Den usynlige broen

Rygg: 52 mm

«Orringer får oss til å bry oss dypt om menneskene i sin nesten altfor virkelige fiksjonsverden. I tiden det tar å lese denne store romanen, og i lang tid etterpå, blir det vår verden også.»

Th e N e w York Tim e s B o ok R e v i e w

«Den usynlige broen er en fortelling om elskere revet fra hverandre av krig, familie og de heldiges overlevelse … Praktfullt.»

C h i c ag o Tr i b u n e

«Virkelig hjerteskjærende … en fest for sansene.»

Sa n Fra n c i s c o C h r on i c l e

«Et uforglemmelig, viktig arbeid …

Ekstraordinært.»

The Miami He ral d

Paris, 1937: Andras Lévi, en ung, jødisk arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern. Men da han innleder et innviklet forhold til brevets adressat – den vakre enken og ballettdanserinnen Klara – blir han samtidig innviet i en mørk hemmelighet som skal komme til å forandre livene deres for alltid.

Format: 133 x 211 mm

Julie Orringer

Mens Europa beveger seg stadig nærmere den uunngåelige krigen, blir det stadig vanskeligere å være utlending – og jøde – i Paris. Snart lukkes alle dører for Andras og vennene hans, og de tvinges tilbake til et Ungarn som er i ferd med å bli dratt inn i krigen på Hitlers side.

Fra den ungarske landsbyen Konyár til de storslåtte operahusene i Budapest og Paris, fra den bitende kulden på Andras' loftsrom til den varme lidenskapen hos Klara i rue de Sévigné, fra den håpløse karpatiske vinteren til det skjebnesvangre livet i arbeidsleirene – Den usynlige broen forteller historien om kjærlighet satt på prøve, og om en jødisk families kamp mot tilintetgjørelse.

Julie Orringer har skrevet en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest.

Juli e Or r inger (f. 1973) er vokst opp i New Orleans og Ann Arbor i Michigan. I dag bor hun i Brooklyn. Julie Orringer er utdannet ved Iowa Writers’ Workshop og Cornell University. Hun har hatt flere noveller på trykk i anerkjente tidsskrifter, inkludert The Paris Review, The Yale Review og Best New American Voices.

Hennes skjønnlitterære bokdebut kom med novellesamlingen Puste under vann (Gyldendal, 2007). Boken fikk strålende anmeldelser.

Den usynlige broen

Orringer spiller fiolin og elsker å stå på ski.

Hun arbeider for tiden på en ny roman.

«Orringers triumf av en roman er like mye en sterk påminnelse om en tid som ikke er så langt borte, som det er en lysende historie om kjærlighetens evne til forsoning.»

P u bl is h e r s We e kly

Roman

For fat ter foto: Chr ista Parravani D e s i g n : B j ø r n Kul s e t h

Originaltittel: The Invisible Bridge Copyright © Julie Orringer 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Alfred A. Knopf, New York Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream (1,6) Boken er satt med Minion 10.5/12 pkt.

Omslag: Bjørn Kulseth & Co. Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-39779-8

Julie Orringer

Den usynlige broen Oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik

Innhold

Del I: Skolegaten 1. Et brev 2. Vesteuropaekspressen 3. Quartier Latin 4. École Spéciale 5. Théâtre Sarah-Bernhardt 6. Arbeid 7. En lunsj 8. Gare d’Orsay 9. Bois de Vincennes 10. Rue de Sévigné 11. Vinterferie

13 25 35 43 63 73 84 96 110 116 130

Del II: Knust glass 12. Hva som skjedde i atelieret 13. Gjesten 14. Hårklipp 15. I Tuileriene 16. Steinhuset 17. Synagogue de la Victoire 18. Café Bédouin 19. Et mørkt smug 20. En død mann

9

153 171 196 201 214 241 251 258 276

Del III: Noen kommer, noen går 21. Et middagsselskap 22. Signorina di Sabato 23. Sportsklubben Saint-Germain 24. SS «Île de France» 25. Det ungarske konsulatet

289 296 320 344 359

Del IV: Den usynlige broen 26. Subcarpathia 27. Snøgåsa 28. Permisjon 29. Bánhida leir 30. Barna og generalen 31. Tamás Lévi 32. Szentendre stasjon 33. Ferden går østover

375 395 407 428 469 487 514 541

Del V: Ved ild 34. Turka 35. Tatarene i Ungarn 36. Et bål i snøen 37. En som slapp unna 38. Okkupasjon 39. Farvel 40. Mareritt 41. De døde 42. Et navn

