En helt tilfeldig forbrytelse by Gyldendal Norsk Forlag

Rygg: 28 mm

Jaguaren er foreløpig ikke langt vekk, og under et pledd på gulvet bak i bilen, ligger to livredde barn. I forsetet sitter en ukjent dame og en ukjent mann. Kort tid senere er Jaguaren plassert inne i en trailer, klar til å fraktes til Polen, der Goran og hans nettverk venter for videre distribuering. Goran klarer imidlertid å snappe opp at traileren har fått en interessant tilleggslast, og da endres planene.

ARNE GARVANG EN HELT TILFELDIG FORBRYTELSE

Michael Holst-Nielsen skal som snarest innom et kjøpesenter. Han parkerer stoltheten i bilparken sin, en Jaguar XJ, og lar de to døtrene på 8 og 13 være i bilen mens han handler. Da han kommer ut igjen etter ti minutter, er bilen borte, og han må snart innse at det er også de to barna. Politiet kommer, Michaels ekskone Susanne kommer, og en desperat leting begynner.

Format: 133 x 211 mm

ARNE GARVANG EN HELT TILFELDIG FORBRYTELSE

A RNE G ARVANG (f. 1949) bor i Oslo. Han er musiker og forfatter, og har utgitt en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. En helt tilfeldig forbrytelse er hans første kriminalroman.

FORFATTERFOTO: CHRISTIAN ELGVIN

9 788205 445956

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 11/13,5 pkt. Minion Omslagsdesign: Bjørn Kulseth / Fjeldheim & Partners ISBN 978-82-05-44595-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Arne Garvang

En helt tilfeldig forbrytelse Kriminalroman

KAPITTEL 1

Oslo vestkant, torsdag 2/8, 15.05 Han burde ikke sagt ja til å dra på kino. Grunnene til det var mange, så det var mye å irritere seg over, og det gjorde han. Han prøvde gjentatte ganger å stoppe den ufruktbare tankestrømmen i hjernen, som i all hovedsak beskjeftiget seg med hvor tåpelig det var å sitte her i bilen og prøve å sno seg frem til Skøyen Terrasse i en begynnende rushtrafikk – når han enten burde sittet i møte, tatt to viktige telefoner til New York, der de nå hadde begynt å våkne, vært og løpt i skogen eller for den saks skyld mot normalt kommet hjem til et anstendig klokkeslett. Men Vanda var god til å forhandle, enda hun bare var åtte år. Eller, antakelig nettopp derfor. Hun kunne uten blygsel og samvittighet fortelle ham at hun var et barn i et hjem i oppløsning, og dessuten at hun og søster Mia skulle bodd hos ham to dager i forrige uke, noe de altså ikke hadde gjort. Michael var sjanseløs, enda han til vanlig ble regnet for å være en knallhard forhandler. Det kunne være snakk om skip til titalls millioner, eller mer, og da kom han med det han hadde å si, gikk sin vei, og satt så rolig og drakk te og ventet på at telefonen skulle ringe, og det gjorde den nesten alltid. Trikset var å gi faen. Gi faen helt på ordentlig i om kjøpet eller salget gikk i orden eller ikke. Det ga en ro som for5

