Disse øyeblikk

28 mm

«Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg ...

En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.» siri m. kvamme, Bergens Tidende «Dette er en roman om å overleve, om å bære tungt, fortsette selv når alt er tilsølt.

Hundre år byr på dyp menneskelig innsikt og forståelse.» silje bekeng, Klassekampen

herbjørg

«Ny Wassmo-roman brænder sig inn i sindet. Hundrede år er en roman, det er herligt at synke ind. Det er en kvindernes bog Wassmo her har skrevet. Om kvinders håb, frygt og stærke viljer, og så er romanen en kærlighedserklæring til Nord-Norge og til de mennesker, der her har befolket fjelde, skær og øer.» mette winge, Politiken (Danmark), ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Disse øyeblikk er en roman om en forfatters liv fra hun er helt ung til hun står frem som etablert kunstner. Herbjørg Wassmo skriver om vaklende selvtillit og kamp for å bli til noe, om drømmer og standhaftig vilje til å skape. Det er også historien om nær norsk fortid, utdannelse og familieliv i en brytningstid. Det handler om lengsel etter en kjærlighet hun ikke tror på, og om svik. Og om å være inntrykksvar og innestengt i sin egen steilhet.

I Disse øyeblikk møter leseren et raust og utfordrende nordnorsk landskap, og en forteller som både er spandabel, øm og til tider selvironisk, selv når det røyner på.

Her tegnes bildet av en kvinne som gjør det hun ikke tør, som bryter absolutte tabuer og finner sine helt egne veier.

disse øyeblikk

«Kort sagt: Hundre år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.» marta norheim, NRK

«For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år ... I motsetning til en rekke andre oppvekstromaner har Wassmo en historie å fortelle, en substans i sin kvinnelige nordnorske saga.» guri hjeltnes, VG

«Hundre år er en storslagen roman.»

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

wassmo

I romanen Hundre år skrev Wassmo om tre generasjoner kvinner, forfatterens formødre, slik de kunne ha vært. Pressen skrev blant annet:

herbjørg

wassmo disse øyeblikk roman

herbjørg wassmo er født i 1942 i Vesterålen og debuterte i 1976 med diktsamlingen Vingeslag. Hun har bl.a. fått Kritikerprisen, Bokhandler­prisen, Amalie Skram-prisen og Nordisk Råds litteraturpris. I 1990 ble hun tildelt Den norske Bok­handlerforenings pris for 80-årenes bok (Dinas bok).

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-45686-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Herbjørg Wassmo

Disse øyeblikk Roman

Til Wenche Marit – min søster

Ung fisker og avtrykk i hud

Hun glir baklengs mot det hun ikke vet.

Kveldsdogg stiger opp av myrene og vannet. Som fremmed pust. Gjør alt uvirkelig. Legger seg i tollegangene når hun ror. Gnissingen av årene blir fjerne sukk.

Fiskeren har ansiktet mot henne og kan se leia. Løfter hånden og markerer hvor de skal. Hun justerer retningen med slake åretak uten å si noe. Ro er noe hun kan.

Han egner krokene. To senete fingre henter sprellende mark fra molda i blikkboksen. Den har hull i lokket så de skal få luft til han trenger dem. Arme krek de er. Han tar dem etter tur. Snøret har mange angler. Marken vrir seg standhaftig rundt metallet.

Så slipper han snøret ut. Søkket tar dem med ned. Helt til bunns. Han drar et par favner opp og nykker nå og da. Som et tidsfordriv. Mens han tenker på noe annet.

Forteller om det han ser. Fjellene. Vannene innenfor. Alt det som hører til farsarven han skal ha. Han har planer med gården. Bare han blir eldre og kan overta. Sauer, turisme og ørretfiske. Bensinpumpe ved riksveien, det blir en gullgruve.

Alle må ha bensin! sier han og smiler.

De tre fiskene ligger i båten med en sekk over da de går i land.

10 Skal vi ikkje ta dem med? spør hun.

Seinar, sier han.

Det skal vise seg at det er en slags egenskap. Han gjør det han egentlig vil i øyeblikket. Alt annet blir senere.

Akkurat nå er han ferdig med realskolen og har sommerferie. Smiler triste smil med lukket munn og snakker lavt og ivrig.