569 597 613 632 653 660 667 684 701

Epilog

709

1. kapittel

ET BREV

Siden skulle han fortelle henne at historien deres egentlig begynte i Den kongelige ungarske opera, kvelden før han tok Vest-Europaekspressen til Paris. Året var 1937; måneden var september, kvelden kald for årstiden. Broren hadde absolutt villet ha ham med i operaen, som en avskjedsgave. Forestillingen var Tosca, og de skulle sitte helt øverst. De tre marmorbuene over hovedinngangen, fasaden med de korintiske søylene og det bombastiske entablementet var ikke for sånne som dem. De fikk ta til takke med en beskjeden sideinngang med en rødmusset billettkontrollør, et nedslitt gulv, vegger overklistret med frynsete operaplakater. Jenter i knekorte kjoler var på vei opp trappene arm i arm med unge menn i loslitte dresser. Pensjonister kjeklet med de hvithårede konene sine mens de stavret opp de fem smale trappeløpene.

Helt øverst, et feststemt spetakkel: Salongen der de solgte forfriskninger, med speil og trebenker langs veggene, luften stinn av sigarettrøyk. En dør i den andre enden førte inn til selve konsertsalen, den store, elektrisk opplyste grotten, med freskomaleriet av greske udødelige guder i taket, og gullforsirede benkerader.

Andras hadde aldri trodd han skulle se en opera her, og ikke ville han ha gjort det heller om ikke Tibor hadde spandert billetter. Men Tibor var av den mening at enhver som hadde vært bosatt i Budapest, måtte ha opplevd minst én aften med Puccini i Operaház. Nå bøyde Tibor seg frem over gelenderet og pekte på admiral Horthys losje, som sto tom den kvelden, bortsett fra en eldgammel general i husarjakke. Langt der nede gikk smokingkledde plassanvisere og fulgte menn og kvinner til plassene deres, herrene i kjole og hvitt, kvinnene med glitrende smykker i håret.

«Dette skulle Mátyás ha sett,» sa Andras.

13

«Det får han se, Andráska. Han kommer til Budapest når han har tatt studenteksamen, og før året er omme, vil han være luta lei av dette stedet.»

Andras måtte smile. Både han og Tibor hadde flyttet til Budapest straks de var ferdige på gimnázium i Debrecen. Alle var oppvokst i Konyár, et tettsted på slettelandet i øst, og også de hadde en gang sett på hovedstaden som verdens midtpunkt. Nå hadde Tibor planer om å studere medisin i Italia, og Andras, som hadde bodd her bare et år, skulle gå på skole i Paris. Før beskjeden fra École Spéciale d’Architecture kom, hadde alle trodd at Tibor skulle bli førstemann som dro. De tre siste årene hadde han jobbet som ekspeditør i en skobutikk i Váci utca, spart til skolepengene og hengt over de medisinske lærebøkene utover kveldene, så desperat at man skulle tro han prøvde å redde sitt eget liv. Da Andras flyttet inn hos ham året før, trodde de at Tibor allerede sto på reisefot. Han hadde tatt alle eksamener og søkt om opptak på det medisinske fakultetet i Modena. Han trodde det kunne ta et halvt års tid å få papirene i orden og få utstedt studentvisum. I stedet hadde universitetet satt ham på en venteliste for utenlandske studenter, og han hadde fått beskjed om at det kunne ta både ett og to år før han ble immatrikulert.

Tibor hadde ikke sagt et ord om sin egen situasjon siden Andras fikk beskjed om stipendet, og han hadde heller ikke vist antydning til misunnelse. I stedet hadde han kjøpt disse operabillettene og hjulpet Andras med planene. Nå, idet lyset ble dempet og orkesteret begynte å stemme instrumentene, ble Andras overveldet av skamfølelse: Han visste jo at han ville vært glad på Tibors vegne om situasjonen hadde vært omvendt, men det spørs om han hadde vært så flink til å skjule sjalusien.

Fra en dør på siden av orkestergraven dukket en høy, spjælete mann med hår som hvite flammer frem og trådte inn i rampelyset. Publikum huiet begeistret mens mannen skrittet bort til podiet. Tre ganger måtte han ta imot bifallet med et bukk, for så å løfte hendene som tegn på at han ga opp, før de stilnet; så snudde han seg mot musikerne og løftet taktstokken. Etter et øyeblikks dirrende stillhet rullet en storm av musikk fra messingblåserne og strykerne og trengte inn i Andras’ bryst, fylte brystkassen så 14

