Det du ikke ser by Gyldendal Norsk Forlag

KATHERINE WEBB

– Berit Kobro, VG

«Den har alt – et mysterium, intriger, historie og et herlig, gammelt gods.» Prima

«Et briljant og altoppslukende drama.» Good Housekeeping

Bokanmeldelser.com

Med Det du ikke ser viser Webb igjen at hun er en av våre mest spennende fortellere. På mesterlig vis spinner hun en historie med dramatiske menneskeskjebner i sentrum, samtidig som hun tegner et livaktig og nyansert portrett av en glemt tid – en periode av stor betydning for vår egen samtid. «Spennende og altoppslukende.» Oxford Times

788205 419216

K at h e r i n e W e b b

«En ukjent familiehistorie kommer til overflaten, en historie om svik, kjærlighet, ensomhet og en grufull hemmelighet som får uante følger for familien. Det er en fantastisk flott skrevet bok som du absolutt ikke vil bli ferdig med.»

Presten Albert Canning og hans hustru Hester lever et harmonisk liv i en søvnig landsby i Berkshire. Men alt endrer seg da to høyst ulike personer flytter inn i presteboligen: Cat Morley, den nye tjenestejenta, kommer rett fra fengselsopphold i London, mens Robin Durrant er fast bestemt på å skape seg et navn som ekspert på det okkulte. Gjennom en lang, varm sommer blir atmosfæren stadig sterkere ladet av ambisjoner, kjærlighet og sjalusi – en blanding så kraftfull at den til slutt ender i mord.

Det du ikke ser

england 1911.

Dette sa anmelderne om Arven – nå tilgjengelig i pocket: «Boka har det meste; historie, et slott, mysterier, intriger og svik. Du jages gjennom sidene …»

Fr a f o r f at te re n b ak b e s ts e l g eren Ar ven

K at h e r i n e W e b b

«En pageturner med atmosfære.»

Det du ikke ser

er født i 1977 og vokste opp i landlige Hampshire før hun begynte å studere historie ved Durham University. Siden har hun bodd i London og Venezia, og nå holder hun til i Berkshire med sine to katter. Katherine har jobbet som kelner, au pair, personlig assistent, bokbinder, bibliotekassistent, kostymeselger og husholderske. Hun skriver nå på fulltid.

Woman & Home «Virkelig, virkelig førsteklasses.» Chick lit review blog «… en perfekt bok å krølle seg sammen foran peisen med.» You Magazine

Originaltittel: The Unseen Copyright © Katherine Webb 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no First published by Orion, London 2011 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: cabinlondon.co.uk Omslagsillustrasjon: Thomas Szadziuk / Trevillion Images Forfatterportrett: © Jennie Frampton ISBN 978-82-05-41921-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Katherine Webb

Det du ikke ser Oversatt fra engelsk av Jan Chr. NĂŚss

En fødsel er kun søvn og glemsel: Sjelen som stiger, livets stjerne, Har under andre himler alt lekt gjemsel, Og har sitt opphav i det fjerne: William Wordsworth: Sang om antydninger til evig liv

… dersom det virkelig er tilfelle at vi har bevist at det på denne jord eksisterer et folk som kan være like tallrikt som menneskeheten, som lever sitt underlige liv på sitt eget, underlige vis, og som kun adskiller seg fra oss ved en ulikhet i vibrasjoner … Sir Arthur Conan Doyle: Feenes ankomst

I hver plante og hvert dyr aner vi en levende, åndelig form i tillegg til den fysiske formen … Rudolf Steiner: Teosofi

14. mai 1911 Kjære Amelia Det er den fineste vårmorgen som tenkes kan, og en spent forventning fyller oss alle. I dag ankommer vår nye tjenestepike, Cat Morley. Jeg må innrømme at jeg føler meg en smule engstelig med tanke på ryktene som er kommet henne i forkjøpet, men jeg er overbevist om at hun ikke kan være et tvers igjennom dårlig menneske. Albert hadde sine tvil, men jeg klarte å overbevise ham med følgende tveeggede argumentasjon: at det ville være prisverdig kristelig og nestekjærlig av oss å ansette henne når ingen annen er villig til å gjøre det, og dernest at hennes beryktede status tilsier at vi ikke behøver å betale henne stort og at hun dermed utgjør en sunn investering for husholdningen. Nu fordobler vi vår tjenerstab, og det nesten uten omkostninger! Jeg mottok et introduksjonsbrev fra Fru Heddingly, husholdersken i Broughton Street, med en liste over hvilke arbeidsoppgaver piken allerede er vant til å utføre, der jeg også ble rådet til å forby henne å lese, «for å skjerme oss alle». Jeg er ikke helt på det rene med hva det skal bety, men det er nu min erfaring at det betaler seg å følge råd fra folk med bedre kjennskap til tingene enn en selv har. Fru Heddingly videreformidler også et besynderlig 7

