Eventyrlandet by Gyldendal Norsk Forlag

maria grøntjernet

âââ

Maria Grøntjernet (født 1995) gikk Norge på tvers på 50 dager sommeren 2012. Filmklippene fra ekspedisjonen ble til et dokumentarprogram på nrk. Våren 2013 ble hun kåret til Årets Villmarking, og i februar 2014 gikk hun fra Ustaoset til toppen av Norefjell som sin første lange vintertur. Like etter fikk hun Pierre de Coubertin-prisen. Høsten 2015 var hun en av fire jenter i tv-serien «Eventyrjenter» på nrk. Hun har tidligere utgitt boka Villmarksjenta (2013).

fem drømmeturer i norsk natur

PÅ TUR MED VILLMARKSJENTA! Maria Grøntjernet – best kjent som Villmarksjenta – er en av Norges mest populære unge friluftsprofiler. Gjennom blogg, bøker, foredrag og tv-programmer inspirerer hun folk til å ta tak i turdrømmene sine. Samtidig viser hun at man ikke trenger å være en tøffing for å gjøre det, så lenge man har troen på seg selv. I juni 2014 starter hennes hittil største turprosjekt; fem fantastiske langturer som til sammen skal strekke seg over et halvt år. I denne vakre og inspirerende boka får du bli med Maria til Gausdal Vestfjell, Lofoten, Øståsen på Hadeland, Hallingdal og Finnmarksvidda i mørketiden. Boka inspirerer deg til å ta i bruk villmarka rundt hjørnet, men viser også hvordan du kan planlegge og gjennomføre lengre turer til alle årstider i noen av våre flotteste naturområder.

Villmarksjenta

Følg Maria på villmarksjenta.no og Facebook

EVENTYRLANDET

âââ

Villmarksjenta

EVENTYRLANDET fem drømmeturer i norsk natur Maria Grøntjernet

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Omslag og design: Laila Mjøs Foto: Trym N. Sannes: side 136, 150–151, 152, 154, 166 Øvrige foto: Maria Grøntjernet Repro: Renessanse Media, Lierskogen, 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print Boken er satt med: Tisa Pro og Lulo Papir: 140 g Multi Offset Printed in Latvia ISBN 978-82-05-48585-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post sakprosa@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Sakprosaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/Fakta-og-dokumentar Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Villmarksjenta

EVENTYRLANDET Fem drømmeturer i norsk natur Maria Grøntjernet

INNHOLD 6

Innledning

Gausdal Vestfjell

Lofoten

Øståsen

137

Hallingdal

173

Finnmark

204 Etterord 206 Takk

▶

Jeg synes det er ekstra gøy å lage middag når jeg kan bruke ferske råvarer fra naturen. Denne kvelden er det ørret med potetmos på menyen, en middags rett som jeg bruker mye på tur.

en stund forsto jeg også at den var hensynsløs. Jeg måtte være i stand til å ta de rette avgjørelsene selv under helt elendige værforhold, og selv om kroppen skrek etter hvile. Jeg fikk virkelig kjørt meg den sommeren som 16-åring. Jeg hadde ikke hatt peiling på hva jeg egentlig gikk til. Likevel var jeg hele tiden klar over at innstillingen var det aller viktigste. Jeg visste at jeg måtte klare å beholde troen på meg selv. Det å være positiv var helt avgjørende for at jeg skulle klare å gjennomføre. For på de tøffeste dagene var det bare troen på at jeg kunne klare det, som drev meg. Enkelte ganger lurte jeg på hvorfor jeg ikke heller satt i en deilig sofa i et varmt hus og så på TV. Da var jeg nødt til å minne meg selv på turgleden og de gode øyeblikkene som jeg hver dag var på jakt etter. For jeg skal love dere at de gode øyeblikkene alltid dukker opp, før eller senere. Og da overgikk de alle opplevelser av frykt, savn og fullstendig utmattelse. Da kunne jeg senke skuldrene, trekke inn den friske fjellufta og ta den enorme frihetsfølelsen innover meg. Jeg kunne se tilbake på de tunge dagene som noe positivt og noe rått. Noe jeg kunne være stolt av! Og det beste av alt, jeg kunne si til meg selv: «Jeg klarte det!» Jeg lærte så utrolig mye i løpet av denne turen, og kanskje aller mest om meg selv. Jeg forsto at det er mulig å overvinne frykten, og at man kan få til det man vil. Da jeg kom frem til varden ved Vestkapp på Stad og skulle avslutte eventyret etter 50 dager, sto jeg der med blandede følelser og et virvar av tanker. En tanke var likevel soleklar: Jeg skulle ut på ny ekspedisjon. Og resultatet av den tanken er nettopp dette halvårsprosjektet. Den tanken er grunnen til at jeg er her nå, i Gausdal Vestfjell. For da jeg sto der ved varden, så jeg tilbake på alle de gode øyeblikkene. Det var de jeg husket, for alle de vonde, tøffe dagene var gjemt bak dem.