han nesten ikke fikk puste. Fløyelsteppet gikk opp og åpenbarte det indre i en italiensk katedral, hvor interiøret var gjenskapt i fullendte og intrikate detaljer. Glassmalerier strålte ravgult og asurblått, og en halvferdig freske av Maria Magdalena fremsto spøkelsesaktig mot en pusset murvegg. En mann i stripete fengselsdrakt snek seg inn i kirken og gjemte seg i et av de mørke kapellene. En maler kom inn og begynte å arbeide på fresken, fulgt av en kirketjener som maste på maleren og ville ha ham til å rydde unna penslene og duken han hadde lagt på gulvet for å fange opp drypp: Det skulle snart være gudstjeneste. Så kom operaens diva, Tosca, som sto modell som Maria Magdalena, med de karminrøde skjørtene flagrende rundt anklene. Sangen steg til værs og svevde under den malte kuppelen i Operaház: den klarinettlignende tenoren til maleren Cavaradossi, den runde bassen til rømlingen Angelotti, den varme, aprikosaktige sopranen til den fiktive divaen Tosca, spilt av den ekte ungarske divaen Zsuzsa Toronyi. Lyden var så massiv, så håndgripelig, at det for Andras kjentes som om han kunne strekke seg frem over kanten på balkongen og fylle nevene med den. Bygningen var i seg selv blitt et instrument, tenkte han. Arkitekturen videt ut lyden og fullendte den, forsterket den og omsluttet den.

«Dette glemmer jeg aldri,» hvisket han til broren.

«Du kunne bare våge!» hvisket Tibor tilbake. «Når jeg besøker deg i Paris, regner jeg med at du tar meg med i operaen.»

I pausen drakk de små kopper svart kaffe i salongen og diskuterte det de hadde sett. Når maleren nektet å forråde vennen sin, var det da et uttrykk for uselvisk troskap eller selvforherligende bravader? Da han så ikke lot seg knekke av torturen som fulgte, var det å forstå som en sublimering av den seksuelle tiltrekningen til Tosca? Ville Tosca selv ha dolket Scarpia hvis ikke hennes fag hadde gitt henne en så grundig innføring i melodramaets lover? Det fulgte en bittersøt glede med denne meningsutvekslingen. Som guttunge hadde Andras sittet i timevis og lyttet når Tibor drøftet filosofi eller sport eller litteratur med vennene sine, og hadde lengtet seg syk etter den dagen da han kunne si noe som Tibor ville oppfatte som vittig eller skarpsindig. Nå som han og Tibor var blitt likemenn, eller noe sånt, skulle Andras 15

reise, sette seg på et tog og bli brakt hundrevis av kilometer av sted.

«Hva er det?» sa Tibor og la hånden på ermet til Andras.

«For mye røyk,» sa Andras, hostet og vendte blikket bort fra Tibor. Han ble lettet da lysene blunket for å signalisere at pausen var over.

Etter tredje akt, da de utallige fremkallelsene var over – den døde Tosca og Cavaradossi var på mirakuløst vis vekket til live igjen, den onde Scarpia smilte blidt da han fikk favnen full av røde roser – trengte Andras og Tibor seg frem mot utgangen og ned den myldrende trappen. Der ute skimret noen svake, spredte stjerner over lysskjæret fra byen. Tibor tok ham i armen og geleidet ham til Andrássy-siden av bygningen, der publikum fra balkongen og orkesterplass strømmet ut gjennom de tre marmorbuene over hovedinngangen.

«Jeg vil at du skal ta en titt på hovedfoajeen,» sa Tibor. «Vi sier bare til plassanviseren at vi har glemt noe inne.»

Andras fulgte etter ham gjennom den midtre inngangen og inn under lysekronen i gangen, hvor en marmortrapp spredte fløyene sine opp mot et galleri. Menn og kvinner i selskapsantrekk var på vei ned, men Andras hadde bare øye for arkitekturen: eggestavornamentikken i gesimsene langs trappen, korshvelvet over den, de rosa korintiske søylene som bar galleriet. Miklós Ybl, en ungarer fra Székesfehérvár, hadde vunnet en internasjonal konkurranse om å tegne operaen. Andras’ far hadde gitt ham en bok med Ybls arkitektoniske tegninger på åtteårsdagen, og han hadde sittet mange lange ettermiddager og studert dette rommet. Mens publikum strømmet forbi ham på vei ut, stirret han opp i taket og strevde med å få det tredimensjonale hvelvet til å stemme med strektegningene, slik han husket dem. Derfor enset han det knapt da noen stanset foran ham og sa noe. Han måtte blunke og tvinge seg til å rette blikket mot vedkommende, en ferm kvinne som ledet tankene hen på en due, og som øyensynlig unnskyldte seg for et eller annet. Han bukket og trådte til side for å slippe henne frem.

