæren Francisco D'Cruz. Så blir hun bortført. Det blir Charles Boxer, tidligere politietterforsker med sine egne hemmeligheter, som får oppdraget med å kommunisere med kidnapperne. Da de ikke krever en løsesum, begynner Boxer å ane uråd. Er det noe oppdragsgiverne ikke forteller ham? De to lokale skurkene Dan og Skin, som var med på bortføringen, blir stadig mer misfornøyde. Snart begynner de å fantasere om hva de kan tjene på å overta kidnappingen og kreve løsepenger fra den indiske milliardæren.

DEN STØRSTE STRAFFEN

HANS H. SKEI, AFTENPOSTEN

KURT HANSSEN, DAGBLADET

Et lite drap i Lisboa, hans første roman i norsk oversettelse (2002), ble enormt populær og er tildelt den prestisjefylte Gold Dagger Award. I 2003 fulgte den første boken om drapsetterforskeren Javier Falcón, Den blinde mannen i Sevilla, som i flere aviser ble omtalt som påskens toppkrim. Javier Falcón er også hovedperson i De forsvunne hendene (2005), De skjulte morderne (2007) og Blodets bånd (2009).

Det Dan og Skin ikke vet, er at det foregår et storpolitisk spill i kulissene – med forgreninger til både Pakistan og India. Et livsfarlig spill som truer både Englands forberedelser til de prestisjefylte olympiske leker i 2012 og Francisco D’Cruz’ forretningsimperium.

DE SKJULTE MORDERNE «... suverent gjort.»

BLODETS BÅND «Et høydepunkt denne våren.»

ROBERT WILSON, født i England i 1957, er utdannet ved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel i Afrika.

9 788205 407886

Wilson har reist i Asia og Afrika og bodd i Hellas og Vest-Afrika. Han er gift og skriver i dag fra et avsidesliggende gårdsbruk i Portugal.

DEN STØRSTE STRAFFEN

Den største straffen introduserer Charles Boxer, Robert Wilsons nye krimhelt. Boken utkommer på norsk nesten et år før den engelske versjonen vil foreligge.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

Originaltittel: Capital Punishment Copyright © Robert Wilson 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Holmen 1,8 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co. Omslagsillustrasjon: Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40788-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Robert Wilson

Den stĂ¸rste straffen Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen

«Men linjen som skiller det gode og det onde går gjennom alle menneskers hjerte. Og hvem er villig til å ødelegge en del av sitt eget hjerte?» Aleksandr Solzjenitsyn. Gulag-arkipelet

Kapittel 1

23.15 fredag 9. mars 2012. Covent Garden, London. Selskapets siste samlede innsats på vei ut: å komme seg ut av kjelleren i tapasbaren og opp den trange flaskehalsen av en spiraltrapp, dritings hele gjengen. Alyshia, den tjuefem år gamle sjefen deres, satte fast hælen mellom sprinklene i smijernstrappa. Mølja under merket at strømmen stoppet opp og presset på for å fjerne korken. Gummien under hælen på Alyshias dyre sko ble revet av, og hun ble presset opp trappa. Rommet ovenpå snurret mens den lurvete gjengen sjanglet ut av restaurantens indre. Barkrakkene svaiet da de skjenet som rikosjetter gjennom den primitive forsamlingen av brekende fulle folk med et stemmevolum som overgikk børsmeglere på gulvet. De kom seg ut på gata, Alyshia klapret rundt på Maiden Lane som en halt ponni. Den iskalde natteluften kjølte ned svettesløret i ansiktet. Var det tilgangen på oksygen som doblet effekten av alkoholinntaket? Hun måtte fokusere, stille skarpt på de grusomme ansiktene som drev inn og ut av det kvalmende og flytende synsfeltet hennes. «Går det bra med deg, Ali?» spurte Jim. «Mistet hælen min,» sa hun mens knærne sviktet. Hun holdt seg fast i ham. «Hun er dritings,» sa Doggy, alltid parat til å fortelle folk det åpenbare. Jim dyttet ham unna. «Vi er dritings, hele gjengen,» sa Toola triumferende, gikk i bakken som om hun ble taklet og landet på rumpa med beina til alle kanter. 9

