© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom, Oslo 2024
Boken er basert på podkasten barnas true crime
Illustrasjoner: Flu Hartberg
Design: Majlin Keilhau
Sats: Ingunn Eimhjellen
Trykk og innbinding: OÜ Print Best, Estland 2024
Papir: 130 g Maxima Volume FSC
Boken er satt med: Times New Roman 13/18
ISBN 978-82-05-59407-4
www.gyldendal.no
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
HvemstjalSinnataggen?
Nyttårsaften 1991. Rakettene smeller over Oslo. I Vigelandsparken er det fullt av liv. Feststemte mennesker klemmer hverandre og ønsker hverandre godt nytt år. Det er glede og forventning i luften. Hva vil det nye året bringe?
Mens fyrverkeriet lyser opp den mørke nattehimmelen i sterke, vakre farger, finner noen frem en baufil, en liten sag med mange små tagger, og legger den i en bag. Snart setter vedkommende,
kanskje én person, kanskje flere, også kursen mot nettopp Vigelandsparken i Oslo. Ikke for å feire det nye året med klemmer og lykkeønskninger. Nei, vedkommende har helt andre planer.
Vigelandsparken er en kjent skulpturpark i Oslo. Den inneholder 214 skulpturer laget av billedhuggeren Gustav Vigeland i bronse, granitt og smijern. Her finner du blant annet Monolitten, Fontene, og kanskje den aller mest kjente statuen av dem alle:
Sinnataggen, en bronseskulptur av en naken, lubben gutt med små knyttede never som skriker ut i sinne. Hvert år strømmer nesten to millioner mennesker til parken, de fleste av dem for å se på nettopp Sinnataggen. Ja, så populær er han faktisk at hånda hans er helt blankslitt fordi så mange har strøket over den gjennom årenes løp.
Men den eller de som i natt sniker seg inn i Vigelandsparken med baufil har ingen planer om å stryke den blankslitte hånda til Sinnataggen. Da de er fremme ved statuen finner de frem baufilen og begynner å file nederst på leggen hans. Metallsponet er varmt idet det treffer den snøkledde bakken.
Senere den natten går vennene
Unn og Ronny gjennom Vigelandsparken. Klokken har rukket å bli fire. Bakken er full av raketthylser og tomme flasker. Parken er kald og tom for mennesker nå. De fleste er hjemme i sengene
sine og sover. Idet Unn og Ronny går over broen og passerer stedet der Sinnataggen pleier å stå, stopper Ronny opp. Hvor er Sinnataggen? Den lille bronsefoten hans er det eneste som står igjen.
Ronny skynder seg å kontakte politiet:
– Jeg vil gjerne melde ifra om en sak, sier han. – Sinnataggen er borte!
Først tror ikke politiet på ham. Det kan da ikke stemme at noen har klart å stjele med seg en hel statue?
– Jo! insisterer Ronny. – Beinet er saget rett av.
Da en politipatrulje ankommer stedet noen minutter etterpå, ser de at Ronny har snakket sant. Sinnataggen er virkelig borte!
Politiet spør Unn og Ronny om de så noe mistenkelig mens de gikk gjennom parken. Men nei. Parken var tom, og de så bare ett eneste menneske i nærheten av stedet der Sinnataggen sto. Da politiet kjenner på metallsponet, er det fortsatt varmt. Det er altså ikke lenge siden tyveriet fant sted. Politiet starter søk med hunder umiddelbart, men uten resultat. Sinnataggen er sporløst forsvunnet.
Det går en bølge av sjokk gjennom Norge idet nyheten blir sluppet. Noen har stjålet hele Norges Sinnatagg. Hvordan er
det mulig? Hvem kan ha gjort noe sånt? Og hvorfor? Folk strømmer til Vigelandsparken for å se på den avkuttede foten til Sinnataggen. Den ser så ensom ut der den står.
Både politiet og kunstkjennere er sikre på at Sinnataggen befinner seg i Norge. Å selge Sinnataggen på det åpne markedet vil være umulig. Statuen er altfor kjent til å kunne bli solgt på den måten. Bronseskulptører har heller ikke
noen tro på at statuen har blitt smeltet om. Sinnataggen veier bare 40 kilo, og prisen på bronse er lav, forteller de. I omsmeltet tilstand er statuen nærmest verdiløs.
Men hvorfor skulle noen da stjele ham? Og viktigst av alt: Hvor er han?
Avisen VG utlover en dusør på 25 000 kroner for tips som kan føre til en oppklaring av mysteriet.
Dagene går, og flere tips kommer inn. Politiet går videre med rundt tretti av tipsene, men ingen av dem leder til Sinnataggen. Etter en uke er statuen fortsatt sporløst forsvunnet, og politiet er ikke engang i nærheten av en oppklaring.
Men så, elleve dager etter at statuen forsvant, skjer det noe. – Den lørdagen ringte det noen til oss i VG, forteller Svein Arne Haavik. Han jobbet som krim-
journalist i avisen da statuen ble stjålet.
Tipseren vil være anonym.
– Vi visste hvem som ringte oss, forteller Haavik. – Det var ikke sånne typer som tuller. De var litt bad guys, som helt åpenbart ville ha penger.
Informasjonen tipseren kommer med gjør at VGs journalister den ettermiddagen drar til et avsidesliggende parkeringsanlegg øverst i Grefsenåsen i Oslo.
Haavik forteller at tipseren har bedt dem kjøre opp på nest øverste platå på Grefsenkollen og gå helt til enden av parkeringsplassen og ned skråningen.
Det er isende kaldt og grått da Haavik og noen kollegaer tar seg ned i en tjue meter dyp inngjerdet grøft ved parkeringsanlegget.
Skråningen er dekket av råtten snø, så de sklir nedover mens de håper det er sant, det tipseren har sagt; nemlig at Sinnataggen ligger der nede. Tenk om de er blitt lurt?
Men der, dekket av tre store bildekk og annet søppel, titter det lille ansiktet til Sinnataggen frem.
Haavik og kollegaene kan nesten ikke tro det de ser! Statuen ligger nederst i skråningen. Bortsett fra det avkuttede beinet er han helt uskadet.
Hele Norge jubler over nyheten om at Sinnataggen er kommet til rette! Han blir satt tilbake på sin plass i Vigelandsparken, og der har han stått siden. Hvem som stjal ham, og hvorfor de gjorde det, har politiet aldri funnet ut. Det er det bare Sinnataggen selv som vet. Og en eller flere personer med en baufil.
Denne boken dykker ned i ti mystiske saker, der vi møter skumle skikkelser med utspekulerte planer. Les om gjengen som ville seile gjennom kloakksystemet og plyndre landets mest kjente bank. Eller de bitte små pingvinbabyene som ble sporløst borte fra akvariet i Ålesund. Og hvordan klarte den iskalde tyvebanden å stjele dyre designmøbler på høylys dag?