«Nei, nei,» sa hun. «Du står akkurat der jeg vil ha deg. Tenk at jeg skulle treffe deg her! Jeg ville aldri klart å oppspore deg ellers.»

16

Han strevde med å huske når og hvor han kunne ha truffet damen. Et diamantkjede glitret rundt halsen, og skjørtet i en rosenrød silkekjole foldet seg ut under skinnkåpen. Det mørke håret var satt opp i en hette av tettsittende krøller. Hun tok tak i armen hans og trakk ham med seg ut på trappen foran operaen.

«Det var du som var i banken forleden dag, ikke sant?» sa hun.

«Du var den med francs i en konvolutt.»

Nå kjente han henne igjen. Det var Elza Hász, banksjefens kone. Andras hadde sett henne noen ganger i den store synagogen i Dohány utca, hvor han og Tibor noen ganger stakk innom til gudstjenesten om fredagskveldene. Forleden dag i banken hadde han skumpet borti henne idet hun skrådde gjennom vestibylen.

Hun hadde mistet den stripete hatteesken hun bar på, og papirfolderen med francs glapp ut av hendene hans. Folderen hadde åpnet seg, så rosa og grønne sedler skled ut, og pengene hadde flagret rundt føttene deres som konfetti. Han hadde børstet av hatteesken og rakt henne den, og fulgt henne med blikket da hun forsvant inn av en dør det sto PRIVAT på.

«Du ser ut til å være på min sønns alder,» sa hun nå. «Og etter valutaen å dømme vil jeg tro du skal av sted til Paris og studere.»

«I morgen ettermiddag,» sa han.

«Da må du gjøre meg en stor tjeneste. Min sønn studerer ved Beaux-Arts, og jeg lurte på om du kunne ta med en pakke til ham.

Tror du det ville være til altfor mye bry?»

Det gikk et øyeblikk før han kom seg til å svare. Om han sa seg villig til å ta med en pakke til noen i Paris, betydde det at han virkelig skulle reise, at han hadde tenkt å forlate brødrene og foreldrene og landet sitt og begi seg ut i det vidstrakte og ukjente Vest-Europa.

«Hvor bor sønnen din?» spurte han.

«I Quartier Latin, selvsagt,» sa hun med en latter. «I en malers kvistværelse, ikke i en deilig villa som vår Cavaradossi. Men han sier jo at han har varmt vann og utsikt til Panthéon. Ah, der har vi bilen!» En grå sedan svingte inn til fortauskanten, og fru Hász løftet armen og gjorde tegn til sjåføren. «Kom innom i morgen før tolv. Benczúr utca 26. Jeg skal ha alt klart.» Hun strammet kåpekragen og løp ned til bilen uten å snu seg etter Andras.

17

«Nå?» sa Tibor, som hadde fulgt etter ham ut på trappen. «Kan du fortelle meg hva dette skulle bety?»

«Jeg skal være internasjonal kurer. Madame Hász lurte på om jeg kunne ta med en pakke til sønnen hennes i Paris. Vi møttes i banken forleden dag, da jeg skulle veksle peng˝o til franc.»

«Og du sa ja?»

«Det gjorde jeg.»

Tibor sukket og gløttet på de gule trikkene som gikk langs bulevarden. «Det kommer til å bli fryktelig kjedelig her uten deg, Andráska.»

«Tøys. Jeg tenker du vil få deg en kjæreste før det er gått en uke.»

«Klart det. Alle jenter er helt ville etter en blakk skoselger.»

Andras smilte. «Endelig litt selvmedlidenhet! Jeg holdt på å bli sur for at du var så raus og nøktern.»

«Absolutt ikke. Jeg kunne gjerne myrde deg for at du reiser.

Men hva skulle det være godt for? Da kunne jo ingen av oss dra utenlands.» Han smilte, men øynene var alvorlige bak de sølvinnfattede brillene. Han stakk armen inn under Andras’ og trakk ham med ned trappen mens han nynnet noen takter fra ouverturen. Det var bare tre kvartaler hjem til Hársfa utca. Da de kom til døren, stanset de litt og pustet inn natteluften før de gikk opp i leiligheten. Himmelen over Operaház var blekt oransje i gjenskjæret fra byens lys, og trikkens klemting gjenlød fra bulevarden.

