Den tredje stemmen by Gyldendal Norsk Forlag

Samtidig blir tolltjenestemannen Bengt Sahlmann funnet hengt i sitt eget hjem like utenfor Stockholm. Politiet finner raskt ut at det er snakk om et fingert selvmord, og at det har noe å gjøre med et stort parti narkotika som tolltjenestemannen har beslaglagt. Cilla & Rolf Börjlind har skrevet manus til 26 Martin Beck-filmer og til Arne Dahls serie om A-gruppen. I 2004 og 2009 viste svensk tv krimseriene Graven og Morden spesielt skrevet for SVT. Begge seriene ble store suksesser, både blant kritikere og TV-seere. I tillegg har de skrevet manus til en rekke andre tv-serier. Rolf Börjlind har skrevet manus til 18 filmer og ble tildelt en Guldbagge (svensk filmpris) for filmen Yrrol. Den tredje stemmen er deres andre bok, og bøkene har allerede vakt internasjonal oppsikt. Bøkene er solgt til 25 land.

Omslag: Valentin&Byhr Fotograf: Rob Vanstone Modell: Camilla Wennberg Författarfoto: Thron Ullberg

Olivia Rönning er nabo med Bengt Sahlmann og hans etterlatte datter, og dras ufrivillig inn i etterforskningen. Sporene hun følger, krysser saken til Tom Stilton, og de slår seg sammen i jakten på de skyldige. Det blir snart klart for dem at de står overfor mektige og farlige kriminelle. Den tredje stemmen er Cilla og Rolf Börjlinds andre krim med Olivia Rönning og Tom Stilton.

«Suksess nummer to.»

Mariestads-Tidningen

«Boken har den spesielle kvaliteten som gjør at man bare må lese videre.»

UNT

9 788205

429802

CILLA & ROLF BÖRJLIND Den tredje stemmen

Marseille. En blind kvinne blir funnet drept og partert. Mordet går hardt inn på en venn av den tidligere politimannen Tom Stilton. De to bestemmer seg for å reise til Frankrike for å finne ut hvem som sto bak det brutale drapet.

CILLA & ROLF

Tidligere utgitt:

BÖRJLIND Den tredje stemmen

«Solide svensker.»

Stavanger Aftenblad

«Springflo holder absolutt samme klasse som Keplers debut.»

Smålandsposten

«Historien er spennende og intensiv. En god krim.»

Dagbladet Sundsvall

«Helt umulig å legge fra seg.»

LitteraturMagazinet

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 4 av 459) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Den tredje rösten Copyright © Cilla and Rolf Börjlind 2013 by Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Norstedts, Stockholm 2013 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: ISBN 978-82-05-42980-2 ISBN 978-82-525-8339-7 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 3 av 459) NOT PRINT READY!

Cilla & Rolf BĂśrjlind

Den tredje stemmen Oversatt fra svensk av Kjell JĂ¸rgen Holbye

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 5 av 459) NOT PRINT READY!

Hvis man bak lukkede Ă¸yne lukker Ă¸ynene en gang til, lever til og med steinene. Peter Handke

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 7 av 459) NOT PRINT READY!

