Et spørsmål om beskyttelse by Gyldendal Norsk Forlag

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41189-0

Olav W. Rokseth

Et spørsmål om beskyttelse Thriller

Til Roci, mine foreldre, mine barn. En spesiell takk til Dag Kalsnes for uvurderlige innspill.

Ado lente albuene på vinduskarmen og saumfor gaten gjennom kikkerten. På gulvet ved siden av ham lå et NM149 skarpskyttergevær, et pledd og to flasker. Geværet hadde påmontert et standard Schmidt & Bender teleskopsikte, dobbelt så kraftig som kikkerten. Lyddemperen som var festet rundt enden av løpet, var på størrelse med en ølboks og lagd av en stålsylinder fylt med steinull og malt mattsvart. Det var nesten ingen mennesker i Tøyengata i Oslo denne kvelden. Det var varmt, lummert. Sølepytter i den ujevne asfalten. Graffiti på husveggene. En og annen bil kjørte forbi, men for det meste var lyden av regndråpene det eneste han kunne høre. Kanskje kom det tordenvær, kanskje ikke. Ti på ti kom en mann og en kvinne og et barn oppover gaten. Kvinnen slepte barnet etter seg, enset ikke hylingen. Mannen gikk foran med hendene i lommen og nakken bøyd. Ado gned fraværende fotbladet mot plastduken som dekket hele gulvet. Rettet kikkerten mot hodet til mannen. Kort hår. Skjeggstubber. Han fulgte dem mens de gikk forbi de slitte fasadene, forbi lyktestolpen, Hamim frisørsalong, en grønnsakbutikk. Han fulgte dem mens de krysset gaten, rundet gatehjørnet og forsvant. 7

Han tok ikke øynene fra gaten. Hvis noen kikket opp mot vinduet, ville de se plasten som dekket åpningen og de ville se mørke. De ville ikke se ham. Han hadde ikke slått på lyset. Ikke en eneste gang siden han tok seg inn i rommet. Den første natten hadde han tatt fram pensel og et blekkhus og skrevet på veggen det som måtte skrives. Så hadde han satt sammen geværet og montert på teleskopsiktet og lyddemperen. Om dagen hadde han ligget og døst i det innerste hjørnet med pleddet rundt seg og ute av syne for beboerne i leilighetene på den andre siden av gaten. Eller han resiterte vers fra Koranen. Såpass lavt at han så vidt kunne høre sin egen stemme. Han resiterte også flere bibelvers. Han bøyde seg ned og tok opp vannflasken og satte den for munnen. Satte flasken fra seg. Klødde seg i nakken. Ventet. Han hadde ikke spist på tre dager og kjente ingen sult. Kvart over tolv rundet en mann og en kvinne hjørnet fra Grønlandsleiret. De gikk tett sammen. Beskyttet hverandre mot regnet. Ado syntes han dro kjensel på måten mannen gikk på. Han hadde sett ham for to dager siden, men da hadde det vært andre på gaten. Han fokuserte på hodet. Langt, mørkt skjegg ispedd grått. Briller med innfatning av stål. Høreapparat. Kalott. Det var ham. Han la fra seg kikkerten og tok opp pleddet og la det i vinduskarmen. Så løftet han geværet, satte skjeftet mot skulderen og la løpet til rette på pleddet. En avslappet glidende bevegelse. Som om han hadde gjort det mange ganger før, og det hadde han da også. Han hadde innstilt avtrekkeren på fire hundre og femti gram og han siktet 8

seg inn på hodet til mannen og stakk fingeren inn i avtrekkerbøylen. Avviket var litt over én centimeter per hundre meter flatt, og han visste også nøyaktig hvor mye kulen ville droppe. Han hadde beregnet avstanden til snaut hundre og femti meter. Såpass kort at selv styrtregn ikke ville ha utgjort et problem. Han hevet trådkorset et par centimeter over mannens øre. Fulgte hodet der det beveget seg gjennom mørket og regnet og lyset fra gatelyktene. Så det stoppe opp et godt stykke oppe i gaten. Mannen bøyde nakken, rettet seg opp og snudde seg mot porten til nummer tjueen. Kvinnen sa noe til ham, og han må ha svart henne, for hun la hodet på skakke og smilte. Mannen bøyde nakken igjen, antakelig for å sette en nøkkel i låsen. Plutselig gjorde han et underlig kast med hodet. Han falt mot porten og gled ned på asfalten og ble liggende stille. Kvinnen sto stiv i flere sekunder. Så bøyde hun seg over ham. Hun strakte ut fingrene og rørte ansiktet hans eller det som var igjen av det og rykket bakover. Hun holdt opp den blodige hånden foran seg. Hun snudde seg og stirret ut i natten, og det kan hende at hun så glimtet fra geværmunningen da Ado skjøt henne også.

