Det røde huset by Gyldendal Norsk Forlag

To familier. Ett hus. En uke på landet. Etter at Richard, en velstående lege, har mistet kontakten med søsteren Angela, inviterer han henne og familien på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske landsbygda. Med seg har Richard ny kone og datteren hennes fra et tidligere ekteskap, mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner. Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves av hver enkelt av personene som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden. Én etter én tar karakterene bolig i vår bevissthet, og de blir værende lenge etter at siste side er lest ferdig. «Mark Haddon er skremmende talentfull.» The Times

«En alvorlig, lyrisk, kompleks roman ... nydelig.» The Herald

«Overraskende og dypt bevegende ...» Kirkus Review

«Et vakkert og autentisk portrett av en sammensatt familie ...» Real Simple

788205 423503

Mark Haddon (født 1962) er utdannet ved Uppingham School og Merton College i Oxford der han studerte engelsk. I 2003 ble han tildelt prisene Whitbread Book of the Year Award og Commonwealth Writers’ Prize Overall Best First Book for romanen Den merkelige hendelsen med hunden den natten, som handler om en gutt med Asbergers syndrom. I 2007 kom romanen Noe til besvær. Haddon har også et omfattende forfatterskap av barnelitteratur bak seg og skriver for fjernsyn. Mark Haddon er bosatt i Oxford sammen med sin kone.

Originaltittel: The Red House Copyright © Mark Haddon 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Jonathan Cape Random House, London 2012 Sitatet på s. 26 er hentet fra William Wordsworth: «Tintern Abbey», gjendiktet av Geir Uthaug, Fyll mitt beger på ny. Engelsk romantikk fra Burns til Byron i norske gjendiktninger fra Henrik Wegeland til idag, Geir Uthaug (red.), Bokklubbens Lyrikkvenner, 1990 Sitatene på s. 45, 98, 99, 143, 144 og 161 er hentet fra Bram Stoker: Dracula, oversatt av Bjørn Carling, Den Norske Bokklubben, 2004 Sitatene på s. 79 og 101 er hentet fra Homer: Odysseen, gjendiktet av P. Østby, De Norske Bokklubbene, 2002 Sitatene på side s. 92, 152, 153, 158 og 185 er hentet fra William Shakespeare: En midtsommernatts drøm, gjendiktet av André Bjerke, Den Norske Bokklubben, 1998 Sitatene på s. 178 og 287 er hentet fra T. S. Eliot: Det golde landet og andre dikt, gjendiktet av Paal Brekke, Den Norske Bokklubben, 1996 Sitatet på s. 301 er hentet fra Michel de Montaigne: «Om ære», Essays. Andre bok, oversatt av Beate Vibe, Aschehoug, 2006 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Paul Willoughby ISBN 978-82-05-42350-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mark Haddon

Det rĂ¸de huset Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

Fredag

Kjøletårn og kloakkrenseanlegg. Finstock, Charlbury, Ascott-under-Wychwood. Hundre og ti kilometer i timen, toget åpner åkrene som en glidelås. To blygrå striper ved siden av elvens buktninger. Glimt av sol på hamret metall. Dampliknende, selv i disse dager. Hogwarts og Adlestrop. Nattposten krysser grensen. Cheyenner stormer ned fra åskammen. Delta-blues fra godsvognen. Et eller annet sted: de skjulte pensene som plutselig kan skifte og få deg til å svinge inn i en verden av uniformerte piccoloer og grandtanter og somrer ved innsjøen. Angela lente seg mot det kalde vinduet, hypnotisert av kraftledningene der de sank og ble løftet opp av neste mast, igjen og igjen og igjen. Plasttuneller som liknet sølvmadrasser, uforståelige graffitikruseduller på en murvegg. For seks uker siden hadde hun begravd moren sin. En skjeggete mann i dress med blankslitte albuer som spilte «Danny Boy» på northumberlandsk sekkepipe. Alt i ulage, bandasjen på hånden til presten, kvinnen som løp mellom gravsteinene på jakt etter hatten vinden hadde tatt, hunden som ikke tilhørte noen. Hun tenkte at moren hadde forlatt denne verden for lenge siden, de ukentlige besøkene var mest for Angelas egen skyld. Kokt fårekjøtt, Classic FM og en kommode i hudfarget plast. Morens død 9