eg står helt ute på kanten av taket, barbeint, ni etasjer nedenfor ser jeg den grå gaten. Den er tom. Byen sover. Det er vindstille. Jeg går noen skritt langs kanten og strekker ut armene, det gjør det lettere å holde balansen. En fugl glir ned og setter seg litt bortenfor meg, jeg tror det er en kaie, den ser ut over de tause husene. Den har også vinger. Mine er hvite, den har svarte. Snart lysner det. Jeg tar et par skritt mot kaien, forsiktig, for ikke å skremme den, jeg vil at den skal skjønne hvorfor jeg er her. På denne tiden. Jeg vil forklare. Jeg forlot kroppen min i natt, hvisker jeg til kaien, alt før jeg var død. Jeg svevde et stykke oppover allerede da han begynte mishandlingen, jeg så alt ovenfra. Jeg så hvordan remmene skar inn i halsen, han hadde strammet dem altfor hardt, jeg forsto at jeg var i ferd med å bli kvalt. Det var derfor jeg skrek så forferdelig, det gjorde så vondt, jeg hadde aldri skreket sånn før. Det var nok derfor han begynte å slå meg, om og om igjen, det tunge askebegeret knuste tinningen. Det så uhyggelig ut. Nå kjenner jeg vinden. Det er den første, milde brisen som kommer inn fra havet, kaien ser på meg med det ene øyet, langt borte ser jeg den veldige madonnaen av gull. Hun står på den høyeste åsen, ansiktet hennes er vendt mot meg. Så hun også det som skjedde i natt? Var hun også der i rommet? Kunne hun ikke ha hjulpet meg da? 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 8 av 459) NOT PRINT READY!

Jeg kikker på kaien igjen. Før jeg døde, var jeg blind, hvisker jeg, det var derfor det var så ubehagelig i natt. Vi var ikke alene i rommet, han og jeg, jeg hørte flere. Jeg ble redd for det jeg ikke kunne se, for stemmene til de mennene jeg hørte, på fremmede språk, jeg ville ikke være med lenger. Alt luktet. Så døde jeg. Da var det bare han og jeg som var igjen der inne, han måtte tørke vekk alt blodet selv. Det tok så lang tid. Kaien sitter på samme sted, ubevegelig. Er det en fugleengel? Har den blitt fanget i et nett og brukket nakken? Eller blitt knust under en trailer? Nå hører jeg lyder fra gaten langt der nede, noen har våknet, jeg kjenner lukten av brent søppel helt opp hit. Snart myldrer det mellom husene. Jeg må skynde meg. Han bar meg ut i mørket, hvisker jeg til kaien, ingen så oss. Jeg svevde litt over. Han la meg ned i en bakluke og bøyde de tynne beina mine, han hadde det travelt. Vi dro ned til et klippelandskap ved vannet. Han la den nakne kroppen min på bakken ved siden av bilen, i grusen, jeg ville strekke meg ned og stryke en hånd over kinnet mitt. Jeg så virkelig skjendet ut. Han dro meg av sted etter armene, langt inn blant trær og klipper. Der parterte han meg. Han skar av hodet først. Jeg lurte på hva han følte mens han gjorde det, han gjorde det så fort, med en stor kniv. Han gravde meg ned på seks forskjellige steder, langt fra hverandre, han ville ikke at jeg skulle bli funnet. Da han dro derfra, dro jeg hit. Til taket. Langt borte i fjellene i nord glir de første solstrålene opp over åskammen, det gnistrer i doggen på hustakene, en enslig fiskebåt er på vei inn i havnen. Det kommer til å bli en vakker dag. Kaien ved siden av meg faller ut i vinden med utstrakte vinger, jeg lener meg ut og følger etter. Noen kommer til å finne meg. Det er jeg sikker på.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 9 av 459) NOT PRINT READY!

kåret ut av magen til den drepte moren min.» Olivia pinte seg selv, døgnet rundt, mørke, ekle tanker okkuperte nettene hennes, om dagen holdt hun seg unna. Det varte lenge. Det varte til hun ble mer eller mindre apatisk. Til det ikke gikk lenger. En morgen slo overlevelsesinstinktet til og pisket henne ut i verden igjen. Da tok hun en beslutning. Hun ville gjennomføre det siste semesteret på politihøgskolen, ta aspiranttjenesten og bli politi. Så skulle hun reise utenlands. Hun ville ikke søke noen fast stilling. Hun skulle forsvinne, langt vekk, og prøve å komme i kontakt med den hun hadde vært før hun ble datteren til to drepte foreldre. Om det var mulig. Hun gjennomførte planen, lånte penger av en slektning og reiste i vei i juli. Alene. Først til Mexico, hjemlandet til den drepte moren hennes, til ukjente steder med ukjente mennesker og fremmede språk. Hun reiste med lite oppakning, en brun ryggsekk og et kart, uten mål og mening. Alle steder var nye, og hun var ingen. Hun måtte forholde seg til sine egne følelser i sitt eget tempo. Ingen så at hun gråt, ingen visste hvorfor hun plutselig kunne sette seg ned ved en bekk og la det svarte håret drive et lite stykke med strømmen. 9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 10 av 459) NOT PRINT READY!