▶

Frostrøyken hviler over Nonstjønnan. Det er kaldt, men vakkert.

g a u s d a l v e s t fj e l l

hjem, reiser jeg rundt og holder foredrag med fortellinger, film og bilder. Alltid med et håp om å kunne inspirere flere til å komme seg ut. Turen til toppen viser seg å være mye lengre og brattere enn hva det så ut som på kartet. Det blir ekstremt mye opp og ned og frem og tilbake for å komme forbi og rundt alle bratte fjellvegger. Dessuten er jeg så ivrig på å komme opp at jeg ikke tar meg tid til å følge skikkelig med på kartet. Det

lofoten

«Foran meg ligger toppen badet i sollyset, og på alle sider er det vakker natur.» ender med at jeg tar feil sti og følger den et godt stykke før jeg må gå tilbake igjen. Filmingen stjeler også av tiden, noe som ikke er så rart med tanke på alle de fine motivene som møter meg underveis. Et sjenerende lag av dis har lagt seg tett rundt toppen, og en stund lurer jeg på om det tryggeste vil være å snu. Den ender likevel med at jeg fortsetter oppover til de siste og styggbratte partiene. På turen dit møter jeg flere som har snudd på grunn av høydeskrekk, og det er ikke rart med tanke på at man må bruke et tau som henger ned for å komme opp skrenten. Selv morer jeg meg stort når jeg kryper oppover, for faktisk så er høydeskrekk en av de få redslene jeg ikke ble født med. Jeg kan ikke se toppen, men føler at jeg er like ved idet jeg trår inn i et tykt lag av tåke. Det er ikke lenger så veldig bratt, men terrenget er ulendt og steinete. Jeg må derfor se hvor jeg setter beina for å unngå å falle. Og så, plutselig, går jeg ut av tåka og inn i det som ser ut som et vakkert postkort. Foran meg ligger toppen badet i sollyset, og på alle sider er det vakker natur. Lyseblått hav, mørkeblå innsjøer, frodige daler og et hvitt tåkeslør. Jeg spankulerer stolt opp den siste biten med et stort smil i ansiktet. For selv om jeg er utmattet, er det ingen tvil om at denne utsikten var verdt å slite for. Jeg har vært på mange topper tidligere, men har aldri sett utover et vakrere skue. Det er magisk! Mellom åtte og ni timer etter at jeg forlot teltet, står jeg igjen utenfor det. Beina er slitne, magen skrubbsulten og hodet trøtt. Jeg har ikke vært så utkjørt på det jeg kan huske. Sola har nettopp stupt ned bak fjellet og markerer avslutningen på en lang og hard dag. Jeg gjesper før jeg krabber inn i teltet. Der inne nyter jeg en velfortjent lapskaus fra Real Turmat før jeg slukner i den blå soveposen. Noe av det aller beste med å være på tur, er at man får brukt kroppen så mye. Hadde vi mennesker blitt lagd for å være sofaslitere, tror jeg konstruksjonen ville ha sett ganske så annerledes ut. Det kjennes faktisk herlig å være så sliten.

◀

Utsikten fra toppen av Hermannsdalstinden, Vest-Lofotens høyeste fjell, er slående vakker. Slike øyeblikk må nytes.

▲

På denne plassen føler jeg at jeg er hjemme. Jeg har mer enn det jeg trenger for å være lykkelig.

114

går likevel med til å gå barbeint rundt i lyngen og nyte de fine øyeblikkene. Jeg nyter solnedgangene, friheten og dyreopplevelsene. Jeg kan beskue de to storlommene, som forresten ser ut som et nyforelsket kjærestepar, og er jeg heldig, flyr ørnen forbi med et imponerende fiskemåltid i nebbet. De mørke høstnettene og den nervepirrende nattestillheten som jeg i utgangspunktet hadde grudd meg til, er likevel det som har vist seg å være det aller mest magiske. Når sola går ned og roen senker seg over skogen, kommer de milde lydene frem. Lyder som vakende ørret eller plaskende bever i vannkanten. Av og til runger et og annet fugleskrik gjennom natta, men stort sett er det stillhet. Ikke en tom og påtrengende stillhet, men en stillhet som gjør meg godt. Mens jeg sitter alene på min lille odde og kikker inn i dansende flammer, lader roen mine indre batterier. Bobler av glede flyter rundt med blodet, og den spesielle nærheten til skogen gjør at jeg føler meg i ett med naturen. Ofte kjenner jeg på følelsen av å være verdens hel-