bausende ofte kunne skremme vettet av dem på den andre siden. Grunnen til nederlaget i dag var altså klar; han ga ikke faen i døtrene sine. Men, tenkte han antakelig for minst åttende gang, det hadde selvfølgelig vært mye bedre hvis han rolig og voksent hadde forklart Vanda at det ville bli hyggeligere for alle parter hvis de gikk en annen dag, en dag han ikke var fire meter over bakken på grunn av et hode som var som en ballong. Og fylt av ting som interesserte et barn like mye som torskekvotene i Barentshavet. Altså kunne Michael nok en gang oppsummere at han på en del områder hadde en snorrett, horisontal læringskurve. Han hadde kommet over Smestadkrysset, sneglet seg ned Monolitveien og svingte inn Guldbergs vei. Det var åtte måneder siden. Hun sa: Jeg fikser ikke dette mer. Han sa: Hva da? Og det var ikke noe retorisk spørsmål, han var så uforberedt at han ikke ante hva hun snakket om. Aldri hadde han vært i nærheten av å få et sånt slag midt i ansiktet. Eller rettere sagt, i magen. Da han skjønte hva hun mente, vrengte det seg i ham, en voldsom smerte traff ham i mellomgulvet, og en kvalme han aldri hadde kjent før spredte seg i hele kroppen. Og det var ikke sånn at tanken på hva hun sa fikk hjernen til å produsere disse symptomene. Ordene gikk rett i ryggmargen og videre derfra uten å være innom hjernen; hjernen var tom, det var bare vondt. Han parkerte på gjesteparkeringen, han var gjest. Da han gikk inn i oppgangen, prøvde han å tenke på at det var fint at hun bodde så nærme, at det var fint at det var en stor, lys utsiktsleilighet i et pent strøk. Men han gruet seg, som han alltid gjorde 6

når han skulle treffe henne. Han tok heisen opp i toppetasjen og gikk så rolig han kunne bort til døren og ringte på. Rettet så på klærne og forberedte seg på å se inn i ansiktet til Susanne, et ansikt som hadde forekommet ham å bli penere og penere i tiden etter bruddet. Kort etter hørte han skritt innenfor, og han kunne deretter konstatere at det ikke var Susanne som lukket opp, men hans egen mor. Han tenkte: Det var bare det som manglet. – Jaså, er du her? sa han. – Ja, som du ser. Jeg må jo det hvis jeg vil se barnebarna mine. – De bor hos meg også. Han visste at det var en dårlig replikk. Hun sto demonstrativt urørlig og så på ham i noen sekunder. – Og hvorfor bodde de ikke hos deg i forrige uke? – Jeg var i Sveits. – Jeg vet at du var i Sveits. Spørsmålet er hvorfor du var i Sveits. – Kanskje jeg skulle komme inn? – Selvfølgelig! sa hun, plutselig i strålende humør. Hva er det jeg tenker på? Kom inn, kjære fortapte sønn. Aasta Holst-Nielsen snudde seg og beveget seg innover i leiligheten med en eleganse man bare kan tilegne seg hvis man er vokst opp i et miljø som forventer eleganse. Han fulgte etter og merket seg at døtrene ikke akkurat kom stormende. Men Susanne kom. – Hei. – Hei. Nærmest for å slippe å si noe mer til Susanne sa han til morens rygg: – Du setter ellers pris på at jeg pleier familiebedriften. – Jeg forventer det, vil jeg heller si. 7

– Og da må man for eksempel av og til reise til Sveits. – Og jeg skjønner ikke at du gidder å fortsette den diskusjonen. Det skjønte ikke han heller. Han så seg rundt og stilte et spørsmål han visste svaret på. – Hvor er de? – De spiller. Det var Susanne som svarte. – Og hva går det i for tiden? – Dark Souls. – Hva? Han var oppriktig sjokkert. – Bedre å få ut aggresjonen foran en skjerm, sa Susanne. Hun prøvde å si det lett, men han hørte at det lå forsvar i stemmen. – Dark Souls har 18-årsgrense. – Ok, Mia overtalte meg. Vi får snakke om det. – Greit, vi snakker om det. Han hadde laget seg et nytt ordtak det siste året: Hvis du overhodet er i stand til å svelge en kamel, så gjør det. Da han kjørte oppover Monolitveien igjen med Mia og Vanda i baksetet, var han blitt opplyst om at filmen Vanda hadde nevnt i telefonen, var en tegnefilm. Han fikk også vite at den var helt ny. Det fortalte ham at filmen nærmest garantert var dataanimert, og humøret sank enda et hakk. Han hatet dataanimerte tegnefilmer intenst og uten forbehold. Mens han filosoferte over tegnefilmens forfall, dukket det opp en ny tanke i hodet, om at han kanskje kunne få gjort én liten, nyttig ting i dag. Han hadde lenge skullet henge opp en flatskjerm på veggen i arbeidsrommet i kjelleren, men veggen hadde vist seg å bestå av et stoff som antakelig var laget for å 8

motstå pansergranater. Etter å ha stått og dæljet med hammer på en meisel i en halv time, var det knapt nok en liten bulk i betongveggen, eller hva det var, og han hadde innsett at han måtte krype til korset og kjøpe en slagdrill. Det var ikke med lett hjerte, for det bød ham imot å kjøpe et sånt monster bare for å bore to hull. Dessuten var han ikke drilltypen – og var altså på dette området en utypisk mann. Tankene ble avbrutt av Vanda, som brøt stillheten med sin barnslige og lett nasale stemme. – Tusen takk for at du tar oss med på kino, pappa. Mia brøt inn nesten før Vanda hadde snakket ut. – Ikke vær så servil, Vanda! – Hva betyr det? – Det skal du drite i. – Mia! Hva er det du sier? Michael bremset automatisk ned og snudde hodet mot henne. – Sorry. – Sorry, ja! Men hvorfor i all verden sier du sånt? Vanda er åtte år! – Ja, det var dumt. – Litt sur, kanskje? – Neida. Jeg skal skjerpe meg. – Fint, det, Mia. – Hva betyr det, pappa? Vanda hadde fulgt samtalen og var skuffet over at konsekvensene ikke ble mer alvorlige for Mia. – Det er et litt vanskelig ord, jeg skal pønske ut en forklaring. Michael var faktisk sjokkert. Og litt imponert. Han var fullt klar over at hans 13-årige datter var en sjelden intellektuell for alderen, og dessuten en gryende opprører. Men han var likevel overrasket over ordet som så spontant hadde kommet ut av 9

munnen hennes, samt rystet over intensiteten i neste replikk. Han blinket til venstre ved enden av Monolitveien. – Vi tar en liten sving innom CC Vest, jeg må bare få rasket med meg en slagdrill. Det går fort. Det kom ikke noe svar fra baksetet, men han kunne se i speilet at det ble vekslet blikk, og at Mia så lenge og demonstrativt på mobilen sin, der han visste at det var en stor klokke med visere når mobilen ikke var i bruk. Trafikken var økende, men han visste at køen som regel ikke stoppet opp før etter stedet han skulle kjøre av Ring 3 ved CC. Det gjorde den ikke i dag heller, og han svingte inn på øverste plan og parkerte helt i enden bortenfor apoteket. – Bare sitt her så lenge, jeg løper inn og ordner det på to minutter. – To minutter, ja. Han overhørte ironien, hentet parkeringsbillett, plasserte den og løp mot inngangen. Igjen førte Michael diskusjoner med seg selv. Det var selvfølgelig latterlig å legge inn dette ærendet, han visste det, men han kunne ikke la være. Det var blitt et personlighetstrekk hos ham, på grensen til et psykisk problem, dette at han måtte tette ethvert hull i dagens program, og tette hullene så godt at programmet bulet ut i hver ende og som regel sprakk. De fleste ville ikke engang kalle det hull det han tettet, men små sprekker, sprekker som andre betraktet som nødvendige sikkerhetsmarginer. Han så på klokka og økte farten enda litt og skrådde til høyre mot Jernia. Da han så at køen ved kassene snodde seg innover i butikken og forsvant bak første hjørne, tok han til venstre og gikk mot Informasjonen. Der så han en ny kø og tok i stedet peiling på tavlen som viste en oversikt over hvilke butikker 10

kjøpesenteret inneholdt. Etter å ha studert den en stund, innså han at det ikke fantes flere jernvarehandler der, eller andre butikker som kunne mistenkes å ha en drill. Han innså også at det var nå han burde avbryte operasjonen. Men det måtte da gå an å forhandle seg frem i køen på Jernia? Det gikk an, men ikke uten sverdslag. Han følte seg som en upopulær mann da han en stund etter prøvde å gå verdig ut av Jernia med en stor bærepose i høyre hånd. Sekunder senere skjente han ut av senterets svingdører og løp i retning apoteket. Michael stirret mot stedet han mente å ha parkert bilen. Der sto det en blå Golf. Det var lenge siden han hadde kjørt Golf, og den hadde heller ikke vært blå. Han lot blikket gli langs bilrekken og kjente irritasjonen vokse. Alle vennene hans syntes det var morsomt at Michael stadig glemte hvor han hadde parkert. Han syntes ikke det var morsomt, særlig ikke i dag. Han gikk ergerlig tilbake oppover langs rekken av biler. Det var selvfølgelig ikke uventet at det skjedde nå, nå da han måtte innrømme at han var en smule stresset. Men han hadde da parkert nedenfor apoteket? Eller var det da han var her for to dager siden at han sto der? Han ble mer og mer oppgitt da han ikke kunne få øye på bilen. Klokka var dessuten sikkert blitt altfor mye, så mye at han ikke ville se på den. Da fikk Michael plutselig inn et bilde, et bilde av at han gikk de få skrittene til billettautomaten og tilbake igjen, og at han så Vandas misfornøyde uttrykk der hun satt med bøyd hode og tygget på bilpleddet. Han hadde parkert ved apoteket. Rett bortenfor automaten. Han løp tilbake og stirret mot stedet han hadde parkert, som om han ventet at den blå Golfen nå var skiftet ut med hans egen bil. Den var ikke det. 11

Michael ble bare stående og se fremfor seg. Det gikk foreløpig sakte oppe i hodet. Var bilen borte? Etter å ha stått enda litt, skjønte han at den faktisk måtte være det. Det tok fem sekunder til før han innså at døtrene også var borte. Da slo situasjonen innover ham med full styrke. Han kjente at munnen øyeblikkelig tørket ut, og at overleppen satte seg fast i underleppen. Hendene løftet seg opp mot brystet, han presset sammen kjevene og pustet fort gjennom nesen. Blikket hans beveget seg over parkeringsplassen. Kunne det være mulig? Han bestemte seg for at han måtte være hundre prosent sikker, enda han var hundre prosent sikker. Mens han løp rundt mellom parkerte biler, tok han frem mobilen og tastet 112. Folk begynte å snu seg og se etter ham. Noen skritt senere bråstoppet han, holdt mobilen opp foran ansiktet, slettet 112 og trykket «Mia». Det ringte seks ganger, så kom Mias stemme og ba ham legge igjen beskjed. Det kunne bety flere ting. Mobilen hennes kunne stå på lydløs, biltyven kunne ha kastet den ut av vinduet, eller … Han tvang seg til å stoppe resonnementet. Vanda hadde ikke fått lov til å eie en mobil ennå, selv ikke etter et hysterisk anfall som hadde vart sammenhengende i fire timer. Han slo inn 112 igjen og trykket anrop. Det svarte øyeblikkelig. – Politiets nødtelefon. – Dette er Michael Holst-Nielsen. Jeg ringer fra CC Vest på Lilleaker, eller … Skøyen. – Javel. – Bilen min er stjålet. Den er … borte. Han hørte at pusten ble trukket dypt i den andre enden, og han la fort til: – Døtrene mine er der. To stykker. I bilen. – Jentene er borte sammen med bilen? – Ja. 12

– Kan de ha kjørt? – De er 8 og 13. – Barn på 13 har kjørt bil før. Er det mulig her? – Nei. Dere … må komme. De er borte. Han hørte hvor hjelpeløs han hørtes ut. Han var det også. Han tenkte at dette måtte være den første gangen i livet at han ikke ante hva han skulle gjøre. Så plutselig var det et glimt av lys i hjernen. – Dere må etterlyse bilen! Med én gang. Før de kommer for langt. – Jeg legger det over til politiet nå. Alle biler kommer til å se etter den. Hva er nummeret? – DE 44178 – Type? – Jaguar. XJ Portfolio, grå metallic. – Jaha. Det hadde alltid samme effekten når han nevnte bilmerket. Han følte at mannen på operasjonssentralen rettet seg litt opp i stolen. – Nå har meldingen gått ut på samband, den bilen skulle det ikke være vanskelig å få øye på. Og så sender jeg opp en patrulje til deg. Sto nøklene i? Michael skvatt, og venstre hånd for ned mot lommen. Nøklene var der. – Nei. Michael løp mot apoteket igjen, som om han tenkte at bilen kunne ha dukket opp i mellomtiden. Så kom han på en ny ting, og han dro opp mobilen og ringte Susanne. Han la merke til at han skalv så mye at telefonen slo mot øret mens han ventet på svar. – Det har skjedd noe … noe forferdelig. – Er det barna? 13

– De er borte. De var i bilen. Bilen er vekk. – Hva er det du sier? Hvor er du? – På CC Vest. De ventet i bilen. – Men herregud, du må jo finne dem, da! – Bilen er borte, sier jeg jo! Den var borte da jeg kom ut. De var i bilen! – Jammen … hvem var det som kjørte? – Faen, ta deg sammen, Susanne! Bilen er stjålet! Jentene er borte, de må være i bilen! Han skrek til henne. Så skrek det i den andre enden også.

KAPITTEL 2

CC Vest, torsdag 2/8, 15.55 To uniformerte menn hoppet ut i et slags halvtempo, og Michael tolket dette som at de slett ikke var sikre på at det hadde skjedd noe galt her, men at de på den annen side ville vise at de tok det alvorlig. Michael løp mot dem. – Bilen sto der. Det er kanskje … fem minutter siden jeg kom ut igjen. – Du var inne og handlet? – Ja, i kanskje syv-åtte minutter. – Og det satt to jenter alene i bilen? – Ja. De har gjort det mange ganger før. Michael bet seg i leppen over det siste tillegget, han hadde ikke trengt å unnskylde seg for to betjenter. Det var den yngste av de to som hadde ført ordet, han hadde en lang lys lugg som hang ned i øynene under capsen. Det så pussig ut. Den eldste hadde type barbert hode. Han gikk mot Golfen. – Sto denne her da du kom ut? – Ja. Men … vi må gjøre noe fort, de kommer seg unna. Som et svar på dette hørtes piping av gummi mot asfalt, og Michael snudde seg og så Susannes bil runde hjørnet ved hovedinngangen. Hun bråbremset da hun så Michael, og det var ikke snakk om halvtempo da hun styrtet mot gruppen på tre mens bildøren ble stående helt åpen. 15

– Har dere funnet dem? – Nei. – Herregud. Det kom lavt, hun pustet fort med munnen unaturlig mye åpen, som om hun ville sikre seg mest mulig luft. Hun virret først med hodet, kikket planløst rundt seg, og så deretter opp på Michael med store øyne før hun fortsatte, andpusten og fremdeles med lav stemme. – Men … hva tror du har skjedd? – Jeg skjønner det ikke. Hvis noen stjal bilen, må de jo ha sett at Mia og Vanda var i den. – Kanskje de satte dem av før de kjørte? Det var en bønn om at han skulle si ja i Susannes øyne. – Da ville de jo vært her, ville de ikke det, da? Og de hadde sikkert hylt, og folk her ville ha blitt oppmerksomme. Han gjorde et kast med hodet mot den spredte flokken som sto på litt avstand og prøvde å se diskré mot dem. – Men hvis de har sett dem og tatt dem med så … Susanne så seg rundt, munnen var fremdeles åpen, og tårene rant. Så ropte hun mot betjentene. – Men hva gjør dere, da? Den barberte så bort på kollegaen før han sa: – Vi har sendt ut etterlysning etter bilen. Alle ser etter den. – Men har dere sperret av? Satt opp … sperringer? – Nei. Men alle biler og kammeret ser etter den. – Men dere må jo sette opp sperringer! Tenk om de kommer seg unna! Betjenten nølte litt, så henvendte han seg til Michael. – Spørsmålet er vel om vi kan være helt sikre på at de var i bilen, ikke sant? Da hadde det plutselig vært nok prat for Michael. – Svarte faen, jeg sier jo at de satt og ventet på meg! Bilen 16

er stjålet! Hva tror du? Minuttene går her! Se nå til helvete å få dem til å sette opp de sperringene! Styrken og autoriteten i Michaels stemme gjorde inntrykk. Den eldste nikket et par ganger og gikk mot patruljebilen. – Jeg skal høre hva de sier. Michael rakk å tenke at det ikke var sikkert at det ville ha skjedd hvis han hadde hatt fillete dongeri og kjørt brukt Toyota. Da så han at en mann holdt på å låse seg inn i Golfen, og han ropte mot ham. – Så du bilen som sto der før du parkerte? Mannen rettet seg opp og kom mot dem. – Eh, ja, jeg mener det. Den kjørte ut akkurat da jeg kom. Den var jævla lekker, et av disse hippe merkene, lys farge. Åssen det? – Den er stjålet. – Å, faen. Ikke bilen du vil ha stjælt. De flokket seg om mannen. Susanne grep tak i jakken hans. – Så du den som kjørte? – Jeg er ikke helt sikker, for jeg så den bakfra. Men jeg trur jaggu det var ei dame. – Var det noen barn der? Susanne sto nesten på tærne og spurte. – Barn? Nei, jeg tror ikke det? Skulle det vært barn i den? Den unge betjenten løftet plutselig hånden og viftet med en finger i retning Michael mens han samtidig prøvde å putte deler av luggen under capsen med den andre hånden. – De kan ikke ha gått ut av bilen for å handle de også, da? Susanne og Michael så på hverandre, og Susannes øyne ble enda større da hun så opp på ham. 17

– Det kan jo hende? Michael hadde vært inne på det samme selv, men var kommet til at det ville vært veldig rart, og han hadde tenkt at siden tiden unektelig hadde vært knapp, ville Mia og Vanda neppe tatt sjansen på å miste et eneste sekund. Nå da han så Susannes desperate ansikt, fikk han inderlig lyst til å komme til en annen konklusjon. Kunne det tenkes at de hadde løpt inn for å kjøpe godteri sånn at de slapp å gjøre det når de kom ned til kinoen? Han så på klokka og registrerte at det til sammen hadde gått mye tid, og motvillig måtte han innrømme for seg selv at jentene ville ha vært tilbake nå, uansett hvor mye de hadde proviantert for kinobesøket. Likevel ble de nødt til å sjekke kjøpesenteret. Hvis det var noe han hadde lært som far, var det at barn kunne finne på absolutt hva som helst. Det var lett å la seg lure og tro at nå var de så store at man ikke trengte å være særlig på vakt lenger, for av og til kunne de være så avanserte at Michael helte til den oppfatning at han hadde blitt forbigått når det gjaldt modenhet. Men på samme måte kunne man, like overrasket, oppdage at de på noen felt var totalt blanke, at hullene i deres dannelse syntes større enn det hulrommet som omsluttet hjernen, og de kunne se på deg med store, åpne øyne og igjen til forveksling likne på det barnet som en gang hadde ligget i vuggen. Mange ganger hadde Michael måttet innse dette og si til seg selv at han bare måtte akseptere at slik var det; barn og tenåringer hadde en hjerne i blinklys-modus. Virker, virker ikke. Så selv om det var lite sannsynlig, kunne det altså ikke utelukkes at et eller annet hadde tent lyset i øynene deres da de passerte for eksempel Hennes & Mauritz, og at de nå sto og prøvde topper, og at komponenten som styrte dagens agenda oppe i hjernen deres, hadde sørget for at chipen 18

merket «kinotur» ikke lenger var koblet inn. Virker, virker ikke. Det tok bare noen sekunder for disse tankene å passere Michaels bevissthet, og på disse sekundene kjente han igjen at tårene truet med å fylle øynene. Så langt han, en ikke helt objektiv far, kunne bedømme, hadde han to praktfulle døtre, døtre som lå langt over snittet. Når hadde han tenkt på det sist? På hvor fantastiske de var? Hvis ikke disse tingene hadde skjedd i dag og han hadde fortsatt å bygge opp rederiet i samme tempo som nå, innså han nå at det kunne gått lang tid før han hadde kommet på tanken. Mia var snart voksen, og hun var troende til å være av den typen som flyttet på hybel når hun ble 16. Deretter kom selvfølgelig tanken «hvis hun ble 16», den kom så raskt at den ikke var mulig å stoppe før den var tenkt, og Michael ristet på hodet, som for å riste ut uønskede impulser. Den skallede kom tilbake fra patruljebilen. – Nå er det satt opp kontrollposter et stykke utover E18 og E6 i begge retninger, samt E16 og Riksvei 4. Det er jo grenser for hvor langt de kan ha kommet i rushtida. Og sjefen er koblet inn. – Ok, sa den unge. Foreldrene her ser for sikkerhets skyld etter om ungene kan være inne et sted, og jeg tenkte å sjekke kameraene? – Jaha. Han så ikke spesielt lykkelig ut ved tanken på at jentene kanskje var inne og shoppet når han nettopp hadde sørget for å få snudd kvelden på hodet for mannskapene som var på vakt i Oslo og Akershus, samt koblet inn politisjefen. Men han droppet videre kommentarer, sikkert fordi det var for sent å gjøre noe med det uansett.

Michael hadde ikke tenkt på overvåkningskameraene, og han kunne ikke skjønne det, for han hadde ti av dem i lokalene til Holst-Nielsen-gruppen. Kameraene måtte da ha fått med seg det som hadde skjedd? Det hadde begynt å blåse og regne da han og Susanne løp mot inngangen. For omtrent en halvtime siden hadde alt vært normalt, så normalt som det kunne. – Du tror ikke at de er her, gjør du vel? Susanne gråt. Han ristet på hodet. – Jeg gjør ikke det. Men nå får vi se. – Tror du Mia kan ha kjørt? Tanken hadde vært innom hodet til Michael noen ganger etter at mannen på 112 hadde stilt spørsmålet. Han hadde to sett reservenøkler, det ene hang i entreen, det andre lå i en skuff. Da måtte i tilfelle Mia ha tatt ett av dem sist hun var der. Men hadde hun nerver til å prøve å kjøre en så sinnssykt dyr bil? Kunne hun kjøre? Og hvorfor skulle hun kjørt akkurat nå? Kanskje hun skulle hevne seg på ham, tenkte han, hevne seg fordi han var den allmektige og for eksempel alene kunne bestemme at de skulle komme for sent på kino. Hun hadde kanskje blitt totalt pissed da han ikke kom. – Det er jo ikke helt umulig. Den unge damen har blitt temmelig rocka i det siste. Susanne hadde stadig munnen åpen mens hun pustet i rasende fart, og hun så hvit ut. Michael tenkte i et glimt at han antakelig var hvit selv. Hun virket uinteressert da han sa noe om hvordan de burde lete der inne, men han kjente henne og visste at hun hørte alt han sa, og at den tilsynelatende mangelen på interesse kom av at hjernen der inne bak det lyse håret jobbet med en mengde oppgaver samtidig, oppgaver som alle kretset rundt 20

hva man gjør når ens to eneste barn forsvinner samtidig, og man dessuten er villig til å gjøre absolutt alt for å finne dem. De ble enige om å spre seg og om å gjøre unna dette så fort som overhodet mulig. Michael var bortom Informasjonen før han begynte søket, og ba dem lese en etterlysning over anlegget.

Rygg: 28 mm

ARNE GARVANG EN HELT TILFELDIG FORBRYTELSE

Format: 133 x 211 mm

ARNE GARVANG EN HELT TILFELDIG FORBRYTELSE

A RNE G ARVANG (f. 1949) bor i Oslo. Han er musiker og forfatter, og har utgitt en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. En helt tilfeldig forbrytelse er hans første kriminalroman.

FORFATTERFOTO: CHRISTIAN ELGVIN

9 788205 445956

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS