Anne Holt: En grav for to by Gyldendal Norsk Forlag

Stjerneadvokat og tidligere toppidrettsutøver Selma Falck er i dyp krise. Ektemann, barn, jobb og villa er tapt. Selvforskyldt må hun flytte inn i et lånt vrak av en leilighet, uten annet selskap enn en rasekatt hun ikke kan fordra. På innflyttingsdagen blir Norges beste kvinnelige skiløper, Hege Chin Morell, avslørt av en dopingprøve. Den viser spor av stoffet klostebol, bare to måneder før OL i PyeongChang. Selma Falck blir oppsøkt av skiløperens styrtrike far. Han gir den blakke og arbeidsløse Selma det tilsynelatende umulige oppdraget å bevise Heges uskyld i tide til siste OL-uttak. Kort tid etter blir en mannlig topplangrennsløper funnet død. Obduksjonen viser at han har spor av det samme forbudte stoffet i blodet. Panikken i Norges langrennsmiljø er total. Selma Falcks kappløp begynner. Hun snubler over kameraderi og økonomisk rot, skjult fiendskap og lyssky forbindelser. Først da hun innser at flere liv står på spill, klarer hun å oppdage et mønster av ferske forbrytelser og eldgamle synder.

9 788205 517509

E N G R AV FO R TO

Nei. Nei! Han var ikke sikker på om han tenkte eller skrek. Det eneste han fokuserte på, var veggen, den motstående veggen, den uten seng og vannhull og som ikke var laget av mur. Rommet måtte ikke bli mindre. Det var allerede for lite, for innestengt, det krympet og truet og var blitt en kiste han måtte ut fra. Eller dø. Maten var nettopp kommet. Han enset den knapt, tok ikke engang imot den. Han der ute ventet ikke lenge. Etter noen sekunder hadde han skjøvet rundstykket inn gjennom det rektangulære hullet i døra og latt det falle på gulvet før han smelte luka igjen og låste. Mekanismen ble startet. Lyden var dyp og knurrende og lød fjernt og uhyggelig nært på en og samme gang. Nei. Nei. Nei.

E N

G R A V

F O R

T O Anne Holt (f. 1958) er jurist og forfatter. En grav for to er hennes 23. bok.

Bokomslag: Rune Mortensen Forfatterportrett: Anna-Lena Ahlström

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Rune Mortensen ISBN 978-82-05-51750-9 ISBN 978-82-525-8923-8 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Anne Holt

En grav for to Selma Falcks fĂ¸rste sak

Kriminalroman

Torsdag 7. desember 2017 Selma Falck Dersom Oslo var en kropp, var dette byens anus. Akkurat denne leiligheten. Dette rasshølet av en stue. Rommet var lite og iskaldt. Gråbrun strietapet på veggene hadde løsnet i hjørnene, og det billige laminatgulvet var fullt av flekker. Særlig under vinduene. Selma Falck satte seg på huk og berørte forsiktig den ene av de mørke halvmånene. Belegget ga svakt etter med en fuktig, motbydelig lyd. Trikken hadde ramlet forbi hvert fjerde minutt siden hun begynte å bære inn kassene. Vinduene var foliert, muligens for å hindre innsyn. Det kunne like godt være for å hindre dem i å ramle ut, tydelige krakeleringer tegnet seg bak plasten. Rommet mørknet ytterligere hver gang trikker eller vogntog passerte der ute. Det begynte å bli sent. Til tross for at noen i tillegg til kontaktpapiret hadde forseglet glipene rundt vinduene med pakketape, rev en stadig mer plagsom eim av eksos i nesa. Kassene sto stablet i to tårn ved veggen inn til soverommet. På toppen av den ene lå Darius og skulte mot henne, sammenkrøpet som klar til sprang, og halen strøk langsomt fra side til side. Selma Falck satte seg i det eneste møbelet i stua, en rød sofa fra sekstitallet. Den sto der fra før, og luktet svakt av fyringsolje og ostepop. Hun håpet i alle fall det var ostepop. Darius skjøt brått rygg og freste hissig, men ble stående på toppen av den vaklevorne stabelen på den andre siden av rommet. 5

Det var gått tre uker og tre dager. Siden da hadde Selma stadig tatt seg i å se på klokka uten grunn, som om hun ved et blikk kunne få den til å stanse. Eller aller helst snu. Førstkommende mandag, nøyaktig fire uker etter at Jan Morell kom inn på kontoret hennes i fremmed alvor, gikk fristen han hadde gitt henne ut. Det var bare fire dager igjen. Hun var snart i mål med å miste nesten alt hun noen gang hadde eid. Bortsett fra bilen, som hun aldri ville gi slipp på, og katta som Jesso hadde truet henne til å ta med. Darius hoppet ned fra kassetårnet og smatt lydløst inn på soverommet. Noe veltet der inne. Et eller annet ble knust. Selma lukket øynene. En sykebil raste forbi. Sirenen skar veggen åpen. Hun grep seg til ørene uten at det hjalp det minste. Da hun åpnet sansene igjen, sto Darius midt på stuegulvet. Øynene glitret. Halen sveipet fortsatt fiendtlig fra side til side. I kjeften hadde dyret ei mus med nok liv i seg til at den nakne halen rykket til i krampetrekninger. Katta gjespet, og kreket falt på gulvet der det ble liggende i spasmer. Selma Falck hadde ikke grått siden lørdag 13. desember 1986. Om seks dager ville det være nøyaktig 31 år siden, og forbauselsen var derfor stor da hun mente å kjenne en antydning til tårer på venstre kinn. Det burde være en fysiologisk umulighet. Overraskelsen fikk henne til å reise seg for å finne et speil. Medaljen fra den gang hadde hun lagt ut på eBay for to uker siden. Ikke en sjel hadde vist snev av interesse. OLmedaljen fra to år senere ville antakelig vært et sikrere kort, men inntil videre nølte hun med å skille seg av med den. Hun gråt ikke, sa lommespeilet hun fant i veska. Her kunne hun bare ikke bo. Hun måtte bo her. I dette rottereiret. Eller i musereiret, det var allerede bevist, og da hun for første gang kikket opp i taket, så hun en flekk så svær og gråblå at hun brakk seg. Og spydde. 6

Oppkastet matchet salongteppet. Innenfor fristen Jan Morell hadde gitt henne, hadde hun klart å realisere verdier for litt over tretten millioner kroner. Av det satt hun igjen med 23 876 kroner og 32 øre, uten den ringeste peiling på når hun igjen ville bli i stand til å tjene penger. Det var heldigvis ingen som ante hvor hun var. Ikke Jesso, som antakelig ga fullstendig blaffen uansett. Ikke ungene, som begge hadde gitt klart uttrykk for at de aldri ville se henne mer, noen gang, da hun hentet noen få ting og fylte i kasser fra Clas Ohlson før hun dro sin vei i en kassevogn hun hadde lånt av pokertyrkeren. Ingen venner ante hvor hun bodde, selv om ryktene om sykdommen hennes åpenbart hadde spredt seg og ført til 52 SMS-er og ubesvarte anrop bare de siste par døgnene. Selma Falck hadde ikke kreft. Ikke så vidt hun visste. I vanvare, eller egentlig mest i desperasjon, måtte hun bare ta litt hardt i da vantro partnere ikke kunne begripe at hun så brått måtte selge seg ut. Hun hadde ikke brukt k-ordet, men ut fra det hun hadde fortalt med sorg i øynene og bevende underleppe, var det ikke særlig rart at de andre trakk feil konklusjon. Tanken fikk kvalmen til å stige på nytt. Hun ristet kraftig på hodet, svelget og bestemte seg for å glemme speilet og heller finne noe å fjerne både den nesten døde musa og det grønne gørret på teppet med. Ingen måtte få vite hvor hun var. Da det ringte på og hun allerede var halvveis over stuegulvet, skvatt hun med ett så kraftig at Darius på nytt skjøt rygg. Den halvdøde musa kravlet hjelpeløst mot døra, som om den trodde redningen sto der ute. Selma gikk nølende samme vei, uten helt å ha bestemt seg for å åpne. Noen banket hardt og utålmodig på. Det var ingen som visste at hun var her. Klokka ringte enda en gang.