«Det var det jeg sa,» sa Jim i øret på Alyshia, «du kommer til å ende på legevakten hvis du går ut med den gjengen her. Siste fyllekule før arbeidsledighetstrygd.» Det var det eneste riktige å gjøre, tenkte hun mens gata beveget seg og hodet føltes oppblåst og digert som en sperreballong. «Går det bra med deg, Ali?» spurte Jim, tok henne i skuldrene og stakk det bekymrede ansiktet sitt inn i det flytende synsfeltet hennes. «Få meg vekk herfra,» sa hun. «Hvor er Doggy?» sa Toola. Doggy ble dyttet mot henne. «Hjelp meg litt her, amigo,» sa hun mens hun krabbet seg opp. «Få et kyss,» sa Doggy og stakk tunga ut idet han dro henne opp. Hun hylte i avsky mens gjengen sjanglet bortover gata og hoiet som skoleunger. Alyshia tok Jim i armen, gata beveget seg som et skipsdekk nå. «Få tak i en taxi til meg,» sa hun. Neonlysene blinket uskarpt i de blanke øynene hennes. Bråk i The Strand. Skrål i Charing Cross. «Nå tar det av!» ropte en stemme i det fjerne. En gjeng tenåringer løp løpsk bortover gata, banket i butikkvinduer og taklet forbipasserende. Gutter i hettejakke sparket rundt seg. To jenter vaklet rundt på stiletthæler i rennesteinen mens de dro hverandre i håret. Noen skrek, folkemassen løste seg opp, skygger føk til alle kanter. På den andre siden av The Strand satt en svart gutt med ryggen mot et stillas, beina rett ut, hodet bøyd, hendene presset mot magen. «Den gutten har blitt knivstukket,» sa Alyshia. «Kom igjen,» sa Jim. «Du finner ikke noen taxi her nede.» «Vi må ringe politiet.» Hun rotet i vesken etter mobilen sin, spurte etter politi, 10

ambulanse, hele pakka, med lepper som føltes hovne og slappe, ute av stand til å forme ordene. Sirener skar gjennom mørket. Jim nappet til seg mobilen, slo den av, puttet den i håndvesken hennes. «Kom igjen,» sa han. «De har fått beskjed.» «Vi må gjøre noe.» «Vi er for fulle,» sa Jim hissig. Han tok henne i armen. Ikke en taxi å se i Wellington Street. Han geleidet henne opp mot The Royal Opera House. Fint at du er her, Jim, tenkte hun. Eldre enn de andre. Drakk jeg virkelig så mye? En gin tonic først. Vin til paellaen. Doggy drakk brennende sambuca. Typisk ham. Hva er det med dette fortauet? Det har en skarp forhøyning på midten. Skal jeg kaste opp utenfor operaens storstue? Paellaspy i morgengry? Hodet mitt løsner fra skuldrene. Pust dypt. I øyekroken et svevende oransje lys i fylletåka. «Taxi!» ropte hun og slo ut med en arm. Den svingte inn til fortauskanten. Hun tørket kinnene sine. Pustet dypt. Klamret seg til døra, vinduet var åpent. Prøvde å se ut som om hun ikke skulle krampespy. Ga taxisjåføren adressen: Lavender Grove. I nærheten av London Fields. Taxisjåføren så ut som om han led av gulsott i gatelyset. «Ok, jenta mi,» sa han og dro tunga over de grå leppene, «hopp inn. Det er jo rene galehuset der borte. Skal du også være med?» Jim ristet på hodet, lukket døra og vinket til henne. Sjåføren kikket i speilet, kjørte ut fra fortauet og tok en U-sving. Dørlåsene slo i, skremte henne. Lyset dempet seg og slukket. Hun lente seg tilbake i den mørke taxien, prøvde å forhindre at hodet dinglet fra side til side. Ikke sov. Fortell ham hvilken vei han skal kjøre, så går det bra. «Ned her, til venstre bortover Tavistock Street og venstre igjen bort Drury Lane. Rett fram … ja, bare kjør rett fram …» «Det går bra, jeg vet hvor vi skal.» 11