rykte om piken. Jeg kan ikke riktig begripe hvorfor hun velger å gjøre det, og kan ikke komme på annen forklaring enn en forkjærlighet for sladder. Hun sier at spørsmålet om hvem Cats far er, har vært gjenstand for mye spekulasjon, og at det hviskes om at han, med tanke på hennes mørke hår og hud, kan ha vært en neger. De andre tjenerne i Broughton Street skal visst ha tatt til å kalle henne Black Cat da denne historien spredte seg. Nuvel, jeg er ganske viss på at hennes mor, uaktet hvor lavt på samfunnsstigen hun sto, ikke ville ha sunket så dypt, så fremt hun da ikke var offer for en avskyelig forbrytelse. Og det synes svært urettferdig at hennes datter skal måtte slepe på et så ulykksalig kallenavn. Jeg godtar det simpelthen ikke. Det er jeg fast bestemt på. Midt oppi all engstelsen må jeg dog innrømme at jeg ser frem til hennes ankomst. Ikke minst på grunn av de eplestore støvballene under sengene! Det er mange måneder siden sist fru Bell, Gud velsigne henne, orket å bøye seg langt nok ned til å se dem. Hele huset trenger sårt til en grundig omgang. Men det vil også gi meg stor tilfredsstillelse å sanke inn en av Herrens villfarne skapninger som har beveget seg så nær fortapelsen. Her vil hun finne et gudfryktig hjem, tilgivelse og en mulighet til å gjenreise seg i Herrens åsyn gjennom hardt arbeid og dydig levned. Jeg akter å gi henne all den støtte hun behøver underveis, og ta henne under mine beskyttende vinger. Hun skal bli min livsoppgave, kan du forestille deg det! Tenk å få muligheten til virkelig å omvende et menneske og lede det tilbake på den rette sti. Jeg er ganske viss på at piken vil innse hvor heldig hun er som får en slik anledning til å gjenreise seg. Hun er langt fra plettfri når hun kommer til oss, men med tiden vil hun skinne. En slik oppgave må dessuten være en perfekt forberedelse til morsgjerningen. For hvilken annen oppgave har vel en mor enn å oppdra sine barn til å bli gudfryktige, verdige og dydige borgere? 8

Jeg ser hvor godt du lykkes med min niese og nevø, dyrebare Ellie og John, og jeg er full av beundring over den milde, veiledende måten hvorpå du håndterer dem. La deg ikke forarge over John og den spretterten. Jeg er overbevist om at han snart vil vokse av seg det voldelige sinnelaget, det ligger tross alt i gutters gudegitte natur å være mer krigerske enn piker, og det er bare å vente at han har tendenser og tilbøyeligheter som du og jeg er ute av stand til å forstå. Å, hvor jeg gleder meg til å få egne små sjeler å dyrke. Amelia – tilgi at jeg spør deg igjen, men jeg er redd ditt siste brev ikke bidro til å kaste lys over det aktuelle temaet. Må du uttale deg i slike vage vendinger, min kjære? Jeg vet godt at man ikke taler høyt om den slags, og kan hende helst ikke i det hele tatt, men jeg har et desperat behov for hjelp, og hvem kan jeg vende meg til om ikke til min egen søster? Albert er en eksemplarisk ektemann, aldri annet enn vennlig og omsorgsfull – hver kveld før vi trekker oss tilbake for natten, kysser han meg på håret og lovpriser meg som en god hustru og et nydelig vesen, men efter det sover han, og jeg kan ikke annet enn å ligge og undres over hva jeg gjør galt, eller hva jeg unnlater å gjøre, eller til og med slett ikke anstrenger meg for å gjøre. Om du bare kunne fortelle meg ganske rett frem hvordan jeg bør te meg og hvordan våre kropper skal «forenes», som du uttrykker det? Albert er slik en god ektemann, så jeg må bare anta at det er jeg som ikke utfører mine ekteskapelige plikter, og at dette er årsaken til at jeg ennå ikke er i – altså, lykkelige omstendigheter. Kjære Amelia, vær så snill: Vær konkret. Ellers er alt godt. Jeg må avslutte nå. Solen står høyt, og fuglene synger som besatt. Jeg vil poste dette brevet på vei til stakkars fru Duff, som ikke sliter med de samme problemer som meg og har ligget til sengs med en forferdelig infeksjon etter sin sjette fødsel – nok en gutt. Og efter det ventes Cat Morley å ankomme med 9

kvart over tre-toget. Cat – for et stutt navn. Jeg undres på om hun vil motsette seg å bli omtalt som Kitty? Skriv snart, min beste og kjæreste søster. Din hengivne, Hester

2011 Første gang Leah møtte mannen som skulle endre hennes liv, lå han med ansiktet ned på et bord av rustfritt stål, fullstendig uvitende om hennes tilstedeværelse. De klesrestene han fortsatt hadde på seg, var glatte av søle og gjennomvåte. Den nederste halvdelen av buksebenet, jakkeslagene. Hun kjente at hun frøs på hans vegne, og at nakenheten hans gjorde henne litt forlegen. Ansiktet var vendt vekk fra henne, slik at alt hun så var hårets mørke former og et perfekt formet, voksaktig øre. Leah kjente en prikking i huden, hun følte seg som en kikker. Som om han bare sov og når som helst kunne snu på hodet og se på henne fordi hun hadde vekket ham med fottrinnene sine eller fordi hun pustet inn i det formfullendte øret hans. «Du må vel ikke kaste opp?» Ryans stemme brøt gjennom transen. Hun svelget og ristet på hodet. Ryan smilte ertelystent. «Hvem er han? Var han?» spurte hun og kremtet. Hun la armene i kors for å demonstrere hvor uanfektet hun var. «Hadde vi visst det, ville jeg ikke ha hentet deg helt hit til Belgia.» Ryan trakk uberørt på skuldrene. Han hadde på seg hvit frakk, som en lege, men den var skitten, flekkete og åpen, og viste et par slitte jeans og et grovt lærbelte. «Er det første gang du ser et lik?» spurte Peter med sin myke, galliske uttale. Han var sjef for arkeologiavdelingen. 11

«Ja.» Leah nikket. «Det er alltid en spesiell opplevelse. Når de er så gamle som dette, er det i hvert fall ingen lukt. Det vil si, ikke den verste lukten,» sa han. Leah ble klar over at hun hadde pustet med korte åndedrag gjennom munnen fordi hun ventet seg det verste. Forsiktig pustet hun inn gjennom nesen. Hun kjente en rå lukt, nesten litt behagelig skarp, som vått løv i januar, som gjørmete elvebredder. Hun famlet rundt i vesken og trakk frem notatblokken og en penn. «Hvor var det dere fant ham, sa du?» spurte hun. «I hagen bak et hus like ved Zonnebeke, nord-øst for Ypres. En viss fru Bichet skulle gravlegge hunden sin …» Ryan stanset opp og lot som om han rådførte seg med notatene sine, «hunden André, hvis jeg ikke har misforstått.» Han smilte det skjeve fliret som fikk noe til å stramme seg i Leah. Hun nøyde seg med å heve et øyebryn. Lysrørene i taket fikk huden hans til å se matt ut, og han hadde mørke ringer under øynene. Men han var fortsatt vakker, tenkte hun motvillig. Fortsatt vakker. «Hun gravde én grav og snublet over en annen. Det var like før hun kappet av ham høyrearmen med spaden – se her.» Han pekte forsiktig mot den døde mannens underarm. Den beige huden hadde revnet, og brunt muskelvev stakk ut. Konsistensen minnet om jord, om møkk. Leah svelget igjen og kjente at det klarnet i hodet. «Er det ikke Kommisjonen for krigsgraver som skal identifisere ham? Hvorfor kontaktet dere meg?» «Det er så mange døde soldater som dukker opp hvert år – femten, tjue, tjuefem. Vi gjør så godt vi kan, men når de verken har regimentmerker, navnelapper eller utstyr som kan gi oss en pekepinn, mangler vi rett og slett ressurser til å følge dem opp,» forklarte Peter. 12

«Han får en fin begravelse, med et pent, hvitt kors, men de aner ikke hvilket navn de skal sette på det,» sa Ryan. «En fin begravelse?» repliserte Leah. «Du er for respektløs, Ryan. Det har du alltid vært.» «Jeg vet det. Jeg er umulig, ikke sant?» Han smilte muntert igjen; det var så typisk ham å behandle alvorlige temaer på en så overfladisk måte. «Men … hvordan skal jeg kunne hjelpe dere når han ikke har noen ledetråder på seg?» Leah rettet spørsmålet til Peter. «Jo –» begynte Peter, men Ryan avbrøt ham. «Har du ikke lyst til å møte ham ansikt til ansikt? Han er utrolig velbevart – den seksjonen av hagen er visstnok vasstrukken hele året – det renner en liten bekk nederst i hagen. Veldig pen, sies det. Kom igjen – du er vel ikke redd? For et arkeologisk funn?» «Ryan, hvorfor må du være så …» Leah ga opp og avsluttet ikke setningen. Hun skjøv håret bak ørene, la armene beskyttende i kors over brystet og gikk rundt til den andre siden av bordet. Den døde mannens ansikt var litt sammenklemt, som om han bare hadde lagt seg til å sove og hadde brukt bakken som pute. En rynke løp på nedsiden av kinnet, fra øyehulen til munnen. Overleppen buet seg fortsatt elegant; det var fortsatt spor etter en liten bart. Den nederste leppen og underkjeven hadde løst seg opp og utgjorde en masse Leah ikke orket å se nærmere på. Nesen var også knust, myk og geléaktig. Den så ut som om man bare kunne strekke frem hånden og skuffe den vekk i én bevegelse. Men pannen og øynene var i perfekt stand. En uregjerlig lokk med vått hår hadde falt fremover, og det var ingen rynker i pannen, enten fordi han var ung eller fordi huden var oppsvulmet og vasstrukken. Han hadde nok vært kjekk. Hun kunne nesten se det – hvis hun gjorde blik13