David avsluttet Sverdverset, klappet sammen boken, rettet på slipset og så utover det fullsatte seminarrommet. «Spørsmål?» En ung kvinne på første rad rakte opp hånden. «Du sa at store deler av Koranen ble formulert mens det var krig?» «Ja.» «Er det ikke da opplagt at islam er mer voldelig enn for eksempel kristendommen?» «Hvor mange egyptere drepte kristendommens Gud med pest?» «Det er fra Det gamle testamente.» Han nikket. «Nettopp. Koranen står et sted mellom den gammeltestamentlige tanken om å revansjere et øye for et øye og en tann for en tann og ideen fra Det nye testamente om å vende det andre kinnet til.» «Så du avviser at islam er mer voldelig enn kristendommen?» «Ja.» En mann rakte opp hånden. «Ja?» «Det verset du nettopp leste, Sverdverset, vitner ikke akkurat om fred og kjærlighet.» Han bladde i boken og fant fram til sure 2, vers 190 10

og leste: «Kjemp Guds sak mot den som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke aggressive.» Han lukket boken og så opp. «I sure 5, vers 32 står det at den som dreper et menneske uten god nok grunn, skal anses som han hadde drept hele menneskeheten, og den som redder et menneske skal anses som han hadde reddet hele menneskeheten.» David så ut over forsamlingen. Han sa: «Koranen og tradisjonen etter Muhammed er så rik at en leser med egen agenda alltid vil kunne finne det han trenger. Alltid. Husk hva jeg innledet med. Det er ikke bare Koranen som er rettesnor, men også Sunna, Muhammeds praksis. Denne praksisen endret seg en god del i løpet av livet hans. Ta med de divergerende tolkningene av hva som er den rette lære, og du har et helt varehus med ulike oppfatninger.» Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Et par sto omslynget ved messingskulpturen utenfor hovedinngangen. Det regnet fortsatt. Han snudde seg mot studentene. «Hvis islam er en voldelig religion, hvorfor er det bare de siste årene at vi har hatt terroraksjoner av noe omfang? Hvorfor er det mer vold i noen muslimske land enn i andre? Hvorfor har det vært lange epoker der islamske samfunn levde fredelig side om side med andre religiøse grupperinger?» Han foldet hendene og gned haken mot knokene. Ingen svarte. Han slo ut med hendene. «Selv Bin Ladens panislamske agenda er mer politisk enn religiøst begrunnet. Det samme gjelder de fleste grupperinger som opp gjennom historien har brukt religionen til å legitimere sine mål og metoder. Den tsjetsjenske opprørsbevegelsen. Hamas. De tamilske tigrene. Irgun. Skal jeg fortsette?» En eldre mann, som hadde ankommet midt i forelesnin11

gen, ristet på hodet og grep ordet uten å rekke opp hånden. «Jihad, hellig krig, er et sentralt begrep i Koranen.» «Og så?» «Og så? Det er vel ganske opplagt hva vi kan avlede av det.» «Så fortell hva jihad betyr.» «Jeg sa jo det. Hellig krig. Vold mot alle som ikke er islamister. Terror.» «Feil. De arabiske ordene for hellig krig er harbun muqaddasa. Dette begrepet eksisterer verken i Koranen eller i islam for øvrig. Jihad, derimot, betyr å streve, å bruke all sin kraft for å kjempe imot krefter som skader religionen. Du har selvets jihad, pennens jihad, munnens jihad og andre former for jihad. Ja, ekstremister fokuserer på sverdets jihad. De tolker begrepet først og fremst som en oppfordring til bruk av vold. I likhet med fanatiske antimuslimer. I likhet med politikere som ser seg tjent med et fiendebilde av islam. I likhet med de altfor mange ignorante. Jeg vet ikke hvilken gruppe du tilhører.» Den eldre mannen pakket sammen matpakken, skriveboken og avisen sin, og reiste seg og forlot lokalet. Det ble noen sekunders stillhet. En av studentene mistet en penn på gulvet, plukket den opp igjen. En annen kremtet. «Utelukker du at islam kan være en inspirasjon for den utøvende terroristen, han som sprenger seg selv i lufta?» spurte kvinnen på første rad til slutt. «Nei, det gjør jeg ikke.» «Så?» «All forskning tyder på at selvmordsbombere er vanlige mennesker som under gitte forhold ledes til sine handlinger. Hvordan de ledes er mer et tema for psykologer og 12