I halvmørket syntes Andras at Tibor var like flott som en filmlegende, med hatten kjekt på snei og det hvite silkeskjerfet slengt over skulderen. Akkurat da så han ut som en mann som var klar til å ta fatt på et spennende og ukonvensjonelt liv, en mann langt mer egnet enn Andras til å stige ut av en jernbanevogn i et fremmed land og gjøre krav på sin plass der. Så blunket han og tok nøkkelen opp av lommen, og i neste øyeblikk stormet de oppover trappene som gimnázium-gutter.

Fru Hász bodde like ved Városliget, byparken med sitt eventyrslott og det enorme utendørs badet i rokokkostil. Huset i Benczúr utca var en villa i italiensk ånd, med kremgul stukk, omgitt på tre sider av skjulte hager. Toppen av noen trær i espalier raget opp bak 18

en hvit steinmur. Andras skjelnet lyden av lett plaskende vann i en fontene, den skrapende lyden fra en rive. Det slo ham at dette var et usannsynlig sted for jøder å bo, men ved inngangen var det en mesusa spikret til dørkarmen – en sølvsylinder omkranset av forgylt eføyløv. Da han ringte på dørklokken, lød det et femtoners signal der inne. Så klapret hæler over marmor, og en tung slå ble skjøvet til side. En sølvhåret hushjelp lukket opp og geleidet ham inn. Han trådte inn i en hvelvet entré med rosa marmor på gulvet, et intarsiabord, en kvast stuekala i en kinesisk vase.

«Madame Hász er i stuen,» sa hushjelpen.

Han fulgte etter henne gjennom hallen og bortover en hvelvet korridor, og de stanset rett utenfor en dør hvor han kunne høre kvinnestemmers crescendo og decrescendo. Han oppfattet ingen ord, men det var tydelig at en trette var i full gang. Den ene stemmen steg, nådde klimaks og sank; en annen, stillere først, steg, insisterte og forstummet.

«Vent her et øyeblikk,» sa hushjelpen og gikk inn for å melde Andras. Idet beskjeden ble gitt, utvekslet stemmene enda en kort salve, som om tretten hadde noe med Andras å gjøre. Så kom hushjelpen ut igjen og fulgte Andras inn i et stort, lyst rom hvor det luktet toast med smør, og blomster. På gulvet var det rosa og gylne persiske tepper. Hvite damaskstoler førte en samtale med et par lakserøde sofaer, og på et lavt bord sto det en bolle med gule roser.

Fru Hász hadde reist seg fra stolen i hjørnet. Ved et skrivebord foran vinduet satt en eldre kvinne i enkesvart, med håret dekket av et kniplingssjal. Hun holdt i et voksforseglet brev, som hun la på toppen av en bokstabel og tynget ned med en brevpresse av glass. Fru Hász skrådde over gulvet for å møte Andras, og trykket hånden hans i sin egen store og kalde.

«Takk for at du kom,» sa hun. «Dette er min svigermor, den eldste fru Hász.» Hun nikket mot damen i svart. Hun var spedlemmet, med et dypt furet ansikt som Andras syntes var nydelig, tross dets aura av sorg. De store grå øynene utstrålte en stille smerte.

Hun nikket og hilste formelt: Kezét csókolom, Jeg kysser din hånd.

Den eldste fru Hász nikket også. «Du har altså påtatt deg å ta med deg kassen til József,» sa hun. «Det var snilt av deg. Du har sikkert meget å tenke på fra før.»

19

«Det gjør jeg da med glede.»

«Vi skal ikke hefte deg lenge,» sa den yngste fru Hász. «Simon pakker de siste sakene nå. Imens ringer jeg etter noe å spise. Du ser skrubbsulten ut.» «Å nei, jeg vil ikke være til bry,» sa Andras. Men lukten av toast hadde faktisk minnet ham på at han ikke hadde spist på hele dagen, men han var redd for at selv det minste måltid i dette huset ville kreve en omstendelig seremoni, med regler som var fremmede for ham. Og han hadde det travelt. Toget gikk om tre timer.

«Unge menn kan alltid spise,» sa den yngste fru Hász og ba hushjelpen komme. Hun ga henne noen instrukser og sendte henne ut.

Den eldste fru Hász reiste seg fra plassen ved skrivebordet og vinket Andras bort til seg på en av de lakserøde sofaene. Han satte seg, engstelig for at buksene skulle sette merker på silken. Han skulle tydeligvis hatt en helt annen form for klesdrakt for å kunne tilbringe en time i dette huset. Den eldste fru Hász foldet de smale hendene i fanget og spurte Andras hva han skulle studere i Paris.

«Arkitektur,» sa Andras.

«Du sier ikke det. Du blir klassekamerat med József på BeauxArts, da?»

«Jeg skal gå på École Spéciale,» sa Andras. «Ikke Beaux-Arts.»

