1
Diverse mirakler – om ordet som objekt hos David Foster Wallace og Ed Ruscha. Te kst
André
T e h ra n i
D Det ligger et ubetalelig videoklipp med David Foster Wallace (1962–2008) ute på YouTube1 der forfatteren lufter irritasjonen sin over engelsktalende folks tilbøyelighet til å velge kronglete, liksom-forfinede synonymer til enstavelsesord som alle forstår. Til intervjuobjektets store fortvilelse velger mange å si utilize i stedet for use og at this time i stedet for now, formuleringer som bidrar til at unødvendige pynteord sprer seg som ugress i det engelske språk. Listen over populære, men som oftest overflødige alternativer til enkle ord og uttrykk er lengre enn at den kan ramses opp i en 89-sekunders klagesang, men klippet gir uansett et talende bilde av språknerden David Foster Wallace. Som en like ivrig leser av ordbøker som skjønnlitteratur kom den språklige spisskompetansen Wallace briljerer med i opptaket til uttrykk i bøkene hans som en stødig sjonglering med sosiolekter og konvensjoner. I tillegg til å besitte en unik evne til å skifte språkdrakt etter behov var Wallace en forfatter med stor interesse for hvordan ordene tar seg ut på siden som visuell form. Historiene hans er ikke bare tekster med et skyhøyt fortellerteknisk ambisjonsnivå, men også påminnelser om at man leser og ser ved hjelp av den samme biologiske innretningen. Gjennom utstrakt bruk av formale grep som forkortelser, fotnoter, piktografiske symboler og variasjoner i font og punktstørrelse skaper tekstene til Wallace en forsterket bevissthet omkring ordenes utseende hos leseren. Tegn og ting I novellen Forever Overhead – utvilsomt det mest sentimentale innslaget i samlingen Brief Interviews With Hideous Men (1999) 80
– møter vi en pubertal trettenåring som skal opp i stupetårnet for første gang. Ved første øyekast ser ikke historien ut som en typisk tekst signert Foster Wallace. Den har ingen fotnoter og lite typografisk variasjon bortsett fra det tegnsettingen krever av store forbokstaver. Setningene er korte og har måteholden syntaks. Det er ingen visuelle innslag i form av piktogrammer eller grafer og få iøynefallende eksempler på forfatterens særegne stenografi som vanligvis gjør en DFW-tekst umiddelbart identifiserbar. Imidlertid er det ett beskjedent konvensjonsbrudd som forekommer to ganger i den korte novellen. Ved stupetårnet der den snart voksne mannen skal stå sin prøve, finnes det en SN CK BAR der badegjestene kan kjøpe forfriskninger. Første gang den nevnes står kiosken i bestemt form entall (the SN CK BAR), men i annen omgang er den frarøvet artikkelen, og det amputerte substantivet får ytterligere svekket status som grammatisk en-