Hun var i sitt eget univers. Før reisen hadde hun hatt en vag idé om å prøve å oppspore stedet der moren kom fra, kanskje finne noen slektninger, men hun innså at hun visste altfor lite til at det kunne føre til noe. Så gikk hun på bussen i en liten by og gikk av i en som var enda mindre. Etter drøye tre måneder endte hun opp i Cuatro Ciénegas. Hun tok inn på Xipe Totec, den flådde guds hotell, i utkanten av den lille byen. I skumringen gikk hun barbeint til det vakre torget i sentrum, hun fylte tjuefem og ville se folk. Det hang kulørte lykter i platanene, og små grupper av ungdommer sto ved hvert tre, unge jenter i fargesprakende skjørt, og unge gutter med skritt som struttet av lommetørklær. De lo. Musikken fra barene blandet seg ute på torget, eslene sto stille ved springvannet, merkelige dufter bredte seg i luften. Hun satt på en benk som en fremmed og følte seg helt trygg. Etter en time gikk hun tilbake til hotellet. Kvelden var fremdeles mild da hun satte seg på en treveranda med utsikt mot Chihuahua-ørkenen som bredte seg ut foran henne, sikadens skarpe sang blandet seg med klapringen av hestehover i bakgrunnen. Hun hadde nettopp skeiet ut med en kald øl og vurderte å ta en til. Da skjedde det. For første gang. Hun kjente fast grunn under føttene. Jeg skal skifte etternavn, tenkte hun. Jeg er faktisk halvt meksikaner. Jeg tar navnet til mamma. Hun het Adelita Rivera. Jeg skal skifte etternavn fra Rönning til Rivera. Olivia Rivera. Hun så ut over ørkenen foran seg. Selvsagt, tenkte hun, det er sånn jeg må begynne om igjen. Så enkelt. Hun snudde seg og holdt opp den tomme ølflasken mot baren innenfor. Hun ville straks få en ny. Den ville hun drikke som Olivia Rivera. Hun så ut mot ørkenen igjen, så hvordan den lette vinden 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 11 av 459) NOT PRINT READY!

rullet et par tørre busker over den heteskimrende bakken, så en grønnsvart øgle pile opp på en trearmet, taggete saguaro, hun så et par lydløse rovfugler gli bort mot den glødende horisonten og plutselig smilte hun, rett ut, av ingenting. For første gang siden sensommeren i fjor følte hun seg nesten lykkelig. Så enkelt! Den natten sovnet hun hos Ramón, den unge bartenderen som hadde lespet en anelse da han høflig spurte om hun ville elske. Hun var ferdig med Mexico. Reisen hadde tatt henne dit hun hadde hatt behov for å komme. Neste mål var Costa Rica og byen Mal Pais, stedet der hennes biologiske far hadde hatt et hus. Han hadde kalt seg Dan Nilsson der, i virkeligheten het han Nils Wendt. Han hadde levd et dobbeltliv. På veien dit tok hun flere beslutninger, alle med utspring i Olivia Rivera. I den merkelige styrken det nye etternavnet hadde gitt henne. En av dem var å legge politikarrieren på is og begynne å studere kunsthistorie. Adelita hadde vært kunstner og vevd vakre stoffer, kanskje de ville få kontakt på en eller annen merkelig måte, tenkte hun. Noe annet, og mer avgjørende, hadde å gjøre med hennes egen innstilling: Fra det øyeblikket hun kom tilbake til Sverige ville hun gå sine egne veier. Hun hadde brent seg på mennesker hun hadde stolt på. Hun hadde vært naiv og åpen og fått en håndgranat i hjertet. Det ville hun ikke utsette seg for en gang til. Fra og med nå ville hun bare stole på ett eneste menneske. Olivia Rivera. Det var blitt ettermiddag da hun steg opp av havet ved en strand på Nicoya-halvøya i Costa Rica. Det lange, svarte håret hennes falt ned over en dypbrun kropp etter fire måneder i den tropiske solen. Hun gikk opp på den tomme 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 12 av 459) NOT PRINT READY!