sosiologer enn religionsforskere. At de som organiserer terroraksjoner, benytter seg av tolkninger av islam, underbygger bare det jeg sa i sted om hvor anvendbar denne religionen er.» En kvinne på tredje rad la ned strikketøyet sitt. «Mener du at religionen kan fungere som opium? Ikke for folket altså, men for den enkelte terrorist.» Hun smilte og rødmet og slo blikket ned. «Det er jo en måte å si det på.» En kvinne i førtiårene rakte hånden i været. «Hvis Muhammed hadde levd i dag, tror du han ville vært terrorist?» Han lukket øynene og knep seg over neseryggen. «Kanskje ikke dagens mest relevante spørsmål. Noen som gidder å svare? Ikke det? Bra.» David reiste seg. Studentene samlet sammen bøkene sine. Kvinnen som hadde spurt om Muhammed, kom bort til ham. «Et spennende tema. En spennende forelesning.» «Takk.» «Har du tenkt over spørsmålet selv?» «Faktisk ikke.» «Fordi det ikke finnes noe svar, ikke sant?» Han så på henne. Hun smilte. «Det spørs hva du er ute etter,» sa han. Han rettet seg opp og pakket sammen sakene sine og gikk mot utgangen. Hun fulgte etter. «Hva tror du studentene dine er ute etter?» sa hun. «Du er nærmere til å vite svaret på det.» «Du har rett. Kan jeg få stille deg et personlig spørsmål?» Han trakk på skuldrene. «Er du selv muslim?» 13

«Hvorfor vil du vite det?» «Måten du forsvarte islam på. Intellektuelt, men også med følelser. Blandingen pirrer meg.» De stoppet opp ved heisen, og han kjente parfymen hennes nå. Hun var pen, på en litt stram måte. Blond. Ingen gullring. Han hadde møtt typen før. Han trykket på heisknappen og så på klokken. «Du må unnskylde meg. Jeg må forberede meg til neste forelesning.» «Nei, det må du ikke.» Smilet var der fremdeles. Stemmen like myk. «Forelesningen er avlyst.» «Hva mener du?» «Vi fortalte at kjæresten din fikk et lite illebefinnende og at du måtte dra.» Hun trakk fram legitimasjonen sin og holdt den opp foran ham. «Jeg kjører deg,» sa hun. De satt tause mens Ellen Marie kjørte. Hun parkerte i Marselis gate på Grünerløkka. Hun tok en pose med boller fra dashbordet, gikk ut av bilen og ledet ham ned til Akerselva. Det hadde nesten sluttet å regne, men himmelen var mørk og lovet ingenting. Hun ga en bolle til David. Endene kvekket og vagget mot dem. «Noen er så tillitsfulle at de spiser rett fra hånden din,» sa hun. «Er det sånn dere vil det skal være?» «Med deg? Nei, nei.» «Hva vil dere da?» «Hjelp. Vi trenger din hjelp.» «Jeg sa fra til Halvorsen at jeg ikke er disponibel lenger.» «Det sto det ikke noe om i notatene hans.» 14

«Hvorfor deg? Hvorfor ikke han?» «Halvorsen ble hardt skadet i en bilulykke for tre måneder siden.» «Sa han ikke noe om meg?» «Grønnsaker snakker ikke.» David så på henne, ristet på hodet. Han kunne bare gå sin vei. Lukke munnen og forsvinne. Han kunne gå, men han gjorde det ikke. Han sa: «Jeg kan ikke hjelpe dere.» «Du har inngående kjennskap til ideologien til forskjellige islamske grupperinger. Du er fra Midtøsten, snakker både persisk og arabisk. Du er en litterær person. Du har til og med arbeidet som politimann. En interessant kombinasjon. Jeg vil gjerne vise deg noe.» «Så vis meg, da.» «Ikke nå. Ikke her.» Hun lot en bit av bollen falle ned foran føttene sine. En hannfugl nølte, så nappet den maten til seg. «Rart. Før ville de ha vært mer kresne på denne tiden,» sa hun. Han ventet på fortsettelsen. Det kom ingen. «Har det noe å gjøre med hendelsen som ble omtalt på nyhetene?» sa han etter en stund. «Ja, det har det.» Han trakk pusten. «Hvem var det?» «Abdul Salam. Og kona hans. Du kjente ham.» David så opp på det grå skydekket. Han så mot trebroen. Han så på elvevannet som fløt mørkt forbi, før det brøt ut i hvitt lenger nede der elveleiet gikk i en krapp sving. Han så inn i de alt annet enn blå øynene hennes. «Du viser meg noe. Jeg sier hva jeg tror det betyr. Så er vi ferdige med hverandre.» 15

«Du kan selv velge når vi er ferdige.» En mann med stokk og paraply stabbet seg forbi på stien bak dem. Mannen kikket mot dem. David snudde seg bort. «Jeg skylder dere ikke noe,» sa han. «Noen vil hevde at vi alle skylder hverandre noe.» «Jeg er ikke enig.» «Ikke?» «Jeg er ikke med på dette. Jeg er norsk statsborger. Jeg har fast jobb, norsk kjæreste. Jeg er lovlydig. Jeg lever et fredelig liv. Det har jeg tenkt å fortsette med.» «Sover du godt?» «Jeg har gjort dere tjenester før, nå er det slutt.» Ellen Marie nikket mens hun så mot elven. «Det er mange som ville ha sverget hevn dersom noen drepte familien deres. Jeg hadde ikke hatt problemer med å forstå det om du hatet Israel. Neimen om jeg hadde.» Hun snudde seg mot David og tok et skritt mot ham, og da hun snakket var stemmen moderlig. «Men du tror på forsoning, gjør du ikke. Du tror fortsatt på fredelig sameksistens mellom muslimer og jøder og kristne. Du er fortsatt en idealist. Og nå kan du hjelpe oss.» Han rygget bakover, slapp bollen på bakken og begynte å gå bortover stien. Så stoppet han, snudde seg og sa: «Jeg trenger ikke å hjelpe dere. Spesielt ikke dere.» Ellen Marie kastet resten av bollen ut i vannet, midt mellom to ender. De gjøv løs på den. Hunnfuglen var kjappest, og den slo ut med vingene mens hannen skvatret og hogg etter den med nebbet. Så vred hun på hodet og fulgte David med øynene der han krysset broen og forsvant mot Uelands gate. * 16

David gikk inn på soverommet og la seg på sengen. Etter en stund sto han opp, gikk ut på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet og tok ut en liter melk. Han drakk rett fra kartongen. Tømte den. Han kastet kartongen i søppelposen og gikk ut i stuen. Sto midt i rommet. Tenkte på gutten som han hadde latt slippe unna. En av hans første arrestasjoner. Gutten hadde tatt seg inn i en butikk om natten. I Gemmayzeh, et fint strøk i det kristne Øst-Beirut. Gutten holdt på å fylle en sekk med sigarettkartonger da David braste inn gjennom døren og rettet pistolen mot ham. Gutten var tynn, velkledd, ubevæpnet. Han gjorde ikke motstand. Ba bare om å få slippe. Ba pent for seg. Han husket fortsatt stemmen. Lys. Han kom ikke til å bli behandlet med silkehansker. Så han lot ham gå. Fem dager senere tok gutten livet av en kioskeier og den høygravide kona hans. Med kniv. Kniven traff ikke fosteret. Det døde på sykehuset seks timer etter. Han hadde besøkt gutten i fengslet før han forsvant. Gutten hadde sett alvorlig på ham mens han gikk bort til gitteret. Et ansikt fylt av viten om hva han hadde opplevd og visshet om hva som kom til å skje. Så oppløste det seg i et smil. Han tenkte ofte på gutten. På hva gutten hadde gjort. På hva han gikk til. På smilet hans. På sitt eget valg om å la ham gå den natten i Gemmayzeh. En god intensjon. Det var det virkelig. Det hadde bare ikke hjulpet. Han skulle ønske han visste hva som hjalp. Han visste heller ikke om han fortsatt trodde på Gud. Ikke etter det som hadde skjedd med gutten. Ikke etter det som skjedde med hans egen familie. Ble han straffet fordi han hadde valgt feil da han lot gutten slippe fri? Var det slik det fungerte? At feil skulle gjengjeldes? 17

I så fall, hvem skulle gjøre opp for drapet på Nadia og Sabihah? Han lukket øynene. Etter at de denne skjebnesvangre dagen hadde klemt hverandre og han hadde satt seg i politibilen igjen, lente Nadia seg inn gjennom vinduet og kysset ham, slik de alltid gjorde når de skiltes. Det knitret i den hvite kjolen til Sabihah da hun løftet henne opp slik at hun fikk nok en klem, og da han også kysset dukken, lo hun høyt. Så kysset Nadia ham plutselig igjen, lenge, og alvor og bekymrede rynker fylte ansiktet hennes. Han kjørte ut på veien og vinket. I bakspeilet så han dem stå på bussholdeplassen og vinke tilbake. Han så også at Nadia holdt hånden på magen, instinktivt beskyttende det nye livet som vokste der. Tre timer senere var de døde. David sto fortsatt i stuen da Linda kom ti på sju. De hadde vært sammen i seks år nå, men fortsatt bodde de hver for seg. Han ville det slik. Hun la fra seg vesken, vrengte av seg jakken og gikk bort til ham. «Er du sulten?» spurte hun. «Nei.» Hun kysset ham. Masserte tinningene hans med fingertuppene. «Jeg kan lage noe godt til deg. Etterpå.» «Jeg er trett.» «Har det skjedd noe i dag?» «Det skjer noe hver dag.» «Ikke vær sånn da. Hvordan gikk forelesningen?» «Hva skal jeg si? Like interessant hver gang å se reaksjonene når jeg foreleser om Koranen.» Han plystret megetsigende, forsøkte å slappe av, for18

søkte å være den mannen som Linda hadde greid å lokke fram i ham igjen. Hun nappet et hårstrå fra jakkekragen hans og studerte det. Så kilte hun ham i øret. «Noen pene studiner på første rad som så på deg med våte øyne?» «Ikke i dag.» «Jeg er pen. Jeg ser på deg.» «Du er våt i håret.» Hun dunket til ham i skulderen, gikk bort til fjernsynet, slo på Dagsrevyen og slengte seg ned i sofaen. Ingen gjennombrudd i drapet på Abdul og Farah Salam. To ungdommer drept i en trafikkulykke på Jevnaker. Obama trodde fortsatt på seier i Afghanistan. Våteste juni på førti år. Hun så på innslaget om drapet. Så skrudde hun av og snudde seg mot ham. «Hvem kan ha gjort det?» Han gikk ut på balkongen uten å svare. Etter en stund kom han inn igjen. Han unngikk blikket hennes. «Det er leit at de drepte slik en god mann. Du kjente ham, ikke sant?» sa hun. Stemmen hennes var fast. «Egentlig ikke.» «Men du er berørt. Tro ikke at jeg ikke legger merke til det, vennen min.» Hun lente seg bakover og la hendene bak nakken og lukket øynene. Brystet hevet og senket seg i takt med pusten. Han gikk bort til henne. Holdt håndflatene mot kinnene hennes. «Du berører meg,» sa han.

Format: 115 x 185 mm

Og David får rett. Et par dager senere får en annen imam halsen skåret over med kniv. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her linjer fra det samme diktet, skrevet i blod. Og terroristen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra avdelingsleder Ellen Marie Moi i PST ... og for å konfrontere fortiden.

Olav W. Rokseth er fra Trondheim. Han er samfunnsviter og journalist, med flere reiser i Latin-Amerika og Asia bak seg. Et spørsmål om beskyttelse er hans første bok.

OLAV W. ROKSETH ET SPØRSMÅL OM BESKYTTELSE

En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler «den tolvte imam» og en tid badet i blod. PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som i Norge har tatt navnet David Anderson Han mener attentatmannen har flere drap foran seg.

Rygg: 23 mm

OLAV W. ROKSETH ET SPØRSMÅL OM BESKYTTELSE HAN HADDE VÆRT MED PÅ DETTE FØR. HAN HADDE OPPLEVD DET EN GANG FOR MYE.

AR L P M E S SE ESEEK MELDEL

OR AN IKKE F