Klarte ikke å fukte leppene. Rykket til når de passerte gatelyktene. Pulsen dunket i hodet. Pusten suste i ørene. Hun hadde aldri vært full på denne måten før. Hodet hennes falt bakover. Strupen ble stram. Nikkehund på hattehylla. Kom igjen, blunk, pust dypt. Hun lente seg til siden, trykket på intercomen og trodde hun sa: «Noen har hatt noe i drinken min,» men ordene bare datt uartikulert ut av henne. «Ta det rolig,» sa sjåføren, «du klarer deg fint.» Klarer jeg meg fint? tenkte hun med trynet i setet og munnen åpen, mens hun stirret på teppet. Hvis jeg klarer meg fint, hvordan har syke mennesker det da? Far? Hva sa du, far? «Ta alltid taxi etter klokka elleve i London, en svart taxi, ikke en minitaxi med fiberpels på dashbordet, sånn som disse Bangladesh-slaskene kjører.» Hva vet du? Du er jo i Bombay. Jeg er her i The Smoke. I den svarte … Mørkt som i graven. Det eneste lyset kom fra migrenen som kløyvde skallen. Hun blunket to ganger, bekreftet funksjon i øyelokkene og totalt fravær av lys. Hun dro hånden over setet, det var det samme ruglete setet som i taxien hun hadde tatt, men den beveget seg ikke. Hun kunne ikke se viserne på Cartier-klokka. Ante ikke hvor mye tid som var gått. Hun følte seg fram til døra. Det bølget fram og tilbake i hodet. Døra var låst. Hun følte etter sprekker rundt vinduet. Stilte seg på kne på gulvet. Spredte fingrene og kjente på skyvevinduet inn til førerplassen. Stengt. Låst. Det første tilløpet til panikk begynte å krible i brystet. Den andre døra. Låst. Vinduet lukket. Hun lyttet, øynene vidåpne, prøvde å fange opp den minste lyd. Ingenting. Hun tok hånden til munnen, fingrene skalv mot leppene og pusten vibrerte av fobisk hyperventilering. Et brått adrenalinrush klarnet hjernen hennes. Hun var ikke full lenger. Lårene skalv, der hun sto på kne. Hun prøvde å roe ned det som bygde seg opp i henne, men klarte det ikke. Det spredte seg for fort, kom raskt ut av kontroll, sprengte 12

seg vei opp fra lungene, skrek i ørene, og med et skarpt glimt som ikke lyste opp noe som helst, kastet hun seg mot vinduet, hev seg til den andre siden, langet ut med armer og bein og skrek så høyt at strupen ble sår. Fire lysstriper kom til syne i sprekkene rundt en dør ved siden av taxien. Den sto sikkert i en garasje med forbindelse til et hus. Døra ble åpnet. Lyset flommet inn over det mørke interiøret og fikk henne til å stivne. Hun ventet paralysert. To silhuetter. Menn. Barberte hoder. En av mennene gikk rundt til den andre siden av taxien. Hun lente seg tilbake, satte seg opp i setet, knyttet nevene, satt klar med de høye hælene. Knærne trukket opp til brystet. Albuene stemplet opp mot seteryggen. Stramme lepper over de skarpe hvite tennene. Ansiktene som drev forbi utenfor var dekket av smilende hvite plastmasker. Hun hadde sett dem før et eller annet sted, og de skremte livet av henne. Dørlåsene ble åpnet. Hender kom inn fra begge sider. Hun langet ut med det ene beinet, og så det andre. Hørte en av dem grynte i smerte. Det motiverte henne. Men så kjente hun at foten hennes ble holdt fast av den andre mannen, ankelen ble vridd i et kraftig grep sånn at hun måtte rulle med for at den ikke skulle brekke. Han trakk henne mot seg. Det andre beinet lå i klem under henne. Han fikk lagt henne på gulvet i taxien med ansiktet ned, begge anklene låst, knærne bøyd og hælene mot baken. Han bøyde seg ned og tok tak i håret hennes, dro hodet bakover til halsen hennes var så stram at hun ikke fikk fram et pip. Hun langet ut med knyttnevene. Den ene ble fanget, og så den andre. De ble presset bak på ryggen hennes. En mann satte seg overskrevs på ansiktet hennes. Han holdt håndleddene hennes med én hånd, stakk den andre hånden i lomma og tok fram et lommetørkle som han presset mot nesen og munnen hennes, og verden krympet og raste sammen. To menn, begge høye, velbygde, midt i trettiårene, dunkelt opplyst i kupeen på en hvit varebil som sneglet seg rundt i gatene i Øst-London. Den høyeste og slankeste, som kalte 13

seg Skin, hadde et barnslig ansikt, blå øyne og barbert skalle. Han begynte å bli utålmodig, rettet stadig på den hvite capsen med St. George-korset på sidene og logoen til West Ham United foran. Han så ned på kartet i A–Z-guiden, som lynte oransje og svart når de passerte under gatelyktene. Edderkoppen midt i nettet som var tatovert på siden av halsen og oppover det høyre kinnet hans, så ut som om den krøp inn i øret. Dan, sjåføren, var en annen type, kort hår, sideskill, alminnelig pen, hadde verken piercing eller tatovering. Det var bare andre gang de jobbet sammen. «Vi er sent ute,» sa han rolig og kikket etter gatenavn til høyre og venstre. «Jeg vet da for faen at vi er sent ute,» sa Skin. «Hvilken gate er vi i nå?» «Skal vi se … New Barn Street.» «New Barn Street?» sa Skin overrasket. «Hvor faen er det?» «Jeg sier bare hva som står på skiltene,» sa Dan nøytralt. «Ingen liker besserwissere, husk det, Dan.» «Bare si meg hvor i helvete jeg skal kjøre. Vi nærmer oss enden. Rett fram? Venstre? Høyre?» «Hvordan i helvete skal jeg vite det?» «Det er du som sitter med kartet.» «Hvorfor har vi ikke GPS?» «Gi meg den.» Dan røsket kartboka ut av hendene på Skin. «Du er faen ikke på riktig side engang.» «Jeg er ikke kjent øst for Limehouse.» Dan kastet boka tilbake i fanget på Skin, krysset veien, fortsatte noen hundre meter og tok til venstre. «Grange Road,» sa Skin, som om det ikke akkurat var noe mirakel. «Jeg var ikke så langt unna.» «Hvilket nummer?» «Huset med taxien utenfor.» «Noterte du ikke nummeret? «Bare se etter den forbanna taxien.» «Taxien står i garasjen,» sa Dan. «Det var det Pike sa.» 14

«Faen. Din kødd …» Skin begynte å rote rundt i lommene sine, fant en papirlapp, leste opp nummeret. Det var det siste huset i en rekke. De kom til oppkjørselen. Dan rygget opp til garasjeporten, slukket lysene. «Ok,» sa Dan. «Vi venter her litt.» «Ta på deg denne,» sa Skin, kastet en finlandshette til ham, tok av seg West Ham-capsen og la den i hanskerommet. «Sørg for at du får hullene til nesen og øynene riktig vei.» «Takk for tipset.» «Og ta den her.» Dan kikket ned på en pistol med kraftig lyddemper på. «Jeg trodde vi bare skulle hente jenta,» sa Dan. «Det var du som spurte Spike om å få jobbe med meg,» sa Skin. «Han nevnte ingenting om skytevåpen.» «Det er dette jeg gjør.» «Hva da?» «Rydder opp.» «Vi trenger ikke skytevåpen for å hente jenta. Hvordan skal jeg klare å holde både en sprøyte og en pistol?» «Det løser du sikkert,» sa Skin. «Ta en av disse også.» Han rakte Dan en kvelesnor. «Herregud.» «Og ta på deg disse,» sa Skin og rakte ham et par latekshansker. «Hva skal jeg med denne?» sa Dan og sveivet med kvelesnoren. «Hvis vi får problemer, vil pistolene stoppe kjeften på dem, få dem til å konsentrere seg, og hvis vi må … ja, du skjønner. Pike sa at han ikke ville ha noe bråk og søl, så da bruker vi disse.» «Dem?» sa Dan. «Jeg syns Pike sa at vi skulle møte taxisjåføren. Han skulle overlevere jenta, jeg skulle bedøve henne, og så skulle vi dra. Vi skulle gi ham fem tusen pund nå og fem senere.» 15

«Det var det han sa til deg,» sa Skin mens han dro på seg hanskene med et klask. «Til meg sa han at han ikke hadde gjort forretninger med taxisjåføren før, og at vi skulle ta forholdsregler i tilfelle han kom på andre tanker.» «Andre tanker?» «Andre venner som ber om mer penger og ikke vil gi oss jenta. Taxisjåføren har forbindelser … skjønner?» «Faen,» sa Dan og så for seg at alt gikk over styr. «Ta den. Ikke vær så jævlig pysete.» Dan puttet kvelesnoren i lomma og stakk pistolen innenfor jakka. De dro på seg hettene, gikk ut av varebilen og forbi garasjen og bort til bakdøra. Tre menn satt rundt et bord: to skrekkmasker av plast med strikk, et overfylt askebeger, en termos og to isoporkopper med dårlig kaffe. Taxisjåføren tillot ikke drikking på jobb. Da skar det seg alltid, særlig med en pen jente oppe i det hele. Han tok den yngste i å kikke oppunder skjørtet hennes, og fikk den eldste, som snakket litt engelsk, til å forklare at han ikke ville ha noe av det. Nå så han på dem i taushet. De var illegale innvandrere. Barske, kraftige små jævler fra Gudvethvoristan. De hadde runde barberte hoder, fulle av arr og søkk, antagelig fra en eller annen vill hestelek de bedrev på steppene, eller mer sannsynlig: fengselsvold. Den yngste så ubesvimelig ut – et ord han hadde funnet på for de idiotene som stadig dukket opp hjemme hos ham. «Lenge?» spurte han som snakket litt engelsk, han hadde flekker av størknet gips nedover genseren. Taxisjåføren svarte ikke. Kikket fra klokka til vinduet med gardinene for. Forsinket, ja. Den yngste dyttet til kameraten sin. Den eldste bøyde seg fram, gned tommel og pekefinger mot hverandre opp i ansiktet på taxisjåføren. Taxisjåføren prøvde å fukte leppene med en hvit tunge og hevet pekefingeren. Dette kom overraskende på dem, og de bablet i vei på gudhvetvoristansk i et helt minutt. Taxisjåføren lente seg tilbake, overbevist om at ’svarte faen’, minus vokalene, var det samme på deres to 16

vidt forskjellige språk. Han slo hendene ned som om han dempet to pauker. «De er her straks, og da får dere det dere skal ha,» sa han og smilte med grå tenner som sto hulter til bulter i underkjeven. «Mer gryn enn dere har sett siden søstrene deres ble giftet bort.» Ordene falt på de bulkete og oppskrapte hodene deres som restene av en knust sparegris. De sjekket fragmentene for verdi, uten resultat, snakket lenge sammen. Taxisjåføren så fra den ene til den andre med innøvd godlynne. Han hadde lært seg å like å høre på utlendinger i løpet av de to siste tiårene i London. Han var fascinert av hvordan hver enkelt rase fikk fram ordene. Araberne harket dem fram langt nede i halsen, som om de holdt på å bli kvalt av dem. Inderne boblet i vei som om de snakket walisisk under vann. Kineserne putret og freste og hylte som innendørsfyrverkeri. Disse gutta her hørtes ut som prompende geiter på beite. «Penger,» sa den eldste og rakte fram en hånd som vinket på kontantene. En varebil parkerte utenfor. Etter noen minutter ble dørene åpnet og lukket, etterfulgt av lyden av skritt langs huset. Taxisjåføren reiste seg, dro døra inntil etter seg, men den gled opp sånn at ryggen på de to ulovlige innvandrerne var synlig fra kjøkkenet, der han åpnet bakdøra. «Alt i orden?» spurte Skin, nå med hette over hodet, kun hull til øyne og munn. «Det tok sin tid,» sa taxisjåføren og kikket på de hvite latekshanskene deres. «Problemer?» spurte Skin. «Med hvem?» «Hvem tror du?» sa Skin og så på innvandrerne i den andre enden av gangen. «Og hvem faen er de?» «Hjelp, fordi dere er sene.» «Pike sa ingenting om … hjelp.» «Jeg vet det, men jeg klarte ikke å bære henne alene, og hun ble helt hysterisk da hun våknet.» «Hvor er hun?» spurte Skin. 17

«På soverommet.» «Hvordan har hun det?» spurte Dan. «Har ikke sjekket det siste kvarteret,» sa taxisjåføren. «Hun sov.» «Brukte du kloroform på henne?» «Jeg måtte det. Hun gikk jo helt av skaftet. Lider vel av klaustrofobi eller noe sånt.» Dan kikket stadig på de to innvandrerne som snakket sammen i rommet i den andre enden av gangen. «Jeg må ringe Pike,» sa Skin. «Faen i helvete,» sa Dan stille. Skin dro med seg Dan ut, ringte, førte en mumlende samtale mens Dan ventet, så ut som han måtte tisse. Skin avsluttet samtalen, dro en finger over halsen. Dan kjente at det veltet seg i magen, mimet: ’Faen.’ De dro de lyddempede pistolene fram fra de svarte jakkene, gikk inn i huset igjen med pistolene ned langs siden. «Hva faen skal dette bety?» sa taxisjåføren, som fikk øye på dem med det samme. «Vekk jenta og gjør henne klar,» sa Skin, tok ham i armen og geleidet ham bortover gangen. «Klar til hva?» «Til å dra. Hva tror du?» «Hva skal dere med pistolene?» spurte han. «Du fulgte ikke instruksene,» sa Skin med røde lepper i det svarte hettehullet. «Vi har våre ordrer. Vekk jenta.» «For guds skyld,» sa taxisjåføren. «Bare gjør det,» sa Skin og dyttet taxisjåføren mot soveromsdøra. Innvandrerne snudde seg og reiste seg da Skin og Dan kom inn, og fikk forventningene sine krympet til et lite, svart hull i et tykt løp, som bare kom nærmere og nærmere, til det var det eneste de så. De ble grepet i nakken av hvite latekshansker og dratt vekk fra stolene. Skin og Dan sparket innvandrerne ned på kne på det bulkete linoleumsgulvet, presset de tykke løpene hardt inn i hårstubben på de barberte hodene deres. Innvandrerne kikket opp, desperate i blikket, leppene hvitnet 18

over tennene, pusten gikk fortere da de forsto hvilken verdi de egentlig hadde i dette systemet som hadde brakt dem til storbyens umettelige, svarte og glinsende gap. Skin og Dan dro kvelesnorene opp fra lomma, stakk pistolene innenfor jakka og tredde løkkene over de barberte hodene på mennene som knelte foran dem, og strammet til. Taxisjåføren lukket soveromsdøra bak dem. Alyshia sov fortsatt. Bråket fra naborommet vekket henne. Og da hun så taxisjåføren, våknet også frykten igjen. Det rykket i de oppsperrede øynene hennes da hun så på døra. Lyden av en fryktelig kamp trengte igjennom. Hun rykket til da noe dunket inn i døra. Taxisjåføren tok seg til hodet med begge hender og så i taket. «Hva er det som skjer?» spurte hun, knapt hørbart. Taxisjåføren svarte ikke. Gjennom grynt og pes hørte de lyden av hæler som skrapte mot linoleumen. Deretter en ladet stillhet, etterfulgt av lyden av noe som falt i gulvet. Taxisjåføren slapp armene ned langs siden, ristet på hodet. Alyshia sto med ryggen mot veggen og stirret på døra. Ikke en lyd. «Ok,» sa taxisjåføren, som ikke kunne vente lenger. «La oss få deg ut herfra.» Han åpnet døra. Rommet var fylt av en grusom stank. «Ikke ennå, din jævla idiot,» sa Skin. Alyshia så mennene med hetter, kikket ned på de oppsvulmede ansiktene til innvandrerne, deres nye skrekkmasker. Hun spydde. Taxisjåføren dro henne inn i rommet igjen. «Få stelt henne,» sa Skin. «Har du noe vi kan pakke inn disse to i?» «I garasjen,» sa taxisjåføren. «Det ligger noen plastpresenninger der.» Dan forlot rommet, ravet bort til garasjen, sjokkert over det han nettopp hadde gjort. Han kom tilbake med presenningene. De rullet innvandrerne inn i dem, knøt igjen i begge ender mens de hostet av stanken i rommet. De bar dem ut i garasjen. Dan gikk ut bakdøra og langs siden på huset, sjekket gata. Tom. Han banket på garasjen, åpnet bakdørene på 19

kassebilen. De lempet inn de døde, lukket dørene og gikk inn for å hente jenta. Taxisjåføren hadde åpnet vinduet i rommet, men stanken hang i lenge på grunn av de kraftige persiennene. «Du skulle ikke ha gjort det der,» sa Skin. «Du følger jo faen ikke instruksene.» «Jeg visste jo ikke at det skulle bli sånn,» sa taxisjåføren. «Har dere pengene mine?» Skin rakte ham en tykk konvolutt. De gikk inn på soverommet. Alyshias skjørt og bluse lå flekket av oppkast på gulvet under en brun strømpebukse. Hun kikket opp på dem fra senga i bare truse og BH, frykten oste av henne. «Har du fått alarmkoden til leiligheten hennes?» spurte Dan. Taxisjåføren ristet på hodet mens han telte pengene. Skin og Dan kikket på Alyshia. Hun ga dem koden. Skin ringte en samtale, oppga koden, la på. «Hent en plastpose til sakene hennes,» sa Dan. Taxisjåføren gikk ut på kjøkkenet, kom tilbake med en pose, la Alyshias skitne klær i den. Dan tok en liten svart eske opp fra lomma, tok ut en sprøyte med hette på, fylt med en klar væske. Alyshia trykket seg inntil veggen og klynket idet han knipset luften ut av sprøyta og tok av hetta. «Har du gjort dette før?» spurte taxisjåføren og kikket over skulderen til Dan. «Første gang,» sa Dan og himlet med øynene. «Jeg skal være stille,» sa Alyshia. «Bare ikke …» «Dette vil gjøre deg rolig og avslappet,» sa Dan, og deretter til taxisjåføren som stirret på ham: «Har du lyst på en vodka-martini, eller?» «Hvem skal rydde opp i dette rotet her?» «Det hadde ikke vært noe rot,» sa Skin og stakk det hettekledde ansiktet sitt opp i ansiktet til taxisjåføren, «hvis du hadde gjort som du fikk beskjed om.»

Rygg: 32 mm

Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

Av suksessforfatteren bak Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla

Wilson tilgjengelig i pocket: ET LITE DRAP I LISBOA «… det mest vellykkede i genren undertegnede har lest på lang tid.» TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DEN BLINDE MANNEN I SEVILLA «Robert Wilson skriver krim på et nivå vi sjelden blir tilbudt.» LEIF EKLE, NRK P2

I SELSKAP MED FREMMEDE «Det er en sterk roman.» TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DE FORSVUNNE HENDENE «Robert Wilson bekrefter sin status som en av verdens ledende kriminalforfattere …» KURT HANSSEN, DAGBLADET

DEN STØRSTE STRAFFEN

HANS H. SKEI, AFTENPOSTEN

KURT HANSSEN, DAGBLADET

DE SKJULTE MORDERNE «... suverent gjort.»

BLODETS BÅND «Et høydepunkt denne våren.»

ROBERT WILSON, født i England i 1957, er utdannet ved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel i Afrika.

9 788205 407886

Wilson har reist i Asia og Afrika og bodd i Hellas og Vest-Afrika. Han er gift og skriver i dag fra et avsidesliggende gårdsbruk i Portugal.

DEN STØRSTE STRAFFEN

Den største straffen introduserer Charles Boxer, Robert Wilsons nye krimhelt. Boken utkommer på norsk nesten et år før den engelske versjonen vil foreligge.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS