Ekte hverdag by Gyldendal Norsk Forlag

12 måneder  Uten å bli fantastisk  Omfavne hverdagslivet  Finne det som skaper et litt bedre liv

Et lettlest, ærlig og tankevekkende hverdagsdykk inn i en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette virkelig er alt.

omslag: blæst • terese moe leiner & katarina caspersen illustrasjoner: katarina caspersen

Sølvi Foss

Ekte

hverdag 12 steg til et litt bedre liv

foto: tonje gulbæk

Mange av oss kaver gjennom hverdagen på vei mot helg og ferie – det er da livet skal leves. Men hvorfor holder vi på sånn? Det er jo hverdagene det er flest av! Hvorfor ikke bruke en vanlig tirsdag eller en travel torsdag til å få det litt bedre? Etter utallige nyttårsforsetter og leting etter det perfekte liv bestemmer Sølvi Foss seg for å prøve noe nytt. Hva med å plukke hverdagen helt fra hverandre? Hva er bra? Hva mangler? Sølvi Foss viser hvordan vi kan finne tilbake gleden over den vanlige dagen, over ansvaret vi har påtatt oss i familieliv og på jobb, og over å være tilfreds med det som er godt nok.

Ekte hverdag

Foreldrene mine ble født i etterkrigstiden og kan fortelle om den gang da de virkelig manglet mye. De startet sitt familieprosjekt da mamma var nitten år og pappa var to år eldre. Storebroren min ble født drøye seks måneder etter bryllupet. Sammen bygget mamma og pappa voksenlivet litt etter litt. De sier at de er fornøyd med livet akkurat sånn som det ble, og at de gleder seg til hver dag. Hva har de gjort for å få til det?»

Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Sølvi Foss

«Rent statistisk er vi godt voksne, men leter fortsatt. Vi har levd noen tiår nå, og hverdagen har gått litt opp og litt ned. Det har vært bra år, det har vært krevende år, men det aller meste har vært på det jevne. Vi kan se tilbake på at mye i livet vårt har gått ganske så greit. Vi er mange som har vært forskånet for de aller vondeste hendelsene, livskrisene, katastrofene. Alt dette urovekkende som kan skake opp en tilværelse.

sølvi foss er utdannet cand.polit. og familieterapeut, og jobber som HR/informasjonsdirektør. Hun er forfatter av boken Lappeteppefamilier som utkom i 2013. www.ektehverdag.no

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15 pkt. Minion Pro Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst design Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo ISBN 978-82-05-49260-8

SĂ¸lvi Foss

Ekte hverdag 12 steg til et litt bedre liv

Innhold et lite regnestykke Vi har alt â&#x20AC;&#x201C; men er dette alt?

Hva nĂĽ?

oversikt: januar, februar og mars januar: Tilbakeblikk

februar: NĂĽ

mars: En plan

mindre: april, mai og juni april: Mindre i fokus

mai: Eie mindre

juni: Mindre stress

mer: juli, august og september juli: Mer tid sammen

111

august: Mer struktur

123

september: Mer utvikling

131

bedre: oktober, november og desember oktober: Bedre kommunikasjon

147

november: Bedre fokus

157

desember: Bedre hverdag

167

ET LITE REGNESTYKKE

amma flyttet hjemmefra i 1967. Hun var sytten år, og hadde fem yngre brødre, den yngste var bare fire

år. Barndomshjemmet lå i en slak skråning, rett før sentrum, i en liten bygd i Romsdal. Når jeg nå kjører bil forbi, er alt tilbakelagt på under ett minutt. Det er en riksvei med fartsgrense 50 km/t. Kirken og kirkegården ligger i enden av sentrum, og der er mormor og bestefar gravlagt. Mormor ble syk første gang da mamma var 13 år gammel. Mamma passet på de yngre brødrene, selv om hun egentlig ikke var så mye eldre enn dem. Jeg har ofte tenkt at det var tøft gjort av henne å flytte så langt hjemmefra. Det var 502 kilometer sørover, til postskolen utenfor Oslo. Hun hadde bare med seg noen få eiendeler, og visste at det var langt hjem.

***

Det er en søndag kveld. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og leser på mobilen. Uken skal planlegges. På kjøleskapdøren er det flere lapper. En invitasjon til barnebursdag og en påminnelse om reflekskveld på skolen. En huskelapp fra en tenåring om hvilke fotballsko han trenger nå, to regninger som ikke er betalt, og en gul post-it-lapp med liste over det vi mangler i kjøleskapet. Laks, Bremykt, to liter melk. Jeg blar formålsløst gjennom alle apper på mobilen, og stopper på en kalkulator. Jeg er førtitre år, og etter noen tastetrykk regner kalkulatoren ut at jeg har levd i godt over 15 000 dager. Jeg har vært mamma i om lag 5500 av disse dagene. I denne perioden har jeg fått tre barn, jeg har hatt ett samlivsbrudd, jeg har møtt en ny mann, jeg har flyttet fem ganger og jeg har skiftet arbeidsgiver seks ganger. Statistikk over forventet levealder tilsier at jeg er ca. halvveis i livet. Gjennomsnittlig levealder har økt med 30 år siden 1800-tallet,1 og folk i min generasjon vil i snitt leve til vi er nærmere 80 år. Sånn sett kan jeg ha mye bra i vente. Det trekker i positiv retning at jeg trener, spiser ganske sunt, ikke røyker, og drikker lite alkohol. I pappas familie har flere blitt over 90 år, 10

ET L I TE R EG N EST YK K E

med god helse livet ut. Sånn drømmer jeg om å bli! I mammas familie har det vært mye sykdom. Selv fikk hun kreft første gang før fylte 50 år, og storebroren min fikk også kreft. Han var 37 år. Flere har dødd altfor tidlig. Hvem ligner jeg egentlig på? Har jeg 50 strålende år igjen, eller kommer jeg til å bli alvorlig syk tidlig? På syttitallet hadde min tante og onkel et telefonbord ute i gangen. Ved siden av den grå telefonen sto det et timeglass for å minne oss om at telefonsamtaler ikke måtte bli for lange. Timeglasset var fylt med finkornet sand i den ene enden, og kunne vippes over, slik at sanden sakte begynte å renne over til motsatt side. Jeg husker at jeg ofte sto alene ute i den avlange gangen og vippet beholderen stille frem og tilbake. Når all sanden hadde rent gjennom, snudde jeg glasset på nytt slik at all sanden rant tilbake. De siste årene har jeg stadig tenkt tilbake på dette timeglasset, som lydløst markerte en begynnelse og en slutt. Jeg vet jo at jeg skal dø en gang. Hvordan er mitt eget timeglass nå? Er bare noen sandkorn igjen? Eller er det utallige bra dager som venter på meg?

Vi har alt – men er dette alt?

et er 1968, fire år før jeg blir født. Pappa er snart tjue år, og bor fortsatt sammen med moren sin i en liten

by i Vestfold. De deler hus med hennes voksne søsken, et enkelt trehus i to etasjer. På lørdager kjøper de ferskt brød hos bakeren, og spiser formiddagsmat sammen med onkler og tanter. Jeg har sett bilder fra kjøkkenet der de satt tett i tett. En hadde gitar, noen røykte. Fortsatt spiller pappa kassegitar og røyker rullings. Farmor ble enke da pappa var baby, og jeg vet at hun hadde dårlig råd. Hun hadde flere vaskejobber, og en periode bodde hun i en naboby for å stelle for en slektning. Pappa var igjen hjemme hos storebroren sin. Farmor elsker å pynte seg, og holdt av dyrere varer i butikk, og betalte inn i mindre porsjoner. Pappa hadde ikke eget soverom, men delte rom med henne. Han møter mamma sommeren 1968, og det første han ønsker å kjøpe til kjæresten sin er et vaffeljern. Nå skal de kose seg.

***

Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn. Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd. «Meg og mine mål». Ord som er blitt så viktige for vår generasjon. Vi som ønsker oss fremover. Vi som skal se bra ut, være blant de beste og selvfølgelig være lykkelige. Det er drømmen om den neste helgen, ferien, den neste jobben, den neste milepælen, det neste spennende som kanskje kan skje i livet. Selv lurer jeg ofte på om gresset er grønnere på den andre siden, og om det ikke er noe bedre som venter rundt neste sving? Rent statistisk er vi godt voksne, men leter fortsatt. Vi har levd noen tiår nå, og hverdagen har gått litt opp og litt ned. Det har vært bra år, det har vært krevende år, men det aller meste har vært på det jevne. Vi kan se tilbake på at mye i livet vårt har gått ganske 13