ket mindre fokusert og visket vekk de grusomme skadene, den unaturlige hudfargen, den umenneskelige lukten. De lukkede øynene var omringet av ørsmå, svarte øyevipper. Adskilte, markerte og tydelige på en pen linje. De lå akkurat slik de hadde ligget den dagen han hadde dødd, nesten hundre år tidligere. Øyelokkene hadde et svakt, sølvaktig skjær, omtrent som kjøtt som har ligget litt for lenge. Var de helt lukket? Leah lente seg mot ham og rynket litt på pannen. Nå syntes det som om de var litt åpne. Bare ørlite grann. Som hos enkelte sovende personer når de drømmer. Hun lente seg nærmere og ble var sine egne hjerteslag over summingen fra lysrørene. Hadde hun oppfattet en bevegelse, under øyelokkene? Ville det siste han så i levende live fortsatt kunne avleses der? Som en anklagende tatovering på regnbuehinnene? Hun holdt pusten. «Bø!» sa Ryan inn i øret hennes. Leah skvatt og gispet høyt. «Din dritt,» glefset hun og trampet ut gjennom de tunge svingdørene. Det irriterte henne at hun skulle være så lettskremt. Med raske steg gikk hun opp to trapper og fulgte lukten av pommes frites og kaffe til universitetskantinen. Da hun helte opp en kopp kaffe til seg selv, merket hun at hendene fortsatt skalv. Hun sank ned på en plaststol ved vinduet og stirret ut mot landskapet. Flatt og grått og brunt, akkurat som det hadde sett ut i England da hun dro. En pertentlig rad med glorete krokuser langs gangstien bidro bare til å gjøre omgivelsene enda mer trøstesløse. Speilbildet hennes i vinduet var blekt – blek hud, bleke lepper, blekblondt hår. Selv den døde mannen i kjelleren hadde mer farge, tenkte hun nedstemt. Belgia. Med ett lengtet hun etter å være et annet sted, hvor som helst, bare ikke her. Et sted der solen lyste sterkt nok til å tegne konturer i landskapet og varme henne helt inn til margen. Hvorfor i all verden hadde hun gått med på å komme hit? Men hun 14

visste svaret. Fordi Ryan hadde bedt henne om det. Han kom gående rett ut av tankene hennes og satte seg overfor henne med bekymret mine. «Hør her, jeg er lei for det, OK?» sa han med angrende stemme. «Det er ikke lett for meg heller å ha deg her, vet du. Du gjør meg nervøs.» «Hvorfor er jeg her, Ryan?» spurte Leah. «Jeg tror det ligger en interessant story her, jeg mener det. Den ukjente soldat, navnløs og glemt i alle disse årene …» «Du kan ikke vite om han er glemt.» «Greit nok. Men uoppdaget. Og jeg vet at du synes jeg tar lettvint på det, men det gjør jeg ikke. Det må ha vært en skikkelig jævlig måte å dø på, og jeg synes at fyren fortjener litt anerkjennelse, synes ikke du?» Leah sendte ham et mistenksomt blikk, men han virket oppriktig. Håret hadde vokst siden hun så ham sist. Det hang ned langs ansiktet i løse, gulbrune krøller og matchet de tre eller fire dager gamle skjeggstubbene. Øynene hadde samme lød som mørk honning. Leah forsøkte å ikke se for dypt inn i dem. «Hvorfor akkurat meg?» spurte hun. «Hvorfor ikke deg?» repliserte han. «Jeg kjenner ikke så mange frilansjournalister.» Han kikket ned på hendene sine og plukket på en hakkete tommelfingernegl. Huden rundt neglen var allerede sår. Leah kjente en rykning i fingrene etter langs tids vane med å forsøke å få ham fra det. «Bare derfor?» fortsatte hun. Ryan rynket pannen og pustet irritert inn. «Nei, det er ikke bare derfor. Hva vil du at jeg skal si, Leah? At jeg ville se deg igjen? Greit – der har du det,» sa han brått. Leah smilte et lite, kaldt smil. «Du har aldri vært særlig flink til å uttrykke følelser. Det er som å presse blod ut av en stein.» «Jeg fikk ikke sjansen til å forbedre meg før du stakk.» 15

«Jeg hadde en jævlig god grunn, og det vet du,» sa hun. «Så hvorfor kom du, da, hvis det var et sånt mareritt og du aldri vil se meg igjen?» «Jeg har aldri sagt …» sukket Leah. «Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg kom,» avsluttet hun. «Jeg har ikke kommet over en skikkelig god sak på ti måneder. Jeg husker ikke når jeg sist skrev noe som var verdt å lese. Jeg tenkte at du kanskje hadde noe som var verdt å jobbe med, men en soldat som det ikke går an å identifisere? Hva er det liksom meningen at jeg skal etterforske – jobben din for Kommisjonen for krigsgraver? Hva som skjer med disse mennene når dere graver dem opp? Det er selvfølgelig et verdig tema, men det hadde blitt nokså knusktørt …» «Tja, når sant skal sies, så er det ikke riktig at du ikke har noe å gå på,» sa Ryan og lente seg nærmere mens han smilte det fornøyde, gutteaktige smilet sitt igjen. «Hva mener du? Peter sa at –» «Jeg hadde tenkt å fortelle deg det der nede, men du stormet ut av rommet.» «Hva er det, da?» «Spis middag med meg i kveld, så skal jeg vise deg det,» sa han. «Kan du ikke bare si det nå?» spurte hun mistenksomt. «Middag er mye hyggeligere.» «Nei. Hør her, Ryan. Jeg synes ikke at vi skal … tilbringe for mye tid sammen. Ikke på den måten.» «Å, kom igjen da, Leah. Hvilken skade kan det gjøre? Vi har kjent hverandre lenge nok til …» «Vi kjente hverandre tydeligvis ikke fullt så godt som vi trodde,» sa hun og tittet opp. Sinnet gjorde blikket kvassere, og hun merket at han rygget litt tilbake. «Bare … spis middag med meg i kveld,» sa han med mildere 16

røst. Leah helte i seg den siste kaffeslurken og skar en grimase over den emne, bitre smaken. «Ha det, Ryan. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var fint å se deg igjen.» Hun reiste seg for å gå. «Vent, Leah! Vil du ikke engang høre hva vi fant på ham? Jeg skal fortelle deg det – så kan du avgjøre om du vil bli eller ikke. Leah! Han hadde brev – brev som har overlevd 95 år under jorden! Kan du tenke deg det? Og det er ikke noen vanlige brev heller,» ropte Ryan etter henne. Leah stanset. Der kjente hun det, det ørlille glimtet av nysgjerrighet hun alltid kjente når hun begynte å grave i en historie. Langsomt snudde hun seg tilbake.

1911 Cat er så bergtatt av verden som virvler forbi utenfor vinduet, at reisen oppleves som kort – altfor kort. Med hodet lent mot vinduet stirrer hun mot den kritthvite himmelen og det grønne flimmeret av enger som glir vekk som en elv under den. Hun forestiller seg at hun springer fortere enn noen tidligere har gjort, eller kanskje til og med at hun flyr som en fugl. Hun vet at toget fortsetter videre vestover, lenger vest enn hun noen gang har vært. Uten henne om bord skal det rulle videre til Devon, og Cornwall, og havet. Hun lengter etter å se havet igjen. Tanken fyller henne med en sår lengsel. Hun har bare sett havet én gang, da hun var åtte år gammel og moren fortsatt var i live. Alle i huset tok seg fri for dagen og dro ut til Whitstable. Det var en luftig dag med delikate sommerskyer og en raslende bris som løftet eslenes haler opp og fikk de tomme fluktstolene til å svulme. Herren spanderte en østers på henne, og en kule jordbæris i kjeks, og hun kastet opp over finkjolen sin. Seige, små slintrer av østerskjøtt i en klissete, rosa saus. Og likevel var det den lykkeligste dagen i hennes liv. Hun tok vare på østersskallet og oppbevarte det i årevis i en pappeske med små hverdagsskatter. Da toget senker farten, fordunster følelsen av å fly, og Cat kjenner nok en gang at hun antar fast form, med føttene trygt plantet på landjorden. Hun kjenner en sterk tilskyndelse til å 18

bli sittende på toget. Hun kunne synke ned i det klamme setet og fortsette, fortsette, helt til hun fikk syn på havet gjennom det støvete vinduet. Men toget stanser med et skrik, og hun klemmer nevene så hardt igjen at neglene graver seg inn i huden. Hun hadde håpet at smerten ville gi henne styrke, men det vil seg ikke riktig slik. Jernbanestasjonen i Thatcham er liten og nødtørftig. Bare hun og én annen passasjer, en mager mann med surt blikk over mustasjen, stiger av; i tillegg er det en viss travelhet borte ved en godsvogn der noen store trekasser blir lempet over på en tralle. Et høyt buskas av ungnesler og lupiner hvisker lavmælt bak stakittgjerdet. Cat trekker pusten for å samle seg. Hun skulle gjerne ha vært hvor som helst ellers i verden, men samtidig kjenner hun seg lamslått, som om de siste måneders vold og smerte har skaket all følelse ut av henne. I den andre enden av perrongen står en overmåte fet kvinne. Cat nøler og ser seg rundt, men det er ingen andre å henvende seg til, så hun går langsomt mot kvinnen. Kvinnen er like bred som hun er høy. Kinnene trenger seg inn mot øynene og former smale sprekker av dem. Hakene velter ned over brystet og danner en ubrutt linje fra kjeven til brystene. Rundt midjen henger en fold av fett under det tynne bomullskjolestoffet, den gynger og slår mot lårene. Cat kjenner hvordan de skarpe, grå øynene måler henne fra topp til tå. Hun stirrer tilbake uten å vike med blikket. «Er du Sophie Bell?» spør hun. Sophie Bell. Sånt et nydelig, ringlende navn. Cat hadde sett for seg en høy, mild dame med kornblomstøyne og ravgule fregner. «Jeg ser helst at du tiltaler meg som fru Bell. Og jeg antar at du er Cat Morley?» svarer kvinnen tvert. «Det er meg.» «Ja, Gud hjelpe meg i så fall, for du kommer ikke til å bli til stor hjelp,» sier Sophie Bell. «I seks måneder har jeg etter19

lyst hjelp i huset, og nå sender de meg et gespenst som ser ut som om det kan krepere hvert øyeblikk,» mumler hun idet hun snur seg vekk fra Cat og begynner å gå av sted med overraskende hurtige skritt. Bena svinger ut i vide buer, føttene klasker flatt i bakken. Cat blunker en gang, tar tak i reisevesken og følger etter. Utenfor stasjonen står en ponnivogn og venter. Den vesle vognen krenger faretruende over til siden da Sophie Bell dumper ned på setet ved siden av vognføreren. Cat ser opp på ham og overveier å rekke ham vesken sin, men mannen kaster bare et blikk på henne før han vender seg vekk og fortsetter å stirre på en skinnende, svart automobil som står parkert på den andre siden av veien. «Ikke stå der som et annet mehe! Sett deg opp. Jeg har ikke hele dagen på meg,» utbryter fru Bell oppgitt. Med en keitete bevegelse hiver Cat vesken opp i vognen og klatrer etter. Hun rekker så vidt å sette seg før vognføreren slår med tømmene så ponnien gjør et sprang i seletøyet og trekker dem fremover med et rykk. Slik har det seg at Cat sitter med ryggen til og skuer bakover mens hun blir slept inn i sin nye rolle, sitt nye liv. Noe i henne motsetter seg dette så sterkt at strupen snører seg sammen og hun nesten ikke får puste. Landsbyen Cold Ash Holt ligger to engelske mil utenfor Thatcham, i enden av en landevei som bukter og snor seg gjennom et nettverk av små innsjøer og sivbevokste tjern, enger som lyser med en slik vårlig prakt at de har et preg av uvirkelighet over seg. Unge blader blafrer med et sølvaktig skjær når brisen tar tak i dem og snur dem, og selve luften synes å være fylt med en grønn duft – en fuktig og berusende blomsterduft. De støkker opp en hegre, som først skyter ut i sivet, men så ser ut til å miste farten fordi den er for tung til å fly. Sollyset hekter 20

seg fast i de oljete, grå fjærene, og glinser i vanndråpene som faller fra fuglens føtter. Cat stirrer. Hun vet ikke hva slags fugl det er. Hun har aldri sett en så stor fugl, har knapt sett fugler i det hele tatt, annet enn spurver og de ensformige byduene som livnærer seg på søppel og skrot i London. Hun tenker på Herrens kanarifugl og dens forgylte, lille huske; hvordan han pleide å plystre til den i et forsøk på å lokke den til å synge. Hun har ofte stanset opp med støvkosten i hånden og beundret den for at den nekter å lystre. Hele tiden skravler fru Bell til vognføreren, en jevn strøm av lavmælte kommentarer med kun ørsmå pauser for å gi ham en anledning til å grynte en gang imellom. Det meste av det hun sier, forsvinner i klapringen av ponniens hover, men Cat fanger opp ett og annet ord: «Hun er tilbake før sommeren er omme, merk mine ord» … «var frekk nok til å antyde at det ikke var ordentlig gjort» … «sønnen har stukket av igjen, og det med en jente som knapt er voksen» … «ingen nåde for dem som viser kriminelle tilbøyeligheter». Cat kaster et blikk over skulderen og oppdager at fru Bell ser granskende på henne med smale øyne. Prestegården er bygd i falmet, rød teglstein og er tre etasjer høy og nesten kvadratisk. Symmetriske rader av vinduer i blanke, hvite innfatninger skuer ut mot verden, og vindusrutene speiler den lyse himmelen. Hagene som omkranser huset, flommer over av vårblomster, fargeeksplosjoner som slynger seg oppover i de velpleide bedene som snor seg gjennom kortklipte, ryddige gressplener. Knoppskytende blåregn og kaprifoler brer seg over vegger og vindusposter, og høye tulipaner står oppmarsjert foran den brede inngangsdøren, som er malt i en lys blå farge og brisker seg med en dørhammer i messing. Huset ligger i utkanten av den vesle landsbyen, og hagene er avgrenset av vanndammer. Et stykke unna bukter en bekk seg som et sølvbånd gjennom landskapet. Vognføreren 21

stanser bortenfor huset, i den andre enden av den gruskledde oppkjørselen, hvor en mosekledd trapp fører ned til en mer beskjeden dør. «Du skal bruke denne døren og ingen andre,» formaner fru Bell tvert mens de går inn. «Selvfølgelig,» svarer Cat fornærmet. Tror kvinnfolket at hun aldri har arbeidet for noen før? «Følg godt med mens jeg viser deg rundt, nå. Jeg har ikke tid til å gjenta meg selv, og jeg må komme i gang med teen. Fru Canning ønsker å se deg så snart du har rukket å stelle deg og skifte –» «Skifte?» «Ja, skifte! Eller hadde du tenkt å presentere deg i det fillete skjørtet med skitne mansjetter på blusen og ødelagte lisser i støvlettene?» Fru Bell har sannelig et skarpt blikk. «Jeg har en bluse til, søndagsblusen. Den kan jeg ta på meg, men dette skjørtet er det eneste jeg har,» sier Cat. «Jeg nekter å tro at de lot deg vandre omkring i det antrekket i London!» «Jeg hadde uniform. Jeg … jeg måtte levere den tilbake da jeg reiste.» Fru Bell plasserer hendene der hoftene skulle ha vært. Cat møter blikket hennes og nekter å la seg kue. Den eldre kvinnen har sprukne, røde knoker. De siger ned i kjødet og kiler seg fast. Føttene bikker innover, fotsålene har for lengst gitt etter under byrden av den enorme kroppen. Anklene ligger som fordypninger under strømpene og minner om talgdeig. Cat låser hendene sammen foran seg og føler seg betrygget av hardheten i knoklene. «Vel,» sier fru Bell til sist, «det blir opp til fruen å avgjøre hvorvidt hun vil kle deg. Hvis ikke, blir du nødt til å ordne deg på egen hånd. Du trenger en grå eller brun kjole til for22

middagsbruk, en sort til kveldsbruk og noe du kan ha på deg i kirken. Det skal avholdes loppemarked i Thatcham i neste uke. Kanskje du finner noe der som du kan sy om.» Cats rom ligger på loftet. Det er tre rom ved siden av hverandre, alle med nordvendte små kvistvinduer og dør ut mot en lys, sydvendt korridor. Man får inntrykk av at arkitekten mente at korridoren fortjente mer lys enn tjenestefolket. Cat setter fra seg reisevesken ved fotenden av sengen og tar et overblikk over sitt nye hjem. Enkle, hvitkalkede vegger; en liten jernseng med messingkrusifiks på veggen over hodegjerdet; en bibel på en flettestol; et vaskeskap; tynnslitte gardiner. Med raske steg krysser Cat gulvet, river krusifikset ned fra veggen og slenger det innunder sengen hvor hun ikke kan se det. Det slår borti potten med en musikalsk, klirrende lyd. Det er nesten som om hun brente seg på fingrene da de kom i berøring med krusifikset. Hun børster hendene mot skjørtet med hissige bevegelser og lukker øynene for å drive vekk minnet om en annen lignende gjenstand, Jesus som betrakter henne fra en høy vegg uten å ense smerten hennes. Så stiller hun seg ved vinduet og ser ut på landeveien og en eng full av røde kyr. Sånt et stort, åpent landskap. Hun tenker på vennene i London, på Tess med de ivrige, grønne øynene, som alltid er i fyr og flamme over noe. Det gjør vondt å tenke på henne. Hun har ingen adresse å skrive til, ingen anelse om hvor Tess vil ende opp. Tess er kanskje ikke så heldig at hun finner en ny jobb. Jeg er heldig, sier Cat bittert til seg selv. Det har hun fått høre mange ganger i det siste. Et vindblaff griper døren og slår den igjen bak henne. Cat stivner til, hver muskel i kroppen strammer seg. Hun står stokk stille og forsøker å tvinge seg til å puste, men luften virker med ett så tykk. Den er ikke låst, sier hun til seg selv. Bare luk23

ket. Ikke låst. Hun snur seg langsomt mot døren og strammer skuldrene, som om et forferdelig syn venter henne. Veggene i det vesle rommet buler innover mot henne og kleber seg til henne som vått tøy. Knærne skjelver, og hun krøker seg bort til døren som en gammel dame. Hun tar i dørhåndtaket, sikker på at hun ikke kan komme ut. Metallkulen klaprer i hånden mens hun dreier den rundt, og idet hun trekker døren opp et par dyrebare centimeter, innser hun at det er hennes egen skjelving som får håndtaket til å lage lyden. Hjerteslagene skyller gjennom henne som et fossefall, og hun lener ansiktet mot det ru treverket i døren for å gi seg tid til å roe seg igjen. Aldri igjen, tenker hun. Aldri, aldri, aldri. Hester setter seg bak valnøttskrivebordet i mottagelsesværelset med regnskapsboken oppslått foran seg. Det er slik hun sitter når hun avholder sine ukentlige møter med fru Bell for å diskutere menyer og regninger og avtaler med skorsteinsfeiere, butikkleverandører og sykkelreparatører. Og hun forestiller seg at det gir det rette inntrykket – at hun fremstår som feminin, men forretningsmessig; overordnet, men tilgjengelig. Ettermiddagssolen ligger som en gul pøl på eikegulvet og lyser opp en doven danseforestilling med støvfnugg og fluer. Hester slår irritert etter en flue som kommer henne for nær. Hun synes de hårete kroppene er uanstendige, og hun hater hvordan de tørker inn og blir harde når de dør, hvordan de legger seg på rygg i vinduskarmen idet de utånder og krysser de stubbete bena som om de ligger og venter på den siste olje. Hun er umåtelig lettet over at hun fra nå av skal få slippe å feie dem opp. Fru Bell har hatt nok styr med klesvasken og matlagingen – og Gud vet at den kvinnen ikke kan forventes å arbeide raskt. Hun skulle ønske at fru Bell ikke hadde vært fullt så fet. Knirkingen i gulvet varsler hennes ankomst hver gang hun for24

later de mer robuste hellesteinene i kjelleren, og hun er ikke hva man ville kalle et elegant syn. Selvsagt skal en kvinne være myk, mer kurver enn vinkler, men ett sted bør man trekke en grense. I fru Bells tilfelle har det lite for seg å forsøke å holde kroppsmassen på plass med et korsett. Hun brukte et for flere år siden, men det bidro bare til å klemme flesket hennes oppover og nedover fra midten, slik at hun nesten var ute av stand til å sitte eller snu på hodet. Hver gang hun bevegde seg, var hun et forferdelig og samtidig nesten hypnotisk uimotståelig syn. Hester hører henne nå. Hun kommer knirkende og trampende fra kjøkkenet. Hester retter seg opp i stolen og arrangerer ansiktet i et mildt, overbærende smil. Et øyeblikk bekymrer det henne at hun risikerer å komme til kort sammenlignet med Cats mer verdensvante tidligere arbeidsgiver. Så husker hun at piken er en utstøtt, og puster ut. Hun skammer seg en smule over bekymringen sin, all den tid hennes egentlige rolle skulle være å overse med moderlig blikk og veilede. «Den nye piken, frue,» forkynner fru Bell etter å ha banket på døren. «Takk, fru Bell. Vær så god, kom inn, Cat,» sier Hester med varm røst; så nøler hun. Cat Morley minner mest om et barn. Et kort øyeblikk lurer Hester på om det kan ha skjedd en misforståelse. Piken er knapt en og en halv meter høy, og hun har samme vevre fremtoning som en fugl. Håret, som er nesten ravnsvart, er kortklippet. Det berører så vidt ørene, på en svært lite feminin måte. Cat har festet håret bakover med en hårspenne, noe som bare får henne til å ligne enda mer på en skoleelev. Men da piken kommer nærmere skrivebordet, innser Hester at det ikke har skjedd noen misforståelse. Ansiktet er smalt, haken spiss og skarp, men hun har mørke flekker under øynene og en fure i pannen som viser at hun har gjort seg sine 25

erfaringer. Cat betrakter Hester så uanfektet, uten å vike med det brune blikket, at Hester føler seg ubekvem, nesten forlegen. Hun kaster et blikk etter fru Bell idet kvinnen forlater rommet. De sammenknepne leppene avslører hva hun mener om den nye ansettelsen. «Vel,» sier Hester forvirret. «Vel, sett deg, Cat.» Piken setter seg ytterst på kanten av stolen, som om hun kan ventes å fly sin vei hvert øyeblikk. «Jeg er veldig glad for at du kom frem i god behold.» Hun har forberedt seg mentalt på hva hun skulle si til piken for å få henne til å føle seg trygg og demonstrere at hun er kommet til et mildt og vennlig og gudfryktig hjem, men pikens fremtoning har bragt henne ut av fatning, og nå kan hun ikke huske hva hun hadde planlagt å si. «Jeg er sikker på at du kommer til å få det veldig fint her,» forsøker hun seg med. Cat blunker, og selv om ansiktet er ubevegelig, og selv om hun ikke sier noe, får Hester et bestemt inntrykk av at hun tviler på det. «Du store min! Jeg har aldri sett en frisyre som din! Er det siste mote i London? Er jeg forferdelig gammeldags?» utbryter Hester. Hennes eget hår er som kronen på verket. Det er lett og fyldig og mykt, og hver morgen samler det seg i en høy oppsats som om det selv vet hva som sømmer seg best. «Nei, frue,» sier Cat lavt og uten ett sekund å vike med blikket. «Jeg hadde langt hår før. Jeg ble nødt til å klippe det etter at … Etter at jeg ble innesperret. Det ble svært lusinfisert.» «Å! Lus! Så forferdelig!» utbryter Hester. Hendene hennes søker opp mot hodebunnen som for å beskytte seg, og hun lener seg bakover i ren refleks. «Jeg kan forsikre Dem om at de er borte nå,» sier Cat mens en skygge av et smil leker over leppene. «Vel, det er godt. Ja. Jo visst. Jeg er sikker på at fru Bell har informert deg om dine plikter, og vær så snill å rådføre deg med henne i alle spørsmål vedrørende ditt arbeid. Du for26

ventes å stå opp halv syv og være klar til å ta fatt på arbeidet klokken syv hver morgen, men du vil sannsynligvis ikke være den første som er oppe – min mann er svært glad i spaserturer og natur, og han har en forkjærlighet for å dyrke disse når solen står opp. Han vil ofte ha stått opp og forlatt huset innen du kommer ned, så ikke bli skremt om du støter på ham svært tidlig på morgenen. Han forventer ingen frokost før han legger ut på sine spaserturer. Du kan anse tiden mellom tre og fem om ettermiddagen som din egen, det vil si bortsett fra teserveringen, og på betingelse av at du har utført alle dine plikter til fru Bells tilfredsstillelse.» Hester tier og titter opp på Cat Morley. Det er noe urovekkende over det ubevegelige blikket, noe bak de mørke øynene som Hester aldri før har sett og ikke er i stand til å tolke. Det vage omrisset av noe fremmed, noe uforutsigbart. «Ja, frue,» sier Cat til slutt, monotont. «Cat – ditt egentlige navn er vel Catherine, er det ikke? Det slo meg at du kanskje ville like å bli kalt Kitty? Et nytt navn for å signalisere en ny start? Jeg tror det ville kle deg godt.» Hester smiler. «Jeg har alltid hett Cat, ikke Kitty,» sier Cat forvirret. «Ja visst, jeg forstår. Men synes du ikke at Kitty ville være bedre? Det jeg forsøker å si, er at du kan legge alle dine tidligere sorger bak deg sammen med det gamle navnet? Skjønner du?» forklarer Hester. Cat ser ut som om hun overveier det, men så får hun et hardt blikk i øynene. «Jeg har alltid vært Cat,» sier hun trassig. «Ja vel!» utbryter Hester opprådd. «Er det noe du ønsker å spørre meg om?» «Nei, frue, annet enn å opplyse om at jeg ikke kan bruke korsett. Legen har sagt at det ville være for anstrengende for brystet mitt, etter sykdommen.» 27

KATHERINE WEBB

– Berit Kobro, VG

«Den har alt – et mysterium, intriger, historie og et herlig, gammelt gods.» Prima

«Et briljant og altoppslukende drama.» Good Housekeeping

Bokanmeldelser.com

788205 419216

K at h e r i n e W e b b

Det du ikke ser

england 1911.

Dette sa anmelderne om Arven – nå tilgjengelig i pocket: «Boka har det meste; historie, et slott, mysterier, intriger og svik. Du jages gjennom sidene …»

Fr a f o r f at te re n b ak b e s ts e l g eren Ar ven

K at h e r i n e W e b b

«En pageturner med atmosfære.»

Det du ikke ser

Woman & Home «Virkelig, virkelig førsteklasses.» Chick lit review blog «… en perfekt bok å krølle seg sammen foran peisen med.» You Magazine