Cella Dagene var ikke lenger hans egne. Rommet var uten vinduer. Et LED-lys i taket sto på døgnet rundt. Ingen synlig ledning. Ingenting han kunne rive løs. Senga var laget av sement og støpt fast langs den ene veggen. Han hadde ikke engang en madrass, bare noe halm som allerede hadde filtret seg sammen og var begynt å lukte. Teppe hadde han heller ikke fått. Ikke engang klær. Han frøs ikke, det var varmt her, men han hadde ennå ikke vent seg til å sove uten noe på eller over seg. Døste litt nå og da. Sov aldri. Fortsatt for vettskremt. Vann fikk han ut av et hull i veggen. Ikke større enn at han kunne stenge det med tommelen, han gjettet på et halvtoms rør. Det sildret kontinuerlig. Ettersom han ikke hadde noen kopp, måtte han lepje fra veggen, der den evige strømmen av fuktighet hadde etterlatt seg et gulbrunt spor. Det begynte å bli seigt. Rett under kilden, på gulvet, var en rist festet over et avløp. Der pisset han. Dreit også, de gangene det var mulig å få ut noe. Sprinklene i rista var bredere på midten. Av og til var han heldig og traff. Andre ganger måtte han pirke i sin egen avføring med foten for å bli kvitt den. Dytte i den, og noen ganger tvinge den ned. En gang imellom fikk han mat, gjennom en luke i metalldøra. Brød for det meste. Rundstykker. Av og til med pålegg. Aldri noe varmt, aldri noe som måtte serveres i skål eller spises med gaffel eller skje. Dagene var blitt borte. Nettene fantes ikke mer. Lyset plaget ham og hadde stjålet tiden. Han kunne ha vært der en uke, to uker, et år. Ikke et år. Men lenge. Noen dager, i hvert fall, han burde ha forsøkt å holde regning med tiden fra da han våknet opp og ikke ante hvor han var. Han visste ikke hvorfor han var der. Hadde rett og slett ikke peiling. Han skrek til skikkelsen som kom med mat. Hylte og slo nevene til blods mot det grå stålet i 8

den stengte døra. Der ute var det alltid taust, og luka var for liten til å skimte annet enn skygger på den andre siden. Mannen måtte kjenne ham. Det måtte være en mann. Da han våknet og var fange, hadde han vondt under knehasene og øverst på ryggen, som om noen hadde båret ham. Slept ham et stykke; hælene var såre. Det måtte være en mann, og han måtte kjenne ham. Det fantes ingenting her inne han kunne ta livet av seg med. Han ønsket det mer enn noe annet, han ville døden heller enn dette og hadde forsøkt å kjøre hodet i veggen med all den kraft han hadde. Flere ganger. Alt han oppnådde var sår og hevelser. Han hadde stappet kjeften full av halm, men hostet bestandig alt opp igjen. Refleks, antok han. Han hadde fuktet det jævla gresset, gjort det søkkvått og stappet det i nese og hals, så hardt han kunne, han hadde nesten lyktes, men idet rommet ble rosa, hodet lett og han segnet om på brisken, kom hosteriene og tvang alt sammen opp igjen. Hver gang. Den som holdt ham som fange, måtte kjenne ham. Den som holdt ham fanget, måtte vite at han ville velge døden foran dette. Og det verste, det aller verste, var at hver gang den fremmede hadde levert maten, bare nå og da etter et mønster det var umulig å forstå, kom den skrapende, mekaniske lyden bak den ene veggen. Som så nærmet seg og gjorde rommet stadig mindre.

Skiløperen I den lange rekken av mer eller mindre ubetydelige hendelser et liv består av, skulle denne dagen få inngå som en forglemmelig bagatell, tenkte Hege Chin Morell. Med tid og stunder skulle hun se tilbake på disse dagene, på ukene som sto foran henne og dette uvirkelige øyeblikket, og trekke likeglad på skuldrene. 9

A bump in the road, bare. En plagsom, men overkommelig hindring på veien mot et strålende OL i PyeongChang. Hun var tjuefire år gammel, og hadde bestemt seg for at alt som foregikk egentlig ikke skjedde. Det var for absurd. Så åpenbart uriktig. Noe hadde gått galt, og dette noe skulle identifiseres. Inkurien skulle rettes opp. Det var bare spørsmål om tid, hadde hun forsøkt å overbevise seg selv om i de mer enn tre døgnene som var gått siden hun fikk den ubegripelige beskjeden. Hvert minutt i dette helvetet var seksti sekunder for mye. Menneskene foran henne ble en gråblå, støyende masse. Hun lukket rolig øynene og konsentrerte seg om å se for seg en seierrik målgang. Et juletre; et svalestup i saltvann. Morens ansikt, vagere som årene gikk, smilet som Hege ikke lenger helt fikk fatt i annet enn i små erindringsglimt. Mammas blå øyne og de lange, blekblonde krøllene, så annerledes enn Heges svarte, strie hår at mor og datter hadde tvunnet sebraflette av begges lokker da hun var liten og fikk sovne i armkroken når nettene ble for mørke. Det fantes også store øyeblikk blant alle de små i livet. Seirene. Medaljene. Det aller største husket hun selvsagt ikke. Noen, antakelig fødselsmoren, hadde lagt henne fra seg utenfor det helt riktige barnehjemmet. Det fantes et bilde av Hege, knapt to måneder gammel, i en kurv, med skurv i det lille håret som fantes. Hun var pakket inn i rene filler og hadde selskap av en grønn bjørn i hard plast. Hadde hun havnet et annet sted, til en annen tid, ville det ikke ha vært akkurat Jan og Katinka Morell som noen måneder senere hadde brakt det bleke, eksemherjede spedbarnet hjem til Vettakollen i Oslo på den andre siden av kloden. Den biologiske moren, eller hvem det nå var, hadde satt henne fra seg en tidlig morgentime under det halvdøde piletreet utenfor den gamle misjonsstasjonen, et lykketreff i livet, og lille Chin skulle få lære å gå på ski. Fødemoren hadde gjort det verdt å komme til verden ved å forlate henne. Fire VM-titler og nesten ti tusen treningstimer senere 10

visste Hege at livet bød på både opp- og nedturer. Hun hadde lært å ta begge deler med en ro som forvirret det norske publikummet. Det fantes store øyeblikk, visste Hege Chin Morell. Og det fantes små. Livet var en lenke av sterke og svake ledd, av godt og vondt, av likegyldigheter og historiske stunder og alt som fantes mellom fødsel og død. Lenka var lang, og dette øyeblikket, denne absurde seansen, måtte bare gjennomleves. Hege måtte holde seg oppreist, og hun rettet ryggen enda et knepp ved tanken. Noe var helt feil, og det kom til å bli oppklart. Hun åpnet øynene igjen og stirret på et punkt høyt over hodet på de nesten førti frammøtte journalistene og fotografene. Fire alvorlige menn satt ved siden av henne på rekke og rad, tre av dem med foldede hender og nedslåtte blikk. Bordet var dekket av en mørkeblå duk som matchet genseren hennes, et plagg som for første gang på seks år var blottet for sponsornavn. Selv fabrikklogoen var dekket med en tapebit. De sedvanlige fruktfatene, smoothie-flaskene og kjøpevannet, som regel dandert på bordet på strategisk vis for å fanges opp av kameralinsene, var heller ikke å se. En enslig, navnløs mugge sto på duken. Bare Hege var tilgodesett med et glass. Det var tomt. En intens støy av spekulasjoner hadde brått lagt seg da hun kom inn. Kameraene summet og klikket, noen fortsatte å hviske sammen, men langrennspresident Bottolf Odda måtte ikke heve stemmen da han fiklet litt med mikrofonen og kremtet. – Velkommen til denne pressekonferansen, sa han. – Vi går rett på sak. En fotograf snublet i en annens bein og falt så lang han var. Langrennspresidenten enset ham ikke. – Grunnen til at Norges Skiløperforbund har innkalt til denne konferansen er at Hege har kommet i en … Han svelget. – Det har oppstått en situasjon, begynte han på nytt. 11

– Hege Chin Morell har tidligere i høst avlagt en positiv dopingprøve. Nå forstummet selv kameraene. – Som må være feil, sa langrennsløperen høyt. – Jeg har ikke dopet meg. Det må være noe feil med prøvene. Fotografene gikk igjen berserk.

Faren Oppgangen luktet ubestemmelig skittent. En jordaktig eim blandet med mørk trafikk, tenkte Jan Morell da han ventet på at noen skulle åpne. Han mente å høre lyder, men det var vanskelig å vite om de kom fra leiligheten eller fra den larmende byen utenfor. Det var fristende å legge øret til døra. To ujevne, tilsynelatende klissete striper i ubestemmelig farge, diagonalt over treverket, fikk ham fra det. Det hadde vært usedvanlig vanskelig å finne adressen. Den slags tok sjelden mer enn en halvtime. Jan Morells privatdetektiv, eller sikkerhetskonsulent som det sto på lønnsslippen, hadde brukt halvannet døgn på å finne fram til en norsk tyrker på Ensjø. I et obskurt lokale drev fyren med bilvask og småreparasjoner på dagtid og poker på natta. Han hadde vært vrangvillig, kunne det kortfattede notatet opplyse. Hva sikkerhetskonsulenten så hadde gjort, ville Jan Morell helst ikke vite. Det slapp han. Poenget i rapporten var at Selma Falck hadde fått leie denne boligen i tre måneder for en slikk og ingenting. Strengt tatt var det snakk om å låne den. Tyrkeren var en tidligere og åpenbart svært takknemlig klient av henne. Akkurat som Jan Morell. Om han ikke var særlig takknemlig lenger, så var han i hvert fall ettertrykkelig forhenværende. Ingen åpnet. Jan Morell mente å høre en katt mjaue. Han banket kraf12

tig på den skitne døra og ringte på enda en gang. Nå hørte han skritt. Noen der inne tok i klinken. Det raslet i en sikkerhetslenke. I en tynn glipe mellom dør og karm kom Selmas høyre øye og munnvik til syne. Hun sa ingenting. Ble stående bare, som om hun trengte tid til å begripe at han hadde funnet henne. Han så ned. Et kattetryne, mente han bestemt. Dyret så ut som det hadde frontkollidert; snuten lå som en flat knapp like under de isblå, altfor store og temmelig utstående øynene. – Åpne, sa han likevel kort og dyttet i døra med albuen. – Jeg har et tilbud du ikke kan si nei til. Et siste, heftig veddemål. Han skjøv døra bestemt opp og gikk inn.

Tuben Hege var alene hjemme. I den vesle veistubben nedenfor huset i Vettakollen, bak en høy hekk av serbergran, hadde en flokk journalister og fotografer slått leir. Tidligere på kvelden hadde hun hørt både dem og bilene deres, som de lot gå på tomgang. Politiet kom. Tilkalt av naboene, antok hun. Fotografene, som hadde ålt seg gjennom hekken og blitt skremmende nærgående, ble bortvist av fire uniformerte menn med halsende hunder. Klokka var snart ti om kvelden. Faren hadde kjørt henne hjem etter pressekonferansen. Ingen av dem hadde sagt et ord. De hadde parkert hos naboene på oversiden og tatt seg ned en iset sti til sin egen bakhage for så å gå inn gjennom terrassedøra. Vel innendørs var faren fortsatt taus. Han sjekket alle inngangsdører to ganger. Stanset opp, tok hendene hennes i sine, og sa: – Dette skal jeg ordne opp i. Med ettertrykk, som om det var punktum etter hvert ord. Så strøk han på dør samme vei som de hadde kommet. 13

Det var sånn han var. Han var en som ordnet opp. Hege ønsket mer enn noe annet i hele verden at noen skulle ordne opp. Rydde opp i en uhyrlig misforståelse. Finne feilen. Finne fem feil eller ti eller hvor mange det nå var som hadde overbevist Antidoping Norge om at hun var en juksemaker. At hun hadde brukt et anabolt steroid hun akkurat nå ikke engang kunne huske navnet på enda hun hadde lest brevet deres om igjen og om igjen i tre døgn, og dessuten kjente til det fra før. Hege ville at noen skulle ordne opp, men akkurat denne kvelden skulle hun ønske faren ikke hadde dratt. At noen hadde vært der. Noen andre enn Maggi, som antakelig satt i kjellerleiligheten og så på polsk TV. Hun gikk gjennom de nesten mørklagte rommene. Faren hadde trukket for alle gardinene før han dro, grundig og systematisk. Tent en og annen lampe som han slukket igjen på den andre runden. Hege stanset foran kjøleskapet. Åpnet det. Hun hadde ikke spist siden frokost, men hadde ikke lyst på noe. Ikke annet enn at faren kom hjem. Og at moren sto opp fra de døde. Og at noen fra Antidoping Norge ringte på døra med et bredt smil og beklaget den kjedelige misforståelsen. Hun hadde slett ikke avlagt noen positiv prøve og måtte bare glemme den forferdelige seansen foran pressekorpset da hun klarte å holde tårene tilbake helt til faren ledet henne gjennom et virvar av korridorer og ned til parkeringskjelleren. Noen andre hadde kjørt ut i farens Mercedes med sotede vinduer og lurt journalistene såpass lenge at de to kunne følge ubemerket etter i en lånt Honda. Brått slo hun kjøleskapsdøra igjen. Det var fire dager siden verdenscuprennet på Lillehammer. Hun ble slått ut i semifinalen i klassisk sprint, men vant skiathlon dagen etter. Vanligvis satt hun på med noen til renn i Norge og Sverige. Lagkamerater eller ledere. Fysioterapeutene eller til og med landslagslegen. Denne helgen hadde hun imidlertid kjørt selv. Alene, for å høre på lydbok. Hun ble nesten ferdig med Elena Ferrantes fjerde. 14

Det var alltid Maggi som pakket for henne. Pakket opp og pakket ned. Maggi vasket klærne også. Hushjelpen hadde vært hos dem siden moren til Hege døde, og tok i det hele tatt hånd om det meste av alt det hun og faren fant kjedelig. Skifte sengetøy. Vaske. Rydde. Lage mat. Etter nøye instruksjoner, riktignok; en ernæringsfysiolog hadde på farens oppdrag satt sammen en helårsdiett Hege holdt seg til som gjaldt det livet. Og det gjorde det jo, på et vis. Det gjaldt å optimalisere muligheten for vinst, som faren sa det. Ettersom Hege hadde stupt i seng da hun kom hjem søndag kveld, og deretter våknet til nyheten om at hun var dopingtatt, hadde hun ikke registrert om bagen var tømt, innholdet vasket og alt på plass. I dagene som fulgte, hadde Maggi lusket omkring som et snilt, men spakt og halvt usynlig spøkelse. Hege tok trappa, tre og tre trinn om gangen. Løp inn på sitt eget rom og slo opp de doble dørene inn til garderoben. Lyset slo seg på automatisk. På den ene siden av det sju kvadratmeter store rommet hang treningstøyet. Det var umulig å si om noe manglet, bagen lå tom på plassen sin på gulvet ved baderomsdøra. Hun lot fingrene gli bortover rekken av opphengte klær. Stanset og dro i et erme. Den jakka hadde hun brukt på søndag. Et øyeblikk ble hun stående og tenke. Der hang overtrekksbuksa hun hadde pakket nederst i bagen; glidelåsen var vrang og måtte repareres. Alt var her. Maggi hadde gjort jobben sin, slik Maggi alltid gjorde alt hun skulle. Den svære toalettmappa, med ekstra plass til de nøye doserte astmamedisinene, skulle være lagt i den øverste skuffen under vasken på badet. Hun brukte den bare på reiser. Den inneholdt alt hun trengte, og i fare for å glemme noe på tur hadde hun dobbelt sett med alt. Hege åpnet døra inn til sitt eget bad og dro ut skuffen. Mappa lå der den skulle. Hun løftet den opp, la den på benken ved siden av vasken og åpnet den. 15

Deodorant. Godkjent av landslagslegen. Sminke. Godkjent av landslagslegen. Tannpasta, hårbørste i en plastpose, tanntråd med mintsmak. Parfymen hun fikk av faren til jul, undersøkt og godkjent av all den ekspertisen faren til enhver tid omga seg med. Tre inhalatorer. En pakke Paracet, uåpnet. Hun la én og én ting oppi vasken. Toalettmappa var snart tom. Den fremmede tuben lå aller nederst. I en rektangulær, hvit eske med grønn og svart skrift. Samt et slags adgang forbudt-merke i rødt, ganske stort, preget over ordet «DOPING». I svart. TROFODERMIN, het medikamentet. Hege mistet eska på gulvet. Det suste for ørene. Hun forsøkte å blunke vekk de svarte prikkene som danset for øynene. Hun grep den ene inhalatoren, satte den for munnen, trykket og pustet dypt inn. Med åpen munn hev hun fortsatt etter pusten. Hun visste godt hva Trofodermin var. Hun hadde derimot ingen anelse om hvordan pakningen hadde havnet i hennes toalettmappe, i hennes bagasje, etter en suksessrik verdenscuphelg på Lillehammer. Absolutt ingen peiling, og verden hadde stanset.

Glasspalasset Han frøs. Arnulf Selhus visste at det ikke var kaldt i det store rommet. Temperaturer og luftkvalitet ble kontrollert av et anlegg så moderne at det bare for to år siden, da bygget ble innviet av kongen, var alene i sitt slag. I verden. Alle oppholdsrom holdt 20,00 grader, presis på desimalen. Likevel var han nær ved å hakke tenner. Sølve Bang merket åpenbart ingenting. – Dette er en skandale, ropte han. – En skandale vi rett og slett ikke har råd til, Arnulf. Doping er totalt uakseptabelt! 16

Selvfølgelighetene sendte en sky av fint spytt utover eikebordet. – Jo da, sa Arnulf Selhus flatt og la hendene for ansiktet. – Du har sagt det noen ganger nå. Men hva faen skal vi gjøre, da? Ta livet av jentungen? – Det hadde kanskje vært en idé, smalt det tilbake. Sølve Bang reiste seg like brått som han for to minutter siden hadde deiset ned i den isblå designerstolen. – Hun har aldri blitt virkelig populær. Det sier seg selv. Hun er altfor … – Gi deg. Kutt ut. – Hun har i hvert fall skapt en katastrofe nå. Hun er ansvarlig. Noen er ansvarlig. Intet her i verden inntreffer uten at noen er ansvarlig, Arnulf. Et svik, er det. Et forferdelig svik mot oss alle. Mot Forbundet, mot de andre på laget, mot … – Mot deg, mumlet Arnulf inn i sine egne hender, så lavt at han knapt hørte det selv. – Hva sa du? – Ingenting. Men nå må du ta det med ro. Dette handler vel strengt tatt ikke om deg, Sølve. Vi har rutiner for dette. Protokoller. Regler. – Regler? Protokoller? Stemmen til den vesle, korpulente mannen gikk i fistel. Han begynte å trave fram og tilbake på gulvet, parallelt med veggen av glass som noen dager lot hele Oslofjorden åpenbare seg der ute. Nå presset, som vanlig for årstiden, en grøt av tåke seg mot de svære, kalde flatene. Arnulf Selhus løftet igjen blikket. Sølve Bang gikk med korte skritt, hadde hengemage og en nese så lang at den nesten berørte overleppa. Øynene, som vanligvis var en tanke utstående, var i opphisselsen begynt å skjele til hver sin side. Han minnet ikke mye om en forhenværende skiløper. Kanskje ikke om en forfatter heller, tenkte Arnulf, skjønt forfattere kom vel i mange fasonger. Minnebrikken i gull om halsen hans, i et smalt kjede av samme materiale, spratt opp og ned mot slipset mens 17

han travet rundt. Han berørte den stadig med fingre som kunne tilhørt en jente. Arnulf Selhus hadde kjent denne mannen siden 1982 og hadde aldri likt ham noe særlig. Akkurat her og nå følte han likevel en fremmed og ny avsky. Eller redsel, slo det ham brått. Det var angst overalt i rommet. Den lurte i hjørnene. Den gjemte seg bak de stramme, lyse gardinene som han hadde en nesten uimotståelig trang til å trekke for. Selv utenfor de latterlig svære vinduene, mellom de mørke grantrærne langs parkeringsplassen, var det som om noe ubestemt og mørkegrått truet med å trenge seg inn gjennom glasset og ta ham. Arnulf Selhus hadde problemer med å puste dypt nok. Sølve hadde nok med sitt og merket fortsatt ingenting. At en mann som vant et skarve verdenscuprenn for trettifem år siden, fikk lov til å oppføre seg som om han eide norsk langrenn, gikk langt over Arnulfs forstand. Selv denne fordømte bygningen, dette glassmonumentet i Holmenkollåsen, hadde Sølve Bang klart å trumfe igjennom. Med seg selv som leder i juryen da arkitektkonkurransen ble utlyst, og senere som sjef for byggekomiteen. At langrenn hadde brutt ut av Norges Skiforbund i 2008, var ren hybris, mente mange. Blant dem Arnulf Selhus. Klassisk kortsiktighet, hadde han både tenkt og sagt. Langrennsadministrasjonen i Norges Skiforbund hadde landet en eksepsjonell sponsorkontrakt med Statoil, bensin på bålet for dem som så langrenn som selve juvelen i vinteridrettens iskrone. Avtalen var oppsiktsvekkende nok inngått for en periode på tjue år, noe som i sponsorsammenheng var en evighet. Alpint kunne seile sin egen sjø, ble det stadig høyere mumlet om i korridorene etter at avtalen var i havn. Telemarkskjøring var det strengt tatt bare en liten menighet som brydde seg om. De tøvete brett-grenene likeså, de var uansett befolket av individer som aldri riktig hadde forstått betydningen av å være organisert. Friskiøvelsene var for tenårin18

ger og hadde knapt bidratt med noe som helst siden Kari Traas tid. Norge var langrenn, og norsk langrenn kunne stå på egne, spreke bein. Norges Skiløperforbund var bare ni år gammelt, og alenetilværelsen hadde ikke blitt den dans på roser Sølve Bang og mange med ham hadde sett for seg. De hadde heller ikke sett for seg en dopingtatt topputøver. Arnulf slo hendene for ansiktet og stønnet lavt. – Vi må snakke med sponsorene, sa han. – De kan jo ikke bare … – Det er akkurat det de kan, freste Sølve og grep tak rundt minnepinnen mens han nærmet seg den andre mannen. – Alle sponsorer har en dopingklausul. Statoils er ubetinget og streng. They can pull the plug on us, Arnulf! – Vi har fortsatt Staten. Tippemidler. Frivillighet. De mindre sponsorene, som MCV. Vi kan fortsatt … – Frivillighet? Tror du dette … dette … Han slapp minnepinnen og slo ut med armene. – Tror du Crystal Palace er bygget på vaffelpenger? Tror du det er kjerringene som tutler rundt der ute … Den smale høyrehånden viftet ubestemt mot de grå vinduene. – … og holder loppemarkeder og koker pølser og hva de enn … Tror du det er frivillighet som har gjort det mulig for NSF å vokse til disse høyder? Hva? Tror du … Plutselig sank han ned i en stol. Tok seg for pannen og blåste langsom ut gjennom nesa. – Og med den ustabile, inkompetente megga i Kulturdepartementet kan det se stygt ut for tippemidlene også, la han bistert til. – Sånn går det når folk her har drukket og spist og reist på business for deretter å … – De regnskapene er begravet, avbrøt Arnulf Selhus skarpt. – Alt før 2015 er stedt til hvile av Tinget. Det er bestemt. Etter Sotsji ser det ikke så ille ut, og det er de regnskapene verden skal forholde seg til. Bare de. 19