Den yngste fru Hász slo seg ned i sofaen rett overfor dem. «École Spéciale?» sa hun. «Jeg har ikke hørt József snakke om den.»

«Det er mer en yrkesskole enn Beaux-Arts,» sa Andras. «Så vidt jeg har forstått. Jeg har fått stipend fra Izraelita Hitközség. Det var et rent lykketreff, faktisk.»

«Et lykketreff?»

Andras forklarte: Redaktøren i Fortid og fremtid, det bladet der han arbeidet, hadde sendt inn noen av Andras’ omslagstegninger til en utstilling i Paris, hvor man viste arbeider av unge mellomeuropeiske kunstnere. Omslagene hans var blitt plukket ut og utstilt. En lærer fra École Spéciale hadde sett utstillingen og forhørt seg om Andras. Redaktøren hadde fortalt at Andras gjerne ville bli arkitekt, men at det var vanskelig for jødiske studenter å komme inn på en arkitektskole i Ungarn. En bestemmelse om 20

adgangsbegrensning – numerus clausus – som nå var avskaffet, hadde holdt antall jødiske studenter nede på seks prosent, men opptakene til ungarske universiteter ble fremdeles styrt av denne.

Læreren fra École Spéciale hadde skrevet brev, hadde henstilt til opptakskomiteene om å gi Andras en plass i den neste klassen.

Budapests Jødiske forening, Izraelita Hitközség, hadde bevilget skolepenger, kost og losji. Alt dette hadde skjedd på noen uker, og hvert øyeblikk hadde det virket som om alt kunne falle i fisk.

Men det hadde det ikke gjort; han skulle av sted. Undervisningen begynte om seks dager fra nå. «Åh!» sa den yngste fru Hász. «Så heldig! Og stipend attpåtil!»

Men hun slo blikket ned da hun sa de siste ordene, og Andras følte igjen noe av det han hadde gjort under skoledagene i Debrecen: en plutselig skam, som om noen hadde revet av ham undertøyet. Noen ganger, om ettermiddagen i helgene, hadde han vært hjemme hos gutter som bodde i byen, slike som hadde fedre som var advokater eller bankierer, og som slapp å bo på hybel hos fattige familier. Disse guttene sov alene i sengen sin om natten og gikk med strøkne skjorter på skolen og spiste formiddagsmat hjemme hver dag. Noen av disse guttenes mødre behandlet ham med omtenksom medynk, andre med høflig avsmak. I deres nærvær hadde han også følt seg naken. Nå tvang han seg til å se på Józsefs mor mens han sa: «Ja, det var kjempeheldig.»

«Og hvor skal du bo i Paris?»

Han gned de klamme håndflatene over knærne. «I Latinerkvarteret, antar jeg.»

«Men hvor skal du bo når du kommer frem?»

«Da får jeg vel bare spørre noen hvor studenter pleier å ta inn.»

«Tøys,» sa den eldste fru Hász og la hånden sin over hans. «Du skal dra rett til Jószef, det er det du skal.»

Den yngste fru Hász kremtet og glattet håret. «Det er ikke verdt vi lover noe på Jószefs vegne,» sa hun. «Det er jo ikke sikkert han har plass til en gjest.»

«Elza, da! Du er en skrekkelig snobb,» sa den eldste fru Hász.

«Herr Lévi gjør Jószef en tjeneste. Jeg tror sikkert József kan avse en sofa til ham, iallfall for noen dager. Vi sender et telegram i ettermiddag.»

21

«Her er smørbrødene,» sa den yngste, synlig lettet over forstyrrelsen.

Hushjelpen trillet et tebord inn i rommet. Foruten teserviset var det en glassoppsats med en stabel smørbrød så lyse at de så ut som de var av snø. Det lå en sakslignende sølvklype ved siden av denne pidestallen, liksom for å antyde at smørbrød som dette ikke skulle berøres av menneskehånd. Den eldste fru Hasz tok opp tangen og dynget smørbrød på Andras’ tallerken, mer enn han ville ha våget å forsyne seg med. Da den yngste fru Hász selv tok et smørbrød uten å gjøre bruk av sølvtøy eller tenger, dristet Andras seg til å spise et av sine egne. Det besto av en kremost med dill på mykt hvitt brød som skorpen var skåret av. Papirtynne skiver av gul paprika var det eneste som vitnet om at smørbrødet var blitt til innenfor Ungarns grenser.

Mens den yngste fru Hász skjenket i en kopp te til Andras, gikk den eldste bort til skrivebordet og hentet et hvitt kort hvor hun ba Andras skrive navn og reiserute. Hun skulle sende telegram til József, som ville vente på stasjonen i Paris. Hun rakte ham en glasspenn med en gullsplitt som var så fin at han nesten ikke torde bruke den. Han bøyde seg over det lave bordet og skrev opplysningene med blokkbokstaver, livredd for å brekke splitten eller dryppe blekk på det persiske teppet. I stedet fikk han blekklatter på fingrene, noe han oppfattet først da han kikket på det siste smørbrødet og så at brødet ble blårødt. Han lurte på hvor lenge det skulle vare før Simon, hvem nå det var, dukket opp med pakken til József. Lyden av hammerslag kom fra enden av gangen.

Han håpet det var kassen som ble lukket.

Den eldste fru Hász var øyensynlig tilfreds med at Andras hadde spist opp brødskivene. Hun sendte ham et smil der sorgen hadde skåret seg dype furer. «Så dette blir første gangen du er i Paris?»

«Ja,» sa Andras. «Første gangen utenlands.»

«Du må ikke la barnebarnet mitt fornærme deg,» sa hun. «Han er en god gutt, bare du lærer ham å kjenne.»

«Jószef er en gentleman til fingerspissene,» sa den yngste fru Hász og rødmet ved røttene til de tettsittende krøllene.

«Det er snilt av deg å telegrafere til ham,» sa Andras.

«Skulle bare mangle,» sa den eldste fru Hász. Hun skrev Józsefs 22

adresse på et annet kort og rakte det til Andras. Litt senere kom en mann i en hushovmesters livré inn i stuen med en diger trekasse i armene.

«Takk skal du ha, Simon,» sa den yngste fru Hász. «Du kan sette den fra deg der.»

Mannen satte kassen på gulvteppet og trakk seg tilbake. Andras kikket på gullklokken på kaminhyllen. «Takk for smørbrødene,» sa han. «Jeg må nesten gå nå.»

«Bare et øyeblikk, er du snill,» sa den eldste fru Hász. «Det er én ting til jeg gjerne vil spørre deg om.» Hun gikk bort til skrivebordet og lirket det forseglede brevet løs fra brevpressen.

«Unnskyld meg, herr Lévi,» sa den yngste. Hun reiste seg, gikk bort til svigermoren og la hånden på armen hennes. «Vi har allerede diskutert dette.»

«Jeg akter altså ikke å gjenta meg selv,» sa den eldste fru Hász og senket stemmen. «Vennligst ta bort den hånden, Elza.»

Den yngste fru Hász ristet på hodet. «György ville vært enig med meg. Det er uklokt.»

«Min sønn er et godt menneske, men han vet ikke alltid hva som er klokt og hva som ikke er det,» sa den eldste. Hun trakk armen lempelig løs fra den yngste kvinnens grep, gikk tilbake til den lakserøde sofaen og rakte konvolutten til Andras. På forsiden sto det skrevet et navn: C. Morgenstern, og en adresse i Paris.

«Det er en beskjed til en venn av familien,» sa den eldste fru Hász og så på Andras med et fast blikk. «Du vil kanskje mene at jeg er overdrevent forsiktig, men for visse oppdrag stoler jeg ikke på det ungarske postvesenet. Ting kan komme bort, vet du, eller falle i gale hender.» Hun så ufravendt på ham mens hun snakket, liksom for å be ham om ikke å lure på hva hun mente, eller hvilke saker som var så ømtålige at de krevde slike forsiktighetsregler. «Jeg må be deg om ikke å nevne det for noen. Især ikke for barnebarnet mitt. Bare kjøp et frimerke og legg det i en postkasse når du kommer til Paris. Du ville gjøre meg en stor tjeneste.»

Andras puttet brevet i brystlommen. «Ingen sak,» sa han.

Den yngste fru Hász sto stivt rett opp og ned ved skrivebordet, og kinnene blusset under sin patina av pudder. Den ene hånden hvilte fremdeles på bokstabelen, som om hun kunne kalle brevet 23

tilbake gjennom rommet og ha det der igjen. Men det var ingenting hun kunne gjøre, skjønte Andras. Den eldste fru Hász hadde vunnet, og den yngste måtte nå bære seg ad som om det ikke hadde hendt noe utenom det vanlige. Hun la ansiktet i de rette folder, glattet på det grå skjørtet og kom tilbake til sofaen der Andras satt.

«Ja, ja,» sa hun og foldet hendene. «Da er vi visst ferdige. Jeg håper min sønn vil være til hjelp for deg i Paris.»

«Ja. Takk for all hjelp,» sa Andras. «Er det den kassen jeg skulle ha med meg?»

«Det er det,» sa den yngste fru Hász og vinket ham bort til den.

Kassen var stor nok til å romme et par piknikkurver. Da Andras løftet den, kjente han at det rykket til i magemusklene. Han gikk noen vaklende skritt mot døren.

«Du store min,» sa den yngste fru Hász. «Klarer du det?»

Andras tok sjansen på å nikke stumt. «Å nei, du må ikke overanstrenge deg.» Hun trykket på en knapp på veggen, og Simon dukket straks opp. Han tok kassen fra Andras og skrittet ut av ytterdøren foran ham. Andras fulgte etter, og den eldste fru Hász slo følge med ham til oppkjørselen, der den lange grå bilen ventet. De hadde åpenbart tenkt å sende ham hjem i den. Det var et engelsk bilmerke, en Bentley. Han skulle ønske at Tibor hadde vært der og sett den.

Den eldste fru Hász la hånden på ermet hans. «Takk skal du ha,» sa hun.

«Bare en glede,» sa Andras og bukket til avskjed.

Hun klemte armen hans og gikk inn igjen; døren lukket seg lydløst etter henne. Idet de kjørte av sted, vred Andras seg i setet og så seg tilbake. Han speidet opp mot vinduene, uten helt å vite hva han ventet å se. Det var ingenting som rørte på seg, det flagret ikke i gardiner, ikke noe ansikt som gløttet ut. Han så for seg at den yngste fru Hász gikk tilbake til stuen i stum frustrasjon, mens den eldste trakk seg enda lenger inn bak den smørfargede fasaden og gikk inn i et rom med overstoppede møbler som truet med å kvele henne, et rom med vinduer som hadde en trøstesløs utsikt. Han snudde seg bort, la hånden over kassen til József og oppga adressen i Hársfa utca for aller siste gang.

24

Rygg: 52 mm

«Orringer får oss til å bry oss dypt om menneskene i sin nesten altfor virkelige fiksjonsverden. I tiden det tar å lese denne store romanen, og i lang tid etterpå, blir det vår verden også.»

Th e N e w York Tim e s B o ok R e v i e w

«Den usynlige broen er en fortelling om elskere revet fra hverandre av krig, familie og de heldiges overlevelse … Praktfullt.»

C h i c ag o Tr i b u n e

«Virkelig hjerteskjærende … en fest for sansene.»

Sa n Fra n c i s c o C h r on i c l e

«Et uforglemmelig, viktig arbeid …

Ekstraordinært.»

The Miami He ral d

Paris, 1937: Andras Lévi, en ung, jødisk arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern. Men da han innleder et innviklet forhold til brevets adressat – den vakre enken og ballettdanserinnen Klara – blir han samtidig innviet i en mørk hemmelighet som skal komme til å forandre livene deres for alltid.

Format: 133 x 211 mm

Julie Orringer

Mens Europa beveger seg stadig nærmere den uunngåelige krigen, blir det stadig vanskeligere å være utlending – og jøde – i Paris. Snart lukkes alle dører for Andras og vennene hans, og de tvinges tilbake til et Ungarn som er i ferd med å bli dratt inn i krigen på Hitlers side.

Fra den ungarske landsbyen Konyár til de storslåtte operahusene i Budapest og Paris, fra den bitende kulden på Andras' loftsrom til den varme lidenskapen hos Klara i rue de Sévigné, fra den håpløse karpatiske vinteren til det skjebnesvangre livet i arbeidsleirene – Den usynlige broen forteller historien om kjærlighet satt på prøve, og om en jødisk families kamp mot tilintetgjørelse.

Julie Orringer har skrevet en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest.

Juli e Or r inger (f. 1973) er vokst opp i New Orleans og Ann Arbor i Michigan. I dag bor hun i Brooklyn. Julie Orringer er utdannet ved Iowa Writers’ Workshop og Cornell University. Hun har hatt flere noveller på trykk i anerkjente tidsskrifter, inkludert The Paris Review, The Yale Review og Best New American Voices.

Hennes skjønnlitterære bokdebut kom med novellesamlingen Puste under vann (Gyldendal, 2007). Boken fikk strålende anmeldelser.

Den usynlige broen

Orringer spiller fiolin og elsker å stå på ski.

Hun arbeider for tiden på en ny roman.

«Orringers triumf av en roman er like mye en sterk påminnelse om en tid som ikke er så langt borte, som det er en lysende historie om kjærlighetens evne til forsoning.»

P u bl is h e r s We e kly

Roman

For fat ter foto: Chr ista Parravani D e s i g n : B j ø r n Kul s e t h