ø s tå s e n

digste, for jeg har ingen vanskeligheter med å forestille meg at det kan være slik. Andre ganger kommer følelsen av ensomhet svevende med vinden, og jeg tar meg tid til å kjenne på den også. Jeg godtar at den er der. Ensomhet er en følelse som kan være veldig vond, men også litt fin. Den må bare bli møtt av den rette tanken. Etter nesten to uker på Øståsen viser kalenderen den magiske datoen. Det er 10. september og en grytidlig onsdagsmorgen. Jeg har ikke rukket mer enn å gni trettheten ut av øynene før jeg blir oppmerksom på en velkjent buldring i grålysningen. For oss jegere er dette en dato vi har ventet lenge på, for i dag begynner småviltjakta. Det er nesten for godt til å være sant at orrfugler spiller like i nærheten akkurat denne morgenen. Hjertet har gått fra hvilemodus til hamring, og jeg har mest lyst til å hoppe ut av posen og kle på meg i en fei. I stedet må jeg bite tennene sammen og finne tålmodigheten, for selv den minste lyd kan skremme fuglen. Den kan umulig være langt unna, jeg hvisker ivrig til meg selv at den må være innenfor en avstand på 200 meter. Med mikrobevegelser jeg ikke selv visste at jeg behersket, klarer jeg å få på meg jaktklærne og finne frem hagla uten å lage for mye støy. Fra lomma fisker jeg opp to skinnende patroner. Jeg lar dem gli på plass i løpene og lukker våpenet med et klikk. Pusten trekkes rolig to ganger før jeg reiser meg forsiktig og tar mitt første skritt ut av gapahuken. Adrenalinet pulserer i kroppen, men jeg prøver å være så rolig jeg kan. Jeg holder meg lavt i terrenget for ikke å støkke orrfuglen og sniker meg i retning av lyden med ørsmå bevegelser. Tommelen er plassert på sikringen, klar til å avsikre. Pekefingeren ligger like ved avtrekkeren og vil automatisk bevege seg ned dit om det blir nødvendig. Jeg vet jeg er nær, for den intense buldringen fra orrhanen fyller ørene. I et minutt blir jeg sittende helt stille bak en stein for å samle tankene og for å legge en god plan for det som umulig kan planlegges. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor den befinner seg, og

115

hallingdal

◀

Vi smyger oss rundt store kampesteiner på jakt etter småvilt. Er det noe i nærheten tro?

▶

Det meste av snøfallet har samlet seg i fonner i fjellsidene etter den kraftige vinden. På snaufjellet er det bart og vanskelig å ta seg frem på ski.

TIL STEDE I ØYEBLIKKET

192

Dag fem er en grå og overskyet dag. Det blir liksom aldri skikkelig lyst. Inni meg, derimot, gløder det. For jeg befinner meg i min egen, enkle turverden, hvor beina automatisk skyver den ene skien foran den andre. I godt driv farer jeg over nakne fjellområder, akkurat passe fort til at jeg samtidig kan nyte landskapet. Hele kroppen er til stede i nået, i dette øyeblikket. Gleden skinner over tilværelsen slik den er akkurat nå, mens jeg nyter bare det å være i bevegelse. Jeg forteller meg selv høyt hvor fint jeg faktisk har det nå, og denne gangen tror jeg på det også. Ofte er vi mennesker så opptatt av hvordan ting har vært, eller hvordan vi en gang skal få det, at vi helt glemmer å leve her og nå. I stedet for å nyte alle de små, hverdagslige øyeblikkene av glede, fokuserer vi ofte på hva som må til for at vi skal bli enda mer lykkelige. Det å leve i øyeblikket er for meg noe som skaper mye av turgleden. Da kan jeg legge bort alt annet og bare fokusere på stemningen eller opplevelsene slik de er akkurat på det tidspunktet. Da er det dagen i dag som blir viktig, og jeg får tid til å kjenne på følelsen av bare å være. Kanskje bør vi alle bli flinkere til å tenke at det er i dag det gjelder? De fleste av oss har nok hørt det mange ganger før, det at vi bør leve hver dag som om det er den siste, men jeg tror faktisk det er viktig å tenke litt over det. For hvorfor ikke fokusere på gledene som dagen bringer med seg, samtidig som vi jobber for å få den fremtiden vi ønsker oss? Livet går fort, sånn er det bare. Og om vi da skal bruke tiden vår på å tenke på alt vi ikke har, eller alt det vi ikke er fornøyd med, kaster vi den bort. Vi må lære oss å se det positive i det som er akkurat her og nå.

maria grøntjernet

âââ

fem drømmeturer i norsk natur

Villmarksjenta

Følg Maria på villmarksjenta.no og Facebook

EVENTYRLANDET

âââ

Villmarksjenta

EVENTYRLANDET fem drømmeturer i norsk natur Maria Grøntjernet