stranden og la et håndkle over skuldrene, en grønn kokosnøtt rullet opp og ned i vannkanten, hun snudde seg mot havet og visste at hun måtte gjennom det en gang til. Akkurat her, akkurat nå. «Skåret ut av magen til den drepte moren min.» Bildet kom frem i bevisstheten hennes igjen. Moren hadde druknet i en springflo, blitt gravd ned på en strand på NordKoster. Før jeg ble født, tenkte Olivia, hun døde før jeg ble født. Hun fikk aldri se meg. Nå sto hun selv på en annen strand og prøvde å akseptere det. Det var mye vanskeligere enn å forstå, å akseptere at du aldri hadde hatt din mors blikk på deg. Å være født usett. Hun så på havet foran seg, oseanet strakte seg helt inn i den flammende, gulrøde horisonten. Det var i ferd med å skumre. Stille dønninger vugget mot land, myke, varme bølger rullet opp mot føttene hennes, langt der ute så hun en klynge mørke hoder som duppet på overflaten. Hun tok på seg den tynne, hvite kjolen sin og begynte å gå. Små, gråhvite krabber smatt ned i sandhulene sine da hun passerte, vannet visket ut fotsporene bak henne. Hun hadde gått langs stranden i nesten en time, sakte, helt fra Santa Teresa og ut hit, til klippene ved Mal Pais. Hun visste at det ville bli slik som dette, at bildene og tankene ville bli revet opp igjen. Akkurat her, akkurat nå. Det var hele vitsen med turen. Hun ville synke ned i smerten igjen, en siste gang, hun ville være klar. Om et par minutter skulle hun treffe en mann som ville føre henne enda nærmere den gåtefulle fortiden hennes. Mannen satt på den lange trestammen i vannkanten. Han var syttifire år gammel og hadde bodd i området hele sitt liv. En gang var han eier av en bar i Santa Teresa, nå satt han for det meste på verandaen foran det merkelige huset 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 13 av 459) NOT PRINT READY!

sitt og drakk. Han var ferdig med det meste. Da hans elskede døde for noen år siden, forsvant det siste som holdt livsflammen levende, nå var det ikke stort igjen. Trekke pusten og slippe den ut, før eller senere er det slutt. Men han klaget ikke. Han hadde jo spriten sin. Og fortiden. Mange mennesker hadde kommet og gått i livet hans, noen hadde blitt værende i hukommelsen. To av dem var Adelita Rivera og Dan Nilsson. Og nå skulle han møte datteren deres. En datter ingen av dem selv hadde møtt. Han angret på at han ikke hadde tatt med seg en skvett rom til stranden. Olivia fikk øye på ham på lang avstand. Hun visste omtrent hvordan han ville se ut, det hadde Abbas el Fassi fortalt. Men helt sikker kunne hun ikke være, så hun stoppet opp et stykke fra trestammen og ventet på at mannen skulle se opp. Det gjorde han ikke. – Rodriguez Bosques? – Bosques Rodriguez. Bosques er fornavnet. Du er Olivia? – Ja. Nå så Bosques opp. Da de gamle, smale øynene hans nådde ansiktet til Olivia, rykket han til. Ikke særlig merkbart, men tilstrekkelig til at Olivia fikk et tydelig flashback: Nøyaktig slik hadde Nils Wendt reagert da han hadde sett henne i en hyttedør på Nord-Koster i fjor, uten at han hadde noen anelse om hvem hun var. Først og fremst ikke at hun var datteren han hadde fått med Adelita Rivera. Og Olivia hadde ikke hatt noen anelse om hvem mannen i døren var, og så hadde de skiltes, og det var første og siste gangen hun så faren sin i live. – Du er jo prikk lik Adelita, sa Bosques med den rustne stemmen sin. – Jeg er datteren hennes. – Sett deg ned. Olivia satte seg på trestammen et godt stykke fra Bosques. Han noterte seg det. 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 14 av 459) NOT PRINT READY!

– Du er svært vakker, sa han. Som henne. – Du kjente moren min. – Og faren din. Den store svensken. – Ble han kalt det? – Av meg. Og nå er begge to døde. – Ja. Du skrev at du hadde et bilde av mamma? – Bilde, og noen andre småting. Olivia hadde fått e-postadressen til Bosques av Abbas el Fassi. Et eller annet sted i Mexico hadde hun gått inn på en internettkafé, mailet Bosques, forklart hvem hun var og at hun hadde tenkt seg til Costa Rica og ville treffe ham. Bosques hadde svart med én gang, en personlig e-post var noe han fikk hvert lysår, og fortalte at han hadde noen personlige eiendeler etter foreldrene hennes. Nå tok han opp en liten, avlang metalleske, rød og gul, opprinnelig ment for svært eksklusive kubanske sigarer, åpnet den og tok ut et fotografi. Han skalv en anelse på hånden. – Dette er moren din. Adelita Rivera. Olivia strakte seg mot Bosques og tok fotografiet. Hun kjente en svak duft av sigar. Det var et fargefoto. Hun hadde sett et bilde av moren sin en gang tidligere, på et foto som Abbas hadde hatt med seg fra Santa Teresa året før, men dette var mye skarpere og bedre. Hun så på moren sin og så at hun skjelte litt på det ene øyet. Akkurat som Olivia. – Adelita ble oppkalt etter en meksikansk frihetsheltinne, sa Bosques. Adelita Velarde. Hun var soldat i den meksikanske revolusjonen. Navnet hennes ble et symbol for sterke og modige kvinner. Det ble skrevet en sang til henne, «La Adelita». Plutselig begynte Bosques å synge, lavmælt, på et mykt og melodisk spansk, sangen om den sterke og modige kvinnen som alle opprørere forelsket seg i. Olivia så på ham, på bildet av moren, og den gamle mannens skjelvende sang smøg seg inn der de dypeste følelsene hennes var gjemt. Hun hevet blikket og så utover havet, hele situasjonen var absurd, 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 31383) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 3. desember 2013 - 14:36 (side 15 av 459) NOT PRINT READY!

magisk, så langt fra aspiranttjenesten i stockholmspolitiet det var mulig å komme. Bosques sluttet å synge og sank sammen med blikket mot sanden. Olivia så på ham og innså at også Bosques sørget. Moren og faren hennes hadde vært nære venner av ham. Hun flyttet seg nærmere, nesten helt inntil ham. Forsiktig tok han hånden hennes i sin. Hun lot ham. Bosques kremtet lett. – Moren din var en svært dyktig kunstner. – Abbas fortalte det. Jeg skulle hilse fra ham. – Han er flink med kniver. – Ja. – Skal vi gå opp til huset til faren din? – Snart. Olivia snudde seg mot vannet igjen og så hvordan en enorm bølge pulserte gjennom havet der ute, alle de mørke hodene hun hadde sett i vannskorpen hevet seg opp på hvite surfebrett, fanget inn bølgen med sammenkrøkte kropper og ble slynget vekk fra den brennende horisonten med vanvittig fart. Hun reiste seg.