burde ha vært en lettelse. Så traff den første spaden med jord kista, og en boble steg opp i brystet hennes og hun skjønte at moren hadde vært … hva da? en hjørnestein? en molo? Uken etter begravelsen hadde Dominic stått ved vasken og gjort ren den grønne vasen med en flaskebørste. De siste restene av det uvanlige snøfallet lå fremdeles tettpakket rundt skjulet, og tørkestativet snurret i vinden. Angela kom inn med telefonen i hånden som om den var en mystisk gjenstand hun hadde funnet på bordet i gangen. Det var Richard. Dominic satte vasen opp ned i oppvaskstativet. Og hva var det han ville? Han har tilbudt seg å ta oss med på ferie. Han tørket hendene på kjøkkenhåndkleet. Er det broren din vi snakker om, eller er det en helt annen Richard? Det er broren min vi snakker om, ja. Han ante virkelig ikke hva han skulle si. Angela og Richard hadde ikke tilbrakt noe mer enn en ettermiddag sammen i løpet av de siste femten årene, og møtet mellom dem i begravelsen hadde virket i beste fall overfladisk. Og hva er det eksotiske reisemålet? Han har leid et hus ved grensen til Wales. I nærheten av Hay-on-Wye. De fine sandstrendene i Herefordshire. Han brettet kjøkkenhåndkleet og hengte det over radiatoren. Jeg takket ja. Takk for at du spurte. Angela stoppet og holdt blikket hans. Richard vet at vi ikke har råd til å dra på ferie selv. Jeg ser ikke noe mer fram til det enn du, men jeg hadde ikke noe særlig valg. 10

Han løftet hendene i været. Oppfattet. De hadde hatt denne krangelen så altfor mange ganger. Så blir det Herefordshire. Statens kartverk nr. 161. Svartfjellene/Y Mynyddoedd Duon. Dominic åpnet det rosa omslaget og brettet ut det store trekkspillet av papir. Han hadde elsket kart siden han var gutt. Her lurer det monstre. Et X angir stedet. Kantene på arket svidd og bølgete etter møtet med en brennende fyrstikk, signaler blinket fra fjelltopp til fjelltopp med trekantede biter av knust speil. Han kastet et skrått blikk på Angela. Så vanskelig det var å se for seg jenta i den andre enden av studentpuben, skuldrene i den blå sommerkjolen. Nå virket hun frastøtende på ham, størrelsen og dvaskheten, blodårene på leggene, nesten for en bestemor å regne. Han drømte at hun døde brått, at han gjenfant alle frihetene han hadde mistet for tyve år siden. Så drømte han det samme fem minutter senere og husket hvor dårlig han hadde vært til å benytte seg av slike friheter den gangen, og han kunne høre hvinende stativhjul og se posene med væske. Alle disse andre livene. Du fikk visst aldri levd dem. Han kikket ut av vinduet og så en båt på kanalen ved siden av, en skjeggete tulling ved roret, pipe, tekopp. Ohoi, kompis. For en dustete måte å tilbringe ferien på, drive og slå seg i hodet hver gang man reiste seg. En uke om bord i en båt med Richard. Kan du forestille deg det. De skulle gudskjelov være på landsbygda. Hvis det ble for mye, kunne han alltids gå opp i åsene og skrike mot himmelen. For å være ærlig så var det Angela han var bekymret for. Denne lukkede kretsen av søskenspenning. 11

Er den først slått på, gjelder det å holde seg unna og så videre. Håret til Richard, ja. Nå som han kom til å tenke på det, var det der ondskapen satt, i den overdådige svarte manken, som støttennene til en hvalrosshann – en advarsel til alle beta-hanner. Eller som et eget vesen, en utenomjordisk livsform som hadde stukket sugepumper inn i hodeskallen hans og brukte ham som et redskap. Barna satt tvers overfor dem. Alex på sytten leste Rå makt av Andy McNab. Daisy på seksten leste en bok med tittelen Kunsten å be hver dag. Benjy på åtte hadde snurret rundt sånn at føttene lå på nakkestøtten og hodet hang over setekanten med lukkede øyne. Angela dyttet borti skulderen hans med skotuppen. Hva i all verden er det du driver med? Jeg sitter til hest og halshogger nazi-zombier. De så ut som barn fra tre forskjellige familier. Atleten Alex, brede skuldre og struttende biceps, ute i det blå med kano eller terrengsykkel annenhver helg, Benjy, en slags flytende guttemasse som hadde blitt helt opp i den plassen han tilfeldigvis befant seg i, og Daisy … Angela lurte på om datteren hadde opplevd noe fryktelig i løpet av det siste året, noe som kunne forklare den arrogante ydmykheten, hvorfor hun gjorde seg så oppsiktsvekkende ufiks. De dukket inn i en tunell og vinduene slo og klapret. I noen sekunder så hun en overvektig, middelaldrende kvinne flyte rundt der ute i mørket, før hun forsvant i en eksplosjon av lys og popler, og hun var tilbake i kroppen sin, kjente kjolen stramme i livet, svetteperlene i nakken, toglukta, svidd støv, varme bremser, den svake eimen fra toalettene. 12

Carter plantet støvelen på skulderen til mannen og rullet ham over på siden. Det kunne ikke være sant. Han hadde drept Bunny O’Neil. De hadde trent sammen i Cairngorms-fjellene for ti år siden. Hvorfor prøvde en tidligere SAS-kaptein å likvidere milliardærsjefen for et internasjonalt byggefirma med en sovjetisk svartebørsrifle her, midt ute i Afghanistan? Lenger nede i vognen satt konduktøren på huk ved siden av en fugleaktig liten dame med langt grått hår og briller i en rød snor. Så du har gått på toget uten billett eller noe å betale med? Barbert hode og en utydelig blå tatovering på den kraftige underarmen. Angela hadde lyst til å betale for billetten og redde henne fra den bøllete mannen. Hun prøvde å nappe noe usynlig ut av luften med de ørsmå, leverflekkete hendene. Jeg kan ikke … Kommer noen og møter deg i Hereford? Det var en ømhet i stemmen hun først ikke hadde lagt merke til. Han rørte varsomt ved armen til kvinnen for å fange oppmerksomheten hennes. En sønn, kanskje, eller en datter? Kvinnen grep etter luften. Jeg kan ikke helt … Angela kjente en sitring i øyekroken og snudde seg vekk. Richard hadde giftet seg igjen et halvt år tidligere og fått en stedatter med på kjøpet. Angela hadde ikke gått i bryllupet. Det var langt til Edinburgh, det var midt i skoleåret, og de hadde aldri kjent seg som bror og søster, bare som to mennesker som med noen ukers mellomrom snakket kort sammen på telefon for å administrere morens syk13

domsforløp. Hun hadde møtt Louisa og Melissa for første gang i begravelsen. De så ut som om de var bestilt fra en eksklusiv katalog til en skyhøy pris; feilfri hud og matchende svarte skinnstøvler. Jenta stirret på henne og så ikke bort da Angela fanget blikket hennes. Kastanjebrun bob, svart jeansskjørt som var nesten, men akkurat ikke, for kort for en begravelse. Så skinnende og nedlatende og seksten år. Melissa regisserer et teaterstykke på skolen. En midtsommernatts drøm. Louisa minnet litt om en fotballfrue. Angela kunne ikke forestille seg at hun gikk i teateret eller leste seriøse bøker, kunne ikke se for seg hvilke samtaler hun og Richard kunne ha når de var alene. Men dømmekraften hans hadde alltid vært en smule tvilsom. Ti års ekteskap med Den røde heksa. Presangene han kjøpte til barna sist gang han kom på besøk, så mye anstrengelse på feil sted. En fotballårbok til Benjy, et armbånd til Daisy. Hun lurte på om han var i ferd med å begå en ny versjon av den samme feilen, om hun rett og slett bare var ikke-Jennifer, og han var et nytt trinn på den sosiale rangstigen. Jeg går på do. Benjy reiste seg. Blæra mi er så forferdelig full. Ikke gå deg bort. Det går ikke an å gå seg bort på toget. En syk pervo kunne finne på å kvele deg, sa Alex, og kaste liket ut av vinduet. Da bokser jeg ham i skrattet. Skrittet, sa Alex. Skruttet, skrittet, skrettet … sang Benjy mens han gikk nedover vognen. * 14

Til slutt oppdager vi at vi ikke trenger stillhet lenger. Vi trenger ikke lenger ensomhet. Vi trenger ikke engang ord lenger. Vi kan gjøre alle våre handlinger hellige. Vi kan stelle i stand et måltid for familien vår og det blir en bønn. Vi kan gå en tur i parken og det blir en bønn. Alex tok bilder av en flokk med kuer. Hva var poenget med å være svart-hvit, rent evolusjonsmessig? Han hatet ekte vold. Han kunne fortsatt høre lyden av beinet til Callum som brakk den kvelden i Crouch End. Han ble kvalm når han så bilder fra Irak eller Afghanistan. Han fortalte det ikke til noen. Men Andy McNab la en demper på følelsen ved å gjøre det om til tegnefilm. Ordene åpne glidelåsen ga ham ereksjon, som han skjulte under romanen. Men var det greit å ha lyst på stedatteren til onkelen sin? Noen giftet seg med fetterne og kusinene sine, og det var akseptert så lenge ikke begge hadde recessive gener for et eller annet skummelt og barna kom til å bli helt ødelagt. Men jenter som gikk på privatskole tryglet egentlig om det med all solbrunheten sin og de hvite trusene som luktet tøymykner. Bortsett fra at hun antagelig ikke kom til å ville snakke med ham, for jenter snakket bare med sånne klysete typer med bølgete hår og trange jeans. På den annen side gjaldt liksom ikke de vanlige reglene i ferien, og kanskje de kom til å dele bad og kanskje han kom til å åpne døren til dusjkabinettet og klemme de innsåpede puppene hennes til hun stønnet. En mann sitter fanget i en varm leilighet over skipsverftet der han steller for en kone som kommer til å tilbringe resten av livet i denne senga og se på denne tv-en. To tvillingsøstre skilles når de er syv uker gamle og vet ikke 15

om hverandre, fornemmer bare et fravær som alltid følger dem på veien. En jente blir voldtatt av morens kjæreste. Et barn dør og dør ikke. Familie, dette sleipe ordet, hver omstreifende bark har sin egen stjerne, og alle seiler de under forskjellige himler. Og så var det det fjerde barnet hennes, barnet ingen andre kunne se. Karen, dødfødt den gangen for mange år siden, hennes elskede og hemmelige spøkelse. Holopresencefali. Hox-gener som sviktet langs midten av hodet. Hennes lille monster med ansiktstrekk som smeltet midt i fjeset. De hadde sagt at hun ikke skulle se, men hun hadde sett og skreket til dem at de måtte ta det vekk. Så, ut i de små timer, mens Dominic sov og avdelingen var stille, hadde hun lyst til å holde den ørlille, skadde kroppen i armene igjen, for hun kunne lære å elske henne, det kunne hun virkelig, men pensene hadde skiftet og Karen hadde svingt ut i den parallelle verdenen hun innimellom fikk et glimt av fra biler og tog, spindelvevskurene og sigøynerleirene, sidesporene og bilopphoggeriene, en verden hun besøkte i drømme, der hun snublet gjennom hundemøkk og brennesle, luften seig av varme, lokket av en jentestemme og et glimt av en sommerkjole. Og neste torsdag ville det ha vært Karens attenårsdag. Det var det hun hatet med landsbygda, ingen distraksjoner fra hjertets skitne, forskrudde mekanismer. Du kommer til å elske det, hadde Dominic sagt. Innavlede landsbyboere som omringer huset med høygafler og glødende brennmerker om natta. Han forsto ikke, nå for tiden var det så mye han ikke forsto. * 16

Dominic tørket sandwichsmulene bort fra leppene og kikket bort på Daisy; hun smilte så vidt før hun vendte tilbake til boka. Hun var så mye roligere nå for tiden, ingen av disse uberegnelige tårene som veltet ut av henne i fjor og fikk ham til å føle seg klossete og ubrukelig. Det var selvfølgelig bare tull, dette Jesusstyret, og noen av de andre i menigheten ga ham gåsehud. Stygge klær og falsk munterhet. Men han var merkelig stolt av hvor sterk troen hennes var, hvordan hun innbitt svømte mot strømmen. Hadde bare ikke de ordentlige vennene hennes forsvunnet. Men Alex så ikke opp, samme hvor lenge man stirret. Leste han, så leste han, løp han, så løp han. Han hadde forventet seg mer av å ha en sønn. Det ødipale raseriet fra to til fire. Slutt å klemme mamma. Så, fra syv til ti, en gyllen tid der de gravde ned pengeskrin fylt med melketenner og Pokemonkort, dro på telttur i New Forest, natta ponnien åpnet glidelåsen på teltet og stjal kjeksen. Han lærte Alex å spille piano, kjenningsmelodier han arrangerte i C-dur for én venstrehåndsfinger. Star wars, Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten. Men han gikk lei av pianoet og ga Benjy nøkkelen til pengeskrinet og dro på telttur med vennene sine. Devon, Peak District. Han lurte noen ganger på om han elsket Daisy, ikke på grunn av den sterke troen, men på grunn av ensomheten, måten hun rotet til livet sitt på, hvordan det stemte overens med hans eget. Bakenfor alt finnes det et hus. Bakenfor alt finnes det alltid et hus, som alle andre hus virker større eller kaldere eller mer luksuriøse sammenliknet med. Murpuss over tredvetallsmurstein, et ødelagt drivhus, rabarbra og rustne kanner med gressklipperolje. Nederst i hagen kan 17

du dra til side hjørnet i nettinggjerdet og smyge deg ned i skjæringen hvor togene til Sheffield går hver halvtime. De tjærebredde svillene, den låste koplingsboksen hvor de oppbevarer elektrisiteten. Hvis du legger et par pence på skinnene, hamrer togene dem ut til lange bronsetunger hvor ansiktet til dronningen er så flatt at det ikke er noe igjen av det. Spol tilbake og du kneler ved kanten av dammen fordi broren din sier det er rumpetroll der. Du stikker hånden ned i suppa av stilker og slim, han dytter deg og du skriker fremdeles når du treffer vannflaten. Munnen din fylles med vann. Sånn kommer alltid frykt og ensomhet til å smake. Du løper opp gjennom hagen, klissvåt med ugress på slep, roper, Pappa … pappa … pappa … Og du kan se ham stå ved kjøkkendøren, men han begynner å fordufte idet du når de sprukne hellene, blir gradvis mer og mer gjennomsiktig, som Captein Kirk i transporteringsrommet, den samme høye summende lyden, og døren er tom, og kjøkkenet er tomt, og huset er tomt og du innser at han aldri kommer tilbake. Har du ikke noe annet å lese? spurte Angela. Jepp, sa Daisy, men akkurat nå er det denne boka jeg har lyst til å lese, eller har du problemer med det? Du trenger ikke være sarkastisk. Mine damer … sa Alex, noe som ville ha fått krangelen til å nå kokepunktet hvis de ikke hadde blitt avbrutt av at Benjy kom fykende som en kule fra seterygg til seterygg ned gjennom vognen. Han hadde vært på do da han kom til å tenke på varulven i Doctor Who-episoden om dronning Victoria. Øyne som svarte biljardkuler, varm pust i nakken. Han krøllet seg sammen i armkroken til pappa 18

og strøk den silkeaktige mansjetten på finskjorta til pappa mot underleppa. Pappa sa, Går det bra, kaptein? og han sa, Jaaa, for det gjorde det nå, og så tok han fram notisboka fra National History Museum, og pennen som skrev med åtte farger, og tegnet zombiene. Da han vendte tilbake til verden, var de i ferd med å bytte tog i hui og hast, spurtet over til en annen perrong for å rekke et korresponderende tog som gikk om to minutter. Halvveis over gangbroa husket han at han hadde glemt metalltingen. Hvilken matallting? sa mamma. Metalltingen, sa han, for han hadde ikke gitt den noe navn. Det var et hengsel fra en stresskoffert og etterpå kom mamma til å kalle det for noe søppel, men han elsket at fjæren var så sterk og lukta den etterlot på fingrene. Pappa sa, Jeg skal hente den, for da han var barn, hadde han hatt en hestetann i en Golden Virginia-tobakkseske, og mamma sa, For guds skyld. Men pappa kom tilbake med metalltingen i hånden med noen sekunders margin og ga den til Benjy og sa, Vokt den med ditt liv. Og idet de kjørte ut fra stasjonen så Benjy en gammel dame med langt grått hår som ble arrestert av to politimenn i selvlysende jakker. En av politimennene hadde pistol. Så kom det et annet tog og kjørte ved siden av dem i nesten akkurat samme fart, og Benjy husket historien om Albert Einstein som gjorde et tankeeksperiment hvor han satt på en trikk i Wien som kjørte i lysets hastighet, og han lyste rett framover med en lykt sånn at lyset bare ble stående der som et sukkerspinn. Du hater Richard fordi han svinser rundt i den luftige georgianske leiligheten sin i Moray Place milevis unna, mens du sitter på den oppskrapte olivenfargede stolen og 19

hører på brølene til mamma som er fanget i et sykt sinn. Sykepleierskene brente meg på hendene. Det var et flyangrep i går natt. Du hater ham fordi han betaler for det hele, den store plenen, den tarvelige kabareten på fredagskvelden, Magiske øyeblikk: gårsdagens stjerner. Du hater ham fordi han har giftet seg med kvinnen som forventet at barna dine skulle spise lammecurry og tvang dere til å overnatte på hotell. Du hater ham fordi han så ekspeditt har funnet en erstatning for henne, som om en hendelse som ødela livet for andre bare var en medisinsk prosedyre, en svulst som var fjernet, et sår som var sydd og renset. Du hater ham fordi han er den fortapte sønn. Når kommer Richard og besøker meg? Kjenner du Richard? Han er sånn en nydelig gutt. Til tross for dette liker du innerst inne å være det snille barnet, den som bryr seg. Innerst inne venter du fortsatt på en endelig dom hvor du omsider skal stå hevet over denne broren som ustanselig lykkes, selv om den eneste personen som kunne avgi en slik dom driver inn og ut av den siste søvnen, duggen legger seg på maska og forsvinner, en lav visling fra tanken under senga. Og så er hun borte. M6 sørover, utkanten av Birmingham lå endelig bak dem. Richard skiftet gir og svingte Mercedesen forbi en belgisk tankbil. Frankley servicestasjon 3 km. Han så for seg at han stoppet i hjørnet av parkeringsplassen og iakttok Louisa som sov, det brusete smørfargede håret, det rosa øret, så mystisk det var at en mann ble opphisset ved synet av én kvinne og ikke en annen, noe langt inne i midthjernen som liknet suget etter søtsaker eller frykten for slanger. Han kikket i bakspeilet. Melissa satt og hørte på 20

iPoden sin. Hun vinket til ham med et uttrykk av påtatt alvor. Han satte inn Eliot Gardiners Dido og Aeneas i CDspilleren og skrudde opp lyden. Melissa stirret ut av vinduet og drømte at hun var med i en film. Hun gikk over en brosteinsbelagt plass. Duer, en katedral. Hun hadde på seg den røde skinnjakka pappa hadde kjøpt til henne i Madrid. Femten år. Hun gikk inn i rommet, alle snudde seg og plutselig forsto hun. Men de kom vel til å ville at hun skulle bli venn med jenta, bare fordi de var like gamle. Akkurat som om mamma hadde lyst til å bli venn med en dame i kassa på Tesco fordi de begge var fireogførti. Jenta kunne sikkert se OK ut, men hun hadde bare ikke snøring. Kanskje hun var lesbisk. Syv dager på landet sammen med noen andres slektninger. Det er veldig viktig for Richard. For det var tydeligvis deres Livsoppgave å gjøre Richard lykkelig. Særlig. Rist skyene vekk fra din panne, Skjebnen gjør ønskene sanne, Rikene kommer, Gledene flommer, Lykken smiler og det skal du òg. En eller annen idiot på motorsykkel kjørte forbi dem i supersonisk fart. Richard så for seg en dråpe med oljesøl, gnister som spredte seg ut i vifteform fra tanken som skled bortover, massive hodeskader og foreldre som samtykket til transplantasjon av alle større organer, så det kunne komme noe godt ut av et kort liv som var blitt så skjødesløst behandlet, selv om skjebnen sikkert ville det 21

slik at en eller annen stakkars jævel kom til å tilbringe de neste tredve årene med å tømme kateterposen og tørke bort eggerøresmuler fra haka hans. Dido og Aeneas. Klå-Roper hadde fått dem til å høre på den på skolen. Perler for svin. Antagelig i fengsel nå. Sørg for at han ikke får deg med inn i instrumentskapet. Den gangen var det en spøk. Tukle med barna. Når han så tilbake på det, kjentes det likevel som om Roper var offeret, hånen, de fuktige øynene, den slags mann som gikk og hengte seg i en øde skog. Louisa begynte langsomt å våkne. Klassisk musikk og lukta av wunderbaumen på bakspeilet. Hun satt i bilen sammen med Richard, gjorde hun ikke. Nå for tiden var det ofte som om hun svevde mellom to verdener, og ingen av dem var helt virkelige. Brødrene hennes, Carl og Dougie arbeidet på en bilfabrikk og bodde seks hus fra hverandre på Blackthorn Estate. De hadde ikke biler støttet opp av murstein og kjøleskap i gresset, i det minste ikke i sine egne hager, men det var ikke langt unna. Når hun besøkte dem, lot de som om de var stolte av søsteren som hadde kommet seg opp og fram, men det de egentlig følte var forakt, og selv om hun prøvde å gjengjelde den, kunne hun også kjenne at hun ble dratt mot en verden hvor du ikke konstant behøvde å tenke på hvordan andre så på deg. Craig hadde elsket det. Denne toverdener-greia, Jaguaren utenfor fish and chips-kiosken, arbeidsjakka på foreldremøtet. Wales. Det hadde hun glemt. Herregud. Hun hadde bare møtt familien til Richard én gang. De likte deg og du likte dem. Hadde de det? Hadde hun det? Hun hadde overgått dem med altfor svart antrekk. Benjamin, den lille 22

gutten, hadde av alle ting på seg en Simpsons-t-skjorte. Hun hadde overhørt at han spurte faren sin om hva som kom til å skje med kroppen til bestemoren i løpet av de neste månedene. Og måten jenta sang salmene på. Som om det kanskje var noe galt med henne. Richard hadde sittet ved siden av Louisa i bryllupet til Tony Caborn, ved det som hun helt riktig refererte til som de skiltes bord i hjørnet av teltet, antagelig for å hindre at de onde åndene spredte seg. En eller annens kasserte troféhustru, tenkte han. Han presenterte seg, og hun sa, Ikke prøv å sjekke meg opp, OK? Hun var synlig full. Det virker som om jeg utstråler noen spesielle vibber i dag. Han forklarte at han overhodet ikke hadde slike planer, og hun lo, helt tydelig av ham i stedet for med ham. Han snudde seg og lyttet til en korpulent allmennpraktiker som klaget over alle heroinmisbrukerne praksisen hans var nødt til å ta seg av, men oppmerksomheten hans gled til stadighet bort til samtalen som foregikk bak ryggen hans. Kjendissladder og feilene til Louisas eksmann, den velstående byggmesteren. Hun var helt klart ikke hans type, men allmennpraktikeren var hans type og holdt på å kjede livet av ham. Etterpå så han henne reise seg og gå over dansegulvet, store men faste hofter, det var noe nordisk ved henne, hun følte seg vel i sin egen kropp på en annen måte enn Jennifer noen gang hadde gjort. Ingen sånne planer. Han hadde vært en pompøs drittsekk. Da hun satte seg ned, ba han om unnskyldning for å ha vært så uforskammet tidligere, og hun sa, Fortell litt om deg selv, og han innså hvor lenge det var siden noen hadde sagt det. * 23

«En alvorlig, lyrisk, kompleks roman ... nydelig.» The Herald

«Overraskende og dypt bevegende ...» Kirkus Review

«Et vakkert og autentisk portrett av en sammensatt familie ...» Real Simple

788205 423503