E K T E H V ER DAG

så greit. Vi er mange som har vært forskånet for de aller vondeste hendelsene, livskrisene, katastrofene. Alt dette urovekkende som kan skake opp en tilværelse. Foreldrene mine ble født i etterkrigstiden og kan fortelle om den gang da de virkelig manglet mye. De startet sitt familieprosjekt da mamma var nitten år og pappa var to år eldre. Storebroren min ble født drøye seks måneder etter bryllupet. Sammen bygget mamma og pappa voksenlivet litt etter litt. De sier at de er fornøyd med livet akkurat sånn som det ble, og at de gleder seg til hver dag. Hva har de gjort for å få til det? Jeg vet også mye om hverdagen til besteforeldrene mine. Bestefar og bestemor levde et nøkternt liv sammen. Seks barn, sykdom og mange hverdager. Likevel en synlig takknemlighet over hver dag de fikk være sammen. De som alltid ville ha oss innom på besøk, de som ofte ønsket å gi oss noe. En pengeseddel, noe å spise, en armkrok, mye tid. På en annen kant av landet levde farmor. Eneforsørger, to barn og en strevsom tilværelse. Når jeg nå i voksen alder innser hvor lite hun egentlig hadde å rutte med, fatter jeg ikke hvordan hun greide å få det til. Men jeg hørte aldri at hun klaget over hverdagen, eller ønsket seg et annet sted. Hun gjorde det beste hun kunne med det lille hun hadde. – En kan jo ikke sette seg ned heller, sa farmor mens hun stelte for alle andre. Damen med den rakeste ryggen, og de raske og effektive skrittene. Hun som ikke visste hva godt hun kunne gjøre for oss. Hun utdypet aldri hvordan hun egentlig hadde det. Hva hun lengtet etter, eller hvem og hva som kanskje manglet i livet. Det viktige var bare å få hverdagen til å gå rundt på sitt vis. Hun klarte det.

ET L I TE R EG N EST YK K E

Velge fritt Jeg, og mange med meg, tilhører en generasjon hvor så mye har vært på plass. Vi har ikke hatt noe stort å klage over. Vi har levd i noen tiår hvor mye har skjedd. Vi har hatt økonomiske støtteordninger i ryggen, og ingen reell frykt for å stå på helt bar bakke. En teknisk og teknologisk utvikling har i tillegg gjort hverdagen enklere. Vi er en generasjon som har kunnet velge fritt: •

Vi har studert, stort sett etter eget ønske. Likevel har tvilen gnaget underveis. Er dette rett, skulle jeg valgt noe annet?

•

Jobb kom, uten det store strevet. Men er jobben bra nok? Trives jeg, er jeg motivert? Har jeg det bra nok? Fortjener jeg ikke bedre lønn?

•

Vi har tid til å dyrke oss selv, hobbyer og interesser. Men prioriterer vi riktig? Burde vi ikke vært bedre trent?

•

Vi fikk kjøpt egen leilighet. Underveis har vi byttet til noe som stadig er bedre, større, dyrere. Pusset opp, pusset opp, og pusset opp. Er det bra nok nå? Matcher alt? Hva med hytte?

•

Familie er etablert. Vi har fått de barna vi ønsker oss. Er alle lykkelige? Har vi det bra nok sammen?

En privilegert generasjon. Eller? Er det noe som skurrer? Har denne problemfrie hverdagen kanskje blitt vårt hovedproblem? Når livet egentlig er bekymringsløst, blir det plass til så mye. Alt vi drømmer om, alt vi vil ha, alt vi mener vi kan bli. Vi som kan nå så langt vi vil hvis vi bare har tid og fokus på oss selv. Vi som fyller på hverdagen og håper på å finne lykken og meningen med livet. 15

E K T E H V ER DAG

Hva skjedde med det å ta ansvar? Kjenne glede over å ha vanlige hverdager, gjøre en skikkelig innsats for å få til livet. Foreldrene mine tok dette ansvaret fordi de måtte. I situasjoner der jeg tenker på hverdagen som noe slitsomt, vet jeg at mamma og pappa heller ville vært takknemlige over at de opplevde dette sammen. De har et annet fokus enn meg. Jeg skjemmes over mitt eget sneversyn. Over alle de forslitte frasene om at alt er mulig, og at det bare handler om innstilling og vilje til å strekke seg. Jeg skammer meg når jeg innrømmer at jeg ikke er fornøyd. Men blir vi noen gang fornøyd? Og hvem er det egentlig som fortjener oss?

Hva nå? Det er romjul, og vi er samlet i et familieselskap. Det er oss, foreldre, brødre, svigerinner og massevis av barn. Vi snakker om det nye året som snart er der, og om vi skal ha noen nyttårsforsetter. Som vanlig er det mange forslag om forbedringsområder som sendes over bordet. Jeg ønsker å bli blidere, slankere, lykkeligere, mer effektiv og mer impulsiv, oppleve mer, klage mindre og utvikle meg på en rekke områder. Jeg ønsker å ta tak i alt som er forfalt. Listen er lang over alt som bør bli bedre. – Du kan skylde på deg selv, sier lillebroren min og gliser. Han har ofte hørt at jeg klager over hverdagen og alt jeg skulle ønske jeg kunne gjøre. – Du har jo en haug med unger, jobb, og alt mulig annet. Det er jo ikke tid til overs hos sånne som deg! Han rister på hodet og legger seg godt bakover i sofaen. Selv er han i begynnelsen av trettiårene, barnløs, fersk samboer og bruker tid på alt han brenner for. Han kjører motorsykkel, treffer kompiser og spiser den maten han liker aller best. Han reiser på spontane turer og sover så lenge han vil. Han ville aldri drømt om å ha mange nyttårsforsetter, og ler av slankekurer, forbedringsprosjekter og alle nye planer. – Vi dør snart uansett. Nyt livet, sier han, og går ut på trappa for å røyke. Selvfølgelig har han et poeng. Vi er bare så mange som ønsker så mye. Derfor forsøker vi å presse stadig nye forbedringsprosjekter inn i en hverdag som allerede er ganske fullpakket. 17

E K T E H V ER DAG

Hverdagen vår består av alle de ukene, dagene og timene som egentlig bare inneholder alt vi har ivret etter å få. Tiden fylles av familie, arbeid, bekjente, venner, skole, fritid. Det aller meste er frivillige valg som vi har tatt underveis, muligheter som vi har takket ja til. Når ble alt dette fine snudd til å være et problem? I dagligtalen snakker vi ofte om hverdagen som en utfordring som skal løses. Media flommer over av gode tips om hvordan vi best mulig kan takle hverdagen vår og hvordan vi kan klare å få til en best mulig hverdag for oss selv. Hverdagslige plikter kan lett oppleves som et hinder for å nå våre mål om frihet og selvutvikling. Så da drømmer vi oss heller bort, over til noe som er mindre forpliktende, mer spennende, morsommere og bedre enn det livet vi har. Alle våre gode forsetter skal hjelpe oss litt nærmere målet om å få et perfekt liv. Vi fortjener jo å ha det bra? Hvorfor er vi likevel ikke spesielt lykkelige? Samme kveld leser jeg avisen. En anerkjent psykiater2 har skrevet en kronikk hvor han spør om hva som egentlig skjedde med det sosiale i samfunnet. Han mener at vi med vårt fokus på selvutvikling kanskje har bommet på forståelsen av hva det er å være et menneske. For hvor ble det av alle de andre? Har alt fokuset på «jeg» kommet i veien for det viktige «vi»? Vi ser at stadig flere av oss oppsøker profesjonell samtalehjelp for å få råd og veiledning. Blir dette sterke fokuset på oss selv for mye for oss?

Årets siste dag Det er blitt nyttårsaften. Jeg står ute sammen med den nærmeste familien og naboer. Vi ønsker hverandre et godt nytt år og skåler i champagne. Luften er full av gode forsetter, og jeg kjenner 18

ET L I TE R EG N EST YK K E

igjen de fleste fra mitt eget liv. Alt er utprøvd. Flere skal slanke seg, en venninne skal bli mer effektiv, mannen hennes skal bestige det fjellet han alltid har snakket om, en nabo skal finne drømmejobben. Alle skal videre, bli noe bedre. Det er oss selv og våre prestasjoner. En generasjon full av gode forsetter, men med litt for dårlig tid til å rekke alt. Jeg har også bestemt meg. Kvinne, passe gammel, passe fornøyd. Er det på tide med en fot i bakken? En tanke er sådd. Jeg skal stoppe opp nå. Det er på tide å skrelle løken lag for lag. Finne ut hvorfor jeg litt for ofte er misfornøyd og utilpass. Prøve å skape en litt bedre tilværelse for de neste årene. Alternativet er jo å fortsette som før, lete etter noe ubestemmelig, kjenne på tomheten og fylle på med stadig nye gode nyttårsforsetter som faller i grus etter kort tid. Jeg skal bare være vanlig, ikke gjøre så store grep. Finne ut hva som er viktig for meg. Det å komme videre skal være mindre viktig enn å bli bedre kjent med min egen hverdag. Tolv måneder: •

Uten å bli fantastisk

•

Leve helt vanlig

•

Finne ut hva som virkelig betyr noe

Forhåpentligvis er jeg under halvveis i livet. Umulig å snu, men alle muligheter for å gjøre det jeg kan for at hverdagen skal bli riktig så bra. Det er ingen gode grunner til å la være. Det er midnatt. Jeg sier til sidemannen at jeg ønsker et riktig godt nytt år for oss begge, og denne gangen har jeg tro på akkurat det. 19

HVERDAGSGLIMT: «Vi som venter» Et nytt år: Himmelen lyses opp av mengder av raketter. Et ensomt stjerneskudd er i ferd med å slukne i hånden min. Jeg skåler med sidemannen og ønsker et riktig godt nytt år. Dette skal bli et fint år! I år skal vi få bedre tid, et lykkeligere liv og en enklere hverdag. Fjoråret forsvant jo bare, men nå er det nye året her og alt kan skje. Dette er vårt år! En ny måned: Januar forsvinner så altfor fort. Dette skulle være en bra måned, tid for å trene litt ekstra, le mer, kjefte mindre. Men den store forandringen kommer ikke. Hverdagen i januar ble akkurat like oppjaget som desemberdagene. Så er det februar, og vi venter fortsatt på at magiske ting skal skje. Men vi er tilpasningsdyktige og tenker at februar også er en god måned. Nyttårsforsetter er jo egentlig bare tull? En ny uke: Søndag kveld og en ny uke planlegges. Vi ønsker å få plass til alt denne uken. Tid til å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter, karneval og bursdager. Tid til morgenstund med gull i munn, god jobb, spennende middag, lese aviser og alt på stell. Kontroll over lekser og skitne klær. Tålmodighet nok til å lese på sengen for små troll, og ro nok til å synge alle godnattsanger som de deretter ber om. Alt er vel mulig for den som starter planleggingen i tide? Noen dager senere sier lillebror at 20

ET L I TE R EG N EST YK K E

mamma må være verdens sureste dame. I sofaen rister en oppgitt mann på hodet, og sier at han er enig med lillebror. Hvor ble det av den gode stemningen? Romantikken? En ny helg: Endelig helg, sier vi. Dette skal bli en deilig helg! Vi skal endelig få tid til å være sammen, spise god mat og være sosiale. Vi elsker jo helger, ikke sant? Da skal vi bare trekke pusten og nyte at vi kan drive med hyggelige aktiviteter. Sent søndag kveld innser vi det; denne helgen forsvant bare. Hvem sovnet egentlig først på sofaen? Og hvorfor krangler vi når vi skal ha fri? Vi som venter: Mange er som oss. Vi mimrer om fine sommerferier og gode opplevelser. Snakker om spennende turer og lengter tilbake til fine, ukompliserte kvelder. Vi fortsetter derfor å drømme: om det gode året, den innholdsrike uken eller den beste helgen. Da skal vi kjenne på den deilige følelsen av harmoni, ro, kjærlighet og lykke. For én ting er sikkert: vi som venter er optimistiske, og vi gir aldri opp. Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves? Akkurat nå har vi forresten begynt å drømme om sommeren. Den skal visstnok bli fantastisk fin, den beste noensinne – for alle oss som venter.

12 måneder  Uten å bli fantastisk  Omfavne hverdagslivet  Finne det som skaper et litt bedre liv

Et lettlest, ærlig og tankevekkende hverdagsdykk inn i en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette virkelig er alt.

omslag: blæst • terese moe leiner & katarina caspersen illustrasjoner: katarina caspersen

Sølvi Foss

Ekte

hverdag 12 steg til et litt bedre liv

foto: tonje gulbæk

Ekte hverdag

Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Sølvi Foss

sølvi foss er utdannet cand.polit. og familieterapeut, og jobber som HR/informasjonsdirektør. Hun er forfatter av boken Lappeteppefamilier som utkom i 2013. www.ektehverdag.no