Hun burde gå til hytta foreldrene leier av faren hans.

Men gjør det ikke. Det er dogg i gresset opp til huset.

Hun går barbeint og kjenner vann sukke mellom tærne.

Gangdøren jamrer. Trappen knirker. Så er de i rommet i andre etasje. Natten kommer inn gjennom det åpne vinduet, plutselig full av sollys. Hun sitter på sengen og puster inn kjølig friskhogd furu. Og dette merkelige ved en annens hud. Et støvete munnspill ligger på nattbordet. De er to. Nær. Han tar fletten hennes i hånden og ser på den. Veier den liksom. Slipper den igjen og smiler.

Først er huset helt stille. Hun lytter til stillheten. Så, som om de begge har ventet på det, kommer den lamme kvinnens rop nedenfra. Begge vet at hun er der. Hun roper på sønnen sin.

Han har ikke øyne. Hun vet de er blå, men de har falt inn i hodet hans. Øyenlokkene hans sitrer i nattelyset.

Munnen er rosa. Håret er stort med dype viker. Blondt, nesten grønt. Nå reiser han seg og setter på platespilleren. Tangomusikk. En mannsstemme synger på tysk. Så går han ut i gangen og ned trappen.

Da han kommer tilbake, sier han at moren hans vet at hun er her, men det gjør ingenting. Så skrur han opp musikken. De danser tett inntil hverandre i det vesle rommet. Den lamme moren hans danser med under gulv-

11 bjelkene. Men hun roper ikke mer. Svinger bare rundt og rundt med dem fordi de ikke kan annet enn å la henne svinge med.

Kvinnen sitter på en krakk ved kjøkkenbenken og har vanskelig for å snakke. Ansiktet er litt skjevt. Allikevel snakker hun. Det er bare å bli stående og vente ved døren etter at hun har sagt frem ærendet. Å kjøpe et spann med melk.

Sett deg, jente, sier den eldre.

Hun har ikke stedets dialekt, men bryter på et tonefall langt sørfra. Hun gjør som hun sier. Ensomhet fyller rommet som et ekko. En nysgjerrighet er mellom dem. Små kvasse klør og varme. Som en kattunge kravlende i fanget. Hun liker moren hans uten å kjenne henne. Ansiktet har avtrykk av gråt. Men hun gråter ikke. Hun befaler å skjenke kaffe av kjelen som står på ovnen.

Ta deg ei lefse, sier hun. De står på et fat på bordet.

Fluene er der allerede. Moren hennes ville ha satt et lokk på. Eller lagt en kopphåndduk over.

Da hun går, tenker hun at hun aldri har hatt et slikt møte før. At det er enestående. Fluene har hun nesten glemt.

Hun sitter ved vinduet i hytta og tror at han kommer forbi. Snart. Hun vet at han går den gamle veien når han skal fiske i fossen. Men han kommer ikke. Han har annet fore. Hun vet ikke om han er viktig for henne. Men han har på en måte satt et avtrykk i huden hennes. Et splitter nytt øyeblikk. Hun visste ikke at hun kunne kjenne annet enn avsky for hud. *

12 Hun har begynt på realskolen. Geiteramsen i bakkene har blomstret av helt opp til toppen. De får undervisning i en tyskerbrakke og hun kjenner nesten alle. De sitter tett og er sammen i fritiden. I alle fall de som ikke må kjøre buss hjem.

Han er visst sjelden i bygda nå for tiden. Hun ser ham et par ganger, men på avstand. Man kan jo ikke akkurat rope etter noen man bare har møtt et par ganger. Han er eldre enn henne og sklir vel fort av sted. De andre snakker om ham uten at hun deltar. Egentlig har hun ikke bruk for ham. Hva skulle det være til?

Hun hører at moren hans er enda sykere. Av og til ser hun for seg ansiktet hennes og hører henne si at hun skal ta seg ei lefse.

Det blir fort oktober. På en fest på lokalet ser hun ham danse og le. Han har flaske på lommen. Jakken henger tungt ned på den ene siden. Han er en annen enn om sommeren. Det er vel dressen og slipset som gjør det. Han står i en krets av jenter hele tiden. Er visst veldig populær og ser henne ikke. Hun kjenner sjenansen som en snøfonn rundt seg. Danser med guttene i klassen. Musikken er langt borte.

Da hun går hjem, kjenner hun en diger boble vokse i brystet. Hun prøver å puste lett for at den ikke skal sprekke. Den kommer opp i halsen og smaker ikke bra.

Høsten vil ha henne tvers gjennom strikkejakken.

Rock

Hun lener seg opp mot en vegg og lar seg ta på. Huden nupper seg under en annens hender. Den lager ørsmå skjellaktige hindre og vil verne seg. I hodet er en radio som sier lytt. Kjenn! Dette er nå. Du skal kjenne hvordan det er. Ikke heft deg med at det er en måse på taket. Den klamrer seg til mønet og skriker.

Hun legger hodet bakover og lukker øynene for å være for seg selv. Det er ikke gutten som skremmer, men at det kjennes som om hun ikke kan komme unna.

Hun hører ham snakke, men begriper ikke hva han sier.

Han oppdager at hun bare står der. Så lar han hendene synke.

Det e i orden, sier han og slipper henne.

Måsen skriker. Hun er den samme som før. Står bare rolig slik at hun kan bli tydelig for seg selv igjen. Ellers blir hun ikke synlig for de andre.

De andre er de som ler. Hvisker. Står sammen i klynger.

De som vet alt hun ikke vet. For eksempel hvorfor gutten fra i sommer ikke kontakter henne. De som kanskje har sett at hun skjelver når hun må si frem noe stående ved pulten. De tyske bøyningene. Preposisjonene. Og ved tavlen, de lange rekkene av uløste ligninger. De som vet

14 at huden hennes nupper seg, svetter. For så å tørke inn.

Begynne å lukte.

Noen samler bevis. Eksaminerer. Skriver ut vitnemål.

Vandelsattester. Behandler søknader om skoleplass.

Andre sitter bak kjøkkengardinet og vet alt hun ikke har rukket å tenke igjennom om seg selv. De er glade eller sinte, men aldri tomme. De har rett til å dømme. Til og med om det de ikke vet, men tror de aner.

Faren er fremdeles oppe og sitter på kjøkkenet med fliret sitt. Hun går ikke inn, men lukker døren uten å si noe og uten å hente brødskiva hun trenger. Drikker bare rett fra springen over håndvasken på badet. Døren har en solid jernnøkkel som dikteren en gang vridde om. Det lukter av vått håndkle og gammel damp. Det rødmalte badekaret med løveføttene og den irrede koppertanken ser fremmed ut. Kald aske ligger på brettet under ovnen.

En gang satt dikteren i badekaret, tenker hun. Dikteren hadde også en kropp. Det er en merkelig tanke. Nå eier kommunen alt sammen. Men dikteren er død. Han er bare skam og svik mot Fedrelandet. Faren betaler leie for at de skal bo der. Faren er hvor som helst i rommene.

Også om natten.

Vinteren er våt kald ull. Og latter på den toårige private realskolen. Hun vet ikke alltid hva hun ler av. Det gjør ingenting. Det viktigste er å le.

Hun danser rock med en som er eldre enn henne og skal bli elektriker. Man kan le av det han sier. Han synger og siterer tekster fra en hun ikke har lest.

De danser på ungdomshusene rundt om i bygdene.

Trekkspill og gitar som prøver å hulke likt det man hører

15 i radio. Foreldrene er ikke der. Hun tenker at hun kanskje ikke har ledd før. Men det må jo være feil. Prøver å huske hva hun kan ha ledd av før hun begynte å danse rock. Kommer ikke på noe spesielt, men noe må det jo ha vært av artighet. Hun savner søskenbarna på det stedet de har flyttet fra. Greier ikke å huske noe av det, men det var nok der latteren var.

Er det vanlig å ha glemt livet sitt når man er femten år? tenker hun, og ønsker at moren, søsteren og hun skal bo alene. Men det er farens bygd de bor i nå. Hans mor, tante og bror bor i det okergule huset. Ikke langt fra det store hvite som dikteren en gang bodde i. Nå leier foreldrene hennes noen rom i andre etasje.

Elektrikerlærlingen tar henne med på hybelen hos den gamle damen han leier hos. Det er ikke lov. De lister seg opp trappen med skoene i hånden. Han steker egg og flesk på en gammel kokeplate som han har satt en ny bryter på.

Etterpå lufter han grundig ut så ikke matlukten skal sette seg, for da blir den gamle fortvilet. Hun er helt sikkert over femti.

De sitter med korslagte legger i sengen og spiser, hutrende foran det åpne vinduet med frostroser mellom sprossene. Rosene begynner å gråte fra innsiden mens de sitter der. Det sipler sparsomt. Flesket får kald svor mens hun spiser. Han sier at hun må spise fortere før maten blir kald. Han smiler stort. Øynene skinner fra mørket.

Bare nattlampen er tent. Han har ledninger, støpsler og verktøy liggende på gulv og bord. Alt knirker. Trappen, døren, stolen, sengen. Veggene har ører og øyne. Allikevel er de bare måtelig stille i lengden. Han er ikke særlig

16 sjenert. Helt nær lukter han frisk såpe og etterbarberingsvann.

Hun skal ikke danse så hardt og lenge at hun kan falle.

Allikevel danser hun. Hun har ballerinasko og sort taftskjørt med strikkbelte i livet. Har selv sydd det. Én eneste stor sirkel med et hull til midjen i midten. Det ser artig ut når hun legger det flatt på gulvet. Underskjørtet er stivt og vipper når hun beveger seg. Skjørtet beskytter henne.

Verden kan ikke ta henne. Hun kjenner seg levende og modig.

Kanskje har hun nesten vokst fra å svime av?

I lynraske øyeblikk klamrer hun seg til den utstrakte elektrikerneven. Så slipper hun den og holder seg selv svevende i verdensrommet.

28 mm

«Her er handling, driv, drivende gode dialoger og ellers alt en leser måtte ønske seg ...

En historisk roman som griper tak i leseren og ikke slipper taket.» siri m. kvamme, Bergens Tidende «Dette er en roman om å overleve, om å bære tungt, fortsette selv når alt er tilsølt.

Hundre år byr på dyp menneskelig innsikt og forståelse.» silje bekeng, Klassekampen

herbjørg

«Ny Wassmo-roman brænder sig inn i sindet. Hundrede år er en roman, det er herligt at synke ind. Det er en kvindernes bog Wassmo her har skrevet. Om kvinders håb, frygt og stærke viljer, og så er romanen en kærlighedserklæring til Nord-Norge og til de mennesker, der her har befolket fjelde, skær og øer.» mette winge, Politiken (Danmark), ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Disse øyeblikk er en roman om en forfatters liv fra hun er helt ung til hun står frem som etablert kunstner. Herbjørg Wassmo skriver om vaklende selvtillit og kamp for å bli til noe, om drømmer og standhaftig vilje til å skape. Det er også historien om nær norsk fortid, utdannelse og familieliv i en brytningstid. Det handler om lengsel etter en kjærlighet hun ikke tror på, og om svik. Og om å være inntrykksvar og innestengt i sin egen steilhet.

I Disse øyeblikk møter leseren et raust og utfordrende nordnorsk landskap, og en forteller som både er spandabel, øm og til tider selvironisk, selv når det røyner på.

Her tegnes bildet av en kvinne som gjør det hun ikke tør, som bryter absolutte tabuer og finner sine helt egne veier.

disse øyeblikk

«Kort sagt: Hundre år er sterke saker, i alle dei beste tydingar av ordet.» marta norheim, NRK

«For et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år ... I motsetning til en rekke andre oppvekstromaner har Wassmo en historie å fortelle, en substans i sin kvinnelige nordnorske saga.» guri hjeltnes, VG

«Hundre år er en storslagen roman.»

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

wassmo

I romanen Hundre år skrev Wassmo om tre generasjoner kvinner, forfatterens formødre, slik de kunne ha vært. Pressen skrev blant annet:

herbjørg

wassmo disse øyeblikk roman

herbjørg wassmo er født i 1942 i Vesterålen og debuterte i 1976 med diktsamlingen Vingeslag. Hun har bl.a. fått Kritikerprisen, Bokhandler­prisen, Amalie Skram-prisen og Nordisk Råds litteraturpris. I 1990 ble hun tildelt Den norske Bok­handlerforenings pris for 80-årenes bok (Dinas bok).